søndag 9. desember 2018

Erfaring og gode løsninger

«Senoritet, ansiennitet i Senatet, er viktig når sentrale poster skal fordeles. Vi som er eldre, kan historien, kjenner de sentrale personene både i politikken og i embetsverket, har innflytelse. Våre erfaringer betyr noe, bidrar til å skape gode løsninger»
Det var senator Orrin Hatch (bildet), 84 år, som sa dette til meg da jeg møtte ham i Salt Lake City for noen år siden. Han har sittet i 42 år, men ved valget i november overtok Matt Romney plassen hans fra Utah.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg så at demokratenes partigruppe til de tre øverste leder vervene Representantenes hus nylig nominerte tre personer som alle blir over 80 år i løpet av perioden.
Når Hatch nå går av er jeg ikke sikker på om det egentlig var med egen vilje, men presidentkandidaten fra 2012, unggutten Matt Romney (bare 71 ), ble for sterk i tautrekningen før primærvalget. Hatch avslutter som leder av den mektige finanskomiteen og som president tempore. Det er mest et representasjonsverv, men systemet er slik at dersom både president, visepresident og talsmannen i Representantenes hus for eksempel ble drept i en ulykke eller et attentat, ville Hatch overtatt som president. I 2000 stilte han som presidentkandidat for det republikanske nominasjonsvalget, men tapte for George W. Bush.
Norske stortingsrepresentanter blir rene juniorene mot amerikanske senatorer. Strom Thormond fra South Carolina satt som senator i 42 år frem til han gikk av i 2002, over 100 år gammel. Martin Kolberg (Ap) fra Buskerud er Stortingets grand old man, han fyller 70 i februar. Gjennomsnittlig er representantene i dag drøyt 47år. Det er nesten ni år yngre enn i 1961, og det er den yngste sammensetningen som er valgt til å styre Norge.
Astrid Nøkleby Heiberg (81) er 1.vara for Høyre i Oslo, og så lenge Nikolai Astrup er statsråd, møter hun fast.
Hvorfor kaster Norge bort den delen av landets ressurser som heter erfaring og perspektiv? «Det er hva velgerne tror en senator kan få utrettet, som betyr noe, ikke alderen», sa den politiske redaktøren i Deseret News i Salt Lake City da jeg spurte ham om ikke velgerne er skeptiske til representanter med høy alder. «De yngre må vise i lokal- og delstatspolitikken hvilket materiale de er laget av, vise at de fortjener tillit».
Stortinget er et av verdens yngste parlamenter. En av årsakene er kanskje at det blir stadig flere politiske broilere i partiapparatene. De kommer under og like etter studiene, og de vil gjerne opp og frem. Forsker ved Institutt for samfunnsforsking, Jo Saglie, mener noe av grunnen til fravær av de over 65 år i Norge handler om rekruttering. «Alle partiene har ungdomsorganisasjoner som er aktive i nominasjonsprosessen. Noe slikt finnes ikke i like sterk grad for de eldre».
Ord for dagen kommer fra Astrid Nøklebye Heiberg: «Vi må nå snart slutte å snakke om samfunnet og de eldre. Om ganske få år vil en tredjedel av Norges befolkning være 60 år eller mer. Da kan vi ikke lenger snakke om samfunnet og de eldre. Det høres ut som om de gamle ikke er den del av samfunnet, men det er vi!»

Blogglisten

lørdag 8. desember 2018

GLEDEN, HÅPET, DE MANGE FARGENE - OG DET SVARTE


Søndag tenner vi to adventslys.
"For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

Det er mye å bekymre seg over i verden. Krig, brudd på menneskerettighetene. Fattige. Sultne. Mennesker på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.
Men vi må også ta med oss håpet, og jeg siterer Åse Marie Nesses ord som har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.
”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”
Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup
Den errødstrupens song blant kanonar
Den heldmennesket oppreist i motvind”
Noen verdier blir det mindrer av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter.

En forfatter som fastholder gleden midt i mange mørke utviklingstrekk, er Fjodor Dostojevskij. Han var et menneske som ble rammet av mye motgang: Han var epileptiker, han satt fengslet i ti år som politisk opprører, han pådro seg en lungesykdom i Sibir som han aldri ble kvitt, han gikk gjennom et mareritt av et ekteskap. Han måtte flykte fra Russland på grunn av en gjeld han ikke kunne betale. Han frøs og sultet og satt på kalde hotellrom rundt om i Europa og skrev sine store romaner.
Men gleden går som et ledemotiv gjennom alt han skrev.
Dostojevskijs tro er preget av at livet er skapt i kjærlighetens lys, og det liv som ser tapt og fordervet ut, er gjenfødt i kjærlighetens lys.
Frem motdette lyset ser vi forbryteren, Radion Raskolnikov. I dette lyset lever han sammen med alle forbryterne i Sibir og kan skrive akkurat som apostelen fra fengselscellen: Gled dere - igjen sier jeg: Gled dere.
Over vår hverdag, over dens glede, over dens nød og lidelse og skyld.
I mitt første år som journalist intervjuet jeg kunstneren Inger Sitter. Hun var i ferd med å male en svart bakgrunn. Hun brukte ikke den svarte fargen på paletten - hun satte sammen sin svarte farge av mange farger - grønt, rødt, blått, hvitt, gult. Jeg undret meg over hennes fremgangsmåte, og da sa hun: «Det skal mange farger til før fargen blir svart.»
Hun snakket teknisk om sin metode, men jeg hørte noe annet i det hun sa.
Diktningen og malerkunsten ser fargene før de ender i svart. Korngult, vissengrønt, oker, grågrønt, hvitt, solgult, evighetsblått - alle livets farger, før fargen blir svart.
Selv det svarteste liv er til på en uendelig bakgrunn av lys og glede.
Ikke gleden ved dette eller hint, men gleden ved å være til - tross alt som gjør det vanskelig. Gleden ved å være av kjærligheten, befridd av kjærligheten og alltid på vei frem mot kjærligheten.
Gleden ved de mange farger som skal til før fargen blir svart. Gleden ved gleden.
Og så kan vi jo alle tenke over det denne 2.helgen i advent:
Kanskje skulle vi være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet, av det som virkelig betyr noe i livet.Blogglisten

lørdag 1. desember 2018

Advent - og klimakonferansen i Katowice

1.søndag i advent – vi tenner et lys og tenner det for glede. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Det nye kirkeåret starter - men å feire advent er ikke først og fremst å glede seg til jul. Det er å leve i forventning, leve i håpet, om Kristi gjenkomst ved tidenes ende.

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for rundt 30 år år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. Og for 1.søndag i advent het det: 

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”


Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.
I forkant av FNs klimakonferanse i den polske byen Katowice søndag. oppfordrer FN-sjef Antonio Guterres verdensledere til å trappe opp innsatsen for å nå målene i Parisavtalen.

Det dreier seg om vår felles  fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Dessverre ser det ut til heller ikke denne gang får vi hjelp til et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser.
Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår. 
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.Blogglisten

tirsdag 20. november 2018

Om kristne partier, løftebrudd. Moses, Talen, for kort tid, dårlig reklame, regjering over gamle grenser

Jeg mener prinsipielt at vi ikke bør ha «kristne» partier. «Kristne verdier» er ikke et entydig begrep. Kristne finnes i alle partier fra Frp til Rødt, og godt er det. Jeg er enig med ledende biskop Helga Haugland Byfuglien når hun sier at Kirken «ikke skal lage praktisk politikk der vi mener noe om antall kvoteflyktninger eller konsesjonsrunder i oljenæringen. I flyktning- og asylpolitikken finnes det ulike praktiske løsninger for å hjelpe mennesker i nød og redusere årsakene til at mennesker flykter. Ulike politiske løsninger kan være like moralsk høyverdige», sier hun. Her har stundom både biskoper og andre kirkelige ledere sviktet.
Men nå har vi et KrF. Jeg deler en god del av partiets politiske standpunkter, har mange gode venner i partiet og følger rimelig godt med i det som skjer. I den aktuelle situasjon er jeg glad for å være betrakteren, i beste fall en brukbar kommentator i B-klassen. Uten personlig engasjement i partiets – før ville jeg kanskje sagt uenighet, nå mer det mer kamp – valg mellom rødt og blått.
Synden kom inn i verden da Venstre brøt sitt løfte til velgerne og gikk inn i regjeringen Jeg forstår de velgerne som da forlot partiet. Selv valgte jeg å bli - for å se om det kan oppnås konkrete politiske resultater som rettferdiggjør samarbeide med FrP, først og fremst når det gjelder klima- og miljøpolitikk.
Syndefallet fortsatte da KrF forlot en vanskelig balansegang og tre år før stortingsvalget ville ta stilling til regjeringsvalg. Partiet var ikke så entydig som Venstre i sine uttalelser før valget i fjor, men jeg tror den store del av de som stemte KrF ikke så for seg et regjeringsskifte allerede høsten 2018.
Der kommentatorer av ulik farge hamret løs på partilederen for uklarhet og manglende vilje til å ta regjeringsvalg, tror jeg det store flertall av partiets velgere var rimelig fornøyde med det som ble oppnådd fra posisjonen utenfor, men likevel mest nær, regjeringen.
Det er over 60 år siden Charles Heston i «De ti bud» viste den karakterstyrken som preget Moses. Han som frigjorde jødene fra trelldommen i Egypt og førte dem til det landet han hadde lovet til deres forfedre.
Jeg vil ikke kalle Hareide en Moses og jeg vil ikke kalle hans Tale en bergpreken. Men det var kvalitet både over den, viljen og evnen til å stå fast i stormen, og kanskje først og fremst måten han etter landsstyremøtet taklet – (det foreløpige?) – nederlaget.
I serien «Hva var det jeg sa?» siterer jeg hva jeg skrev da diskusjonen begynte for alvor:
«Hvis jeg var Knut Arild Hareide ville jeg
1. Holde fast på den nåværende posisjon, utenfor regjering så sant man kan finne konstruktive løsninger sammen med den i etisk-moralske spørsmål som betyr mye for partiet. Og jeg tror Erna vil strekke seg langt for ikke å skyve KrF fra seg.
2. Følge Einar Steensnæs’ råd og be om fullmakt til – frem mot valget i 2021 - å føre samtaler i flere retninger for å se hvor det kan være størst gjennomslag.»
Dette mener jeg fremdeles. Hareides retningsanvisning kom for raskt. Partiets velgermasse var ikke klar for en slik revurdering. Visst har ledende KrF-politikere i de siste tiårene snakket om «den tredje vei», og visst sa Kjell Magne Bondevik for et par dager siden at de som kaller KrF et borgerlig parti har misforstått. Han nevner begrepet ikke-sosialistisk, men hva er egentlig det? Arbeiderpartiet er i alle fall langt fra den tradisjonelle sosialismen. Realiteten er at KrF alltid i regjeringssammenheng har samarbeidet til høyre, og at en dreining mot venstre derfor vil oppleves som unaturlig av en del av partiets kjernetropper på Sør- og Vestlandet. Sikkert er det at Ap og KrF deler mange standpunkter, og trolig har både Bondevik og Støre rett i at det vil være greit for KrF å lage budsjett med Ap.
TTT, ting tar tid.
Men bare en måned fra Talen til avstemning, var for kort. Opplegget med fylkesmøter var glimrende, engasjerende, og god reklame for KrF. Men en bevisstgjøring tar lenger tid. Det er de aktive som naturlig nok er mest engasjert, men det er de mange anonyme velgerne som gjør at man kan komme over 4,0. Det ledende sjiktet i KrF tror jeg som regel har vært til venstre for partiets velgermasse.
Dessverre for partiet sviktet det «tekniske» opplegget. Melding/beskjed samme morgen som det skal stemmes i Rogaland, og etter at lokallag har valgt utsendinger, er ikke måten å gjøre det på.
Jeg vet ikke om det som har skjedd, vil tjene KrF på sikt. Jeg tviler egentlig på det, men vi får se. Inntrykket som er skapt av sammenblanding av abortlov og regjeringsdeltakelse, er uheldig. Kanskje mest for den diskusjonen som burde komme om en lov som ikke er perfekt fordi det er lang tid siden den ble vedtatt. De siste dagers ordbruk om hvem som sa hva og når til hvem, om nestledernes kontakt med Erna og om partilederens kontakt med Jonas, beskyldninger om urent spill – alt dette har avspeilt manglende evne til å «strekke dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet», har ikke har vært noen god reklame for et kristelig folkeparti.
(Hvem tror at for øvrig at søndagsskolen bare rommer prektighet? Jeg ble i alle fall vennlig, men fast geleidet ut av bedehuset i Molde et par ganger på 40-tallet)
Mulig å starte et konkurrende, mer radikalt KrF? Urealistisk tankespinn.
Min påstand: Sentrum i norsk politikk består av venstresiden i Høyre, høyresiden i Arbeiderpartiet, Venstre, deler av Senterpartiet og deler av Kristelig Folkeparti.
Mitt ønske: At regeringsdannelser avspeiler dette. Fløypartier er viktige og kan være nødvendige korrektiver, men de bør helst ikke sitte i regjering.
At både KrF og Venstre må kunne følge Senterpartiets eksempel og sitte i regjering så vel med Høyre som med Ap.
At partiene i Norge som i en rekke andre land ikke avgir løfter om regjeringsdeltakelse før valg, men ser etterpå hva som er mulig for å få best gjennomslag for egen politikk.
Blogglisten

torsdag 1. november 2018

KrF mellom Scylla og Kharybdis


.Svein Egil Omdal har fått stor fagnad for ordene om at det politiske motet Knut Arild Hareide har demonstrert, vil gi ham samme ettermæle som Per Sivle ga Tord Foleson: Merket det stend, um Mannen han stupa.
Dette er avslutningen i diktet, som har en begynnelse som lett kan omskrives slik:
Så sit dei på Gardermoen, fylka til strid,
den gamla og so den nya Tid,
det, som skulle veksa, mod det, som skulle siga,
det, som skulde falla, mot det, som skulle stiga.
I mer universell litterær sammenheng: Mange KrF-ere føler nok i dagens situasjon at de har navigasjonsproblemer, at de er som Odyssevs. Homer lar gudinnen Kirke (nemlig!) gi ham to alternative reiseruter for å kunne seile tilbake til Ithaka. Mot «de vandrende fjell» (en øy som driver) hvor kong Aiolos hersket, eller seile i sundet mellom Scylla og Kharybdis?
I gresk mytologi var Scylla et monster av hunkjønn som levde på den ene siden av et trangt sund, på motsatt side av den enda fryktelige Kharybdis. Han suger inn vannet i sundet tre ganger om dagen og spyr det ut igjen, og på den måten skapes en sterk malstrøm. De to sidene av sundet var innenfor rekkevidden av pilskudd av hverandre — så nært at skip som forsøkte å unngå Kharybdis kunne komme for nært Sclla, og motsatt.
Odyssevs velger den farlige kursen. Han greier å navigere seg forbi Scylla, men hun snapper seks av mennene hans og sluker dem levende.

Utenfra synger både blå og røde fristende sirener sine sanger om abort og om barnetrygd. Om et varmt eller kaldt samfunn. Innad står leder og partisekretær mot to nestledere. KrFU mot veteraner med tyngde.  Lukket eller åpen avstemning?  Hvor mye betyr voteringsopplegget? Her argumenterer både rød og blå for det man tror gavner egen sak.

De siste ukene har vært vanskelige for KrF.  Men uansett - Hareide har satt i gang en viktig prosess: Hva er det som rettferdiggjør betegnelsen mellomparti? Det har skjedd en bevisstgjøring hos mange i KrF om at et mellomparti faktisk kan samarbeide til begge sider, avhengig av konkret politikk og ikke tradisjonelle grenselinjer.

Setter KrF-skuta kurs  mot de vandrende fjell, eller lar de kapteinen føre dem inn i en farefull, men fremtidshåprettet ferd mellom Skylla og Kharybdis?
Svaret er overlatt til 190 KrF-ere, uten bundet mandat.
Jeg vil ikke forsøke noen spådom, det er en risikabel øvelse.  
Riktignok var jeg blant de få som før valget i 1997 mente at en mindretallsregjering kunne bli resultatet. Men jeg skjems ennå når jeg leser min blogg fra februar 2009 : «Det beste bidraget Erna Solberg kan yte for å få en borgerlig statsminister vil være om hun selv velger å tre til side ……..  Hun lever dessverre opp til antagelsen om at strutsen er det eneste dyret som har en offisielt anerkjent sans for politikk…..Charles de Gaulle sender en posthum hilsen til Erna Solberg: I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake.»
Helbom.

«Her står jeg og kan ikke annet» (ekspertene er uenige om det virkelig var så), sa Martin Luther. Og innledet reformasjonen. Det hadde vært interessant å lese hva historiebøkene i 2040 vil skriver om Knut Arild Hareide. Men sjansene for at jeg blir 102 år er nok mindre enn KrFs muligheter til å passere 4.0 på vei oppover.

lørdag 22. september 2018

Hvor går KrF?

Enkelte kommentatorer i media skriver at det kan bli regjeringsskifte i høst. Det tror jeg er bom..
Flertallet på KrFUs landsmøte sier at moderpartiet bør gå i regjering med Høyre, Frp og Venstre. Sett utenfra: Det tror jeg ikke er lurt.
1.    KrF sa før valget at partiet ikke ville gå i regjering med Frp. Å bryte et slikt løfte er å lure velgere.
2.    Venstre har åpenbart ikke tjent på regjeringsdeltakelse (jfr. også 1)
3.    Ikke i noen sammenheng blant stortingspartiene er spenningen større enn mellom KrF og Frp.

Hva er da lurt – eller heller: minst dumt): Den som visste det.
Tidligere statsråd Einar Steensnæs – og jeg tipper Kjell Magne Bondevik ikke er særlig langt unna - ønsker at partiet gir ledelsen handlingsrom til å teste ut muligheten for en sentrum/Ap-regjering..
«Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», sier dagens KrF-leder Knut Arild Hareide. God sentrumsdefinisjon – så langt den rekker.
Etter hvert er det blitt flere viktige akser i norsk politikk enn den tradisjonelle høyre-venstre. Steensnæs peker på at «KrFs politiske oppdrag er organisert langs en verdiakse» (det som KrF definerer som verdier). Og vi ser også helt sentrale akser for miljø/klima og innvandring/flyktninger. Plasseringene der faller ikke automatisk sammen med tradisjonell høyre-venstre tenkning.

I en situasjon der Ap åpenbart ser mest til venstre for å hente «fortapte får» fra SV og Rødt, trenger partiet tid til å finne seg selv.
KrF trenger modningstid for å skape forståelse for nødvendigheten av å være et mellomparti også i praksis. Kunne løsne tradisjonelle gamle bånd, være mer opptatt av fremtidens muligheter enn av fortiden. 
Et regjeringsskifte i høst vil ikke tjene noen av de to partiene.

Hvis jeg var Knut Arild Hareide ville jeg 
    1. Holde fast på den nåværende posisjon, utenfor regjering så sant man kan finne konstruktive løsninger sammen med den i etisk-moralske spørsmål som betyr mye for partiet. Og jeg tror Erna vil strekke seg langt for ikke å skyve KrF fra seg.
2. Følge Einar Steensnæs’ råd og be om fullmakt til – frem mot valget i 2021 - å føre samtaler i flere retninger for å se hvor det kan være størst gjennomslag.

Men jeg er ikke Knut Arild Hareide – heldigvis.

 Blogglisten

fredag 6. juli 2018

Kirke på helikopters avstand

I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.

Dette er min generelle konklusjon når det gjelder kirke og politikk, aktualisert ved en uttalelse fra Helga Byfuglien, bispemøtets preses: «Dersom mottakssenter i Nord-Afrika handler om å kjøpe disse menneskene vekk fra våre land og våre liv, ja, så er det dypt umoralsk».
Jeg ville personlig ikke brukt begrepet umoral, men biskopen setter fingeren på noe vesentlig i det som er EUs største hopepine akkurat nå,
Som vanlig når mange opplever konfrontasjon mellom politikk og kristendom, opplever hun kritikk.
«Ønsker Byfuglien å legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen? Dette utspillet, og andre, tidligere utspill, gjør at kirken virker venstrevridd», fremholder en av de stadig færre verdikonservative i Høyre, stortingsrepresentant Stefan Heggelund.
Han får svar fra nestleder i SV, Kirsti Bergstø. «Heggelund forsøker å få kirken til å tie i viktige saker i vår tid. Kirkerådets frittalende leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, påpeker at Kirken tidligere lenge har fått kritikk for å være for borgerlige.
Sterkeste angriper er nok Nils August Andresen, i Minerva: «Kirken er så overmannet av nestekjærlighet og Frp-forakt, at de ikke innser at de er venstrevridde. I tillegg uttaler kirken seg i saker den ikke har kompetanse eller forutsetning for å uttale seg i».
På lederplass introduserer Nationen et nytt moralbegrep: «Kirken avviser å hjelpe flyktninger og asylsøkere utenfor Norges grenser. Det er navlebeskuende moral.
Vårt Land konkluderer: "Vi må holde verdier og humane prinsipper høyt hevet, og finne løsninger som er innenfor rammene av internasjonal lov. Og ikke falle for løsninger som synes lettvinte. Disse kan bli dypt umoralske".

Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, Som leder Berit Agøy i Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes «Utenriksdepattement» uttrykker det: Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøker og flyktninger.

Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, Som lederen i Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes «Utenriksdepattement» uttrykker det: Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøker og flyktninger.
Kirken har bedt regjeringen øke støtten til nærområdene og bidra til en forsvarlig og samordnet europeisk asyl- og flyktningpolitikk. Samtidig ber vi om at Norge gir opphold til flere mennesker med behov for beskyttelse. Vi har råd til begge deler.Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke,
Slik jeg ser det, kan Kirken gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.
Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Men det er viktig å understreke at kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Her har det vært syndet noen ganger de siste tiårene.
Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.
Kirken kan bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige. Eksempelvis: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene
(Kjetil Fredheim har en god artikkel om dette i Aftenposten 19.februar 2015, "Kirken skal ikke drive partipolitikk. Men når viktige politiske spørsmål står på dagsorden, kan ikke kirken være taus)"Blogglisten

mandag 25. juni 2018

Hjallis og yrkesvalget

Jeg møter Hjallis –  skøytekongen Hjalmar Andersen  – i  Kongens gate i Trondheim. Ingen over, ingen ved siden.16.45.4, 16.32.6,  8.07.3. Tre OL-gull i 1952.  NM, EM oog VM i 1950, -51 og 52. Han som sa det eviggyldige «Dæm kan itj’ gå på null heller». Amatøren som da han kom hjem etter å ha satt verdensrekord på 5000m, fant en pose kaffe fra Kjeldsberg på trappen.
Det store idolet for oss som vokste opp på tidlig 50-tallet. Den første store etterkrigskjendis, sammen med Rolf Kirkvaag. Kanskje var det hans feilskjær på10 000 m i EM i 1951 som førte til at jeg havnet i pressen og ikke valgte matematikken.
Jeg snakket nylig med en oppvakt ungdom tidlig i 20-årene. Han påsto han var rimelig sportsinteressert. Rimelig? Han hadde ikke hørt om Hjallis! Tempora mutantur, nos et mutamur in illis (tidene forandrer seg, og vi med dem).

Jeg og min generasjon erkjenner at magien rundt ”to indre og vekk me’n” og ”to etter Liaklev” er forsvunnet. Idrettsopplevelses-tilbudet er blitt uendelig større. NRK tapetserer vinterhelgene. Skiskyting er kommet til. Langrenn var i min tid barske trøndere og hedmarkinger som stakk inn i skogen og kom ut igjen etter en time eller tre og ble meldt på Gratishaugen . Fåmælte og trauste – det var en sensasjon da Hallgeir Brenden etter gull på 15 km i Cortina i 1956, og bildet da han klemte Sophia Loren (eller var det kanskje omvendt?) gikk Europa rundt.

Det skulle vært i oppveksten! Kommentarer var ikke så viktige, men skøytefacts var hellige, også for oss som gikk på søndagsskolen. Vi (i hvert fall endel av oss) noterte ned parsammensetningen før mesterskapene – den ble trykket i avisene – og kladdebøkenes tallkolonner av rundetider, slutt-tider og sammenlagt poengsum sto for enhver saumfaring. Mesterskapsoverføringene i radio var høydepunktene – Per Jorsett og Knut Bjørnsen var ikke i nærheten av å nyte samme ærbødighet, respekt og beundring som legendariske Niff  (Finn Amundsen)– vi fulgte hvert skjær og feilskjær.

Og nå: Over til Bislett i 1951: Lørdag vant den nye skøytekometen Hjalmar Andersen både 500 m og 5000m, og leder klart foran Wim van der Voort. Nå ventet parademarsjen. Men så dristet nederlenderen seg til å slå Hjallis med et par meter i samløp på 1500m. Og den nasjonale skuffelsen over Geir Karlstads fall i Calgary i 1988, er for intet å regne målt med det mismot som spredte seg da Hjallis falt på 10.000 m, ble forbiløpt av van der Voort og senere brøt løpet.

Det ble murring. Var det en fotoblits som hadde ødelagt for Hjallis? Dagbladets Johan Brun hadde montert en ekstra blits på en stang i svingen. Hjallis fikk en skøyte borti en jernstang ved indre bane. Skøyten ble slått skjev og ble helt umulig å gå med.

Brun fikk beskjed om å fremkalle filmen snarest. Det viste seg at Hjallis var i balanse da bildet ble fotografert, men han hadde øynene lukket. Da løpsledelsen fikk beskjed om dette, ble det bestemt at Hjallis måtte ha blitt blendet av blitsen, og at han derfor skulle få gå løpet omigjen vel en halv time senere. Da vant han distansen så vidt foran svenskenes Carl- Erik Asplund.

På gutterommet i Parkveien tumlet 13-åringen over livets store spørsmål: Var det riktig at Hjallis fikk gå omigjen? Ville det ha skjedd om den var van der Voort som hadde falt? Var det nasjonalsjåvinismen som slo ut? Tvil og usikkerhet flyttet skøyteløp et lite hakk ned fra det opphøyde.

For første gang etter en sportsbegivenhet var det ikke teksten jeg kastet meg over da Oslo-avisene kom til Molde tirsdag 30.januar (utenbys aviser kom alltid dagen etter den gang, tog Oslo-Åndalsnes og båt videre). Jeg gransket Dagblad-fotograf Johan Bruns bilde med lupe. Men det kunne ikke gi noe svar. Og om så var, at blitzen ødela, skulle Hjallis egentlig fått en ny sjanse? Det sto det mye om i spaltene.

Jeg ble interessert i journalistikken og dens vesen. Aldri før hadde jeg vel reflektert over at det var mulig å montere en blits på en stang i svingen for å få akkurat det bildet sportsredaktøren hadde bedt om av fotvekslingen til Hjallis. At det gikk av å planlegge på den måten (tidligere VG-redaktør Hans Chr. Vadset har sagt dette om nyere avistid: ”Planlegging var noe VG drev med. I Dagbladet hadde vi det bare gøy på jobb”).

Var kanskje journalistikk noe mer enn å møte frem ved store begivenheter for å skrive om og fotografere det som foregikk? Pressedebatten etterpå åpnet øynene også for pressens rolle som kritisk spørsmålsstiller.

En prosess ble satt i gang. Da jeg to år senere skrev stil om ”hva vil du bli når du blir stor?”, var matematikken forlatt. Jeg ville bli journalist i en av de tre avisene vi hadde hjemme: Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad.
I årenes løp ble jeg sjef i alle tre avisene. Det må vel kalles overoppfyllelse av et ønske. Men det begynte med Hjallis og Johan Brun

PS. I ettertid har fagsjef Einar Engebretsen hos Interfoto funnet ut at blitsen på stolpen fungerte ikke, det måtte ha vært blitsen på Bruns Rolleiflex som hadde gått av. Men hvem bryr seg vel om blitser som smalt eller ikke smalt i går?


Blogglisten

mandag 4. juni 2018

Når nødhjelpen svikter - innsatsen før under og etter katastrofen - opptatt av øyeblikket - økonomisk frihet for noen, ufrihet for andre

Når nøden er størst» heter Leger Uten Grensers nye rapport, som fastslår at det humanitære systemet ofte ikke er i stand til å levere tilstrekkelig nødhjelp i kritiske faser, slik som i Jemen, der nødhjelpsorganisasjoner fortsatt har store problemer med å dekke de enorme behovene som følge av den langvarige konflikten i landet. Her går noen kvinner bombeskutte bygninger i hovedstaden Saana. Foto: AP/NTB scanpix


Den humanitære sektoren svikter i den akutte fasen av en krise, særlig i konfliktsituasjoner. Nødhjelp kommer ofte for sent fram og når ikke fram til de som trenger den mest, skriver Leger Uten Grenser i en ny rapport. Det er ofte for få aktører til stede med praktisk kapasitet og kompetanse til å levere relevant livreddende hjelp.
Dette er viktige observasjoner som bør stimuleres til økt innsats og oppmerksomhet rundt dette arbeidet.
LuG er en organisasjon med nisjekompetanse: raskt inn, raskt ut. Her har legene gjort en strålende og meget viktig innsats.
LuG har i Nigeria observert at «mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelprespons». Her har man åpenbart et poeng. Men min lille erfaring (jeg var styreleder i Kirkens Nødhjelp 2002-2006) er at særlig der hvor en organisasjon har vært inne over lengre tid med utviklingsarbeid, er man nyttige også når katastrofen kommer. Et eksempel kan være Nepal, der KN og Det lutherske verdensforbund (LWF) i flere år arbeidets sammen med lokalsamfunn om utvikling og beredskap - det viset seg å være en stor fordel da jordskjelvet kom.
Verdien av det langsiktige arbeidet kan også illustreres ved en hendelse i Sør-Sudan under en katastrofe. Flyktninger samlet seg i store skarer på kirkebakken, mens en FN-leir like i nærheten sto nesten tom. «KN har alltid vært her. FN kjenner vi ikke».
Jeg tror ikke noen er uenig i at livreddende innsats i akutte situasjoner er uhyre viktig. Og denne innsatsen må ikke underordnes langsiktige målsettinger, verken utviklingspolitiske eller sikkerhetspolitiske. Men i det store og langsiktige bilder bør det ikke dreie seg om enten-eller.
Leger Uten Grenser peker på flere utfordringer i Nigeria: Mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelpsrespons. Koordineringen var for dårlig, dessuten fikk man tidvis en uheldig konkurransesituasjon mellom nødhjelpsorganisasjoner
Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.
En annen, en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.
Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt. Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.
Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.
Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss

.Blogglisten

fredag 18. mai 2018

Pinse, noen kristne greier?


På nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.
 Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er kombinasjonen av 17.mai på torsdag og  temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig,

Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis 
Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenforNorge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte tilbetydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Det hersker en del kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.


onsdag 16. mai 2018

.17.mai og alt dette som er ekte norsk – nasjonal nasjonalsang 17.mai 2018

Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand, kvar heim, kvar dal, kvar strand. Gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut. Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde, 

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn, vulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du landet i trefarvet drakt. Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn. Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst. Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Det er vaar Ættargard til Friodom bygdHårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land.
La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge. Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge. Landet, dei hev rudt, det vil me evrja til sidste eStund


.
 Blogglisten

"Fremmedarbeidere" og helter 17.mai

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? Var det ”fremmedarbeidere” som var de virkelige heltene?
Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.
Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.
Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814. De norske bønder hadde rollene som statister, det var de 38 sivile og geistlige embetsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. Alle 38 hadde sin utdannelse fra København, og 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår.
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.
Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.
Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.
Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i betydelige deler av folket.
Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.
Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.
I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.
Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at
«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"
God 17.mai!
(«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av) Blogglisten

mandag 30. april 2018

Hva skjer med fattigdommen?

Jeg blar i arkivet og finner en blogg jeg skrev før 1.mai i 2009. Er egentlig situasjonen blitt særlig mye bedre på de ni årene?
"I 118 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss 
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.


Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året. 

De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet 
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du 
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene 
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak.Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold. 
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle: 

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold. 

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser 

Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.

I 2005 ble det avgitt et løfte om at 
fattigdommen i Norgskulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok. Knut Arild Hareide varsler at han vil si endel om dette på KrFs landsmøte i morgen. 
Gjør noe som monner. Nå!!"
Blogglisten