"Kor e' alle heltene" (3): I utviklingsarbeid

"Større enn Allah" - "jeg mangler ingenting" - "dere må være verdens lykkelige folk og takker vel mye?"

Vi farges alle av vår bakgrunn, våre omgivelser, hvor vi reiser, hvem vi treffer, samfunnssyn. Også når det gjelder synet på helter. Noen av mine hverdagshelter traff jeg gjennom vervet som styreleder i Kirkens Nødhjelp(KN) 2001-2006.
Idealisme og realisme. Katastrofehjelp, men først og fremst langsiktig utviklingsarbeid. Noen glimt fra steder der jeg har sett KN-representanter i arbeid, under vanskelige forhold, uten "ekspertlønn":

MALI: Langt ute i ørkenen nord i Gossi. En av de innfødte forteller om brønner og andre tiltak som hadde gjort hverdagen lettere. Han drar frem en papirlapp fra lomma og sier: ”For 10 år siden kunne hverken jeg eller noen av kameratene mine lese eller skrive. Kanskje det største vi har opplevd er at gjennom hjelpen fra Norge kan vi nå begge deler. Du skulle bare visst hva det betyr for selvfølelsen vår”. Og så la muhammedaneren til med et lite smil: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”.

HONDURAS:Utenfor hovedstaden Tegucigalpa. Jeg stirrer på resultatene av orkanen Mitchs herjinger. Husene i en dalside er skrellet bort og ligger som en stor søppelhaug av tre og billig murstein nederst i dalen. Mange har mistet det lille de eide.
Likevel – stemningen er preget av håp. Rundt meg er innbyggerne og noen få innleide eksperter i ferd med å reise nye hus. Sikrere hus, bedre forankret til grunnen. Enkle hus, om lag 10 000 norske kroner pr.stykke. Pengene er samlet inn av Kirkens Nødhjelp i Norge.

Jeg treffer en enke med flere barn enn tenner, syv små i alderen 3-15 år flokker seg rundt mor. Mannen døde under orkanen. Vi går inn. Her er det noen senger, et kokested, noen enkle kjeler. Veggene er tomme, med et lite unntak, et utklipp fra et blad med et bilde og litt tekst. Da jeg reiste hjemmefra, sa Marie: "Hvis du kommer hjem med noen nytt til å ha på veggene våre, må vi kaste noe av det vi har".
Det er ganske fullt på veggene hjemme – malerier, bilder, ikoner, bokhyller.

Men her utenfor Tegucigalpa signaliserer veggene en helt annen levestandard. Jeg stiller et naivt spørsmål til enken: "Hvordan har dere det egentlig, det må være hardt å overleve"? Hun smiler med de få tennene hun har igjen, peker på bildet og sier noe på spansk. Tolken forklarer at teksten til bildet er hentet fra Bibelen, fra den 22.salme, der det står ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”.
Jeg syntes hun måtte mangle nesten alt. Hun sa: ”Jeg mangler ingenting”.

SØR-AFRIKA: I en av de mange landsbyene som er bygget i utkanten av Cape Town av tilfeldige materialer, bølgeblikk, plankerester og steiner, bor det millioner som er kommet til byen fra landsbygda for å finne lykken. Men den er ikke der heller.
Jeg møter en mann som lurer på hvordan vi har det i Norge. Jeg prøver å fortelle om norsk hverdag: våre hjem, bokhyllene, tv- og stereoanlegget, egen bil, omtrent alle voksne kan lese, syketrygd og arbeidsledighet, Syden-turer.
Kontrasten til omgivelsene er skrikende, og jeg skjønner at han ikke tror på meg. ”Snakker du virkelig om vanlige mennesker?”
Da han blir overbevist, ser han på meg, sukker og sier:”Dere må være verdens lykkeligste folk. Dere takker vel mye for det?”
Jeg turde ikke svare ham.