Ap god på finanskrise, men hva med livsviktig klimakrise?

Ap er mannen – ni av elleve i toppen er menn - som beveger seg støtt og sikkert bortover den slagne landevei. Uten den store spenst i frasparkene, men med et veivalg som gjør at mange følger etter ham. Ikke alltid med den store begeistring, innimellom med en liten rast på gjerdet, men hvilken annen vei er egentlig farbar?

Han er i sin mest etablerte alder, i underkant av 50 år. Uten ungdommens glød og begeistring, dynamitten i borehullene har veket plass for de små skritt fremover, for pragmatikk og kompromisser. Han er ikke lenger så glad i alle jordens bundne treller, kan ikke ordentlig versene, og det mørkerøde flagget er erstattet av av et lyserød pyntestykke diskret i brystlommen Det gamle i arbeidsantrekket passet ikke helt inn i den moderne design som reklamebyrået til Jens’ beste venn Kjetil har gitt ham.

Heller nynner han på ”Mykje lys og mykje varme”, og er derfor glad for kraftutbygging. Han har liten tro på at vinden som for øyeblikket blåser bakfra kan brukes til noe annet, og han blåser av jyplingene Vidar, SVein, KRistoFfer og SePtimus som alle kjemper om en plass i solen mens de rapper: Du kan ikke stoppe vinden, men du kan bygge vindmøller!

Han jobber i kommunen og staten, ser litt skeptisk på det private næringsliv og føler det tryggest at flest mulig arbeidsplasser kan kontrolleres - nå ja, ihvertfall eies av fader Stat. Klærne er solide, godt rustet til å møte et øyeblikkers ruskevær, det er verre med disse små, uforutsette feilbedømmelser av ikke-materiell art.

Ap er mannen som var vant til å gå alene, men som de siste tiårene har vist litt dårlig form og derfor nå har to hjelpere fra hjelpesentralen Soria Moria. Trass i litt dissens om veivalg og enkelte innkjøp, har det gått rimelig greit på vandringen sammen med dem. Selv om han ikke alltid har fått det som han ville, har det alltid gått hans vei ved viktige knutepunkter. Inni seg tenker han nok at det hadde vært kjekkest og enklest å gå alene og kunne støtte seg til enten høyre eller venstre, men det kan han ikke si høyt.

Det han misliker mest er nok disse forargelige FRemtidsProtesterne som har ledet endel tidligere kamerater på en annen og mye bredere vei. Når han en gang innimellom er innom Folkets Hus, er det møter han litt færre enn før. Men han trøster seg litt med at også i forretningslivets mangehånde villahagenes blomsterbed er dårlig vErna for angrep av julenissen, som endatil har vært på ferde på bedehusene .
Og mon ikke det er disse mange nye menneskene på veien han ikke har sett før som har skremt både kamerater og andre?

Ap er på vei hjem fra landsmøtet, Han er godt fornøyd, og har god grunn for det. Landsmøtet royale oppmerksomhet rundt dronning Gro, var en flott markering, og sannelig tok ikke forsamlingen imot søstrene Liv og Kristin med trampeklapp.
Han ønsket å sette de viktige spørsmålene i fokus, og klarte det bra. Visst er det en ubehagelig Akerkjelke i motbakken. Den røkker litt i folkets tillit til styringsevnen, men vil snart bli overdøvet av Lyserødt kors ”Arbeidsledighet, arbeidsledighet, Arbeidsledighet” med Raymond som forsanger.

De fleste på veien husker kanskje ikke den effektive kampsangen ”Hele folket i arbeid” fra 1933, men de har stor tillit til at han vil begrense arbeidsledigheten mest mulig gjennom omstilling og den type nye jobber som fremtiden krever. Han lurer litt på om det var litt dristig å love at Norge skal ha den laveste arbeidsledigheten i Europa. Men det gikk jo bra for den nye venninnen Kristin som slipper å ta konsekvensene av løftet om å gå av hvis man ikke nådde målet om full barnehagedekning. Selv med litt kreativ telling er det er ikke så mye som mangler, og folket setter pris på det hun har utrettet. Dessuten elsker journalistene henne omtrent som de elsket – og fryktet – tante Gro, og bruker litt mindre skarpe kniver enn når de dissekerer andre.

Uff ja, disse journalistene. Presterte ikke landets største avis samtidig med landsmøteåpningen å fortelle at mens Norge rangeres som det tredje mest fredselskende landet i verden, er vi ifølge FN samtidig den sjette største våpeneksportøren. En slik sammenligning synes han ikke noe om.

Heller ikke klarer han å ta helt innover seg klagene fra de som synes det går for langsom å tette hullene i velferdsstatens sikkerhetsnett, de som masser om likelønn og ikke skjønner at det stadig skal være 15 prosent lønnsforskjell ved eller like forhold, de som er opptatt av at den økende ulikheten kan utfordre den sosiale tilliten eller de som bekymrer seg over unges psykiske helse og økende vold i ungdomsmiljøer.Han har nok vilje, men innholdet Sareptas oljekrukke må for tiden dryppes i andre hull.

På kort sikt vil nok finanskrisen bli håndtert solid, vi har tillit til ham der. Men tenker han langt nok når det gjelder den langsiktige klimakrisen?
Ubesluttsomhet i veivalget kan bli katastrofalt for barnebarna, og foreløpig er det tvilsom om han er på rett vei. Samme år som han lovet nye tider i miljøpolitikken, satte Norge ny rekord i klimagassutslipp. Og hva med utbyggingen av fornybar energi? Transportplanen hans vil øke norske utslipp og oljeindustrien, som nesten har doblet sine klimagassutslipp siden 1990, går fremdeles fri. Og hva ønsker han egentlig skal skje med arvesølvet i Lofoten/Vesterålen.vil egentlig skje

I den krisen som ikke kan smøres med oljepenger, som er av stor viktighet for hele vår fremtid, der har han nok til nå hatt det mest i kjeften. Og det er for måten å takle den på som fremtiden vil huske ham med sorg eller glede