lørdag 22. september 2018

Hvor går KrF?

Enkelte kommentatorer i media skriver at det kan bli regjeringsskifte i høst. Det tror jeg er bom..
Flertallet på KrFUs landsmøte sier at moderpartiet bør gå i regjering med Høyre, Frp og Venstre. Sett utenfra: Det tror jeg ikke er lurt.
1.    KrF sa før valget at partiet ikke ville gå i regjering med Frp. Å bryte et slikt løfte er å lure velgere.
2.    Venstre har åpenbart ikke tjent på regjeringsdeltakelse (jfr. også 1)
3.    Ikke i noen sammenheng blant stortingspartiene er spenningen større enn mellom KrF og Frp.

Hva er da lurt – eller heller: minst dumt): Den som visste det.
Tidligere statsråd Einar Steensnæs – og jeg tipper Kjell Magne Bondevik ikke er særlig langt unna - ønsker at partiet gir ledelsen handlingsrom til å teste ut muligheten for en sentrum/Ap-regjering..
«Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», sier dagens KrF-leder Knut Arild Hareide. God sentrumsdefinisjon – så langt den rekker.
Etter hvert er det blitt flere viktige akser i norsk politikk enn den tradisjonelle høyre-venstre. Steensnæs peker på at «KrFs politiske oppdrag er organisert langs en verdiakse» (det som KrF definerer som verdier). Og vi ser også helt sentrale akser for miljø/klima og innvandring/flyktninger. Plasseringene der faller ikke automatisk sammen med tradisjonell høyre-venstre tenkning.

I en situasjon der Ap åpenbart ser mest til venstre for å hente «fortapte får» fra SV og Rødt, trenger partiet tid til å finne seg selv.
KrF trenger modningstid for å skape forståelse for nødvendigheten av å være et mellomparti også i praksis. Kunne løsne tradisjonelle gamle bånd, være mer opptatt av fremtidens muligheter enn av fortiden. 
Et regjeringsskifte i høst vil ikke tjene noen av de to partiene.

Hvis jeg var Knut Arild Hareide ville jeg 
    1. Holde fast på den nåværende posisjon, utenfor regjering så sant man kan finne konstruktive løsninger sammen med den i etisk-moralske spørsmål som betyr mye for partiet. Og jeg tror Erna vil strekke seg langt for ikke å skyve KrF fra seg.
2. Følge Einar Steensnæs’ råd og be om fullmakt til – frem mot valget i 2021 - å føre samtaler i flere retninger for å se hvor det kan være størst gjennomslag.

Men jeg er ikke Knut Arild Hareide – heldigvis.

 Blogglisten

fredag 6. juli 2018

Kirke på helikopters avstand

I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.

Dette er min generelle konklusjon når det gjelder kirke og politikk, aktualisert ved en uttalelse fra Helga Byfuglien, bispemøtets preses: «Dersom mottakssenter i Nord-Afrika handler om å kjøpe disse menneskene vekk fra våre land og våre liv, ja, så er det dypt umoralsk».
Jeg ville personlig ikke brukt begrepet umoral, men biskopen setter fingeren på noe vesentlig i det som er EUs største hopepine akkurat nå,
Som vanlig når mange opplever konfrontasjon mellom politikk og kristendom, opplever hun kritikk.
«Ønsker Byfuglien å legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen? Dette utspillet, og andre, tidligere utspill, gjør at kirken virker venstrevridd», fremholder en av de stadig færre verdikonservative i Høyre, stortingsrepresentant Stefan Heggelund.
Han får svar fra nestleder i SV, Kirsti Bergstø. «Heggelund forsøker å få kirken til å tie i viktige saker i vår tid. Kirkerådets frittalende leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, påpeker at Kirken tidligere lenge har fått kritikk for å være for borgerlige.
Sterkeste angriper er nok Nils August Andresen, i Minerva: «Kirken er så overmannet av nestekjærlighet og Frp-forakt, at de ikke innser at de er venstrevridde. I tillegg uttaler kirken seg i saker den ikke har kompetanse eller forutsetning for å uttale seg i».
På lederplass introduserer Nationen et nytt moralbegrep: «Kirken avviser å hjelpe flyktninger og asylsøkere utenfor Norges grenser. Det er navlebeskuende moral.
Vårt Land konkluderer: "Vi må holde verdier og humane prinsipper høyt hevet, og finne løsninger som er innenfor rammene av internasjonal lov. Og ikke falle for løsninger som synes lettvinte. Disse kan bli dypt umoralske".

Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, Som leder Berit Agøy i Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes «Utenriksdepattement» uttrykker det: Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøker og flyktninger.

Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, Som lederen i Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes «Utenriksdepattement» uttrykker det: Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøker og flyktninger.
Kirken har bedt regjeringen øke støtten til nærområdene og bidra til en forsvarlig og samordnet europeisk asyl- og flyktningpolitikk. Samtidig ber vi om at Norge gir opphold til flere mennesker med behov for beskyttelse. Vi har råd til begge deler.Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke,
Slik jeg ser det, kan Kirken gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.
Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Men det er viktig å understreke at kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Her har det vært syndet noen ganger de siste tiårene.
Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.
Kirken kan bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige. Eksempelvis: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene
(Kjetil Fredheim har en god artikkel om dette i Aftenposten 19.februar 2015, "Kirken skal ikke drive partipolitikk. Men når viktige politiske spørsmål står på dagsorden, kan ikke kirken være taus)"Blogglisten

mandag 25. juni 2018

Hjallis og yrkesvalget

Jeg møter Hjallis –  skøytekongen Hjalmar Andersen  – i  Kongens gate i Trondheim. Ingen over, ingen ved siden.16.45.4, 16.32.6,  8.07.3. Tre OL-gull i 1952.  NM, EM oog VM i 1950, -51 og 52. Han som sa det eviggyldige «Dæm kan itj’ gå på null heller». Amatøren som da han kom hjem etter å ha satt verdensrekord på 5000m, fant en pose kaffe fra Kjeldsberg på trappen.
Det store idolet for oss som vokste opp på tidlig 50-tallet. Den første store etterkrigskjendis, sammen med Rolf Kirkvaag. Kanskje var det hans feilskjær på10 000 m i EM i 1951 som førte til at jeg havnet i pressen og ikke valgte matematikken.
Jeg snakket nylig med en oppvakt ungdom tidlig i 20-årene. Han påsto han var rimelig sportsinteressert. Rimelig? Han hadde ikke hørt om Hjallis! Tempora mutantur, nos et mutamur in illis (tidene forandrer seg, og vi med dem).

Jeg og min generasjon erkjenner at magien rundt ”to indre og vekk me’n” og ”to etter Liaklev” er forsvunnet. Idrettsopplevelses-tilbudet er blitt uendelig større. NRK tapetserer vinterhelgene. Skiskyting er kommet til. Langrenn var i min tid barske trøndere og hedmarkinger som stakk inn i skogen og kom ut igjen etter en time eller tre og ble meldt på Gratishaugen . Fåmælte og trauste – det var en sensasjon da Hallgeir Brenden etter gull på 15 km i Cortina i 1956, og bildet da han klemte Sophia Loren (eller var det kanskje omvendt?) gikk Europa rundt.

Det skulle vært i oppveksten! Kommentarer var ikke så viktige, men skøytefacts var hellige, også for oss som gikk på søndagsskolen. Vi (i hvert fall endel av oss) noterte ned parsammensetningen før mesterskapene – den ble trykket i avisene – og kladdebøkenes tallkolonner av rundetider, slutt-tider og sammenlagt poengsum sto for enhver saumfaring. Mesterskapsoverføringene i radio var høydepunktene – Per Jorsett og Knut Bjørnsen var ikke i nærheten av å nyte samme ærbødighet, respekt og beundring som legendariske Niff  (Finn Amundsen)– vi fulgte hvert skjær og feilskjær.

Og nå: Over til Bislett i 1951: Lørdag vant den nye skøytekometen Hjalmar Andersen både 500 m og 5000m, og leder klart foran Wim van der Voort. Nå ventet parademarsjen. Men så dristet nederlenderen seg til å slå Hjallis med et par meter i samløp på 1500m. Og den nasjonale skuffelsen over Geir Karlstads fall i Calgary i 1988, er for intet å regne målt med det mismot som spredte seg da Hjallis falt på 10.000 m, ble forbiløpt av van der Voort og senere brøt løpet.

Det ble murring. Var det en fotoblits som hadde ødelagt for Hjallis? Dagbladets Johan Brun hadde montert en ekstra blits på en stang i svingen. Hjallis fikk en skøyte borti en jernstang ved indre bane. Skøyten ble slått skjev og ble helt umulig å gå med.

Brun fikk beskjed om å fremkalle filmen snarest. Det viste seg at Hjallis var i balanse da bildet ble fotografert, men han hadde øynene lukket. Da løpsledelsen fikk beskjed om dette, ble det bestemt at Hjallis måtte ha blitt blendet av blitsen, og at han derfor skulle få gå løpet omigjen vel en halv time senere. Da vant han distansen så vidt foran svenskenes Carl- Erik Asplund.

På gutterommet i Parkveien tumlet 13-åringen over livets store spørsmål: Var det riktig at Hjallis fikk gå omigjen? Ville det ha skjedd om den var van der Voort som hadde falt? Var det nasjonalsjåvinismen som slo ut? Tvil og usikkerhet flyttet skøyteløp et lite hakk ned fra det opphøyde.

For første gang etter en sportsbegivenhet var det ikke teksten jeg kastet meg over da Oslo-avisene kom til Molde tirsdag 30.januar (utenbys aviser kom alltid dagen etter den gang, tog Oslo-Åndalsnes og båt videre). Jeg gransket Dagblad-fotograf Johan Bruns bilde med lupe. Men det kunne ikke gi noe svar. Og om så var, at blitzen ødela, skulle Hjallis egentlig fått en ny sjanse? Det sto det mye om i spaltene.

Jeg ble interessert i journalistikken og dens vesen. Aldri før hadde jeg vel reflektert over at det var mulig å montere en blits på en stang i svingen for å få akkurat det bildet sportsredaktøren hadde bedt om av fotvekslingen til Hjallis. At det gikk av å planlegge på den måten (tidligere VG-redaktør Hans Chr. Vadset har sagt dette om nyere avistid: ”Planlegging var noe VG drev med. I Dagbladet hadde vi det bare gøy på jobb”).

Var kanskje journalistikk noe mer enn å møte frem ved store begivenheter for å skrive om og fotografere det som foregikk? Pressedebatten etterpå åpnet øynene også for pressens rolle som kritisk spørsmålsstiller.

En prosess ble satt i gang. Da jeg to år senere skrev stil om ”hva vil du bli når du blir stor?”, var matematikken forlatt. Jeg ville bli journalist i en av de tre avisene vi hadde hjemme: Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad.
I årenes løp ble jeg sjef i alle tre avisene. Det må vel kalles overoppfyllelse av et ønske. Men det begynte med Hjallis og Johan Brun

PS. I ettertid har fagsjef Einar Engebretsen hos Interfoto funnet ut at blitsen på stolpen fungerte ikke, det måtte ha vært blitsen på Bruns Rolleiflex som hadde gått av. Men hvem bryr seg vel om blitser som smalt eller ikke smalt i går?


Blogglisten

mandag 4. juni 2018

Når nødhjelpen svikter - innsatsen før under og etter katastrofen - opptatt av øyeblikket - økonomisk frihet for noen, ufrihet for andre

Når nøden er størst» heter Leger Uten Grensers nye rapport, som fastslår at det humanitære systemet ofte ikke er i stand til å levere tilstrekkelig nødhjelp i kritiske faser, slik som i Jemen, der nødhjelpsorganisasjoner fortsatt har store problemer med å dekke de enorme behovene som følge av den langvarige konflikten i landet. Her går noen kvinner bombeskutte bygninger i hovedstaden Saana. Foto: AP/NTB scanpix


Den humanitære sektoren svikter i den akutte fasen av en krise, særlig i konfliktsituasjoner. Nødhjelp kommer ofte for sent fram og når ikke fram til de som trenger den mest, skriver Leger Uten Grenser i en ny rapport. Det er ofte for få aktører til stede med praktisk kapasitet og kompetanse til å levere relevant livreddende hjelp.
Dette er viktige observasjoner som bør stimuleres til økt innsats og oppmerksomhet rundt dette arbeidet.
LuG er en organisasjon med nisjekompetanse: raskt inn, raskt ut. Her har legene gjort en strålende og meget viktig innsats.
LuG har i Nigeria observert at «mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelprespons». Her har man åpenbart et poeng. Men min lille erfaring (jeg var styreleder i Kirkens Nødhjelp 2002-2006) er at særlig der hvor en organisasjon har vært inne over lengre tid med utviklingsarbeid, er man nyttige også når katastrofen kommer. Et eksempel kan være Nepal, der KN og Det lutherske verdensforbund (LWF) i flere år arbeidets sammen med lokalsamfunn om utvikling og beredskap - det viset seg å være en stor fordel da jordskjelvet kom.
Verdien av det langsiktige arbeidet kan også illustreres ved en hendelse i Sør-Sudan under en katastrofe. Flyktninger samlet seg i store skarer på kirkebakken, mens en FN-leir like i nærheten sto nesten tom. «KN har alltid vært her. FN kjenner vi ikke».
Jeg tror ikke noen er uenig i at livreddende innsats i akutte situasjoner er uhyre viktig. Og denne innsatsen må ikke underordnes langsiktige målsettinger, verken utviklingspolitiske eller sikkerhetspolitiske. Men i det store og langsiktige bilder bør det ikke dreie seg om enten-eller.
Leger Uten Grenser peker på flere utfordringer i Nigeria: Mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelpsrespons. Koordineringen var for dårlig, dessuten fikk man tidvis en uheldig konkurransesituasjon mellom nødhjelpsorganisasjoner
Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.
En annen, en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.
Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt. Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.
Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.
Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss

.Blogglisten

fredag 18. mai 2018

Pinse, noen kristne greier?


På nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.
 Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er kombinasjonen av 17.mai på torsdag og  temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig,

Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis 
Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenforNorge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte tilbetydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Det hersker en del kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.


onsdag 16. mai 2018

.17.mai og alt dette som er ekte norsk – nasjonal nasjonalsang 17.mai 2018

Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand, kvar heim, kvar dal, kvar strand. Gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut. Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde, 

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn, vulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du landet i trefarvet drakt. Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn. Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst. Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Det er vaar Ættargard til Friodom bygdHårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land.
La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge. Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge. Landet, dei hev rudt, det vil me evrja til sidste eStund


.
 Blogglisten

"Fremmedarbeidere" og helter 17.mai

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? Var det ”fremmedarbeidere” som var de virkelige heltene?
Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.
Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.
Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814. De norske bønder hadde rollene som statister, det var de 38 sivile og geistlige embetsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. Alle 38 hadde sin utdannelse fra København, og 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår.
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.
Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.
Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.
Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i betydelige deler av folket.
Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.
Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.
I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.
Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at
«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"
God 17.mai!
(«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av) Blogglisten

mandag 30. april 2018

Hva skjer med fattigdommen?

Jeg blar i arkivet og finner en blogg jeg skrev før 1.mai i 2009. Er egentlig situasjonen blitt særlig mye bedre på de ni årene?
"I 118 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss 
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.


Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året. 

De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet 
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du 
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene 
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak.Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold. 
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle: 

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold. 

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser 

Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.

I 2005 ble det avgitt et løfte om at 
fattigdommen i Norgskulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok. Knut Arild Hareide varsler at han vil si endel om dette på KrFs landsmøte i morgen. 
Gjør noe som monner. Nå!!"
Blogglisten

søndag 25. mars 2018

Påskereisen 2018

Reisen begynner og slutter i  på Vestlansdet, med en forsøksvis geografisk rød tråd. Vi drar nordover, så et langt sprang til en annen verdensdel og derfra til Europa, og slutter i Norge med litt sikksakk på Østlandet før vi kommer hjem
Første og siste spørsmål er lokale og ulike for Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen. 

2. Dette stedet er et av endepunktene på en strekning -  der et transportmiddel i januar ble grønnere - i et prosjekt som i februar ble antydet utsatt i 15-20 år. Endret salg av et landsdelsikonisk næringsmiddel skapte reaksjoner. Herfra kommer tv-kommentatoren med fem VM-gull. Stedets navn finnes som verb i siste vers av en kjent «reise»-salme, skrevet av kirkestatsråden som fikk nynorsk inn i skolen.

3. Statsministeren klappet ikke for alle synspunkter hos dem som en norsk nykommer sang for i fjor høst. I år var hun nominert til tre Spellemanns-priser. Det ble en trist høst for mange i kommunen hun kommer ifra. Den skal slås sammen med minst tre andre kommuner.

4. Historien om en populær merkevare, med i øyeblikket elektrisk popularitet, fra dette stedet, begynte i 2012 med en minimal vannmengde som også beskriver noe ved merkevaren. Siv Jensen er sikkert glad for det som skjer i et område med navnet til kommunen der stedet ligger; navnet er det samme som hesten til han som drepte en som hadde drept for gull og forvandlet seg.

5. Her er det planlagt et hotell med samme navn som en type arbeid. Det er bare fire andre slike hus i Norge, preget av at det blir mer output enn input. Stedet kan bare nås med båt. Et anlegg i nærheten ble under 2.verdenskrig ødelagt av norske og britiske sabotører; fjernsynet har i vår vist dokumentarfilm om dette.

6. Mange husker henne etter et verdenskjent drap. I hele februar kunne hennes ytring sendes ut fra en bygning på dette stedet takket være han med samme navn som ungkaren med øl på arbeid og sans for klassisk musikk. En som i januar fikk en hederspris, var her i fjor sammen med andre gamlegutter.
7. En av dem som vi feiret i februar, har samme navn som to geografiske, politiske og administrative enheter i Norge. I den ene kan man lære å bli forfatter, i den som vi skal frem til, sørget omtrent ni av ti for «sølv» høsten 1994. Den ligger på en øy der tre andre enheter har deler av sitt areal.

8. I fjor feiret vi jubileum for en vitenskapsmann og oppfinner som burde hatt en nobelpris – og som nå forsvinner.  Han forsket i denne kommunen. I februar ble en spesiell arm, som aldri før har vært brukt i Europa, tatt i bruk her, fjernstyrt fra en institusjon av et slag som også denne kommunen gjerne vil ha. Et bygg har et lysende navn.
9. Han som skrev om en flaggstang, og som døde under et bombetokt, har laget et kjent dikt om noe som i vår ble underlagt strenge restriksjoner i denne byen. En kjent prisvinner ble i høst hedret her med et monument laget av et norsk firma. Før jul markerte verden femtiårsjubileum for en medisinsk hendelse her.
10. For snaut et år siden landet det første passasjerflyet på en øy som  nobelprisvinneren med godt mot er innom i et av sine dikt. Her bodde i noen år han som måtte bite i gresset på et sted som ga navn til den mest populære vinner gjennom alle tider i en konkurranse som begynte for over 60 år siden.
11. Det som han tapte for 12 år siden, fikk han i januar. Han har gjort karriere i to verdensdeler, i 1995 ble han kåret som årets beste på sitt felt.  Han kommer fra dette landet, som i fjor hadde besøk fra det norske kongehuset i forbindelse med en helsekrise.
12. Regjeringen har i år gjort en avtale med dette landet om å sende nordmenn dit. Gjennomsnittlig levealder er under 45 år. Her er mye ørken, ingen kyst, og landet grenser til syv andre land. Mange kjenner navnet fra et dikt i en sjanger med en spesiell rytme, om hun som red på et rovdyr.

13. To områder slåss om same navn, og i vår har det vært store demonstrasjoner. Det ene har høyere internasjonal status enn det andre, men det andre er størst og mener det har historisk rett til navnet.  I det ene står en sjø på en eksklusiv liste. I det andre ble en kjent krigstaktiker født.

14. En ny – og verdensrekordbratt – adkomstsmulighet til denne billøse fjellbyen, ble åpnet i desember. I landet der byen ligger, produseres et hendig redskap med nasjonalflagget som varemerke. Et nabofjell har navn etter en som vi hører om hver påske.
15. Selv om det gikk feiende, måtte paret reise hjem, men ble så bedt om å komme tilbake. De behersker noe som kommer fra et sted som på et nasjonalt språk som tales av mindre enn 100 000, betyr klippen til en som blir 92 år i april. Landet der stedet ligger, vil ha omkamp.
16. I denne byen skjedde i februar noe som tradisjonelt også skulle avsluttes her, men en stor skuffelse førte til deling mellom sjø og hage.  I snart 50 år har det vært en stor festival her. Noe historisk som skjedde her, gjorde Norge litt mindre et par år.
17. Et norsk selskap har nylig startet en prosess for å flytte produksjonen av et meget kjent varemerke fra denne byen. Den ble gjort til residensby av han som under en lang pilgrimsferd erobret en av de største byene i et land der mange nordmenn var plassert i 20 år før århundreskiftet.
18. Mars ble prisbelønnet i januar. En kulturprodusent med kattekjennenavn, fra denne byen, er delaktig i flere innslag­ på et prisvinnende produkt ved samme anledning. Herfra kom han som gikk over fjellet. Her synges det grenseløst om sommeren, og i mai synges det 4.verset som omtrent ingen andre bruker.

19. I denne kommunen ble både en oppsiktsvekkende avtale i fjor høst og en historisk viktig avtale for Norge underskrevet. Her ble det anlagt en nøkkelbedrift, herfra ble det skapt mange utilregnelige, og her produserte man et produkt med navn etter han som tok fire OL-gull og fire VM-gull. Her er en offisiell flaggdag som ingen andre markerer.

20. Planer om opprustning for nærmere 100 mill. kroner på et område i denne kommunen, ble kjent før jul. Noen dro herfra og sa det var fordi de ikke godtok noe som ingen ville ta skylden for, men så var det ikke derfor likevel. I kommunen bor en dronning fra 90-tallet, og her bor hun med medisiner og et fargehjerte.

21. I januar ble det kjent at en bedrift som har produsert et produkt i kommunikasjonsbransjen, nå drar utenlands fra denne byen. I høst kom en NRK-medarbeider med en bok om et kjent begrep, popularisert av en som er født i denne byen og var partileder. En herfra huskes som politimann; en gang med mange penger i en forbyttet koffert.
22.For et år siden gjorde et møte et vedtak som mange ble glade for, og mange bedrøvet over. Konsekvensen av vedtaket ble synliggjort i denne kommunen snaut to døgn senere. Herfra kommer dikteren som ble født for 100 år siden og ikke likte stål. Noen sitter i glasshus.

23. I november ble kneet igjen ødelagt for en som har VM-gull og representerer samme klubb som en som har vært i rampelyset i år, som vokste opp på dette stedet, og som har samme fornavn som en i en tittel av en forfatter som for det meste skrev om elva og arbeidere i hjemlige omgivelser. Her var det jernbane-personforbindelse til 60-tallet.

24. Han som måtte nøye seg med kaker og kaffe, ble tidligere i år bisatt herfra. Hun som stiftet en kulturbevegelse og knyttet navnet til sagaen om en drikk som kunne gjøre noen til dikter eller vismann, bodde her.. Under 2. verdenskrig utga hun en avis som etter hvert fikk navn etter en internasjonal kjent hendelse i februar 1940.

25. Et populært norsk næringsprodukt med kunstnerisk formgivning og en over hundreårig tradisjon, ble i januar hedret i en hovedstad der manglende fullføring av et flyplassprosjekt kalles skandale. Vi skal dit produksjonen skjer, en tidligere kommune som relativt sett har flest hus i en spesiell kategori i Norge. Den ligger i gamle Kristians.

26. Utøvere fra denne kommunen har tatt 15 OL-gull, 23 VM-gull og tre Holmenkollmedaljer. Her sto et slag der de tapte som ville redde kongssønnen; de har gitt navn til en norsk film i 2016. Mange går årlig i deres spor.

27. Testing av femte generasjon skal skje i denne kommunen. Det dreier seg ikke minst om hastighet. I januar gikk elever herfra til topps i en grønn fremtidskonkurranse; lederen i arrangørorganisasjonen har VM i to ulike idrettsgrener.
28. Et over 70 år gammelt historisk rom som alle trodde lå i ruiner, ble funnet sist høst i denne kommunen. Her er det fremdeles en heftig diskusjon om sykehusfunksjoner. En biskop som er født her, ble i sin tid arrestert i utlandet.

29. En sirene som bodde i denne kommunen, døde i januar.  Dagen etter ble en kjent formidler, som ble født i kommunen, gravlagt. En sosialreformator som ble født i kommunen, var stortingsrepresentant for ett parti, satt i regjering for et annet, og var i nyhetsbildet da en søknad med store kostnadsbesparelser ble levert i begynnelsen av desember.
 Blogglisten

tirsdag 20. februar 2018

"The Post", Bradlee og ombudsmannen

“Sannheten, uansett hvor dårlig, er i det lange løp aldri så farlig som en løgn», sa den legendariske sjefredaktør Ben Bradlee i Washington Post, da jeg intervjuet ham i 1988. Det var hans ledetråd, og sitatet henger også på en vegg i redaksjonen.

I går kveld så jeg The Post, filmen om Washington Posts (og New Times) avdekking av USAs løgner om Vietnampolitikken. Etterhvert ble vi syv tidligere Aftenblad-journalister på denne visningen. Men fremmøtet var generelt dårlig, og jeg tror ikke filmen kommer til å gå lenge. Dessverre. Dette handler om noen av demokratiets grunnverdier med et allment budskap. Dessuten er den velspilt. Og  mellom alle journalister og redaktører er det er avisens eier, Katharine Graham, og varsleren Daniel Ellsberg som er de aller modigste i denne sanne historien fra 1971.  
Etterpå definerte vi hovedbudskapet med en av sluttreplikkene, den eviggyldige: Pressen  skal ikke tjene de regjerende, men de som regjeres.

OMBUDSMANNEN
Tilbake til Bradlee. Jeg hadde stipend for å studere den amerikanske ombudsmannsordningen i noen større aviser (ombudsmann er et av de få norske språklige eksportbegreper). Uttalelsen kom i forbindelse med at vi kom inn på Cooke-saken, 80-årenes store pressetabbe, der en journalist i Washington Post fikk den ypperste presseprisen for artikler om vanskelig oppvekst. Andre aviser arresterte hennes bakgrunnsopplysninger, og til slutt måtte hun erkjenne at artiklene var oppdiktet. Bradlee ble kritisert av mange fordi avisen ikke hadde sørget for god nok sjekking av opplysningene. I ettertid gikk avisen ombudsmann grundig igjennom hele saken og skrev en kommentar der han ikke sparte avisen og redaksjonens håndtering.
I amerikansk tradisjon er avis-ombudsmannen en som sørger for at leserne får bedre muligheter til å bli hørt med sine klager, som undersøker og anbefaler korrigerende handlinger når hun finner god grunn til det, skriver interne notater til redaksjonen, og har som oftest har en fast ukentlig kommentar i avisen som omhandler policy, holdninger og måter å arbeide på, som er opptatt av alt fra sviktende etiske vurderinger til dårlig språk.
Noen ombudsmenn kom fra avisens egne rekker, mens f.eks. Washington Post valgte å ansette dem utenfra, på toårs kontrakt for uavhengighetens skyld.

«BLIR LAGT MERKE TIL»
I 1988 besøkte jeg ni aviser i USA og Canada, alle med ombudsmenn. Mitt hovedinntrykk var at ombudsmennene selv syntes ordningen fungerte utmerket. De følte at de gjorde et nyttig arbeid for avisen, at publikum var tjent med deres virksomhet. 
Utgiverne var meget fornøyde, og hadde ikke sjelden tatt initiativet til å innføre ordningen.
Redaktørene var både-og. Noen følte at de har fått et element inn i redaksjonen som de ikke helt visste hvordan de skal forholde seg til. De fleste var imidlertid glade for å få avlastning på et område de innså hadde vært forsømt og der de følte det var umulig for dem selv å gjøre en systematisk oppfølging. 
En del journalister sa at det som kom fra ombudsmannen var omtrent den eneste form for tilbakemelding de fikk, derfor var ordningen bra. Andre var redde for at ordningen skulle føre til at forsiktighet tok overhånd i forhold til pågående, avslørende journalistikk. De fleste mente at en ombudsmanns reaksjoner blir lagt merke til og virker inn på det daglige arbeidet i redaksjonen.

SELVKRIKK OG FEILRETTING

Washington Post var en av de første aviser som innførte denne ordningen. I intervjuet med Bradlee  fremholdt han atjeg tror alle aviser kan tjene på å ha en som er totalt uavhengig og som vurderer avisens opptreden når det gjelder balanse, rettferdig behandling, nøyaktighet og grundighet.  Naturligvis er redaktøren den ultimate ombudsmann, men han har så mye annet som fyller dagen at det simpelthen ikke lar seg gjøre å ha den leserkontakt som ideelt sett er riktig. Ordningen er uvurderlig”.
Bradlee sa at han likte å snakke med leserne. Han ba sekretæren slippe en del igjennom, men «jeg må innse og innrømme at det er svært mange som må avvises. Derfor er det utmerket med en ombudsmann som er der hele tiden, som ikke deltar i møter, som ikke fastlegger for redaksjon ell policy, som ikke treffer avgjørelser om avisens innhold».
-Hvor bundet er du at ombudsmannens vurderinger?
-Jeg er selvfølgelig ikke bundet til å følge det han sier. Jeg er sjefen, men det er viktig at ombudsmannen har sin frie, kritiserende rolle. Washington Post har tradisjoner for selvkritikk og korreksjon av feil. Vi er stolte av dette, og ser ombudsmann-ordningen som et uvurderlig innslag.
                            ***
Så langt Bradlee og 1988.  Selvkritikkk og korreksjon av feil er minst like aktuelt i 30 år senere. Norske aviser er ikke alltid like ydmyke i denne sammenhengen. Det er viktig med selvkritikk, og det er viktig at en redaksjon kommuniserer med sine lesere om mediehverdagens mange problemstillinger. 



Blogglisten 

lørdag 6. januar 2018

"Redaktørrolle", lenker og samfunnsdebatt

-Hva er du mest opptatt av for tiden?
Jeg fikk spørsmålet av en journalist denne uken fordi jeg faretruende nærmer meg et såkalt rundt år. Og jeg svarte: Videreføre "redaktørrollen" på facebook og twitter.
Det er nå 10 år siden jeg engasjerte meg på twitter og facebook Jeg begynte med å skrive blogger om aktuelle spørsmål, de første temaene var om rettferdig handel, Høyre må velge, kirke og politikk, og la læreren være lærer.
For å markedsføre meningsytringene – det har liten hensikt å ytre seg uten at noen fanger det opp – la jeg ut henvisninger til blogginnleggene på sosiale medier. Det hjalp.
Jeg har alltid brukt mye tid på avislesing, Nå kommer det åtte dagsaviser (48 enkelteksemplarer) og to ukeaviser inn i stua i løpet av en uke, pluss et par tidsskrifter med lengre sprang. I tillegg har jeg en lang RRS-feed på nettet. Jeg har alltid lest og scannet raskt.
Etter å ha skrevet blogger, til dels lange, i en del år, merket jeg at meningslysten roet seg, særlig da jeg passerte tusentallet (i dag er det 1138), Det ble mer og mer interessant å finne artikler jeg trodde kunne være av interesse i samfunnsdebatten, og legge ut lenker til dem som ønsker å følge med i meningsutvekslinger uten å kunne bruke tilnærmelsesvis så mye tid på mediekonsum som en overinteressert redaktørpensjonist.
Slik fortsetter jeg på en måte «redaktørrollen» - utvelgelse. Over hele meningsfeltet - ikke bare det jeg selv er enig i. Og så vet jeg selvfølgelig at dette er umulig, vi er alle påvirket av vår egen bølgelengde, egne verdimessige prioriteringer. Men det går an å prøve. Ikke sjelden er jeg uenig i alt eller deler av alt i en artikkel som jeg lenker til; da gjør jeg det fordi jeg mener det det er en del av bredden som hører med.
Jeg oppdaget raskt at noen mente at jeg måtte være enig i de synspunkter som jeg brakte videre. De skyter pianisten i stedet for komponisten, Jeg bruker ofte sitater fra artikkelforfatteren som «teaser», som en frister til lesning. Bruk av sitattegn «foran og bak», eller «meningsstrek (– brukt der det ikke er helt direkte sitat, men der hovedinnholdet er helt ivaretatt), er ment å være signal om hva dette er. En sjelden gang prøver jeg å ha en liten kommentar, men mitt anliggende er mest å gi innspill slik at flest mulig kan ha bredest mulig stofftilgang.
I beste fall bli nok denne formidlingen en liten piccolofløyte i et stort meningssymfoniorkester. Jeg har ingen illusjoner, men blir glad når noen signaliserer at dette finner nyttig.
Det mest interessante synes jeg er å bringe videre synspunkter/saksfremstillinger o.l. fra dem som ikke er ofte på banen, men som har kunnskaper og erfaringer og meninger bygget på dette. Eller de som deler opplevelser/erfaringer med viktighet og relevans langt, langt utover det personlige. Og så har vi alle «sikre kort» som det nesten alltid er godt å lese og lenke til: Sven Egil Omdal, Harald Stanghelle, Marie Simonsen, Hanne Skartveit, Frithjof Jacobsen, Astrid Meland, Hans Petter Sjølie, Bjørgulv Braanen (Klassekampen legger vanligvis bare lederartiklene på nettet),Hege Ulstein, Arne Strand, Magnus Takvam, Lars Nehru Sand Eva Nordlund, Geir Ramnefjell, Berit Aalborg, Kato Nykvist, John Olav Egeland, Hans Bårdshaug, Ola Magnussen Rydje, Asbjørn Kristoffersen, Frode Bjerkestrand, Andreas Økland, Martine Aurdal, Trine Eilertsen, Frøy Gudbrandsen, Håvard Nyhus, Mathias Fischer, Alf K. Walgermo, Tone Sofie Aglen, Skjalg Fjellheim, Joacim Lund, Inger Merete Hobbelstad (prøv å tilgi meg, dere som jeg måtte ha glemt i farten, klokken er 05.30). Aftenposten har en god standard på kronikkene, en del spaltister treffer godt, som eksempelvis (det er naturligvis flere av dem) Sigrid Bonde Tusvik, Dagfinn Nordbø, Kjetil Rolness, Erling Kjekstad. Og «vanlige» brevskrivere. Den norske meningsfloraen er stor.
Jeg lenker enkelte ganger til Pål Steigan, et av de store navnene fra AKP(ml)-tiden. Han har utenriks- og forsvarssynspunkter utenfor A4-rammene. Jeg har noen få ganger lenket til meningsytringer på resett.no og document.no. Enkelte oppfatter det som reklame for disse nettstedene. Jeg skjønner synspunktet, men er ikke enig. Innhold er viktigere enn avsenderplattform, jeg tror de som leser selv er i stand til å bedømme og trekke slutninger, Men jeg har aldri brakt videre udokumenterte opplysninger eller rykter fra disse nettstedene
Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås. I Ytringsfrihetskommisjonen var vi også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.
Og selvfølgelig – dette gjelder også pensjonerte redaktører.
Dagens memento fra Ivar Aasen: Ein kann ikkje vega alle ting på Gullvegt


Blogglisten