KrF åpner i dag sitt landsmøte i Kristiansand. Vi vil få høre mye om kamp for kristne verdier, og det blir i den sammenheng fokus på
-lovgivning for ekteskap, adopsjon og kunstig befruktning som bryter med det klassiske syn på ekteskapet og fratar barnet retten til å kjenne sitt opphav og retten til en mor og en far,
- friskolessaken, reegjeringens motvilje mot skoler med en religiøs basis
- kampen om grunnlovens verdiforankring, frihet for Den norske kirke i utnevnelser og lærespørsmål
- formålsparagrafene i skole og barnehage (de sikrer en "verdiforankring for skolen og barna, i tråd med de verdiene som har vært et godt grunnlag for landet i tusen år" (Valgerd Svarstad Haugland)
- grunnlovsvern for ufødt liv
- kamp mot gjennomføring av Europas mest liberale biolov
- viktige budsjettsaker for de fattige, for de frivillige organisasjoner og ideelle organisasjoner.
- fjerning av K'en i KRL-faget.
Ovrskriften for alle disse sakene vil være "kamp for de kristne verdiene, kamp mot den rødgrønne regjeringens holdninger.
Hos endel av KrFs velgere er nok også forholdet til Israel en kristen grunnverdi. Jeg vet ikke om det kommer reaksjoner på Dagfinn Høybråtens vegring mot å tale Israels sak på et demonstrasjonsmøte tidligere i år. Dette er en vanskelig sak for partiet. En del av grunnfjellet har meldt overgang til Fremskrittspartiet, fordi det oppfattes som det mer Israels-vennlig.
Men hva er kristne verdier? Er de genuine, ubundet av tid og sted, eller endrer de seg?
Foran presidentvalget i 2005 besøkte jeg USA. Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte.
En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary fortalte at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet snudde under Bush, at det nå er færre nye ekteskap og flere aborter. Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sa professoren.
En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og jeg har aldri forstått det kristne USA-høyres ”Ja til livet i abortsaken” samtidig som de er sterk tilhengere av dødsstraff.
Nettopp KrF må tenke grundig igjennom hva som er ”kristne verdier” i politikk og samfunnsliv. Kristne verdispørsmål handler nemlig om mye mer enn såkalt kjønnsnøytralt ekteskap, Israel, friskoler, homofili og abort. Kristne som skal avgi stemme ved stortingsvalget bør også vurdere miljø, fattigdomspolitikk, u-hjelp, alkoholpolitikk, bioteknologi og distriktspolitikk - for å nevne noe. KrF - partiets unge - gjør dette. Men på norsk kristenmark generelt er det tragisk hvis kristne verdier defineres så snevert som det synes å bli gjort i en individorientert religiøsitet der man er mindre ansvarlig på vegne av fellesskapet, en religiøsitet som korresponderer svært godt med en nyliberal tidsånd.
Her finner jeg interessante synspunkter hos Svein Arne Theodorsen, prost i Sunnhordland og en av kandidatene ved bispevalget i Stavanger Han har skrevet om ”En menneskelig konkurranse?”, der han drøfter forholdet mellom konkurranse og synet på mennesket, med utgangspunkt i økonomisk konkurranse.
I en gjennomtenkning av hva som er kristne verdier, bør man ta seg seg Theodorsens vurdering: "Økonomiske og målbare verdier er typisk. Vi vil gjerne måle og rangere. I så tilfelle er økonomiske verdier spesielt egnede. Det gjelder å ha mest, det gjelder å vinne og å gjøre seg gjeldende på stadig flere områder, enten det er i idrett, kultur eller i andre sammenhenger.
Likeledes er materielle verdier viktig, som hus, hytte og bil. Dernest kommer individuelle verdier. Selvrealisering, suksess og popularitet er viktig for mange. Fellesskapsverdier som familie, omsorg, ren natur, solidaritet og nestekjærlighet kommer litt lenger ned på listen.
Og hva med menneskeverd eller fred og rettferdighet?"
Hvis vi ser på begrepet "kristne verdier" mer ut fra overordnede begrepsdefinisjoner enn konkrete saksstandpunkter, tror jeg kristne verdier må ta slike utgangspunkt:
Menneskeverd: Liv, likeverd og respekt for personlig integritet.
Rettferdighet, forstått som godhet - fordeling ut fra likhet og behov mer enn ut fra innsats. En kristen forståelse av rettferdighet må fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse.
Omsorg/nestekjærlighet/fellesskap, og fred med mennesker, som refleks av freden med Gud.
Forskjellen mellom kristne verdier og andre verdier i samfunnet er ikke så stor, men den blir større om verdiene presiseres og begrunnes. Et eksempel er menneskeverdet. Dessuten ligger det alltid en fare i at også kristne mennesker påvirkes av de verdier som prioriteres i samfunnet, spesielt de materielle og økonomiske verdier.
Og - iIkke minst må vi ha både bak og foran i hodet at historien er full av eksempler på at det som har vært betraktet som en typisk kristen verdi i et miljø og i èn generasjon, som apartheid og slavehandel, ikke er det i senere gerasjoner.
Kristne verdier må ha sitt utgangspunkt i Bibelen. Men ingen av oss leser den uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.
Kristne må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.
I verdidebatten trenger vi en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer, varsomme med bastante verdidefinisjoner. Ikke minst i homofilisaken.
Kristne verdier handler etter mitt skjønn om å verne om menneskelivet, fra unnfangelse til død. Det handler om likeverd, om å ta seg av alle mennesker på en like god måte. Det handler om å møte mennesker med den samme respekt, uansett bakgrunn og livssyn. Og det handler om å ha et særlig syn for de svake, enten det gjelder det ressursmessige eller deres fysiske og psykiske situasjon. En kristen forståelse av rettferdighet bør fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse. Solidaritet er uttrykk for nestekjærlighet i praksis, både lokalt og globalt.
Men slike synspunkter kan og bør gi seg utslag i at kristne har ulike standpunkter og løsninger i flere saker. Derfor har jeg alltid hatt en prinnsipiell skepsis overfor "kristne partier", selv om jeg i praksis deler mange av KrFs synspunkter.
I en tale til Kirkemøtet sa jeg at "kristne må ikke feste troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse. Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilisaken. Det dreier seg om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste".
Dette er synspunkter jeg kaster inn i diskusjonen når det gjelder konkretisering av begrepet "kristne verdier". Et av de aller viktigste bidrag til konkretisering kristne verdier KrF har gitt det norske samfunn etter krigen, er forøvrig etter min mening Dagfinn Høybråtens politiske mesterverk: Røykeloven. Det handler om omsorg for medmennesker. Og Knut Arild Hareide - mannen som jeg tror kan løfte oppslutningen om partiet - annonserer et i verdisammenheng viktig innlegg om fattigdomsbekjempelse.
torsdag 30. april 2009
1.mai; Kjemp for de fattige!
I 118 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?
Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.
Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året.
De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.
Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.
De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.
Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk
Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak.Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold.
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:
Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.
Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser
Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.
I 2005 ble det avgitt et løfte om at fattigdommen i Norge skulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok. Knut Arild Hareide varsler at han vil si endel om dette på KrFs landsmøte i morgen.
Gjør noe som monner. Nå!!
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?
Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.
Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året.
De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.
Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.
De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.
Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk
Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak.Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold.
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:
Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.
Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser
Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.
I 2005 ble det avgitt et løfte om at fattigdommen i Norge skulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok. Knut Arild Hareide varsler at han vil si endel om dette på KrFs landsmøte i morgen.
Gjør noe som monner. Nå!!
onsdag 29. april 2009
Aano eller Pettersen
Den nye biskopen i Stavanger heter enten Kjetil Aano eller Erling J. Pettersen.
Dette skrev jeg da nominasjonslisten var klar, og det har ikke skjedd noe som endrer min spådom. I antall stemmer er Aano så langt en klar nr.1, mens Bjerkreim er på en trygg 2.plass. Vel har han samlet mange stemmer lokalt, men svært lite på riksplan.
Jeg tror derfor han ikke vil nå opp, han vil neppe fåsærlig støtte hverken i Kirkerådet eller blant biskopene.
Aano topper den lokale stemmegivningen, mens Pettersen er på rikstoppen. Han er først blant landets proster, mens Aano scorer best hos professorene,
Bispevalg blir i våre dager lett et kretsmesterskap. Menighetsrådene har jevnt over dårlig kjennskap til kandidater utenfra, og det er blitt stadig færre store trær i den nasjonale kirkeskogen. Man setter gjerne opp de man kjenner, samtidig som teologisk profil nok også spiller sterkt inn. Homofilisaken har vært sterkt fremme i de siste bispevalgene, og kommer fortsatt til å være det i noen år - inntil dette spørsmålet får samme status som det gamle “testspørsmålet” om kvinnelige prester, det er i dag av helt marginal betydning.
Fire forhold overrasker meg litt i de lokale stemmetallene:
a) Bjerkreim gjør det meget godt blant menighetsrådene.
b) Pettersen toppet i folkerike menigheter som Haugesund, og Sandnes, og han vant sentrale sogn i Stavanger som Hinna,, Madlamark, Stokka og Storhaug (St.Johannes?).
c) Pettersen får nesten like mange stemmer som Bjerkreim blant prestene.
c) Aano er bare på 3.plass blant kateketer, diakoner og kantorer.
Aksjoner for kvinner blant kandidatene får ingen innvirkning på sluttresultatet. Den var på en måte svært forståelig, det er fremdeles helt uforståelig hvorfor bispedømmerådet endte opp med bare menn. Helen Bjørnøy fikk 10 førstestemmer. Jeg vet selvfølgelig ikke, men jeg tror at uten aksjonen hadde de fleste av disse havnet hos Pettersen. Om det er en konsekvens initiativtakerne er fornøyd med, vet jeg ikke.
Nå skal landets 11 biskoper og Kirkerådets 15 medlemmer uttale seg, biskopene gir også en skriftlig begrunnelse for sitt valg. Kirkerådet intervjuer i alle fall de tre første kandidatene. Ved avstemningen i Kirkerådet om ny biskop i Nidaros, la rådet seg på en, etter min mening, litt merkelig praksis. Ifølge avisreferater mente flertallet at man måtte følge de stemmetallene som var avgitt. Jeg håper detter er feiloppfattet, hvis ikke er det helt i strid med den praksis rådet fulgte i ”min” tid som rådsleder. Selvfølgelig betydde stemmetallene en del, men rådet følte at det var dets oppgave å gjøre en helhetskirkelig vurdering. Skal man bare telle stemmer, trenger ikke rådet stemme.
Hvor det lander denne gangen er umulig å si. I noen spørsmål har den “radikale” (jeg fordrar egentlig ikke slik merkelapper, de er ofte misvisende) fløy vunnet avstemninger der den mer sentrum/høyre-orienterte leder Nils Tore Andersen er kommet i mindretall. Blant biskopene kan det bli jevnt-
Til syvende og sist er det regjeringen i statsråd (det var dissens i regjeringen da Valgerd Svarstad Haugland innstilte på Ole Christian Kvarme som ny biskop i Oslo, et mindretall ville ha Erling Pettersen). I praksis vil nok Trond Giske være suveren , men den nye ekspedisjonssjefen i kirkeavdelingen, Ingrid Vad Nilsen, tidligere leder i Mellomkirkelig råd, pleier å ha klare meninger - hvis hun da blir spurt.
Kirkemøtet har tidligere antydet at dersom en ny biskop er blant de tre som har fått flest stemmer, er det innefor begrepet godkjent”. Når man skal drøfte en ny prosess for bispevalg, vil helt sikkert forholdet lokal/riks komme opp. Det vilo komme stad sterkere krav fra kirken om selv å utnevne biskoper. For min del synes jeg man for alvor burde å vurdere både vanlig utlysning og innføring av åremål.
Jeg kjenner begge toppkandidatene, og min holdning er denne: Stavanger vil få en glimrende biskop enten han nå heter Aano eller Pettersen. De har litt ulik styrke på en del felter, men begge er glimrende samarbeidsfolk med stor evne til å se sine medarbeidere, begge har en varm og sentral forkynnelse. Aano er slett ikke så konservativ som en del tror , og Pettersen er slett ikke så liberal som en del vil ha ham til.
Stavanger har hatt en flott biskop, og vi vil få en ny flott biskop.
Dette skrev jeg da nominasjonslisten var klar, og det har ikke skjedd noe som endrer min spådom. I antall stemmer er Aano så langt en klar nr.1, mens Bjerkreim er på en trygg 2.plass. Vel har han samlet mange stemmer lokalt, men svært lite på riksplan.
Jeg tror derfor han ikke vil nå opp, han vil neppe fåsærlig støtte hverken i Kirkerådet eller blant biskopene.
Aano topper den lokale stemmegivningen, mens Pettersen er på rikstoppen. Han er først blant landets proster, mens Aano scorer best hos professorene,
Bispevalg blir i våre dager lett et kretsmesterskap. Menighetsrådene har jevnt over dårlig kjennskap til kandidater utenfra, og det er blitt stadig færre store trær i den nasjonale kirkeskogen. Man setter gjerne opp de man kjenner, samtidig som teologisk profil nok også spiller sterkt inn. Homofilisaken har vært sterkt fremme i de siste bispevalgene, og kommer fortsatt til å være det i noen år - inntil dette spørsmålet får samme status som det gamle “testspørsmålet” om kvinnelige prester, det er i dag av helt marginal betydning.
Fire forhold overrasker meg litt i de lokale stemmetallene:
a) Bjerkreim gjør det meget godt blant menighetsrådene.
b) Pettersen toppet i folkerike menigheter som Haugesund, og Sandnes, og han vant sentrale sogn i Stavanger som Hinna,, Madlamark, Stokka og Storhaug (St.Johannes?).
c) Pettersen får nesten like mange stemmer som Bjerkreim blant prestene.
c) Aano er bare på 3.plass blant kateketer, diakoner og kantorer.
Aksjoner for kvinner blant kandidatene får ingen innvirkning på sluttresultatet. Den var på en måte svært forståelig, det er fremdeles helt uforståelig hvorfor bispedømmerådet endte opp med bare menn. Helen Bjørnøy fikk 10 førstestemmer. Jeg vet selvfølgelig ikke, men jeg tror at uten aksjonen hadde de fleste av disse havnet hos Pettersen. Om det er en konsekvens initiativtakerne er fornøyd med, vet jeg ikke.
Nå skal landets 11 biskoper og Kirkerådets 15 medlemmer uttale seg, biskopene gir også en skriftlig begrunnelse for sitt valg. Kirkerådet intervjuer i alle fall de tre første kandidatene. Ved avstemningen i Kirkerådet om ny biskop i Nidaros, la rådet seg på en, etter min mening, litt merkelig praksis. Ifølge avisreferater mente flertallet at man måtte følge de stemmetallene som var avgitt. Jeg håper detter er feiloppfattet, hvis ikke er det helt i strid med den praksis rådet fulgte i ”min” tid som rådsleder. Selvfølgelig betydde stemmetallene en del, men rådet følte at det var dets oppgave å gjøre en helhetskirkelig vurdering. Skal man bare telle stemmer, trenger ikke rådet stemme.
Hvor det lander denne gangen er umulig å si. I noen spørsmål har den “radikale” (jeg fordrar egentlig ikke slik merkelapper, de er ofte misvisende) fløy vunnet avstemninger der den mer sentrum/høyre-orienterte leder Nils Tore Andersen er kommet i mindretall. Blant biskopene kan det bli jevnt-
Til syvende og sist er det regjeringen i statsråd (det var dissens i regjeringen da Valgerd Svarstad Haugland innstilte på Ole Christian Kvarme som ny biskop i Oslo, et mindretall ville ha Erling Pettersen). I praksis vil nok Trond Giske være suveren , men den nye ekspedisjonssjefen i kirkeavdelingen, Ingrid Vad Nilsen, tidligere leder i Mellomkirkelig råd, pleier å ha klare meninger - hvis hun da blir spurt.
Kirkemøtet har tidligere antydet at dersom en ny biskop er blant de tre som har fått flest stemmer, er det innefor begrepet godkjent”. Når man skal drøfte en ny prosess for bispevalg, vil helt sikkert forholdet lokal/riks komme opp. Det vilo komme stad sterkere krav fra kirken om selv å utnevne biskoper. For min del synes jeg man for alvor burde å vurdere både vanlig utlysning og innføring av åremål.
Jeg kjenner begge toppkandidatene, og min holdning er denne: Stavanger vil få en glimrende biskop enten han nå heter Aano eller Pettersen. De har litt ulik styrke på en del felter, men begge er glimrende samarbeidsfolk med stor evne til å se sine medarbeidere, begge har en varm og sentral forkynnelse. Aano er slett ikke så konservativ som en del tror , og Pettersen er slett ikke så liberal som en del vil ha ham til.
Stavanger har hatt en flott biskop, og vi vil få en ny flott biskop.
Operaen: "Mestersangerne fra Bergen"
Den norske Opera har i disse dager en norsk urpremiere, baseret både på utallige tidligere mindre drama oppført så vel på Den Nationale Scene som på Riksteatret, og på utvalgte historiske godbiter. Vi møter flere av operahistoriens store bidrag, og alt handler om hvem som høyest kan synge toleransens pris. Høydepunktet er duetten fra ”Il Furiozo” med de to "Mestersangerne" fra Bergen , Kim Friele og Nina Karin Monsen.
Friele vil ikke stå på samme scene som Monsen, men som en lett bakgrunnmuzak får vi det gripende avantgardiske musikkdramaet ”Tuppen og lillemor”. De to alternerer i ”Valkyrien”, Den sto egentlig på programmet fra februar 2010 år, men ble utsatt. Nå kommer altså likevel et utdrag. Uten romantiske serenader, men desto flere gjallende krigsrop. Hele oppsetnigen bringer tankene hen på skjebnen til kapteinen i ”Den flyvende hollender”, han som er dømt til lå seile inntil Dommedag. De to styrer altså mot ”Götterdämmerung” (Ragnarok).
Friele mener at Monsen er en ”Aida”, prinsessen som er tatt til fange (av fordommer og homofobi) og holdes som slave (av kulturkonservative mørkemenn).
Monsen følger seg jaget ut i ødemarken av de kulturradikale, men hun har lært overlevelsesteknikk av en annen Monsen, og beskylder Friele for å spille på Tryllefløyten, og der Nattens dronning skal befri datteren (Lesbia) fra den onde trollmannen Sejersted.
I et utdrag fra "Tosca" kaster Monsen seg ned fra Operataket med ordene O Scarpia, avanti a Dio! (O Scarpia, Gud straffer deg!) Her spiller biskop Tor B. Jørgensen politisjefen Scarpia som med sine menn roper taktfast Un tal baccano in chiesa! (Hvem bråker her i kirken?) Scarpia Jørgensen synes ikke Toscas sanglige prestasjoner bidrar til å hjelpe diskusjonen i Kirken
”Barberen i Sevilla” som hjelper de elskende med å få hverandre, står ikke på programmet.
LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) deler ut gratis "Lohengrin" til de av publikum som ikke er begeistret for Monsen.
En del av billettinntektene kommer fra Friele, som returnerer et prisbeløp til stiftelsen Fritt Ord fordi hun ikke vil ta imot judasapenger. "Det blir mye rot når hun holder på. Hun fikk ingen sølvpenger", sier Monsen.
Friele er for toleransen, men mener Monsen har overskredet grensen: "Hun må gjerne argumentere mot ekteskapsloven så mye hun vil. Men når hun omtaler lesbiske som rugekasser og sjikanerer en hel gruppe, går hun langt over streken".
Monsen er skeptisk til kritikerne av forestillingen: "Vi lever i et sensurklima. De som bestemmer er radikalliberalerne på venstresiden, som skal ha likebehandling og aldri gå i dybden på moralske problemstillinger".
I en avsluttende monolog fremholder den manndige "Friskytten" Francis at "Fritt Ord står for en fri og åpen bruk av ordet i den offentlige debatten. Ingen får Fritt Ords pris for sine meninger, men for sin måte å delta i den offentlige debatten på. Fritt Ord kjemper for vide grenser for ytringer og ytringsformer som velges".
Den store finalen finner sted 5.mai, da Monsen får prisen. LLH ville demonstrere på Operataket, men må nå finne et annet sted fordi det frie ord også skal utfolde seg der.
Den trakasserte Monsen har forlengst sagt hva hun mener om slike markeringer: "Regjeringens fortropper ved alle motdemonstrasjoner, LLHs aktivister, har en vulgær og aggressiv uttrykksform. De håner og sjikanerer kristne i alle aldre, bruker obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik som kommer de rett fra Dovregubbens hall. Det virker som om de demonstrerer for pornoindustrien og prostitusjonens utbredelse. Demoner tiltrekker seg såkalte casuals.” (Aftenposten 7.6.08)
Har alle barn rett til å ha en far? Hvem trakasserer hvem og hvem er grensebrytende? Hvem bærer meningspolitiets uniform? Har Dagbladet Magasinet rett når det er feministen Ingunn yssen, stortingsrepresentant Saera Kahn, Ap (hun med spåkonene) og hotellmagnat Arthur Buchardt som symboliserer de utstøtte og marginaliserte? Vil det norske folk noensinne miste evnen til å stigmatisere folk med meningher vi virkelig ikke liker?
Følh med i neste nummer, i neste, i neste, i neste........
Om tolereanse har Jo Benkow sagt: "Uten en viss grensesetting vil toleransebegrepet bli tappet for ethvert fornuftig innhold. Toleranse må ikke føre til verdinøytralitet. Man kan selvsagt ikke godta ethvert utsagn i toleransens navn. Dersom toleranse blir oppfattet som aksept av alle menneskelige fenomener mellom himmel og jord, da kan det vi tror er toleranse utvikle seg til den rene holdningsløshet, en form for misforstått liberalisme eller pervertert overbærenhet".
Jeg synes Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, viser kloke Fritt Ord-takter når han, åpenbart i strid med holdninger i egne rekker, minner om at det er de homofiles organisasjoner som nå har flertallet på sin side. "Da er det kanskje grunn til åøminnes hvordan det var å være alene og støtt ut i kulda. Folk som selv har opplevd kristenfundamentalistisk intoleranse på kroppen, bør vokte seg vel for å benytte seg av de sanne utstengningsmekanismene som de selv ble utsatt for".
Ja og amen.
Og kanskje kan vi alle lytte til Magnhild Meltveit Kleppa, som etter en gjønågang er kommet til at "for at vi skal komme videre i retning respekt og likeverd, tror jeg vi oppnår mer med å snakke sammen, enn å komme med saftige ord og uttrykk for å karakterisere hverandre".
Friele vil ikke stå på samme scene som Monsen, men som en lett bakgrunnmuzak får vi det gripende avantgardiske musikkdramaet ”Tuppen og lillemor”. De to alternerer i ”Valkyrien”, Den sto egentlig på programmet fra februar 2010 år, men ble utsatt. Nå kommer altså likevel et utdrag. Uten romantiske serenader, men desto flere gjallende krigsrop. Hele oppsetnigen bringer tankene hen på skjebnen til kapteinen i ”Den flyvende hollender”, han som er dømt til lå seile inntil Dommedag. De to styrer altså mot ”Götterdämmerung” (Ragnarok).
Friele mener at Monsen er en ”Aida”, prinsessen som er tatt til fange (av fordommer og homofobi) og holdes som slave (av kulturkonservative mørkemenn).
Monsen følger seg jaget ut i ødemarken av de kulturradikale, men hun har lært overlevelsesteknikk av en annen Monsen, og beskylder Friele for å spille på Tryllefløyten, og der Nattens dronning skal befri datteren (Lesbia) fra den onde trollmannen Sejersted.
I et utdrag fra "Tosca" kaster Monsen seg ned fra Operataket med ordene O Scarpia, avanti a Dio! (O Scarpia, Gud straffer deg!) Her spiller biskop Tor B. Jørgensen politisjefen Scarpia som med sine menn roper taktfast Un tal baccano in chiesa! (Hvem bråker her i kirken?) Scarpia Jørgensen synes ikke Toscas sanglige prestasjoner bidrar til å hjelpe diskusjonen i Kirken
”Barberen i Sevilla” som hjelper de elskende med å få hverandre, står ikke på programmet.
LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) deler ut gratis "Lohengrin" til de av publikum som ikke er begeistret for Monsen.
En del av billettinntektene kommer fra Friele, som returnerer et prisbeløp til stiftelsen Fritt Ord fordi hun ikke vil ta imot judasapenger. "Det blir mye rot når hun holder på. Hun fikk ingen sølvpenger", sier Monsen.
Friele er for toleransen, men mener Monsen har overskredet grensen: "Hun må gjerne argumentere mot ekteskapsloven så mye hun vil. Men når hun omtaler lesbiske som rugekasser og sjikanerer en hel gruppe, går hun langt over streken".
Monsen er skeptisk til kritikerne av forestillingen: "Vi lever i et sensurklima. De som bestemmer er radikalliberalerne på venstresiden, som skal ha likebehandling og aldri gå i dybden på moralske problemstillinger".
I en avsluttende monolog fremholder den manndige "Friskytten" Francis at "Fritt Ord står for en fri og åpen bruk av ordet i den offentlige debatten. Ingen får Fritt Ords pris for sine meninger, men for sin måte å delta i den offentlige debatten på. Fritt Ord kjemper for vide grenser for ytringer og ytringsformer som velges".
Den store finalen finner sted 5.mai, da Monsen får prisen. LLH ville demonstrere på Operataket, men må nå finne et annet sted fordi det frie ord også skal utfolde seg der.
Den trakasserte Monsen har forlengst sagt hva hun mener om slike markeringer: "Regjeringens fortropper ved alle motdemonstrasjoner, LLHs aktivister, har en vulgær og aggressiv uttrykksform. De håner og sjikanerer kristne i alle aldre, bruker obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik som kommer de rett fra Dovregubbens hall. Det virker som om de demonstrerer for pornoindustrien og prostitusjonens utbredelse. Demoner tiltrekker seg såkalte casuals.” (Aftenposten 7.6.08)
Har alle barn rett til å ha en far? Hvem trakasserer hvem og hvem er grensebrytende? Hvem bærer meningspolitiets uniform? Har Dagbladet Magasinet rett når det er feministen Ingunn yssen, stortingsrepresentant Saera Kahn, Ap (hun med spåkonene) og hotellmagnat Arthur Buchardt som symboliserer de utstøtte og marginaliserte? Vil det norske folk noensinne miste evnen til å stigmatisere folk med meningher vi virkelig ikke liker?
Følh med i neste nummer, i neste, i neste, i neste........
Om tolereanse har Jo Benkow sagt: "Uten en viss grensesetting vil toleransebegrepet bli tappet for ethvert fornuftig innhold. Toleranse må ikke føre til verdinøytralitet. Man kan selvsagt ikke godta ethvert utsagn i toleransens navn. Dersom toleranse blir oppfattet som aksept av alle menneskelige fenomener mellom himmel og jord, da kan det vi tror er toleranse utvikle seg til den rene holdningsløshet, en form for misforstått liberalisme eller pervertert overbærenhet".
Jeg synes Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, viser kloke Fritt Ord-takter når han, åpenbart i strid med holdninger i egne rekker, minner om at det er de homofiles organisasjoner som nå har flertallet på sin side. "Da er det kanskje grunn til åøminnes hvordan det var å være alene og støtt ut i kulda. Folk som selv har opplevd kristenfundamentalistisk intoleranse på kroppen, bør vokte seg vel for å benytte seg av de sanne utstengningsmekanismene som de selv ble utsatt for".
Ja og amen.
Og kanskje kan vi alle lytte til Magnhild Meltveit Kleppa, som etter en gjønågang er kommet til at "for at vi skal komme videre i retning respekt og likeverd, tror jeg vi oppnår mer med å snakke sammen, enn å komme med saftige ord og uttrykk for å karakterisere hverandre".
tirsdag 28. april 2009
Ja til skole-IKT,nei til tidtrøyte-Facebook
Hører bruk av Facebook hjemme i skolen?
Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell berørte temaet i et foredrag nylig, og VG laget i går en sak om at Facebook i skolen kan bli forbudt. Men på twitter leser jeg i morges en interessant kommentar fra Solhjell - ære være ham, han er av de politikerne som gir av seg selv på nettet, ikke har en eller annen sekretær til å skrive for seg. Der fremgår det at sammenhengen og innholdete er noe annerledes enn det VG har fremstilt.
Det innebærer at jeg må endre litt i den bloggen jeg begynte på i går kveld.
Jeg har ikke overdreven fartstid på Facebook, men jeg har i alle fall vært der så lenge at jeg har problemer med å skjønne hva elever skal på chattedelen av Facebok i skoletiden i det hele tatt.
Solhjell meddelte sitt budskap for skolefolk i Hordaland. Skolefolk som nesten ikke ble hørt da fylkespolitikere satset 80 millioner kroner på "det store PC-sleppet" i videregående. Det som er temaet i VG er om Facebook og forbod. Solhjell siterer seg selv: "Eg sa først at det viktige ikkje er å kritisere verktøyet, men korleis det vert brukt. Så refererte eg til at eg av og til får spørsmål om forbod i klasserommet: “Det skal vere opp til den lokale handlefriheten. Det er neppe (riktig) å forby, men å sørge for det samme som ellers. Sette klare grenser, ha klare regler, få elever til å forstå og vere med på dei, ha sanksjonar når dei blir brutt”.
Ja, det er bruken som er viktig og bør diskuteres.
De siste årene har jeg samlet en del stoff om data i skolen. Og siden Solhjell befant seg i Hordaland, siterer jeg fra en reportasje i Bergens Tidende:
"De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle pc-ene ut av klasserommet igjen", sier Joachim.. En annen røst: "Det er mye dumt de såkalte ungdomsvennlige politikerne har funnet på, men dette topper det meste". En tredje: "Hvem vil ikke heller være på internett å søpille, i stedet for å høre på en kjedelig lærer som står og maser om "fotosyntesen" eller "lineære regresjoner".
I en reportasje i Dagsavisen fra Elvebakken skole, som har satset på IKT siden 1999, blir rektor glad når han ser elevene bruke bærbare PC-er: "Skolen vil tape hvis de setter begrensninger på levenes bruk".
"Vi brukere YouTube mye i skolearbeidet, særlig når vi skal analysere reklamefilmer og se på historiske filmer", sier Ingvild.
Hva vet vi egentlig om nytteverdien av data i skolen? Svært lite sikkert, skal vi tro forskerne. Erfaringene er høyst ulike. En sier f.eks. at for de sterkeste elevene kan PC-en være et veldig nyttig redskap "på den annen side kan det se ut til at det er de svakeste elevene som blir mest forstyrret".
I utlandet har man noen steder begynt å stramme inn databruken i skolen, konsentrasjonen synker og læringseffekten kan ikke bevises. I Finland, som er det landet som topper den noe omdiskuterte Pisa-statistikken, har man en svært begrenset bruk av data.
"Norske elevers digitale kompetanse er antagelig høyere enn de finske elevenes. Men finnene leser bedre", påpeker Trude Evenshaug, forsker i pedagogikk. Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger skriver at læringsutbyttet ved å lese fra skjerm blir mindre enn fra en trykt tekst.
Godøy skole utenfor Ålesund kan vise til bedre karaktersnitt etter at elevene tok i bruk data. Samtidig viser statistikker at nedgangi kunnskaper i takt med innføring av datamskine ri skolen, i alle fall ikke tyder på økt læringsutbttte
Så langt, så delt.
For min del tror jeg bærbare PC-er i skolen åpenbart er kommet for å bli. Men her som ellers må hjelpemidler brukes med fornuft. Facebook og chatting og spill og sikkert mye annet som jeg hverken vet navn på eller vet hva inneholder og hvordan fungerer, kan umulig høre hjemme som tidtrøyte.
Jeg er overbevist om at PC-brukes i skolen må differensieres. Noen ganger bør den ha en viktig plass, andre ganger er det kanskje best om den slås av. Jeg ønsker overhode ikke programvare som gjør det mulig å kontrollere hva den som bruker datamaskinen gjør, vi må si nei til overvåkingsskolen. Men det finnes muligheter til å styre slik at for eksempel under mattetimene er bare matteprogrammene tilgjenglige. Andre programmer tar vekk konsentrasjonen, og det ødelegger for læringen.
I bloggen "Tanketråder fra en lektors hverdag" utfordres det til å få tak i de lange linjene, finne overføringsverdier og forbindelser på tvers av fag f.eks. ved å bruke historiske personer for å gi elevene en innfallsvinkel til lærestoffet. "Her bør en engasjere både historielærere, realister og språklærere. Hvilke verktøy kan være aktuelle å bruke? "Jeg ser for meg at vi kan bruke utrolig mange forskjellige: blogg, wiki, vlogg (videoblogg), tidslinjer, Google Maps og Google Earth, Photo Story, Audacity, Movie Maker, Flickr, Picknik, Wordle etc etc etc." En norskklærer kaster frem tanken om at "elevene kunne ha skrevet reisebrev fra for eksempel Sigrid Undset i Roma, Hamsun i Amerika etc etc." (Mer om dette).
Som informasjonsinnhenter er PC-en fremragende. Men vi må aldri glemme at elever også trenger kunnskap. Og kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at man lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.
PC i videregående skole? Ja. Men hvor tidlig skal man begynne? En amerikansk rapport har anbefalt et moratorium for videre innføring av datamaskiner i barnehager og barneskolen, unntatt for barn med ulike handicap. "Tenkepausen bør brukes til to ting: til videre forskning om – og en kritisk gjennomtenkning av – hvordan datamaskiner påvirker barns utvikling. Dernest til en satsing på det vi vet er viktig for en sunn barndom: samvær med omsorgsfulle voksne, tid til fri lek, aktivisering med musikk, dans, drama og maling; høytlesning og fortellinger; matlaging, snekring og annet håndarbeid; turer i og utforskning av naturen".
Mer enn noensinne trenger vi en skole som blir en motkultur mot tunge trender i dagens samfunn som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskers samliv.
Mer enn noensinne trenger vi en skole som fremheve egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.
Mer enn noensinne er det viktig at den glade formidler, læreren, får hedersplassen i skolen. Å gjøre læreren til en slags pedagogisk-teknisk fagmontør tar bort mye menneskelig nærvær og medmenneskelig kvalitet i undervisningen.
Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell berørte temaet i et foredrag nylig, og VG laget i går en sak om at Facebook i skolen kan bli forbudt. Men på twitter leser jeg i morges en interessant kommentar fra Solhjell - ære være ham, han er av de politikerne som gir av seg selv på nettet, ikke har en eller annen sekretær til å skrive for seg. Der fremgår det at sammenhengen og innholdete er noe annerledes enn det VG har fremstilt.
Det innebærer at jeg må endre litt i den bloggen jeg begynte på i går kveld.
Jeg har ikke overdreven fartstid på Facebook, men jeg har i alle fall vært der så lenge at jeg har problemer med å skjønne hva elever skal på chattedelen av Facebok i skoletiden i det hele tatt.
Solhjell meddelte sitt budskap for skolefolk i Hordaland. Skolefolk som nesten ikke ble hørt da fylkespolitikere satset 80 millioner kroner på "det store PC-sleppet" i videregående. Det som er temaet i VG er om Facebook og forbod. Solhjell siterer seg selv: "Eg sa først at det viktige ikkje er å kritisere verktøyet, men korleis det vert brukt. Så refererte eg til at eg av og til får spørsmål om forbod i klasserommet: “Det skal vere opp til den lokale handlefriheten. Det er neppe (riktig) å forby, men å sørge for det samme som ellers. Sette klare grenser, ha klare regler, få elever til å forstå og vere med på dei, ha sanksjonar når dei blir brutt”.
Ja, det er bruken som er viktig og bør diskuteres.
De siste årene har jeg samlet en del stoff om data i skolen. Og siden Solhjell befant seg i Hordaland, siterer jeg fra en reportasje i Bergens Tidende:
"De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle pc-ene ut av klasserommet igjen", sier Joachim.. En annen røst: "Det er mye dumt de såkalte ungdomsvennlige politikerne har funnet på, men dette topper det meste". En tredje: "Hvem vil ikke heller være på internett å søpille, i stedet for å høre på en kjedelig lærer som står og maser om "fotosyntesen" eller "lineære regresjoner".
I en reportasje i Dagsavisen fra Elvebakken skole, som har satset på IKT siden 1999, blir rektor glad når han ser elevene bruke bærbare PC-er: "Skolen vil tape hvis de setter begrensninger på levenes bruk".
"Vi brukere YouTube mye i skolearbeidet, særlig når vi skal analysere reklamefilmer og se på historiske filmer", sier Ingvild.
Hva vet vi egentlig om nytteverdien av data i skolen? Svært lite sikkert, skal vi tro forskerne. Erfaringene er høyst ulike. En sier f.eks. at for de sterkeste elevene kan PC-en være et veldig nyttig redskap "på den annen side kan det se ut til at det er de svakeste elevene som blir mest forstyrret".
I utlandet har man noen steder begynt å stramme inn databruken i skolen, konsentrasjonen synker og læringseffekten kan ikke bevises. I Finland, som er det landet som topper den noe omdiskuterte Pisa-statistikken, har man en svært begrenset bruk av data.
"Norske elevers digitale kompetanse er antagelig høyere enn de finske elevenes. Men finnene leser bedre", påpeker Trude Evenshaug, forsker i pedagogikk. Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger skriver at læringsutbyttet ved å lese fra skjerm blir mindre enn fra en trykt tekst.
Godøy skole utenfor Ålesund kan vise til bedre karaktersnitt etter at elevene tok i bruk data. Samtidig viser statistikker at nedgangi kunnskaper i takt med innføring av datamskine ri skolen, i alle fall ikke tyder på økt læringsutbttte
Så langt, så delt.
For min del tror jeg bærbare PC-er i skolen åpenbart er kommet for å bli. Men her som ellers må hjelpemidler brukes med fornuft. Facebook og chatting og spill og sikkert mye annet som jeg hverken vet navn på eller vet hva inneholder og hvordan fungerer, kan umulig høre hjemme som tidtrøyte.
Jeg er overbevist om at PC-brukes i skolen må differensieres. Noen ganger bør den ha en viktig plass, andre ganger er det kanskje best om den slås av. Jeg ønsker overhode ikke programvare som gjør det mulig å kontrollere hva den som bruker datamaskinen gjør, vi må si nei til overvåkingsskolen. Men det finnes muligheter til å styre slik at for eksempel under mattetimene er bare matteprogrammene tilgjenglige. Andre programmer tar vekk konsentrasjonen, og det ødelegger for læringen.
I bloggen "Tanketråder fra en lektors hverdag" utfordres det til å få tak i de lange linjene, finne overføringsverdier og forbindelser på tvers av fag f.eks. ved å bruke historiske personer for å gi elevene en innfallsvinkel til lærestoffet. "Her bør en engasjere både historielærere, realister og språklærere. Hvilke verktøy kan være aktuelle å bruke? "Jeg ser for meg at vi kan bruke utrolig mange forskjellige: blogg, wiki, vlogg (videoblogg), tidslinjer, Google Maps og Google Earth, Photo Story, Audacity, Movie Maker, Flickr, Picknik, Wordle etc etc etc." En norskklærer kaster frem tanken om at "elevene kunne ha skrevet reisebrev fra for eksempel Sigrid Undset i Roma, Hamsun i Amerika etc etc." (Mer om dette).
Som informasjonsinnhenter er PC-en fremragende. Men vi må aldri glemme at elever også trenger kunnskap. Og kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at man lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.
PC i videregående skole? Ja. Men hvor tidlig skal man begynne? En amerikansk rapport har anbefalt et moratorium for videre innføring av datamaskiner i barnehager og barneskolen, unntatt for barn med ulike handicap. "Tenkepausen bør brukes til to ting: til videre forskning om – og en kritisk gjennomtenkning av – hvordan datamaskiner påvirker barns utvikling. Dernest til en satsing på det vi vet er viktig for en sunn barndom: samvær med omsorgsfulle voksne, tid til fri lek, aktivisering med musikk, dans, drama og maling; høytlesning og fortellinger; matlaging, snekring og annet håndarbeid; turer i og utforskning av naturen".
Mer enn noensinne trenger vi en skole som blir en motkultur mot tunge trender i dagens samfunn som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskers samliv.
Mer enn noensinne trenger vi en skole som fremheve egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.
Mer enn noensinne er det viktig at den glade formidler, læreren, får hedersplassen i skolen. Å gjøre læreren til en slags pedagogisk-teknisk fagmontør tar bort mye menneskelig nærvær og medmenneskelig kvalitet i undervisningen.
søndag 26. april 2009
NAV, politikere og dårlig lederskap
Ledere blir skremt - signalhysteri - politikerne har størst ansvar for NAVs problemer - vanskelig for tre kulturer å bli en - uheldig med to ledere - politikere og reiser - omsorg for de ansatte
NAV i Vest-Agder sender 49 ansatte til Sardinia. Stykkpris nærmere 4000 kroner, egenandel 400 kr til en utflukt til en vingård, samlet utlegg 200.000 kroner.
NAV-ansatte har vært igjennom en tøff periode – nei, er midt oppe i den – og den lokale lederen i Kristiansand, Stein Reisænen, mente turen var viktig for å vise de ansatte omsorg og støtte.
Hans nærmeste leder, fylkesdirektør, Elisabeth Blørstad i NAV Vest-Agder, ble orientert om reisen, og reagerte ikke. Så skjer det som ofte skjer i slike sammenhenger: a) media reagerer og lager store oppslag, b) politikere hiver seg på og deler gladelig ut negative karakteristikker, c) lederen snur. Fylkesdirektøren registrerer negative reaksjoner, toer sine hender i offentlighet og iler til for å fortelle at ”det er en offentlig side ved turen som jeg opplever åpenbart uheldig”. Kanskje burde den tanken ha slått henne tidligere?
Slett og feigt lederskap.
I neste akt kommer hennes overordnede, ass.direktør i Arbeids- og velferdsdirektoratet Yngvar Åsholt, på misnøyebanen: ”Dette er en uheldig sak for oss, som vi ikke trenger nå. Slike reiser kan lett bli misforstått og kan dermed skade vår troverdighet”.
Slett lederskap.
Han går ikke inn på Reisænens argumentasjon, han legger seg flat både for Fædrelandsvennen, VG og politikertrioen Erna Solberg, Siv Jensen og Dagfinn Høybråten. Og naturligvis de grovkornede popularitetsjegerne Vidar Kleppe og Jan Simonsen.
Politikerne snakker om uheldige signaler, negative symboleffekter og dårlig timing. Fra de to første hadde jeg ikke ventet annet enn de rituelle besvergelser over verdens dårskap, men sant å si hadde jeg trodd på noe mer refleksjon fra tidligere trygdedirektør Høybråten i Rikstrygdeverket.
Jeg låner en karakteristikk som jeg fullt ut deler fra redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse: ”Det er smålig at Solberg, Jensen og Høybråten å gi NAV Kristiansand offentlig kritikk slik de gjør. Her hadde de en gylden anledning til å forsvare NAV som arbeidsgiver. De burde blåst i signaleffektene og stått opp mot den lumske moralismen og usunne misunnelsen som rir mye av signaleffektshysteriet.
Hvis politikerne mener det er for mye å bruke 3700 kr pr. ansatt på å styrke arbeidsmiljøet og heve kompetansen, får de si det. Hva som er rett timing, har politikerne ingen forutsetning for å uttale seg om. Ledelsen i NAV Kristiansand mener timingen er helt riktig. Det er nå de ansatte trenger dette. Derfor står Sten Reisænen rakrygget fram som en leder som gjør det han mener de ansatte trenger, og blåser en lang marsj i signaleffektene”.
Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er en fusjon av kommunale sosialkontor og statlige trygde- og arbeidskontor, Aetat, ble etablert i 2006 og er den største forvaltningsreform i Norge på svært lenge. Målet er at i løpet av dette året skal alle innbyggere i Norge ha tilgang til et NAV-kontor. Hensikten var krystallklar: Tilværelsen skulle bli enklere for dem som har bruk for kommunale og statlige velferdstjenester. Brukere skulle bare ha ett sted for å få trygd, hjelp til arbeid eller sosialhjelp.
Utmerket tenkt. Men så langt har det blitt verre. Vanskeligere enn politikerne trodde. Fremfor å skylde på NAV-ansatte kan kritikken med god grunn i første hånd rettes mot politikerne.
"Skade vår troverdighet" sier ass.dir. Mon det ikke er politikerne som har størst ansvar for den lave NAV-troverdighet blant brukerne? Det synes som om de totalt har undervurdert problemene med å smelte sammen tre systemer, med å få tre ulike kulturer til å gå opp i en felles etatkultur – men med to ledere, en fra hver side. Det er å be om trøbbel.
Det må dessuten være et stort problem at man har med seg ulike lønnssystemer og arbeidstid, slik at når for eksempel ansatte er på kurs på å sette seg inn i alt nytt, har de ulik godtgjørelse. Politikerne har ikke sørget for et felles lov- og avtaleverk.
Norske trygdebestemmelser er kompliserte, forsiktig sagt. Plutselig ble mange satt til å være generalister, fra å være godt orientert på sine spesialområder skulle de sitte i front og kunne veilede alle om alt, kjenne helt nye regelverk, være i stand til å levere alle tjenester som NAV skal levere.
Er det rart at mye har gått galt underveis mot det ideelle? Er det rart at ansatte møter mye kritikk og misnøye fra brukerne? Er det rart at det trengs mye kursing? Er det rart at en dyktig lokal leder som føler ansvar for sine ansatte bruker av omstillings-øremerkede midler til – ja, nettopp omstilling. Det å bringe sammen ansatte fra tre linjer sammen på en reise, er et utmerket forsøk på å gjøre noe konstruktivt for å skape felleskultur.
Det viktigste ansvaret ligger hos politikere og toppledelse. Derfor bør støtte de ledere som prøver å gjøre noe med problemene.
Å kritisere at samlinger skjer utenlands er et billig poeng, det er ikke billigere å samles i Norge.
Og snakker vi først om symboleffekter, kan politikere se på sine egne reiser. De ulike stortingskomitèers utflukter synes stundom å ha et heller beskjedent faglig innhold – men kanskje er det nettopp det å smelte en komitè bedre sammen som rettferdiggjøre turen. Uansett bør Fremskrittspartiets stortingspolitikere ligge lavt når det er snakk om politikerreiser betalt av fellesskapsmidler.
Det er ikke sikkert at alle lokale NAV-kontorer skal dra til Sardinia. Det må lederne kunne ha ulike meninger om, ettersom forholdene ikke er like alle steder.
Det er sikkert at på ulike plan i NAV-systemet kan ting gjøres mer effektivt , og at saksbehandlingen i noen sammenhenger kan bli mindre meningsløs, at samhandlingen kan styrkes, at enkelte kjepphester trygt kan sette spå stallen.
Og jeg tror det er sikkert at arbeidsforskeren Robert Salomon har rett når han sier at "hvis det er slik at de ansatte kan sette seg ned i ro og mak og gå gjennom de utfordringene de har i det daglige. Dette er jo et vanlig fenomen i arbeidslivet, og jeg syns det er et meget fornuftig tiltak".
I motsetning til enkelte andre har forskeren greie på det han snakker om.
NAV i Vest-Agder sender 49 ansatte til Sardinia. Stykkpris nærmere 4000 kroner, egenandel 400 kr til en utflukt til en vingård, samlet utlegg 200.000 kroner.
NAV-ansatte har vært igjennom en tøff periode – nei, er midt oppe i den – og den lokale lederen i Kristiansand, Stein Reisænen, mente turen var viktig for å vise de ansatte omsorg og støtte.
Hans nærmeste leder, fylkesdirektør, Elisabeth Blørstad i NAV Vest-Agder, ble orientert om reisen, og reagerte ikke. Så skjer det som ofte skjer i slike sammenhenger: a) media reagerer og lager store oppslag, b) politikere hiver seg på og deler gladelig ut negative karakteristikker, c) lederen snur. Fylkesdirektøren registrerer negative reaksjoner, toer sine hender i offentlighet og iler til for å fortelle at ”det er en offentlig side ved turen som jeg opplever åpenbart uheldig”. Kanskje burde den tanken ha slått henne tidligere?
Slett og feigt lederskap.
I neste akt kommer hennes overordnede, ass.direktør i Arbeids- og velferdsdirektoratet Yngvar Åsholt, på misnøyebanen: ”Dette er en uheldig sak for oss, som vi ikke trenger nå. Slike reiser kan lett bli misforstått og kan dermed skade vår troverdighet”.
Slett lederskap.
Han går ikke inn på Reisænens argumentasjon, han legger seg flat både for Fædrelandsvennen, VG og politikertrioen Erna Solberg, Siv Jensen og Dagfinn Høybråten. Og naturligvis de grovkornede popularitetsjegerne Vidar Kleppe og Jan Simonsen.
Politikerne snakker om uheldige signaler, negative symboleffekter og dårlig timing. Fra de to første hadde jeg ikke ventet annet enn de rituelle besvergelser over verdens dårskap, men sant å si hadde jeg trodd på noe mer refleksjon fra tidligere trygdedirektør Høybråten i Rikstrygdeverket.
Jeg låner en karakteristikk som jeg fullt ut deler fra redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse: ”Det er smålig at Solberg, Jensen og Høybråten å gi NAV Kristiansand offentlig kritikk slik de gjør. Her hadde de en gylden anledning til å forsvare NAV som arbeidsgiver. De burde blåst i signaleffektene og stått opp mot den lumske moralismen og usunne misunnelsen som rir mye av signaleffektshysteriet.
Hvis politikerne mener det er for mye å bruke 3700 kr pr. ansatt på å styrke arbeidsmiljøet og heve kompetansen, får de si det. Hva som er rett timing, har politikerne ingen forutsetning for å uttale seg om. Ledelsen i NAV Kristiansand mener timingen er helt riktig. Det er nå de ansatte trenger dette. Derfor står Sten Reisænen rakrygget fram som en leder som gjør det han mener de ansatte trenger, og blåser en lang marsj i signaleffektene”.
Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er en fusjon av kommunale sosialkontor og statlige trygde- og arbeidskontor, Aetat, ble etablert i 2006 og er den største forvaltningsreform i Norge på svært lenge. Målet er at i løpet av dette året skal alle innbyggere i Norge ha tilgang til et NAV-kontor. Hensikten var krystallklar: Tilværelsen skulle bli enklere for dem som har bruk for kommunale og statlige velferdstjenester. Brukere skulle bare ha ett sted for å få trygd, hjelp til arbeid eller sosialhjelp.
Utmerket tenkt. Men så langt har det blitt verre. Vanskeligere enn politikerne trodde. Fremfor å skylde på NAV-ansatte kan kritikken med god grunn i første hånd rettes mot politikerne.
"Skade vår troverdighet" sier ass.dir. Mon det ikke er politikerne som har størst ansvar for den lave NAV-troverdighet blant brukerne? Det synes som om de totalt har undervurdert problemene med å smelte sammen tre systemer, med å få tre ulike kulturer til å gå opp i en felles etatkultur – men med to ledere, en fra hver side. Det er å be om trøbbel.
Det må dessuten være et stort problem at man har med seg ulike lønnssystemer og arbeidstid, slik at når for eksempel ansatte er på kurs på å sette seg inn i alt nytt, har de ulik godtgjørelse. Politikerne har ikke sørget for et felles lov- og avtaleverk.
Norske trygdebestemmelser er kompliserte, forsiktig sagt. Plutselig ble mange satt til å være generalister, fra å være godt orientert på sine spesialområder skulle de sitte i front og kunne veilede alle om alt, kjenne helt nye regelverk, være i stand til å levere alle tjenester som NAV skal levere.
Er det rart at mye har gått galt underveis mot det ideelle? Er det rart at ansatte møter mye kritikk og misnøye fra brukerne? Er det rart at det trengs mye kursing? Er det rart at en dyktig lokal leder som føler ansvar for sine ansatte bruker av omstillings-øremerkede midler til – ja, nettopp omstilling. Det å bringe sammen ansatte fra tre linjer sammen på en reise, er et utmerket forsøk på å gjøre noe konstruktivt for å skape felleskultur.
Det viktigste ansvaret ligger hos politikere og toppledelse. Derfor bør støtte de ledere som prøver å gjøre noe med problemene.
Å kritisere at samlinger skjer utenlands er et billig poeng, det er ikke billigere å samles i Norge.
Og snakker vi først om symboleffekter, kan politikere se på sine egne reiser. De ulike stortingskomitèers utflukter synes stundom å ha et heller beskjedent faglig innhold – men kanskje er det nettopp det å smelte en komitè bedre sammen som rettferdiggjøre turen. Uansett bør Fremskrittspartiets stortingspolitikere ligge lavt når det er snakk om politikerreiser betalt av fellesskapsmidler.
Det er ikke sikkert at alle lokale NAV-kontorer skal dra til Sardinia. Det må lederne kunne ha ulike meninger om, ettersom forholdene ikke er like alle steder.
Det er sikkert at på ulike plan i NAV-systemet kan ting gjøres mer effektivt , og at saksbehandlingen i noen sammenhenger kan bli mindre meningsløs, at samhandlingen kan styrkes, at enkelte kjepphester trygt kan sette spå stallen.
Og jeg tror det er sikkert at arbeidsforskeren Robert Salomon har rett når han sier at "hvis det er slik at de ansatte kan sette seg ned i ro og mak og gå gjennom de utfordringene de har i det daglige. Dette er jo et vanlig fenomen i arbeidslivet, og jeg syns det er et meget fornuftig tiltak".
I motsetning til enkelte andre har forskeren greie på det han snakker om.
Svarene til Den store påskereisen
3. Herøy. Petter Dass. ”Bourbon Dolphin” og dødsbrann . 4. Hamarøy. Knut Hamsun, opprinnelig Pedersen. Nobels litteraturpris 1920 , Lange (fred)1921, Nansen (fred) 1922 5. Målselv. ”Målselv varde”, ”Destination Art”, kunstverk i naturen. Nyskaping. Aase Nordmø Løvberg. 6. Stamsund. Internasjonal teaterfestspill. Fiskefiletanlegg. Lofoten, oljeboring. 7. Skibotn. Nils-Aslak Valkeapää, diktning, sang, joik under OL-åpningen på Lillehammer), filmmusikk og billedkunst. Leonard Seppala, hundekjører, serum-stafettløpet til Nome i 1925. 8. Arkhangelsk. Mikael. Mikkelsmess 29.september. Ottar fra Hålogaland, Tore Hund. Pomorhandel. Vardø. 9. Montreal. Jesus of Montreal. Fransk. Leonard Cohen. 10. . Wisconsin. ”Huset på prærien”, Laura Ingall. Thorstein Veblen, “Theory of The Leisure Class”. Houdini, Orson Welles, “Klodenes kamp”. 11. Iowa. Buddy Holly. American Pie. Nominasjonen til presidentvalg, John Wayne (”How the West was won”, ”The longest day”). 12. Tequila. Mexico. Blå agave. Maradona i VM-finalen 1986. 13. Fransk Guyana. Cayenne, rød pepper, Porsche. Djevleøya, ”Papillon”, Dustin Hoffman (”Rain Man”, ”The Marathon Man”). Alfred Dreyfuss, Emil Zola, “Jeg anklager” 14. Belem. Verdens sosiale forum. Regnskog og urbefolkning. Amazonas. 15. Natal. Brasil-Norge 1-2 i VM-kvalifisering 1998.
OBS: Formuleringen i bloggen var uten 2.korrektur, den som sto i avisene var slik: 15. Feriehus, svindel og mistanke om hvitvasking av norske penger gjorde at denne byen ble kjent i Norge for et par år siden. Byen ligger i et land som har et landslag som ved et par anledninger har gitt nordmenn svært minneverdige opplevelser.
16. Natal. Vasco da Gama, 1.juledag 1497. Hans P. Schrøder. Zuluer/Englands konge. Det Norske Misjonsselskap. Durban. 17. Kongo (demokratisk republikk). Kong Leopold. Mount Rune. Rune Edvardsen. Laurent Nkunda, krigsherre. 18. Guineabukta. Jordens nullpunkt, der nullmeridianen møter ekvator. Ghana, første selvstendige stat i Afrika(1957). 19. Kapp Verde. Grønn (portugisksk: verde). Antonio Delgado, Strømsgodset 1967). ”Nellik-revolusjonen” i Portugal. 20. Nanuatu. Cricket. Ny-Hebridene. På topp av lykkeskalaen fra New Economics Foundation. 21. Darwin. Charles Darwin, ”Artenes opprinnelse”. Teologer. Per Chr. Asbjørnsen, tobakksfabrikk, rev. 22. Alice Springs. Alice Cooper, Alice B. Toklas, “I love you, ABT”, Peter Sellers ( The Mouse That Roared, Dr. Strangelove). Gertrude Stein. 23. Timor. Indonesia,Øst-Timor, Jose Ramos Horta , 1996. 24. Yokohama. 29.mai 19456. Japan og Sør-Korea. VM i fotball. Brasil, Ronaldo, 25. Sakhalin. (Kina), Japan og Russland. Kurilene. 26. Bukhara. Silkeveien. Karakulsauer. 27. Goa. Portugal. Vasco da Gama. GjeldsOfferAlliansen. 28. Gaza(stripen). Alexander den store. Israel, mediafolk. 29. . Lampedusa. Sicilia (mafiaen). Tunisia, ”Karthago bør ødelegges”, senator Cato d.e,. Cato Zahl-Pedersen, paralympics. Henning Mankell, Teatret Vårt. 30. Cartagena. ”Mitt følge” , Bjørnson (”med seier fra Moskva til Cartagena, han dør dog ensomt på Helena” (Napoleon) Cecilia Brækhus, kickboksing) 3031. Vevey (i Sveits) ”Deg være ære”. Edmond L. Budry. ”Judas Maccabeus”. Nestle. Chaplin. 32. Potsdam. Keiser Wilhelm II. ”Kongsnæs”. Dragestil. Stalin, Churchill og Truman i 1945. Nordahl Grieg. 33. Strasbourg. Menneskerettsdomstolen, politisk reklame. Thorbjørn Jagland, Europarådet. Louis Pasteur. 34. Maastricht. Traktaten om den europeiske union. Maas. Nijmegen. 35. Dybbøl. Dybbøl Mølle. Krigen mot Preussen i 1864, tap av områder i Sønderjylland. 36. Älmhult . ”Flickorna i Småland”. Carl von Linne, Adam og eplet, botanisk system- Ingvar Kamprad (IKEA). 37. Re. 1164, 1177. Kåre Holt, ”De unge slekter”, Aqua-Lene. 38. Lysaker. E18. Polhøgda, Nansen, bilde på siste 10 kroneseddel (opphørte 1984, verdiløs fra 1999). Lysakerkretsen.
Fædrelandsvennen:
1. Farsund. Frp-politiker.Andreas Viestad-serie i Dagbladet. Otto Jespersen, ”Ut på prøve”, flagg og bibel, jødeomtale. 2. Hægebostad. Aanen Olsen Bergsager. Hægebostadtunnelen. 6 sauer døde sist høst. 39. Valle. Sauefjøs. Haavard Hedde. Paal-Helge Hougen, haiku-dikt. Valle Hovin. 4. 40. Homborsund. Toffen Gunnulfsen, Marilyn Manson. Jordskjelvmåler. Askepott-teatret. Gjæslingan (Terje Vigen).
41. Birkenes. Harald Vestøl, Kristen K. Flaa. Svein Erik Jansen, Birkenes-Oslo i el-rullestol-Robinson-ekspedisjonen.
Bergens Tidende
1.Fjærland. Bøyadalen og Suphelledalen. Fjærlandstunnelen og Frudalstunnelen. Norsk bremuseum. Ulltveit-Moe senter for klimaforståing-Olav orheim, Martyhias Orheim (”Å, var mitt liv ei himmelbru..” nr. 425 i Norsk Salmebok). Walter Mondale. 2. Høyanger. Tell Teigen, sirkusartist, monument. Fundo. Eiriksdal kraftverk. Einar Førde. 3. Eikefjord. Flora (også gudinne). Albert Joleik, første embetseksamen på nynorsk. Gula Tidend. 40. Telavåg. Fane laget i Dachau 1945. Inger Hagerup, ”Så rart”, ”Aust-Vågøy, ”De brente våre gårder, de drepte våre menn”.
Stavanger Aftenblad:
1. Jørpeland. Sentralvaskeriet. Flyktningemottak. Jon Gjedebo. ”Tyttebærtur”. Staal satellittklubb for Viking. 2. Torvastad. Haugesund. Olav den Hellige. Garman & Worse & Co. Grete-Lill Tangen. 39. Orre. Karakterer orden og oppførsel. Ane Stangeland Horpestad. Bakterie. Nordsjørittet. 40. Lura. Keltoum Missoum , politi-hijab. Ikea og Kvadrat. Thomas Dybdal. Anette Obrestad, poker.
Adresseavisen:
1.Ranheim. Emil Hegle Svendsen. Kolbjørn Selmer, offshorerace. Ernst Kruska Larsen, OL 1956. 2. Levanger. Marit Breivik, Bjarne Håkon Hanssen, Henry Rinan, Per Sandberg. Maija Skille, Kurt Weill, Tolvskillingsoperaen. 3. Bjugn. Lamaer (uten pukkel). Andes. Bjugn-saken. Alf Nebb. 40. Hitra. Blåmuggost fra Helgebostadøya. Hitra-aksjonen, jordbruk. Ole Koppreitan (Ole kopp). Margaret Bergen, ”Chameleon” (2004).41. Lensvik. Kibneb-stestivalen . Jordbær. Harald Grønningen. Magne Landrø.
OBS: Formuleringen i bloggen var uten 2.korrektur, den som sto i avisene var slik: 15. Feriehus, svindel og mistanke om hvitvasking av norske penger gjorde at denne byen ble kjent i Norge for et par år siden. Byen ligger i et land som har et landslag som ved et par anledninger har gitt nordmenn svært minneverdige opplevelser.
16. Natal. Vasco da Gama, 1.juledag 1497. Hans P. Schrøder. Zuluer/Englands konge. Det Norske Misjonsselskap. Durban. 17. Kongo (demokratisk republikk). Kong Leopold. Mount Rune. Rune Edvardsen. Laurent Nkunda, krigsherre. 18. Guineabukta. Jordens nullpunkt, der nullmeridianen møter ekvator. Ghana, første selvstendige stat i Afrika(1957). 19. Kapp Verde. Grønn (portugisksk: verde). Antonio Delgado, Strømsgodset 1967). ”Nellik-revolusjonen” i Portugal. 20. Nanuatu. Cricket. Ny-Hebridene. På topp av lykkeskalaen fra New Economics Foundation. 21. Darwin. Charles Darwin, ”Artenes opprinnelse”. Teologer. Per Chr. Asbjørnsen, tobakksfabrikk, rev. 22. Alice Springs. Alice Cooper, Alice B. Toklas, “I love you, ABT”, Peter Sellers ( The Mouse That Roared, Dr. Strangelove). Gertrude Stein. 23. Timor. Indonesia,Øst-Timor, Jose Ramos Horta , 1996. 24. Yokohama. 29.mai 19456. Japan og Sør-Korea. VM i fotball. Brasil, Ronaldo, 25. Sakhalin. (Kina), Japan og Russland. Kurilene. 26. Bukhara. Silkeveien. Karakulsauer. 27. Goa. Portugal. Vasco da Gama. GjeldsOfferAlliansen. 28. Gaza(stripen). Alexander den store. Israel, mediafolk. 29. . Lampedusa. Sicilia (mafiaen). Tunisia, ”Karthago bør ødelegges”, senator Cato d.e,. Cato Zahl-Pedersen, paralympics. Henning Mankell, Teatret Vårt. 30. Cartagena. ”Mitt følge” , Bjørnson (”med seier fra Moskva til Cartagena, han dør dog ensomt på Helena” (Napoleon) Cecilia Brækhus, kickboksing) 3031. Vevey (i Sveits) ”Deg være ære”. Edmond L. Budry. ”Judas Maccabeus”. Nestle. Chaplin. 32. Potsdam. Keiser Wilhelm II. ”Kongsnæs”. Dragestil. Stalin, Churchill og Truman i 1945. Nordahl Grieg. 33. Strasbourg. Menneskerettsdomstolen, politisk reklame. Thorbjørn Jagland, Europarådet. Louis Pasteur. 34. Maastricht. Traktaten om den europeiske union. Maas. Nijmegen. 35. Dybbøl. Dybbøl Mølle. Krigen mot Preussen i 1864, tap av områder i Sønderjylland. 36. Älmhult . ”Flickorna i Småland”. Carl von Linne, Adam og eplet, botanisk system- Ingvar Kamprad (IKEA). 37. Re. 1164, 1177. Kåre Holt, ”De unge slekter”, Aqua-Lene. 38. Lysaker. E18. Polhøgda, Nansen, bilde på siste 10 kroneseddel (opphørte 1984, verdiløs fra 1999). Lysakerkretsen.
Fædrelandsvennen:
1. Farsund. Frp-politiker.Andreas Viestad-serie i Dagbladet. Otto Jespersen, ”Ut på prøve”, flagg og bibel, jødeomtale. 2. Hægebostad. Aanen Olsen Bergsager. Hægebostadtunnelen. 6 sauer døde sist høst. 39. Valle. Sauefjøs. Haavard Hedde. Paal-Helge Hougen, haiku-dikt. Valle Hovin. 4. 40. Homborsund. Toffen Gunnulfsen, Marilyn Manson. Jordskjelvmåler. Askepott-teatret. Gjæslingan (Terje Vigen).
41. Birkenes. Harald Vestøl, Kristen K. Flaa. Svein Erik Jansen, Birkenes-Oslo i el-rullestol-Robinson-ekspedisjonen.
Bergens Tidende
1.Fjærland. Bøyadalen og Suphelledalen. Fjærlandstunnelen og Frudalstunnelen. Norsk bremuseum. Ulltveit-Moe senter for klimaforståing-Olav orheim, Martyhias Orheim (”Å, var mitt liv ei himmelbru..” nr. 425 i Norsk Salmebok). Walter Mondale. 2. Høyanger. Tell Teigen, sirkusartist, monument. Fundo. Eiriksdal kraftverk. Einar Førde. 3. Eikefjord. Flora (også gudinne). Albert Joleik, første embetseksamen på nynorsk. Gula Tidend. 40. Telavåg. Fane laget i Dachau 1945. Inger Hagerup, ”Så rart”, ”Aust-Vågøy, ”De brente våre gårder, de drepte våre menn”.
Stavanger Aftenblad:
1. Jørpeland. Sentralvaskeriet. Flyktningemottak. Jon Gjedebo. ”Tyttebærtur”. Staal satellittklubb for Viking. 2. Torvastad. Haugesund. Olav den Hellige. Garman & Worse & Co. Grete-Lill Tangen. 39. Orre. Karakterer orden og oppførsel. Ane Stangeland Horpestad. Bakterie. Nordsjørittet. 40. Lura. Keltoum Missoum , politi-hijab. Ikea og Kvadrat. Thomas Dybdal. Anette Obrestad, poker.
Adresseavisen:
1.Ranheim. Emil Hegle Svendsen. Kolbjørn Selmer, offshorerace. Ernst Kruska Larsen, OL 1956. 2. Levanger. Marit Breivik, Bjarne Håkon Hanssen, Henry Rinan, Per Sandberg. Maija Skille, Kurt Weill, Tolvskillingsoperaen. 3. Bjugn. Lamaer (uten pukkel). Andes. Bjugn-saken. Alf Nebb. 40. Hitra. Blåmuggost fra Helgebostadøya. Hitra-aksjonen, jordbruk. Ole Koppreitan (Ole kopp). Margaret Bergen, ”Chameleon” (2004).41. Lensvik. Kibneb-stestivalen . Jordbær. Harald Grønningen. Magne Landrø.
fredag 24. april 2009
Slik opplevde jeg Sponheim
Lars Sponheims foredrag på Venstres landsmøte: 5+ for innhold, 4 for fremføring.
Krystallklar beskjed (til landsmøtets trampeklapp): Betingelsesløst Ja til varig vern av Lofoten/Vesterålen.
Repetert krystallklar beskjed (for de i Høyre som ikke måtte ha fått det med seg): Betingelsesløst Nei til å sitte i regjering sammen med FrP. Nei til å sitte i regjering med Ap.
Om regjeringen (bl.a): For mye ensretting, for lite mangfold.
Min kommentar: Ja og amen. Men ord som diktatur hører ikke hjemme i denne sammenhengen. Venstre må aldri forsømme kritikk av ideologier der enkeltmennesket underordnes det kollektive, og av den sosialdemokratiske statens produksjon av likhet særlig i skoloe-og utdanningssystemet.
Om regjeringssituasjonen: Ja til H/KrF/V. Bedre med mindretallsregjering som må søke støtte i Stortinget og dermed øke bredden i saksbelysningen, bedre enn dagens situasjon der alt gjennomdrøftes på kammerset mellom tre rødsgrønne lederne og resten av såvel posisjon som opposisjon.
Ny og viktig sak: Økende pleie- og omsorgsbehov i kommune-Norge kan avhjelpes gjennom større makt og mer penger til et antall kommuner som betydelig mindre enn dagens. Små kommuner med lang avstand til annet sentrum må få spesialordninger.
Min kommentar: Kan bli en vinnersak i valgkampen. Bedre pleie og omsorg med større nærhet. Styrket lokaldemokrati.
EU: Nei i dag, ja i overimorgen. Ja til EU, når EU er blitt annerledes. Ja til et EU der Tyrkia er med og EU kan bygge bro til den muslimske verden.Vi må ikke være oss selv nok. Det viktigste er ikke om Norge tjener eller taper på eventuelt EU-medlemskap, men vi må komme oss i giverposisjon.
Min kommentar: Bra!
Staten og Røkke: Jeg savnet en mer prinsipiell drøfting av statlig engasjement i næringslivet. Privatsamtaler mellom Sponheim som statsråd og Røkke, hører ikke offentligheten til, hvor fristende det enn måtte være.
Mer savn(men det er naturligvis umulig å få med alt): Mer enn noensinne er personvernet utsatt. Overvåkning i stadig flere forkledninger en fare for det frie menneske. Enkeltsiktene kan ha gode intensjoner, men summen blir farlig.
Et minus: OK og etter mitt syn riiktig med klar kritikk av regjeringen på flere felter. Men jeg synes alltid kritikk slår sterkere når man også roser for positive grep.
Fremføring: Kunne ha vært litt strammere. Litt flere hovedsetninger, litt mindre mumling og rask tale etter komma (vanskelig å få med alt bak i salen). Som med alle talere: Klart best når det fremgår at noe virkelig engasjerer og blikkene mot manus blir få.
Alt i alt: Avklarende regjeringsbeskjeder Meget godt innhold, fremføringen typisk Sponheim.
Pluss: Sponmheim er ikke noe produkter fremstilt av smarte konsulenter, han er seg selv. Smart bygget opp spenningen bygget rundt EU-standpunkt dro større mediatropp til Stavanger enn det ville vært ellers.
Krystallklar beskjed (til landsmøtets trampeklapp): Betingelsesløst Ja til varig vern av Lofoten/Vesterålen.
Repetert krystallklar beskjed (for de i Høyre som ikke måtte ha fått det med seg): Betingelsesløst Nei til å sitte i regjering sammen med FrP. Nei til å sitte i regjering med Ap.
Om regjeringen (bl.a): For mye ensretting, for lite mangfold.
Min kommentar: Ja og amen. Men ord som diktatur hører ikke hjemme i denne sammenhengen. Venstre må aldri forsømme kritikk av ideologier der enkeltmennesket underordnes det kollektive, og av den sosialdemokratiske statens produksjon av likhet særlig i skoloe-og utdanningssystemet.
Om regjeringssituasjonen: Ja til H/KrF/V. Bedre med mindretallsregjering som må søke støtte i Stortinget og dermed øke bredden i saksbelysningen, bedre enn dagens situasjon der alt gjennomdrøftes på kammerset mellom tre rødsgrønne lederne og resten av såvel posisjon som opposisjon.
Ny og viktig sak: Økende pleie- og omsorgsbehov i kommune-Norge kan avhjelpes gjennom større makt og mer penger til et antall kommuner som betydelig mindre enn dagens. Små kommuner med lang avstand til annet sentrum må få spesialordninger.
Min kommentar: Kan bli en vinnersak i valgkampen. Bedre pleie og omsorg med større nærhet. Styrket lokaldemokrati.
EU: Nei i dag, ja i overimorgen. Ja til EU, når EU er blitt annerledes. Ja til et EU der Tyrkia er med og EU kan bygge bro til den muslimske verden.Vi må ikke være oss selv nok. Det viktigste er ikke om Norge tjener eller taper på eventuelt EU-medlemskap, men vi må komme oss i giverposisjon.
Min kommentar: Bra!
Staten og Røkke: Jeg savnet en mer prinsipiell drøfting av statlig engasjement i næringslivet. Privatsamtaler mellom Sponheim som statsråd og Røkke, hører ikke offentligheten til, hvor fristende det enn måtte være.
Mer savn(men det er naturligvis umulig å få med alt): Mer enn noensinne er personvernet utsatt. Overvåkning i stadig flere forkledninger en fare for det frie menneske. Enkeltsiktene kan ha gode intensjoner, men summen blir farlig.
Et minus: OK og etter mitt syn riiktig med klar kritikk av regjeringen på flere felter. Men jeg synes alltid kritikk slår sterkere når man også roser for positive grep.
Fremføring: Kunne ha vært litt strammere. Litt flere hovedsetninger, litt mindre mumling og rask tale etter komma (vanskelig å få med alt bak i salen). Som med alle talere: Klart best når det fremgår at noe virkelig engasjerer og blikkene mot manus blir få.
Alt i alt: Avklarende regjeringsbeskjeder Meget godt innhold, fremføringen typisk Sponheim.
Pluss: Sponmheim er ikke noe produkter fremstilt av smarte konsulenter, han er seg selv. Smart bygget opp spenningen bygget rundt EU-standpunkt dro større mediatropp til Stavanger enn det ville vært ellers.
Hvilke regjeringsalternativer finnes?
Kjempeoverraskelse: Lars Sponheim har sagt at han i en gitt situasjon kan tenke seg å støtte et budsjettforslag fra Arbeiderpartiet – og jeg går ut fra at Ap i så fall sitter i en mindretallregjering.
Høyre og Frp fryder seg over muligheten til å fremstille Venstre som upålitelig borgerlig, og vil kjøre haredt på at ønsker man regjeringsskifte må man ikke stemme på Venstre.
Som en rimelig god mediabruker har jeg fra sidelinjen (som V-medlem) oppfattet Venstres posisjon slik:
1. Venstre vil ikke sitte i en regjering der fløypartiene Frp og SV deltar.
2. Venstre vil primært ha en regjering bestående av Høyre, KrF, Venstre – og gjerne Sp.
3. Venstre er villig til å støtte et budsjett som imøtekommer partiets politikk på viktige områder. Jeg kan for eksempelikke tenke med at partiet vil støtte bet budsjett som innebærer ja til oljeaktiviteter i Lofoten/Vesterålen.
Videre oppfatter jeg situasjonen på borgerlig side (Frp er ikke noe borgerlig parti) slik:
1. Høyre vil primært ha en flertallsregjering med Frp, H, V og KrF, og gjør som strutsen: Stikker hodet i sanden og later som man ikke hører Venstres kategoriske nei til Frp . ”Det skal nok ordne seg etter eyentuelt valgtap for regjeringspartiene”. Tar man Venstres nei alvorlig, må Høyre velge mellom KrF/V på den ene siden og Frp på den andre. Og det tør ikke partiet.
2. Vil Høyre kunne danne en mindretallsregjering sammen med Frp? Det spørsmålet står ubesvart, men jeg tipper at mediene vil kjøre partiet hardt på dette, at regjeringspartiene vil være kjempefornøyd med å ha en slik hovedmotstander, bruke en slik mulighet til besvergelser om velferdsstatens rasering.
3. KrF har til nå fulgt Venstre: Et kategorisk nei til å sitte i regjering med Frp. Men – partiet har mistet velgere til Frp, og noen tror at en åpnere holdning til regjeringssamarbeid kan bringe i alle fall noen av dem tilbake. I Vårt Land den siste uken hard både en tidligere byråd i Oslo og indremisjonsleder Kjell Furnes ønsket en åpning til Frp. Partileder Dagfinn Høybråten står imidlertid fast på et nei. Det kan bli et spennende landsmøte neste helg.
Generelt om regjeringssituasjonen:
A. Flertallsregjering
1. Regjeringspartiene vinner valget og fortsetter som nå..
2.
3. Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men neppe realiserbar.
4. Venstre og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Mulig, men lite sannsynlig.
5. Borgerlig flertallsregjering Håpløst prosjekt (se ovenfor).
6. Frp, Høyre og KrF. Mulig, men lite trolig.
Frp og Høyre får flertall. Svært lite trolig. Høyre må i så fall inn i en situasjon med Frp som storebror.
B. Mindretallsregjering
1. Regjeringen taper flertallet, men fortsetter inntil den felles av et mistillitsvotum. Klar mulighet, det skal mye til for å samle opposisjonen.
2. Stoltenberg kaster kortene. Lite trolig, men i så fall kan vi få flere grupperinger i uklike fargenyanser:
3. Ap alene. Partiet kan godt tenke seg å slippe i en slik situasjon mindretallsregjering, vil stå langt friere uten følge. I dag finnes det flere i Ap som heller vil regjere alene i midten enn sammen med Sv og Sp. En slik regjering kan samarbeide til begge sider. Klar mulighet.
4. Høyre, Venstre og KrF (altså Bondevik II uten Bondevik). Kan samarbeide til venstre, dessuten mot Frp i enkelte saker hvis ikke Frp er langfurtent over å bli holdt utenfor og stemmer imot egne standpunkter. Mulig.
5. Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært glad i makt. Ingenting er umulig, men neppe store sjanser for at dette kan realiseres.
6. Frp alene. Med Hagens oppskrift på hvordan man vil opptre i starten, vil et mistillitsvotum lure bak første hjørne.
7. Høyre alene. Kan hente støtte fra begge sider, men svært lite trolig.
8. Frp og Høyre. Mulighet, men kan raskt bli kastet.
Hva skjer hvis regjeringen taper og Stoltenberg går av?:
1) Kongen ber lederen av det største partiet forsøke å danne regjering. Ved valget i 1927 fikk Ap 37% av stemmene, og siden det ikke var noe annet regjeringsdyktig alternativ ba Kong Haakon Arbeiderpartiet om danne regjering for første gang. Regjeringen Hornsrud satt i 18 dager (det var hele fire ulike regjeringer det året).
2) Hvis det etableres klare regjeringskonstellasjoner, kan valget stå mellom hvem som blir størst: Ap - Frp - H/V/KrF - Frp/H. Blant disse vil Ap eller H/V/KrF være mest livsdyktig.
Høyre og Frp fryder seg over muligheten til å fremstille Venstre som upålitelig borgerlig, og vil kjøre haredt på at ønsker man regjeringsskifte må man ikke stemme på Venstre.
Som en rimelig god mediabruker har jeg fra sidelinjen (som V-medlem) oppfattet Venstres posisjon slik:
1. Venstre vil ikke sitte i en regjering der fløypartiene Frp og SV deltar.
2. Venstre vil primært ha en regjering bestående av Høyre, KrF, Venstre – og gjerne Sp.
3. Venstre er villig til å støtte et budsjett som imøtekommer partiets politikk på viktige områder. Jeg kan for eksempelikke tenke med at partiet vil støtte bet budsjett som innebærer ja til oljeaktiviteter i Lofoten/Vesterålen.
Videre oppfatter jeg situasjonen på borgerlig side (Frp er ikke noe borgerlig parti) slik:
1. Høyre vil primært ha en flertallsregjering med Frp, H, V og KrF, og gjør som strutsen: Stikker hodet i sanden og later som man ikke hører Venstres kategoriske nei til Frp . ”Det skal nok ordne seg etter eyentuelt valgtap for regjeringspartiene”. Tar man Venstres nei alvorlig, må Høyre velge mellom KrF/V på den ene siden og Frp på den andre. Og det tør ikke partiet.
2. Vil Høyre kunne danne en mindretallsregjering sammen med Frp? Det spørsmålet står ubesvart, men jeg tipper at mediene vil kjøre partiet hardt på dette, at regjeringspartiene vil være kjempefornøyd med å ha en slik hovedmotstander, bruke en slik mulighet til besvergelser om velferdsstatens rasering.
3. KrF har til nå fulgt Venstre: Et kategorisk nei til å sitte i regjering med Frp. Men – partiet har mistet velgere til Frp, og noen tror at en åpnere holdning til regjeringssamarbeid kan bringe i alle fall noen av dem tilbake. I Vårt Land den siste uken hard både en tidligere byråd i Oslo og indremisjonsleder Kjell Furnes ønsket en åpning til Frp. Partileder Dagfinn Høybråten står imidlertid fast på et nei. Det kan bli et spennende landsmøte neste helg.
Generelt om regjeringssituasjonen:
A. Flertallsregjering
1. Regjeringspartiene vinner valget og fortsetter som nå..
2.
3. Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men neppe realiserbar.
4. Venstre og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Mulig, men lite sannsynlig.
5. Borgerlig flertallsregjering Håpløst prosjekt (se ovenfor).
6. Frp, Høyre og KrF. Mulig, men lite trolig.
Frp og Høyre får flertall. Svært lite trolig. Høyre må i så fall inn i en situasjon med Frp som storebror.
B. Mindretallsregjering
1. Regjeringen taper flertallet, men fortsetter inntil den felles av et mistillitsvotum. Klar mulighet, det skal mye til for å samle opposisjonen.
2. Stoltenberg kaster kortene. Lite trolig, men i så fall kan vi få flere grupperinger i uklike fargenyanser:
3. Ap alene. Partiet kan godt tenke seg å slippe i en slik situasjon mindretallsregjering, vil stå langt friere uten følge. I dag finnes det flere i Ap som heller vil regjere alene i midten enn sammen med Sv og Sp. En slik regjering kan samarbeide til begge sider. Klar mulighet.
4. Høyre, Venstre og KrF (altså Bondevik II uten Bondevik). Kan samarbeide til venstre, dessuten mot Frp i enkelte saker hvis ikke Frp er langfurtent over å bli holdt utenfor og stemmer imot egne standpunkter. Mulig.
5. Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært glad i makt. Ingenting er umulig, men neppe store sjanser for at dette kan realiseres.
6. Frp alene. Med Hagens oppskrift på hvordan man vil opptre i starten, vil et mistillitsvotum lure bak første hjørne.
7. Høyre alene. Kan hente støtte fra begge sider, men svært lite trolig.
8. Frp og Høyre. Mulighet, men kan raskt bli kastet.
Hva skjer hvis regjeringen taper og Stoltenberg går av?:
1) Kongen ber lederen av det største partiet forsøke å danne regjering. Ved valget i 1927 fikk Ap 37% av stemmene, og siden det ikke var noe annet regjeringsdyktig alternativ ba Kong Haakon Arbeiderpartiet om danne regjering for første gang. Regjeringen Hornsrud satt i 18 dager (det var hele fire ulike regjeringer det året).
2) Hvis det etableres klare regjeringskonstellasjoner, kan valget stå mellom hvem som blir størst: Ap - Frp - H/V/KrF - Frp/H. Blant disse vil Ap eller H/V/KrF være mest livsdyktig.
Sosialliberal ----Hæ?
Lars Oftedal var siste halvdel av 1800-tallets største karismatiker, en retorisk kombinasjon av Carl I. Hagen og Aril Edvardsen: prest, sosialentreprenør, Venstre-stortingsmann og grunnlegger av Stavanger Aftenblad, avisen jeg hadde gleden av å lede i 17 år.
Han holdt en gang et flammende valgforedrag på Jæren. Etterpå steg en bygdemann fram og sa:
-Dæ va vel og bra nok dæ som presten sa – men kunne dæ ikkje lada seg å få greia på i få og enkle ord kæ dæ æ Vinstre eigentle vil?
Svaret kom kjapt: - Jau, dæ ska eg seia deg: Vinstre vil ha meir mad og meir penga.
Interpellanten ble overrumplet over et så storartet et program, og ropte glad: -”Skriv meg inn”.
Med Fremskrittspartiet på banen ville det nok ikke like lett å håve inn nye Venstre-medlemmer på et slikt program.
Men historien rant meg i hu da jeg nylig fikk en reaksjon på en blogg jeg skrev om Klassekampens 40års-jubileum: "Du skriver at “jeg er en seiler på det sosialliberale hav”, hva mener du egentlig med det?”
Der to Venstre-medlemmer er samlet vil det trolig være minst tre ulike oppfatninger om hva som kjennetegner en sosialliberaler. I min hjemmestrikkede bunad betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake.
Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger. I praksis innebærer det at jeg ved stortingsvalg hverken stemmer på personer eller konkrete programposter, men på en ideologi, en holdning. Om det er ledere eller standpunkter jeg er misfornøyd med, påvirker ikke dette partivalget -før eventuelt Venstre sklir vekk fra den sosialliberale holdning
For noen valg siden brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”. Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det ble tolket populistisk. Det viktigste må være å ha idealer, og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning. Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft.
I dag mener jeg noen av sosialliberalismens viktigste oppgaver må ta utgangspunkt i dette:
- dagens samfunn er ikke er villig til å betale regningen for vår egen
velferd
- vi lever som om Jorden er på opphørssalg
- vi dyrker overtroen om at økonomisk vekst kan løse alle samfunnsproblemer
- rettferdig handel, bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom
- Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot har vært med på å skape
grunnlag for hat og terror
- Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på gal side
i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme
- vi må gå til roten av problemene og være mer opptatt av forebyggende innsats,av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling.
- frihet forutsetter at hvert menneske vernes mot det vi mer og mer ser av
utilbørlig registrering, overvåking og inngripen i privatlivet.
I all samfunnsbygging må vi begynne med skolen.
Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verdt å lære i det 21.århundre? Er det å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite?
Et stykke på vei er det riktig. Men kunnskap er noe mer enn informasjon. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.
EU? Et klassisk Venstre-dilemma. Her kan både ja og nei peke på viktige argumenter. For min egen del har jeg stemt ja ved to folkeavstemninger. Av hensyn til miljøspørsmålene - her må Europas land sammen finne frem til holdbare og fremtidsrettede løsninger. Men vi bør ikke søke medlemskap før en rimelig stor del av folket sier ja, 51-49 er ikke godt nok
Endelig: Sosialliberalismen kan aldri tilfredsstille det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet. Den som synes å bli mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.
Han holdt en gang et flammende valgforedrag på Jæren. Etterpå steg en bygdemann fram og sa:
-Dæ va vel og bra nok dæ som presten sa – men kunne dæ ikkje lada seg å få greia på i få og enkle ord kæ dæ æ Vinstre eigentle vil?
Svaret kom kjapt: - Jau, dæ ska eg seia deg: Vinstre vil ha meir mad og meir penga.
Interpellanten ble overrumplet over et så storartet et program, og ropte glad: -”Skriv meg inn”.
Med Fremskrittspartiet på banen ville det nok ikke like lett å håve inn nye Venstre-medlemmer på et slikt program.
Men historien rant meg i hu da jeg nylig fikk en reaksjon på en blogg jeg skrev om Klassekampens 40års-jubileum: "Du skriver at “jeg er en seiler på det sosialliberale hav”, hva mener du egentlig med det?”
Der to Venstre-medlemmer er samlet vil det trolig være minst tre ulike oppfatninger om hva som kjennetegner en sosialliberaler. I min hjemmestrikkede bunad betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake.
Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger. I praksis innebærer det at jeg ved stortingsvalg hverken stemmer på personer eller konkrete programposter, men på en ideologi, en holdning. Om det er ledere eller standpunkter jeg er misfornøyd med, påvirker ikke dette partivalget -før eventuelt Venstre sklir vekk fra den sosialliberale holdning
For noen valg siden brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”. Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det ble tolket populistisk. Det viktigste må være å ha idealer, og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning. Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft.
I dag mener jeg noen av sosialliberalismens viktigste oppgaver må ta utgangspunkt i dette:
- dagens samfunn er ikke er villig til å betale regningen for vår egen
velferd
- vi lever som om Jorden er på opphørssalg
- vi dyrker overtroen om at økonomisk vekst kan løse alle samfunnsproblemer
- rettferdig handel, bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom
- Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot har vært med på å skape
grunnlag for hat og terror
- Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på gal side
i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme
- vi må gå til roten av problemene og være mer opptatt av forebyggende innsats,av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling.
- frihet forutsetter at hvert menneske vernes mot det vi mer og mer ser av
utilbørlig registrering, overvåking og inngripen i privatlivet.
I all samfunnsbygging må vi begynne med skolen.
Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verdt å lære i det 21.århundre? Er det å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite?
Et stykke på vei er det riktig. Men kunnskap er noe mer enn informasjon. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.
EU? Et klassisk Venstre-dilemma. Her kan både ja og nei peke på viktige argumenter. For min egen del har jeg stemt ja ved to folkeavstemninger. Av hensyn til miljøspørsmålene - her må Europas land sammen finne frem til holdbare og fremtidsrettede løsninger. Men vi bør ikke søke medlemskap før en rimelig stor del av folket sier ja, 51-49 er ikke godt nok
Endelig: Sosialliberalismen kan aldri tilfredsstille det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet. Den som synes å bli mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.
Sentrum, store utslag på målinger m.m.
EU og sentrum og antall kommuner - meningsmålinger med sprik - kontantstøtten - den ene og andre hånd - skift kurs!
Morgenen er ung og avislesningen bare begynt. Men et par smakebiter før andre gjøremål kaller og resten av bunken må ligge til kvelden:
I serien enig og tro til Soria Moria faller: EUs tjenestedirektiv ble i går vedtatt av Stortinget. To av tre regjeringspartier stemte imot.
Klassekampen:
Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Veum er bekymret for at et eventuelt EU-ja fra Venstres landsmøte, og sier at da har Venstre forlatt sentrumslinjen. Men er det ikke slik at Sp med å gå i regjering med Ap og SV for lengst har forlatt sentrum?
Er det for øvrig grunn til å tro at Sp noen gang vil kunne innse at vi har for mange kommuner i Norge, ettersom partiet henter svært mange av sine ordførere nettopp i disse kommunene?
Det er alltid forfriskende å lese kommentarene tidligere statsråd Hallvard Bakke Ap). I dag hevder han at mye av motstanden mot kontantstøtten ”har preg av fanatisme”. Han gjennomgår motargumentene, og siterer Bergens Tidendes påstand om at ”alle kritiske innvendinger mot kontantstøtten er blitt bekreftet i løpet av de ti årene den har eksistert”. Bakkes konklusjon: ”Knapt noen av de kritiske innvendingene som ble fremført mot ordningen, har slått til”.
Jeg har ofte sans for den frittalende kommentatoren Arild Rønsen. I dag spør han: ”Hvorfor blir det mye mer ståk omkring en salgsoperasjon til verdi av halvannen milliard, enn det blir rundt de overbetalte pengeflytterne som har tilskyndet enda et par i Oljefondet på 630 milliarder?”
Vårt Land:
Hovedoppslag om at ”Velgerflukten fortsetter” (fra Høyre) og nesten to sider i forbindelse med at avisens meningsmåling for april (1 av til sammen 10 månedlige målinger) viser en Høyre-tilbakegang på 2,5 prosentpoeng fra 13.3 i mars til 10.8 i april. Igjen en av disse målingene med store utslag, som uten unntak blir korrigert neste måned. Tenk om media kunne behandle slike tall med større forsiktighet. La med bare ta med forskjellene mellom Vårt Land talls og gårsdagens måling for Avisenes Nyhetsbyrå
(VL t.v.)
Ap 34.5 – 29.1
SV 6,5 - 7.6
Sp 6,5 - 5,8
Frp 30,3 - 28,5
H 10,8 - 13,9
V 4,2 - 6,2
KrF 4,8 - 5,9
Ifølge VL-målingene skulle KrF ha mistet over en tredjedel av velgerne på en måned. Tror noen på det?
Dagens Næringsliv:
Våre to finansaviser har stor glede av å småmobbe hverandre. Avisen siterer først Trygve Hegnar, som sa i NRK at Røkke stengte døren for ethvert samarbeid med staten, "her kommner intet til å bli endret, ingen transaksjoner blir annerledes".
DN bemerker til dette at "heldigvis har han ikke bemannet Finansavisens redaksjon, med folk av Brustads naive kaliber, men med hardkokte realister. På førstesiden igår het det således at "Røkke er på gli" og "Åpner for priskutt".
Min kommentar: Man har bare tatt ønskene om en differensiert presse et hakk lenger: nå også differensiering innen det enkelte medium.
Kommunal Rapport:
Siden vi er inne på Røkke-saken fikk jeg av en uforklarlig grunn lyst til å ta med et bidra i vitsestafetten som Kommunal Rapport (jeg leste den i går kveld) har gående mellom landets ordførere. Her er bidraget fra Sture Pedersen, Bø i
Vesterålen:
En radiosamtale offentliggjort av den amerikanske marine lød som følger:
- Vær vennlig å endre din kurs 15 grader nord for å unngå kollisjon.
- Jeg vil foreslå at du legger om kursen din 15 grader dør.
- Dette er kapteinen på et amerikansk skip. jeg gjentara, legge om kursen din.
- Nei, du legger om din kurs!
- Dette er hangarskipet "Enterprise, et stort krigsskip i den amerikanske marine.Legg om krusen din!!
- Dette er et fyrtårn. Din tur!
Morgenen er ung og avislesningen bare begynt. Men et par smakebiter før andre gjøremål kaller og resten av bunken må ligge til kvelden:
I serien enig og tro til Soria Moria faller: EUs tjenestedirektiv ble i går vedtatt av Stortinget. To av tre regjeringspartier stemte imot.
Klassekampen:
Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Veum er bekymret for at et eventuelt EU-ja fra Venstres landsmøte, og sier at da har Venstre forlatt sentrumslinjen. Men er det ikke slik at Sp med å gå i regjering med Ap og SV for lengst har forlatt sentrum?
Er det for øvrig grunn til å tro at Sp noen gang vil kunne innse at vi har for mange kommuner i Norge, ettersom partiet henter svært mange av sine ordførere nettopp i disse kommunene?
Det er alltid forfriskende å lese kommentarene tidligere statsråd Hallvard Bakke Ap). I dag hevder han at mye av motstanden mot kontantstøtten ”har preg av fanatisme”. Han gjennomgår motargumentene, og siterer Bergens Tidendes påstand om at ”alle kritiske innvendinger mot kontantstøtten er blitt bekreftet i løpet av de ti årene den har eksistert”. Bakkes konklusjon: ”Knapt noen av de kritiske innvendingene som ble fremført mot ordningen, har slått til”.
Jeg har ofte sans for den frittalende kommentatoren Arild Rønsen. I dag spør han: ”Hvorfor blir det mye mer ståk omkring en salgsoperasjon til verdi av halvannen milliard, enn det blir rundt de overbetalte pengeflytterne som har tilskyndet enda et par i Oljefondet på 630 milliarder?”
Vårt Land:
Hovedoppslag om at ”Velgerflukten fortsetter” (fra Høyre) og nesten to sider i forbindelse med at avisens meningsmåling for april (1 av til sammen 10 månedlige målinger) viser en Høyre-tilbakegang på 2,5 prosentpoeng fra 13.3 i mars til 10.8 i april. Igjen en av disse målingene med store utslag, som uten unntak blir korrigert neste måned. Tenk om media kunne behandle slike tall med større forsiktighet. La med bare ta med forskjellene mellom Vårt Land talls og gårsdagens måling for Avisenes Nyhetsbyrå
(VL t.v.)
Ap 34.5 – 29.1
SV 6,5 - 7.6
Sp 6,5 - 5,8
Frp 30,3 - 28,5
H 10,8 - 13,9
V 4,2 - 6,2
KrF 4,8 - 5,9
Ifølge VL-målingene skulle KrF ha mistet over en tredjedel av velgerne på en måned. Tror noen på det?
Dagens Næringsliv:
Våre to finansaviser har stor glede av å småmobbe hverandre. Avisen siterer først Trygve Hegnar, som sa i NRK at Røkke stengte døren for ethvert samarbeid med staten, "her kommner intet til å bli endret, ingen transaksjoner blir annerledes".
DN bemerker til dette at "heldigvis har han ikke bemannet Finansavisens redaksjon, med folk av Brustads naive kaliber, men med hardkokte realister. På førstesiden igår het det således at "Røkke er på gli" og "Åpner for priskutt".
Min kommentar: Man har bare tatt ønskene om en differensiert presse et hakk lenger: nå også differensiering innen det enkelte medium.
Kommunal Rapport:
Siden vi er inne på Røkke-saken fikk jeg av en uforklarlig grunn lyst til å ta med et bidra i vitsestafetten som Kommunal Rapport (jeg leste den i går kveld) har gående mellom landets ordførere. Her er bidraget fra Sture Pedersen, Bø i
Vesterålen:
En radiosamtale offentliggjort av den amerikanske marine lød som følger:
- Vær vennlig å endre din kurs 15 grader nord for å unngå kollisjon.
- Jeg vil foreslå at du legger om kursen din 15 grader dør.
- Dette er kapteinen på et amerikansk skip. jeg gjentara, legge om kursen din.
- Nei, du legger om din kurs!
- Dette er hangarskipet "Enterprise, et stort krigsskip i den amerikanske marine.Legg om krusen din!!
- Dette er et fyrtårn. Din tur!
torsdag 23. april 2009
Jury - med begrunnelse, uten jurister,
Skal Norge avskaffe den 122 år gamle juryordningen, et organ for “Folkets practiske Fornuft” som forkjemperen Ole Gabriel Ueland kalte den? Bør vi ikke fortsatt la lekfolk få en helt selvstendig rolle i skyldvurderingen i alvorlige straffesaker?
“Tidene har endret seg, samfunnet er blitt mer komplisert, skyldsspørsmål kan ikke avgjøres uten jurister”, heter det fra de som vil avskaffe eller endre jurysystemet. Mer komplisert, ja vel, men skulle lekmannselementet av den grunn avskaffes eller svekkes i et demokratisk samfunn med stadig høyere utdannelses- og kunnskapsnivå?
Jus er ingen eksakt vitenskap. Og dommere har neppe noe sunnere skjønn enn legdommere. Det er etter min mening en klar fordel at at vi har en Jury som er Maktens motmakt.
Jury-ordningen var et ledd i demokratiseringen av Norge . Den utvidet folkestyret og sikret domstolenes troverdighet i folket. I alle disse årene har ordningen vært bekjempet av mange embetsmenn, jurister og enkelte borgerlige politikere, slik de kjempet mot den før den ble vedtatt. Etter at Ueland i mange år hadde arbeidet for juryen, og i 1854 fremsatte et lovforslag, nedsatte en Stortinget en kommisjon for å utrede saken. Da kommisjonen begynte arbeidet, ble Ueland nektet permisjon som lensmann, og han sa derfor opp stillingen.
Det nye i jury-motstanden er at nå har også Arbeiderpartiet meldt seg på. Vel,p artiet vil ikke helt avvikle ordningen, landsmøtet vedtok å arbeide for å erstatte juryen med en meddomsrett bestående av fem lekdommere og tre fagdommere.
Likevel mener jeg at dette det sterkeste breddeangrep på juryens særpreg siden 1887.
Men er det ikke slik at Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg nylig slo fast at det kan være brudd på menneskerettighetene å kjenne en person skyldig uten å si hvorfor?
Jo. Men det betyr på ingen måte at juryen må avskaffes eller styrkes/svekkes ved at den tilføres juridisk fagkompetanse .
Den kan for eksempel tilføres kvalifisert hjelp, en sekretær eller et sekretariat, slik at et enkelt ja eller nei kan begrunnes. Det kan også stilles spørsmål om juryen svarer ja til alle de grunnlag om er brukt for frifinnelse, og ikke bare gir et samlet ja eller nei.
En jury med bare legdommere kan i mange sammenhenger være en nødvendig korreksjon tilk fagdommer og påtalemyndighetenes bevistolkning.
Ikke sjelden har det vært slik at juryen stiller strenge krav til bevisene i straffesaker. Juridiske dommerne i lagmannsretten setter juryens frifinnende kjennelser til side langt oftere enn der hvor juryen har svart ja. Men er det ikke bedre at en skyldig slipper unna enn at en uskyldig blir dømt?
I Norge har vi hatt flere store saker der ettertiden har vist at det skjedde justismord - ikke minst fordi dommer, aktor og politi sviktet.
Et interessant forskningsprosjekt i Borgarting for noen år siden med parallelljuryer, viste at juryer som måtte begrunne sitt standpunkt frifant i større grad enn de som fant tiltalte skyldig.
Det blir fremholdt at det i dag er mindre forskjell på embetsmenn og vanlige folk enn i 1887. Men taler ikke dette vel så mye for at en jury kan håndtere komplekse saksforhold? At jurymedlemmene er i stand til å referere sin begrunnelse uten at de har iblant seg jurister med en faglig autoritet som strekker seg lenger enn det egentlig er grunnlag for, og som så i en del tilfeller trolig vil svekke beviskravet?
Det beste svaret til Strasbourg og det beste vedlikehold av det norske folkestyret er å beholde en ren jury som begrunner sine avgjørelser.
“Tidene har endret seg, samfunnet er blitt mer komplisert, skyldsspørsmål kan ikke avgjøres uten jurister”, heter det fra de som vil avskaffe eller endre jurysystemet. Mer komplisert, ja vel, men skulle lekmannselementet av den grunn avskaffes eller svekkes i et demokratisk samfunn med stadig høyere utdannelses- og kunnskapsnivå?
Jus er ingen eksakt vitenskap. Og dommere har neppe noe sunnere skjønn enn legdommere. Det er etter min mening en klar fordel at at vi har en Jury som er Maktens motmakt.
Jury-ordningen var et ledd i demokratiseringen av Norge . Den utvidet folkestyret og sikret domstolenes troverdighet i folket. I alle disse årene har ordningen vært bekjempet av mange embetsmenn, jurister og enkelte borgerlige politikere, slik de kjempet mot den før den ble vedtatt. Etter at Ueland i mange år hadde arbeidet for juryen, og i 1854 fremsatte et lovforslag, nedsatte en Stortinget en kommisjon for å utrede saken. Da kommisjonen begynte arbeidet, ble Ueland nektet permisjon som lensmann, og han sa derfor opp stillingen.
Det nye i jury-motstanden er at nå har også Arbeiderpartiet meldt seg på. Vel,p artiet vil ikke helt avvikle ordningen, landsmøtet vedtok å arbeide for å erstatte juryen med en meddomsrett bestående av fem lekdommere og tre fagdommere.
Likevel mener jeg at dette det sterkeste breddeangrep på juryens særpreg siden 1887.
Men er det ikke slik at Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg nylig slo fast at det kan være brudd på menneskerettighetene å kjenne en person skyldig uten å si hvorfor?
Jo. Men det betyr på ingen måte at juryen må avskaffes eller styrkes/svekkes ved at den tilføres juridisk fagkompetanse .
Den kan for eksempel tilføres kvalifisert hjelp, en sekretær eller et sekretariat, slik at et enkelt ja eller nei kan begrunnes. Det kan også stilles spørsmål om juryen svarer ja til alle de grunnlag om er brukt for frifinnelse, og ikke bare gir et samlet ja eller nei.
En jury med bare legdommere kan i mange sammenhenger være en nødvendig korreksjon tilk fagdommer og påtalemyndighetenes bevistolkning.
Ikke sjelden har det vært slik at juryen stiller strenge krav til bevisene i straffesaker. Juridiske dommerne i lagmannsretten setter juryens frifinnende kjennelser til side langt oftere enn der hvor juryen har svart ja. Men er det ikke bedre at en skyldig slipper unna enn at en uskyldig blir dømt?
I Norge har vi hatt flere store saker der ettertiden har vist at det skjedde justismord - ikke minst fordi dommer, aktor og politi sviktet.
Et interessant forskningsprosjekt i Borgarting for noen år siden med parallelljuryer, viste at juryer som måtte begrunne sitt standpunkt frifant i større grad enn de som fant tiltalte skyldig.
Det blir fremholdt at det i dag er mindre forskjell på embetsmenn og vanlige folk enn i 1887. Men taler ikke dette vel så mye for at en jury kan håndtere komplekse saksforhold? At jurymedlemmene er i stand til å referere sin begrunnelse uten at de har iblant seg jurister med en faglig autoritet som strekker seg lenger enn det egentlig er grunnlag for, og som så i en del tilfeller trolig vil svekke beviskravet?
Det beste svaret til Strasbourg og det beste vedlikehold av det norske folkestyret er å beholde en ren jury som begrunner sine avgjørelser.
onsdag 22. april 2009
Røkke styrket, Brustad svekket
"Ja, jeg tror mitt omdømme i det norske folk er svekket", sa Kjell Inge Røkke på en pressekonferanse som svingte fra fremtidsrettede og industrielle perspektiver til meget emosjonelle, men kontrollerte utbrudd med hans kritikere, ikke minst media.
Kanskje har han rett i dette med omdømme, men jeg er slett ikke sikker. Derimot er jeg helt sikker på at på at hans image, som det heter på norwenglish, er styrket etter gårsdagens variant av skipper Worse: "Vi kommer sent, hr. konsul, men vi kommer godt". En nettavstemning på dagbladet.no viser i øyeblikket at to av tre mener han er styrket. VG
Hvis det det er riktig det han sier om medienes bom når det gjelder den hyppig nevnte påstand om at gjeld nå overflyttes til søppelselskaper, har han scoret et mål. Hvis opinionen bedre skjønner hans utsagn - støttet godt opp om av hovedtillitsvalgt Atle Tranøy - om at her gjelder det overføring av kompetanse som vil styrke Aker Solutions fremtid, scorer han nok et mål. Når vi hørte Tranøy, er det også lettere å skjønne hvorfor de ansatte støtter så¨sterkt opp om deres sjef.
Da jeg hørte hans "je" i forbindelse med næringsminister Sylvia Brustad, regner jeg uten videre med at dette ville bli et hovedoppslag i mediene. I skrivende stund har dette slått godt til. Naturligvis skulle han ha spart seg dette sleivsparket. Her var han nok mer Don Corleone enn Snåsamannen. Men når man har friskt i minne Brustads enorme utblåsning, kan jeg forstå at han falt for fristelsen. Hennes ordvalg var ganske annerledes brutalt, og virket på meg som mer egnet på å score poeng i opinionen enn som et utspill for å rette opp næringsdepartementets åpenbare forsovelse i timen da avtalen med Aker ble inngått, og den sene oppvåkning i den aktuelle saken. Hos henne var det mer "minister" som da kom til uttrykk enn "næring". Når jeg mener Røkke trok en klar seier over henne, er det trass i dialekten men fordi han synliggjorde at departementet ikke hadde gjort jobben sin.
Jeg har tidligere fortalt om seiersviljen og en holdning om aldri å gi opp som preget Røkke allerede som 10-åring i terrengløp i Romsdal (se mer). Og det bekreftet han i ettermiddag: "Jeg gir meg aldri når jeg vet jeg har rett", Jeg tror ham. Men samtidig innrømmet han at enkelte ting kunne ha vært gjort annerledes.
Røkke gjorde klokt i det. Og kanskje var det en ide både for statsråder, medier, bloggvskrivere og andre å stille seg spørsmålet: Kunne vi gjort noe annerledes i denne saken?
Det var mye mat for mediemonser, politikere og synsere av ulike kaliber, i pressekonferansens andre del. Når den støyen legger seg, kunne det kanskje være en ide å se litt på Røkkes innledning. Hva er og hva betyr Aker i norsk næringsliv? Hvilke teknologiske utfordringer står vi som samfunn overfor? På sikt er nok det viktigere enn "forbanna" og "je".
Kanskje har han rett i dette med omdømme, men jeg er slett ikke sikker. Derimot er jeg helt sikker på at på at hans image, som det heter på norwenglish, er styrket etter gårsdagens variant av skipper Worse: "Vi kommer sent, hr. konsul, men vi kommer godt". En nettavstemning på dagbladet.no viser i øyeblikket at to av tre mener han er styrket. VG
Hvis det det er riktig det han sier om medienes bom når det gjelder den hyppig nevnte påstand om at gjeld nå overflyttes til søppelselskaper, har han scoret et mål. Hvis opinionen bedre skjønner hans utsagn - støttet godt opp om av hovedtillitsvalgt Atle Tranøy - om at her gjelder det overføring av kompetanse som vil styrke Aker Solutions fremtid, scorer han nok et mål. Når vi hørte Tranøy, er det også lettere å skjønne hvorfor de ansatte støtter så¨sterkt opp om deres sjef.
Da jeg hørte hans "je" i forbindelse med næringsminister Sylvia Brustad, regner jeg uten videre med at dette ville bli et hovedoppslag i mediene. I skrivende stund har dette slått godt til. Naturligvis skulle han ha spart seg dette sleivsparket. Her var han nok mer Don Corleone enn Snåsamannen. Men når man har friskt i minne Brustads enorme utblåsning, kan jeg forstå at han falt for fristelsen. Hennes ordvalg var ganske annerledes brutalt, og virket på meg som mer egnet på å score poeng i opinionen enn som et utspill for å rette opp næringsdepartementets åpenbare forsovelse i timen da avtalen med Aker ble inngått, og den sene oppvåkning i den aktuelle saken. Hos henne var det mer "minister" som da kom til uttrykk enn "næring". Når jeg mener Røkke trok en klar seier over henne, er det trass i dialekten men fordi han synliggjorde at departementet ikke hadde gjort jobben sin.
Jeg har tidligere fortalt om seiersviljen og en holdning om aldri å gi opp som preget Røkke allerede som 10-åring i terrengløp i Romsdal (se mer). Og det bekreftet han i ettermiddag: "Jeg gir meg aldri når jeg vet jeg har rett", Jeg tror ham. Men samtidig innrømmet han at enkelte ting kunne ha vært gjort annerledes.
Røkke gjorde klokt i det. Og kanskje var det en ide både for statsråder, medier, bloggvskrivere og andre å stille seg spørsmålet: Kunne vi gjort noe annerledes i denne saken?
Det var mye mat for mediemonser, politikere og synsere av ulike kaliber, i pressekonferansens andre del. Når den støyen legger seg, kunne det kanskje være en ide å se litt på Røkkes innledning. Hva er og hva betyr Aker i norsk næringsliv? Hvilke teknologiske utfordringer står vi som samfunn overfor? På sikt er nok det viktigere enn "forbanna" og "je".
Lofoten/Vesterålen må varig vernes
Nytt "slag i Trollfjorden" - tja lyder som ja fra Ap - oljen har betydd mey for Norge - faren for miljøkatastrofe - miljøprofil stort fortrinn - industrien må omstille seg - Lofoten del av verdensarven?
Hva er det med Lofoten og Vesterålen? Næring mot næring. Oljeindustri mot lokalmiljø, biologisk mangfold og klimaproblematikk. Fisk mot olje. Profitt og arbeidsplasser mot vern av matfat og natur. Regjeringspartnere mot hverandre.
Vi er inne i 1.akt av et moderne drama med sterke undertoner fra slaget i Trollfjorden i 1890, da fiskerne gikk til aksjon mot reder og handelsmann som ville stenget dem ute. Den siste viking vant frem – Stortinget sikret ham via en lov.
Men vil fiskeren vinne frem også denne gangen?
Etter Arbeiderpartiets landsmøte er mange begynt å tvile. Partiet sier et tja som lyder som et Ja. Men prøver å samle både motstandere og tilhengere, men døren er vidåpen for oljeindustrien. "Vedtaket er jevgodt med et ja" sier både partiets energipolitiske talsmann Tore Nordtun og fylkesordfører Tom Tvedt, begge fra oljefylket Rogaland.
Partiets tør ikke si det rett ut. Det ønsker ikke Lofoten/Vesterålen som en betent valgkampsak. Man dekker seg fra et fikenblad påstemplet "mer kunnskap" og "avgjørelse i 2010. Men det er allerede mer enn nok kunnskap om farene ved oljeutvinning i norsk naturs indrefilèt, mer enn sterkt til at man kan stenge føren og henge skiltet "føre-var-prinsippet" på den.
Partiet vil ikke konkret standpunkt i en av de viktigste miljøsaker på mange, mange år. Selv et mindretallsforslag som i utgangspunkt sa nei for åpning for leteboring men underveis ble moderert til nei inntil det kommer utredninbger som konkluderer med at oljevirksomhet er forsvarlig, ble nedstemt.
Partiet vil ha mulighetene åpne for å avgjøre utenom et landsmøte, uten at velgerne får sagt sitt. Ap vet av selv om to regjeringspartnere er mer enn skeptiske, har ingen av dem lagt ned noe veto - slik Venstre har gjort det på den borgerlige siden. Uansett primærstandpunkt vil heller ikke SV og Sp fortelle velgerne om de til syvende og sist vil svelge kameler oljesmurt med
regjerings(tabu)retter foran fiskeretter og naturprodukter.
Oljeindustrien har betydd mye for det moderne Norge. Den har på godt og ondt gjort oss til et av verdens rikeste land, gitt oss en uhyre sterk motstandskraft mot den aktuelle finanskrisen, lagt flere velferdssteiner på det sosiale byggverk, skapt arbeidsplasser og utviklingsmuligheter for nye bedrifter, utviklet kunnskap, teknologi og kompetanse som i neste omgang vil være gull verdt når petroleumsepoken ebber ut.
Samtidig må ingen glemme at prisen for dette har vært ulykker. utslipp og forurensning, medvirkning til korrupsjon og feilinvesteringer.
Hvorfor er det mye verre med petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen enn i Nordsjøen? En del av forklaringen gir Havforskningsinstituttet, som peker på at Nordsjøen er åpen, mens i Lofoten og Vesterålen er det en smal passasje som fisken beveger seg igjennom.
Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt. Hver vinter samles hundretusener av tonn torskefisk i disse områdene for årlig fornyelse, og her er gyteområde vårsild, skrei, hyse, blåkveitye og uer. Det finnes korallrev på havbunnen og tareskog nær kysten,og sjøpattedyr. Mange arter av sjøfugl finner næring i havområdet, kolonier av lundefugl er alle svært utsatt, samt en rekke fiskevær.
I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.
En oljeulykke vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe. Jeg besøkte Alaska året etter katastrofen med "Exxon Valdez" i Prince Willian Sound der over 40 000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og ødela strendene i hundrevis av mils omkrets. 20 år senere ligger det stadig mye olje på strendene der. Hvis man en sommerdag legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiser seg.
I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde, fortsatt av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser foreløpig ingen tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.
"Mennesket lever ikke av natur alene, hva med arbeidsplasser?" blir det spurt. De som har erfaringer fra Finnmark og ikke minst Helgeland, sier at alle forsikringer om arbeidsplasser og ringvirkninger bare har vært tomme ord og fagre løfter.
Dersom en liten del av de ressurser som er brukt leting etter olje og gass hadde blitt investert i forskning og utvikling innen fiskeri og fiskerirelaterte næringer, innen marine ressurser, ny miljøteknologi og fornybar energi, kunne det trolig skapt mange nye og interessante arbeidsplasser for ungdom og unge kvinner.
Varig vern av havområdene utenfor Lofoten og vesterålen vil åpenbart stimulere næringsutviklingen. Store deler av det lokale næringslivet er avhengige av at regionen beholder sin miljøprofil. Bare ett eksempel: Landbruksprodukter fra Lofoten har vunnet nasjonale priser de siste årene. Lofotlam viser at Lofoten som merkevare står sterkt og har et stort utviklingspotensial. En forutsetning for dette er det sårbare miljø sikres.
Lofoten kan by på ren luft, rent vann og en storslått natur uten betydelige inngrep. Dette er kvaliteter som er i ferd med å bli mangelvare i dagens verden-
Det viktigste for oljebransjen i dag trror jeg å satse sin kompetanse og kapital på forskning og utvikling av nye produkter og fornybar energi. Erfaring, kapital, kunnskap og teknologi vil fortsatt være drivkraft for å utnytte eksisterende felt mye bedre, utvinne nye felt langsommere, og samtidig omstille seg til å gjøre Norge best på energi som varer lengre.
Fisk og vannkraft er fornybart. I ern interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt.
Det beste i dagens situasjon vil etter min mening være at Lofoten kommer med på UNESCOs liste over verdensarven. Da vil området få samme status som 600 oppføringer i 200 land, deriblant pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og fjordene på Vestlandet, og da blir naturen og kulturen i Lofoten vernet for fremtiden.
Skjer dette, vil en oljeutbygging nær kysten bli umulig.
Hva er det med Lofoten og Vesterålen? Næring mot næring. Oljeindustri mot lokalmiljø, biologisk mangfold og klimaproblematikk. Fisk mot olje. Profitt og arbeidsplasser mot vern av matfat og natur. Regjeringspartnere mot hverandre.
Vi er inne i 1.akt av et moderne drama med sterke undertoner fra slaget i Trollfjorden i 1890, da fiskerne gikk til aksjon mot reder og handelsmann som ville stenget dem ute. Den siste viking vant frem – Stortinget sikret ham via en lov.
Men vil fiskeren vinne frem også denne gangen?
Etter Arbeiderpartiets landsmøte er mange begynt å tvile. Partiet sier et tja som lyder som et Ja. Men prøver å samle både motstandere og tilhengere, men døren er vidåpen for oljeindustrien. "Vedtaket er jevgodt med et ja" sier både partiets energipolitiske talsmann Tore Nordtun og fylkesordfører Tom Tvedt, begge fra oljefylket Rogaland.
Partiets tør ikke si det rett ut. Det ønsker ikke Lofoten/Vesterålen som en betent valgkampsak. Man dekker seg fra et fikenblad påstemplet "mer kunnskap" og "avgjørelse i 2010. Men det er allerede mer enn nok kunnskap om farene ved oljeutvinning i norsk naturs indrefilèt, mer enn sterkt til at man kan stenge føren og henge skiltet "føre-var-prinsippet" på den.
Partiet vil ikke konkret standpunkt i en av de viktigste miljøsaker på mange, mange år. Selv et mindretallsforslag som i utgangspunkt sa nei for åpning for leteboring men underveis ble moderert til nei inntil det kommer utredninbger som konkluderer med at oljevirksomhet er forsvarlig, ble nedstemt.
Partiet vil ha mulighetene åpne for å avgjøre utenom et landsmøte, uten at velgerne får sagt sitt. Ap vet av selv om to regjeringspartnere er mer enn skeptiske, har ingen av dem lagt ned noe veto - slik Venstre har gjort det på den borgerlige siden. Uansett primærstandpunkt vil heller ikke SV og Sp fortelle velgerne om de til syvende og sist vil svelge kameler oljesmurt med
regjerings(tabu)retter foran fiskeretter og naturprodukter.
Oljeindustrien har betydd mye for det moderne Norge. Den har på godt og ondt gjort oss til et av verdens rikeste land, gitt oss en uhyre sterk motstandskraft mot den aktuelle finanskrisen, lagt flere velferdssteiner på det sosiale byggverk, skapt arbeidsplasser og utviklingsmuligheter for nye bedrifter, utviklet kunnskap, teknologi og kompetanse som i neste omgang vil være gull verdt når petroleumsepoken ebber ut.
Samtidig må ingen glemme at prisen for dette har vært ulykker. utslipp og forurensning, medvirkning til korrupsjon og feilinvesteringer.
Hvorfor er det mye verre med petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen enn i Nordsjøen? En del av forklaringen gir Havforskningsinstituttet, som peker på at Nordsjøen er åpen, mens i Lofoten og Vesterålen er det en smal passasje som fisken beveger seg igjennom.
Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt. Hver vinter samles hundretusener av tonn torskefisk i disse områdene for årlig fornyelse, og her er gyteområde vårsild, skrei, hyse, blåkveitye og uer. Det finnes korallrev på havbunnen og tareskog nær kysten,og sjøpattedyr. Mange arter av sjøfugl finner næring i havområdet, kolonier av lundefugl er alle svært utsatt, samt en rekke fiskevær.
I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.
En oljeulykke vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe. Jeg besøkte Alaska året etter katastrofen med "Exxon Valdez" i Prince Willian Sound der over 40 000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og ødela strendene i hundrevis av mils omkrets. 20 år senere ligger det stadig mye olje på strendene der. Hvis man en sommerdag legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiser seg.
I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde, fortsatt av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser foreløpig ingen tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.
"Mennesket lever ikke av natur alene, hva med arbeidsplasser?" blir det spurt. De som har erfaringer fra Finnmark og ikke minst Helgeland, sier at alle forsikringer om arbeidsplasser og ringvirkninger bare har vært tomme ord og fagre løfter.
Dersom en liten del av de ressurser som er brukt leting etter olje og gass hadde blitt investert i forskning og utvikling innen fiskeri og fiskerirelaterte næringer, innen marine ressurser, ny miljøteknologi og fornybar energi, kunne det trolig skapt mange nye og interessante arbeidsplasser for ungdom og unge kvinner.
Varig vern av havområdene utenfor Lofoten og vesterålen vil åpenbart stimulere næringsutviklingen. Store deler av det lokale næringslivet er avhengige av at regionen beholder sin miljøprofil. Bare ett eksempel: Landbruksprodukter fra Lofoten har vunnet nasjonale priser de siste årene. Lofotlam viser at Lofoten som merkevare står sterkt og har et stort utviklingspotensial. En forutsetning for dette er det sårbare miljø sikres.
Lofoten kan by på ren luft, rent vann og en storslått natur uten betydelige inngrep. Dette er kvaliteter som er i ferd med å bli mangelvare i dagens verden-
Det viktigste for oljebransjen i dag trror jeg å satse sin kompetanse og kapital på forskning og utvikling av nye produkter og fornybar energi. Erfaring, kapital, kunnskap og teknologi vil fortsatt være drivkraft for å utnytte eksisterende felt mye bedre, utvinne nye felt langsommere, og samtidig omstille seg til å gjøre Norge best på energi som varer lengre.
Fisk og vannkraft er fornybart. I ern interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt.
Det beste i dagens situasjon vil etter min mening være at Lofoten kommer med på UNESCOs liste over verdensarven. Da vil området få samme status som 600 oppføringer i 200 land, deriblant pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og fjordene på Vestlandet, og da blir naturen og kulturen i Lofoten vernet for fremtiden.
Skjer dette, vil en oljeutbygging nær kysten bli umulig.
tirsdag 21. april 2009
Ap god på finanskrise, men hva med livsviktig klimakrise?
Ap er mannen – ni av elleve i toppen er menn - som beveger seg støtt og sikkert bortover den slagne landevei. Uten den store spenst i frasparkene, men med et veivalg som gjør at mange følger etter ham. Ikke alltid med den store begeistring, innimellom med en liten rast på gjerdet, men hvilken annen vei er egentlig farbar?
Han er i sin mest etablerte alder, i underkant av 50 år. Uten ungdommens glød og begeistring, dynamitten i borehullene har veket plass for de små skritt fremover, for pragmatikk og kompromisser. Han er ikke lenger så glad i alle jordens bundne treller, kan ikke ordentlig versene, og det mørkerøde flagget er erstattet av av et lyserød pyntestykke diskret i brystlommen Det gamle i arbeidsantrekket passet ikke helt inn i den moderne design som reklamebyrået til Jens’ beste venn Kjetil har gitt ham.
Heller nynner han på ”Mykje lys og mykje varme”, og er derfor glad for kraftutbygging. Han har liten tro på at vinden som for øyeblikket blåser bakfra kan brukes til noe annet, og han blåser av jyplingene Vidar, SVein, KRistoFfer og SePtimus som alle kjemper om en plass i solen mens de rapper: Du kan ikke stoppe vinden, men du kan bygge vindmøller!
Han jobber i kommunen og staten, ser litt skeptisk på det private næringsliv og føler det tryggest at flest mulig arbeidsplasser kan kontrolleres - nå ja, ihvertfall eies av fader Stat. Klærne er solide, godt rustet til å møte et øyeblikkers ruskevær, det er verre med disse små, uforutsette feilbedømmelser av ikke-materiell art.
Ap er mannen som var vant til å gå alene, men som de siste tiårene har vist litt dårlig form og derfor nå har to hjelpere fra hjelpesentralen Soria Moria. Trass i litt dissens om veivalg og enkelte innkjøp, har det gått rimelig greit på vandringen sammen med dem. Selv om han ikke alltid har fått det som han ville, har det alltid gått hans vei ved viktige knutepunkter. Inni seg tenker han nok at det hadde vært kjekkest og enklest å gå alene og kunne støtte seg til enten høyre eller venstre, men det kan han ikke si høyt.
Det han misliker mest er nok disse forargelige FRemtidsProtesterne som har ledet endel tidligere kamerater på en annen og mye bredere vei. Når han en gang innimellom er innom Folkets Hus, er det møter han litt færre enn før. Men han trøster seg litt med at også i forretningslivets mangehånde villahagenes blomsterbed er dårlig vErna for angrep av julenissen, som endatil har vært på ferde på bedehusene .
Og mon ikke det er disse mange nye menneskene på veien han ikke har sett før som har skremt både kamerater og andre?
Ap er på vei hjem fra landsmøtet, Han er godt fornøyd, og har god grunn for det. Landsmøtet royale oppmerksomhet rundt dronning Gro, var en flott markering, og sannelig tok ikke forsamlingen imot søstrene Liv og Kristin med trampeklapp.
Han ønsket å sette de viktige spørsmålene i fokus, og klarte det bra. Visst er det en ubehagelig Akerkjelke i motbakken. Den røkker litt i folkets tillit til styringsevnen, men vil snart bli overdøvet av Lyserødt kors ”Arbeidsledighet, arbeidsledighet, Arbeidsledighet” med Raymond som forsanger.
De fleste på veien husker kanskje ikke den effektive kampsangen ”Hele folket i arbeid” fra 1933, men de har stor tillit til at han vil begrense arbeidsledigheten mest mulig gjennom omstilling og den type nye jobber som fremtiden krever. Han lurer litt på om det var litt dristig å love at Norge skal ha den laveste arbeidsledigheten i Europa. Men det gikk jo bra for den nye venninnen Kristin som slipper å ta konsekvensene av løftet om å gå av hvis man ikke nådde målet om full barnehagedekning. Selv med litt kreativ telling er det er ikke så mye som mangler, og folket setter pris på det hun har utrettet. Dessuten elsker journalistene henne omtrent som de elsket – og fryktet – tante Gro, og bruker litt mindre skarpe kniver enn når de dissekerer andre.
Uff ja, disse journalistene. Presterte ikke landets største avis samtidig med landsmøteåpningen å fortelle at mens Norge rangeres som det tredje mest fredselskende landet i verden, er vi ifølge FN samtidig den sjette største våpeneksportøren. En slik sammenligning synes han ikke noe om.
Heller ikke klarer han å ta helt innover seg klagene fra de som synes det går for langsom å tette hullene i velferdsstatens sikkerhetsnett, de som masser om likelønn og ikke skjønner at det stadig skal være 15 prosent lønnsforskjell ved eller like forhold, de som er opptatt av at den økende ulikheten kan utfordre den sosiale tilliten eller de som bekymrer seg over unges psykiske helse og økende vold i ungdomsmiljøer.Han har nok vilje, men innholdet Sareptas oljekrukke må for tiden dryppes i andre hull.
På kort sikt vil nok finanskrisen bli håndtert solid, vi har tillit til ham der. Men tenker han langt nok når det gjelder den langsiktige klimakrisen?
Ubesluttsomhet i veivalget kan bli katastrofalt for barnebarna, og foreløpig er det tvilsom om han er på rett vei. Samme år som han lovet nye tider i miljøpolitikken, satte Norge ny rekord i klimagassutslipp. Og hva med utbyggingen av fornybar energi? Transportplanen hans vil øke norske utslipp og oljeindustrien, som nesten har doblet sine klimagassutslipp siden 1990, går fremdeles fri. Og hva ønsker han egentlig skal skje med arvesølvet i Lofoten/Vesterålen.vil egentlig skje
I den krisen som ikke kan smøres med oljepenger, som er av stor viktighet for hele vår fremtid, der har han nok til nå hatt det mest i kjeften. Og det er for måten å takle den på som fremtiden vil huske ham med sorg eller glede
Han er i sin mest etablerte alder, i underkant av 50 år. Uten ungdommens glød og begeistring, dynamitten i borehullene har veket plass for de små skritt fremover, for pragmatikk og kompromisser. Han er ikke lenger så glad i alle jordens bundne treller, kan ikke ordentlig versene, og det mørkerøde flagget er erstattet av av et lyserød pyntestykke diskret i brystlommen Det gamle i arbeidsantrekket passet ikke helt inn i den moderne design som reklamebyrået til Jens’ beste venn Kjetil har gitt ham.
Heller nynner han på ”Mykje lys og mykje varme”, og er derfor glad for kraftutbygging. Han har liten tro på at vinden som for øyeblikket blåser bakfra kan brukes til noe annet, og han blåser av jyplingene Vidar, SVein, KRistoFfer og SePtimus som alle kjemper om en plass i solen mens de rapper: Du kan ikke stoppe vinden, men du kan bygge vindmøller!
Han jobber i kommunen og staten, ser litt skeptisk på det private næringsliv og føler det tryggest at flest mulig arbeidsplasser kan kontrolleres - nå ja, ihvertfall eies av fader Stat. Klærne er solide, godt rustet til å møte et øyeblikkers ruskevær, det er verre med disse små, uforutsette feilbedømmelser av ikke-materiell art.
Ap er mannen som var vant til å gå alene, men som de siste tiårene har vist litt dårlig form og derfor nå har to hjelpere fra hjelpesentralen Soria Moria. Trass i litt dissens om veivalg og enkelte innkjøp, har det gått rimelig greit på vandringen sammen med dem. Selv om han ikke alltid har fått det som han ville, har det alltid gått hans vei ved viktige knutepunkter. Inni seg tenker han nok at det hadde vært kjekkest og enklest å gå alene og kunne støtte seg til enten høyre eller venstre, men det kan han ikke si høyt.
Det han misliker mest er nok disse forargelige FRemtidsProtesterne som har ledet endel tidligere kamerater på en annen og mye bredere vei. Når han en gang innimellom er innom Folkets Hus, er det møter han litt færre enn før. Men han trøster seg litt med at også i forretningslivets mangehånde villahagenes blomsterbed er dårlig vErna for angrep av julenissen, som endatil har vært på ferde på bedehusene .
Og mon ikke det er disse mange nye menneskene på veien han ikke har sett før som har skremt både kamerater og andre?
Ap er på vei hjem fra landsmøtet, Han er godt fornøyd, og har god grunn for det. Landsmøtet royale oppmerksomhet rundt dronning Gro, var en flott markering, og sannelig tok ikke forsamlingen imot søstrene Liv og Kristin med trampeklapp.
Han ønsket å sette de viktige spørsmålene i fokus, og klarte det bra. Visst er det en ubehagelig Akerkjelke i motbakken. Den røkker litt i folkets tillit til styringsevnen, men vil snart bli overdøvet av Lyserødt kors ”Arbeidsledighet, arbeidsledighet, Arbeidsledighet” med Raymond som forsanger.
De fleste på veien husker kanskje ikke den effektive kampsangen ”Hele folket i arbeid” fra 1933, men de har stor tillit til at han vil begrense arbeidsledigheten mest mulig gjennom omstilling og den type nye jobber som fremtiden krever. Han lurer litt på om det var litt dristig å love at Norge skal ha den laveste arbeidsledigheten i Europa. Men det gikk jo bra for den nye venninnen Kristin som slipper å ta konsekvensene av løftet om å gå av hvis man ikke nådde målet om full barnehagedekning. Selv med litt kreativ telling er det er ikke så mye som mangler, og folket setter pris på det hun har utrettet. Dessuten elsker journalistene henne omtrent som de elsket – og fryktet – tante Gro, og bruker litt mindre skarpe kniver enn når de dissekerer andre.
Uff ja, disse journalistene. Presterte ikke landets største avis samtidig med landsmøteåpningen å fortelle at mens Norge rangeres som det tredje mest fredselskende landet i verden, er vi ifølge FN samtidig den sjette største våpeneksportøren. En slik sammenligning synes han ikke noe om.
Heller ikke klarer han å ta helt innover seg klagene fra de som synes det går for langsom å tette hullene i velferdsstatens sikkerhetsnett, de som masser om likelønn og ikke skjønner at det stadig skal være 15 prosent lønnsforskjell ved eller like forhold, de som er opptatt av at den økende ulikheten kan utfordre den sosiale tilliten eller de som bekymrer seg over unges psykiske helse og økende vold i ungdomsmiljøer.Han har nok vilje, men innholdet Sareptas oljekrukke må for tiden dryppes i andre hull.
På kort sikt vil nok finanskrisen bli håndtert solid, vi har tillit til ham der. Men tenker han langt nok når det gjelder den langsiktige klimakrisen?
Ubesluttsomhet i veivalget kan bli katastrofalt for barnebarna, og foreløpig er det tvilsom om han er på rett vei. Samme år som han lovet nye tider i miljøpolitikken, satte Norge ny rekord i klimagassutslipp. Og hva med utbyggingen av fornybar energi? Transportplanen hans vil øke norske utslipp og oljeindustrien, som nesten har doblet sine klimagassutslipp siden 1990, går fremdeles fri. Og hva ønsker han egentlig skal skje med arvesølvet i Lofoten/Vesterålen.vil egentlig skje
I den krisen som ikke kan smøres med oljepenger, som er av stor viktighet for hele vår fremtid, der har han nok til nå hatt det mest i kjeften. Og det er for måten å takle den på som fremtiden vil huske ham med sorg eller glede
Dagbladet - og andre aviser - må kutte
Dagbladet og Mercantile - typografer, omstilling og ulovlige aksjoner - må skje i Oslo - se avissituasjone i hvitøyet - ansiennitet og saklige oppsigelsesgrunner - point of no return
Journalistene i Dagbladet har egentlig ønsker om å lage en annen avis, mens journalistene i VG liker å lage VG.
Denne overforenklede konklusjonen brukte jeg i sin tid som en forklaring på at VGs opplag steg, mens Dagbladets opplagskurve lignet på utviklingen hos en fordums fotballstorhet Mercantile (da Norge spilte sin første landskamp i 1908 representerte ni av spillerne denne klubben). Mange håper nok at det i det lange løp vil gå bedre for avisen enn for laget som i fjor endte på siste plass i 8 divisjon avdeling 3.
Dagbladet har lenge vært et yndet diskusjonstema særlig i de mer kultur- og politisk interesserte i Oslo 1-11, som alltid har hatt et hat-kjærlighetsforhold til "min avis". Jeg skal imidlertid ikke ta opp konkurransen med de mange analyser, forklaringer, ønsker, spådommer og andre dommer, forslag til og avstandtagen fra avisen som nettopp har flyttet til gamle Oslo havnelager, uten at man bør legge for mye symbolikk i akkurat det.
Litt typisk for Dagbladets utvikling kan være en iakttakelse fra en universitetsansatt på Blindern; "Før syntes studenter det var en viss status ved å gå med Dagbladet lett synlig i jakkelomma, nå er de mest opptatt av ipod'en i øret og i den grad de flagger avis er det helst VG i bredden og Dagens Næringsliv eller Aftenposten for de mer bevisste".
De siste grepene Dagbladet har tatt, synes jeg representerer et positivt løft når det gjelder form og en viss konsentrasjon. På kommentarplass synes jeg fremdeles at avisen for ofte bekrefter eksisterende liberalradikale fordommer mer enn å motsi, eller i det minste møte dem med vilje til kritisk analyse.
Roberts Burns ord har adresse til flere enn Dagbladet:
Hugs stødt ditt verd i all di ferd,
om du står snau og skrapa,
ein mann som sel si eiga sjel,
er alltid nøydd å gråta.
Dette bare som en innledning til nyheten om at Dagbladet har hatt problemer med å få ut en avis i dag etter at grafikerne i går gikk rett hjem fra jobb etter en orientering om nedskjæringer i form av fem permitteringer og åtte oppsigelser. I ettermiddag vedtok et medlemsmøte å gå tilbake fordi "dette var et desperat rop". .Grafikerne som er varslet oppsagt, jobber hovedsakelig på papiravisdesken. Dagbladet og medarbeiderne står foran en smertefull prosess, men det er ingen vei utenom
Media er opptatt av at avisen ble forsinket i Oslo-området, men faktum er at Dagbladet trykker flere steder i landet, og her i Stavanger var det ingen problemer med å få den til vanlig tid.
Akkurat dette er nok er typisk trekk ved hovedstadsbaserte media: Det som skjer, det må skje i Oslo med mindre det dreier seg om store ulykker eller krim. Når Bergens Tidende har spennende oppslag om USAs rakettforsvar og tilknytningen til Norge gjennom en radar i Vardø, og når Stavanger Aftenblad avslører at Sola er et europeiske sentrum for ulovlig CIA-transport av fanger, tar det lang tid før dette registreres og engasjerer i byen som Per Håland mente "låg avsides" (Han spurte også "kvifor er Oslo-folk så dumme", og Per Egil Hegges videreutviklet dette på sin måte gjennom utsagnet om at han finner mer sunt folkevett på Inderøy enn i hovedstaden).
Avis-Norge må nå se realitetene i hvitrøyet. Og da er dessverre situasjonen både i Dagbladet og - nå eller senere - også for andre aviser, at arbeidsstokken må reduseres.Det er naturligvis svært kjedelig for de som mister jobben, men hvis det ikke foretas slike inngrep kan situasjonen lett bli enda verre for de som blir igjen. Noen må gå for at mange andre kan overleve.
Så enkelt, så vanskelig. Så lett å si for de som ikke rammes, så vanskelig for de som i alle fall midlertidig mister levebrødet.
Typograf-aksjoner er ikke noe nytt. De to gangene jeg var mest høylydt sint i mitt yrkesaktive liv, var da typografene i Stavanger Aftenblad hadde kortvarige aksjoner som resulterte i hvite felter. Men det skled fort over, det dreide seg om lokale avtaler, ikke om permitteringer og oppsigelser som nå kan bli aktuelt til og med også i en så tradisjonsrik og solid regionavis.
Faktum er at typografyrket totalt har endret karakter.Det har skjedd ufattelig mye siden jeg i 1970 begynte som redaktør i Romsdals Budstikke, der typograf Trygve Solstad brukte bortimot en hel dag på å sette opp radioprogrammet for neste uke. Mandagsmorgenene måtte vi leie settekapasitet hos freelance-typograf Harry Paulsen oppe i Moldelia. Jeg glemmer aldri da jeg kom tilbake (redaktøren hentet sats, kjørte plastklisjeer og fremkalte bilder, utallige nylonskjorter måtte kasseres på grunn av fremkaller og fiks) til avisen med to brett fulle av satslinjer; falt - og måtte ta papiravtrykk av rotet og drive puslespill for å få resultatene fra KM på ski i orden.
Det har vært omstilling,omstilling,omstilling. og mange typografer er i dag glimrende deskmedarbeidere. Men Dagbladets økonomi er slik at utgiftene må ned, og det er lønnsutgiftene som er det store utgiftspostene i avisregnskapene.
Hva må Dagbladet - og andre aviser - gjøre i en slik situasjon? Finne ut hvor det kan skjære slik at det smerter minst for produktet.
Klubber sier alltid at i slike prosesser må ansienniteten ha prioritet. Så enkelt er det ikke. Noen funksjoner er blitt overflødige, noen stoffområder eller aktiviteter skal dekkes mindre eller forsvinne fremover. I slike tilfelle må permitteringer/oppsigelser begrunnes med at avisen må ha den mest relevante og kvalitetsmessig best mulige arbeidsstyrke i kampen for å holde produktets kvalitetog salgbarhet oppe, Det er her lovens bestemmelser om at ansiennitet kan fravikes "når det foreligger saklig grunn", slår inn.
Selvfølgelig må ansatte tas med på råd, og sammen med ledelsen må man prøve å finne frem til omforente prodedyrer og retningslinjer. Men til syvende og sist må avgjørelsene treffes av ledelsen, også når det gjelder å definere hva som er saklige grunner. Eventuelt kan saker ende i Arbeidsretten - hvordan nå enn den skal kunne si noe vettugt utover å sjekke at alle formelle spillerregler om varsling, samråd, sosiale hensyn og ansiennitet er fulgt. Arbeidsretten har vanligvis ikke kompetanse til å overprøve hva en redaktør mener er journalistisk kvalitet, på hvilke områder avisen trenger mindre kompetanse, og hvilke områder det er vanskelig å omsksolere noen til i løpet av rimelig tid.
Jeg blir ikke forbauset om vi får flere Dagblad-saker, men hverken grafikere eller journalister må glemme at i de fleste mediers liv kan det finnes et point of no return som man ikke er oppmerksom på i det kritiske øyeblikk.
Journalistene i Dagbladet har egentlig ønsker om å lage en annen avis, mens journalistene i VG liker å lage VG.
Denne overforenklede konklusjonen brukte jeg i sin tid som en forklaring på at VGs opplag steg, mens Dagbladets opplagskurve lignet på utviklingen hos en fordums fotballstorhet Mercantile (da Norge spilte sin første landskamp i 1908 representerte ni av spillerne denne klubben). Mange håper nok at det i det lange løp vil gå bedre for avisen enn for laget som i fjor endte på siste plass i 8 divisjon avdeling 3.
Dagbladet har lenge vært et yndet diskusjonstema særlig i de mer kultur- og politisk interesserte i Oslo 1-11, som alltid har hatt et hat-kjærlighetsforhold til "min avis". Jeg skal imidlertid ikke ta opp konkurransen med de mange analyser, forklaringer, ønsker, spådommer og andre dommer, forslag til og avstandtagen fra avisen som nettopp har flyttet til gamle Oslo havnelager, uten at man bør legge for mye symbolikk i akkurat det.
Litt typisk for Dagbladets utvikling kan være en iakttakelse fra en universitetsansatt på Blindern; "Før syntes studenter det var en viss status ved å gå med Dagbladet lett synlig i jakkelomma, nå er de mest opptatt av ipod'en i øret og i den grad de flagger avis er det helst VG i bredden og Dagens Næringsliv eller Aftenposten for de mer bevisste".
De siste grepene Dagbladet har tatt, synes jeg representerer et positivt løft når det gjelder form og en viss konsentrasjon. På kommentarplass synes jeg fremdeles at avisen for ofte bekrefter eksisterende liberalradikale fordommer mer enn å motsi, eller i det minste møte dem med vilje til kritisk analyse.
Roberts Burns ord har adresse til flere enn Dagbladet:
Hugs stødt ditt verd i all di ferd,
om du står snau og skrapa,
ein mann som sel si eiga sjel,
er alltid nøydd å gråta.
Dette bare som en innledning til nyheten om at Dagbladet har hatt problemer med å få ut en avis i dag etter at grafikerne i går gikk rett hjem fra jobb etter en orientering om nedskjæringer i form av fem permitteringer og åtte oppsigelser. I ettermiddag vedtok et medlemsmøte å gå tilbake fordi "dette var et desperat rop". .Grafikerne som er varslet oppsagt, jobber hovedsakelig på papiravisdesken. Dagbladet og medarbeiderne står foran en smertefull prosess, men det er ingen vei utenom
Media er opptatt av at avisen ble forsinket i Oslo-området, men faktum er at Dagbladet trykker flere steder i landet, og her i Stavanger var det ingen problemer med å få den til vanlig tid.
Akkurat dette er nok er typisk trekk ved hovedstadsbaserte media: Det som skjer, det må skje i Oslo med mindre det dreier seg om store ulykker eller krim. Når Bergens Tidende har spennende oppslag om USAs rakettforsvar og tilknytningen til Norge gjennom en radar i Vardø, og når Stavanger Aftenblad avslører at Sola er et europeiske sentrum for ulovlig CIA-transport av fanger, tar det lang tid før dette registreres og engasjerer i byen som Per Håland mente "låg avsides" (Han spurte også "kvifor er Oslo-folk så dumme", og Per Egil Hegges videreutviklet dette på sin måte gjennom utsagnet om at han finner mer sunt folkevett på Inderøy enn i hovedstaden).
Avis-Norge må nå se realitetene i hvitrøyet. Og da er dessverre situasjonen både i Dagbladet og - nå eller senere - også for andre aviser, at arbeidsstokken må reduseres.Det er naturligvis svært kjedelig for de som mister jobben, men hvis det ikke foretas slike inngrep kan situasjonen lett bli enda verre for de som blir igjen. Noen må gå for at mange andre kan overleve.
Så enkelt, så vanskelig. Så lett å si for de som ikke rammes, så vanskelig for de som i alle fall midlertidig mister levebrødet.
Typograf-aksjoner er ikke noe nytt. De to gangene jeg var mest høylydt sint i mitt yrkesaktive liv, var da typografene i Stavanger Aftenblad hadde kortvarige aksjoner som resulterte i hvite felter. Men det skled fort over, det dreide seg om lokale avtaler, ikke om permitteringer og oppsigelser som nå kan bli aktuelt til og med også i en så tradisjonsrik og solid regionavis.
Faktum er at typografyrket totalt har endret karakter.Det har skjedd ufattelig mye siden jeg i 1970 begynte som redaktør i Romsdals Budstikke, der typograf Trygve Solstad brukte bortimot en hel dag på å sette opp radioprogrammet for neste uke. Mandagsmorgenene måtte vi leie settekapasitet hos freelance-typograf Harry Paulsen oppe i Moldelia. Jeg glemmer aldri da jeg kom tilbake (redaktøren hentet sats, kjørte plastklisjeer og fremkalte bilder, utallige nylonskjorter måtte kasseres på grunn av fremkaller og fiks) til avisen med to brett fulle av satslinjer; falt - og måtte ta papiravtrykk av rotet og drive puslespill for å få resultatene fra KM på ski i orden.
Det har vært omstilling,omstilling,omstilling. og mange typografer er i dag glimrende deskmedarbeidere. Men Dagbladets økonomi er slik at utgiftene må ned, og det er lønnsutgiftene som er det store utgiftspostene i avisregnskapene.
Hva må Dagbladet - og andre aviser - gjøre i en slik situasjon? Finne ut hvor det kan skjære slik at det smerter minst for produktet.
Klubber sier alltid at i slike prosesser må ansienniteten ha prioritet. Så enkelt er det ikke. Noen funksjoner er blitt overflødige, noen stoffområder eller aktiviteter skal dekkes mindre eller forsvinne fremover. I slike tilfelle må permitteringer/oppsigelser begrunnes med at avisen må ha den mest relevante og kvalitetsmessig best mulige arbeidsstyrke i kampen for å holde produktets kvalitetog salgbarhet oppe, Det er her lovens bestemmelser om at ansiennitet kan fravikes "når det foreligger saklig grunn", slår inn.
Selvfølgelig må ansatte tas med på råd, og sammen med ledelsen må man prøve å finne frem til omforente prodedyrer og retningslinjer. Men til syvende og sist må avgjørelsene treffes av ledelsen, også når det gjelder å definere hva som er saklige grunner. Eventuelt kan saker ende i Arbeidsretten - hvordan nå enn den skal kunne si noe vettugt utover å sjekke at alle formelle spillerregler om varsling, samråd, sosiale hensyn og ansiennitet er fulgt. Arbeidsretten har vanligvis ikke kompetanse til å overprøve hva en redaktør mener er journalistisk kvalitet, på hvilke områder avisen trenger mindre kompetanse, og hvilke områder det er vanskelig å omsksolere noen til i løpet av rimelig tid.
Jeg blir ikke forbauset om vi får flere Dagblad-saker, men hverken grafikere eller journalister må glemme at i de fleste mediers liv kan det finnes et point of no return som man ikke er oppmerksom på i det kritiske øyeblikk.
mandag 20. april 2009
Støre - KrF 1-0, Støre - Iran 1-0
Dagbladet
Utenriksminister Jonas Gahr Støre er en modig og fornuftig mann, og KrF synes å la redselen for FrPs spekkhoggeri i bedehusrekkene være hovedtanken i holdningen til FNs rasismekonferanse i Geneve.
Konferansen har vært omstridt, ikke minst fordi muslimske land ønsker at også religionskritikk skal defineres som rasisme, og fordi Irans president fikk tale på åpningsdagen. USA, Canada, Israel, Nederland og Australia boikotter konferansen, og KrF har klart sagt at Norge burde ha gjort det samme.
Dagfinn Høybråten, KrFs leder, mener at Gahr Støre heller burde ha vært representert av folk lenger ned på rangstigen, «for å sende et tydelig signal om at FNs rasismekonferanse ikke må kidnappes av udemokratiske krefter».
Akkurat det signalet tror jeg ville ha så liten lysstyrke at det ikke ville bli fanget opp. At Norges derimot sendte sin utenriksminister som tok et kraftfullt oppgjør med Irans president for hans rasistiske uttalelser om Israel, tror jeg tjente marginaliseringen av Iran, tror jeg hadde en positiv virkning på møtets karakter.
Mange vestlige land valgte å forlate salen i protest mens Iraks president talte. Naturligvis en måte å vise sin dype uenighet på, men det er en litt passiv og trygg form for protest. Den minner meg mest om de rene og tanke som samler seg på en haug trygt utenfor kampen, vifter med flagget og soler seg i sin prektighet mens andre kjemper en reell kamp. Støre ble sittende og valgte å gå konkret inn i situasjonen. Han møtte fornærmelser og sjikaner mot Israel hinsides realiteter, med åpen og klar tale. Han valgte klar tale, han møtte argumenter med argumenter, sterkt og godt.
Ytringsfriheten tar ikke skade av at Irans form for agitasjon får plass på FNs talerstol. KrF reagerer på at Irans president var første taler på konferansen, og akller ham "æresgjest". Men FN-systemet er slik at statsoverhoder slipper til først, i dette tilfelle kommer utenriksministere deretter, og så dukker embetsmenn o.l. opp i køen. Fordi Norge sendte Gahr Støre, var det han som fikk tale etter Irans president, var det han som på en fremragende måte kunne artikulere en sterk reaksjon.
Jeg kjøper Dagfinn Høybråtens syn om at symbolkraften i at holocaust-fornekteren Ahmedinejad er æresgjest på en konferanse om menneskerettigheter på selve Holocaust-dagen må ikke undervurderes. Likevel tror jeg at den reaksjonen Norge valgte, er den beste motgift. Det er kanskje slik at det nytter like lite med argumenter mot hat som med sjokoladekake mot forstoppelse, men duellen mellom Iran og Norge hadde ikke som hensikt å så tvil hos hverandre, men å gi signaler til verdenssamfunnet. Det har vært positivt å registrere hvördan Gahr Støre brukte FNs talerstol, og hans mediemøter med sine norske kritikere virket overbevisende på en som tradisjonelt har vært en sterk tilhenger av Israels rett til å leve, en sterk tilhenger av Israel i tykt, men ikke i tynt.
Dessverre har det vært vel mye tynt, vel myen kritikkverdig, i den senere tid, og KrF reaksjon er etter min mening ikke så konstruktivt som Gahr Støres. Det er ikke sikkert at hans håndtering av møtet i Geneve skaffer partiet hans flere velgere, men jeg kjenner at jeg faktisk er litt stolt over å ha en utennriksminister som representerer landet slik han gjorde i dag.
Sentralt har KrF-ledelsen alltid hatt en sterkt pro-israelsk holdning, samtidig som den har klart å holde en viss avstand til deler av bedehusfolket. Noen har på sin side blitt skuffet over partiet kurs og villig har latt seg fange i FrPs tettmasskede velgertrål.
Det er sørgelig hvordan en del kristne synes å overse sine palestinske søskens både menneskelige og guddommelige rett til land, lukke øynene for at Israels land gjennom alle tider har vært hjem for mange folk. En aksept av alt Israel måtte foreta seg til enhver tid er nærmest blitt en del av trosbekjennelsen hos ikke så få.
Mot misforstått bokstavtro hjelper det lite med argumenter, men hvis man tar sjanse på nyanser kan man trygt lese Jens Olav Mælands bok "Glemt av sine egne. Rapport frå de kristnes situasjon i Det heilage landet"
Utenriksminister Jonas Gahr Støre er en modig og fornuftig mann, og KrF synes å la redselen for FrPs spekkhoggeri i bedehusrekkene være hovedtanken i holdningen til FNs rasismekonferanse i Geneve.
Konferansen har vært omstridt, ikke minst fordi muslimske land ønsker at også religionskritikk skal defineres som rasisme, og fordi Irans president fikk tale på åpningsdagen. USA, Canada, Israel, Nederland og Australia boikotter konferansen, og KrF har klart sagt at Norge burde ha gjort det samme.
Dagfinn Høybråten, KrFs leder, mener at Gahr Støre heller burde ha vært representert av folk lenger ned på rangstigen, «for å sende et tydelig signal om at FNs rasismekonferanse ikke må kidnappes av udemokratiske krefter».
Akkurat det signalet tror jeg ville ha så liten lysstyrke at det ikke ville bli fanget opp. At Norges derimot sendte sin utenriksminister som tok et kraftfullt oppgjør med Irans president for hans rasistiske uttalelser om Israel, tror jeg tjente marginaliseringen av Iran, tror jeg hadde en positiv virkning på møtets karakter.
Mange vestlige land valgte å forlate salen i protest mens Iraks president talte. Naturligvis en måte å vise sin dype uenighet på, men det er en litt passiv og trygg form for protest. Den minner meg mest om de rene og tanke som samler seg på en haug trygt utenfor kampen, vifter med flagget og soler seg i sin prektighet mens andre kjemper en reell kamp. Støre ble sittende og valgte å gå konkret inn i situasjonen. Han møtte fornærmelser og sjikaner mot Israel hinsides realiteter, med åpen og klar tale. Han valgte klar tale, han møtte argumenter med argumenter, sterkt og godt.
Ytringsfriheten tar ikke skade av at Irans form for agitasjon får plass på FNs talerstol. KrF reagerer på at Irans president var første taler på konferansen, og akller ham "æresgjest". Men FN-systemet er slik at statsoverhoder slipper til først, i dette tilfelle kommer utenriksministere deretter, og så dukker embetsmenn o.l. opp i køen. Fordi Norge sendte Gahr Støre, var det han som fikk tale etter Irans president, var det han som på en fremragende måte kunne artikulere en sterk reaksjon.
Jeg kjøper Dagfinn Høybråtens syn om at symbolkraften i at holocaust-fornekteren Ahmedinejad er æresgjest på en konferanse om menneskerettigheter på selve Holocaust-dagen må ikke undervurderes. Likevel tror jeg at den reaksjonen Norge valgte, er den beste motgift. Det er kanskje slik at det nytter like lite med argumenter mot hat som med sjokoladekake mot forstoppelse, men duellen mellom Iran og Norge hadde ikke som hensikt å så tvil hos hverandre, men å gi signaler til verdenssamfunnet. Det har vært positivt å registrere hvördan Gahr Støre brukte FNs talerstol, og hans mediemøter med sine norske kritikere virket overbevisende på en som tradisjonelt har vært en sterk tilhenger av Israels rett til å leve, en sterk tilhenger av Israel i tykt, men ikke i tynt.
Dessverre har det vært vel mye tynt, vel myen kritikkverdig, i den senere tid, og KrF reaksjon er etter min mening ikke så konstruktivt som Gahr Støres. Det er ikke sikkert at hans håndtering av møtet i Geneve skaffer partiet hans flere velgere, men jeg kjenner at jeg faktisk er litt stolt over å ha en utennriksminister som representerer landet slik han gjorde i dag.
Sentralt har KrF-ledelsen alltid hatt en sterkt pro-israelsk holdning, samtidig som den har klart å holde en viss avstand til deler av bedehusfolket. Noen har på sin side blitt skuffet over partiet kurs og villig har latt seg fange i FrPs tettmasskede velgertrål.
Det er sørgelig hvordan en del kristne synes å overse sine palestinske søskens både menneskelige og guddommelige rett til land, lukke øynene for at Israels land gjennom alle tider har vært hjem for mange folk. En aksept av alt Israel måtte foreta seg til enhver tid er nærmest blitt en del av trosbekjennelsen hos ikke så få.
Mot misforstått bokstavtro hjelper det lite med argumenter, men hvis man tar sjanse på nyanser kan man trygt lese Jens Olav Mælands bok "Glemt av sine egne. Rapport frå de kristnes situasjon i Det heilage landet"
Vekk med bonus som stimulans til Lederen
Hvorfor skal ledere ha bonus for best mulig å utføre den jobben de allerede får meget god betaling for? Hvorfor tror noen at de er så uunnværlige at "å fjerne bonuser i krisetider er direkte uvettig"? (Knut Hauge, Manpower Professional Executive). Hvis det er slik at gode ledere flykter utenlands hvis ikke incentivene i Norge er gode nok - lykke på reisen! Fedrelandet vil overleve.
Hvorfor ikke heller gjøre som Ulsteingruppen, oljeservicebedriften TDW Offshore Services, Skagenfondene og andre som lar bonuskronene drysse over alle medarbeidere. Det er stimulanser som kan gi mye bedre resultater for bedrifter og selskaper enn dyrking av ledere med bonussystemer i både gode og dårlige tider, og med gullkantede sluttpakker.
Disse betraktninghene er utløst av en sak i Dagens Næringsliv om at en tidligere adm.dir. i BNbank ifjor fikk utbetalt "over 14,3 millioner kroner i sluttpakke, til tross for at krisebanken måtte få milliardhjelp selv om banken slet med enorme økonomiske problemer".
Av de mange, mange eksemplene som er tidligere kjent tar jeg med at Ottar Ertzeid,lederen av DnB Nor Markets (ja da, en av bankene med strukturerte bankprodukter, supersmarte selgere med store bonuser og mange fortvilte småsparere som følte seg ranet) fikk en bonus på 6,3 mill.kr. i 2008 – i tillegg til 2,6 mill.kr i vanlig lønn.
I fjor tjente Statoil-sjef Helge Lund 10,2 millioner kroner. Fastlønnen ble justert opp fra 5,2 til 6,85 millioner kroner. Den rød-grønne energiminister Terje Riis-Johansen synes det er greit:
”Lønnsreguleringen er skjedd som ledd i fusjonen mellom Statoil og Hydro. Det er åpenbart et poeng at selskapet, og dermed også ledelsesansvaret, er blitt større”.
Naturligvis. Alle skjønner vi at Lunds ledelsesansvar er 7-8 ganger så stort som Riis-Johansens sjef, Jens Stoltenberg.
Og apropos Stoltenberg: rundt hver tiende ansatt i oljefondet tjente mer enn statsministeren i kriseåret 2008.Sjefen Yngve Slyngstad cashet inn 11 mill.kr. Fondet tapte 633 nill.kr, dels på grunn av feilslåtte veddemål og tvilsom risikostyring. De rundt 200 ansatte hadde en snittlønn såvidt under finansminister Kristin Halvorsens. Samlet sett hadde de ansatte i fondet mer enn en kvart årslønn i bonus.
Konsernsjefen i Acta – selskapet som skaffet seg så godt omdømme i 2008 - Simen Mørdre, fikk 154 mill.kr i bonus i tillegg til luselønna på 2,1 mill.kr
Egil Drillo Olsen har en årslønn på ca. 2,5 mill.kr, men dersom sosialisten Drillo for tredje gang lykkes med å kvalifisere Norge til et VM-sluttspill får han rundt en halv million i bonus. ”I sånne sammenhenger som det der, så er det småpenger”, mener Drillo.
Ingen ting av dette ligger¨i nærheten av de bonussystemer og opsjonsavtaler som har vært utviklet i USA de siste 10-15 årene. Der ble resultatet en ekstrem grådighet, oppleggene stimulerte til dels kriminell atferd blant ledere, de ruinerte ansatte og ødela gode bedrifter.
Det er ikke slike utslag vi snakker om i Norge. Men også her har vi fått en kultur der "bonussystemer og prestasjonsbelønning flytter fokus og driv fra indre motivasjon til ytre motivasjon, og at det jobben innholdsmessig handler om langsomt erstattes av fokuset på penger" (Adm.dir.i Administrativt forskningsfond (AFF), Bjørn Helge Gundersen).
Hva slags menneskesyn ligger egentlig bak denne enorme troen på Lederen og hans (en sjelden gang hennes) betydning? Stemmer slike holdninger, slike systemer med verdigrunnlaget i bedriftene? Er det ikke heller slik at utviklingen er negativ for innovasjon og kreativitet? At vi får en en meget uheldig påvirkning og utvikling i kunnskapsintensive foretak og i den kunnskapsbaserte økonomien vårt samfunn mer og mer må bygge på?
Er det aldeles gammeldag og håpløst å mene at av den som er meget gitt (god evner, god utdannelse, gode lederegenskaper) skal meget kreves? At lønn ikke er premiering for fremmøte, men faktisk en godtgjørelse som forutsetter at man i alt sitt arbeid yter på topp, til beste for bedriften, de ansatte og for samfunnet? Og enda mer: at man selv gjennom hardt og målrettet arbeid sammen med alle medarbeidere får den belønning det ligger i å oppdage at man vokser med oppgavene, at andre kan høste av det man selv har vært med på å så, og at man lykkes med å finne og dyrke frem nye spirer og vekster?
Jesus sa at en arbeider er sin lønn verdt, men han sa ingenting om bonus til ledere - selv om en av de mest fremstående i pavens kleresi kalles Patur Bonum (den gode hyrde.
Hvorfor ikke heller gjøre som Ulsteingruppen, oljeservicebedriften TDW Offshore Services, Skagenfondene og andre som lar bonuskronene drysse over alle medarbeidere. Det er stimulanser som kan gi mye bedre resultater for bedrifter og selskaper enn dyrking av ledere med bonussystemer i både gode og dårlige tider, og med gullkantede sluttpakker.
Disse betraktninghene er utløst av en sak i Dagens Næringsliv om at en tidligere adm.dir. i BNbank ifjor fikk utbetalt "over 14,3 millioner kroner i sluttpakke, til tross for at krisebanken måtte få milliardhjelp selv om banken slet med enorme økonomiske problemer".
Av de mange, mange eksemplene som er tidligere kjent tar jeg med at Ottar Ertzeid,lederen av DnB Nor Markets (ja da, en av bankene med strukturerte bankprodukter, supersmarte selgere med store bonuser og mange fortvilte småsparere som følte seg ranet) fikk en bonus på 6,3 mill.kr. i 2008 – i tillegg til 2,6 mill.kr i vanlig lønn.
I fjor tjente Statoil-sjef Helge Lund 10,2 millioner kroner. Fastlønnen ble justert opp fra 5,2 til 6,85 millioner kroner. Den rød-grønne energiminister Terje Riis-Johansen synes det er greit:
”Lønnsreguleringen er skjedd som ledd i fusjonen mellom Statoil og Hydro. Det er åpenbart et poeng at selskapet, og dermed også ledelsesansvaret, er blitt større”.
Naturligvis. Alle skjønner vi at Lunds ledelsesansvar er 7-8 ganger så stort som Riis-Johansens sjef, Jens Stoltenberg.
Og apropos Stoltenberg: rundt hver tiende ansatt i oljefondet tjente mer enn statsministeren i kriseåret 2008.Sjefen Yngve Slyngstad cashet inn 11 mill.kr. Fondet tapte 633 nill.kr, dels på grunn av feilslåtte veddemål og tvilsom risikostyring. De rundt 200 ansatte hadde en snittlønn såvidt under finansminister Kristin Halvorsens. Samlet sett hadde de ansatte i fondet mer enn en kvart årslønn i bonus.
Konsernsjefen i Acta – selskapet som skaffet seg så godt omdømme i 2008 - Simen Mørdre, fikk 154 mill.kr i bonus i tillegg til luselønna på 2,1 mill.kr
Egil Drillo Olsen har en årslønn på ca. 2,5 mill.kr, men dersom sosialisten Drillo for tredje gang lykkes med å kvalifisere Norge til et VM-sluttspill får han rundt en halv million i bonus. ”I sånne sammenhenger som det der, så er det småpenger”, mener Drillo.
Ingen ting av dette ligger¨i nærheten av de bonussystemer og opsjonsavtaler som har vært utviklet i USA de siste 10-15 årene. Der ble resultatet en ekstrem grådighet, oppleggene stimulerte til dels kriminell atferd blant ledere, de ruinerte ansatte og ødela gode bedrifter.
Det er ikke slike utslag vi snakker om i Norge. Men også her har vi fått en kultur der "bonussystemer og prestasjonsbelønning flytter fokus og driv fra indre motivasjon til ytre motivasjon, og at det jobben innholdsmessig handler om langsomt erstattes av fokuset på penger" (Adm.dir.i Administrativt forskningsfond (AFF), Bjørn Helge Gundersen).
Hva slags menneskesyn ligger egentlig bak denne enorme troen på Lederen og hans (en sjelden gang hennes) betydning? Stemmer slike holdninger, slike systemer med verdigrunnlaget i bedriftene? Er det ikke heller slik at utviklingen er negativ for innovasjon og kreativitet? At vi får en en meget uheldig påvirkning og utvikling i kunnskapsintensive foretak og i den kunnskapsbaserte økonomien vårt samfunn mer og mer må bygge på?
Er det aldeles gammeldag og håpløst å mene at av den som er meget gitt (god evner, god utdannelse, gode lederegenskaper) skal meget kreves? At lønn ikke er premiering for fremmøte, men faktisk en godtgjørelse som forutsetter at man i alt sitt arbeid yter på topp, til beste for bedriften, de ansatte og for samfunnet? Og enda mer: at man selv gjennom hardt og målrettet arbeid sammen med alle medarbeidere får den belønning det ligger i å oppdage at man vokser med oppgavene, at andre kan høste av det man selv har vært med på å så, og at man lykkes med å finne og dyrke frem nye spirer og vekster?
Jesus sa at en arbeider er sin lønn verdt, men han sa ingenting om bonus til ledere - selv om en av de mest fremstående i pavens kleresi kalles Patur Bonum (den gode hyrde.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
