torsdag 7. september 2017

Det Nationale Stortingstheater (Scener av Henrik Ibsen)

Møte ledet av en president som ikke har lest Håvamål; Makti si må ein mann med vit høvsamt og høveleg bruke. 

Trygve Slagsvold Vedum har meldt forfall, han gjeng desentraliert i tunet og tippar korn og vippar strå og hev så fin ein lune og ler åt regjeringskatten grå.

Toralv Maurstad leser ”Soria Moria Slott” fra Norske Folkeeventyr (1843)

Regjeringsprogrammet leses.
Venstre- og KrF-gruppene (skotter til Sylvi Listhaug): Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden.

Støres plan for de første 100 dagene leses.
Marit Arnstad, Sp, hvisker til Audun Lysbakken, SV: Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting.
Rasmus Hansson, MDG: Hvilken vei bør vi velge! Mang en vei står oss åpen; og i valget kjenner man vismann fra tåpen. Det er dog en viss lykke i det å føle seg fri og uberoende til alle sider. Ha fullt opp av alle de ting som en kan falle på å ønske seg. Sånn utvendig da.

Per-Kristian Foss leder Riksrevisjonens blandete rappekor:
(I)           Luftslott, - de er så nemme å ty inn i, de. Og nemme å bygge også.
(II)          Å love er til sist å lyve.
(III)        Hva skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgner?

Jonas Gahr Støre: Jeg vil bygge et forfærdelig højt norsk regjeringstårn. Og øverst oppe på tårnet skal der være en altan. Og ude på den vil jeg stå. Jeg er 57 år.
Jan Tore Sanner,H:  Slot over Slot sig bygger!

Erna Solberg: Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedager, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede.
Jonas Gahr Støre: Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil ….

Sylvi Listhaug: Det er det store muslimflertal i vort samfund, som berøver mig min frihed. Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker. Har jeg så sant en oppgave i livet, så skal jeg også utføre den! Læs tidens lov! Den tåler ingens trods. Vee Den, der har faaet et stort Kald i Livet, og ei har Styrke til at udføre det. Kallet er seg selv å være, sin egen sak til seier bære.
Hans-Olav Syversen, KrF: Ikke tusen ord seg prenter som én gjernings spor.
Anniken Huidtfeldt, Ap: Den dame har ei sans for argumenter.
Trine Skei Grande, V: Jeg tror vi sejler med et lig i lasten.
.
Regjeringen om strammere budsjett; Tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner vi ikke.
Einar Gerhardsen (i arkivopptak): Dog se, til slikt behøver vi en kraftig leder - med mot og innsikt nok. Hvor finnes han?                                      
Tidenes finansministerkor (Siv Jensen, Kristin Halvorsen, Sigbjørn Johnsen, Gudmund Restad, Per-Kristian Foss, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen): Se, Statens Forraad er kun tyndt; den vil Valuta for      Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av de

Ketil Solvik-Olsen: Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri. 
Opposisjonens samferdselspolitikere:  Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å  bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen.
Regjeringen: Om jeg hamrer eller hamres, - ligefuldt saa skal der jamres.

Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister: Politikk er krig med trolde i hjertets og hjernens hvelv. Visdom er at holde dommedag over seg selv.
Per Fugelli (på telefon fra Jæren): Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt.
Røst fra salen: Kan du afsé et ideal eller to?

Klokken 13 er det pause. Pressebrigaden har ingen nye fondsavsetninger, ingen nye meningsmålinger; samles i Odelstingsalen.
Kjetil Løset, TV2 : Flok må stå mod flok, krav mod krav, landsdel mod landsdel, hvis TV2 skal være den mægtige.
Arne Strand, Dagsavisen: Opinionen er en overmåde variabel ting.
Marie Simonsen, Dagbladet:
Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet.
Magnus Takvam, NRK: Tar du spørretimen fra en gjennomsnittsrepresentant, tar du lykken fra ham med det samme.
Hanne Skartveit, VG : Mediene ejer Tiden, men tiden ejer ogsaa oss..
Bjørgulv Braanen, Klassekampen Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa.
Kyrre Nakkim (med lapp fra Thor Gjermund Eriksen): Frihed og det Heles Vel var Maalet for NRKs Stræben.
Harald Stanghelle, Aftenposten: Der er visdomslærere nok i denne sal; men hvor er visdommen?
Kjetil B. Alstadheim, DN: Herinde hos os mellem Troldenes Flok. Det heder: "Trold, vær dig selv - nok!
Per Anders Hoel, Vårt Land: Med himmelen, ser De, må man omgås lirkende.
Michael Brøndbo, Nationen: Nuomstunder skilles trætten af et magtsprog ret og slet.                                                                                                        Frithjof Jacobsen, VG: Jeg sier omtrent som Napoleon; de tvilsomme, sier jeg, det er det stoff hvorav man gjør politikuser; hehe!
Hege Ulstein, Dagsavisen: Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år.
Berit Aalborg, Vårt Land: Onde normer råder over verden; men deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst

I Stortingskaféen er det åpent hus med besøk av gengangere, Overhørt:
Gerd Liv Valla, tidl. LO-leder:
Å elske, ofre alt og glemmes, det ble min saga.
Snåsamannen; Mangt værk mægter mænds vilje at fremme; men de store gerninger styres af skæbnen.
Johan Galtung: Jeg må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg.
Kåre Willoch: Alderstegne sandheder er altid forskrækkelig skindmagre.
Karita Bekkkemellem (tidl. statsråd, Ap): I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpédo under Arken. 

Møtet settes igjen. Først utenrikspolitisk seminar.
Jens Stoltenberg (på telefon fra Brussel): Vi skandinaver er, ligeoverfor Europa, endnu ikke kommen ud over sogneråds-standpunktetden tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes.
Hemming Olaussen (leder av Nei til EU): Hold Kjæft og pas din Dont!
Thorbjørn Jagland (på telefon fra Strasbourg):  Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangs-stadium til en sammenslutning af hele den store germanniske stamme.
Hemming Olaussen (leder av Nei til EU): Hold Kjæft og pas din Dont!

Venstre, KrF, SV og MDG (til olje- og energiminister Terje Søviknes: At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil. En god vilje kjenner ingen umuligheter. Det er viljen som det gjelder! Viljen frigjør eller feller.
Stortinget store utbyggingsflertall: Aldri faller det oss inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter vi.
Bård Vegar Solhjell, SV: Norge var eslet til en blinkende knapp på verdens miljøvest, men hempen glapp.
President Thommesen (legger til side biografien om Dalai Lama og leser en uttalelse fra alle ungdomspartiledere): Partiprogrammerne vrier halsen om på alle unge levedygtige sandheder.

Trygve Slagsvold Vedum (på telefon fra Hattfjelldal): For en partihøvding er liksom en ulv, ser De - han er liksom en forsluken gråben; - han behøver så og så mange stykker småfe om året hvis han skal bestå. 
Lars Sponheim (er kommet på segway over fjellet): Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!
Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier.
Backbenchere fra alle partier: Jeg gjør bestendig og min plikt, men alltid innen mitt distrikt.

Knut Arild Hareide: Der er ingen tro mellom menneskene mer,
ingen kristendom, slik, som skrevet og sagt er;
lite gjør de godt, og mindre de ber,
og har slett ingen akt for de veldige makter.

Martin Kolberg, Ap: Norge var et rige, det skal blive et Ap-folk.
Abid Raja, V : Mitt rike, - mitt halve rike for en regjeringsplass.

Ola Nordmann (døren står på klem): Tar De taxfrikvoten fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.
Hele salen: Går til sin gerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes.
Regjeringen (unisont): Inn i natten. Gjennom døden. Bakom demrer morgenrøden.
Trond Giske, Ap: Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig nachspiel vi drukner dem!

Etterpå: Harald Stanghelle kommenterer i alle kanaler.


















Blogglisten

mandag 4. september 2017

Må kjempe imot "Den tilfredse majoritet"


Er vi mer opptatt av det som ligger foran enn det som er bak oss? LKanskje er det greit å huske på at fremtiden er et land vi ikke har noe kart over, er den nåtid som ikke leves og svært ofte er her før vi får øye på den.

Med jevne mellomrom opplever vi hvordan politikere og andre tar avstand fra og ber om unnskyldning for fortidens gjerninger. Kanskje det er vel så viktig å spørre: Hva er det ved dagens politikk som fremtidens generasjoner vil føle behov for å be om tilgivelse for på våre vegne?

Jeg er redd for at den store kritikken vil komme på at vi ikke ønsket å betale regningen for vår egen velferd, men håpet at kommende generasjoner var villige til å betale prisen. At vi trodde at økonomisk vekst kunne løse alle samfunnsproblemer. At vi levde som om Jorden var på opphørssalg. At vi ikke så nødvendigheten av en politikk som er basert på måtehold. medmenneskelighet og mer rettferdig fordeling av de godene som vi disponerer, ikke minst internasjonalt. At vi hadde mer enn nok kunnskap om klimautfordringene, men ikke maktet, eller kanskje heller ikke ville gjøre noe med dem. 

Vi har en dessertgenerasjon nå av voksne politikere som født på verdens heldigste tidspunkt i verdens heldigste land i hele verdenshistorien. Men ungdomsgenerasjon vil ikke ha noe oljefond når de blir pensjonister, Ungdomspolitikere maner til måtehold og mer langsiktig tenkning. De har et åpenbart poeng

Skogplanting lønner seg ikke hvis en beregner rentes rente.
Vi har noe å lære av tidligere generasjoner, som satset intens på en teknologisk utvikling og investering i ny teknologi, slik at atter andre ressurser kunne tas i bruk – for å tjene menneskene.

Alle tall tyder på at vi får en stadig økende avstand mellom det store flertall som lever et godt liv, og minoritetene. Den stadig mer dominerende markedsøkonomiske og privatiserende styring i det politiske liv, gjør seg også sterkt gjeldende i helse- og sosialpolitikken. Dette innebærer at de som faller igjennom på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk eller andre alvorlige livsproblemer, får det relativt stadig verre.

Mange av oss kjenner på maktesløsheten overfor den globaliserte markedsøkonomiens overstyring av så mange av de etiske og politiske idealene vi gjerne skulle ha virkeliggjort.
Vi trenger politiske partier som kjemper mot det som John Kenneth Gailbraith kaller "Den tilfredse majoritet",, den som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn

Vi lever i en kultur der det gir mer gjennomslag å snakke om nytte, effektivisering og kostnadsbesparing, enn om godhet, omsorg og verdighet. Vi lever i en kultur der det blir stadig større grunn til å stille spørsmål om kvaliteten og egenarten til virksomheter som for eksempel helse og utdannelse kan måles, enn si dikteres, av kvantitative målestandarder.

Vi trenger et mer engasjert og målrettet arbeid for en global solidarisk økonomi. Bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken. Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på den gale siden i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme.

Det beste virkemiddel i kampen mot det onde er å fjerne urettferdighet, fattigdom, sult og sykdom, påvirke globaliseringen - som er kommet for å bli - slik at den kan få et menneskelig hjerte. Men mange faller utenfor eller blir overstyrt av globaliseringens mekanismer. Hvem vil tale på vegne av dem som ikke er vinnerne i globaliseringens tidsalder?









Blogglisten

lørdag 29. juli 2017

Olsok, det nasjonalistiske og de høyreekstreme

I dag, Olsok, vil en høyreekstreme markere sitt budskap ved en protestmarsj på ukjent sted i Østfold. De har tatt  i bruk en symbolikk som knytter seg opp mot en kristen fortid, og viser til angivelige trusler mot norske og kristne verdier. Dette er en forlengelse av at Nasjonal Samling, NS, forsøkte å bruke Olav den hellige som sin frontfigur. NS viset ofte til slaget på Stiklestad i 1030 som en parallell til de utfordringene de sto overfor. Det g år en klar linje fra NS-bruken av kristne symboler og tradisjoner til Anders Behring Breiviks bruk av det samme i utviklingen av sin ideologi.

En kort historikk før en aktuell kommentar.
Olav den Hellige falt på Stiklestad i dag for 987 år siden. Feiringen av dagen-  Olsok  -  var før reformasjonen den viktigste norske kirkefesten.  På grunn av Olavs spesielle posisjon i norsk historie, den den bevart som nasjonal festdag også etter reformasjonen (Norges brudd med den romersk-katolske kirke i 1536-1537. Reformasjonen ble innført i Norge samtidig som landet ble et lydrike under Danmark).
Olavs rolle ved innføringen av kristendommen er grunnleggende. Ved tingmøtet på Moster i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder.
Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros.  Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York. I dag kan vi f.eks.finne St. Olavs Church i Serampore i India, 11 i England, 7 i USA og i flere andre land

I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis - blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.

Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret. 

Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.
Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så. 

Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andre religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom. Korstog-ideologien og kristning gjennom politisk makt, hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbeherskelse og kritisk refleksjon. 


Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positivt til å 
fremheve lange linjer og fremfor alt til å fremheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fåes ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til  å
* vise lange linjer og dype røtter i norsk kultur
* bevisstgjøre kristenarven, "Stiklestadslaget var et symbol for et samfunn som var i endring fra hedendom til kristendom", som statsminister Stoltenberg sa det for noen år siden 
* skjerpe viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover 
* minne om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvalitet

Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirkeBlogglisten

fredag 21. juli 2017

Gullpennen Østein Sunde

Ferdaminne 49
Det var året det var så bratt.
Det er lenger til London enn med fly, derfor var jeg på Vippetangen konditori og Spiste fårikål og snubla mens jeg datt da Mesterkokken spurte: Skal det være noe mer før vi stenger, og skrev Regning med gaffel.

Utenfor traff jeg Frk. Bibelstripp, inviterte på Vafler og kaffe, men hun svarte: Holdt Fingra ta’fatet, Du må'kke komme her og komme her.  Handlet Fire melk og Dagbla’ for i går, før dagen sluttet med Jaktprat og Blues for en god venn hos Overbuljongterningpakkmesterassistent og  Bleieskiftarbeider Sigurd Jorsalfar.

Det er lenger fra Oslo til Molde via Otta, berømte boller på Lom og turistkaos i Geiranger, enn over Valdresflya. Derfor ble det den, Vågåmo og Slådalsveien. Og det er kortere til Oslo via Romsdalen og Gudbrandsdalen, selv om du blir liggende bak Campingvogna og fristes til Forbikjøring. 

Uansett hvor vi har kjørt, har Eivind siden 1970 alltid hatt et stort lager i bilen av ordsjonglering, ordspill og rappkjeftet tullball i passende porsjoner. Et skattkammer til glede for alle, selv om VGs anmelder bare ga terningkast 3 til singelen «Ute var  det sol»(2005) -   en varmhjertet hyllest som tar utgangspunkt i farens dødsfall, begravelse og «skjøre minner fra vi var små».

Lovordene står i kø, det er bare å forsyne seg: Vittig, velskrevet, humorperler i kø, en bauta blant norske låter, samfunnssatirisk pisk, morsom i det traumatiske i hverdagslige gjøremål, et språk som verken er sårende, støtende eller slibrig, harselerer med stil og eleganse, humor og  musikk som krysser over alle aldersgrenser, treffsikker, racer i ordspill. Osv.

Visst er han en fabelaktig gitarvirtuos. Men hos meg er det alltid tekstene som treffer, Vriene, ordspillene, rimene – som dette: «ingen var forberedt på at bestefar sku vandre, så nå stod de der og kasta advokater på hverandre».
 En suveren behandling av vårt alles viktigste verktøy: språket.

Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris, Bruce Springsteen fikk årets Bjørnson-pris. Øystein Sunde har fått  Vidar Sandbecks kulturpris, tekstforfatterforbundets ærespris», Komiprisens hederspris og Språklig samlings litteraturpris. Den siste gjør ham vel uaktuell til Riksmålsforbundets Gullpenn, den prisen deles dessuten bare ut til medarbeidere i dags- eller ukepressen. Det blir lagt vekt på personlig stil og nyanseriksdom. Der stiller i alle fall Øystein Sunde sterkt.

Uansett – takk for suverent reisefølge gjennom mange år. Øystein Sunde, verdensgitarist og gullpenn i sin sjanger.

Sånn er’e bare.


(bilde fra Sundes Facebook-side)




Blogglisten

mandag 17. juli 2017

"Europas viktigste jazzfestival"


Om «Europas viktigste jazzfestival», kulturministeren swingte seg under landsmoderens påpasselige blikk, begynte med dryppende skepsis, kjerringa mot strømmen, mindre kommersiell, hva skjer etter knutepunktstatusen?
- Moldejazz er en av de store festivalene i verden, sa jazzgitarlegenden Pat Metheny under åpningen i dag. Han hadde selv bedt om å få si noen ord. - Jeg er virkelig glad for å være tilbake. Første gang jeg var her, var i 1974, med Gary Burton. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.
- Hva er vel Paris og den franske riviera mot de store øyeblikk og opplevelser vi får her i Molde, sa Helleland, som droppet den planlagte Frankrike-ferien da hun ble bedt om åpne festivalen. Og kanskje mente hun det.
Jeg har sett mange statsråder i den årlige Street Parade, og Helleland Hofstad ligger nok helt i tetsjiktet når det gjelder danseferdigheter. 
Mot slutten endte hun og festivalsjef Hans-Olav Solli i en liten swing mens statsmoder Erna passet på fra valgplakaten.
Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport. "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale. Men entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer, hadde  en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg startet det året et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Jeg husker godt husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere. Det har kommet seg etter hvert.
Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.
Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot, om myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.
Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere. Jeg lar Trygve Lundemo i Adresseavisen kommentere:
«Moldejazz er blitt kjerringa mot strømmen. Stikk i strid med samfunnsutviklingen på de fleste andre områder, er festivalen blitt mindre kommersiell. Jazz og improvisasjon vil aldri nå ut til de helt store publikumsmengdene, men det er den musikken som i dag gjennomsyrer festivalprogrammet.
Selv om Moldejazz helt siden starten i 1961 har hatt et usedvanlig solid jazztilbud, har kursendringen gitt festivalen en enda tydeligere jazzprofil. Det er verdifullt for norsk jazz, et miljø som høster internasjonal jubel, men som likevel kommer i skyggen av mer kommersiell musikk på hjemmebane. Kulturministeren kan feire en festival som nå har fått en så tydelig profil at deres eget slagord, «Europas viktigste jazzfestival», faktisk er en realistisk målsetning».


Kanskje kommer solen frem i morgen.









Blogglisten

Når det jazzes i Domkirken

Om jazzgudstjeneste i Molde domkirke, dengang jazz var Djevelens musikk, tradisjon og fornyelse, sterk motstrøm mot lettvintheten og det overfladiske, fremme fellessskap og håp og tro.

Jeg vokste opp i Molde på 50-tallet. Kino og teater var syndens hus, og jazz var Djevelens musikk. På Vårherres vegne slo Prektigheten, Konformiteten og Fasaden ned på alt som kunne tenkes å inneholde et anstøt eller noe som kunne såre og krenke, kunne utfordre skikkelighet og sømmelighet. Fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.
 Søndag var domkirken stappfull på jazzgudstjenesten dagen før åpningen av en av Europas aller største og viktigste festivaler. I form en vanlig gudstjeneste. Men New Orleans-musikken gir salmene ekstra trøkk, 
med Storyville storband (dirigent Einar Strande) og Moldekoret. «Hvilken venn vi har i Jesus» («What a Friend we have in Jesus») blir på en måte ektere, sterkere. Her var «Oh, when the saints» og «Amazing grace», men også respektfullt oppjazzet «Vår Gud han er så fast en borg», «Der det nye livet lever» og «Fra himlen høyt jeg kommer her». Med en samlende og gjennomtenkt tematikk, leder av sokneprest Grete Lystad Johnsen t.v) , biskop Ingeborg Midttømme og dirigent av Moldekoret,Ingrid Margrete Winter-Hjelm (t.h). Domkantoren i  Molde er Tone Synnøve Øygard Steinkopf og leder Elisabeth Lid Trøener  leder i Steinkopf Trio. og kantor Olav Arne Olav Steinkopf hadde arrangert flere av innslagene.
I min ungdom levde vi vel egentlig etter det gamle NSB-oppfordringen: Len Dem ikke ut av vinduet. Vi hadde en nedarvet angst for å gjøre noe galt. Men denne angsten slipper taket i kirken. Flere og flere steder møtes kunstnere med nysgjerrighet, åpenhet, undring og tillit.
En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Både Molde Domkirkes og andre kirkedører har i de senere årene åpner seg mer for kulturlivet. Fra å være motkulturer gir kirke og kultur hvert sitt bidrag til den samme livserkjennelsen. Etter mitt syn er dette vitaliserende for både kirke og kunst.
Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur. Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.
I utredningen «Kunsten å være kirke» ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. Kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I dag er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Forvalte det som ikke er til salgs. Sammen danne en sterk motstrøm mot lettvintheten og det overflatiske, og skape tyngde i livet.
Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for kirke, kultur, media og samfunn generelt: «Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det».
Jeg tror på en kirke der vi kommer når vi gråter. Der vi kommer når vi jubler. Der vi kommer med vår sorg, med vår sykdom og vår smerte. En kirke som kan stå midt i smerten, midt i gleden. Som fremmer fellesskap, håp og tro. Som løfter opp en høy, høy himmel som rommer Guds kjærlige omsorg for hver eneste en.
En kirke der det er rom for å fange opp dette i sanseinntrykk, der vi kan gjenkjenne våre erfaringer. I prestens prekener, i kirkerommets utforming, i menighetens musikkuttrykk – også i jazz.

Blogglisten

lørdag 8. juli 2017

Ferdaminne 39

VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.

Her spilte vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens  mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer  Johansen “Det må jeg få lov til å tenke over”. Og han fortsetter en ujke se ere:  “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er etter min mening en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deler den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.

Og når jeg er i det polare hjørnet: En helt fra disse områdene heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.


Og snakker vi først om Wisting, må vi ta med Jørn Lier Horst – selv om han bor på andre siden av fjorden, i Stavern -  som skriver meget lesbar krim om politimannen William Wisting. Horst varetterforskningsleder i politidistriktet men er i dag fulltids forfatter. Samme utvikling som Hanne Kristin Rohde, tidligere leder seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, nå forfatter og foredragsholder på heltid. Hun forteller om intern politikultur og at det ikke var lett å komme på ledermøter som en av få kvinner tidlig på 2000-tallet. «Han der, hvorfor tekster han alltid når jeg snakker? Og de to, hvorfor hvisker de sammen når jeg har ordet? Hvorfor virker det som om de overhører det jeg sier? Hvorfor sier de "lille venn" og "kjære deg" til meg?» Og hun pirket i den udokumenterte synsingen enkelte av mennene kom med. Ikke populært.

Eivind har ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne steinarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl. Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.

Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her er det gravet ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.

Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4. Det skulle gå 39 år før den ble slått av Henrik Ingebrigtsen, som tok et jafs til 3.31,46, ved Diamond League-stevnet i Monaco
På herresiden er det nå bare en virkelig gammel norgesrekord,  Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973.På kvinnesiden står fremdeles Grete Waitzs 3000 m- rekord på 8.31.75 fra 1979.

Vannet rundt Vikerøya i Indre Viksfjord renner sakte på grunn av grunnforholdene. Det gjør at grønnalgen trives godt og vokser noen år så fort at hele sundet dekkes av et grønt teppe, og dette truer 
det nasjonalt viktige ålegresset. Dvergålegress er en sydlig art som er funnet noen få plasser i Sør-Norge, deriblant Viksfjord. Den regnes som sjelden i Norge, og derfor er Norges første spesialtilpassede farkost, «Slikken» Den er laget av bryggedeler med flyteelementer og to påhengsmotorer,  ser ut som noe Reodor Felgen har laget, men har fungere og gjort jobben.

Blogglisten