mandag 1. mai 2017

Kjemp mot fatttigdom!

I 126 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en viktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli sa i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året.
De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.


De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken.

Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak. Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold.
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser

Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.

I 2005 ble det avgitt et løfte om 
at fattigdommen i Norge skulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok.
Gjør noe som monner. Nå!!
(Denne bloggen skrev jeg for åtte år siden, Dessverre - den synes like aktuell i dag. )

Blogglisten