Nasjonal tale for dagen

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang,synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er. Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst! Troskap og kjærlighed fro vi dig sverge hvergang vi nævne vor fædrenestavn. Svulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn.

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du lande i trefarvet drakt, frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og sakker!

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Fram på vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land, en når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til sin heimlege strand. No er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Og når liane grønskar som hager, når det lavar av blomar på strå og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland,du er vårt, du er vårt, gamle Norge

Norske verdier i globalisert verden?

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven,  fossekallen, Hjallis, selbuvotten, Telemarksbunad, Marit Bjørgen, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt, gult og svart

Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?

Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: i undertrykkelsen av minoriteter innenfor landets grenser og i territorial ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere. Og for å være aktuell, i en litt annen setting: Sigøynere.

En studie av studie av skoleelevers 17. mai-taler, viser at «Norge er et unikt og flott land» er en gjenganger.

Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf                                           - vi unngår anklagene om» ” den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.
- vi forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.

Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind» som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
"Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det.

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.
Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.

Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.

Fairytale om Den gamle karusell

Tirsdag begynner alvoret, eller kritikk-moroa, alt ettersom. NRK og EBU skal via «Satellite”(Tyskland 2010) virkelig «La det svinge”, Norge 1985) i Malmø med hilsenen «Etter deg» ("Aprés toi”, Luxembourg 1972) til Baku på en «Euphoria» (2012).

Det er dagene for ”Rock’n Roll Kids” (Irland 1994), de vil alle ”Rock me” (Jugoslavia 1989) og håper på ”Hard Rock Hallelujah” (Finland 2006) og ”Wild Dances” (Ukraina 2004) utover nettene.

Dette er også uken for alle som glade til sinns fra sin tilværelse i ”En benk, et tre, en gate”, (”Un banc, un arbre, une rue”, Monaco 1971) sier at «Jeg elsker livet” («J’aime la vie” ”Belgia 1986), de som trygt fastslår at de er ”Vi, elskerne, (”Nous les amoureux” Luxembourg 1961)), og MGP-novisene som sier «Jeg er ikke gammel nok» («Non ho l'età», Italia 1964) og som håper på ”En første kjærlighet” (”Un premier amour”,Frankrike 1962). Kort sagt alle, også ”Barnet og fuglen” (”L'oiseau et l’enfant” Frankrike 1977) som vet at ”Love shine a light” (Storbritannia1997).

Men egentlig er dette kvelden for ”Everybody” (Estland 2001) som håper å oppleve en”Fairytale” (Norge 2009), enten de nå er en ”Diva” (Israel 1998), rett og slett bare ønsker noen timer med upretensiøs ”La, la, la” (Spania 1968), en stille ”Nocturne” (Norge 1995), en vennlig ”Diggi Loo Diggy Lei” (Sverige 1984) eller, for de som er glad i sterke effekter: ”Boom bang-a-bang” (Storbritannia 1969).

Naturligvis er det et ”Refrain” (Sveits 1956) når alle deltakere sier at ”I wanna" (Latvia 2002) ”Believe” (Russland 2008), at det skal ende med ”Hallelujah” (Israel 1978), mens de ser rett ”In your eyes” (Irland 1993), og ber stille til juryene: ”Take me to your heaven” (Sverige 1999).

Den som vinner med ”The voice” (Irland 1996), står ydmykt frem og sier: ”Why me?”(Irland 1992) og henvendt til den kvinnelige programlederen: «Takk, elskede»,(”Merci chérie”, Østerrike1966), mens de andre sukker ”What’s another year” (Irland 1980). Atter andre tar nederlaget så hardt at de må si med Johnny Logan ”Hold me now” (Irland, 1987). De som aldri når opp konstaterer at igjen er de blitt ”Puppet on a string” (Storbritannia 1967), men gjør det helt klart for EBU: ”Ikke dra uten meg” («Ne partez sans moi», Sveits 1988), de er ikke «Running Scared» (Tyskland 2011)

Thor Gjermund Eriksen ønsker trolig ikke at juryene skal bli ”Fångad av en stormvind”(Sverige, 1991). Han vil ikke si ”Save your kisses for me” (Storbritannia 1976), han vil nok heller ha ”Ein bisschen frieden” (Vest-Tyskland 1982). Det er bare et par år siden Marienlyst hadde store MGP-arrangementsutgifter, det må ikke bli et ”Waterloo” (Sverige 1974) for NRK-økonomien, for varselklokkene lyder allerede ”Ding dinge dong” (Nederland 1975): NRK ønsker en lisensøkning på 90 kroner

Dette er kveldene med ”All kinds of everything” (Irland 1970), og når de vel er over kan vi først si ”Jeg elsker deg”( ”A-Ba-Ni-Bi”, Israel 1978) til vår kjære,og så kan vi ”Fly on the wings of love” (Danmark 2000) i ulike varianter, "Everyway that I can" (Tyrkia 2003) og deretter ”Sov, min elskede”, (”Dors, mon amour”, Frankrike 1958).

Mange vil etter showet kanskje føle at de har fått ”En bit”(”Een beetje,” Nederland 1959) av Europaglamour og kan tro at ”Tidene gir oss det beste” (”Net als toen” , Nederland 1957). Men sannheten er nok nærmere at det er «Intet nytt under solen» (Åse Klevelands 3.plass, 1966)

Hvis noen ber meg: «Making your mind up» (Storbritannia 1981)  er det vanskelig å ta ”Mitt valg, Italia” (”Non ho L’e´ta”, Italia 1964) av ”My number one” (Hellas 2005). Det blir neppe en "Dansevise" (Danmark 1963). ”Skjebnen”, (”Molitva”, Serbia 2007) rår ikke alene. Hvis det ikke blir en ”Trubaduren” (”De troubadour” Nederland 1969)  kan det bli en et av mange popfrø som egentlig er ”Dukke av voks, dukke av sagmugg”, (”Poupée de cire, poupée de son”, Luxembourg 1965), det kan være en som er slik at ”Du vil gjenkjenne deg selv” (”Tu te reconnaítras”, Luxembourg 1973)”, og det kan være en som beviser at ”Jeg lever syngende”, (”Vivo cantando”, Spania 1969).

Og er det nå er slik at du sier at du ikke bryr deg om dette sirkuset, kan det være at Jacqueline Boyer har et poeng når synger om ”Elskeren” (Tom Phillibi”, Frankrike 1960), han som hun vet lyver, men som hun elsker likevel.

Men ”Hvis livet er en gave” («Si la vie est cadeau”, Luxembourg 1983) kommer vi oss «Sammen”(”Insieme”, Italia 1992) gjennom disse dagene også, og vi kan i alle fall si «I feed you my love» til  Margaret hvis hun Berger oss utenom sisteplassen, der vi har Europarekorden, med 11 nullpoengere.

MGP, «Das alte Karusell» (Sveits 1956) vil trolig vare   «I evighet» (Elisabeth Andreassons 2.plass,1996)

(Det var fire vinnere i Madrid, 1969)

16 uker før valget

3.februar skrev jeg en blogg om "31 uker før valget".

16 uker før valget registrerer jeg at konklusjonene/spådommene fra den gang ikke er synderlig svekket, kanskje snarere styrket:

Sjansen til seier for opposisjonen er nå 60-40, men begge tall vil krype ned og opp mot 50 (kanskje burde opposisjonen  justeres enda litt ned, men 48 pst er også nok til flertall)

Ap vil fortsatt være landets største parti

H + Frp vil ikke være i nærheten av 50 pst til sammen

Fire partier har  sperregrensen i syne, størst avstand har trolig KrF

Størst usikkerhet: Frp og Venstre, meningsmålerne vekter ulikt (2009, 2011) 

Når det gjelder regjeringsbildet etter en eventuell borgerlig seier , tror jeg fremdeles at det mest sannsynlige alternativet er en blågrønn regjering gått av H/KrF/V - med vise konsesjoner til Frp særlig i helse- og eldresektoren. En mindretallsregjering av H er mer sannsynlig enn blåblått i mindretall, forskjellene synes ikke mindre etter hvert som valgkampen går sin gang.  

Det interessante er at så mange virkelig synes å ha trodd at det var mulig for H og Frp å få flertall alene, selv om galluptall kunne tyde på det. Vel er det bevegelser i velgermassen som uttrykker et ønske om at de rødgrønne får avløsning,  om  «nye hender i skuffene» som det ble uttrykt av Bent Røiseland  (Venstre-politikeren som kunne blitt statsminister i 1965 i stedet for Per Borten, Røiseland fra Holum i Vest-Agder var stortingsrepresentant 1945-1973, lagtingspresident, formann og parlamentarisk leder i partiet).

Blåblått blir et par hakk for mye for noen etter hvert som tegnes et bilde av hva  flertallskonstellasjon av H/Frp kunne innbære av endringer. Jeg deler Klassekampens oppfatning om at støtten til de borgerlige representerer en tro på at et regjeringsskifte kan gjøre ting enda bedre, uten å rokke ved hovedlinjen. Det synes å være også Erna Solbergs verbale strategi

 

Etter hvert som «blåblått mister flertallet» må de rødgrønne endre litt på taktikken, slaget om de mange ubestemte i midten vinnes kanskje ikke med det groveste, men det mest finstilte skyts.

 

Hemmelig valg?

Sikrere valg? Billigere valg? Flere velgere? 

Det handler om elektronisk stemmegivning fra sofakroken. I fjor høst bestemte regjeringen at 12 kommuner skal ved valget i september har lov til å stemme hjemmefra, via internett.

Tirsdag avslo Stortinget ved 2.gangsbehandling av endringer i valgloven et forslag fra opposisjonen om å be regjeringen stanse forsøket med å avgi elektronisk stemme utenfor valglokale (ikke geografisk, men i vid betydning).

Media har vært lite interessert i dette, bortsett fra at Aslak Bonde etter 1.gangsbehandlingen skrev en artikkel i Morgenbladet, der han forklarte hvordan en endring kunne bli vedtatt selv om et stort flertall av de folkevalgte (Sp og SV overkjørte Ap) er i mot.

          

Utgangspunktet for ønsket om elektroniske stemmegivning var et usedvanlig slett begrunnet regjeringsforslag i 2009, der detg bl.a. ble fremsatt et ønske om å «sikre en rask valggjennomføring med effektiv ressursbruk i kommunene samt legge til rette for utøvelse av direktedemokrati»

Tanken har «det gode» som utgangspunkt: for å få opp valgdeltakelsen gjøres det lettere å avgi stemme. Men dette frontkolliderer med prinsippet hemmelig stemmegivning. Påvirkning av ektefelle og andre familiemedlemmer er en åpenbart en mulighet der kontroll og dominans er sterk. Direkte kjøp av stemmer er en annen. Tanken om en undergrunnsindustri for betalt påvirkning av valgresultater som det ikke vil være mulig å ligge i forkant av, ligger snublende nær.

Demokrati og valg må bety at samfunnsrepresentanter skal kunne føre et visst tilsyn med stemmegivning for å hindre juks, samt å sikre hemmelig valg. Når man stemmer, skal man ikke kommunisere med andre eller la seg påvirke. Jeg har vært valgkontrollør. Det er ikke sjelden å se forsøk på at noen for å hjelpe eller ”hjelpe”/kontrollere vil følge en velger inn i stemmeboksen. 

Mange av de siste dagers elektronikk-frelste vil juble over ytterligere anvendelsesmuligheter. Noen som har prøvd, gjør det ikke.: «Det overrasker mange, men selv vi som elsker teknologi er skeptiske til en slik teknisk valgløsning», understreket Deviant Ollan, spesialist innen fysisk sikkerhet og nettverkssikkerhet, på et seminar i Oslo for et par år siden . Der deltok en gruppe amerikanske hackere som i praksis hadde vist hvordan det var mulig å påvirke et valg (i Ohio).

Essensen i det de fortalte er at fordi slike valgsystemer er så komplekse, blir de sårbare. Jo flere elementer, jo flere muligheter å utnytte. Hele veien fra server til klient til kommunikasjonen mellom, helt ned på routernivå.

Det er som Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn sier: «Når kvisete fjortisar klarer å bryte seg inn i databasane til CIA og VISA, er det liten grunn til å tru serverane til Kommunaldepartementet skal vere noko tryggare.»

Sikkerhetsforsker Guy Martin pekte på at storparten av bredbåndsbrukere, slik det er mange av i Norge, ikke en gang har byttet standardpassord på sine modem. Også på nettlesernivå, på krypteringsnivå og til og med helt ned på hardwarenivå kan det ligge sikkerhetsbomber på lur. Kort fortalt alle nivåer. Intet er sikkert.


I et stemmelokale er det mye enklere å verifisere at du er den personen du utgir deg for å være, og du kan stemme alene og i et avlukke. Stemmer man via internett, blir en slik offentlig kontroll håpløs å gjennomføre. Å avgi stemme, å være aktiv deltaker i et demokrati, er noe annet enn å sitte hjemme og overføre 200 kroner for kjøp av etiske julegaver fra Kirkens Nødhjelp. Det bør være et seriøst preg ved det å stemme, all privatisering er ikke like god. 

I  en juridisk betenkning skriver  dr.juris, professor i offentlig rett, Universitetet i Oslo, Eivind Smith: «Dersom kravet om frie – og dermed hemmelige – valg tas alvorlig, er det dessuten grunn til å minne om den fare for tap av tillit til systemet sett under ett som økt mulighet for svikt på kritiske punkter kan skape».

Det er en edel oppgave å  arbeide for økt valgdeltakelsen.  Men kanskje burde tilhengerne av elektronisk valg heller spørre seg: Er det for mange nasjonale kompromisser? Er det vanskelig å få fatt i de reelle skillelinjer? Er det for stor avstand mellom valgløfter og praktisk handling etter valget? Er det for mange politiske broilere, som kommer tidlig inn i partipolitikken og mangler erfaring fra yrkeslivet generelt? Er politikk et livsløp for noen og et springbrett til å skaffe seg fordeler senere for andre? Gir politikere seg selv fordeler andre ikke får? Skaper noe av dette politikerforakt?

Elektroniske valg er et utslag av en holdning om at alt skal være så enkelt. Men demokrati er ikke en enkel sak. Kostnader og effektivitet er ikke viktigere enn hemmelige valg.