Akademisk markedstenkning

Er også den akademiske markedsstenkning kommet dit at det blir stadig viktigere å finne den raskeste vei fra forskning til faktura?

Er det slik at økte ledelseskrav om ekstern finansiering, sterkere innretting mot kortsiktig nyttetenkning og avvikling av den akademiske selvforvaltning innebærer at universitetene gradvis omformes til en serviceleverandører, der de vitenskapelig ansatte underordnes stadig sterkere byråkratisk kontroll?

Tror man at markeder og markedsorienterte målstyringsprogrammer er det beste utgangspunkt for kreativitet og nye oppdagelser?

Får kunnskapsarbeidere i dag den frihet og armslag de trenger for å være kreative og fungere optimalt? Har akademisk kontroll avløst akademisk frihet?

Spørsmålene reflekterer den uro jeg registrerer hos universitetsansatte, som opplever at Kvalitetsreformen i hovedsak resulterer i at kravet om resultat- og målstyring ødelegger friheten til å forske på det man vil, og at tiden blir oppspist av rapporteringsplikter.

”Universitetet skal bli stadig mer lik andre offentlige service-institusjoner, samtidig som det nettopp er ulikheten som gjør universitetet ettertraktet som institusjon”, sier Rune Slagstad, intellektuell sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker som har stått sentral i flere tiårs samdfunnsdebatt.

Professor Hans Petter Graver, dekan ved det juridiske fakultet, UIO), følger opp: ”Fortsetter den etatifiseringen av universitetene som vi har sett de siste årene, har vi snart ikke universiteter lenger. I stedet får vi en slags forvaltningsorganer med ansvar for undervisning og forskning”.

Og endelig: Det er mange, mange år siden Hans Skjervheim treffendet uttrykte seg slik: ”Målstyringsprogrammet stammar frå bedriftsøkonomien, som logisk sett er den svakaste av alle samfunnsvitskapane. Alt i utgangspunktet vert det gjort så grove forenklingar at det heile vert absurd når det skal setjast i verk ved universitet og høgskular”.

Jeg registrerer en stadig økende lyst hos politikere og byråkrati av ulike slag til å regulere hva det skal forskes på. Fagfolk mener at det er få land i den rike delen av verden som har mer programstyrt forskning og så lite grunnforskning som Norge.
Nytenkende og viktige forskningsfremskritt kan i svært liten grad planlegges. Norge er i dag langt fremme på områder man for 20-30 år siden ikke tenkte på å utvikle. Det er høyst uforutsigbart, og i veldig liten grad planleggbart, på hvilke felt slik forskning vil oppstå. Er det noe nobelprisvinnere og andre toppforskere fremholder, er det at friheten til å følge egne forskningsideer er avgjørende for kvalitet i forskningen. Store forskningsresultater har ofte sprunget ut av tilsynelatende helt ”unyttige” refleksjoner og undersøkelser. Fri forskning er et sjansespill. Og sjanser må en ta, dersom en ønsker seg nye forskningsgjennombrudd, overraskende og avgjørende nye innsikter.

Universiteter og høyskoler forvalter store offentlige midler, og fellesskapet må kunne stille krav om at midlene brukes på en god måte. Det må stilles krav til ytelse. Men krav om om full kontroll over forskeres arbeidstid med tidsregistrering kan svekke kreativiteten, det er ikke alltid de gode idéene kommer i kontortiden. Fjernes noe av det særpreget og det konkurransefortrinnet universitetene har når de skal konkurrere om de beste hodene, kan det bli enda mer krevende å rekruttere unge forskertalenter og internasjonale toppforskere.

Jeg tror man oppnår mer ved generelt å gi forskere ressurser til å utfolde sine kvaliteter og utvikle sine talenter der de har sine interesser og er virkelig gode, enn å kreve at de må forske på temaer som noen har planlagt at de skal være gode på. Temaer som antas å ha nytteverdi i øyeblikket må ikke fortrenge dyrking og styrking av nysgjerrighetsdrevet forskning, fri forskning, grunnforsking.

Undersøkelser forteller at over halvparten av vitenskapelig personale mener det er vanskeligere eller betydelig vanskeligere å finne tid til forskning enn før kvalitetsreformens inntog. 6 av 10 vitenskapelige ansatte jobber lange dager. 61 prosent jobber mye mer enn vanlig arbeidstid og 3 av 10 litt mer. Og mens målsettingen ved UiO er at 10 prosent av arbeidstiden skal brukes til administrasjon, sier forskerne selv at de bruker 25 prosent. Det er samme tendens vi ser i grunnskole og videregående skole: rapportering, planlegging, møter og andre i og for seg gode tiltak, fører til at kanskje halvparten av arbeidstiden medgår til ikke-undervisning.

Jeg skjønner at avveiningen mellom tid til forskning og tid til undervisning, balansen mellom egeninteresse og studentinteresse, ikke er enkel. Men forskerønsket om at bare en fjerdel av arbeidstiden skal brukes til undervisning, er for sterkt. Det bør ligge en forpliktelse i dette å kunne stimulere og videreutvikle de som er fremtidens forskere. Hvis det lite mindre tid på undervisning, får man ikke de beste studentene å rekruttere fra. Men dette er også en konklusjon som burde få konsekvenser for antallet vitenskapelige stillinger.

En utvikling i retning av fagfolkenes stadig svekkete innflytelse på institusjonenes forskningspolitikk og strategiske valg, og heller ikke på sin egen situasjon som forskere og sine valg av forskningsemner, er lite fremtidsrettet. Dette resulterer gjerne i mer oppdragsforskning, bestemt av et styre som i ofte liten grad er valgt ut fra faglig legitimitet.

Også når det gjelder Kvalitetsreformen, ser vi det samme som i skolen: Nye oppgaver pålegges – uten at det kompenserer med menneskelige og økonomiske ressurser. Få reformer fullfinansieres. Det resulterer i denne sammenhengen i at hver enkelt forsker må akseptere det merarbeid reformen innebærer, og dermed må akseptere mindre tid til forskning.

Universiteter bør etter mitt skjønn ledes av en rektor som både er en anerkjent fagperson, og som har en klar evne til bedriftsledelse. Støttefunksjonene i økonomi, personell osv, er viktige og må selvfølgelig fylles av meget kompetanse. Men det overordnede ansvar, må ligge hos omtalte rektor. Kreativitet og nyskaping krever stor faglig frihet, kunnskapsarbeidere trenger armslag for å fungere optimalt. Det får de vanligvis best der den øverste ledelse forstår seg på de prosesser som ligger bak ny innsikt, nye løsninger.

Det samme gjelder sykehus, teatre og aviser. Lederen må være kjent i det faglige landskapet, må kjenne samfunnet (her mangler det stundom foruroligende mye innsikt hos såkalte profesjonelle, som i teorien skal kunne lede hva som helst).

I alle akademiske sammenhenger kan man med fordel lytte til professor Vigdis Ystad: ”Den frie tanke har kunnet fungere som et nødvendig korrektiv, som en kritisk instans, som en surdeig både innen avansert forskning og i vår kultur som helhet. Slik må det fortsatt være, dersom forskningen skal kunne givesentlige og nye bidrag til vår nasjons kunnskapsutvikling og kunnskapsoppbygging – og i større perspektiv: til en internasjonal utvikling av både faglig og menneskelig kunnskap og erkjennelse”.

Hemmelig valg fra sofakroken?

Sikrere valg? Billigere valg? Flere velgere?
Det handler om elektronisk stemmegivning, om direktedemokrati. Regjeringen inviterer til forsøk med internettvalg hjemmefra i 2011, omtrent slik man i dag håndterer nettbanken.

Dette skal ”sikre en rask valggjennomføring med effektiv ressursbruk i kommunene samt legge til rette for utøvelse av direktedemokrati. Dagens høye troverdighet til valggjennomføring basert på prinsipp om hemmelig valg skal opprettholdes”. Vil erfaringene være positive - alle mulige feilkilder eliminert, antar jeg - skal alle ha mulighet til å stemme elektronisk ved stortingsvalget i 2017.

Man behøver ikke være teknologifiendtlig for å stille spørsmålstegn ved en slik ordning. Demokrati og valg må bety at samfunnsrepresentanter skal kunne føre et visst tilsyn med stemmegivning for å hindre juks, samt å sikre hemmelig valg. Stemmer man elektronisk, f.eks. via internett, blir en slik offentlig kontroll mye vanskeligere å gjennomføre.

Jeg har vært valgkontrollør. Det er ikke sjelden å se forsøk på at noen for å hjelpe eller ”hjelpe”/kontrollere vil følge en velger inn i stemmeboksen.
Det er muligens gammeldags å hevde at når man stemmer, skal man i ingen tilfeller kommunisere med andre eller la seg påvirke (gjensidig) på noen måte. Jeg kan ikke se at elektronisk stemmegivning fremmer dette. I et stemmelokale er det mye enklere å verifisere at du er den personen du utgir deg for å være, og du kan stemme alene og i et avlukke.

Å avgi stemme, å være aktiv deltaker i et demokrati, er noe annet enn å sitte hjemme og overføre 200 kroner for kjøp av etiske julegaver fra Kirkens Nødhjelp. Det bør være et seriøst preg ved det å stemme, all privatisering er ikke like god.
Prinsippet om hemmelige valg er særlig vanskelig å ivareta i forbindelse med stemmegivning utenfor godkjent valglokale. Elektronisk stemmegivning i ukontrollerte omgivelser på valgdagen, kommer i strid med prinsippet om å gi alle velgere mulighet for hemmelig stemmegivning.

”Det overrasker mange, men selv vi som elsker teknologi er skeptiske til en slik teknisk valgløsning", understreket Deviant Ollan”, spesialist innen fysisk sikkerhet og nettverkssikkerhet, på et seminar i Oslo. Der deltok en gruppe amerikanske hackere som i praksis hadde vist hvordan det var mulig å påvirke et valg (i Ohio).
Essensen i det de fortalte er at fordi slike valgsystemer er så komplekse, blir de sårbare. Jo flere elementer, jo flere muligheter å utnytte. Hele veien fra server til klient til kommunikasjonen mellom, helt ned på routernivå.

Sikkerhetsforsker Guy Martin pekte på at storparten av bredbåndsbrukere, slik det er mange av i Norge, ikke en gang har byttet standardpassord på sine modem. Også på nettlesernivå, på krypteringsnivå og til og med helt ned på hardwarenivå kan det ligge sikkerhetsbomber på lur. Kort fortalt alle nivåer. Intet er sikkert.
”If it's not broke, then don't fix it”, sa en spionasje- og sikkerhetskonsulent.

Jeg er redd for at det vil oppstå en undergrunnsindustri for betalt påvirkning av valgresultater som det ikke vil være mulig å ligge i forkant av.
Elektronisk valg fra et valglokale? Åpenbart sikrere. Men sikkert nok? Hva med enkelte erfaringer fra USA? Og hvordan vil man teste ut at dette virkelig fungerer?
I forbindelse med at Finland prøvde elektronisk stemmegivning ved lokalvalg i fjor høst, uttalte Electronic Frontier Finland: “The voting results may be affected by multiple components of the e-voting system, and observing the counting process of ballots is impossible in the traditional sense. The results may be affected by a small group of people, either involuntarily through programming errors, or with malicious intent. The inspections and audits of the system presently only apply to parts of the system, and even in these cases, citizens must trust specialists as major parts of the system software are considered to be trade secrets.
In addition, the audit of the system found that it may be possible to find out how an individual has voted, if an attacker would get access to the electronic ballot box and certain encryption keys, both of which are planned to be archived for several years”.

Kan elektronisk stemmegivning bidra til å øke valgdeltakelsen? Kanskje. I så fall er dette det beste argumentet for en nyordning.. Men det er nok politikere og partier som her har de store utfordringene: Er det for mange nasjonale kompromisser? Er det vanskelig å få fatt i de reelle skillelinjer? Er det for stor avstand mellom valgløfter og praktisk handling etter valget? Er det for mange politiske broilere, som kommer tidlig inn i partipolitikken og mangler erfaring fra yrkeslivet generelt? Er politikk et livsløp for noen og et springbrett til å skaffe seg fordeler senere for andre? Gir politikere seg selv fordeler andre ikke får? Skaper noe av dette politikerforakt?

Ny teknikk. Ny ønsker, nye krav. Utvikling. Noe trenger virkelig å endres, bli bedre for flere. Noe haster. Vi trenger utviklingsoptimisme. Men vi trenger også djevelens advokater. Kostnader og effektivitet er ikke viktigere enn hemmelige valg. “Kjør langsomt – thi vi kommer tidsnok frem” (Bjørnson).
If it's not broke, then don't fix it.

Maktarrogansen tyter frem

Opposisjonen vil ikke innføre samme avgift for biodiesel som for annen diesel. Miljøbevegelsen vil ikke. Avgiften er i strid med klimaforliket, hindrer produksjon av norsk biodiesel; den truer miljø, næringsutvikling og arbeidsplasser; bedrifter truer med oppsigelser og utflagging. Alle skal med? ”En hån mot norsk distriktspolitikk” (Bellona).

Kristin Halvorsen sov i timen slik at SV ville, men etterpå oppdaget de konsekvensene og ville ikke likevel. Men da var det for sent. Sp vil heller ikke, Regjeringen ville det ikke, opprinnelig. Men da var det valgkamp. Nå vil Regjeringen likevel. ”Hopp!” sier Ap med rusten, steingammel stemme i oppvarmingen foran miljøtoppmøtet i København. ”Ja vel”, svarer SV og Sp. Eller som min far sa til meg for 63 år siden: ”Din vilje ligger i min vestelomme”. Og da må SV og Sp ville. Regjeringspisken smeller.

Det er dette som kalles forutsigbar og solid styring. Det er dette som kalles demokrati.

Datatilsynet sier nei til at EUs datadirektiv innføres i Norge. Personvernkommisjonen sier nei. Den europeiske Open Rights Group sier nei. Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling sier nei. Fremskrittspartiet, Venstre og KrF sier nei. Sp og SV fikk i Soria Moria 2 lov til å si nei. Ap sier ja, og regner med at redselen for å gjøre noe som EU ikke liker, er stor nok til at Høyre gir ryggdekning. Noen H-repr. sier nei, men jeg tipper at Erna ikke gir flere lov til å si hva de mener enn at det likevel blir ja. Høyre kritisere Ap for bruk av partipisk – når det passer. Men hva skjer hvis Ap ikke får Høyre med seg?

Karl Eirik Schjøtt Pedersen var statssekretær og Stoltenbergs stabssjef. Så ville Stoltenberg gi ham en ny posisjon, en ny tittel. Først var han samordningsminister, men så var han ikke det likevel, han ble statsråd ved statsministerens kontor. Han skal schjøtte det samme som tidligere, men han skal ikke ikke besvare spørsmål fra opposisjonen, muligens med unntak når det gjelder bilparken. Han er en kombinasjon av visestatsminister og tilkallingsvikar, uten møteplikt i Stortinget.
Opposisjonen vil ikke ha det slik. Det skulle ikke undre meg om heller ikke Sp og SV vil. Men Stoltenberg vil.
”Kongen velger selv sitt råd”, står det i Grunnloven. Kongen = Stoltenberg. Men det er ikke alltid slik at makt = politisk klokskap. Og det er maktarroganse å la flere statsråder skulke spørretimen.

Trond Giske råkjørte i Kunnskapsdepartementet. Han tok politiske grep og fikk utrettet mye, men avslutningsforsøket på å skreddersy et opplegg for TV2 og behandlingen av flere nærradiokonsesjoner står til stryk. Det gjør også håndteringen av episoden med trafikal råkjøring. Selv fra baksetet pleier Giske å få det som han vil, men her ville han ikke. Ydmykhet kan i det lange løp gi bedre resultater enn arroganse. Maktarroganse

Bjarne Håkon Hanssen var en likandes kar, men ga begrepet samordning et nytt innhold da han tok med seg et likandes stykke embetsverk på valgkamp. Før valget skulle han avslutte karrieren i hovedstaden og pleie syke foreldre i Trøndelag. Etter valget derimot…….
Også Stoltenbergs tidligere statssekretær Jan-Erik Larsen, regjeringskvartalets jo-jo i fritt spinn mellom offentlig og halv- og helprivat informasjonsvirksomhet, syntes det var greit å selge kunnskap fra fellesskapets tjeneste til markedspris.
Hanssen får et halvt års karantene, Larsen får ingenting - og dermed alt. Vi burde ha et regelverk som i dette tilfelle kunne avverge PR- og lobbyvirksomhet inn mot det offentlige så lenge Jens Stoltenberg og Ap sitter ved makten. I hvert fall som gjorde at påvirkningsagentene ikke kunne vandre fritt inn til gamle politikerkolleger i Stortinget, men meldte seg i vakten med konkret forespørsel og registrering i et lobby-register.
Men Jens Stoltenberg synes det er greit slik det er.

Stein Ørnhøi (SV) mener at ”SV ble lurt, for ikke å si svindlet” i jagerflysaken. Og han får støtte et stykke på vei av den ikke spesielt regjerings-uvennlige Arne Strand i Dagsavisen: ”Saken fulgte ikke normal demokratisk prosedyre”. Et fåtall i regjeringen deltok i diskusjonen, regjeringspartienes stortingsgrupper fikk ikke vurdere den. Men også her burde SV ha fulgt bedre med i timen og reagert før. Med Strands ord: ”SV ble lurt, men partiet bidro til det ved å forholde seg i ro under prosessen”.

Både biodiesel og jagerfly understreker Per Olaf Lundteigens credo om at fedrelandet må styres av de som står tidlig opp om morran.

Jeg skjønner nødvendigheten av at man i regjeringsjungelen må sluke kameler for å kunne ri på elefanter en gang innimellom.
Jeg skjønner at denne dressur-ridningen er mye vanskeligere for SV-idealister enn Sp-pragmatikere.
Jeg skjønner lederen i Stavanger SV som mener partiledelsen dyrker egen fortreffelighet: ”Det framstår som om SV i regjering har adoptert Aps evne til maktarroganse”.
Men jeg skjønner ikke at det er nødvendig for Arbeiderpartiet å opptre så maktarrogant som det har vært de siste ukene. I maktens vesen ligger også misbruket av den. ”Vil du prøve en manns karakter, så gi ham makt” (Abraham Lincoln).

”All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup da parlamentarismen ble innført. Nå ser vi skimt av en ny dagsorden: ”All makt og all maktarroganse i regjeringskvartalet”.

Jeg hører til dem som heller ville ha Jens enn kombinasjonen Siv/Erna ved valget. Det er enda et stykke igjen, men fortsetter maktarrogansen kan det tenkes at flere enn meg vil måtte vurdere å stemme på et blått alternativ.

Selv om vi ikke vil, egentlig.

Kortere skjenketid

Skal alkoholloven endres slik at den maksimale skjenketiden reduseres med 1 time for å redusere alkoholbrukens sosiale og helsemessige skader, og for å redusere ordens- og voldsproblemene i bysentraene?

Det var i februar at regjeringspartiene antydet dette forslaget. Jeg skal innrømme at jeg ikke trodde det ville komme lenger enn til å være en vakker tanke, men jeg tok feil. Det er fremdeles langt til konkret handling, men nå har i alle fall Helse- og omsorgsdepartementet sendt forslaget ut på høring. Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk.

Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer.Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder. Politimestrene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim var i 2007 blitt så bekymret over utviklingen med helgebråk, at de ba om reduksjon i salg og skjenking av alkohol.

Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsumer er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.

Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.

96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.

Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikkenår igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.
Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Jeg håper departementets forslag blir fulgt opp av en konkret sak, både om skjenkeinnskrenkning og kortere salgstid i butikker. Men min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider vil utløse så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap, at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede. Regjeringen har rett - og om forslaget blir vedtatt tror jeg også at det vil frigjøre politimannskap slik at andre presserende gjøremål kan vies større oppmerksomhet.

Oljeeventyr mot slutten - vind og tidevannskraft (?) i starten

”Ein skigard kan'kje vara evig veit du” - og det kan ikke oljen heller. Verken i Rogaland eller i kongeriket ellers har det vært lett å få forståelse for dette. Men gradvis øker bevisstheten om nødigheten av å utvikle nye og forurensningsfrie energiformer, Oljeeventyret nærmer seg snipp-snapp snute, og Norge står nå – sammen med alle verdens land – foran vendepunktet i politisk kurs: Vi må omstille oss fra bruk av fossil energi; kull, olje og gass, til lavutslippssamfunnet, basert på fornybare energikilder.

De land og de områder som går i front, vil være best rustet til å møte morgendagen. Ikke bare med bedre miljø, men også med et mer tilpasset næringsliv og en bedre velferd. En slik omstilling er krevende, men gir også nye muligheter. Miljøbedriftene blir morgendagens vinnere. Naturverdiene bevares for fremtidige generasjoner.

Regjeringen har dessverre demonstrert en halvhjertet eller fraværende satsing på fremtidens energikilder, derfor har norskutviklet spennende teknologi måttet søke utenlands for å få utviklingsmuligheter. Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet synes å ha motstridende interesser, men andre steder har miljø- og energifeltet felles interesse i å gjøre noe med avhengigheten av fossile brennstoffer.
Og der Irland, Storbritannia og Portugal har svært gode subsidieordninger for å fremme den nye teknologien, har Norge tilnærmet ingenting. Derfor videreutvikles tidevannskraftverket i Kvalsundet til Storbritannia, derfor regner Stavanger-selskapet Flumill med å måtte etablere seg i Skottland, der det er fire ganger så gode tilskuddsordninger som i Norge.

”Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. (Alexander Kielland, ”Garman & Worse”)

Havet er et enormt energilager. Havet blir liggende, kanskje blir det bare større dersom vi ikke makter å gjøre noe vesentlig med menneskeskapte klimaendringer. Og noen har hatt evne til å se mulighetene.
Jeg har alltid hatt sans for gründere, det er svært ofte hos dem de nye og gode idéene dukker opp. Fremtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Fremtidens arbeidsplasser er enda ikke skapt, Samfunnet må gi rom for menneskets skapende evner i skoleverk, forskning, kultur og næringsliv. Vi må slippe frem de som tør å satse, og som tør å tro på en idé.

Slik sett har det vært spennende å lese om virkeliggjøringen av harstadmannen Svein Dag Henriksens idé om å utvikle kraft fra tidevann og havstrømmer. Fra verdens første turbin som kunne få elektrisk energi fra bevegelsesenergien i tidevannet, til spennende forsøk i Gimsøystraumen og forhåpentlig fullskaladrift i Moskenesstraumen med et potensial på 0.76 Twh. Det er strøm nok til 35.000 husholdninger. Det godkjente vindkraftverket på Jæren i sammenligning gi 0,26 TWh årlig.

Enova har nylig satset 23 millioner kroner på Hydra Tidal Technology. Det er en god begynnelse, selv om Enova mener at tidevannsenergi aldri kommer til å bli selv noen stor greie, ”tidevann er den minste av de aktuelle havenergi-kildene som nå vurderes og testes ut i Norge ”. Men det er profeter tidligere i etterkrigshistorien som har bommet totalt i sine antagelser om energi og fremtid, vi er nødt til å prøve alle muligheter.
Og mens vindkraft synes å være mer i vinden, er det grunn til å minne om at 1 MW tidevann gir rundt 75 pst. mer i produksjon enn 1 MW vind.
Nå venter man på Innovasjon Norge - men det skulle bare mangle at ikke svaret ble som hos Kielland: ”Vi kommer sent, men vi kommer godt”! Jeg kan ikke se annet enn at Harstad synes å ha svært gode muligheter til å bli et teknologisenter for å utnytte denne energiformen.

Det er mange skjær i sjøen og skyer på himmelen for utviklingen av nye energiformer. Ikke alle antageler og beregninger vil slå til. Men det er opplagt sjanser for at tidevann og havstrømmer kan bli en høyverdig produksjonsmetode når det gjelder fornybar og forutsigbar kraft, gjerne kombinasjon med bølgekraft og samkjøring av store flytende vindmøller til havs med flytende tidevannskraftverk.

Ingenting gjør seg selv. Da Stavanger ble oljehovedstad, var det ikke fordi det lå i kortene, var naturgitt. Både Trondheim, Bergen og Kristiansand var interessert, men kom ikke ordentlig ut av startgropene. Det som gjorde utslaget i Stavanger var lokal handlekraft, vilje og evne, og fremfor alt samhandling av alle gode krefter i næringsliv, forskningsmiljø, universitet og høyskoler, fylke og stat.

Rogaland har ved flere anledninger vist at dette er en suksessoppskrift. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Nord-Norge med sine naturgitte ressurser, i kombinasjon med kreativitet og samhandling, kan utvikle grønne arbeidsplasser og teknologieksport.
Hiv dokk i kalosjan!

Kirken skal bevare - og forandre

19 prester i Stavanger bispedømme vil ikke ha biskop Erling Pettersen som åndelig leder fordi han støtter homofilt samliv, forteller Stavanger Aftenblad i dag. Det samme gjelder for et lite mindretall prester i Sør-Hålogaland som ikke godtar biskop Tor B.Jørgensen, i Hamar som ikke godtar Solveig Fiske osv. Faktisk er det slik at rundt 150 prester over hele landet har skrevet under et opprop "For kirkens enhet". Gruppen, gjerne kalt Carissimi. har ikke tillit til flertallet i bispekollegiet. De mener at ”klassiske synspunkter” gradvis fortrenges fra kirkens ledelse: kvinners prestetjeneste, gjengifte, kirketukt ved nattverdbordet, adgang til å være fadder, adgang til å ha oppgaver i menighetsarbeidet, foruten etiske og ordningsmessige spørsmål knyttet til homoseksualitet.

Biskoper, teologiske professorer, prester og lekfolk i er uenige om hvordan Den norske kirke skal stille seg til teologiske, etiske og ordningsmessige aspekter ved spørsmål knyttet til ekteskap og samliv. Kirken har vært utfordret av synspunkter og praksis som har gjort seg gjeldende i samfunnet. Normer og holdninger knyttet til seksualitet og samlivsformer har vært i stor endring, og mye av dette er også gjenspeilet i lovendringer.

Disse spørsmål handler både om troskap mot Guds ord og om mennesker som er en del av vårt fellesskap og hvorledes de skal leve sitt liv og tjene Gud som mennesker, og som medlemmer og ansatte i Den norske kirke. Og heldigvis er dette ikke en sak om det kirken står og faller med: evangeliet om rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus Kristus.

Bevaring - og forandring
Mange opplever at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære. Men også de som befinner seg på den andre siden, føler at deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De kjenner i tiltakende grad at dette er et standpunkt som har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.

Tolke Bibelen rett
Vårt utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Slaveriet
I løpet av 400 år ble mellom 10 og 12 millioner afrikanere fraktet over Atlanterhavet.
I tidlig middelalder var kirken en stor slaveeier. Det at kristne eide andre kristne som slaver, ble ikke sett på som problematisk. Kirken rettferdiggjorde portugisernes og spanjolenes erobringer ut fra ønsket om å spre den kristne tro. Ved å definere hvem som rettmessig kunne gjøres til slaver, bidro kirken direkte til å legitimere den atlantiske slavehandelen fra begynnelsen av.

Kvinners posisjon
I løpet av de siste 100–150 år har det skjedd store endringer innen Den norske kirke i synet på kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn. Holdningsendringene har gjerne funnet sted i tilknytning til lang politisk og teologisk debatt, og har sammenheng med endringsprosesser i samfunnet generelt og i synet på kvinners stilling spesielt. Striden om kvinners tjeneste i familie og menighet skyldes blant annet ulik vurdering av hvorvidt det patriarkalske kjønnsrollemønsteret og den mannsorienterte forståelsen som preger bibeltekstene, skal anses som normative.
Kjønnshierarkiet ble definert som gudvillet norm, siden kvinner var skapt for å tjene menns forplantning av sønner. Det vil si at slaver kunne bli frikjøpt, mens kvinner bare kunne oppnå likestilling i paradis.

I dag er det vanlig å lese Skriften som en støtte for tanken om alle menneskers likeverd og de sosiale implikasjoner det har, for eksempel når det gjelder menns og kvinners like rettmessige adgang til posisjoner i samfunns- og arbeidsliv. Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner.

Likeverd og rettigheter
Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.
Samtidig som jeg fremholder dette, er det også viktig å si: Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Skilsmisse og gjengifte
Synet på skilsmisse og gjengifte har endret seg i Den norske kirke de siste to generasjonene. Inntil for om lag 30 år siden kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er ikke dette like vanskelig.

En rekke prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Det ser imidlertid ut til at stadig flere prester finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom. Av dette har enkelte trukket den slutning at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, mens andre har viet fraskilte under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

I dag er ikke skilsmisse og gjengifte lenger et randfenomen i samfunnet. Det er så mange som ønsker kirkelig vigsel etter samlivsbrudd at det er vanskelig for en menighetsprest konsekvent å nekte vigsel av fraskilte, selv om noen gjør det.

Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

Selvmord
En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Samtidsperspektivet
Vi må våge å være i dialogen i Skriften, i kirkehistorien og i livserfaringen i alle spørsmål som har med menneskers liv og frelse å gjøre.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. Slik utviklet kirken seg i en østlig og vestlig tradisjon, en ortodoks og en katolsk, en romerskkatolsk og en protestantisk.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse

Endring i standpunkter og holdninger til ulike spørsmål i kirken er ikke bare et produkt av bedre innsikt i tekstene selv. Det er ikke nøye lesning av enkelttekstene som alene utløser og driver til endring, men at lesning skjer i et tolkningsrom der også andre faktorer spiller med. Dette kan både være overordnede perspektiver i Skriften, og det kan være andre faktorer knyttet til lesernes situasjon, erfaring og kunnskap for øvrig.

Dialog med omverdenen
De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Det innebærer ikke at kirken skal tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Det betyr ikke at interesser og anliggender som er ”fremmede” og i strid med Skriften, plutselig får overordnet normativ betydning. Poenget er at i dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster som også er til stede i ens omverden, leses teksten med litt andre øyne. Andre sider ved teksten letes fram, det legges mer vekt på andre tekster enn dem som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.

Kirkens forsømmelse
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Vi kan vie fraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser. Vi kan argumentere mot bruk av ekte vin ved nattverden, selv om alle bibelens skrifter forutsetter at det nettopp er vin det dreier seg om.

Her har vår kirke forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirkerådet og bispemøtet tar samlivsetikken alvorlig, og jeg regner med at en det utvalget som nå er nedsatt, vil synliggjøre en teologisk tilnærming til spørsmålene og gi en teologisk basis.

Lag kjøreregler
Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sa om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.
På begge sider dreide det seg om alvorlige overbevisningsgrunner. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning.
Det er en ånd av kjærlighet, respekt og åpenhet i en slik løsning. Jeg håper at biskop Pettersen og de andre biskopene som står for samme syn, sammen med Carissimi kan finne frem til en løsning i spørsmålet om tilsyn, mest sannsynlkigvis av den prost som er i direkte linje. Det er viktig at det nye flertall i kirken er mer raust i sin behandling av det nye mindretall – som før var flertall – enn det gamle flertall var i sin holdning overfor mindretallet.

På vei mot sannheten
Homofilispørsmålet er energitappende for kirken. Mitt håp er at vi i alle kirker i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide for enhet i et forsonet mangfold.

Evangeliet skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

Gjesteby, Giske, Hanssen - og eksemplets makt

Dagens rose til riksmekler Kari Gjesteby og tornekvist til næringsminister Trond Giske. Det dreier seg om å være eksempler.

Etter mange år som direktør i Norges Bank, gikk Kari Gjesteby i vår av med pensjon ved fylte 62 år, og med pensjon kr. 600.000. Hun ble så ansatt som riksmekler, med 1,4 mill.kr. i lønn. Reglene er slik at Gjesteby kunne tatt med seg pensjonen, uavkortet, og fått utbetalt 3 mill.kr. årlig.

Det ville ikke Gjesteby: ”Det har å gjøre med prinsipper. Jeg kunne ikke sitte stille og se på at jeg både fikk lønn og pensjon”. Selv om ligningstallene viser at det ikke akkurat var noe stort økonomisk offer, setter hun en viktig standard. I en tid der gyldne fallskjermer daler ned både i skjul, næringsliv og offentlig virksomhet, er det godt å møte noen som snakker om prinsipper. Gjesteby har vært både justis- og handelsminister, statssekretær i både utenriks- og finansdepartementet. Hun avsluttet sin politiske karriere i 1992, og tilhører ikke jo-jo’ene i området politikk-administrasjon.

Det er verre med de som har bestemt at Norges Bank skal ha en særordning: I Statens Pensjonskasse får man avkorting i pensjonen hvis man tar jobb i annen statlig virksomhet. Norges Bank-ordningen er lukrativ, fordi du kan jobbe så mye du vil ved siden av i annen statlig jobb, uten å få kutt i pensjonsutbetalingene.

Bestemmelsene er ganske annerledes barske for dem som går av på AFP etter fylte 62 år. Da kan du tjene inntil 15.000 kroner årlig uten at pensjonen blir redusert. Men tjener du kr. 15001 får du et krav om tilbakebetaling av pensjon på rundt 9000 kroner, og tilsvarende mer hvis du – ikke sjelden uforvarende har tjent litt mer. Regelverk er ikke alltid like enkle å forstå.
En uføretrygdet kan tjene inntil 1 G (70 256 kroner) før det får innvirkning på uførepensjonen fra Folketrygden.

Norges Bank hovedoppgave er å sikre økonomisk stabilitet i Norge. Pensjonsordningen er intet lysende eksempel. Det er heller ikke eller opplysningen om at et hundretall ansatte i år med mangel på arbeidskraft har mottatt ventelønn og siden førtidspensjon siden 2001, da de mistet jobben; knapt noen har begynt i ny jobb. Norges Bank ber vanlige folk leve forsiktig; selv praktiserer institusjonen en sløsekultur.

Slike ordninger sammen med de meget omtalte generøse pensjonsbestemmelser for statsråder og stortingsrepresentanter, svekker den alminnelige tillit til makter og myndigheter, svekker følelsen av å være med i Stoltenbergs ”spleiselag”, skaper inntrykk av en regel for Tor og en annen for Loke.

Eksempler er mer verd mer enn tusen argumenter

Det samme gjelder statsråder – i fjor Liv Signe Navarsete, i denne uken Trond Giske –som ikke gir klare instruksjoner til sine sjåfører om å holde fartsgrensene, nettopp for å være gode eksempler. ”Jeg tenkte ikke på at det kunne være uforsvarlig kjøring…. godt trente sjåfører ….jeg satt i baksetet”. Hvordan vil vanlige bilister bli møtt av UP med slike unnskyldninger? Hvordan skal alminnelige bilister bli stimulert til å holde fartsgrensene, når en politisk råkjører i kultursektoren tar med seg slike holdninger ut på veiene?

Den eneste veien til å øve innflytelse over andre utenfor diktaturene, er eksemplets vei.

PS. Etter at dette ble skrevet, melder NRK: Tidligere underdirektør i Helsedepartementet Inger Mette Nilstad, tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssens nye kjæreste, fikk en toppjobb ved Oslo universitetssykehus gjennom en tidligere kollega fra Helsedepartementet. -Dette gir et inntrykk av en kultur av kameraderi, hvor man ansetter folk man kjenner ut i fra tidligere relasjoner, sier professor Johan Olaisen ved Handelshøyskolen BI.

"Makta rår og makta ter seg".

Uryddighet, samrøre, maktkonsentrasjon og politisk anstendighet

Etterlyses: En viktig offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det norske samfunn er inne i en negativ gliderflukt fra demokratisk kultur i offentlige beslutningsprosesser til ”noen snakker sammen” i en helt annet og langt mer alvorlig grad enn fortrolige overlegninger i bøttekottene på Youngstorget Strengere lover og regler? Politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jeg trekker frem noen få saker både fra høsten 2009 og tidligere.

Uryddighet 1: ”Opplegg til politisk korrupsjon og en trussel mot demokratiske beslutningsprosesser”, er ordene statsviter Torstein Hjellum (Klassekampen 30.10) bruker om Bjarne Håkon Hanssens planer om konsulent- og lobbyvirksomhet. Ytterligere to statssekretærer vandrer den samme vei, og de mange negative ord og uttrykk som er brukt i denne forbindelse, er det ikke nødvendig å gjenta.

Ingen tror at det er Hanssens eller Jan Erik Larsens geniale kompetanse i formidling som ligger bak de nye engasjementer, det er deres politiske virksomhet i helsepolitiske sektor og deres politiske nettverk som frister. Karantene i slike forhold er lite verdt. Det er en lang rekke andre engasjementer som burde ligge åpne for avgåtte sentrale politikere.

Uryddighet 2: Bjarne Håkon Hanssen reiste under valgkampen på Ap-møter samtidig som han deltok i møter om samhandlingsreformen i helsevesenet. Med på reisen hadde han en underdirektør som var spesialist på samhandlingsreformen. Helt greit så lenge det gjaldt reformen, men var hun involvert også i de politiske møtene? Embetsverket har ikke noe å gjøre på valgmøter, det svekker nøytraliteten. På samme måte gir det et uheldig inntrykk når embetsmenn hentes inn til jobber som statssekretær, statsråd eller andre politiske verv – og så går tilbake. Vi skal passe oss for å etablere inntrykket av en slags ny pendleradel.

Departementsråden hadde godkjent Hanssens reiseopplegg, men var hun påvirket av statsråden? Trolig ikke, hun har alltid fremstått som en meget ryddig embetskvinne, problemet er at spørsmålet kan reises. Og undringen i denne saken blir ikke færre når det senere blir kjent at underdirektøren har gått av, hvoretter hun ble statsrådens nye kjæreste. Et slik forhold har offentligheten ikke noe med – ikke før det kan reises spørsmål om ex-statsråden har snakket sant om når forholdet ble innledet.

Uryddighet 3: Dagsnytt 18 stilte i denne saken spørsmål om embetsverkets uavhengighet. Det var statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som svarte, men det er regjeringsråd Nina Frisak, som har det øverste ansvar for at embetsmenn ikke misbrukes politisk.

Schjøtt-Pedersen ville imidlertid ikke svare da Trine Skei Grande ba om at han kom til Stortinget for å orientere om sin nye jobb som samordningsminister. Statsministerens kontor opplyste at han har ”en veldig intern rolle, og har ingen konstitusjonell rolle i forhold til Stortinget”. Han er heller ikke samordningsminister, men minister ved Statsministerens kontor, en slags konsultativ statsråd. Det har vi hatt tidligere, men saken blir ikke ryddigere for det. Alle statsråder bør ha et forhold til Stortinget.

Uryddighet 4: Lovavdelingen i Justisdepartementet må gjennomføre en grundig juridisk habilitetsvurdering når det gjelder den nye fiskeriministeren Lisbeth Berg-Hansen. Og det trengs. Statsråden mener selv at hun er inhabil bare i forhold til saker der familieskapene er involvert Hun er altså styremedlem og 10% eier i Sinkaberg-Hansen AS – et oppdrettsselskap som tillegg er politianmeldt for laksetømming. Det er Norges Naturvernforbund som har levert inn anmeldelsen. De hevder det ikke er første gang selskapet bryter loven på dette området. Hun var styremedlem i Røkke-selskapet Aker Seafoods 2005 – 2009. Hun fratrådte både der og i andre styreverk da hun ble statsråd, men er lojaliteten helt forsvunnet? Berg-Hansen er også tidligere styreleder Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening.
Økonomiske interesser er involvert.

Harald T. Nesvik (Frp) har betimelig påpekt at for eksempel økningen i biopomasseproduksjon kan føre til at noen selskap blir vinnere mens andre blir tapere, avhengig av hvem som får ja og nei.

Både i Fiskeri- og i Landbruksdepartementet har statsrådens habilitet tidligere vært drøftet i flere tilfelle. Jeg vil heller spørre om man i det hele tatt bør ha fiskere elle personer med økonomiske interesser i fiskerelatert virksomhet, som statsråder. Og tilsvarende i Landsbruksdepartementet.

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. I dag synes linjene å være stadig mer buktet. Har de rett som sier at ”vi har tidligere sett ministre med nær knytning til personer og virksomheter innenfor sitt departements ansvarsområde som har tildelt privileger til aktører i næringen på bekostning av fellesskapets verdier”? (Ukeavisen Ledelse 22.10.2009)

Uryddighet 5: Sjefen for Kredittilsynet, Bjørn Skogstad Aamo, måtte trekke seg fra behandlingen av DnB NOR-saken. Det skjedde samme dag som han gikk ut og indirekte støttet statsminister Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjef Rune Bjerke. Aamo sa i Aftenposten at det var naturlig for de to lederne å ha tett kontakt før regjeringen la fram krisepakken. Dette beklaget han i pressemeldingen men sa samtidig at han ikke anså seg selv som inhabil. Dette til tross for at han er medlem i Arbeiderpartiet, var statssekretær i Finansdepartementet under statsministerne Trygve Brattli og Odvar Nordli på 70-tallet, og var Gro Harlem Brundtlands nære støttespiller fra 1990 til 1993.

Det var mange som fant det uheldig at han i i det hele tatt kommenterte saken mens den var under utredning, og desto mer ukokt var det å vise forståelse for statsministerens rolle i forhold til bankene basert på sin en erfaring som stabssjef ved Statsministerens kontor.

Kredittilsynets markedstilsynsavdeling satte i gang gransking om mulig innsidehandel etter at DNB NOR solgte statsobligasjoner for flere milliarder kroner i dagene før regjeringen la fram sin kriseløsning. I uken forut for fremleggelsen hadde DNB NOR flere møter med Norges Bank om innholdet i pakken. Finanskonsernet hadde også kontakt med Finansdepartementet.
I tillegg hadde konsernsjef Rune Bjerke kontakt med sin nære venn Jens Stoltenberg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor.
* * * *
Sigrid Undset har et ord til ettertanke: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres, og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerte forandres aldeles intet i alle dager".

* * * *

Endelig: Jeg husker en sak fra 7-8 år siden: Fremskrittspartiet tok opp en avtale mellom Arbeiderpartiet, Norsk Kommuneforbund og Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund, som skulle regulerer hvordan folkevalgte som representerer Ap skulle opptre i saker som gjelder effektivitet og omstilling i offentlig sektor. Avtalen innebar bl.a. at privatisering ikke skal benyttes som virkemiddel i offentlig sektor.
Frp foreslo i Stortinget at det ble tatt inn et tillegg i kommuneloven slik at representanter som møter med slike bindinger som det der var tale om, skulle anses som inhabile til å delta i behandlingen av saker som omfattes av den avtalen som de er bundet av. De andre partiene var uenige i det, men uten å kjenne detaljene i saken synes jeg Frp hadde et anliggende som fortjente drøfting.

Inhumant eller konsekvent? Ja eller nei?

Menneskelige tragedier. Påstander om at Regjering, UDI og UNE bryter fundamentale menneskerettigheter. En omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge. Krav til lik behandling og konsekvens.

Konkurranse mellom de største partiene om hvem som kan foreslå de barskeste tiltakene og fremstå som mest handlingsdyktige når det gjelder innstramning av asylaksept og innvandring. Forsøk på å bløffe seg til opphold i Norge ved å oppgi falsk identitet og usann asylhistorie. Åpning for at mindreårige asylsøkere over 16 år risikerer å bli sendt ut etter fylte 18 - humanisme i praksis?

Mediahåndtering av enkeltskjebner, der følelser vektlegges tyngre enn opplysninger som trekker i motsatt retning av de følelsene redaksjonene inviterer til. Konsekvenstenkning – det er mange i samme situasjon som de med medieoppmerksomhet. Politikere med to tunger. - som sier en ting prinsipielt, men noe helt annet når enkeltsakene blir tatt opp i media. UDI (Utlendingsdirektoratet) og UNE(Utlendingsnemnda) – lette å skyte på, lett å deres arbeidsbetingelser med lover, politiske ”signaler” og et uhyre komplisert saksfelt.

Det handler om Norge anno 2009. Om det tema der holdninger står steilest mot hverandre i opinion og politikk. Om spørsmål som påkaller de største og ikke alltid mest reflekterte reaksjoner i begge ender av meningsskalaen . Om fremmedfrykt. Om politikeres teori og praksis. Om de mange av oss som lever bosettingsmessig langt borte fra den hverdag som andre opplever. Om en statsminister som ikke ville svare på om han ville sende et barn til en skole der et flertall av elevene har utenlandsk bakgrunn. Om bussing fra øst til vest. Om saker der gått så lang tid siden vedtak ble fattet at det av mange hevdes å være urimelig at det fremdeles opprettholdes og nå blir effektuert. Om de som trekker sakene sine ut gjennom aldri å forholde seg til utreiseplikten de har etter endelig avslag, samtidig som de vanskeliggjør tvangsretur gjennom å skjule seg på ukjent sted. Om noen enkelttiltak som er nødvendige, men et helhetsbilde som ikke er regjeringen verdig. Om kalde, nøkterne hjerner og varme hjerter.

Akkurat i dag handler det om to søsken: Abbas, 23 år og Fozia,24 år. Deres sak belyser noe av det dilemme som preger lov og håndtering, den har vært fremme i offentligheten flere ganger. Nå sist ved en artikkel i Dagbladet for et par dager siden av Trude Ringheim, og i dag i Dagsavisen av Arild Humlen,
leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett
Abbas og Fonzia har bodd i Norge størstedelen av sitt liv, De er helt integrert, de har et sted å bo. Men de har nå sittet i kirkeasyl i 8 måneder . To ganger har tingretten gitt dem medhold, to ganger har UNE anket og fått medhold i lagmannsretten. Nå er saken sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Søsknene kom til Norge sammen med moren i 1989. Tidlig på 90-tallet tok moren dem med tilbake til Pakistan. I 1995 kom de igjen til Norge. UNE mener at moren da bevisst ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, slik at familien fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde vært i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge. Moren som kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte likevel å bo i her med barna sine. I 2005 ble hun tatt og sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter.

Abbas og Fozia kjente ikke til situasjonen de var i, før politiet kom til skolen deres og arresterte dem i klasserommet. Ved hjelp av advokat har de gått rettens vei for å ordne papirene sine. Men ifølge UNE-leder Per Flatabø hører det med til sammenhengen at Abbas har begått kriminelle handlinger, som han to ganger er domfelt for. Han ble derfor varig utvist ved UNEs vedtak av 31. mai 2005. Det hadde vi ikke kunnet gjøre med en annen ungdom som hadde bodd 17 av sine 20 år i Norge.

Jeg kan skjønne tvilen hos saksbehandlere og rettsmyndigheter i denne saken. Men den er spesiell, og vil ikke kunne danne presedens. Det kan definitivt diskuteres om ikke dette er en menneskerettssak, og om det ikke har skjedd myndighetsmisbruk. De to har en så sterk tilknytning til Norge at det synes ikke rimelig at de skal straffes for morens feil og egne ungdomssynder, og derfor sendes til et land de ikke husker og en far de ikke kjenner. Når det er stor usikkerhet også i juridisk sammenheng, må tvilen komme ”tiltalte” til gode.

Klimaet og holdninger i saker som gjelder flyktninger og innvandrere.i Norge er blitt hardere i slike saker. Det begynte med Erna Solberg som kommunalminister, reduksjonen av FN-kvoten for overføringsflyktninger og avslaget på den forfulgte atomteknikeren Mordechai Vanunus asylsøknad. Viktige meningsbærere for humanistiske idealer i debatten rundt asyl ble svekket eller forsvant i stortingsvalget.
Arne Strand karakteriserer situasjonen godt i sin artikkel i Dagsavisen for en måned siden: ” "Ap brukte sine muskler og la SV flat i asylpolitikken. Resultatet ble en tøffere asylpolitikk enn Fremskrittspartiet førte for bare noen år siden. SV svelget en så stor asylkamel at pukkelen er lett synlig på partiets rygg."

Norge – landet som i Grunnloven forbød jødene adgang (opphevet i 1851). Først i 1956ble forbudet mot jesuitter (katolsk orden) opphevet.
Norge - landet som lenge stengte ute sigøynerne som gruppe. Som fengslet og utviste mormonske misjonærer (fordi de påsto at de var kristne, først på 20-tallet ble praksisen endret).
Norge - som i mellomkrigstiden nektet å ta imot store mengder jødiske flyktninger.
Norge – landet der generelle fordommer mot ”svake” deler av befolkningen (homofile, funksjonshemmede og andre avvikere) lenge sto sterkt. Norge - der fremmedlovene fra siste del av 1900-tallet har gått fra å være et grovmasket nett som kun stengte ute de færreste, til å bli et svært finmasket nett som de færreste slipper gjennom.

Vi har de senere år i flere sammenhenger bedt om unnskyldning for holdninger overfor og behandlingen av visse grupper. Hva vil fremtidige generasjoner si om de spørsmålene det her gjelder?

"Akademisk" boikott-tøv

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men ”Israel må boikottes kulturelt og akademisk, boikotten bør gjennomføres fordi Israels akademia er nødvendig for å gjennomføre militære operasjoner og fordi den skaper et «arkeologisk og historisk» grunnlag for opprettelse av stadig nye jødiske bosettinger”, fremgår det av et opprop fra en del personer tilknyttet NTNU i Trondheim, 34 professorer og amanuenser.

En professor i epidemiologi ved Universitetet i Oslo gir sin støtte til forslaget. Han ”har arbeidet med palestinske universiteter i snart ti år. Etter å ha sett hvordan akademia og ikke minst befolkningen generelt lider, med stengning av universiteter, veisperringer, ransakelser og ydmykende behandling, synes jeg universitetssamfunnet bør reagere med akademisk boikott”.

Hos boikott-entusiastene finner jeg ingen refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott?
Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?

Er de enige med Ebba Wergeland som kritiserer at en israelsk forsker for to år siden fikk den prestisjetunge Holberg-prisen, er de villige til å innføre en praksis om at faglige priser basert på fri akademisk innsats skal vurderes politisk og at frie forskere bør isoleres? Nikker de bejaende til AKP(ml)-retorikken?

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?
Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.

Er boikott det mest konstruktive bidrag til en fredelig løsning i Midt-Østen?
Er det virkelig slik at de som sier et høyt og tydelig NEI til Israels boikott av Hamas - organisasjonen som har fremholdt at ”Hamas vil eliminere Israel” – de sier også JA til boikott av Israel? Logikken er ikke overveldende. Boikott er det motsatte av dialog.

Forskningsminister Tora Aasland slår fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet.
”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det er klokt sagt, hun har lært av det som skjedde da partifellen, nåværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, i 2005 den ene dagen tok til orde for norsk boikott av israelske varer og den neste erkjente at ”Jeg burde ikke som finansminister ha tatt til orde for en politikk som det ikke er flertall for i regjeringen”.

Jeg regner med at styret for NTNU torsdag sier ja til å forsvare den frie tanke, som sier ja til dialog og nei til boikott.

Denne artikkelen av kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten,anbefales

Cupfinale med nerver

Lillebror Sarpsborg slo ut Storebror Fredrikstad. Er det et forspill til en cupfinale der Storebror Molde taper for Lillebror Aalesund? Normalt skal Molde vinne 6 av 10 kamper mot Ålesund og spille tre uavgjort. Men fotball har aldri vært matematikk. Alle som var vært i Roma vet at det er kort avstand mellom Capitol og den tarpeiske klippe, vet at cup er cup, at MFK er favoritt og at AaFK har alt å vinne, at favoritter har tapt mange ganger før, senest i fjor da VIF slo Stabæk. AaFK er mest sultne, MFK har allerede to cuptriumfer (3-2 over Lyn i 1994, 4-2 e.e.o. over Lillestrøm i 2005) - skal alle gode ting blir tre?

Det er et treneroppgjør. Kjetil Rekdal i AaFK startert sin karriere i MFK da han bare var 16 år, tidenes nest yngste elitespiller. Han var trener for VIF da det ble cupgull i 2002 . Kjell Jonevret har cupgull med Viking i 1983, og ”trenergull” med Djurgården i 2005. I morgen ettermiddag må en av de to ha tapt en finale

Det er et fogderioppgjør mellom Sunnmøre og Romsdal, bare i Sogn og Fjordane er slike holdninger like sterke.

Og det er et prestisjeoppgjør mellom fylkets største by, Ålesund, og fylkeshovedstaden. ”Ingen lag er verre å tape for enn AaFK”, sier den ultimate klubbspiller Daniel Berg Hestad, med 17 sesonger i toppfotballen, fem sølv med MFK (Rosenborg alltid foran.
Daniel kommer fra en sterkere fotballfamilie enn Berg’ene i Bodø. Far Stein Olav har 681 A-kamper for MFK, av dem 247 i eliteserien. Onkel Harry Hestad, 503 A-kamper og proffliv i Haag, 31 landskamper. Onkel Jan Berg debuterte på landslaget som 17-åring mot Kuwait, var proff i Spania. Onkel Odd Berg var toppscorer i eliteserien i 1974, og har som trener ledet juniorlaget til seks NM-trumfer. Jo Nesbø, jr.cup-vinner i 1978, skrev sangen ”Oddemann” til ære for ham.

En sterk brødreduo er Jan og Tor Fuglset. Jan ble toppscorer i eliteserien i 1976. Nervene sto på høykant da jeg dro til Drammen i 1976, kampen mot Strømsgodset var avgjørende for om laget skulle beholde plassen i eliten. For et show ! Jan fikk 10 på VG-børsen, scoret seks mål - det er fremdeles elitetopp. Og MFK bevarte plassen. Da Tor kom på landslaget i 1970 skrev avisene at det var den beste debut siden Kniksen.

Jeg har levd med MFK i over 60 år. Det har det vært opp- og nedturer, men du svikter aldri din første fotballkjærlighet, klubben i ditt hjerte. Selv når du er sjefredaktør i Stavanger Aftenblad og vet at det som er godt for Viking er godt for Stavanger Aftenblad og for avisen, er det aldri tvil. For 20 år siden møttes MFK og Viking i cupfinalene, det ble to av dem - og Viking vant til slutt. Da Dagbladet spurte meg om hvem jeg heier på, svarte jeg feigt: ”Jeg håper at det beste laget vinner”. En grov løgn, selvfølgelig ønsket jeg intenst at de blåhvite skulle få pokalen med hjem.

Jeg husker de 3 S’ene Solskjær, Stavrum og Sundgot som herjet midt på 90-tallet, angrepsfotball har alltid vært MFKs våpen unntatt under den traurige svenske Gunder Bengtsson. Og gjett om jeg husker kirsebærspisingen i 1999. Kvalifisering for Champions League med tap 0-2 mot CSKA Moskva borte, men 4-2 hjemme. 1-1 mot Mallorca borte. Serie med 0-3 borte og 3-2 hjemme moty Olympiakos (Daniel Berg Hestad ble matchvinner), 0-1 og 1-3 mot Porto, 1-4 og et knepent hjemmetap 0-1 mot Real Madrid. Molde var den minste byen som hadde hatt et lag i Champions League helt til årets sesong da Unirea Urziceni fra Romania kom opp.

Endelig: 2009 med oppvisningsfotball på det beste, flere målkalas, 3 mål på de første 10 minuttene mot Brann som opptakt til jazzfestivalen, men 5-0 over Rosenborg i cupen overskygger alt. Bortsett fra eventuell cuptriumf i morgen,

Et mulig scenario: Molde starter som vanlig høyt, men Rekdal har lagt opp til polstring av Thioune, og de geniale pasningene kommer ikke. Etter 18 minutter får AaFK en corner som 204 cm høye Tor Hogne Aarøy header i mål. AaFK trekker ned på egen banehalvdel, MFK prøver og prøver og prøver, men etter hvert blir det mindre sprut og spillegleden er borgen. I det 8o.minutt scorer AaFK, igjen på en kontring. 0-2. Et slukæøret MFK-lag vender hjem. Seriesølv og cupfinaletap er nederlag.

Håpet: Mame Diouf scorer etter 7.min. Dette skaper ro i laget, og Hoseth scorer på frispark etter 36. min. AaFK får et pent mål i det 62. min. men Pape Diouf like etter sørger for 3-1. Kampen ender opp med to store MFK-sjanser, men det blir 3-1.

Molde har gjort seg gjeldende i toppfotballen i 35 år. Hvordan kan en liten by oppnå store resultater? Først og fremst gjennom et glimrende utviklingsarbeid med de yngste. I de siste 10 årene har naturligvis millionene fra Kjell Inge Røkke vært uvurderlige, men en målrettet dyrking og ikke minst integrering av unge senegalske håp er også medvirkende for årets triumfer.

PS. Jeg har prøvd å beherske min lokalpatriotiske MFK-holdning i denne bloggen, men selv med påholden PC har det nok ikke lyktes. Men som en avslutning mitt Molde-lag bestående bare av gutter oppvokst i Molde (landskamper i parentes):
Fra mål til ytre venstre (som det het i mine dager): Sigurd Moe, Torkild Brakstad (3) Ulrich Møller (2), Harry Hestad (31) , Stein Olav Hestad, Daniel Berg Hestad (5), Petter Rudi (27) , Arne Legernes (42), Jan Fuglset (20), Tor Fuglset (9), Jan Berg (23).
Dessuten har disse spilt på landslaget: Romsdal: Knut Olav Rindarøy (1) og Kjetil Rekdal (83). Nordmøre og Sunnmøre: Ole Gunnar Solskjær (37),Åge Hareide 50), Magne Hoset (21), Arild Stavrum (2), Ole Bjørn Sundgot (1). Norge utenfor fylket: Jostein Flo (53) , Morten Bakke (1), Odd Inge Olsen (2), Roger Nilsen (32), Andreas Lund (8). Til sammen 443.

Mitt All Time Star Team:
Bjørnstjerne Bjørnson (”Den femten år gamle skulegut Bjørnstjerne sit i Molde og les Romsdals Budstikke, og heile førstesida handlar om februarrevolusjonen i Paris. Han skulle studera og verta teolog, men idet han les om februarrevolusjonen, vert framtida noko han kan skapa sjølv. Og det var ei avgjerande oppdaging for han” - Edvard Hoem).
Karita Bekkemellem. Jarle Aambø, toppidrettssjef.
Mette Solli, verdensmester i fullkontakt kickboksing.
Jo Nesbø.
Ane Brun, artist.
Arne Nøst, teatersjef og kunstner, tvilling (hans mor fødte to tvillingpar i løpet av 12 måneder, norsk rekord?)
Kjell Magne Bondevik.
Kjell Inge Røkke.
Ingolf Mork, hoppukevinner.
Henriette Birkeland Kitel, europamester i boksing

Innbytterbenken: Rosene. Jazzfestivalen. Ananasbrusen fra Oscar Syltes fabrikk. Keiser Wilhelm 2. besøkte byen årlig i hele sin regjeringstid inntil første verdenskrig. Han kalte byen «Nordens Nice».
Og sannelig, det hadde vært ”nice” med en seier søndag. Men jeg får ikke sett oppgjøret, i valget mellom bispeinnsettelse med påfølgende lunsj, og Ullevål, er svaret Stavanger. Men det finnes SMS....

Klima - ord, handling og rikdom

Alle snakker om klimakrisen, men hva gjør vi i realiteten med den. Kjører vi Mercedes og lar fremtiden i beste fall få en C2v?
Synes vi innerst inne at en årlig temperaturøkning på 3-4 grader egentlig bare vil være en fordel for Norge?
Er vi små pompadur-madamer som greit konstaterer at etter oss kommer syndfloden?
Er politikerne så redde for ikke å vinne et valg at fremtiden blir taper?

Utslippene må reduseres – sier vi. Men gjør vi nok, noe som virkelig monner? Nei.
Hopper Norge når Statoil sier: Hopp! Ja.
Toer staten sine hender når Statoil involverer seg i et oljesandprosjekt i Canadas som vil føre til større utslipp enn oljeproduksjonen på norsk sokkel? Lyser vi ut nye konsesjonsrunder i områder uten gode nok miljøvurderinger? Ja.

Er vi så opptatt av å fortsette velstandutviklingen at vi ikke bryr oss om å gjøre nødvendig industri-omstilling og satse sterkere på energiforskning og –utvikling? Dessverre, jeg er redd for at svaret er ja, og at fremtiden vil si med den svenske Kontrapunkt-Broman: ”Domaren säger at svaret er fel”.

Sitter olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra det grønne Senterpartiet i førersetet for å sikre miljø og fremdtid, eller har oljeindustrien en hånd og tre fingre på rattet? Miljøbevegelsen vil rope: Ja!”Nå er handlingslammelse og mangel på engasjement det beste som kan sies om ham”, sier aktørene i industrien.

En kort og meget ufullstendig internasjonal klimahistorikk før jeg vender tilbake til stoda på heimebane, Norges forpliktelser og alternativ energi:
1997: I Kyoto i Japan vedtas en avtale om at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA med 7 %, og Japan med 6 %. Minst 55 land, med 55 % av CO2-utslippene i 1990, må offisielt ratifisere avtalen.
2005: Avtalen trer i kraft etter at Russland har underskrevet, 127 land stårnå bak.
1997-2009: USA sier nei til avtalen. ”Den kan skade amerikansk næringsliv, og det er urettferdig at land med så stor velstandsvekst som India og Kina” (George Bush. USA har tradisjon for ikke å forplikte seg før de har fått i stand et lovverk hjemme, men troverdigheten er stor når de har undertegnet.
2007: På en konferansen på Bali blir 190 medlemsland i FNs klimakommisjon enige om å begynne forhandlinger om en ny avtale etter 2012, blant annet om hvor store utslippskuttene må være og hvorledes de skal bli fordelt.
1990-2008: Verdens utslipp av CO2 fra fossil forbrenning øker med 40 %.
2008: Verdens utslipp av CO2 fra kull, olje og gass øker med 2,2 % fra 2007. Effekten av finanskrisen får en motvekt i økt bruk av kull i India (6% av verdens utslipp) og Kina (22%).
Effekt: Vi styrer mot betydelige temperaturøkninger, kanskje 3-4 grader innen 2100 (Gunnar Myhre, seniorforsker, CICERO).
Blant de rikeste landene i verden, deriblant Norge, har klimagassutslippene økt med 11,2% fra 1990.
FNs klimapanel: Rike industriland må redusere sine egne utslipp med 25-40% innen 2020 for å hindre store temperaturstigninger i fremtiden.

Desember 2009: Klimatoppmøte i København.
Intensjon: Landene skal forplikte seg på en ny, strengere og mer omfattende klimaavtale. Sannsynlig resultat: Ingen bindende avtale, i beste fall politiske intensjon om ”50% kutt av utslippene i 2050 sammenlignet med 1990, målsetting om at klodens temperatur ikke skal øke med mer enn to grader fra førindustriell tid, mål for utslippsreduksjoner underveis til 2050” (Hanne Bjurstrøm, Norges forhandlingsleder). Forpliktelsenes motpoler: Kina/India og USA. Kanskje vil det største slaget stå om finansieringen av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland.
2013: Kyoto-avtalen utløper. Klokken tikker raskt.

Til syvende og sist tror jeg det er med klima som det meste annet: ”Is’s the economy, stupid” (Bill Clinton i valgkampen 1992). Det kan synes som om EU og de rike land – igjen – vil sende regningen til de fattige. Urettferdighet er en svak karakteristikk av vestlige holdninger. Rike land – og Norge er så visst blant dem – må forplikte seg både til finansielle og utslippsmessige forpliktelser.
Hver eneste nordmann slipper ut like mye CO2 som seks amerikanere. Vi er verdens nest verste CO2-land målt etter folketall, bare Kuwait slår oss. Det er som trønderen som ble kritisert for at trøndere var norgesmestre i skryting, strålende svarte: Ja, vi e’ best der å’.

Vår rikdom har ført til at importerer stadig større kvanta elektronikk, maskiner og andre produkter fra Kina, som da får økende industriproduksjon, energibruk og klimautslipp. Vi overlater mer og mer forurensende produksjon til utviklingsland. som Kina. Hvis den samme produksjonen hadde foregått i Norge eller andre europeiske land, måtte vi ha betalt milliarder av kroner for å kjøpe utslippskvoter

Olje- og gassfesten har gitt oss ”pæng på bok”, rundt to tusen femhundre milliarder kroner. på bok, og en velstand få kan vise maken til. Men produksjonen av norsk olje og gass har også en bakside. For vår egen rikdom har gått på bekostning av klimaet på jorda.
Når afrikanske land krever at Vesten gir finansiell støtte på 200 milliarder dollar og et klimafond på 67 milliarder, er ikke dette urimelig Det er vi rike som har skapt miljøkrisen, det er de fattige som rammes sterkest. Land som nesten ikke slipper ut CO2, opplever flere og verre flommer, høyere sjø og dårligere matsikkerhet.

Vann fra fjell, vann i hav og olje under hav er naturgitte forutsetninger for Norsk Rikdom. Burde vi ikke i langt, langt sterkere grad bruke denne rikdommen til å gi hjelp – kompensasjon er egentlig et mye bedre uttrykk - og i neste omgang selvhjelp til de som ikke har, for de som lider mest og i fremtiden vil kunne lide enda mer for vestlig menneskeskapt klimapress?

På hjemmebane: Det går for smått og det er for små insentiver når det gjelder satsing på alternativ energi. Jo lenger vi venter, jo verre blir situasjonen den dagen vi opplever at naturressursene tørker inn og vi ikke har skapt de arbeidsplassene som skal erstatte. Eller som slutten i den første tyske gjenfortellingen på fortidens realskole: Har du sovet i den varme sommeren, kan det bli kalt til vinteren.

Etterlyst: Langvarig og stabil satsing på klimavennlige teknologier:
• Vindkraft og offshore
• CO2-fangst og lagring
• Pellets ovner
• Biodrivstoff
• Solceller
• Hydrogenteknologier
• Varmepumper
• Lavutslippsfartøy

Endelig: Er det helt sikkert at siste kapittel er skrevet og boken lukket i spørsmålet om atomkraft?

Kamp om Høyres sjel

"For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.»

Høyre gikk til valg på denne formuleringen. Men betyr den noe i praksis? Er den bare et tomt skall, eller skal den gis substans?
Jeg har alltid synes at noe av det beste med Høyre har vært en kompromissløs kamp for personvern og personlig integritet. Men man er gått ut på dato hvis man har større glede av fortiden enn av fremtiden, hvis prinsippfasthet avløses av pragmatisme.

Dagens viktige spørsmål er dette: Skal Høyre svikte når det gjelder spørsmålet om å implementere EUs Datalagringsdirektiv (DLD) (mer om direktivet og mitt syn her )

Er det sant at det er de unge som skal skape fremtiden og gjøre verden til et bedre sted å leve i? Da bør Høyre lytte til dem: ”DLD bryter med våre viktige prinsipper. og det er uansvarlig dersom vi går inn for der. Partiet overdriver konsekvensene av å si nei”, sier Unge Høyres leder, Henrik Asheim. Hans råd er klart: ”Norge bør bruke reservasjonsretten for å stanse direktivet. Det er et stort nederlag og en fallitterklæring dersom vi stemmer for dette”.

En eldre røst, Michael Tetzschner: "Vårt frie demokrati utmerker seg ved at vi har stor tillit mellom folk og myndighetene. La oss ikke ødelegge denne viktige tillitskapitalen ved slike bestemmelser som ligger i direktivet. Vi med et konservativt ståsted har større grunner til å si nei til storebrorsamfunnet enn det sosialistene har”.

Amen.

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter (og glemte passord). Vil Høyre i en overdrevet frykt for EØS-avtalens fremtid følge Arbeiderpartiet, si ja til DLD og legge enda flere steiner i broleggingen av overvåkningsveien til et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig?

I denne saken uttrykker Frp konservatismen langt bedre enn Høyre: ”Vi har lagt alle mulige verktøy på politiets bord, men personvernet og beskyttelse av den private sfære går til kjernen av vårt partiprogram. Derfor vil vi bruke reservasjonsretten”.

Amen igjen.

”Våre myndigheter vil naturligvis aldri misbruke slike data”, hevdes det. ”Men i 1937 visste ingen hvem som ville styre Norge i 1942” (Andreas Wiese i Dagbladet)

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre.


Høyres standpunkt i denne saken er svært viktig fordi det etter alt å dømme vil være avgjørende. På den ene siden står Arbeiderpartiet. Enige og tro, med Helga Pedersen som stortingsgruppens forsanger uten kryss og b. På den andre siden står Frp, Venstre, SV, Sp og etter alt å dømme KrF-

Datatilsynet sier nei. Personvernkommisjonen sier nei. Sentrale Høyre-politikere sier nei. Den europeiske Open Rights Group mener i en uttalelse om direktivet at vissheten om at du i prinsippet er overvåket kan skape frykt, og at: ”This chilling effect is especially harmful in cases which attract abuses of power, namely in the case of organisations and individuals who are critical of the government or even the political system”.

Vil Høyregruppen i Stortinget bli tvunget til å stå sammen med Ap og godta DLD? Vil Erna svinge partipisken , den Høyre så ofte - og med rette - har kritisert Ap for å ta i bruk?
Skal Høyre være en garantist for Ap, eller en garantist for rettsstaten?

”Partipisk mot personvern og privatlivets fred kan bli en konservativ katastrofe” (Adresseavisen).

Fallskjerm-ukulturen

Få sparken og bli rik!
Dagens Næringsliv føyer i dag et nytt kapittel til den etter hvert omfangsrike sagaen om ledere som ut av lang, lang rekke går - nei, svever i de tynne luftlag med en fallskjerm i gylden farge.

Direktør Petter Jansen i Norwegian Property hadde en avtale om etterlønn i seks måneder. Den ble firedoblet i nye forhandlinger i styret. Etterpå følte han at han hadde gjort jobben han var satt til, søkte avskjed – og fikk med seg en hyggelig sluttpakke på nesten 7 mill.kr.
Dette var en tre år gammel reprise, Jansen oppnådde forsommeren 2006 en kraftig økning i etterlønnen på 5-8 mill. kr. umiddelbart før han fikk sparken fra topplederstillingen i SAS Braathens. Hvoretter han noe uker senere ble ansatt i Norwegian Property.

Grådighet? Dårlig styrearbeid før ansettelse? ”Firmareklame” og ny variant av ”hvem har den største”?

Generelt: Hvis et styre ønsker å bli kvitt daglig leder, må det skje på en ordentlig måte. Det er åpenbart at ledere (stundom også andre ansatte) i yrker der stillingsvernet er svært begrenset, må få en eller annen form for fallskjerm. Ordningen er da også lovfestet i arbeidsmiljølovens § 15-16: Det er lov å avtale at lederen skal kunne sies opp uten videre og uten saklig grunn, hvis det gis etterlønn av en viss størrelse. 

”Viss størrelse” er imidlertid et fleksibelt begrep. I sluttpakke og pensjon er det beregnet at Kjell Almskog fikk 78 mill.kr av Kværner i 2001 og Jens P. Heyerdahl, 42 mill.kr.(Orkla, 2000).

Gyldne fallskjermer dreier seg som regel om ledere som allerede er særdeles godt lønnet. To, tre, fire osv ganger statsministerens lønn er ikke uvanlig i store selskaper. Slik lønn bør i seg selv stimulere til maksimal innsats, det er ingen grunn til å gi overdimensjonerte fallskjermer, opsjoner og store bonuser - som lett kan friste til å ta avgjørelser som gir kortvarig pluss men langsiktig minus.

”Vi må gi høy lønn og gode incentiver for å beholde toppledere slik at de ikke går til utlandet”, lyder bekymringsfulle forklaringer - stundom i egeninteresse? - til ukulturen. Jeg tviler på om utvandringen ville bli av særlig størrelse, og om så var: la fare hen, la gå.

Dagens Næringsliv gjør et godt arbeid med å avdekke den ukultur det her er tale om, hvis noe i det hele tatt kan påvirke selskapene er det trolig at det skapes et negativt omdømme.
Slik det skjedde da det ble kjent at stortingsrepresentanter fikk maksimal pensjon etter bare 12 års opptjeningstid, at pensjonen ble regulert mot stortingslønnen til enhver tid, ikke mot G. Det var ingen levealderjustering som politikerne hadde vedtatt skal gjelde alle andre, og en representant som ble valgt som 35-åring kunne pensjonere seg som 55-åring etter 5 perioder.
Dette var et sterkt bidrag til politikerforakt, og regelverket ble endret. Kanskje litt mye. Etter valget i høst er det fremkommet at de som ikke skal fortsette, får ekstralønn i én måned og i inntil tre hvis de ikke har inntekt. Dette er lite, her kunne man gjerne gå lenger. Noen er uten en jobb som venter, det kan ta litt tid å etablere en ny tilværelse - ikke alle heter Bjarne Håkon. Ellers registrerer jeg at noen som på direkten gikk rett over i annen virksomhet frasa seg ekstralønnen - ros til dem. Andre har ikke skjønt den norske samfunnskoden, og lot være.

Arbeiderpartiet har gått klart imot store lederlønninger og opsjoner, og ønsker derfor økt aksjonærkontroll, åpenhet og innsyn i prosessene rundt lederlønnsfastsettelse. Men teori og praksis er ulike størrelser. Nåværende partisekretær Raymond Johansen ga Martin Andresen en millionfallskjerm som blir utløst selv om VIF-sjefen selv velger å gå. Som manager og som spiller tjener han godt over fem millioner kroner i året på de to rollene.

Ikke bare når det gjelder skyhøye lønninger til middelmådige fotballspillere er Idretts-Norge smittet av ukulturen. Generalsekretær Kristin Felde i Skiforbundet sluttet i jobben etter seks og et halvt år i lederstolen. Hun hadde avtale om seks månedslønner «etter fratredelse fra sin stilling», men fikk fire ganger så mye. Samtidig fikk Skiforbundet et driftsresultat før finans på minus 39,3 mill.kr. etter et inntektsfall på 17,4 prosent og økende kostnader. I år har organisasjonen måtte kutte ti millioner i utgifter etter et overforbruk i fjor på 6,5 millioner. (VG)
De sterke tradisjonene i norsk idrett er amatørskap, dugnad og idealisme, ikke fallskjerm og etterlønn.

Det er langt fra Armen Firman, som i 854 hoppet fra et tårn i Cordoba med stoff som var avstivet med trepinner for å bremse farten, til dagens som regel helt risikofrie og innimellom altså meget lønnsomme operasjoner.

Skal Storebror varsle arbeidsgiver?

”Vi gjør oppmerksom på at firmaets ansatte Kerimi Nalitet etter omfattende spaning av politiet i går ble avslørt som sex-kjøper. Han ble ilagt kr.9000 i bot, og han vedtok på stedet”. Får politiet i Trondheim dele ut slik tilleggsstraff, kan dette bli fremtiden.
Overvåkningsamfunnet utvider stadig sitt virkeområde.

”Arbeidsgivere for mennesker i visse typer yrker (ikke nærmere spesifisert) må få vite hva deres ansatte driver med på fritiden”, fremholder to tjenestemenn, de ønsker for øvrig å være anonyme, ved Sør-Trøndelag politidistrikt til Adresseavisen. ”Vi har et ansvar for å unngå at menn som blir tatt for sexkjøp begår sedelighetsforbrytelser eller lignende kriminalitet i forbindelse med jobben eller vervet sitt”.

Her tror jeg man skal være forsiktig, jeg vil gjerne se en vitenskapelig bekreftelse av slike relasjoner. Selv om to forsker ved University of Chicago har funnet ut av hver 30. horekunde er politimann, betyr det neppe at vedkommende er mer disponert enn andre til å begå sedelighetsforbrytelser.
Resonnementet kan gi mange interessante paralleller. Hva for eksempel med dem som blir tatt for fartsoverskridelse ? Eller mobiltelefonbruk bak rattet? Bør ikke deres arbeidsgivere få vite hva slags potensielle drapsmenn eller lemlestere de har i sin tjeneste?
Ville det ikke være nyttig å vite for en arbeidsgiver å få kunnskap om at en av hans ingeniører har blitt tatt med til politiet på grunn av husbråk? Aldri godt å vite om hun ikke kunne komme til å stelle i stand noe mye verre?

Samfunnet begir seg inn på en meget tvilsom vei om forslaget fra Trondheim skal effektueres. Vi har allerede et system med vandelsattest for de som har spesielle yrker eller verv, alle straffbare forehold vil der bli tilgjengelig.

Varsling til arbeidsgivere – Storebror passer på deg.

Loven om sexkjøp trådte i kraft fra 1.januar. Jeg har i en tidligere blogg sagt hva jeg mener om den. Og i forbindelse med diskusjonen om datalagringdirektivet, skriver jeg om overvåStoeekning i en annen blogg.

Når det gjelder oppfølgingen av denne loven er det interessant å lese Adresseavisens reportasje med overskriftene ”Her tas sex-kunde nr.26” og ”Her utfører Rosa sine sex-tjenester”.
Avisen har ”i flere dager” fulgt to politimenns jakt på sexkunder i Trondheim. De har kontaktet ”Rosa” , som de kjenner til fra et tidligere besøk da det oppsøkte henne for å finne ut om hun kunne være offer for menneskehandel. ”Det tror de ikke at hun er”.

En av politimennene gir seg ut for å være sexkunde på telefonen, avtaler et møte, men får ikke navnet på hotellet. Plutselig oppdager de henne, skygger henne til hotellet, og får en nøkkel til naborommet. Etter ”flere timer” har intet skjedd.. De tar kontakt, og hun forteller at ”hun har det bra, ingen presser henne til å prostituere seg,. Men jeg trenger pengene, jeg har to barn å forsørge”.

Politimennene varsler resepsjonen, og hun kastes ut. Politiet har funne sms-meldinger på mobiltelefonen hennes, fra en tidligere kjøper som vil møte henne igjen. Dette kan brukes som bevis og ende i en mulig straffereaksjon.
Neste dag er det to østeuropeiske jenter som overvåkes, men ingen kunder dukker opp. Den tredje dagen blir de holdt under oppsikt i tre timer, og så skjer det endelig noe! De går ut, ”står flere minutter i nærheten av en mann med fippskjegg….. kan være jentenes hallik….. mer interessant enn jakten på sexkjøpere”. Men de mister ham, går tilbake til hotellet, finner en familiefar som erkjenner og får 10.000 kroner i bot”.

Menneskehandel er og blir avskyelig, må tas meget alvorlig. Men det er deprimerende at Politiets sentrale enhet for menneskehandelsofre har tallfestet at over 90 prosent av alle anmeldte menneskehandelssaker i Norge blir henlagt.
Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at 70–80 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.
Vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøpsloven?

Politiets STOP-gruppe i Oslo beslaglegger de prostituertes mobiltelefoner, og kvinnelige politifolk svarer deretter på anrop og utgir seg for å være prostituerte.
Ifølge politiet benyttes metoden kun i saker hvor det er mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller er utsatt for menneskehandel.
Justisdepartementet mener likevel at det er behov for å gjennomgå metodene som benyttes – det tror jeg er klokt.

Jeg ønsker overhode ikke å raljere over politiets bestrebelser på å følge den nye love. Politiet har fått klare politiske pålegg om å prioritere kriminaliteten på dette området. Sør-Trøndelag har mottatt 250.000 kroner til å følge opp loven. Derfor jobber nå ”to politjenestemenn med å følge opp sexkjøp-forbudet på heltid”, skriver Adresseavisen. Kan det regnskapet gå i balanse?

I løpet av årets 10 første måneder er 26 mann tatt for sexkjøp i Trondheim. To er siktet for hallikvirksomhet – resultatet er ukjent.
Er dette den beste bruken av politiressurser? Er den viktigere enn å gjøre noe med folks skepsis til politiet fordi man altfor ofte opplever at politiet ikke har ressurser til å
- rykke ut når det meldes fra om kriminelle handlinger
- etterforske en lang rekke av lovbrudd
- virkelig å gå inn i slåsskamp med konkursrytteri og økonomisk krim
- håndtere terrorisme og store naturkatastrofer
- møte økende narkotikaproblemer
for å nevne noe av de bekymringsmeldinger vi ser i mediene.

Det er i dag et åpenbart gap mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får.

Det er ikke vanskelig å være enig i at prostitusjon og særlig organisert prostitusjon, skal forsvinne. Men jeg ser problemet når det beste blir det godes fiende, når kriminalisering kan virke mot sin hensikt for å oppnå dette.
Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, de kan ikke løses ved lov.

Prosjekt maraton

Søndag er det New York Marathon igjen. Med nærmere 50 000 deltakere gjennom alle metropolens fem bydeler. Tre ganger har jeg hatt et startnummer der, en synliggjøring av det største alle mine skippertak gjennom årene.
Blogging må springe ut av lyst. Og i dag har jeg lyst til å feire et nesten dobbelt høyst privat jubileum. Siden jeg 4.november i fjor startet www.boreaktuelt.blogspot.com etter sterke oppfordringer til 70-åringen fra neste generasjon, er det med denne blitt akkurat 300 blogger.

Jeg har alltid hatt sans for skippertak, enten det gjelder å rydde i kjelleren eller vektreduksjoner. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. "Prosjekt maraton" var et slikt skippertak( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tida man reiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i, eller ut av en havn var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen). Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål.

Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Aksel Lund Svindal.
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz.
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som strakk seg over 3 år.

1. 1938-1958
I begynnelsen var 60 meter, det var akkurat langt nok. Mye aktivitet, men ingenting ligner på seriøs trening. Da jeg i mai 1957 tilfeldigvis får se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger, etableres det første idrettslige skippertak: Jeg vil bli 100m-løper. Intens trening får stoppeklokken til å stanse på 11.7, men så sier det stopp.

2. 1959 -1978
Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst.
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.

3. 1979-1982
”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som bekymrer seg over at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.

Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer litt raskere uke for uke. Begynner å føre treningsdagbok.
Etter tre måneder er vekten gått ned fra 85 til 70 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.

Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går bra. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42 195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?
Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten. Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!

1981 kommer, jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, en langrunde rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert i 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Nå skal det trenes for alvor!

1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, "gamping gir ikke særlig resultat".

Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo (en legende, i mai 1996 gjennomførte han 9 maratonløp på like mange dager, natten før det 10. døde han i soveposen sin) og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?

Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.

2.45.13. Jeg er 45 år og lykkelig. Skippertaket er fullført. Men aldri mer maraton.

Barnevernet i krise

”Jeg orker ikke å flytte igjen nå. Jeg har tidligere har bodd i Sogn og Fjordane, Tønsberg, Drammen og Hokksund. Jeg synes det er dritvanskelig å få nye venner hele tiden. Det er kjipt hvis hjemmet mitt går konkurs, liksom! Jeg vet ikke hva som skjer med meg da, jeg blir sikkert flytta langt vekk i helvete . Det er så kjipt som det kan bli”, sier ”Siri”.

”Jeg fikk fem timer på meg til å pakke og flytte en annen plass. Jeg fatter ikke at jeg har mistet nok et hjem, etter 12 ganger med flytting. Hvorfor skal vi bytte hjem like ofte som andre skifter sokker”, spør ”Kristian”.
Det handler om barnevern, om
* et system der regjeringer med ulik farge har satt ut på anbud institusjoner der det bor barn og unge med mange flyttinger bak seg
* et system der førstelinjen ikke sjelden er i utakt med resten av barnevernet
* sprikende faglige vurderinger
* å snu utviklingen fra å plassere barn og unge i institusjon til fosterhjem, uten at det ofte er nok fosterhjem
* at kvalitet koster, i form av kompetanse, bemanningsnorm og gode nettverk og fritidstilbud
* at et anbudssystem umulig kan være beste måte til å finne gode og stabile omsorgsløsninger
* at økonomi ikke må prioriteres først slik at barn og unge til slutt blir en handelsvare

Situasjonen skaper uro og utrygghet. Barn og unge utsettes for offentlig omsorgssvikt. Selve konseptet omsorg på anbud er dypt krenkende for individet.
”Barnevernet er i en dyp systemkrise. Det er for få hender til å håndtere de mange sakene som kommer inn. I mange kommuner fins det ingen tilbud i helger og om kveldene. Situasjonen går ut over de aller svakeste. Barn som opplever overgrep, vold eller omsorgssvikt”, påpeker Reidar Hjermann, barneombudet som var for frittalende for regjeringen, men takket være opinionen fikk fornyet åremålet.

Hjermanns rapport til FNs barnekomité peker på en rekke forhold i Norge som strider imot FNs barnekonvensjon, blant annet barnevernets manglende ressurser. Hvert fjerde barnevernskontor har bare én ansatt - og flere av dem jobber i halv stilling.
Barneombudet krever at det må være minst to fagstillinger på hvert kontor. Og han kaster ut en politisk brannfakkel: ”For å få til dette, kan det bli nødvendig å slå sammen kommuner. Det er for mange kommuneromantikere. Når de fleste kommuner som blir gransket ikke klarer å gi et skikkelig tilbud til barna, er vi nødt til å finne på noe”.Kan du gjette hva departementet svarte? Ikke uventet : ”Hjermann svartmaler situasjonen”. Men man er likevel bekymret for at mange kommuner ikke har gjort nok for å styrke barnevernet.
Jeg tror Hjermann har rett, selv om han med Sp i regjering ikke vil få rett. Med dagens kommunestruktur er det vanskelig å bygge opp et tilfredsstillende kommunalt velferdstilbud til borgerne. Om lag 80 prosent av arbeidet i barnevernet foregår i kommunene. Barns rettssikkerhet burde være viktigere enn kommunestruktur.

En hovedtillitsvalgt mener at institusjonsbarnevernet smuldrer opp: ”Tidligere kunne vi si til ungdommene våre at de kunne bo hos oss så lenge de trengte. Anbud og tanken om at barn skal bo mindre på institusjon gjør at vi må si «kanskje et år, kanskje mer» til barn og unge som virkelig trenger stabilitet”.

Og en annen: ”En dag på jobb i institusjonen krever all vår energi og oppmerksomhet. Vi har ungdom med komplisert problematikk og det kan være utagering og trusler. Vi skal være der for ungdom som har opplevd tap og avvisning. Når vi i tillegg må lure på hvordan institusjonen skal drives og hvor lenge, er det fortvilende”.

For all del: Det gjøres mye godt barnevernsarbeid både i kommunene, i staten og i institusjoner som har avtale med staten. Men bør man ikke bli flinkere til å få med alle seriøse private krefter? Fremtidige aktører, ofte idealister som bryter ut av det offentlige barnevernet, og som ønske å drive frem alternative tiltak, må få mulighet til å realisere sine prosjekter.

Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned hvis man rir ideologiske kjepphester. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette blir lett irrelevant når barnevernsmyndighetene sentralt lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, i norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

Barn har krav på fremtid. Alle barn. Også de med foreldre som har kommet i vanskelige livssituasjoner. Barnevern er nødvendig. Men det koster, og beløpene vil øke i takt med at samfunnet blir hardere.
”Alt henger sammen med alt”, sa Gro. Men samfunnet i dag klarer på langt nær alltid å se sammenhengene, se hvordan investeringer på ett felt kan redusere utgifter i dag – eller ofte: i fremtiden.
Det gjelder rehabilitering av bygg når det er nødvendig, ikke vente til kostnadene blir desto større. Enkelte kirkereparasjoner er tydelige bevis på det. Det gjelder politikernes fristelse til å bygge nytt og stort, rehabilitering er ikke spektakulært, blir ingen monumenter.
Det gjelder trygdesektoren, der en instans har ansvaret for innkjøp og tildeling av hjelpemidler til mennesker med ulike bevegelseshemninger, mens reparasjoner utføres og betales et annet sted. Dette har ført til at gode og dyre hjelpemidler kasseres, det er enklere for den ene hånden å slenge en nyanskaffelsesregning over til den andre, enn selv å betale reparasjon.

Og det gjelder barnevernet. Forskere ved Nova (Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring) har påvist at nesten tre av fire tidligere barnevernsbarn har mottatt sosialhjelp etter at de fylte 18 år. Til sammenligning mottok bare ca. 8 prosent av alle i aldersgruppen 20 - 24 år sosialhjelp i fjor. Det kan bli dyrt for samfunnet å forsøke å spare her. Brukeren kan bli enda mer avhengig av statens og kommunens tjenester

Der det er skapes utrygghet om disse personene kan fortsette i jobben, er dte vanskelig å bygge nødvendig gjensidig tillit.
Vår velferdsstat må gi et romsligere armslag til barn og familier i krise. Gode relasjoner er alfa og omega for et sårbart barnevernsbarn. ”Når du vet at du ikke skal være et sted lenge investerer du heller ikke mye i de relasjonene du har der, og det er virkelig trist, for det er nettopp det de trenger”, sier en som i mange år har arbeidet i førstelinjen. Barn knytter seg til bestemte personer.
Stikkordene må være kvalitet, kontinuitet og forutsigbarhet.

Norge trenger "lykkejegere"

Hyppig anvendt begrep i innvandringsdebatt og etter hvert blant flere og flere partier om de fleste av alle de som kommer til Norge og søker asyl: Lykkejeger.

Den norske innvandringspolitikken på dette området vil bli strengere de kommende årene, sier Sp-politikeren som har vært i Danmark, studert landets strenge praksis, og har sett lyset: ”Tøff”. ”Stramme inn”. ”Døren til Norge må bli trangere”.
Ola Borten Moe tror han har funnet koden. Han synger med i klagekoret. Han vil opp og frem i politikken.
Politisk lykkejeger?

Kari er lavtlønnet, sliter med å få endene til å møtes. Men hver uke gjør hun en liten Lotto-innsats. Hun ønsker seg et litt bedre liv, i et land der kravet om lykke og ønsket om et enda bedre liv, er en legitim del av virkeligheten for de aller fleste.
Lykkejeger?

Mette og Jørgen og de tre barna og hans familie bor i et rekkehus. Ingen hage, litt trafikkstøy. De ønsker seg en litt større bolig, en liten hage, mer trafikksikker skolevei for barna.Et bedre liv.
Lykkejegere?

Far har gått konkurs, mor har fått ALS og ligger i permanent respirator. Hege skjønner at hun kan ikke få alt som de i den kule gjengen har. Men nå har hun fått en liten kveldsjobb på supermarkedet. Tenk om hun kunne få nok til å bytte ut den to år gammel allværsjakken! Og enda bedre: Klare å få kjøpt et skateboard!
Lykkejeger?

Guri i Rakkestad var aktiv i motstandsbevegelsen. Hadde venner som tatt og torturert. Ble angitt av en nordmann, klarte å rømme til Sverige våren 1943 - og fikk bli.
Steinar på Rubbestadneset unnslapp så vidt Gestapo sa han sammen med seks andre dra over Nordsjøen til Skottland i fiskeskøyta ”Håpet”.
Lykkejegere?

Lise vokser opp i en familie preget av volds og alkoholbruk, liten omsorg, dårlig råd. Hun ønsker seg et liv i trygghet, muligheter for selvrealisering.
Lykkejeger?

Oldefar Kristoffer var nest yngst av 8 søsken, på en liten gård i en liten bygd. Lite mat, lite klær, dårlige fremtidsutsikter. Han og Maria klarte å skrape sammen til en Amerika-billett. Ble møtt av frihetsstatuens “Give me you tired, you poor”, ikke med med “Gate closed.
De jaktet etter lykken - og fant den.

Sør-Afrika ville skille rasene. Apartheid. USA behandlet hvite og svarte forskjellig. Nordmenn var sterke kritikere mot urett langt borte. Norske røster i dag: “Norge for nordmenn”, “nei til raseblanding”. Nei, nei, nei.
Apartheid i ny emballasje?

FN: Hvis alle verdens mennesker skulle ha et like høyt forbruk som en gjennomsnittlig nordmann, ville vi trengt nesten 6 jordkloder.
Flere kåringer: Norge verdens beste land å leve i. Norge verdens rikeste land.
Norge - et land som har vunnet i Lotto uten å ha tatt lodd. Et land som stadig vil bygge ut velferden, også for de bedre bemidlede. Mer statsstøtte til gode formål. Mer, mer, mer.
Norge - konstant på jakt etter mer lykke?

42 millioner mennesker verden over er på flukt, er flyktninger. 18 000 antas å komme til Norge. 0,45 promiller.
Lykkejegerbrigaden?

De lever med terror, fattigdommens svøpe, mangel på muligheter. De satser alt på å komme seg til Norge. Hva svarer vi:
Lykkejegere!

De jakter på friheten, ønsker et menneskeverdig liv. De banker på døren til Kongeriket Norge. For dem er Norge eventyrland. I en verden der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykkelse - i en slik verden er Norge ekstremt fredelig, ekstremt rikt, ekstremt demokratisk.
Men rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom.
Storhet som setter grenser, blir armod.
Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Norge trenger flere kalde hjerner og varme hender. Vi trenger økt innvandring. Skal velferdsstaten opprettholdes? Skal dagens ungdom få den hjelp de kan kommer til å trenge når de passerer 80? Da trengs det nye nordmenn.
De vil bidra til fremtidens lykke.

”Eldretsunami” blir det kalt når tallene forteller at det blir stadig flere over 65 år, at levealderen stiger, at dette er problemskapende. Jeg er 71 og håper jeg skal bli gammel.
Lykkejeger?

Den norske regjeringen kan ikke styre hvor mange som søker asyl her, og de som kommer, har krav på behandling. Vi må følge internasjonale konvensjoner i vurderingen av hvem som trenger beskyttelse,
Innvandringsstrømmen kan best reguleres gjennom restriktiv politikk på familiegjenforening og arbeidsinnvandring.

Vi må åpne for atskillig større innvandring enn i dag og modernisere velferdsstaten slik at den tåler det. De fleste asylmottak og de som bor der oppleves som en positiv faktor i lokalmiljøene rundt omkring i Norge. Mange steder ønsker tilflytting, averterer etter og tilbyr gode rammebetingelser for tilflyttere.

Asyl og innvandring er kompliserte spørsmål Både på en ene og den andre fløyen er det lett å henfalle tilslagord, lett å forenkle. På samme måte som vi ikke kan ta imot alle verdens fattige og forfulgte, må en gjennomgripende drøfting naturligvis skje på en annen måte og i et annen omfang enn disse blogg-linjene. Men la oss slippe fremmedfrykten, frasene og unnskyldningene om “lykkejegere”.

Jeg slutter meg i de store linjer helt til UDI-direktør Ida Børresen når hun sier: ”Lykkejegerne” må stoppes, ropes det. Stadig oftere og høyere. Det er riktig at Norge ikke kan redde hele verden og at alle land har behov for å regulere sin innvandring. Vi må ha et system som raskt og riktig skiller mellom de som har rett og de som ikke har rett til beskyttelse, og som setter inn tiltak for å redusere andelen søkere uten behov for beskyttelse – ikke minst av hensyn til søkerne selv. Men er det galt å jakte på lykken? Og hvem er vi til å fordømme”?

Min konklusjon: Deler man sin lykke med andre, blir den samlede lykke i verden større.
”Håpet gjør ingen til skamme” (Rom. 5.5)

Rettssikkerhet, media og tunnelsyn

Til politiet: «Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskningen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». (Straffeprosesslovens paragraf 226, tredje ledd)

Til media:”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere” (Vær Varsom-plakaten 4.5), og ”Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder” (VVP 3.2)

Til skatte- og trygdeetaten: På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når etatene setter igang sitt mektige apparat? Husk: Det er anklageren som skal bevise skyld. Ikke motsatt.

Til oss alle (I): Livet må aldri være er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Til oss alle (II): Djevelens advokat tar ikke 3500 kr timen.

”Etterforskningen synes helt og fullt å være rettet inn mot å bevise at de tre siktede i saken er skyldige. Det er et fullstendig feil utgangspunkt”, sa advokat Odd Rune Torstrup i en straffesak i Stavanger. Mange forsvarere har sagt det før ham, enkelte av dem har nok hatt rett.

I en menneskerettighetsforelesning nylig på Misjonshøyskolen i Stavanger hørte jeg privatetterforsker Tore Sandberg. Det var spennende og skremmende å følge hans gjennomgang av flere justismord som er snudd til oppreisning og erstatning.
To av dem:
Per Liland ble med hjelp av Sandberg og andre frikjent for drap, og en erstatning på 13 millioner kroner. Syv navngitte personer ble anmeldt for bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil. Anmeldelsene ble alle henlagt, Riksadvokaten ønsket ingen behandling.

Fritz Moen ble dømt for to drap i Trondheim og fikk 21 års fengsel og 10 års sikring. Men Sandberg tok saken, rekonstruksjoner og intervjuer. Historien ble satt sammen bit for bit. Han og hr.adv. John Chr. Elden møtte vitner som politiet hadde oversett, og oppdager beviser som aktor unnlot å legge frem. Til slutt ble Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Moen ble først frikjent for det ene drapet, og året etter (!) at Moen døde ble han frikjent for det andre; en mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Dette er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Gjennom selektiv bevisførsel og manipulasjon klarte man å få Moen dømt for drapene, og han var en glimrende kandidat til tiltalen. Et tidligere barnehjemsbarn med en far som var tysk soldat, og en mor som ikke ville vite av ham. Fysisk og psykisk handikappet, døv, stum og ute av stand til å forsvare seg ble

Lagmann Karl Solberg har fått sterk kritikk, og Sandberg anmeldte høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæring. Justiskomitreen fant at det ikke var noe grunnlag for riksrettsak.

Nylig ble en sak der en psykisk utviklingshemmet ble dømt for mord, tatt opp til ny behandling etter at Sandberg ebngasjerte seg. Åge Vidar Fjell fikk medhold i at han aldri skulle vært dømt i 1990.

Disse sakene er alle avslørende beretninger om hvordan det norske politi- og rettssystemet ikke har klart å yte et ressurssvakt menneske rettferdighet. Fritz Moen og Per Liland ble dømt for hvem de var, for hva livet hadde påført dem - og for andres uhyrligheter. Politi kjørte bare etter ett spor, hadde bestemt seg for hva som hadde hendt, hvoretter påtalemyndigheten fulgte etter i det dype hjulsporet og kom seg aldri opp av gjørma. Det har i rettssystemet åpenbart vært noe, og noen, som vegrer seg for å erkjenne manglende institusjonell ufeilbarlighet. I hvert fall offisielt - som en del av rettshistorien. så å si.

Rettssystemet, uansett hvor det, er skal garantere full rettssikkerhet. Men slik er det ikke alltid, en kan bare spørre seg om det ikke er naturlig at det finnes andre Liland- og Moen-saker. Fordommer, klasse og tilvente oppfatninger virker inn både på dommere, anklager og jury. Og laugslojaliteten er sterk både hos politi og andre juridiske miljøer. Alt dette påvirker naturligvis både etterforskning, tiltale, dom og straffeutmåling.

Spørsmålet må uavlatelig stilles: På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når samfunnet setter igang sitt mektige apparat?

Norske medier har fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått. Da Oslo Redaktørforening skulle ha en debatt over temaet «Justismordene - hvor var pressen?», måtte møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

Jeg satt i 10-12 år som medlem av Pressens Faglige Utvalg. Det var åpenbart at i enkelte saker hadde journalisten gått ut fra en teori og gjort alt for å få denne belyst, uten å sjekke alternativer, foreta bredt kildesøk. ”Det måttet jo være slik”.
Tunnelsyn.
Andre ganger legger man for stor vekt på politiets opplysninger og lekkasjer uten å spørre hvilke beveggrunner politiet har for å få ut. Mange ganger er grunnene svært gode, men ikke alltid,

For oss alle gjelder at det er lurt å praktisere Djevelens Advokat. Det var hans oppgaver å fremlegge argumenter og eventuell dokumentasjon som tilsa at personene det var snakk om, ikke burde bli helgener. Han talte altså djevelens sak idet han motarbeidet utkåringen av hellige personer.
I dag trenger alle makter og myndigheter – og i mindre målestokk, men like viktig, den enkelte av oss – noen som kommer med kritiske innvendinger, negative synspunkter og pessimistiske spådommer, særlig når det store flertall er skjønt enige og optimistiske.

PS:Burde jeg gått en omgang med denne, og alle mine andre meningsblogger, for å spørre om jeg for ensidig har vært opptatt av å henge ut enkeltpersoner og enkeltgrupper? Burde jeg ikke ha fortalt at mange av opplysningene er hentet fra Wikipedia, har jeg sjekket dem for lite? Er det riktig å navngi fire jurister?

Jeg har prøvd, og resukltatet er blitt som det er.

Fotball: Fremmedlegionærene, Nordlie, Stoltenberg, og lønn

Særmelding fra Fremmedlegionen til leiesoldatene i Eliteserien og 1.divisjon: Forsterkninger på vei, norske fotballklubbers økonomi er i sterk bedring, opptil et par stykker av dem kommer ut i balanse i år. Særlig eldre og litt utslitte etter mange kamper rundt om i verden er etterspurt. Ta vel imot dem!

Norges Fotballforbund melder: Etter nest siste runde i Eliteserien har NFF med sorg og undring registrert at klubbene ikke er dyktige nok i rekrutteringen av utenlandske spillere. Bare 73 av de 176 som startet i gårsdagens åtte kamper kommer fra utlandet.

På en pressekonferanse søndag kveld sa president Sondre Kåfjord: ”Tatt i betraktning at det før sesongstart var 123 utenlandske spillere i eliteklubbenes staller, er dette skuffende. Dette er ikke en utvikling vi ønsker. Vi trenger flere utlendinger på banene og vi må få forsterkninger utenfra for at norske unge og lovende spillere kan få mer å bryne seg på. Skal det norske landslaget gjøre seg sterkere gjeldende, må nåløyet for norske spillere bli trangere, innsatsen må heves, og veien til elitelagene bli enda smalere”.

NFF har besluttet å dele ut rødt kort både til Tromsø (kun to utlendinger på laget), Odd (2) og Strømsgodset (3). De mister to poeng hver til neste sesong. ”Dette er en sterk advarsel. Vi venter at disse klubbene nå gjør sitt ytterste foran 2010, slik at også de kan komme opp i et tilfredsstillende antall”, sier Kåfjord. ”Det er absolutt utålelig at 1.div.og 2.div. ikke lenger kan påregne en slik styrke-tilførsel”.

Gult kort er delt ut til Start (4), Bodø-Glimt (4). Viking (4), Lillestrøm (4), Lyn (5), Stabæk (5), Sandefjord (5), Brann (5) og Molde (5). ”NFF er heller ikke fornøyd med innsatsen hos disse lagene, men regner med at de skjønner alvoret, og intensiverer jakten i utlandet. Forbundet vil etter sesongslutt her hjemme arrangere et speidertokt til utlandet. NB! - det er bare plass til 25 trenere, spilleutviklere og talentjegere”. Flere ligaer har meldt om billigsalg etter høstens serier, her ligger det gode muligheter for økte utlegg og større samlet gjeld. ”Den som har meget brukt, skal få desto større nåde, tilgivelse og ettergivelse hos sponsorer og forretningsforbindelser”, sier Kåfjord (han er fra Sørlandet, derfor den bibelsk inspirerte syntaksen).

Fotballpresidenten trekker frem Ålesund 6) og VIF (6) som eksempler til etterfølgelse, med over halvparten av laget utenfra. Men mest er han fornøyd med Rosenborg (7) og Fredrikstad (7). ”FFK vil for sin satsing få NFFs gjeveste utmerkelse, ”Tullballen”, samtidig bruker forbundets sin variant av kreativ regnskapsforankring og tildeler FFK i år de fire poengene som blir fratatt Odd og SIF neste år, slik at laget kan ha muligheter til å spille seg opp fra kvalifiseringsplass”.
Dette imøtekommer et stykke på vei henstillingen fra Opprykksfantomets Tom Nordlis lege, Ned Rykk, som har bedt om tiltak for å hindre de psykiske og fysiske utslag som denne gang kan komme som følge av situasjonen. Ofte har norske klubber fulgt samme råd som faren til den unge, lovende skuespilleren Alexandra Troy, Horizons Unlimited, ga henne: «Kommer du i vanskeligheter, gå ut i jungelen og rop på Fantomet”. Men ein skigard kan’kje vara evig, veit du, denne gang er det ikke sikkert at Nordlie kan Sala sin Hero og ri bort i solnedgangen som en annen Hoppalong Cassidy etter å ha nedlagt motstanderen.

NFF vil også påpeke at bare fire av de åtte med karakteristikken ”banens beste” i denne runden var utlendinger. Man er derimot ganske fornøyd med at av de fire spillerne som konkurrerer sterkest om å bli årets målkonge, er det tre utlendinger. Det er også rimelig tilfredsstillende at av de syv på ”servitørtoppen” er det fem utlendinger.

NFF tar i en annen uttalelse sterk avstand fra reiselivseksperters antydninger om at antallet tilreisende til et fotball-EM i Norge kanskje ikke kommer over den millionen som NFF har fastslått. Forbundet beklager også økonomers påstand om at de totale kostnadene for Norge ved å arrangere dette mesterskapet kan bli mer enn NFFs 8,5 milliarder. Og han regner med at det er en misforståelse når ikke hele Norge tiljubler tanken om et nytt nasjonalstadion i Groruddalen med plass til 50 000 tilskuere og en ny arena i Lillestrøm med plass til 40 000. "Når tilskuertallet på tribunene går ned, er svaret naturligvis å utvide kapasiteten. Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees” sier Kåfjord.

NFF er også meget fornøyd med boken til ”alle elsker” Raymond Kvisvik, ”han står som en lysende bauta , som en eksponent for ”de rene og ranke, de faste og sterke menn” (Rudolf Nilsen).

Endelig er NFF meget fornøyd med at de fjorten eliteserielagene i eliteserien og de 16 i 1.div. i fjor leverte et samlet underskudd før skatt på 313 mill.kr. ”Dette er en økning som gir løfter for fremtiden. Skulle vi ikke i verdens rikeste land ha råd til å holde oss med en underholdning som gleder stadig flere TV-seere og reduserer muligheten for tribunesammenbrudd”?

Forbundet er svært glad for den oppmerksomhet som elitespillerne lønn får gjennom offentliggjørelsen av skattelistene. ”Dette vil virke inspirerende op de mange unge som slipper å ta snarveien om utdannelse og kan havne rett på reservelagene, ja kanskje tilogmed på reservebenkene”, fastslår Kåfjord, selv om han er kritisk til klubbenes tilbakeholdenhet, til tider nærmest feighet: ”Det hører ingen steder hjemme at bare 112 toppspillere i fjor mottok over en million kroner”, tordner han. ”Statsminister Stoltenberg tjener hele 1 140 697 kr, og han skaper da mindre entusiasme i de 750 hjem , enn de mange som må nøye seg med lønninger rundt 900.000 kr, kanskje helt ned imot 700.000. Det er 40.731 nordmenn som tjener med enn statsministeren, og så skulle det ikke være flere fotballspillere blant dem? Latterlig”.

Erik Huseklepp hadde 5,6 mill.kr i inntekt i 2008, Martin Andresen 5,3 og Steffen Iversen 5,2. "Slike spillerlønninger, det vil fotball-Norge ha”, smiler Kåfjord, samtidig som han er forundret over at bare 10 tjente over 4 mill.kr.

JoJo-prisen ble under stor begeistring delt ut til Hamkam, som ikke bare på 357 dager har rykket ned fra Eliteserien til 2.div, men som de siste 42 årene har rykket opp og ned 20 ganger mellom de tre øverste seriene.
Universitetet i Bergen orienterte om at man arrangerer et såkalt ”crahskurs i norsk” etter sesongslutt, men det er bare plass til 150.

Fotballforbundets funksjonærer sang til slutt i møtet med pressen.
Opp alle fotballs bundne trelle!
som nøden knuget har!
Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.

Og fra den gamle arbeiderbastionen kom Vålerenga og fortsatte resitasjonen fra Rudolf Nilsens ”Revolusjonens røst” under den kjente proletar Martin Andresens ledelse:
Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi de poengfattiges stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk.
Ja, gi meg de beste de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Tidligere gen.sekr. Karen Espelund var ikke til stede, men hun hadde sendt en hilsen fra Henrik Ibsen: ”Hva skal man med det fremmede ordet idealer når man har de gode norske løgner”.

OBS SISTE: Kjell Inge Røkke kom sent i natt med følgende korte uttalelse: Sølv er nederlag!

Skapelsen, Vestlandet, verdensarv, kraftlinjene, samordnings-Schjøtt'en og Sissel Kyrkjebø

I begynnelsen skapte Gud Vestlandet.
Gud sa: Det skal bli en hvelving midt i vannet, og den skal skille vann fra vann. Det ble slik, og Gud kalte den himmel. Norges største og mest skiftende himmel. Runde linjer og vid synsrand.”Det er annerledes her”, sier Sigbjørn Obstfelder.
Gud skapte dei steinutte Strender for at nordmannen sjølv skulle sette sine Hus oppaa deim. an skapte det baarutte Havet som var ruskutt aa leggja ut paa. Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det lavar av Blomar på Straa, og naar Næter er ljosa som Dagar, kunne vestlendingen seinare ingenstad faa vænare sjaa.
Gud så på alt det han hadde gjort på Vestlandet, og se, det var overmåte godt og fint.

Så fint at National Geographic i sitt siste nummer kårer de norske fjordane til verdens flotteste og beste reisemål. De går til topps fordi det i tillegg til et fantastisk landskap viser frem et levende jordbruk som blir ”heltemodig bevart”. Ifølge Svenegilssoga innebærer det at folk må klore seg til en tilværelse i skårfester og motbakker. Åkrene er så bratte at du kan pløye dem på begge sider, og bare folk som er alvorlig låghalte kan få til en behagelig arbeidsstilling i våronna.
Det er betre å reise til de norske fjordane enn til Serengeti parken i Tanzania, Grand Canyon i USA, Maya-ruinene i Sør-Amerika, Angkor Wat i Kambodsja, Petra i Jordan, Santorini i Hellas, California-kysten og det skotske høylandet.
UNESCO har gjort Geirangerfjorden og Nærøyfjorden til en del av verdensarven, World Heritage. Her er dramatisk natur, her kan du reise i enestående ramme av stupbratte, snødekte fjell, ville fossefall og levende kulturlandskap.

Alt dette det var før søknaden om å få bygge en 90 km lang kraftlinje med 45 meter høye master gjennom Hardanger. Før NVE ga Statnett konsesjon til å legge en 280 km lang 420 kV-linje mellom Fardal i Sogndal og Ørskog på Sunnmøre; den skal gå gjennom 15 kommuner og to fylker, koste 2,5 milliardar kroner og sikre strømforsyninga til Midt-Norge. Særlig Møre og Romsdal, har et økende kraftunderskudd, mens det er overskudd i Sogn og Fjordane-.

Statnett sier de har vurdert sjøkabel, men at dette er mange ganger dyrere. Mastene blir 35 meter høye og 20-25 meter brede. De kan males grønne, ”om det kan hjelpe noe”. Ryddebeltet under kabelen vil være 40 meter bredt.
Kabelen blir den største kraftlinje som noensinne er bygd i Norge. Den vil krysse tre fjorder i innseilingen til verdensarven Geiranger; nærmest i Storfjorden, 25 km fra grensen til området. Den vil mange steder gå nær eller gjennom viktige friluftsarealer og vassdrag som er vernet.

Vestlandsfjordene er eksklusive. Skal deres unike verdi devalueres fordi det er dyrere å legge sjøkabel enn luftspenn? Skal Norge holde fast på gammeldagse og ressursødende løsninger? Er ikke tidene for lengst blitt slik at kraftbyggere også må forholde seg til miljøhensyn? Skal det være én økonomisk vurdering når det gjelder sjøkabel for krafteksport til utlandet, og helt andre argumenter når det gjelder sjøkabler på Vestlandet? Skal reiselivsnæringen svekkes? Skal vi sørge for at UNESCO ikke kan bli nødt til å fjerne fjordene fra verdensarv-listen?
Nei, Nei, Ja, Nei , Nei og Ja.

Canada la kabel til øyene utenfor Vancouver. Danmark, tar nå fatt på å fjerne en stor del av de høyspent-mastene ”der i dag skæmmer landskabet”. Nå må Norge følge etter. Og vi bør få lik nettleie over hele landet.

Naturligvis planlegger ikke NVE og Statnett slike utbygginger for å ødelegge naturverdier . Naturligvis har de vært viktige instrumenter for å bygge det norske velferdssamfunnet. De gjør den jobben myndighetene og det norske folket har satt dem til.

Men la grensene gå før man strekker seg over noe av det aller vakreste landskapet vi har i fedrelandet. Noen verdier kan bare ikke måles i penger. Jeg skjønner dem som snakker om et nytt Alta, som antyder at de mer enn gjerne vil legge seg i lenker om ikke myndighetene tar til fornuft.

Samordningsminister Karl-Erik Schjøtt-Pedersen har her har en glimrende anledning til å samordne miljø, eenergi, industri, samferdsel og finans. Og gjør han det på riktig måte, kan vi slippe å la Sissel Kyrkjebø synge denne versjonen av

”Vestland Vestland”
Å Vestland, Vestland når eg ser deg slik
der før var fagre fjord og tronge vik
No høge spenn frå mastar over fjell
vil gjera oss til mammons trogne trell

Frå gamle tider til dei dressblå menn
som drøymer stort om kraft og lange spenn
Kva bryr seg mange om vår verdensarv?
Dei held nok fast på statens høge tarv

Og planar strøymer i dei still og stor
og utan sans for bjørk og blåe fjord
Dei ynskjar aldri kjenna djupnar av
vår stille skog og Noregs store hav

Turistar - i ein solblank dag dei for
såg såg fjell og himmel, aldri leidningssnnor
Men no i dalen med sitt grøne fang
det skin av hogst og kvasse sagars gang

Sjå kablane som kliv dei kvasse fjell
ein gamal teknologisk ferd mot kveld
Men aldri meir om tind og tronge dal
eit draumeslør vi får i natta sval

Eit sårbart landskap vil dei søpla ut
den norske krona vinn frå hav til nut
Men kanskje gjer dei rekning utan vert
når folk i lenkjer nekta vil så tvert!
(Sigurd Førsund/Tore Ørjaseter/Thor Bjarne Bore)

Der det er vilje er det alltid en vei, alltid en sjøkabel. Åse-Marie Nesse sier dette:
”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”
……og den må sørge for at Vestlandet fremdeles blir det storslåtte, det verdenskjente, det bevaringsverdige.

Norske menneskerettighets-brudd

“Norske brudd på menneskerettighetene (MR)” er temaet for et foredrag Tore Sandberg skal holde på Misjonshøyskolen i Stavanger fredag. Brudd? Norge? Er det ikke vi som frelser verden, vi som er MR-nasjon nr.1 og sender hvite riddere ut i felten eller undertegner fordømmelser mot andre lands oppførsel overfor sine borgere? Helst mot land vi ikke er i allianse med?

Journalisten, forfatteren og privatetterforskeren Tore Sandberg skal snakke om ressurssvake i møte med det norske rettsvesenet. Han har i sitt arbeid vist at det er nødvendig å snu kikkerten: Norge kan også kritiseres for lemfeldig holdning til MR.
Dette skal han gjøre (kl.14-15.30) gjennom årets ”Bjørn Bues minneforelesning om menneskerettighetene”. En forelesning som følger opp Misjonshøyskolens arbeid gjennom årene for å skape forståelse for nødvendigheten av studentenes kamp mot slaveri i vest-Afrika, raseskille i Sør-Afrika, kvinners rettigheter i Etiopia og barns rettigheter i Kina.

Tore Sandbergs arbeid gjennom grundig arbeid med straffesaker, har frembrakt åtte frikjennelser. ”Jeg vil selvsagt ikke undergrave innsatsen til noen som har arbeidet for menneskerettigheter i utlandet, men det er altså flusst av problemstillinger å få tak i over vår egen dørstokk. Jeg setter virkelig pris på æren: misjonen har alltid være grunnleggende opptatt av MR”, sier han til Misjonstidende.

De fleste tror vel at Norge ikke er et land som bryter menneskerettighetene. I forhold til de ”store” på dette området er vi da også ganske beskjedne. Men vi har bl.a. vært omtalt i Amnesty Internationals rapporter for vår behandling av militærnektere. I flere saker er v i på gyngende grunn i forhold til MR, eksempelvis praksis ved varetektsfengsling, en ny lov som tillater bruk av tvang mot psykisk utviklingshemmede er på trappene, og om urbefolkningenes og andre minoriteters rettigheter ivaretas gjennom det demokratiske flertallsprinsipp.

Enkeltpersoner og bedrifter bryter MR når jenter blir hentet fra Øst-Europa og Asia til slavelignende forhold som hushjelper eller prostituerte i Norge. Og hva med arrangerte ekteskap uten samtykke fra de det gjelder?
Ingeborg Grimsmo i FN-sambandet har pekt på at ansatte i Norsk Folkehjelp ble pålagt å organisere seg i LO. I Artikkel 20 står det at ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. Dette skjer også i andre sammenhenger, i strid med MR-paragrafen om organisasjonsfrihet.

MR-spørsmålet aktualiseres også hver gang en asylsøker blir fengslet eller sendt ut av landet. MR sier at ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning, og MR omfatter også retten til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

Sammen med et fåtall stater, som USA og Kina, motarbeider Norge en planlagt klagemekanisme under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Vi vil at statene skal selv avgjøre hvilke økonomiske og sosiale rettigheter som kan påklages internasjonalt (eksempelvis at personer får klage over krenkelser av retten til skolegang, men ikke retten til helsetjenester.

Norge synes økonomiske og sosiale rettigheter ikke egner seg for juridisk håndheving, at de er for vage og omhandler politikk, ikke jus. ”Men erfaringer fra mange nasjonale og regionale domstoler viser at dette synet ikke er korrekt. Det blir vanskeligere å overbevise andre land om å gjennomføre MR-forpliktelser hvis vi ikke gjør det selv. Internasjonale klageordninger er ikke bare for andre land”, skriver høyesterettsdommer Ketil Lund og advokat Jan Borgen, norsk avdeling av International Commission of Jurists, i Aftenposten.

Norske MR-forkjempere har presset på flere regjeringer for å få inkorporert menneskerettighetene i norsk lov. Gro Hillestad Thune har fortalt hun i sitt arbeide i MR-kommisjonen i Strasbourg ofte blir konfrontert med denne slappe norske holdningen, og at hun blir svar skyldig. ”Det finnes ingen god forklaring på hvorfor Norge som ett av få vestlige land ikke skal inkorporere konvensjonene i norsk lov”. Hun påpeker at det norske Storting gjennom selve ratifiseringen av MR-konvensjonene i realiteten har bestemt at de skal være forpliktende fornorske myndigheter. Argumentet mot tilpasning er at norsk lov allerede er i godt samsvar med MR. Her står vi i så fall overfor et problem når vi skal argumentere overfor land som bryter MR. Hvordan kan vi tvinge andre til å endre sin lovgivning, når ikke vi selv er villige til det?"

Tore Sandberg kan fra sitt arbeid åpenbart si noe viktig om Norge og MR. Han forholder seg i stor grad til en stat med janusansikt. Det ene gir ham kafkask motgang når han søker om innsyn i dokumenter, ”det kan ta måneder før jeg får svar”. Det andre inviterer ham til å holde foredrag og gir ham departementets MR-pris.

Når Ap (og Høyre?) svikter

«I Vårt Parti skal alle få gjøre som de vil. Og vil de ikke det, så skal vi nok få dem til det!». Det var partiformann Leif Sonell som da dette midt på 60-tallet, i et av programmene til radiolegenden Gunnar Haugan, som døde for tre uker siden.
Bytt Vårt Parti med Regjeringen og Sonell med Stoltenberg/Schjøtt-Pedersen – har vi da en situasjon som vi nok skal få merke sterkere fremover enn i de fire foregående år?

Ta for eksempel Datalagringsdirektivet fra EU. Av høstens reviderte utgave fremgår at ” Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken”

Protesterer - og følger med på ferden. Det kan de gjøre, og Stoltenberg kan trygt åpne for fristilling. Regjeringen kan nemlig føle seg nokså sikker på at den får følge av Høyre. Det er beklagelig at et parti med en fin historie når det gjelder vern om det enkelte menneske og dets personvern, synes å svikte i en situasjon som partiets nye stjerne, Torbjørn Røe Isaksen, kommenterer slik: "Man har aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør (se blogg og kronikk ).

Ingen tror på Soria Moria IIs "forutsatt", det er bare å registrerer hva justisminister ">Knut Storberget (les Halvor Elviks glimrende artikkel "Storberget selger strikk" i Dagbladet 20.10) og parlamentarisk leder Helga Pedersen har sagt om saken. De ønsker at data samlet inn til ett formål, skal kunne tas i bruk for helt andre formål. De argunenterer for at "Alle skal med" også kan tolkes som at "Alle skal kunne overvåkes", eller "Hele folket under mistanke".
Veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter.

Jeg har tidligere i bloggen "Vi overvåkes mer og mer", redegjort nærmere for direktivet og mitt syn på det-

Arbeiderpartiet har en sterk tro på utredning og høringsrunder. Det er utmerket, partiet har en god tradisjon for administrativ ryddighet. Kunnskap er alltid en fordel, hvis man tar konsekvensen av den. Men kunnskap er slett ikke alltid ensbetydende med klokskap.
Ap ønsket ikke å si noe konkret om oljeboring i Lofoten/Vesterålen før valget. Tilforlatelig har man sagt at man vil avvente konklusjonene fra seismikkarbeidet som Oljedirektoratet driver i de omstridte områdene og kartleggingen av fiske- og dyreliv samt andre marine forhold, før partiet konkluderer. Det kommer først til å skje i 2010 når den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten skal behandles.
Tror noen at Ap, nær sagt uansett utredninger, vil si nei til oljeproduksjon i indrefileten av norsk miljø når det brukes nær en halv milliard kroner på kartlegging, (se blogg om Lofoten)

Og tror noen at Arbeiderpartiet - etter mye å dømme med støtte fra Høyre - nær sagt uansett utredninger og uttalelser fra kompetant hold, vil ta sjansen på å skape irritasjon og misnøye i EU, selv om Norge er omtrent flinkeste gutt i klassen til å implementere EU-direktiver i vårt lovverk?
Ingenting vil glede meg mer om jeg tar feil i disse to sakene, men jeg tror det ikke.

Hva vet vi om synspunkter på Datalagringsdirektivet?
Datatilsynene i Europa uttrykker stor bekymring for datalagringsdirektivet.

Den internasjonale juristkommisjonen anbefaler norske myndigheter å la være å innføre direktivet i norsk lov. "Myndighetene bør også vurdere om de aksepterer en uspesifisert og generell frykt som tilstrekkelig grunnlag for inngrep i hver enkelt borgers personvern".

To av Norges fremste eksperter på EØS/EU- konkluderer med at datalagringsdirektivet trolig faller utenfor EØS-avtalen.
Personvernkommisjonen har en spørsmålstegn:"Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne".

Andre viktige synspunker:
"Ropet på den totale overvåkning i en liberal rettstat som Norge springer ut av den teknokratiske dagdrømmen om den totale trygghet, forutsigbarhet, og sosiale så vel som individuelle harmoni tuftet på tilgjengeliggjorte persondata, lover og offentlige institusjoner" (Datatilsynets direktør, Georg Apenes, i Dagbladet).

"Man innfører et etterforskningsmiddel som omfatter hele befolkningen og som altså ikke er et målrettet tiltak mot de enkeltpersoner eller grupper av personer det hefter en mistanke ved" (Guro Slettemark, seniorrådgiver, i Aftenposten).

"Regjeringen må si nei til datalagringsdirektive" (Per Aage Pleym Christensen i Liberaleren)

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen
Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Bill.mrk. "Alder ingen hindring"

Er det “gubbete” å være over 50 år, hatt en fartstid som politiker, fått en ny karriere i privat næringsliv eller offentlig administrasjon, og så komme tilbake i politikken medbrakt erfaringer liv som de stadig flere politikkens broilere mangler?

Det er interessant å registrere reaksjonene på at det nå kommer folk inn i regjeringen som har passert 50. Sigbjørn Johnsen er 59, Grete Faremo 54. “Gubbete” skriver Dagbladets Marie Simonsen. Store Norske Ordbok definere gubbe som “(aktverdig) gammel mann”, men det kan også være “dynamittpatron”
”Dette begynner å ligne mer på en mimrefest for Gro enn en ny regjering. Stoltenberg har erstattet veteranene med eldre veteraner. Både Johnsen, Berg-Hansen og Faremo er solide navn, men pensjonert fra rikspolitikken. Når han i tillegg satser på Strøm-Erichsen og Schjøtt-Pedersen i sentrale posisjoner, er det smått med fornying. Totalbildet er litt gubbete”, mener Simonsen.

Det viktigste bør være at vi har en regjering som vet noe om det samfunnet de skal styre, og i så måte føler jeg at med de budsjettinnstrammings-tider som ligger foran, er det betryggende at Stoltenberg har satset på kompetanse og erfaring frenfor ungdommelig friskhet.
Det er nødvendigvis ingen fordel at en regjering har en lav gjennomsnittsalder. Der som ellers i samfunnet bør styrer, råd osv ha en bred aldersspredning for å best mulig utsyn og erfaringsbakgrunn. Tora Aasland (66) er regjeringens eldste, jeg er sikker på at hennes bakgrunn, hennes erfaring, er hun et pluss for regjeringen.

Alder er ikke et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Denne erkjennelsen - eller er det innerst inne bare en forsvarsmekanisme? - er jeg kommet til med årene, men jeg holder stadig fast på at høy alder alltid er minst 10 år mer enn jeg selv er (i øyeblikket 71.

Jeg kjenner folk som hadde tenkt alle de tanker de kommer til å tenke i en alder av 30, flere har vært utbrent før passerte 40. Andre blir bare bedre og bedre med årene. Kåre Willoch (81) har ikke rustet, tvertimot vil noen av oss si. Inge Lønning (71)var mer oppegående enn de fleste av sine kolleger i stortings-Høyre da Oslo Høyre fant det hensiktsmessig å kaste ham. Kåre Ellingsgård var 25 år da han ble valgt inn i Molde bystyre, etter en lang tid utenfor partipolitikken ble han for to år siden i en alder av 81 valgt inn i Molde bystyre, der han har markert seg som den skarpeste og mest dyptloddende opposisjonspolitiker. Olav T. Laake (gratulerer med dagen, han fyller 75 i dag) satt i Stavanger bystyre 1964-88 og kom inn igjen for to år siden, hans inntreden løftet Ap-gruppen klart.
Edward “Ted” Kennedy var 77 da han døde i august, en Senatets løve, en av de aller mest sentrale USA-politikere frem til det siste.
Og jeg kunne nevne andre senatorer, Konrad Adenauer, kinesiske ledere osv. som har vært viktige i samfunnsutviklingen både nasjonalt og internasjonalt.

Hørte jeg rett på radioen i morges, er senior nå en betegnelse på 54+ (i idretten blir du senior allerede når du passerer 20 og oldboys ved 35). I Norge synes det å være en redsel for eldre i stillinger og verv, kanskje burde man være vel så mye på vakt overfor sløv vanetenkning blant yngre?
Jeg tror Faremo og Johnsen mer vil være "dynamittpatroner" enn kvinnegubber, de kan ha en viktig gjennomslagskraft i den reviderte regjeringen - en regjering som i mine øyne i alle fall ikke er svekket.
Fremover bør media uanset være mer opptatt av de sakene som skal løses enn spille rundt hvem som skal gjøre det-

Norge trenger ny EU-debatt

En utfordring til Ap og Høyre: Når vil dere våge å sette EU-spørsmålet i fokus igjen? ¨Når kan vi få den stadig mer aktuelle - og nødvendige - debatten om Norges forhold til Europa, knyttet til spørsmålet om norsk medlemskap i EU? "Vi kan ikke ha noen ny avstemning før det er grunn til å tro at folket sier ja", mener mange politikere. Det er ikke lederskap.
EU-holdningene i Norge synes altfor mye preget av utdaterte slagord og symboler. Og mon ikke EU fortjener Fredsprisen langt mer enn enkelte av dem som har fått den i senere år?

"Ja-sida i klar framgang" setter Klassekampen som overskrift på en artikkel i dag i sammenheng med at i det månedlige EU-barometeret er nå avstanden mellom blokkene den minste siden juli 2006.

Atter en gang: Enkeltmålinger må tas med saltsekker, bare tendenser over tid eller mange målinger i samme tidsrom bør gi sterke konklusjoner. Uansett - kan denne målingen føre til at at spørsmålet blir tatt opp i den bredde det fortjenert, og kan sentrale sentrale politikere lokkes frem av de Europa-hulene de prøver å gjemme seg i, ville det være bra. Det påligger Arbeiderpartiet og Høyre et klart ansvar for at så skjer, her må politikerne gå foran og lede. Men Ap er trolig så bundet opp av hopehavet med nei-partiene SV og Sp (som i denne saken henger fast i utdaterte forestillinger), at det må blir Høyre som her leder an.

Lederen i Europabegvegelsen sier at han tror dette tendensene til økt ja-oppslutning kan skyldes det store ja-flertallet i folkeavstemningen i Irland, men enda mer at Sverige gjennom sitt formannskap i EU spiller en så viktig rolle i verden. "Nei til EU" synes dette er overraskende: ”Et enda mer overnasjonalt, stormaktsstyrt og markedstro EU frontkolliderer med det norske folks motstand mot Brussels fjernstyring” .

I Europa i dag er det Norge, Sveits, Lichtenstein og Island som står utenom EU. Makedonia har vært kandidatland siden 2005, Tyrkia vil gjerne være med.

Selv har jeg fulgt EEC/EF/EU-debatten i Norge siden begynnelsen av 60-tallet. Jeg har stemt ja ved begge folkeavstemningene, og jeg er enda mer overbevist i dag om at Norge hører hjemme i EU. Ikke alt er perfekt ved EU, langtifra. Foran folkeavstemningen i 1994 skrev jeg, hvis jeg husker rett, syv ledere om Norge og EU: tre som problematiserte forholdet, og tre der jeg prøvde å belyse fordelen ved norsk tilslutning, før jeg endte opp med en redaksjonell anbefaling av ja-alternativet.
Og det er ikkje lenge siden jeg skrev en bloggartikkel der jeg mente at Norge må dissentere i EØS når det gjelder Datalagringsdirektivet.

Men de viktigigste argumentene for mitt ja er
• fordelene av å være innenfor og komme med synspunkter FØR avgjørelse i de stadig flere og viktige avgjørelser som gjeldere Norge
• fredsperspektivet
• nødvendigheten av overnasjonale instrumenter – først og fremst når det gjelder forpliktende tiltak når det gjelder klimautfordringen.
Her er jeg helt enig med nåværende statssekretær Heidi Sørensen (SV) , som i 1997 sa: ”I EU avgjøres miljøspørsmål ved flertallsavgjørelser. Dermed kan ikke sinkene bestemme tempoet i miljøpolitikken. EU er en garantist for et grønt og bærekraftig Europa. En samlet internasjonal miljøbevegelse fant grunn til å takke EU. Det er ingen tvil om at de er heltene i denne sammenhengen”.

Med stor interesse – og tilslutning – registrerer jeg kommentarene til Klassekampen fra Svein Tuastad, statsviter ved UiS og markant EU-tilhenger:
"Problemet sett med ja-øyne er at Nei til EU har skapt en reell folkebevegelse som har klart å gjøre EU-motstanden til noe kult. Selv mener jeg det er objektivt feil,og utfordringen for Europabevegelsen og resten av ja-sida er å få fram et venstreside-ja.....Venstresida kjører en skamløs argumentasjon om EU som et markedsliberalistisk helvete, og det viser seg å virke”.

Venstre var det eneste partiet som våget å ta dette spørsmålet opp foran årets stortingsvalg. Det ble en nyansert og god debatt, men jeg er skuffet over nei-standpunktet. Jeg tror det kommer til å endre seg til neste gang.
Urviklingen i Europa vil uvegerlig føre til at vårt forhold til EU for alvor aktualiseres igjen. Det er en del myter som bør torpederes både om hva som anno 2009 i praksis ligger i begrepet selvstyre, og på hvilke baner klimakampen best kan føres.

Viktige årstall:
1958: Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland oppretter Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).
1967: Kull- og stålunionen), EEC og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) slås sammen til De europeiske fellesskap (EF).
1973: Storbritannia, Irland og Danmark blir medlemmer; 1981: Hellas 1986 Spania og Portugal, 1995 Sverige, Finland og Østerrike. 2004: Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, og Malta (Makedonia søker). 2007: Romania og Bulgaria.

I begynnelsen ville Norge inn (i EEC). Stortinget vedtok våren 1962 å endre Grunnloven slik at norsk suverenitet kunne overføres til internasjonale sammenslutninger, og vi søkte om medlemskap.
Men Frankrike ville ikke. De Gaulle nedla veto mot britisk medlemskap, dermed var det heller ikke aktuelt for Norge.

I 1969 ble døren åpnet for Storbritannia, og våren 1970 vedtok Stortinget igjen å søke medlemskap med 132 mot 17 stemmer.
”Folkebevegelsen mot EF ble stiftet i 1970, året etter kom ”Ja til EF”. I 1972 signerte vi en avtalefor medlemskap. I september samme år ble det holdt en rådgivende folkeavstemning. 53,5 pst nei, 46,5 pst ja.
Folket ville ikke.

1992: EUs indre marked utvides til Norge, Island og Liechtenstein. Sveits sa Nei. Stortinget vedtok tilslutning med 130-35. EØS-landene underordner seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter - fri utveksling av varer, tjenester, personer og kapital. En fiskeriavtale om adgang til fiskebestanden og betingelser for fiske, reforhandles hvert år.
1994: Rådgivende folkeavvstemning om norsk tilslutning til Eu. 52,2 pst nei, 47,8 pst ja.
Folket ville ikke denne gangen heller.

Når blir det nødvendig med en tredje gang?

Trenger vi Venstre?

Lille Anders sitter på trappa og filosoferer: ”Alt hender bare en gang, sia hender det bare omatt” (Fra Sigurd Hoels ”Veien til verdens ende”). Kanskje ville han også ha spurt:

Har vi bruk for et sosialliberalt parti? En gang hadde landets eldste parti brobyggerfunksjonen mellom de to blokkene. Men finnes det behovet i dag når Arbeiderpartiet er blitt så sentrumsorientert at det ikke tør trykke ordet ”sosialisme” i sitt prinsipp-program, og Høyre så ideologisk utvannet at Fremskrittspartiet kan ble det idemessige ledende opposisjonsparti på høyresiden?

Utfordringen for Venstre må være å skape et alternativ til de sosiale utopier og til høyrebølgens frihetslengsel uten sosialt sikkerhetsnett. Det ligger et spennende skjæringspunkt mellom de grønne ideer om felles ansvar og reguleringer for å sikre naturgrunnlaget , og det liberale perspektivet om hvordan mennesket skal stimuleres til å utfolde seg.

Hvordan skape et offentlig apparat som tar lærdom fra det private næringsliv når det gjelder dynamikk, men beholder sikkerhetsnettet som ligger i selve organiseringen.
Venstre har en plassering som burde gjøre det mulig å bli det partiet som setter de store interesseorganisasjonene sterkere på dagsorden. Vi trenger en skikkelig grensegang mellom samfunnsinteressene, folkevalgtes innflytelse og profesjonsgruppenes og interesseorganisasjonenes innflytelse i vårt samfunn.

Venstre burde hatt muligheter for å nå en del velgere. Men profileringen har ikke vært troverdig nok. Lars Sponheim gjorde som leder et hederlig forsøk på å samle partiet. Når han ikke maktet den oppgaven, var det langt fra bare hans skyld. Flere solospillere, ureflekterte utspill og ikke minst det faktum at partiets egen politikk kom litt mye i skyggen av det regjeringsalternativ man valgte, er noen av årsakene.
Det sosialliberale alternativ er konfliktfylt. Hvis Venstre kan makte å fornye samfunnsdebatten og stille de helt sentrale og nye problemstillinger utfra en plattform bygget på en sammensmelting av grønn politikk og den liberale utfordring kan det bli et vitaliserende innslag.

Men det haster med å presentere en helhetlig politikk og å finne et lederskap som peker i samme retning. Timeglasset er i ferd med å renne ut for vårt eldste parti.

- * - * - * - * - * -

"Alt hender bare omatt". Bloggen ovenfor er i sin helhet (minus Sigurds Hoel-sitatet og at daværende partileder Arne Fjørtoft er byttet med Lars Sponheim) en leder jeg skrev i Stavanger Aftenblad etter valget i 1989. I 1973 fikk partiet to på Stortinget, i 1977 og 1981 også 2. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen 1985 fordunstet oppslutningen i løpet av sommeren, og partiet ble uten representanter. Heller ikke i 1989 ble partiet representert. 4 år senere kom Lars Sponheim inn fra Hordaland, og i 1997 fikk han med seg fem andre. I 2001 falt partiet under sperregrensen igjen, men fikk – som i 2009 – to direktevalgte representanter. I 2005 toget 10 V-representanter inn i stortingssalen, men i år nådde man ikke over sperregrensen og fikk bare to direktevalgte representanter.
Bortsett fra fire ord om utspill og solospillere kunne jeg ha skrevet den samme lederartikkelen i dag 20 år senere - og jeg er mer optimistisk, selv om tre målinger over sperregrensen ikke må få noen til å tro at krisen er over.

Rekken 2 – 2 – 2 – 0 – 0 – 1 – 6 – 2 – 10 – 2 og slalåm langs sperregrensen forteller i alle fall at det et godt 2 (to) i partiet, og at ”they never come back” kan være en overilt konklusjon.

Rasisme og fremmedfrykt

Rasisme og fremmedfrykt – vi møter det stadig i det norske samfunnet anno 2009. Både fra grasrota i LO og i kirken – to av våre største massebevegelser – kommer det beretninger om det som ofte skyldes fremmedfrykt, men som i sine uttrykk likevel er rasisme. Og dessverre gjør ikke regjeringen nok for å demme opp mot negative holdninger, snarere tvert imot. Eller for å sitere den ikke direkte regjeringsuvennlige Dagsavisen: ”Innstramningene i asyl- og flyktningspolitikken har et helhetsinntrykk som ikke er de grønne partiene verdig. Her papirfestes en omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge”.

LO-nestleder Gerd Kristiansen sier det slik: ”Jeg tror ikke dette handler om bevisst rasisme, men snarere om frykten for det man ikke kjenner”. LO-ledelsen, i samarbeid med de enkelte forbundene, vil nå aktivt oppsøke norske arbeidstakere for å snakke om innvandring og arbeidsliv. Flott!

I Vårt Land i dag forteller lederen av KIA (Kristent Interkulturelt arbeid) at han er overrasket over at det i ”Kristen-Norge” ennå finnes så mange innvandringskritiske holdninger. ”Det fins altfor mange konkrete historier. Til dømes når vi ser personar som har støtta misjonen og bedt flor at afrikanarar skal bli kristne, flyttar seg frå kyrkjebenken sin når ein med ein annan hudfarge set ved sida av”.Biskop Tor B. Jørgensen har denne uken sagt at kirken må ta enda klarere avstand fra rasisme og fremmedfrykt – til og med fra prekestolen. ”Dersom presten har bakgrunn i Bibelen”, kommenterer Høidahl.

Slik bakgrunn er ikke vanskelig å finne.
”Du skal elske din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).
”For jeg var sulten og dere ga meg mat; jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg……. Sannelig jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg” (Matt. 25,35-40)
I 3.Mosebok kap.19 står det en del formaninger som åpenbart er farget av datidens samfunn, men Herrens ord er ikke til å misforstå her: ”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt”,

Spørsmålet om hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt, og mennesker i bevegelse over landegrenser, er ikke et valgfritt tilleggsspørsmål for oss som kirke. Det står i sentrum for læren om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er fordi vi lærer at landet først og fremst tilhører Gud (Salme 24,1 og Jeremia 7,6-7).

Mange av konfliktene mennesker flykter fra er født og næres av kampen for ressurser som følger i globaliseringens kjølvann. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidas tilfeldige tegning av grenser mellom landene og etter gamle og nye koloniherrers maktpolitikk der ulike etniske grupperinger settes opp mot hverandre. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mennesker bort fra hjemstedet i økende grad. Andre igjen ønsker å ta del i velferdsutviklingen de ser i Nord, og søker en bedre økonomisk framtid for seg og sine langt hjemmefra. Mennesker på flukt fra disse konfliktene, og mennesker som søker et bedre liv for seg og sine, møter i økende grad hindringer hvis de velger å komme til vår del av verden

”Kristne kan ikke velge å ikke ta imot fremmede. Vi kan heller ikke stille betingelser. Kristus har ikke kalt kristne til bare å ta imot de fremmede som har sine papirer i orden eller som snakker vårt språk”, sa tidligere gen.sekr. i Kirkenes verdensråd, Samuel Kobia nylig..
Det er enkelt for kirken å ta imot innflyttere så lenge de tilpasser seg tradisjonene og formene til kirken på stedet. Men integrering handler om vilje til å la seg påvirke og la nye menneskers bidrag føre til at det skapes noe nytt. Å å ta imot fremmede er et spørsmål om rettferdighet og ofte en politisk ytring i dagens verden.

På Kirkemøtet (Den norske kirkes Storting) i 2006 behandlet vi viktigheten av at vi i møte med integreringens utfordringer må holde fram det kristne
menneskesyn og vektlegge alle menneskers likeverd. Vi sa – enstemmig – at en majoritetskirke må spille en aktiv rolle og delta i samarbeid med andre kristne kirker og andre tros- og livssynssamfunn. Møtet meislet ut en rekke konkrete utfordringer både til lokalmenigheter, kommunale og nasjonale myndigheter.

Svært mye godt arbeid gjøres på integreringsfronten. Men en del holdninger må endres.Både hos enkeltmennesker - og entralt. ”Det er menneskelig å ha fordommer, men en regjering kan ikke holde seg med dem ” (Inger Anne Olsen, Aftenposten).

Vi vil bevare monarkiet

4 av 10 stortingsrepresentanter og statsråd Bård Vegar Solhjell vil ha republikk. Det tror jeg det norske folk er uenig i. Kongedømmet står stadig sterkt i det norske samfunnet.
• Kong Haakons ”jeg er også kommunistenes konge”,
• hans nei i 1940 til tyskernes krav om å utheve en regjering med nasjonalsosialisten Vidkun Quisling som statsminister
• ”Slik vil Kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjørkestamme,
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
tyske bombefly er over”
(”Nordahl Griegs dikt til bildet tatt i Molde under flukten til England)
• bildet under oljekrisen i 1973 av Kong Olav i nikkers og anorakk på trikken ble selve symbolet på Folkekongen
• ”Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du begynner på et nytt kapittel med blanke ark. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte alle som bærer på smerte for sine liv” (biskop Gunnar Stålsett)

Dette er noen av de hendelsene som har skaffet Kongen og hans familie en sterk plass i nordmenns hjerter, som har gjort at mange prinsipielle republikanske standpunkter har veket for pragmatismens erkjennelse av de kongelige som et samlende symbol.

Tidsskriftet Samtiden innbød for noen år siden til en essaykonkurranse med bidrag som er med på å styrke kunnskaps- og refleksjonsnivået om hva den norske statsformen innebærer, kulturelt og politisk.
”Kanskje har kongeideologien utviklet seg til en demokratisk motkraft som er retta mot eit meir og meir kjenslelaust, avpersonalisert, lite menneskevenleg og svært framandsleg statsapparat", skriver vinneren, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Universitetet i Stavanger.

2.premievinneren, Maria Alnæs, mener derimot at ”monarkiet er blitt en dynastifortelling over flere generasjoner, og dette passer godt overens med det sirkuset og det underholdningsteateret et moderne kongehus er. Monarkiet er ikke en demokratisk motkraft, men en mytisk og udemokratisk institusjon”.

Historikeren Nils Rune Langeland, også han ved Universitetet i Stavanger, så det slik: ”Det er det grasiøse i kvardagen til fritidsfolket som utgjer karismaen til dette kongedømet. Det sorglause livet bortanfor ni til fire-kvardagen er deira arena, men det er ikkje den eksklusive fritida til eit fordums aristokrati i eit hav av slitarar. Det er fritida til kvardagsfolket."

Med utgangspunkt i tall fra Norsk Monitor skrev Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen i 2005 at norske republikanere ”fra å være en innadvendt, nasjonalistisk, bygdeorientert bevegelse, har norsk republikanisme endret seg til å bli et urbant, akademisk, elitepreget, sekulært fenomen. Det avtegner seg et bilde av at det er 68-generasjonen som utgjør det store tyngdepunktet i norsk skepsis til monarkiet i våre dager: et pastaspisende, intellektuelt, humanetisk korps av kaffe latte-drikkende, middelaldrende, ukebladfiendtlige P2-lyttere”.

Republikanerne grupperer seg blant de moderne materialister, mens monarkistene er mer å finne blant de tradisjonelle idealister. Vil det bety at monarkiets stilling gradvis svekkes og kravene om en folkevalgt president øke?

Jeg tror ikke nødvendigvis det. Monarkiet er en anakronisme i såkalt moderne tankegang. Men det utgjør ikke noe demokratisk problem i symbol og funksjon så lenge det fremstår utmerket i representasjonsøyemed,”oppfører seg ordentlig” og har oppslutning fra et klart flertall i folket. Jeg har ingen tro på at direkte valg av en president uten politisk makt i realiteten vil innebære noen merkbar demokratisk gevinst i forhold til en monark som er fratatt makt, ikke kan velges og derfor tilhører oss alle like mye og ikke en gruppe velgere.

Kristin Halvorsen har sagt: «Jeg er republikaner av prinsipp.(…) Men jeg har respekt for for kongefamilien». Jeg tror det dekker holdningene til mange ”skaprepublikanere”. De forener seg med ”bekvemmelighetsmonarkistene”, og vil fremdeles han en 17.mai der kongefamilien hilser barnetoget fra Slottsbalkongen og stortingspresidenten vinker fra vinduet i Stortingsbygningen.

Monarkiet som funksjon og symbol er avhengig av tillit. Og selv om konge- eller dronning-tittelen går i arv, må den stadig erobres. Kronprins Haakon har fornyet kongefamiliens rolle, og synes å ha gode sko til å gå såvel de nødvendige tradisjonelle festveier som de nye, mer ukjente stiene inn i et landskap stadig preget av endring og prøving av de tradisjonelle. Ingrid Alexandra tid ligger lenger fremme, men også den nye arverekkefølgen er et eksempel på nye tider, nye skikker, nye holdninger – men gamle funksjoner og symbolkraft.

De 40 pst. av stortingsrepresentantene som overfor ntb har beskjent seg som republikanere, burde kanskje arveide for at republikk/monarki ble et tema i valgkampen 2013. Det kan gi interessante resultater.

Budsjett og misnøye

I verdens beste land å bo i, i verdens nesten rikeste land, er misnøye en voksende følelse, særlig på Budsjettdagen. Mange får. Men de fleste av dem ”får ikke nok”. Mye vil ha mer. Mange får ikke. Verdens fattige får smuler fra de rikeste bord. Noen løfter er holdt, noen er brutt.

Opposisjonen litt kritisk: ”Regjeringen er tom for ideer”. ”Hvilke skjær innen forskningene”. ”Skuffet over bistandsjuks”. ”Svikter de fattigste og de minste”.
Regjeringen svært fornøyd: ”Opposisjonen tom for gode argumenter”. ”Et budsjett for arbeid, bedre skole og tryggere alderdom”. ”Tidenes satsing på samferdsel”.
Alt i alt: Forutsigbar skjønnmaling. Forutsigbar kritikk. Pragmatisme er sterkere enn
ideologi.
Fedrelandet overlever nok 2010 også. Men hva med handlingsregelen?

Det er interesseorganisasjonens dag. Særinteressenes dag. PC-budskapenes dag. ”Moderne mennesker er søkende mennesker, og søkende mennesker søker statsstøtte, statsstøtte..”(Wesensteen).

Av en eller annen grunn tenker jeg på den morgenen i Stavanger Aftenblad da alt gikk trengt og det kom stadig inn nytt stoff etter at deadline for innholdet i avisen var passert.
”Du ser så sur ut”, sa red.sekr. Tor Feyling-Hansen til en typograf.
”Jeg er betalt for å være sur”, sa typografen.
Og Feyling-Hansen repliserte: ”Da må jeg si at du er kraftig underbetalt”.

Helheten i samfunnskritikken mangler ofte. Misnøye med behandlingen av egen interessegruppe. Klaging på vegne av andre som er i en situasjon der en selv kan havne. Mer til gamle og syke i Norge, men hva med de som er i samme situasjon i andre land?
Viktigst i politikken bør være: Fattigdomsbekjempelse hjemme og ute. Miljø og klima. På der siste feltet er det ”mange små skritt i riktig retning, men det store taktskiftet mangler” (Bellona). ”Frykter større utslipp fra samferdselssektoren (Naturvernforbundet).

”Bistanden øker”, sier regjeringen. Men økningen går i all hovedsak til asyltiltak og integreringstilbud i Norge. Bistanden finansierer utslippsreduksjon av klimagasser i fattige land. Budsjettet ikke gir noe signal om økte midler utover bistandsløftet på 1 prosent av BNI til fattige lands klimatilpasninger. Dette betyr at fattige land som rammes av klimaendringene må finansiere flomsikring og landbrukstilpasning med midler som ellers ville gått til helse, undervisning og inntektsskapende aktiviteter.

Verden har i dag ressurser nok til å utrydde ekstrem fattigdom og sult.
Til å gi alle jenter og gutter skolegang.
Til å redusere småbarnsdødeligheten med to tredjedeler.
Til å redusere dødeligheten bland gravide og fødende med tre fjerdedeler.
Det er mulig å stoppe og reversere aids, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten.
Mulig å halvere andelen av mennesker uten sikkert drikkevann.

Vår vakre jord har nok til alles behov men ikke til alles grådighet. Verden har mer enn nok informasjon, mer enn nok kunnskap.
Men klarer vi å demontere de tikkende sosiale og politiske bombene?
Dette er et utfordring vi slett ikke overser, men vi må gjøre mer. Det trengs mer hjelp til selvhjelp fra de som har til de som ikke har. Norge må øke takten. Veien til en bedre verden for flere betyr at vi må realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Stortinget og Fredsprisen

Er det klokt at Thorbjørn Jagland, nyvalgt gen.sekr. i Europarådet, også er leder av Nobelkomiteen? Bør sittende stortingsrepresentanter være medlemmer av komiteen? Bør det være en periode med karantene for politikere som går ut av aktiv rikspolitikk før de kan velges som medlemmer av komiteen som bestemmer hvem som skal få Fredsprisen? Har det de siste tiårene vært for få komitemedlemmer uten rikspolitisk fartstid? Og: Bør Stortinget ta en debatt om intensjonene i Alfreds Nobels testamente, lest med briller anno 2009?

Mine svar er Nei, Nei, Ja, Kanskje og Ja.

Det kontroversielle – og ukloke? – valg av prisvinner i år har aktualisert spørsmålet, men det er først og fremst prinsipielt, og burde ha vært stilt selv om prisvinneren hadde vært Sima Samar, Piedad Cordoba, Den internasjonale kampanjen mot klasevåpen, kinesiske dissidenter eller russisk-kritiske menneskerettsaktivister.

Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), Gunnar Berge (Ap), 2000-2002) Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF) 1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.

Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Thorbjørn Jagland har sagt han ikke ser noe problem i dobbeltrollen. Det bør imidlertid Arbeiderpartiet og Stortinget se.

Ågot Valle var stortingsrepresentant (SV) og medlem av utenrikskomiteen da hun ble medlem av Nobelkomiteen fra i år. Hun var med på å gi prisen til Barak Obama, men er nå gått ut av Stortinget.
Sissel Rønbeck (Ap) er medlem i dag. Hun ble statsråd mens hun satt i komiteen, gikk ut og så rett inn igjen etter statsrådperioden vært statsråd (1996-97) i løpet av tiden. Aase Lionæs (første kvinnelige stortingspresident) og Egil Aarvik var begge komiteledere mens de satt på Stortinget. Helge Rognlien var justis minister (1970-71) og satt i komiteen fra 1966 til 1973, da han trakk seg i protest mot at prisen gikk til Henry Kissinger og Kle Duc Tho.

I de senere år har det ikke vært andre tilfeller av at sittende representanter har vært komitemedlemmer. Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ” fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget”. Jeg synes imidlertid det er uheldig at stortingsmedlemmer har en dobbeltrolle. Ja , faktisk ville det vvære en styrke om ingen gikk rett over fra regjering eller storting til Nobelkomiteen. En ”karantene” på noen år, ville svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er norske aktive politikere som deler ut prisen.

Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid er mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.
Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.

Alfred Nobel skriver i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”.

Fredspris-tildelingene har stundom vært kontroversielle. Det henger nok ikke minst sammen med påstander om at Nobels intensjoner enten er vannet ut eller gitt et forbedret perspektiv tilpasset vår tid.
Fredrik Heffermehl vil være kjent som den som sterkest har angrepet Nobelkomiteen for mange av dens valg, som han kaller devaluering av prisen. Han har nylig skrevet en bok som ikke går mot et utvidet fredsbegrep, men som fremholder at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Blant dem som han mener har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. Heffermehl Han var vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå( fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd.

Siden det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomiteen kunne det kanskje være en ide at folkets kårne tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om rammene for prisen, ikke som et pålegg til men som en bakgrunn for Noelkomiteen. Har Heffermehl et poeng? En helt ubundet debatt – ikke om enkeltvinnere – men om hva som i dag ligger i Alfreds Nobels intensjon. Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt.
Da ville vi også få en debatt som kunne engasjere Stortingets medlemmer noe mer enn å vedta tre rødgrønne lederes uforanderlige kompromisser.

I Romania til mandag 12.oktober

Aldri for mye fotball?

Søndag kveld tenkte jeg at jammen er fotballen repeterende: Molde har overtaket i 70 minutter og så scorer Steffen Iversen. Slik det var også i vår. Slik det er hver gang med Rune Bratseths og Nils Arne Eggens etterkommere i alle kamper: Alltid er det en rosenborger som scorer det nødvendige mål på tampen.

Mandag, tirsdag og onsdag var det enda mer déjà vu. Rike onkler, kakebasarforeldre og ivrige supportere gjorde sitt, fra cupfinalistbyene kom støtte for å unngå poengtap hvis FC Lyn ble slått konkurs (Molde kunne miste sølvplass og Ålesund ligge betenkelig nær nedrykk). Vi har sett det før, vi kommer til å få se det igjen. Lederne tror at nu blir alt så meget bedre, omtrent som «Her blir det 2-0, nesten identisk med 1-0...» da Øyvind Johnsen kommenterer skjerm-reprisen av et mål i en landskamp.

Før konkursspøkelsene plutselig synes å dukke opp som en Erik Huseklepp på venstyrekanten eller en Mame Biram Diouf i bakrommet, har de administrative fotball-lederne i beste fall vært passive på sidelinjen. Førnevnte Eggen har en klassisk illustrasjon da han uttalte følgende under en engelsk fotballkamp der forsvarer og keeper ble stående og se på hverandre mens ballen trillet midt mellom dem: "…og her er 2 kandidater til paralympics, i klassen totalt handlingslammet!!"

I norsk fotballøkonomi er det ingen vinnere, bare overlevende. På banen kjemper store barn om en ball mens store barn ser på. I klubbkontorene burde man ha tatt et grunnkurs i økonomi, i stedet for å spekulere på om det det finnes flere fremmedsoldater å leie inn.

Trolig har man aldri hørt om balanse, i alle fall finnes den ikke i regnskapene. Om den innimellom opptrer hos spillere på banen blir den like fraværende - som seire for landslaget - når lett kroppskontakt med motspiller i straffefeltet umiddelbart utløser nedfall verdig en Oscar i kategorien beste bløff. Med påfølgende rop på straffespark, hender som slås ut og øyne som ruller vilt hvis fløyten ikke går.
Ingen i Lyn synes å ha hørt om saldo, muligens har man trodd at det dreide seg om feilsnakk for en salto av Kim Holmen som tar den både i midten og til høyre mens saldoen bare hører hjemme lengst til venstre.

Om målkontoen ofte er tom, fylles kontogruppe 5 (personalkostnader) og kontogruppe 5driftsutgifter. Aldri ser man en debetsaldo i kontogruppe 2 ( har noe tilgode hos noen), mens nødvendig spillersalg med et sukk hos fansen krediteres i kontogruppe 3. Sparekniven slipes bare hver femte år.
”Kredit og debet de vandre ad hope,
medgang og motgang hverandre tilrope”,

Det er nok er greit å lære seg noen salmer, for Kjell Magne Bondevik har fastslått at ”i himmelen får vi spille så mye fotball vi ønsker”. Jeg lurer imidlertid på om han ikke la til at ”men Jon Lilletun får bare være cornerflagg". Bondevik er for øvrig en meget ivrig supporter som reiser hjem til kamp på Røkkeløkka så ofte han kan. Tittelen på hans selvbiografi ”Et spennende liv” kunne vel så gjerne vært brukt på historien om Molde FK siden Kjell Inge Røkke åpnet skattkistene tidlig på 90-tallet og ga byen et flott stadion, et monument av en helt annen størrelse enn bysten av Bondevik ved inngangen til hotell Seilet i Dubai-stil et middels Thorkildsen-kast unna.

Men mer enn salmer høres i dag stadig optimistiske ”We shall overcome” , og Fotball-Norges begredelige regnskaper forteller at
"We are not alone
We are not alone today”

Og slik vil det fortsette. Akkurat som i verdensøkonomien. Det går godt noen år, så kommer det økonomiske pustebesvær. Gjeld blir ”gammel moro”, kreditorer ettergir, og utgiftene stiger uansett som en brøddeig.
Nordmenn som klager over politikerlønninger - statsministeren tjener så vidt over 1mill.kr og stortingsrepresentantene noe under - synes det er i sin aller skjønneste orden at middelmådige spillere i eliteserien har en gjennomsnittslønn rundt 900 000 kroner, mens de best betalte tar både fire- og femgangen på våre beste forskere og flinkeste professorer.

Fotballøkonomi i eliten er 5o pst psykologi, 40 pst vurderingssvikt og 10 pst tillit til at noen alltid ordner opp.

To enkle forslag fra en tilskuer på bakerste tribunebenk:
(1) Sett en grense slik at intet lag kan ha mer enn tre utenlandske spillere i troppen.
(2) Lag en nordisk superliga. Jeg vil heller se Molde mot FC København og AIK enn mot Hønefoss (fra 2010?).

Uansett blir det nok aldri for mye fotball. Eller for å sitere NRKs Sølve Grotmol: Er det for mange bøker på biblioteket?

Politiske monumenter

Den mest kjente form for monumentbygging blant norske politikere er å skrive en selvbiografi. Jeg har lest de fleste slike som er kommet etter krigen. Fra Einar Henry Gerhardsens (født Olsen) solide 5-binds verk om statsministerårene 1945-51 og 1955-65 og ”nogo attåt” frem til 1978. Til Bente Bakkes (H-representant fra Østfold 1985-89) ”På bakerste benk”. Med Kjell Magne Bondeviks ”Et liv i spenning” som den siste (og mest voluminøse enkeltbind, 763 sider). Og ikke minst Carl I.Hagens ”Ærlig talt” – i alle fall en dekkende tittel; han karakteriserer førnevnte Bondevik som ”en SV-er i kamuflasje”, Inge Lønning er ”arrogant og påståelig", Oddvar Stenstrøm ”en Høyre-yppersteprest, en drittsekk”, Anne Enger Lahnstein er ”tjukk i hue” - for å nevne litt.

Selv om minstemålet for å slippe igjennom forlagstrålen gjerne kunne ha vært mindre, er det likevel andre byggeprosjekter som mest er brukt som monumenter. I USA setter de navn på highways og flyplassere. I Norge hadde vi da hatt "Kjell Opseth E39", veien som Opseth fikk innom sin hjemkommune Førde, og "Kjell Borgen Airport Gardermoen".

Generelt er politikere atskillig mer tent på nye bygg, nye anlegg og nye veier enn av å sørge for midler til vedlikehold av det man har. Men tidens tann tærer uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller plomber (de broene som bygges skjer helt andre steder). Og så går det som det må, på et tidspunkt er er et katastrofal sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler.

Stavanger kommune har de siste årene pusset opp St.Petri kirke for ca.115 mill.kr. og det blir nok noen titallsmillioner til når St. Johannes kirke har fått tømt ut flere tusen liter vann fra veggene og gjort andre nødvendige grep. Hadde disse to kirkene vært fulgt bedre opp underveis, hadde byens utgifter blitt mindre. Politikerhorisonten er ikke alltid vid nok. I Idrettssektoren behandlet vi i siste bystyremøte satsinger på nye idrettsanlegg for over en milliard kroner. Samtidig er det et etterslep på eldre idrettshaller med 120 mill. og svømmeanlegg i alle fall rundt 100 mill.kr.

Men en sneglefart tilsvarende Sørlandsbanen gjennom Drangsdalen (20 km/t i nedoverbakke, 40 km/t oppover)) har jeg nærmet meg tidens nye store kommunikasjonsmantra: lyntog. Med lyntogkongen Hallgeir Langeland (SV, Rogaland) i spissen har alle partiene programfestet lyntog med hastighet opp til 320 km/t - Rødt, De Grønne, SV og KrF ønsker dem. Ap går inn for en utredning med "bygging som siktemål" (lyder det som en Lofoten-variant?) og Venstre vil ”fortsette arbeidet med høyhastighetstog”. Alle sier prinsipielt ja. Unntatt Frp. Med freidig mot kjører de frem med sang og spill, og vil la veien gå så langt og bredt som bilistene vil.

Jeg husker godt jernbaneentusiasten Jørg Westermann fra 90-tallet Han nesten teppebombet redaksjoner med planer for nye linjer og lyntog Oslo-Bergen over Haukeli og andre optimistiske fremtidsvyer. Lyntog over over snaufjellet - like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara?
Den gangen var responsen skuldertrekkende, men nå er samferdselsfolket kommet i siget. Konfrontert med andre lands lyntogstilbud venter de på en utredning. Men uansett vil den måtte bygge på en rekke antagelser om økonomi, passasjergrunnlag, hopper de på ideer som de kanskje aldri vil få til. Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontintet.

Derfor sier jeg: Det kan godt være at Norge skal investere i lyntog den dagen det er trafikkmessig forsvarlig å investere i det; når alle fakta og alternativ er klargjort; og når vi vet og har bestemt oss for hva vi er villige til å ofre for å få investeringspengene på bordet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minsker, bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv.

Før vi har forelsket oss altfor sterkt i vakre – og i noen sammenhenger svært fornuftige - vyer, trenger vi her og nå konkrete vedtak og forseringer av flere dobbeltspor, Ringerikstunnel og Grenlandsbane. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra Trondheim, Bergen og Stavanger reduseres betydelig. Legge forhgoldene bedre til rette for næringslivetKanskje legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innanfor”.

Det er gode argumenter for raskere tog: Miljøeffekt - en passasjer som tar fly, vil slippe ut fem ganger mer klimagasser enn om samme passasjer heller tar toget. Erstatte fly på mange strekninger. Dempe presset på Oslo ved så rask transport at det blir enklere å bosette seg bådre på Hamar og i Tønsberg. Men skal de bli en realitet, må vi allerede nå oppgradere og forsere utbyggingen viktige strekninger for å nå akk så nødvendige målsettinger.

Miljø er mer enn bare CO2-utslipp. Skinnene til et tog som går i svært høy fart må beskyttes langt bedre enn i dag. En flere hundre kilometer lang ”mur” gjennom landet kan utløse store problemer for blant annet dyrelivet og biologisk mangfold.
Kanskje skulle vi droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Med dobbeltspor, krengetog og moderne signalanlegg, med kontor, café og lekeplass, kan gevinsten være mer enn stor nok – og utgiftene færre.

Tidligere NSB-sjef Oddmund Ueland får siste ord: "Landet bygges ikke av brev, lobbymøter, NTP.dokumenter og seminarer, men gjennom et forpliktende samarbeid mellom regjering og region."

Bob Dylan fortjener Nobelpris

Årets Nobelpris i litteratur bør gå til Bob Dylan.
Få kunstnere har øvd så stor innflytelse på så mange. Hans ord og musikk preget ungdomsgenereasjoner. Noen mener han skrev verdenshistorie med den sterke innvirkningen hans tekster hadde på fremvoksten av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Og han forandret populærmusikken ved å øke betydningen av sangteksten. Det er ikke mange som bruker ordene bedre enn Bob Dylan (Robert Zimmermann, født 1941 i Duluth, Minnesota). Men likevel: Litteraturpris?
Winston Churchill fikk den i 1953, for hans historiske og biografiske skrifter, og Svenska akademin nevnte i sin begrunnelse hans ”briljante veltalenhet” .
Og Carola Hermelin på akademiets Nobelbibliotek har sagt at låtskrivere ikke er utelukket fra prisen: "Sangtekster kan være god poesi, det avhenger av deres litterære kvalitet”.

Litteraturprisen deles trolig ut i neste uke. Spilleselskapet Ladbroke har de siste 7 årene gitt anledning til å spille på prisvinnere. Mens Dylans odds var 101,00 i fjor, er den falt til 26,00 i år. Ladbroke begrunner dette ”med tanke på Akademiens nåværende sammensetting og Dylans økende oppmerksomhet bland litteraturens store internasjonale kritikere”.

Årets forhåndsfavoritt, Amoz Oz (5,00), er en av samtidens store forfattere og litteraturprofessor ved Ben Gurion Universitet i Negevørkenen. Han er en kandidat, som ut i fra norske forhold, har formulert seg idealistisk i det komplekse spørsmålet rundt Midtøsten.
Andre som burde ligge godt an er Assia Djeba, Luis Goytisola, Joyce Carol Oates og Philip Roth. Men det er som i kjærligheten: Det hender vi blir forbauset over andres valg.

Mange oss møter seg selv i døren med jevne mellomrom. I dag blar jeg likevel i aviskompletten for 1996 og finner en lederartikkel jeg skrev i Stavanger Aftenblad. Den begrunnelsen jeg ga der synes jeg holder godt også i 2009. Så derfor: Over til 1996 og ”Hvorfor ikke Dylan”:

”Den amerikanske rockepoeten Bob Dylan er nominert til Nobels litteraturpris. Det er et spennende forslag.
Ingen vet hva den svenske juryen leser, hører, mener og gjør. Men det er ingen grunn til å tro at Dylans navn har skapt fred og harmoni rundt de litteræres bord.

Ser vi på litteraturprisens historie, har det vært en europeisk pris, 64 tildelinger til vår verdensdel og 25 til resten av verden (justert frem til 2008: Europa 75, resten 26). En del vinnere er glidd inn i verdenslitteraturens glemmebok, de tålte ikke møtet med ettertiden. Og stundom har det sett ut som om det var diskvalifiserende å være lest av mange (her kunne jeg ha nevnt Leo Tolstoj, Mark Twain, Thomas Hardy, James Joyce, Emile Zola, August Strindberg, Henrik Ibsen).

Bob Dylan og hans ord burde ikke skremme De aderton - som i øyeblikket bare er 14 - i Svenska Akademin. Rockepoeten er forlengst langt inne i intellektuelle kretser og i universitetsmiljøer. Han har mottatt en rekke utmerkelser og æresdoktorater, og nye biografier og analyser produseres stadig av rocka hovedfagstudenter og dongerikledte doktorander. Likevel er det ikke boken som medium som gjør Dylan og hans litteratur en nobelpris verdig. Dylans vei til publikum har gått via platen, og fra scenen. Og da er vi langt utenfor den trygge, boklige verden som fyller hodene til den svenske juryen.

Det er ikke vanskelig å argumentere for at Dylan har litterære kvaliteter, heller ikke å knytte Dylans rocktradisjon opp mot klassiske litterære former: Lyrikk betyr sang til lyre, og stort nærmere opprinnelsen enn fire tiårs rocketekster er det vanskelig å komme. Kanskje er det nettopp i rocken vår tids mest kraftfulle lyrikk serveres.

Dessuten er Bob Dylan mannen som nesten egenhendig revolusjonerte dette århundrets kanskje mektigste kulturform; populærmusikken. Han gjorde en hel generasjon klar over at tre minutters viser kunne romme tekster som varer langt inn i neste generasjon - og i tillegg har styrke til å forandre den. Og han gikk lenger; han smadret hele tre-minutters-formen og løftet pop- og rock-teksten inn i en annen virkelighet.

Trolig har både den portugisiske romanforfatteren Jose Saramago, den kinesiske eksil-poeten Bei Dao, eller kanskje den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer større sjanser (Saramango fikk prisen i 1998, en annen kinesiske eksildikter, Gao Xingjian, fikk den i 2000). Men vi hadde gjerne sett en overraskelse, sett at «The times, they are a-changin'...» Bob Dylan fortjener Nobels litteraturpris."

****
1966-2000 skrev jeg mange lederartikler. Noen av dem kan jeg smile av, de var preget av datidens samtid og kan virke museale i dag. På 60-tallet skrev jeg for eksempel en leder som advarte mot fargefjernsyn,(“ressurssløseri”). Men andre synes jeg bare er blitt enda mer aktuelle (eksempelvis kamp for naturvern og mot klimaforverring, fattigdom, norsk EU-medlemskap, alkoholrestriksjoner).

How many roads must Bob Dylan walk down
before you call him a Nobel Laureate?
How many seas must a white dove sail
before she sleeps in the sand?
Yes, and how many years can a mountain exist
before it is washed to the sea?
How many times must a man look up
before he can see the sky?
Yes, and how many deaths will it take
till he knows that too many people have died?
The answer, my friend, is blowin' in Svenska Akademin.




j

Farlig taushet i Olje-Norge

(I) To uker før valget ble en viktig rapport fra Oljedirektoratet (OD) stoppet etter Olje- og energidepartementets (OED) ønske. Den ble ”politisk vanskelig”. (se forøvrig en meget kvalifisert artikkel om dette i forlengelsen av denne bloggen)

(II) Et ubehagelig dokument for Næringsdepartementet (ND) og statsråd Sylvia Brustad holdes skjult og saken om hvem som skal betale en PR-regning i Akersaken måtte vente til etter valget – om den noensinne blir kjent.
Mens mot ofte er mangel på innsikt, er det kanskje i disse to departementale tilfellene slik at feigheten skyldes altfor god informasjon.

(I) Problemet med årets ressurs-rapport fra Oljedirektoraret var ubehagelige utsikter til dyre klimatiltak, forteller Stavanger Aftenblad. Kapittelet som ble fjernet inneholdt scenarier som viser hvor kostbare norske klimatiltak kan bli for offentlig sektor. Det kan bli svært dyrt for Norge å betale seg ut av utslippene fra oljesektoren, så dyrt at det kan tvinge frem en diskusjon om stenging av sokkelen. Et alternativ kan være å åpne så mange nye områder at nye funn gir store nye inntekter som kan finansiere de nødvendige kvotekjøpene. Det internasjonale energibyråets mål om å begrense temperaturøkningen på jorden til to grader, kan gi fordoblet kvotepris i 2030.

OD ”fikk et råd fra departementet”, og opplyser at ”vi så selv at timingen ikke var god, innholdet i scenariet ble politisk vanskelig rett før valget”. Det dreide seg også om at dersom norsk sokkel skulle forsynes med kraft fra land, må norske innbyggere betale prisen for at plattformene legger om til mer miljøvennlig drift.

Direktør Bente Nyland i OD sier at beslutningen om å utelate kapittelet ”var min”. Men altså – først etter departementets reaksjon. Selvsensur og valgkamp er andre ord som melder seg.
Olje- og energiministeren forklarer at det var embetsverket og ikke politisk ledelse som reagerte, men han er enig i at det dreier seg om ”vurderinger OD har begrenset kompetanse på”. Direktør Per Terje Vold i Oljeindustriens Landsforening advarer på sin side mot å begrense ODs muligheter for å komme med faglige innspill i debatten.

Dette er ikke første gang at et departement - når det ikke liker informasjonen som kommer fra fagmiljøet i direktorater eller andre mer frittstående organer - overstyrer eller ”ber” om endringer/utelatelser.

(II) Saken om Næringsdepartementets (ND) regnings-problemer stammer fra Dagens Næringsliv. Ganske kort: Et dokument viser at ND var dypt inne i et arbeid med informasjonsstrategi i striden mot Røkke og Aker. Berit Kjøll var statens representant styret og mener regningen på 750.000 bør betales av ND. Dokumentet holdes hemmelig. ND har for egen regning brukt flere millioner kroner på advokattjenester og konsulentbistand i en sak som endte med dundrende nederlag for statsråd Sylvia Brustad, som gikk høyt ut til å begynne med, men falt ned skadeskutt.
Denne saken hører ikke til de store. Bekvemmelighets-utsettelsen (over 5 måneder) er imidlertid en liten flik av det åpenbart viktigere spørsmålet: Hvordan skal det ”profesjonelle og aktive statslige eierskapet” opptre?

Begge disse sakene handler om departementet som vil skjerme seg for ubehageligheter, og spesielt i tiden like før et valg. Og de handler om informanter og journalister som gjør den jobben som blir og mer nødvendig i et mer og mer komplisert samfunn: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Å stille ubehagelige spørsmål. Dette går særlig ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker og forsøker å sabotere. I alle sammenhenger, blant politikere av alle farger, i nærings- og organisasjonsliv, i kirke og idrett. Overalt.

Mulighetene for journalistikk som ser makthavere i kortene er økt. Innskjerpet offentlighetslov er et hjelpemiddel, men også der ser man klare tendenser til "trø meg inkje for nære" når media kommer ubehagelig nær ømme punkter.
Mens journalister skal finne skjelettene i skapene, prøver politiske – og spesielt departementale - informasjonsmedarbeidere vise frem skapet og få sine kolleger i media til å legge merke til hvor pent det er malt. Eller kommunikasjonskonsulenter. og -sjefer, eller informasjonsdirektører; nye tittelvin på gamle medarbeider-skinnsekker.

Svært ofte fungerer offentlig informasjon som den skal. Svært ofte åpnes dører til beslutningstakerne. Svært ofte får journalister hjelp til å finne relevante dokumenter eller byråkrater. Og selvfølgelig - når det nærmer seg valg er det ikke måte på hvor hjelpsomme informasjonsstabene er til å arrangere møter med statsråder som kommer med penger (ofte fra neste års statsbudsjett). Statsrådene setter spader i jorden, klipper snorer, besøker banehager, har noen timers opptreden i arbeidslivet; i helsesektoren, i barnehage eller på den mellomstore bedriften - alt mens den lokale kandidat opptrer supplerende og mer enn antyder å ha æren for "løftet", "satsingen" eller "nytenkningen". Det hele illustreres av som oftest entusiasmefrie fotografer.

Jeg tar nokså lett på slike nyhetsstunts. De er en del av valgkampen og har skjedd under regjeringer av ulik farge. Aldri har det imidlertid vært satt så bredt i scene som i år. Aldri har det vært så mye penger å dele ut. Mediene bør nok vurderte noe nærmere i hvor stor grad de skal være ukritiske roperter. Og de bør være granskende når regningene kommer - de neste 4 årene blir det økonomiske armslag betydelig trangere for regjeringen. Ikke bare skal løfter holdes, nye tiltak krever økte driftsmidler. Vi ser allerede at særlig Sp og SV posisjonerer seg foran 2. runde av Soria Moria. Sp vil si nei til SV-reformer som tjener den øvre middelklassen. Jeg støtter av hjertet Per Olaf Lundteigens ønske om målrettede tiltak for dem med lave inntekter. Og professor Jørn Rattsø hadde i Aftenposten fredag en velbegrunnet kritikk av politikernes forsømmelse av investeringer i samferdsel og forskning til fordel for velferdsreformer.

Vi vil få år med ubehagelige rapporter og situasjonsbeskrivelser, spenn mellom visjon og virkelighet, prioritering av dagens velferd foran fremtidens behov, politikervegring mot å gjøre upopulære - men helt nødvendige - tiltak for å bekjempe menneskeskapte klimatrusler.
Da vil det mer enn noensinne være behov for journalister som gjennomskuer maktkommunikatørenes skjønnmalingsshow, avlevering av ubehagelige budskap fredag ettermiddag før palmesøndag, og mangehånde tvilsomme tolkninger for å unngå Offentlighetsloven.

Vi vil trenge journalister som viderefører og forsterker "Faktasjekk" (det vil også avisøkonomisk være lønnsomt!).
Og vi vil trenge både journalister og politikere og makter og myndigheter som prøver å rette opp det inntrykk - hvis det skulle være i nærhet av sannheten (ifgl. forfatteren Mark Curtis) - utlandet måtte ha av Norge som et land med "skitne hemmeligheter":
a) et pensjonsfond med en portefølje som "minner mer om en liste over verdens verste selskaper",
b) oljeinntekter 17 ganger bistanden til utlandet,
c) et Statoil som opererer i flere land "anklaget for korrupsjon og har elendige menneskerettighhetsforhold",
d) vil heller kjøpe CO2-kvoter i utlandet enn å redusere våre egne utslipp,
e) en blomstrende våpeneksport bl.a. brukt til invasjonen i Irak, og sprengstoff videreeksportert fra USA til Israel og brukt i de okkuperte områdene.

Fratrukket noen kryss og b er det her likevel nok å ta seg til for journalister og aviser som føler at mediene fremdeles har et samfunnsoppdrag.

Den følgende artikkelen under er skrivet av Elisabeth H. Kolstad og publisert på offshore.no (men den er det umulig å få opp, så jeg har derfor lagt den til min blogg, som omhandler samme tema).

Oljedirektoratet nektes å offentliggjøre sine scenarioer. Den offentlige debatt om Norges viktigste næring lider under statsminister Jens Stoltenberg; nylig utropt til landsfader av landsmoderen i oljelandet.

Den rødgrønne regjeringen ba om fire nye år, og vant valget. I fire år har de rødgrønne styrt det oljerike Norge uten å levere en ny petroleumsmelding eller energimelding. Regjeringen leverte heller ikke en avklaring om Lofoten og Vesterålen. Nå har det også kommet for dagen at Olje- og energidepartementet har bestemt seg for å mislike Oljedirektoratets scenarioer så mye at Oljedirektoratet har bestemt seg for ikke å offentliggjøre materialet. Dermed slipper folk å bli minnet i utrengsmål om hvor pengene i Statens Pensjonsfond Utland II kommer fra, og dertil hvilken pris det har å gjøre norsk energiproduksjon mer miljøvennlig.

Det gjør ikke saken bedre at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen uttaler til Stavanger Aftenblad at årsaken til at embetsfolk i departementet stoppet scenarioene var at Oljedirektoratet beveget seg utenfor sitt kompetanseområde. Dette er en er en stygg sak, som ikke minst dreier seg om ODs integritet og uavhengighet.

Debatten om norsk olje- og gassvirksomhet føres nå i hovedsak av miljøbevegelsen. Oljeindustrien har langt på vei abdisert fra den offentlige debatt. Statoil har satt en ekstremt høy standard for taushet. Antall uttalelser fra selskapet er omvendt proporsjonalt med antall informasjonsdirektører, informasjonssjefer og informasjonsledere. Det er også et valg, og det synes meget bevisst. Det bidrar sterkt til å svekke den offentlige debatt om virksomheten på den norske kontinentalsokkelen.

Den gangen Statoil var eid 100 prosent av staten, måtte selskapet legge frem den såkalte § 10-planen, først hvert år, og senere annethvert år. Etter SDØE-reformen midt på 1980-tallet ble ordningen med § 10-planen avviklet. § 10-planen var et kontroversielt dokument, men det var viktig. I § 10-planen måtte Statoil fortelle om sine utviklings- og investeringsplaner på norsk sokkel. Fordi Statoil fra 1973 og til SDØE-ordningen ble innført, var deltaker i alle lisenser, ga planen et utrolig innblikk i virksomheten på norsk sokkel, selv om det var på et tilnærmet monopolisert selskaps premisser.

§ 10-planen gjorde Statoil til et annerledes selskap. SDØE-reformen i 1985 ga Statoil delvis, og børsnoteringen i 200, ga Statoil fullt ut de samme rammebetingelser som konkurrentene. Fusjonen med olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro – som for alle praktiske formål var en overtakelse – har skapt et robust norsk energiselskap med globale visjoner og muligheter. Selskapet sprenget på mange måter sitt nasjonale format, men fyller et globalt format. Det er bra for selskapet og for Norge, men det er langt fra uproblematisk.

I mange år ble det gamle Statoils størrelse på norsk sokkel problematisert. Det nye Statoil er blitt enda større, og problemet ville ikke ha blitt mindre om selskapet hadde fått et annet navn enn Statoil til erstatning for det midlertidige StatoilHydro. Det nye Statoil har fått en størrelse på norsk sokkel som man knapt kunne drømme om. Hvis det gamle Statoils stilling på norsk sokkel var tilnærmet monopolisert, og hvis det var et stort problem, har ikke monopoltrusselen blitt mindre. Når størrelse kombineres med taushet, inntreffer det en situasjon som mildt sagt et lite ønskelig i et demokrati. I dagens Norge forsterkes det av en regjering som ikke selv evner å legge frem en petroleumsmelding, og som i tillegg nekter Oljedirektoratet å legge frem sine scenarioer.

Oppsummert blir vi stående overfor en arroganse som er knyttet både til pengemakten og den politiske makten. Men bryr folk seg? Tilsynelatende ikke. Vi aner konturene av likhetstegnet mellom rikdom og likegyldighet.

At regjeringen i løpet av fire år – og med tre statsråder fra Senterpartiet i Olje- og energidepartementet – ikke greide å legge frem en ny petroleumsmelding kan skyldes mange forhold. Hoverforklaringen kan være at Jens Stoltenberg nå gjør den samme erfaring som Per Borten gjorde ved inngangen til Norges oljealder; det er vanskelig å bære staur.

Debatten om Olje-Norges fremtid har fattige kår i et av verdens rikeste oljeland. Men de store ord uteblir ikke. Lørdag kveld tok rødvinen en u-sving i halsen da jeg hørte Kristin Halvorsen si at Norges har løst finanskrisen med SV-politikk. Årsaken til at vi fortsatt kan gå på polet en fredag ettermiddag og slå på oss en flaske rødvin til 300 kroner skyldes først og fremst den rikdom oljen har gitt oss. Vi gikk ikke ut av finanskrisen i Norge med vindjakker og nei-til-atomvåpen-symboler, men vi gikk ut av finanskrisen med lommene full av oljepenger. Oljerikdommen gir også en vesentlig del av forklaringen på hvorfor oljeminister Arne Øiens gamle politiske rådgiver Rune Bjerke på Dagsrevyen kunne smile bredt over at DNBNor til forskjell fra en rekke amerikanske og europeiske banker fortsatt lever i beste velgående.

Utfordringene er ikke over, og alternativene til olje og gass som bærende energikilder og petro-dollar som statens viktigste inntektskilde er ikke funnet.

Men debatten om oljenasjonens fremtid drukner i lørdagsavisens tabloide overskrifter. VG forteller oss hvorfor Jahn Teigen vil leve alene og Dagbladet forteller oss at komikeren John Cleese er sint fordi hans fraskilte kone får 118 millioner kroner.

Mot slik eksistensielle nyheter har Stavanger Aftenblad ingen sjanse til å nå løssalgstoppen, med sitt lørdagsoppslag om at OD er blitt nektet å vise oss scenarioene sine.

Olje-Norge er gjenstand for en taushet som langt fra er ufarlig.

Mediene og samfunnsoppdraget

(I) To uker før valget ble en viktig rapport fra Oljedirektoratet (OD) stoppet etter Olje- og energidepartementets (OED) ønske. Den ble ”politisk vanskelig”.
(II) Et ubehagelig dokument for Næringsdepartementet (ND) og statsråd Sylvia Brustad holdes skjult og saken om hvem som skal betale en PR-regning i Akersaken måtte vente til etter valget – om den noensinne blir kjent.
Mens mot ofte er mangel på innsikt, er det kanskje i disse to departementale tilfellene slik at feigheten skyldes altfor god informasjon.

(I) Problemet med årets ressurs-rapport fra Oljedirektoraret var ubehagelige utsikter til dyre klimatiltak, forteller Stavanger Aftenblad. Kapittelet som ble fjernet inneholdt scenarier som viser hvor kostbare norske klimatiltak kan bli for offentlig sektor. Det kan bli svært dyrt for Norge å betale seg ut av utslippene fra oljesektoren, så dyrt at det kan tvinge frem en diskusjon om stenging av sokkelen. Et alternativ kan være å åpne så mange nye områder at nye funn gir store nye inntekter som kan finansiere de nødvendige kvotekjøpene. Det internasjonale energibyråets mål om å begrense temperaturøkningen på jorden til to grader, kan gi fordoblet kvotepris i 2030.

OD ”fikk et råd fra departementet”, og opplyser at ”vi så selv at timingen ikke var god, innholdet i scenariet ble politisk vanskelig rett før valget”. Det dreide seg også om at dersom norsk sokkel skulle forsynes med kraft fra land, må norske innbyggere betale prisen for at plattformene legger om til mer miljøvennlig drift.

Direktør Bente Nyland i OD sier at beslutningen om å utelate kapittelet ”var min”. Men altså – først etter departementets reaksjon. Selvsensur og valgkamp er andre ord som melder seg.
Olje- og energiministeren forklarer at det var embetsverket og ikke politisk ledelse som reagerte, men han er enig i at det dreier seg om ”vurderinger OD har begrenset kompetanse på”. Direktør Per Terje Vold i Oljeindustriens Landsforening advarer på sin side mot å begrense ODs muligheter for å komme med faglige innspill i debatten.

Dette er ikke første gang at et departement - når det ikke liker informasjonen som kommer fra fagmiljøet i direktorater eller andre mer frittstående organer - overstyrer eller ”ber” om endringer/utelatelser.

(II) Saken om Næringsdepartementets (ND) regnings-problemer stammer fra Dagens Næringsliv. Ganske kort: Et dokument viser at ND var dypt inne i et arbeid med informasjonsstrategi i striden mot Røkke og Aker. Berit Kjøll var statens representant styret og mener regningen på 750.000 bør betales av ND. Dokumentet holdes hemmelig. ND har for egen regning brukt flere millioner kroner på advokattjenester og konsulentbistand i en sak som endte med dundrende nederlag for statsråd Sylvia Brustad, som gikk høyt ut til å begynne med, men falt ned skadeskutt.
Denne saken hører ikke til de store. Bekvemmelighets-utsettelsen (over 5 måneder) er imidlertid en liten flik av det åpenbart viktigere spørsmålet: Hvordan skal det ”profesjonelle og aktive statslige eierskapet” opptre?

Begge disse sakene handler om departementet som vil skjerme seg for ubehageligheter, og spesielt i tiden like før et valg. Og de handler om informanter og journalister som gjør den jobben som blir og mer nødvendig i et mer og mer komplisert samfunn: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Å stille ubehagelige spørsmål. Dette går særlig ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker og forsøker å sabotere. I alle sammenhenger, blant politikere av alle farger, i nærings- og organisasjonsliv, i kirke og idrett. Overalt.

Mulighetene for journalistikk som ser makthavere i kortene er økt. Innskjerpet offentlighetslov er et hjelpemiddel, men også der ser man klare tendenser til "trø meg inkje for nære" når media kommer ubehagelig nær ømme punkter.
Mens journalister skal finne skjelettene i skapene, prøver politiske – og spesielt departementale - informasjonsmedarbeidere vise frem skapet og få sine kolleger i media til å legge merke til hvor pent det er malt. Eller kommunikasjonskonsulenter. og -sjefer, eller informasjonsdirektører; nye tittelvin på gamle medarbeider-skinnsekker.

Svært ofte fungerer offentlig informasjon som den skal. Svært ofte åpnes dører til beslutningstakerne. Svært ofte får journalister hjelp til å finne relevante dokumenter eller byråkrater. Og selvfølgelig - når det nærmer seg valg er det ikke måte på hvor hjelpsomme informasjonsstabene er til å arrangere møter med statsråder som kommer med penger (ofte fra neste års statsbudsjett). Statsrådene setter spader i jorden, klipper snorer, besøker banehager, har noen timers opptreden i arbeidslivet; i helsesektoren, i barnehage eller på den mellomstore bedriften - alt mens den lokale kandidat opptrer supplerende og mer enn antyder å ha æren for "løftet", "satsingen" eller "nytenkningen". Det hele illustreres av som oftest entusiasmefrie fotografer.

Jeg tar nokså lett på slike nyhetsstunts. De er en del av valgkampen og har skjedd under regjeringer av ulik farge. Aldri har det imidlertid vært satt så bredt i scene som i år. Aldri har det vært så mye penger å dele ut. Mediene bør nok vurderte noe nærmere i hvor stor grad de skal være ukritiske roperter. Og de bør være granskende når regningene kommer - de neste 4 årene blir det økonomiske armslag betydelig trangere for regjeringen. Ikke bare skal løfter holdes, nye tiltak krever økte driftsmidler. Vi ser allerede at særlig Sp og SV posisjonerer seg foran 2. runde av Soria Moria. Sp vil si nei til SV-reformer som tjener den øvre middelklassen. Jeg støtter av hjertet Per Olaf Lundteigens ønske om målrettede tiltak for dem med lave inntekter. Og professor Jørn Rattsø hadde i Aftenposten fredag en velbegrunnet kritikk av politikernes forsømmelse av investeringer i samferdsel og forskning til fordel for velferdsreformer.

Vi vil få år med ubehagelige rapporter og situasjonsbeskrivelser, spenn mellom visjon og virkelighet, prioritering av dagens velferd foran fremtidens behov, politikervegring mot å gjøre upopulære - men helt nødvendige - tiltak for å bekjempe menneskeskapte klimatrusler.
Da vil det mer enn noensinne være behov for journalister som gjennomskuer maktkommunikatørenes skjønnmalingsshow, avlevering av ubehagelige budskap fredag ettermiddag før palmesøndag, og mangehånde tvilsomme tolkninger for å unngå Offentlighetsloven.

Vi vil trenge journalister som viderefører og forsterker "Faktasjekk" (det vil også avisøkonomisk være lønnsomt!).
Og vi vil trenge både journalister og politikere og makter og myndigheter som prøver å rette opp det inntrykk - hvis det skulle være i nærhet av sannheten (ifgl. forfatteren Mark Curtis) - utlandet måtte ha av Norge som et land med "skitne hemmeligheter":a) et pensjonsfond med en portefølje som "minner mer om en liste over verdens verste selskaper",
b) oljeinntekter 17 ganger bistanden til utlandet,
c) et Statoil som opererer i flere land "anklaget for korrupsjon og har elendige menneskerettighhetsforhold",d) vil heller kjøpe CO2-kvoter i utlandet enn å redusere våre egne utslipp,
e) en blomstrende våpeneksport bl.a. brukt til invasjonen i Irak, og sprengstoff videreeksportert fra USA til Israel og brukt i de okkuperte områdene.

Fratrukket noen kryss og b er det her likevel nok å ta seg til for journalister og aviser som føler at mediene fremdeles har et samfunnsoppdrag.

Heia Gaddafi!

Muammar Gaddafi har for første gang i løpet av sine 40 år ved makten talt i FN. Jeg aner ikke hva han sa i over 98 prosent av den nesten 2 timer lange talen, med jeg oppdaget at jeg satt og nikket da Dagsrevyen brakte innslaget der han tordnet mot det faktum at fem land - USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike - har vetorett i FNs sikkerhetsråd og dermed blokkerer for tiltak de ikke ønsker.

Vel talt, Muammar! Vetoretten er kanskje den viktigste årsak til FNs manglende effektivitet og evne til å håndtere alvorlige konflikter. I viktige situasjoner har vi sett hvordan FN har vært handlingslammer fordi Kina og til dels også Russland har hindret verdenssamfunnet i å gripe inn og stoppe de humanitære katastrofene, nå sist Darfur og Myanmar (Burma.

Jeg var norsk pressemedarbeider i vår FN-delegasjon høsten 1977. Allerede da var det en diskusjon (utenfor diplomatenes rekker ville den vært kalt heftig) om man ikke kunne få reformer av Sikkerhetsråd. Det ville i praksis innebære at noen måtte gi fra seg makt – og ”noen” vil ikke. Derfor blir det lagt ned veto mot å oppheve vetoretten.

Sikkerhetsrådets sammensetning forteller hvordan verden så ut i 1945 og hvem som var krigens seierherrer: USA, England, Frankrike, Russland og Kina.
Ville det være unaturlig å ta hensyn til at verden har forandret seg? At det har vokst frem en rekke både politisk og økonomisk betydningsfulle land?, Ville ikke dette gi FN større legitimitet, særlig i verden utenfor USA og Europa?
3 x ja og amen.

I 1945 levde over en tredjedel av verdens befolkning i over 80 kolonier. De er nå blitt i alt 192 selvstendige FN-medlemmer (det nyeste er Montenegro, 2006). Dessuten har Vatikanstaten status som permanent observatør, det samme gjelder Den palestinske selvstyremyndigheten og noen internasjonale organisasjoner. Taiwan vil gjerne bli medlem, men Kina blokkerer.

Sikkerhetsrådet har altså 5 faste medlemmer, og i tillegg velges det hver år 5 land som sitter i 2 år. I 2009 er det Burkina Faso, Costa Rica, Kroatia, Libya og Vietnam, neste år kommer Japan, Mexico, Tyrkia, Uganda og Østerrike. Norge hadde sete 1949-50, 1963-64 og 2001-02.
Teoretisk kan Sikkerhetsrådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred. Dette er like vakkert som det er utopisk. Jeg har dessverre ikke tro på Truman Capotes tese om at formiddagens utopi er ettermiddagens virkelighet. I virkeligheten ser man oftere at i dagens globale politikk er det mange som påstår at de er brannmenn mens de samtidig spruter bensin.

Hvem vil inn i Sikkerhetsrådet – og har rimelig grunn til å melde seg på?
Det svarte Afrika er et hvitt område. Nigeria har vært nevnt, også fordi mange ønsker at et muslimsk land skal være med. Da er også Indonesia en sterk kandidat. Storbritannia og Frankrike har ingen naturlig plass, synes jeg. Nederland og Italia jobber for et felles europeisk sete. Tyskland vil inn, Japan likeså. Og hva med Brasil og India? Fra Latin-Amerika melder Argentina, og Mexico seg på.

Et forslag er å utvide rådet til 10 faste medlemmer, der Japan, Tyskland, India. Brasil og et afrikansk land kom i tillegg. Men jo større råd, jo større fare for ineffektivitet og maktesløshet. Hva med i stedet å redusere antallet til 4, Kina, Russland, USA og EU? Og fjerne vetoretten, i alle fall at den bare kunne brukes der FN-paktens prinsipper brytes – men vil det være mulighet å oppnå enighet om det?

Er det så sikkert at reformer og ny sammensetning av Sikkerhetsrådet vil gjøre det så mye enklere å si ja til å bruke makt for å hindre grove brudd på menneskerettighetene? Vil ikke flere land utenfor Vesten og Russland/Kina kanskje være mest opptatt av å fremholde at FN ikke skal gripe inn i statens ”indre anliggender”? Uansett – skal FN få større legitimitet, må Sikkerhetsrådet endres, må Storbritannia og Frankrike se nødvendigheten av at 1945 er fortid og at fremtiden ikke kan være avhengig av gamle stormakters drømmer om ”fornstora dar, då ärat Ditt namn flög över jorden". Man er utgått på dato hvis man har større glede av og oppmerksomhet rundt fortiden enn av å løse dagens utfordringer.

Det er for øvrig grunn til å merke seg at i FN har alle medlemmer 1 stemme. Slik sett kan 8 pst av befolkningen i verden utgjøre det to tredjedels flertallet som kreves i freds- og sikkerhetsspørsmål.

Jeg må tilstå at jeg er pessimistisk når det gjelder FNs fremtid og mulighet til å bli den kraft i verdenssamfunnet vi trenger, kraft til å utøve politikk til støtte for dem som har minst. Manglende helhetstenkning bidrar i dag til at utsatte befolkningsgrupper fortsetter å være for avhengige av nødhjelp, uten å komme seg videre. FNs oppslutning fremover avhenger av organisasjonens handlekraft og resultater, for å vinne vertslandenes så vel som giverlandenes tillit. Men så lenge egeninteressene slår sterkt igjennom, vil FNs svakhet være uløst.
Det betyr ikke at det ikke skjer mye positivt gjennom FN-systemet og de mange organisasjoner og arbeid som springer ut derfra. Men det aller viktigste får man ikke gjort mye med.

Derfor: Stå på, Muammar Gaddafi. Akkurat i denne sammenhengen trenger mange å høre din røst.

Helbom om humanitært arbeid

Ukens mest latterlige argument kommer fra Lotteritilsynet, med assistanse fra Justisdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet: ”Misjonsarbeid er ikke å å anse som humanitært arbeid”. Derfor får ikke Kristiansand Frikirke tillatelse til å ha et misjonslotteri med større inntekt enn 150.000 kroner.

I begrunnelsen for avslaget fremgår det at ”at misjonering etter fast forvaltningspraksis fra Justisdepartementet og Lotteritilsynet ikke vurderes som hverken samfunnsnyttig eller humanitær virksomhet”.

Inntektene fra Kristiansand Frikirkes lotteri går blant annet til fredsbyggende arbeid i Palestina, Mali og Burundi. Men det er ikke humanitært nok for byråkratene, er ”ikke i tråd med lotterilovens bestemmelser”, som ndet heter i et brev fra et statlig organ som etter min oppfatning her står igjen uten en eneste liten fiber. Den eneste tråd jeg kan finne, er en stigende motvilje, i en eller annen ”nøytralitets” navn, mot de som driver med frivillig arbeid under etiketten ”kristelig”.Hvis man i tillegg til å forkynne evangeliet også gjør en humanitær innsats blant verdens fattigste, får man ikke lov av vår felles Stor Mor til å be publikum kjøpe lodd utover allernådigst tillatte basar/lynlotteri med inntekt inntil 40.000 kroner og ”smålotteri” med omsetning inntil 150.000 kroner.

Det gjelder antagelig å beskytte alle loddkjøpere mot å være ”viljeløst, vandrende, vet ei hvor hen”(Ibsen) slik at de ikke roter bort pengene sine på tvilsomme formål. De bør heller spille Bingo, mange politiske lag henter store beløp fra en slik virksomhet. Eller de bør, med NRKs oppmuntring og trekning i beste sendetid, spille Lotto, Vikinglotto, og alle andre lottoer. Ellere tipping – i alle fall steder der man kan vinne penger og ikke risikere at man søler dem bort på å bygge skoler og barnehager og bruer og doer i områder av verden der levekårene er litt annerledes enn i Norge.

Humanitært arbeid – er ikke det å grave brønner og sette opp sykestuer? Sette i gang landbruksprosjekter? Hjelpe til med penger til ny vannpumpe som kan vanne åkeren mer effektivt – hvoretter midlene kan betales tilbake og hjelpe nye til å komme i gang. Verdens mest effektive hjelp til selvhjelp.
Er det imperialisme eller humanitært arbeid å hjelpe urbefolkningen til å bevare deres kulturelle utrykk, språk og historie?

Kongo er for øyeblikket i fokus, to nordmenn er dømt til døden. En av dem er barnebarn til Olaf og Brit Hodne. Jeg besøkte ekteparet Hodne i Calcutta tidlig på 80-tallet. Hvis ikke deres innsats der kvalifiserte til betegnelsen ”humanitært arbeid”, da vet jeg neimen ikke hva humanitær betyr. De hjalp for eksempel synsskade ved å samle inn brukte briller fra Norge – de kom svært godt med. Jeg var til stede en formiddag da en norsk venn, en øyenlege, kom på en ukes besøk. Ved elvebredden sto indere oppstilt i en lang rekke, øyelegen gjorde sine raske snitt med kniven, på andre siden ventet sykepleiere – og grå stær ble kurert på en-to-tre. Ikke norsk sykehusstandard, men hjelp til et bedre liv for mennesker i nød.

Hodne drev mikrofinans før noen hadde oppfunnet ordet, de ga små lån til flyktninger fra Bangladesh som da kunne kjøpe plater til batikkarbeid og små symaskiner. Når disse så betalte tilbake, fikk de litt større lån – og slik kunne fremtidshåp virkeliggjøres. ”Jeg gir de fattige fisk. Hodne gir dem en fiskestang”, sa Mor Teresa, som hadde hovedkvarter (egentlig et altfor fint ord for stedet der ”De små søstre av de fattige” holdt til). Om deres misjon sa Nobelprisvinneren: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».
Dette er en dekkende beskrivelse av den virksomheten titusener av norske misjonærer har drevet siden 1842. I fjor var det 564 av dem, de arbeider i mer enn 40 land.

Det har i mange år vært nordmenn i Kongo som ikke har planlagt jungelleker for rikfolk. Faller det inn under Lotteritilsynets definisjon av humanitært arbeid at predikant og hjelperbeider Rune Edvardsen møter de to drapssiktede nordmennene? Den 91 år gamle misjonæren – og entreprenøren - Liv Kyllingstad Godin har siden 1964 bygget veier, broer, skoler, sykestuer og til og med en flystripe, og nå sist en livsviktig bro på 150 meter i et av Afrikas mest isolerte område. Ingeborg Eikeland har vært misjonær i Bukavu siden 1956. Fire ganger har hun vært evakuert ut av landet på grunn av krigshandlinger. Hun har stått på for et krigsrammet folk, vært utrettelig i humanitær innsats. Og hun blir i Kongo, på en minimal lønn, uten utenlandstillegg, og med en arbeidstid Arbeidstilsynet i Norge kan være glad for at de aldri har hørt om. Hva sier dere i Lotteritilsynet, humanitært arbeid?

”Det er ulike meninger om hva som er humanitært arbeid”, sier en seniorrådgiver i Lotteritilsynet. Det går nok noen årsverk med til å dyrke slike uenigheter.

Jeg merker at jeg både får gråten i halsen og blir eitrende sint når jeg leser om uforstand, firkantet lovgiving og fortolkning. Da er det godt å lese hva direktør Erik Rudeng i Fritt Ord fremholder. Han har historikerens sans for å trekke linjer mellom fortid og nåtid: ”Norges internasjonale engasjement har lange tradisjoner, med utspring i misjonen. Norge har hatt flere misjonærer pr innbygger enn noe annet land. Og misjonærene har drevet et omfattende humanitært arbeid. Tanken om å gjøre godt, ikke bare å omvende folk, må sies å ha en solid forankring i folkedypet. Det karakteristiske ved det norske samfunnet er ikke at det har vært grunnleggende fredelig gjennom fravær av krig, men at det også har hatt denne internasjonale orienteringen, en misjonæraktig fredelighet.”
Men Rudeng arbeider ikke i byråkratiet, så han vet nok ikke helt hva han snakker om.

Norad er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.
Norad har støttet misjonens utviklingsarbeid i 24 år, regulert gjennom flerårige samarbeidsavtaler som legger vekt på utvikling av landspesifikke planer og økt innsats på miljø og rettigheter med en kristen overbygning. Norads tilskudd til misjonsorganisasjonens utviklingssamarbeid i 2009 er 143 millioner kroner. Tema som inkluderes i avtalen er helse, hiv/aids, landbruk og primærnæringer, undervisning, integrerte tiltak og mikrofinans.
Ikke humanitært?

Norske kirker og misjonsorganisasjoner har drevet sin virksomhet siden 1842. Lotteri og misjonsmesser har hele tiden vært viktige bidrag til å kunne finansiere virksomheten. Og folk har visst hva pengene gikk til. Det virker meningsløst å sette grenser for denne innsatsen, meningsløst å skulle spore hver krone for å finne ut om pengene går til en brønn eller til evangelisten som har vært med på å bygge dem.
Misjonssambandets julemesser i Rogaland gir ikke sjelden millioninntekter. Skal de også bli sett gjennom Justisdepartementets og Lotteritilsynet forminskelsesglass? Opplever vi her at love og forskrifter og toløkninger innebærer en total reversering av Frostatinglovens ord om at ”med lov skal landet vårt byggjast og ikkje med ulov øydast”?

Legg ikke hindringer i veien for at kirker og organisasjoner prøver sette kristen nestekjærlighet ut i praksis.
Hallo, Justisdepartementet og Lotteritilsynet! Fornuften kaller! Over.

Bedre helse, dårligere personvern?

Regjeringen ønsker å endre helseregisterloven slik at leger får fri tilgang til pasientopplysninger fra andre leger. Det innebærer
• at informasjon du har delt med fastlegen din kan bli lest av helsepersonell på sykehus og andre legesentre, mens også at
• det blir en ny informasjonsflyt som kan være helt avgjørende for pasientenes helse

Denne saken er helt klassisk når det gjelder spørsmålet om personvern kontra nytteverdi. Jeg synes ikke den er enkel. Det er sterke argumenter begge veier. En elektronisk pasientjournal som kan øke tilgjengeligheten til helseopplysninger, kan være en fordel når det skal ytes helsehjelp til pasienten. Men samtidig har pasienten rett til vern mot spredning av taushetsbelagte opplysninger. En pasientjournal som for eksempel inneholder opplysninger om psykisk sykdom, avhengighetsproblematikk og opplysninger om overgrep, taler for en streng tilgangsstyring.

De som arbeider for den nye helseregisterloven fremholder at
• det har hittil gått ut over pasientene at helsepersonell tar dårligere avgjørelser fordi de mangler informasjon
• et spesialisert helsevesen fungerer ikke optimalt fordi alt innsyn i pasientjournaler er basert på den gamle institusjonstenkningen om én pasient, ett sykehus, én journal
• de mulighetene som ligger i den nye loven inspirerer til å utvikle og forbedre datasystemene, til virkelig å ta personvernet på alvor
• den vil gjøre det mulig å bryte gjennom de grensene som i dag gjør det vanskelig å hjelpe pasienter

”Bedre informasjonsflyt er helt avgjørende for pasientenes helse, skriver direktøren og den medisinsk faglig rådgiver for legevakten i Oslo, i Dagsavisen. De illustrer dette med et eksempel om gamle fru Pettersen, som bor i bydel St.Hanshaugen og har en sammensatt sykehistorie. Hun kan derfor trenge hjelp både fra sin fastlege, Legevakten (kommunal), Skadelegevakten (statlig), Lovisenberg sykehus (privat), Diakonhjemmet sykehus (privat) og samtlige sykehus i Oslo Universitetssykehus (Aker, Ullevål og Rikshospitalet).
Men disse har ikke tilgang til hverandres kritiske informasjon, lab- og røntgensvar, EKG-målinger osv. Legen kan prøve å hente ut opplysninger per telefon, men det er tidkrevende, og den som skal utlevere opplysningene kjenner ikke identiteten til den som ringer. Derfor må helsepersonellet ofte i praksis starte på nytt.
”Vi har gått fra å ha en vegg mellom helseinstitusjonene til at vi nå får en vegg med en dør. Den døra har en lås med en nøkkel, og vi må ha gode rutiner for hvem som får denne nøkkelen. Vi er overbevist om at også andre helseinstitusjoner vil bruke den nye loven til å forbedre både pasientbehandlingen og personvernet”.

Legeforeningens president Torun Janbu mener derimot at lovendringen egentlig er unødvendig, og at helsesektoren kan gjøre alt de trenger ved hjelp av meldingsutveksling og kjernejournal. Andre fremholder som eksempler på negative konsekvenser at
• pasienter ikke våger å gi legen alle opplysninger, og det kan bli opprettet skyggejournaler • din historikk på kjønnssykdommer blir tilgjengelig for personalet når du behandles for beinbrudd på sykehuset
• det din psykolog skrev i helsejournalen etter at du hadde et samlivsbrudd eller møtte veggen på jobben, blir gjort tilgjengelig når du må møte på legevakten etter å ha fått sterk influensa
• når du blir behandlet for sykdommer i alderdommen, så blir dine barnesykdommer eller dine spiseforstyrrelser på ungdomsskolen helt tilgjengelige for alle som behandler deg, uansett hvor lite relevant det er for helsen din i dag
• det er et problem hvis pasienter ikke kan fortelle fastlegen sin om det som plager dem, enten det er samlivsproblemer, psykiske problemer eller andre intime opplysninger , uten visshet om at alt dette ikke nødvendigvis skal være relevant og tilgjengelig informasjon for alt annet helsepersonell

Mange kan fortelle at det har foregått mye journaltitting (familie, venner, naboer, arbeidskolleger, kjendiser). Som en sykehusdirektør har fortalt: ”Vi avdekket ganske nylig at en ansatt har lest journalen til en person med kjendisstatus uten lov.”
Dette hullet ble heldigvis tettet i 2008 ved at det er vedtatt en ny bestemmelse i helsepersonelloven § 21A, som forbyr ”journalsnoking”, å tilegne seg pasientopplyninger uten at man har tjenestelige behov for det. Men bare faren for å bli oppdaget gjennom elektroniske spor kan garantere at loven overholdes.

Jeg tror ikke at motstandere av lovforslaget ønsker å gjøre jobben vanskeligere for helsearbeidere. Men her som i alle andre saker der hensynet til fremskritt osv. blir sterkt: For hver opplysning som blir lettere tilgjengelig, så øker sjansen for at uvedkommende får tilgang til opplysningene.

I en spørretime på Stortinget i fjor høst, utfordret Trine Skei Grande (V) Regjeringen: Kunne det tenkes en grense for sin kompromissvilje og ettergivenhet når personvernet blir truet? Si at der personvernet utfordres eller trues, noe slikt som for eksempel: ”Så langt, men ikke lenger?”

Statsminister Stoltenberg er sterk og klar når han snakker om økonomi og teknologi. Men når det gjelder mer ikke-materielle spørsmål blir han mer unnvikende og kan virke nesten litt uinteressert. Jeg tenker ikke minst på hans bleke posisjon i spørsmålet om ytringsfrihet og blasfemi.
I spørretimen sa han at spørsmålet Grande hadde tatt opp var både viktig og vanskelig. For man ønsket jo også å bekjempe kriminalitet og skatteunndragelser og dessuten fremme helsevesenets og eldreomsorgens kvaliteter. Noe klart svar fikk ikke Skei Grande.

Stoltenberg har en sjanse til å vektlegge personvernet sterkere når Norge skal ta endelig stilling til EUs datalagringsdirektiv. I saken som er drøftet i denne artikkelen bør Regjeringen i det minste kunne redegjøre for hvor stort behovet for tilgang til pasientjournaler på tvers av helseforetakene faktisk er. Og den kan støtte Venstres forslag om at altomfattende og integritetskrenkende pasientjournaler må ivareta pasientenes personvern og derfor avgrenser til bare å inneholde livsnødvendige opplysninger.
Forslaget medfører en elektronisk kjernejournal hvor den enkelte kan samtykke til at livsnødvendige opplysninger kan lagres pseudonymisert og kryptert. Det foreslår også betimelig nok å opprette et moratorium mot etablering av nye helseregistre inntil dagens registre er gjennomgått.

En negativ konsekvens av årets valgresultat er at det kan ble færre som er våkne når det kommer spørsmålet der personvernet igjen kan komme til å lide nederlag. I opinionen er det dessverre ikke den store oppmerksomhet og vilje til å sette visse grenser.
Jeg lar Datatilsynets direktør, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Georg Apenes, få det siste ord: ”Min erfaring gjennom 20 år er at det er lettere å få forståelse i Venstre for personvernspørsmål enn i andre partier, og i den sammenheng er trist at partiet er minimert i parlamentarisk sammenheng. Det er liten politisk vilje i Norge til å styrke personvernet. Man synes å være nærmest totalt uinteressert i overvåkingssamfunnets stadig bredere og dypere feste i vårt land”.

(Dette er tredje artikkel om personvern, jeg viser også til min blogg om Datalagringsdirektivet, og mer generelt om personvernet på vikende front, med utgangspunkt i avsløringen av at NAV bruker private firma til saksbehandling av uføretrygd- og rehabiliteringssaker, og at NAV kan sjekke opplysninger i pasientjournaler uten å informere pasienten)

Taper personvernet for ofte?

3 x hvorfor: Hvorfor settes offentlig myndighetsutøvelse ut på anbud? Hvorfor brukes private firmaer til saksbehandling av uføretryg- og rehabiliteringssaker i NAV? Hvorfor tar NAV (i noen fylker) så lett på at sensitive personopplysninger blir kjent blant noen som slett ikke skulle kjenne dem?

3 x fordi: Fordi saksbehandlingen går for tregt. Fordi ressursene er for små. Fordi det i Norge mer og mer aksepteres at i effektivitetens navn må personvernet vike.

Denne NAV-saken er etter min oppfatning et klart brudd på alle etiske og forsvarlige grenser. Privat saksbehandling må være brudd på flere lover, og statsråd (så lenge han er det) Dag Terje Andersen har lovet å ta saken.

Det er enda større grunn til å se på det forhold at NAV kan sjekke opplysninger i pasientjournaler uten å informere pasienten, fordi det i noen tilfeller er nødvendig å gjøre dette for å avsløre trygdemisbruk blant leger og pasienter. NAV mener å ha hjemmel til dette i personopplysningsloven.

Datatilsynet støtter ikke dette: ”Henting av opplysninger uten å informere pasienten skal kun skje når det er «uttrykkelig fastsatt i lov at NAV kan sjekke opplysninger i pasientjournaler uten å informere pasienten".

NAV mener det i noen tilfeller er nødvendig å gjøre dette for å avsløre trygdemisbruk blant leger og pasienter. Ifølge Dagens Medisin har NAV hjemmel til dette i personopplysningsloven.
Men Datatilsynet er uenig: "Henting av opplysninger uten å informere pasienten skal kun skje når det er «uttrykkelig fastsatt i lov». Det mener vi det ikke er i dette tilfellet. Loven åpner for at Nav kan hente inn opplysninger om enhver som søker om eller mottar støtte, det betyr at den er for generell til å tilfredsstille kravet om å være «uttrykkelig fastsatt».

Også pasienter og leger reagerer på at NAV insisterer på nødvendigheten av hemmelig innsyn i pasientjournaler. De mener ordningen undergraver både personvern og tilliten mellom leger og pasient.

Norsk kommuner, sykehus, statsinstitusjoner og banker er eksempler på databehandlere som hver dag snubler i regelverket, skal vi tro Datatilsynet. Offentlige etater og private bedrifter lagrer nær sagt uhemmet trafikkdata hver gang vi telefonerer, surfer på nettet, sender e-post eller for den saks skyld kjører bil gjennom en bomstasjon.Enkeltmenneskets rettssikkerhet svekkes. Overvåkingssamfunnet samler oss under en stadig større paraply.

Datasamfunnet kan gi mange gevinster, gi bedre
• forsvar mot kriminalitet og terrorisme
• kamp mot forsikringssvindel, konkursrytteri, svart arbeid og hvitvasking,
• service fra stat og kommune
• utnyttelse av kostbare ressurser
• løsninger i samfunnsplanleggingen
• mulighet for å avdekke arvelig sykdom på et tidlig stadium

I alle disse sammenhengene tas det små biter av personvernet, i de gode ønskers tjeneste. Men hvor langt skal samfunnet vi gå? Satt helt på spissen: Vi får stadig flereovervåkingskameraer i det offentlige rom for å beskytte mot vold. Men ”skal man virkelig løse et problem, burde man sette kameraer i alle hjem - hvor den meste av volden faktisk foregår”, mener Datatilsynets sjef, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Georg Apenes, vår fremste forkjemper for enkeltmenneskets personvern. ”Med mer bruk av satellitt tar vi flere parkeringssyndere. Men hvor skal vi sette grensene? Hva slags samfunn tror vi at vi er i stand til å lage?” Spør Apenes retorisk.

Bevistheten rundt personvernet for liten, men heldigvis ikke alltid.
AVINOR hadde planer om røntgengjennomlysning av norske flypassasjere, for å effetivisere ”tryggingsssjekken’. Planene ble skrinlagt, men det synes klart at det viktigste med tiltaket skulle være å få opp farten i kontrollen, ikke gjøre den bedre.

I hverdagen skjer det ofte ting som ingen synes å reagere på. En bedrift som oppdaget at en av bilene hver dag sto to timer på en bensinstasjon, uten at de helt kunne forklare hva arbeidstakeren hadde på den bensinstasjonen å gjøre. Derfor kjørte de ut og så etter. Sjåføren satt og sov.
Det var både innhentet samtykke og samarbeid med fagforeningene før bedriftene monterte inn utstyret.

Skulle politiet starte overvåking av denne typen i en bil, så måtte de konkret ha en som er mistenkt for en straffbar handling med en strafferamme på fem til ti år. Så alvorlig anser man slik overvåking for å være. Men slik utstyr monteres altså helt lovlig i biler i dag, og når utstyret først er der så kan politiet etter vanlige prosessregler søke beslag i dataene.

Vi trenger en langt sterkere og bevisst debatt rundt personvernet. ”Nye ting må få skje, dei og”, sier Vinje. Og selvfølgelig er det slik at bruken av data innebærer store fremskritt i svært mange sammenhenger, Digitaliseringen av helseopplysninger, trygde- og pensjonsopplysninger osv. øker faren for systematisk misbruk og lekkasje. Det gjøres viktige valg mellom private, det offentlig og det kommersielle. Men jeg synes ikke alltid at det foretas en omfattende avveining mellom individ og samfunnsinteresser.

Politikere og partier bør ”sette seg ned og undersøke personvernets funksjon som premiss for demokratiets institusjoner, verdier og organisasjon” slik Georg Apenes antyder.
Jeg følger ham, jeg er redd for at personvernet litt for ofte blir den tapende parti i slike sammenhenger, Respekt for personvernet og beskyttelse mot utveksling av sensitive persondata er også en kvalitet ved rettsstaten vi skal ta vel vare på.

(Jeg viser også til min blogg om Persondirektivet, http://bore-aktuelt.blogspot.com/2009/09/vi-overvakes-mer-og-mer.html)

Den store norske enigheten

Konsensuskulturen er mer utbredt i Stavanger enn i noen andre større byer. Slik sett passet det godt at ”Den norske konsensus-kulturen” lørdag kveld var et tema under ”Kapittel”, Stavangers internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet.

Men så gjaldt det ikke politiske prosesser foran og bak kulissene, handlekraft og storkoalisjon i bystyret, men spørsmålet: Var den norske offentligheten feig og konsensusorientert i forbindelse med hendelsene rundt litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, som hadde temaet ”Sannhet”?

En usedvanlig kontroversiell britisk historiker, dømt i Østerrike for å fornekte Holocaust, for å lyve om kildene sine David Irving, ble invitert av kunstnerisk leder Stig Sæterbakken (som var en av deltakerne i samtalen i Stavanger), med tilslutning av daglige leder og styret.

Det kan – og bør – være uenighet om en ”notorisk svindler og bedrager som ikke har gjort annet enn å forfalske historien" (direktør Odd Bjørn Fure ved Holocaust-senteret) burde vært invitert. Mange mener Irving utelukkende er opptatt av å skaffe seg en karriere på andres bedrøvelighet. Hadde han noe konstruktivt å tilføre en belysning av temaet, eller ville det bare bli en selveksponering og PR--søking? På den annen side: Burde ikke "Sannhet" ha tålt synspunkter også fra en som er dømt for løgn? Var det ikke mulig å tro på Sæterbakkens og ledelsens motiv for invitasjonen, nemlig at Irving ville være et genuint intreressant objekt å møte ansikt til ansikt? Kan man møte løgn med annet enn fakta saklig argumentasjon – eller skal man bare ignorere løgnens budbringer? Men kanskje er det som å skvette vann på gåsa, senest fredag kveld så vi i tv-nyhetene hvordan også Irans leder prøvde å opphisse massene med repeterende utsagn om at Holocaust bare var løgn og forbannet dikt.

Uansett – det interessante er det som skjedde etter at invitasjonen ble kjent. Mediene jaktet i flokk på Sæterbakken og daglig leder, og drev frem forfatter-ønsker om boikott av festivalen, sponsor-vegring og ikke minst det som ble oppfattet som trusler om redusering eller frafall av støtte fra stiftelsen Fritt Ord (av alle!). Det endte som kjent med at Sæterbakken trakk seg, Irving kom likevel (fikk reisen betalt av TV2, Rica måtte betale 45 000 kr i kompensasjon for at han ble nektet hotellplass), mens man i ettertid synes å ha fått en ny nesten-konsensus om at invitasjonen kunne diskuteres, men når først så var skjedd, var det som fulgte høyst pinlig

Klassekampen lørdag er det et intervju med språkforskeren Harald Nilsen, som karakteriserer debatten – noen vil kanskje kalle det hetsen – som ”uintelligent og styrt av følelser”. Nilsen skriver at ”kraften i reaksjonene på invitasjonen av Irving går det ikke an å forklare på annen måte enn at det slo inn en pangfølelse av svik mot Norge som nasjon, mot sannheten om Holocaust”.
Vi så vel snev av samme holdning i fjorårets diskusjon om Norges krigsinnsats og ”gutta på skauen”, og Hamsun-debatten preges også et stykke på vei av slike reflekser.

Sæterbakken var i sin innledning inne på spørsmålet om medienes rolle, og her ligger det som alltid mer enn en kime til debatt. Mediene velger vinkling,velger ut hvilke påstander de vil formidle. Jeg mener Nilsen har helt rett når han fremholder at det i dette valget ligger stor makt, ”i denne saken var det først og fremst de som følte seg sveket som fikk overskriftene”.

Ofte er det slik at en journalistgruppe i Oslo er meningsdannende og i mange saker definerer en slags konsensus, ”slik er det”. Et typisk eksempel var lanseringen av ”Jens mot Jensen”. Det var nærmest opplest og vedtatt at dette var valgkampens fokus, og de av oss som var klar over at Sponheim og Høybråten ikke ville gå i regjering med Frp, ble nærmest ledd ut av ekspertisen. Så sent som tre uker før valget var det fremtredende kommentatorer som slo fast at H+V+KrF var et luftslott. Jensen var aldri en reell statsminister-utfordrer, men tanken pirret den redaksjonelle dramaturgi uimotståelig sterkt. Men så skulle det ikke mer til enn at Erna Solberg ble plassert på et bord, før ekspertene gearet om, skapte en ny konsensus - og fjernsynet reduserte antallet debatter Jens-Jensen.

Både Sæterbakken og andre (som for eksempel Nina Karin Monsen) har erfart at det kan "medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer" (Francis Sejersted, leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Min respekt for Fritt Ord ble først gjenopprettet da årets pris gikk til Monsen.

Jeg håper mange av Sæterbakkens kritikere har gått i seg selv og erkjent dumskap.
Ytringsfrihet er greit - men det tryggeste er å holde seg til det politisk korrekte.

Jens og Lars på fisketur

Sorgen og Sponheim de vandre til hobe,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og modgang hinanden tilråbe,
solskin og skyer de følges og ad;
Stortingets guld
er prægtigt muld,
Politikken er ene af salighed fuld
(fritt etter Thomas Kingo)

“Det er ikke lett å slutte med politikk, det er som å ri på en tiger man ikke kan komme av”
(tidl. statsminister Poul Hartling)

Volvoen brakte Lars Harry Sponheim hjem til hønene sine i Ulvik noe raskere enn da han vandrer inn i norsk offentlighet i 1993.
”Han stured en dag, ja kanhænde to -
men så rysted han sorgen af”
(Henrik Ibsen)

”Journalister er for politikere som brystvorten for spedbarn, de utløser automatiske munnbevegelser”
(fritt etter Bo Balderson)

Allerede dagen etter hjemkomsten kom Bergens Tidende kom på besøk sammen med Lørdagsrevyen og avisen Hordaland, og avisens medarbeider kunne fortelle at hunden Yess holdt bedre styr på sauene enn Sponheim hadde kontrollert venstrevelgerne.

Sponheim har sagt at ”det er når du møter deg selv i døra at du kan føre de mest interessante samtalene”. Utsagnet er ikke garantert sant, intervjuet med BT inneholder mange interessante refleksjoner om årene etter 1993 og hvorfor det gikk som det gikk i 2009. Om samarbeid, og ikke minst det som i dag siteres rundt om i forbindelse med den berømmelige fisketuren med Jens Stoltenberg i 2008.

Det forundrer vel ikke noen at det ikke bare var fisk de var ute etter når snørene og stengene ble tatt frem, blant spørsmålene som ble drøftet var regjeringsspørsmålet.
” Jens spurte meg blant annet hva som var i veien for at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kunne danne regjering sammen.
- Uten SV?
- Ja. Han spurte direkte om det. Jeg sa at Aps maktsentralisering, hemmelighetskremmeri og LO-binding gjør det vanskelig. Men Aps moderne fløy, som Stoltenberg representerer, har jeg ingen problemer med. Vi var aldri uenige på viktige punkter”.

Venstres vei, sentrums situasjon, alt dette er temaer som fremover vil bli hyppig analysert og kommentert sammen med øyeblikkets favoritt-tema: Stolleken og inne-ute i regjeringen. Jon Hustad i Dag og Tid mener - i en særdeles leseverdig artikkel, uansett enig eller uenig, at fremtiden tilhører venstresiden og at ”i røynda var Venstre berre ein karismatisk del av Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkene”.

Personlig mener jeg at det reelle sentrum i norsk politikk består av de lyserøde i Ap, Venstre, deler av KrF og Sp, og det lyseblå Høyre. Enhver regjering i fremtiden må finne et ståsted i skjæringspunktene mellom disse grupperingene. Skillelinjene mellom den gamle venstresiden og høyresiden begynner å få buktninger, og partiene blir mer indre koalisjoner enn enhetlige. Dersom Ap ønsker å ha en sterk hånd på regjeringsrattet, er det ikke sikkert at dagens koalisjon er den beste, det samarbeidet kan ryke allerede før 2013. Stoltenberg gjør lurt i i tenke langsiktig, i tråd men det han gir uttrykk for i det førnevnte intervjuet.

Venstre er på ingen måte på sotteseng, men etter utredning vil nok pasienten få ulike råd om hvordan man skal kurere en situasjon der man samtidig har både kikhoste og diaré.

Så spørs det om salmedikteren Kingo spår rett om Venstre;
”Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan hovedet bære,
falde dog af og i tiden forgår;
alle ting må
enden opnå”

Kjell Magne Bondevik mener at dersom ”man ikke jobber for sentrum som politisk kraft, kan det ende med at mange velgere føler at de ikke har noe politisk hjemsted mer. Dessuten finnes betydelige grupper av velgere som er mest komfortable med at løsningene er moderate".

Tidligere Sp-leder Åslaug Haga mener at Kristelig Folkeparti og Venstre vil gjøre det bedre hvis partiene orienterer seg mot venstre i norsk politikk,

”I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake”
(Charles de Gaulle)

Men klovnen i Chaplins "Rampelys" viser ikke bare slutten på en karriere. Hvis Lars Sponheim bruker sitt talent og sine erfaringer riktig, kan han få oppleve at
”I politikk kan man bli slått knockout og likevel seire”.
(Edgar Faure)
Han kan, slik tidligere ledere som Kåre Willoch, og de ovennevnte har vis : Når de snakker uten de begrensninger partivervet legger på dem, har de verdigfulle beidrag til den løpende debatt.
Om dagens Venstre-ledere i by og bygd er like glad for at Sponheim har utløst støy rundt partiets fremtidige veivalg, er en annen historie.

Jeg føler meg helt sikker på at Jens Stoltenberg ikke setter pris på Sponheims åpenhjertige - og rampelyssøkende? - beretninger fra fisketureng. Har han blitt underrettet - og sagt seg enig i - det som er sagt, OK. Før dette er bekreftet, satser jeg på at tonen mellom SV og statsministeren i øyeblikket ikke den aller beste, selv om Rolf Reikvam har en fornuftig kommentar når han "ikke ser dette som om det var snakk om en konkret plan, men noe som ble kastet fram på en skogsturer".

Til Sponheim en hilsen fra Arthur Koestler:
“Politikernes menneskelige storhet settes på prøve først etter deres fall fra makten”.

Hvis Sponheim på forhånd ikke hadde snakket med Jens Stoltenberg, har han ikke bestått denne prøven.

Vi overvåkes mer og mer

Ønsker virkelig Høyre og Arbeiderpartiet å krenke nordmenns personvern på det groveste? Skal vi godta mer og mer overvåkning?

EU vil gi innbyggerne fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Nå vil man ha også en langt friere flyt av personopplysninger, en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre. Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

I dag dreier det seg om EUs datalagringsdirektiv. Det innebærer langtidslagring av opplysninger om hvem alle snakker med på fasttelefon, mobiltelefon og IP-telefon, hvor lenge samtalen varer, hvor samtalepartene befinner seg, og når samtalen finner sted. Opplysningene skal lagres fra seks til 24 måneder, og kunne utleveres til myndighetene dersom du mistenkes for en alvorlig forbrytelse. Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkingen være overvåket.

Aftenposten minner i dag om at EU-vennlige Ap og Høyre utgjør til sammen et solid flertall på Stortinget med 94 av 169 mandater. Dermed er det lite trolig at Norge vil reservere seg mot å godta direktiver fra EU.Begge partiene kan riktignok ha motforestillinger mot innholdet i EUs datalagringsdirektiv, men de to partiene frykter ifølge avisen at et norsk nei vil sette hele EØS-avtalen i fare.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.
Ingen hevder at dataregisteret nødvendigvis kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. Datatilsynets leder og verdifulle vaktpost mot dataovergrep ,Georg Apenes, skriver at dette er som å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Jeg innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men datalagringsdirektivet går alt for langt i å gripe inn i vanlige borgeres rett til privat kommunikasjon.
Politiet har mulighet til å finne trafikkdata fra mistenkte personer. Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot prinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. De aller fleste personopplysninger kan i dag på visse vilkår brukes i sammenheng med politiets etterforskning av lovbrudd Jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer.

Under mitt arbeid med over 4000 av Overvåkningspolitiets mapper gikk det klart frem at en ikke alltid like sterk begrunnet mistanke mot en enkeltperson ble brukt til telefonovervåkning av alle telefoner på vedkommendes arbeidssted, for eksempel i en redaksjon Hva vi skje dersom en avis offentliggjør en historie om de norske styrkene i Afghanistan som myndighetene mener vil skade forsvarets arbeid? Skal avisens kontakter kunne oppspores?

Stavanger Aftenblad har avdekket at en offentlig telefon på et kjøpesenter var blitt godkjent for avlytting og opptak av samtlige samtaler i en periode på over et 1/2 år! Med begrunnelse om at en navngitt person muligens kunne komme til å bruke denne telefonen. Dette selv om personen ikke hadde tilhørighet i denne kommunen eller noen gang hadde brukt denne telefonen. Det viste seg også at i løpet av de mange tusen minuttene med opptak av flere hundre personer så fantes ikke denne personen. I sitt forsvar sa Politiet at de hadde jo taushetplikt om de personlige samtalene de hadde lyttet på, og det samme hadde de sivile som kom i kontakt med dette materialet? Akkurat som vi ikke har erfart en serie lekkasjer til media nettopp i slike sammenhenger. Og de fleste av oss vet at det kan være fristende å berette sensitiv informasjon i lystig lag.

Bompasseringer gir i ettertid gi mange interessante opplysninger. Bruken av betalings- og kredittkort forteller mye om den enkeltes hverdagsliv. Automatiske analyseprogrammer kan overvåke hele nasjonens forbruk av alle varer og tjenester som det betales for med kort slik pasienter, apotek og forskrivende leger av spesifiserte medisiner allerede i dag holdes under døgnkontinuerlig oppsikt.
Direktivet krever altså at internettleverandøren din skal lagre hvem du har sendt e-post til, hvem som sender e-post til deg, og ikke minst skal det i lagres hvilke servere du besøker på nettet.

Direktivet krever derimot ikke at selve innholdet i kommunikasjonen skal lagres, noe som i utgangspunktet skal bety at en ikke skal lagre om du besøker en gitt pornoside - eller om du foretrekker Gmail fremfor Hotmail, men internettguru Gisle Hannemyr sier til Nettavisen at han tviler på at det vil være teknisk mulig.
”Med mindre det skal investeres store beløp i ny teknologi og ny infrastruktur, så er det vanskelig å se for seg en praktisk implementasjon av direktivet som ikke er basert på lagring av IP-adresser - noe som etter min mening i visse tilfelle langt på vei hvisker ut skillet mellom «trafikkdata» og «innholdsdata».

Langtidslagring av detaljert informasjon om innbyggernes telefon- og nettbruk bør vi ikke importere fra totalitære regimer – eller fra USA.

Alle tjenester som er omtalt i datalagringsdirektivet er forholdsvis åpne for manipulering, for planting av «bevis» ved at personer som ønskes rammet kontaktes av kriminelle, i den hensikt å sverte vedkommende. Terrorister er også blitt mer sofistikerte. De kan for eksempel sende brev, for posten skal ikke loggføre hvem som sender brev til hverandre. De kan benytte Skype til å snakke med hverandre, for det er nesten umulig å lagre. Eller de kan gå på biblioteket der de har fri tilgang på internett, og ingen kan vite hvem som benytter datamaskinene. Da hjelper det lite om amerikanske bibliotekere loggfører hvem som låner hva om hvilket emne. I kollektiv er det stort sett ett nettabonnement, og det er umulig å vite hvem som har benyttet det. Og i noen byområder er det bygget ut veldig mange trådløse nettverk, der en kan koble seg på andres nett uten at en blir identifisert.

Frykten for terrorisme utløste direktivet. Det er derfor vi har fått det groteske systemet på flyplassene, der 12-åringens julegave til bestefar kastes i søpla fordi det er etterbarberingsvann, der multer regnes som flytende substans. Derimot har man ingen kontroll med ankomst til landet pr. tog eller båt.

Datalagringsdirektivet vil hindre verken terrorisme eller alvorlig kriminalitet. Derimot kan det utløse lekkasjer av sensitiv informasjon og ikke minst misbruk av informasjon som er lagret.
England har en lov til å regulere politiets og myndighetens mulighet til å bruke overvåking i forbindelse med etterforskning av terrorisme og alvorlig kvalitet. Hensikten er god, men den misbrukes. Nettavisen forteller om skoleverket i en engelsk by som mistenkte at en familie hadde oppgitt falsk adresse for å få plass på skolen. Etterforskere førte detaljerte logger over familiens aktiviteter i tre uker, inkludert å følge etter morens bil mens hun leverte barna på skolen og analyse av familiens sovemønster. Etter tre uker konkluderte etterforskerne med at familien ikke hadde gjort noe galt – men skoleverket vil fortsatt bruke antiterrorlovgivningen for å avsløre småbarnsforeldre.

I England brukes denne loven rundt 1000 ganger i måneden for å undersøke små forseelser som overvåking av personer under 18 år som røyker og hundeeiere som ikke plukker opp etter hundene sine i parker. Digitale kameraer gir konkrete bevis.

Datalagringsdirektivet handler om ”alvorlig kriminalitet”.I Sverige er det blitt antydet at kriminalitet med en strafferamme på seks måneder kommer under inn ddette begrepet. ”Dersom noe tilsvarende blir innført i Norge, vil det nesten bare være feilparkering og for sent innlevert selvangivelse som faller utenfor” (Georg Apenes).

Jeg er tilhenger av norsk medlemskap i EU. Kanskje hadde norske innvendinger hatt betydning om vi hadde vært med under hele prosessen. Men uansett mener jeg at dette direktivet ikke må implementeres i vår lovgivning. Den flinkeste gutten i klassen må manne seg opp til å nedlegge veto.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen
Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Sexlov virker mot hensikten

Kle ut politifolk som prostituerte og plassere dem strategisk i markedet? Beslaglegge prostituertes mobiltelefon, la kvinnelig politi svare og utgir seg for å være prostituerte?
Det er politiet i Bergen som vil ta utradisjonelle metoder i bruk i tilfeller der man har mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller utsatt for menneskehandel. Det er ikke tillatt å fremprovosere en handling som ellers ikke ville ha skjedd. Kunden må selv ta initiativet til kjøp av seksuelle tjenester

Den nye §220,a i straffeloven slår ned på kjøp av seksuelle tjenester. Øremerkede midler til håndhevelse av loven er gitt til noen politidistrikter. Ekstra midler er alltid bra når nye oppgaver skal utføres – i altfor mange tilfeller har både skole, helsevesen, politi og andre fått pålegg fra velmenende lovgivere uten at det er sørget for friske økonomiske og menneskelige ressurser.

Økonomien synes i dette tilfelle grei nok, men hva med politiressursene? Er det kommet flere politifolk – eller har politiet fått så klare politiske føringer at de uansett har måttet prioritere oppgaven med å avdekke sexkjøpere? Og i tilfelle: Er dette den beste bruken av mannskapene? Er den viktigere enn å gjøre noe med folks skepsis til politiet fordi man altfor ofte opplever at politiet ikke har ressurser til å
- rykke ut når det meldes fra om kriminelle handlinger
- etterforske en lang rekke av lovbrudd
- virkelig å gå inn i slåsskamp med konkursrytteri og økonomisk krim
- håndtere terrorisme og store naturkatastrofer
- møte økende narkotikaproblemer
for å nevne noe av de bekymringsmeldinger vi ser i mediene.

Det er i dag et åpenbart gap mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får.
På den andre siden: I likhet med situasjonen i helsevesenet, vil det alltid være umettelige ønsker om tjenester og trygget. I begge sektorer er det nødvendig med effektivisering og prioritering. I Norge i dag betyr prioritering nesten alltid, i alle fall blant politikere, at man prioriterer noe opp, uten at noe nedprioriteres. Det er nesten som når det snakkes om at ingen må tjene mindre enn gjennomsnittslønna.

Petter Gottschalk, politiforsker og professor, har et åpenbart poeng når han sier: ”Forventningsreduksjon kan bli akseptert dersom politiets ledelse kommuniserer målhierarki, ressurstilgang, oppgaveprioritering og ledelsesprinsipper i politiet som en kunnskapsorganisasjon og ikke som en håndverksorganisasjon”.

Menneskehandel er avskyelig. Politiets sentrale enhet for menneskehandelsofre har tallfestet at over 90 prosent av alle anmeldte menneskehandelssaker i Norge blir henlagt.
Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at 70–80 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.

Men vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøpsloven?
Uteseksjonen i Bergen har gjennomført en større undersøkelse i prostitusjonsmiljøet. Nesten alle kvinnene sier at prostitusjon var deres eget valg. ”Livet tvang oss”. De utenlandske kvinnene forteller i hovedsak om behov for livsopphold, forsørgeransvar og manglende muligheter for annet arbeid. De norske som følte seg tvunget av sin livssituasjon, og oppgir rusmiddelavhengighet som hovedårsak.

Kartleggingen har ikke funnet at kriminaliseringen av sexkjøp har gitt utslag i kriminalitetsstatisikk verken vedrørende vinning eller volds- og overgrepsforbrytelser. Noen av de norske rusmiddelavhengige kvinnene har gitt uttrykk for at de kan bli presset til å utøve vinningskriminalitet, og at de gjennom loven blir fratatt muligheten til å tjene penger på ærlig vis. Politiet har imidlertid ikke opplysninger som tilsier at kvinner med tilknytning til prostitusjonsmiljøet, eller deres partnere, står bak en økning i vinningskriminalitet.

Generelt sett har kartleggingen ikke avslørt at loven så langt har påvirket samfunnsforhold som allmenn trygghet i det offentlige rom eller kriminalitetsstatistikk på noen områder.
”Det er de mest utsatte jentene óg de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata. Nå er de enda mindre beskyttet enn de var før loven kom”, sier leder for de prostituertes interesseorganisasjon (Pion) Janni Wintherbauer.

Vil kriminalisering av prostitusjonskjøp løse de utfordringene vi står overfor i Norge? Vår lov med forbud mot sexkjøp er importert fra Sverige. Men svensk politi rapporterer at etterforskningen av menneskehandelsaker er blitt vanskeligere, og at de har fått dårligere oversikt over prostitusjonsmiljøet.
En rapport fra Universitetet i Göteborg i fjor sommer sier at kriminalisering gjør prostitusjonen vanskeligere. Den er blitt mer organisert - for å komme i kontakt med kunder og tjene penger på prostitusjon trenger man nå å være godt organisert og å ha et veletablert nettverk. Det har blitt vanskeligere å operere uten bakmenn.
Samtidig opplever politiet i Stockholm at det er blitt mern problematisk og mer ressurskrevende å etterforske menneskehandelsaker. De ser en økt etterspørsel etter unge, utenlandske kvinner. Blant de prostituerte rapporteres det om økt voldsbruk og større frustrasjon hos kundene.

Også tre forskere fra Fafo - Guri Tyldum, May-Helen Skilbrei og Anette Brunovskis -har funnet at etter den nye loven opplever prostituerte mer vold, og at de er blitt "mer avhengige av bakmenn og halliker".

Det er ikke vanskelig å være enig i prostitusjon og særlig organisert prostitusjon, skal forsvinne. Men jeg ser problemet når det beste blir det godes fiende, når kriminalisering kan virke mot sin hensikt for å oppnå dette.

Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, og late som om de ikke er der.

For å konkludere med Fafo-forskerne: ”Før noen klarer å overbevise om at kriminalisering ikke vil føre til en forverring av situasjonen for kvinnene, bør vi holde oss til den regulering av prostitusjon vi har i dag.
Mer er ikke symboler verd”.

Dreining mot høyre

I et nøtteskall: Det ble statsministervalg. Høyres dobbeltstrategi, med godblunking både til høyre og venstre betalte seg. Venstre fikk en knockout, KrF en blåveis. Velgerbevegelsene flyttet det politiske tyngdepunkt mot høyre. Ap tok fra SV, Høyre kom seg elegant opp av spagaten, og tok regjeringslystne velgere fra KrF og Venstre. De tre store partiene som har mye, fikk enda mer, og fra de som lite hadde ble mye tatt bort. Sentrum forvitrer. Vi er kommet nærmere et topartisystem. En partileder annonserte sin avgang på direkten. Rødgrønt flertall i mandater, og dermed er den første flertallsregjeringen på 40 år gjenvalgt (Borten-regeringen sprakk forøvrig i sin andre periode). Som i 2005 står det ikke et flertall i stemmer bak den vinnende side: Opposisjonen fikk 49,4 pst, venstresiden (med Rødt) 49,1. En annen valgordning kunne gitt et annet resultat. De to partiene med klarest miljøprofil, SV og Venstre, var de som blødde mest. Miljø og klima er valgets egentlige taper. Saker kom i skyggen av maktspillet. Det dårligste fremmøte siden 1927 forteller en historie om et valg som ikke engasjerte.

Resultatet var ikke uventet. Det forbausende er nesten at det ble så jevnt. Etter en godt håndtert finanskrise, rekordlav arbeidsledighet, en ekstraordinær stor bruk av oljefondet, og positive lekkasjer fra statsbudsjettet 2010 strategisk spredt over det ganske land. Etter ustanselige hoveringer om "rotet" i opposisjonen. Med statsministeren som en solid kaptein, skapte venstresiden grunnlag for en ny Soria Moria II. Det bli ikke en bare lett øvelse.

Et viktig signal ut fra Norge: Etter at sosialdemokratene i tre naboland har gått på nederlag, holder Ap stilen. Den imponerende valgmaskinen sikret et meget godt resultat, og statsministeren sto frem som den trygge og tillitvirkende leder. "Mer av det samme", "fortsatt styring" og ønskemotstanderen Frp bidro til mobilisering. Men for partistrategene bør det by på atskillig ettertanke at trass i disse åpenbare fordelene, var det likevel bare såvidt det holdt. Hvordan bygge en enda tryggere vindskjerm mot blåsten fra høyre?

SV tapte og er tilbake på et historisk bunn-nivå. Partiet har fått smaken på regjeringsmakt, innser at det er bedre enn å være innnefor og i svarte limousiner, enn å vandre rene og tanke ut i ødemarken og slå leir med det rene flagg vaiende - uten særlig innflytelse. Selv om partiet slapp Stortings-konkurranse fra Rødt, vil nok noen av de fremste ideologene likevel mene at man på sikt vil tjene på å gå ut. Jeg tror ikke det skjer i høst, men hvis kameldietten blir for usmakelig og dermed virke slankende, kan noe skje på sikt. Det spiller imidlertid i ingen rolle for Ap. Partiet kan regjere alene, eller sammen med Sp og håpe på at også Venstre og KrF ihvertfall kan bli støttespillere i enkelte saker Uansett vil en regjering med Ap neppe oppleve mistillit fra venstre, slik det skjedde i perioden 1961-65, da vi fikk et lite mellomspill med Lyng-regjeringen.

Høyre hadde en "formidabel" - for å bruke et av toppolitikernes yndlingsord - valgkamp. Erna Solberg gjorde all tvil uberettiget, feide de interne kritikere av banen og manifesterte seg som en naturlig leder. Også Frp gjorde det meget godt, selv om partiet - ikke uventet - måtte litt ned fra galluphøydene det befant seg tidligere i år. Det blir spennende om partiet vil kjøre enda hardere i sine merkesaker, jeg regner med det
Lyspunkt: Ekstremistene i Vigrid og NorgesPatriotene gjorde heldigvis et elendig valg.

Høyresiden i norsk politikk er styrket. Det får imidlertid ingen følger for det parlamentariske arbeidet på Stortinget. Der vil det fremdeles være slik at når de tre regjeringspartilederne har gjort opp seg imellom, er det ikke rom for kompromisser eller endringer i Stortinget. "All makt i denne sal" er blitt all makt i regjeringskvartalet. Spørsmålet er mer om Frp og Høyre utover i perioden kan finnne frem til en sameksistens og plattform utover ønsket om regjeringsmakt. To sterke damer som begge har ambisjoner: parløp eller rotterace? Men til ettertanke for dem begge: De vil fremdeles trenge sentrumsvelgerne i KrF og Venstre, og begge disse partiene er trass i nattens resultater neppe særlige ivrige til å snu kappa etter det hvor høyrevinden blåser.

Venstre og i mye grad KrF kom i en meget ubehagelig skvis. Tanken på å bli avhengig av Frp-støtte har skremt noen velgere mot Ap, mens andre følte at det ble for uklart i regjeringsspørsmålet, og tydde til Høyre (noen KrF'ere trolig også til Frp). Men der KrF klarte seg med skrubbsår og blått øye, fikk landets eldste parti et noe uventet møte med sperregrensen, selv om de siste meningsmålingene fra Hordaland var illevarslende. Partiet fortsatte sin parlamentariske svingdørøvelse. Ut i 1985 (etter forsøk på ekteskap med Ap) og 1989, inn i 1993 og Sponheim-vandring over fjellet, under sperregrensen i 2001 - men to representanter som i dag og tre statsråder - positive 5,9 i 2005, og nå tilbake under sperregrensen. Trine Skei Grande blir minigruppens lagleder. Partiet har mange gode kommunepolitikere, kan det bli en liten gjenreisning om to år og grunnlag for retur i 2013? Samtidig er høyresiden nå blitt så sterk at partiet vil havne i den samme skvisen.

Det kan diskuteres om utenlandske medier har rett når de gir Frp skylden for opposisjonens tap, eller om det er Venstre som sitter med Svarteper. Jeg tror det er galt å kritisere Sponheims ultimatum. Det dreier seg tross alt om politikk, og på viktige felter for Venstre er avstanden til Frp for stor. Uten garantier hadde det blitt en kraftigere lekkasje til Ap (og miljøvernere til SV). Det skal Sponheim ha: Trass i at mange har karakterisert ham både som arrogant og pompøs, er det ingen som i valgkampen som så rakrygget har stått opp mot fremmedfrykt og barsk asylpolitikk. Det er både en sann sosialliberal humanist og fargeklatt som nå vender hjem til sauene i Ulvik - neppe til fots.

KrF ble i mindre grad rammet av skvisen fordi partiets grunnfjell er stort. I et fremtidig lederskifte-perspektiv er det en stor fordel at wonderboy Knut Arne Hareide kom på utjevning. Det vil kreve store manøvreringskunster å lose partiet inn på en kurs som kan utvide velgergrunnlaget og komme seg velberget gjennom vinden fra høyre. Samtidig vil H/Frp trenge sentrumsstøtte for å komme i posisjon.

Senterpartiet ble denne gang størst av de mindre. Deres velgerne vet hva de har og vil få. Partiet var ikke i fokus i valgkampen, det velger sine slag med omhu og tjente på det. Man har fokusert på seire og skjult nederlag. Mest interessante personspørsmål: Vil Marit Arnstad gjøre comeback i en sentral regjeringsrolle? Største spørsmålstegn: Vil den økende irritasjonen over SV slå sterkere ut?

Valget vil bli analysert og kommentert. Forklaringene og bortforklaringene vil yngle. Det som er helt sikkert at at Norge fortsatt vil være et av verdens aller beste land å bo i. Et land der innbyggerne har vunnet storgevinsten i Lotto uten å ha tatt lodd. Et land som må være raust nok til å ta imot sin del av verdens forfulgte og nødlidende, Et land der mange av de viktigste spørsmålene dreier seg om hvordan vi kan utvide et velferdstilbud som størstedelen av verdens befolkning bare kan drømme om.
Men rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Storhet som setter grenser, blir armod

Lesertall - mest sorg for de store

I dag var det mediebedriftenes Grand Prix Junior. Lesertall, leserfall... - på papir, og det er der inntektene kommer. ”Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad” (Thomas Kingo) men i dag er det nok mye sorg. Mest i tabloidavisene, minst i lokalavisene, til forsterket ettertanke i regionavisene. Men alle nisjeavisene gleder seg, gleder seg, gleder seg.

Lesertallene er etter min mening mindre pålitelige enn opplagstallene. De siste er konkrete og kan måles i kroner og ører, de andre er usikrere. Noen låner avisa hos naboen og bruker tre kvarter, andre titter i den hos tannlegen fordi Se og Hør er opptatt. Men tendensen er klar, og den samme som i opplagstallene (ikke antall trykket, men kjøpt). Det er klart at det var lettere å ta betalt for innholdsformidling når informasjon var noe ikke alle hadde lik tilgang til. Ettersom mer og mer informasjon blir stadig mer tilgjengelig via nett reduseres verdien av ren formidling.

Både Dagbladet ( -80.000) og VG (- 78.000) har problemer. Jeg har liten tro på at det skyldes finanskrisen, skjønt løssalgsprisene har økt en del siste år. Det kan være nytteverdien som leserne opplever som mindre, det kan være en reaksjon mot gigantoppslag om uvesentligheter, det kan være at deler av publikum finner så mye av innholdet gratis på nettet at det nøyer seg med det. Eller, eller.

Dagbladet har en mindre nedgang (- 62.000) på sitt – etter min mening –kvalitetspregede lørdagsmagasin, mens VG Helg går litt mer ned (-71. 000) og VGs søndagsmagasin er (- 91.000), mens Dagbladets tilsvarende er (- 78.000).

Utover disse to tabloidene er det egentlig ingen riksaviser (+ 6000)i ordets egentlige forstand i Norge, med unntak av Finansavisen og spesielt Dagens Næringsliv. Avisen profilerer seg med mye god journalistikk, og har også i år fremgang (+2000). Nisjeavisene har abonnenter i alle fylker, men er svært tynt utbredt. Aftenposten er i all hovedsak Østlands-organ, men kan glede seg over fremgang(+ 2000). Kan det skyldes omleggingen til færre, men ”dypere” nyhetssaker, og klart styrking av utenriksstoffet? I så fall: hurra! Dagsavisen er en god avis med mange opplysende nyhetssaker og kommentarer til refleksjon, men annonsegrunnlaget er dårlig, og totalt faller avisen mellom Aftenpostens og tabloidenes stoler (- 12.000). I fjor fikk Dagsavisen nesten 40 mill.kr i pressestøtte, 1361 kr. pr.abonnent.
Tilsvarende støtte pr.abonnent var for Vårt Land kr. 1333, Nationen kr. 1547, Klassekampen kr. 1629, Bergensavisen kr. 1235 , Rogalands Avis kr. 1179 – og den samiske avisen Avvir hele 8786 kr.

Når det gjelder nisjeaviser står Nationen på stedet hvil, Vårt Land har (+ 5000)mens Klassekampen er den store – og fortjente vinner med ( + 14.000). Morgenbladet er ukeavis og har ikke alle dagsavisenes problemer, men fortsetter fremgangen og kan notere (+ 13.000). Avisen sier i en egenpresentasjon av tallene at "vi har maktet å begeistre og utfordre unge, kunnskapsrike lesere, over halvparten av leserne er under 40 år". Morgenbladet rendyrker ukeavisens egenart, og dekker politikk, forskning og kultur.

Jeg abonnerer på de tre sistnevnte, ikke av omsorg for de små, men fordi jeg finner mye og viktig stoff og andre vinkler enn i andre aviser.

Regionavisene fortsetter nedgangen. Bergens Tidende (- 4000), Stavanger Aftenblad (- 9000), Adresseavisen (- 10.000) og Fædrelandsvennen (- 5000). Både BT (-9000) og Aftenbladet (- 14.000) har større fall for sine helgemagasiner enn for nedgangen ellers.
Regionavisene merker trolig sterkere enn tidligere skvisen mellom nettet og mindre lokalaviser. Det blir spennende å se om de store annonsevolumene vender tilbake når den økonomiske oppgangen kommer tilbake – og om dagens prisrabatter blir værende.

Det er ikke mange nr.2-aviser (aviser i en by der det er en større, tildeles meget større, konkurrenter). I Tromsø går imidlertid avisen "Tromsø) opp (+ 2000),det samme gjør storebror Nordlys. Rogalands Avis klarer seg bra (- 1000), mens Bergensavisen har et lite styrtdykk med (-17.000). I Skien er det en spesiell situasjon med to nesten like store aviser, her tar nr.2 Telemarksavisa litt inn på Varden.

I april 2040 kommer den siste papiravisen ut om vi skal tro forfatter og professor Philip Meyer ved Universitetet ved Chapel Hill i North Carolina. Som en gammel medinosaur tror jeg papiravisen for alle fremtid vil finnes i et medielandskap – dersom den forandre sin tenkemåte på en rekke områder, og styrke kvaliteten. Moses fikk de 10 bud på steintavler. Kommunikasjon har endret seg litt fra den gang, men steintavler har vi fremdeles.

Men jeg er helt overbevist om at informasjonsbildet om 30 år vil være totalt annerledes enn i dag. Jeg ser hvordan det har endret seg bare på de snart 10 år siden jeg forlot redaktørstolen i en papiravis.
Og det er viktigere å møte fremtiden med åpent sinn enn med åpen munn eller lukkede øyne. Jeg husker frykten, i hvert fall usikkerheten, vi hadde på 60-tallet for at fjernsynet skulle danke ut avisene. Men den var ubegrunnet. Tvertimot ga det som skjedde på skjermen et nytt stoffområde. Behøver det i dette jordeliv å bli slik for avisene, som Kingo skrev i en salme: "Alle ting må, en gang forgå"?

En dag igjen

Og det ble kveld med gamle og velkjente argumenter og det ble morgen en dag før valget er avgjort, med fire nye meningsmålinger og de siste forsøk på velgerfiske svevende over vannene.

Vi har opplevd en stereotyp valgkamp der særlig fjernsynet har kjørt de samme temaene, og der viktige spørsmål både hjemme og ikke minst ute er stefaderlig berørt. Jeg savnet også litt generøsitet av type:”Jeg vil bytte ut den rødgrønne regjeringen, men jammen gjør de mye bra også". (Lars Sponheim).
Jeg har hørt nesten alle debattene i begge kanaler, og jeg tror jeg kan påta meg å spille samtlige partileder og fremføre deres synspunkter.

Ser man på alt det som er sagt og gjort, er det en god del som ikke er overmåte godt.
Adresseavisen melder at det i Trondheim er satt en ny verdensrekord: Verdens lengste fotballkamp på 37 timer. Puh, den norske valgkampen har vart i 37 dager. Vi fikk en oppvarmingskamp der Brustad led tap på Røkkeløkka (nei, ikke den Arne Brustad på ytre venstre som under OL-turneringen i Berlin i 1936 scoret fem mål på fire kamper, og av mange også utenfor Norge ble regnet for å ha vært turneringens beste spiller).

Valgkampen ble preget av mislykkede gjennombruddsforsøk, mange røde og gule kort for ufine taklinger og kjeftbruk, intet artisteri. Kreativiteten var liten. De rødgrønne ønsket å spille som de har gjort de siste fire årene, ingen eksperimenter, ingen langsiktige visjoner utover det å styre. Noen ganger spite venstreflanken mot eget mål, men dette var langt, langt mer utbredt blant de blågulegrønne. Der ble det mer intern geriljafotball, ytre høyre og midten hadde en rekke kraftige sammenstøt, mens indre høyre løp rundt og rundt og ropte med plaster og ropte: Spill på oss, spill på oss! Angrepene på motstanderlaget ble ukoordinerte og preget av mange lange Drillo-pasninger uten adresse inn på motstanderens banehalvdel. De rødgrønne utbyttet bakrommet best, der hadde man nytte av lang Ap-erfaring, Kristin og Liv Signe adopterte teknikken raskt.
Noen av tilskuerne pep da det viste seg at de rødgrønne strødde med oljesand, og det skapte atskillig undring da det ble kjent at Ap-oppmannen Raymond Johansen hadde demonstrert et usedvanlig sprik mellom liv og lære når det gjaldt lønninger og fallskjermer på en annen bane Han fikk en hilsen fra Henrik Ibsen: ”Ikke tusen ord seg prenter, som en gjernings spor”.

Spillerne på begge lag sang Liverpool-sangen underveis: ”Walk On, Walk On With hope in your hearts, And You will Never Walk Alone”. Hjemmelagets venstrefløy var bekymret for supporternes troløshet, og de sang derfor også Wembley-sangen ”Abide With me”, ”O, bli hos meg, nu er det aftentid”
Mest minneverdig: Lars i bar overkropp og Kristins kjefting på dommerne.

Største comeback: Erna.

Mest aggresSIV.
Usikker fremtid for de blågulegrønne: Lars vil ikke ha med Siv på laget dersom opposisjonen vinner kampen og overtar de svarte lagbilene.

Banens beste forsvarsspiller: Jens.

Beste angrepsspiller: Siv.
Beste verbale tackling: ”Jeg tør nesten ikke skru på radioen, jeg, for det forsvinner en milliard hver gang jeg hører noen fra Fremskrittspartiet”(Jens)

Best på menneskerettigheter: Lars. "Forsvarte asylretten som en menneskerettighet og som er konsekvent i sitt forsvar av rettsstaten også for asylsøkere" (Halvor Elvik i Dagbladet).

Mest gjennomsiktig: SVs "hemmelige notat" om Lofoten-strategi som partiet åpenbart har lekket til VG.

Beste overdrivelse: ”Til og med været er blitt dårligere med rødgrønn regjering. 1210 solskinnstimer med Bondevik, 1170 timer under Stoltenbergs regime”. (Ellen Solheim, KrF, Rogaland.
Stillingen like før avgjørelsen faller: 0-0. Tips: Hjemmeseier.

Meningsmålingene det siste døgnet: (Dagbladet, TV2, ASftenposten, VG):
Ap 33,8 - 32,5 - 33,9 - 32,2
SV 9,1 - 7,2 - 6,9 - 6,9
Sp 5,9 - 5,4 - 6,6 - 6,9
R 2,3 - 1,9 - 1,8 - 2,0
H 14,5 - 17,8 - 17,6 - 17,5
KrF 6,9 - 5,7 - 6,3 - 6,4
V 4,7 - 5,2 - 4,7 - 5,4
Frp 21,4 - 22,7 - 20,8 - 21,4
I gjennomsnitt gir dette Ap 33,1, SV 7,5, Sp 6,2, R 2,0, H 16,9, KrF 6,3, V 5,0, Frp 21,6
Regjering 46,8 ( + RV 2,0) Opposisjon 49,8, H/KrF/V 28,2

I forhold til gjennomsnittet for de fem målingene som ble kjent fra onsdag kveld til torsdag (TV2, VG og Aftenposten er med begge ganger, de måler trolig hver dag og bytter ut et visst antall hver gang), står Ap stille, SV og Sp går frem, V og KrF litt tilbake, Frp mer tilbake. Regjeringspartiene går frem, opposisjonen tilbake.
En dristig antydning, mens valglokalene er i ferd med å åpne søndag, før de siste anstrengelsene: Ap 33,4, SV 7,8, Sp 6,2, regjeringen 6,8, H 18,1, KrF 6,2, V 4,8, Frp 20,9, opposisjonen 49,0 – og fortsatt rødgrønt styre.

Partilederne får samlet disse karakterene etter TV2-debatten: Stoltenberg 10, Solberg 9, Jensen 8, Høybråten 8, Halvorsen 8, Navarsete 7, Sponheim 6, Dahle 2 .

Dagens Ibsen-advarsel til politikerne: Hva skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgner”.
Godt valg!

To dager igjen

Og det ble partilederkveld uten at noen garantert sa noe de ikke hadde sagt før, og det ble morgen to dager før valget, og usikkerhetens ånd svever fremdeles over vannene.

Hvis jeg skulle låne noen karakteristikker fra de mange som kommenterte fortløpende på Twitter, måtte det bli at Jens holdt en veldig kort nyttårstale og var statsmann, Sponheim retoriker og Snåsamann, Halvorsen mistrivdes, de fire borgerlige partiene fikk Oasis-brødrene til å fremstå som kjærlige pusekatter, det er spesielt at Sp er bedre enn SV i en miljødebatt, Siv lignet litt på tenåringen som vil krangle seg inn på fest, dersom hun blir surere, må hun kalkes - og hva skjer om hun møter en innvandrer i en bomstasjon?
Stoltenberg praktiserter nullutslipp i miljødebatten og holdt kjeft, fornøyde damer gir fornøyde menn, SVs nye valgkampsang blir neppe All You Need is LoVe, det smarteste de eldre kan gjøre er å bli små og mellomstore bedrifter, dopselgere på sykehjem vil kompensere for legemangelen.

Fra debatten noterte jeg en god karakteristikk fra Stoltenberg: ”De bruker Frp som en skammel til å krype inn i regjeringskontorene. I det de har kommet inn trekker de skammelen unna”. Han var opptatt av at skattelette er feil, men hvorfor foreslo han da 12,4 mrd i skattelette i statsbudsjettet for 2001? Det var et smart trekk av Siv Jensen da hun dro fram Aps velgergaranti fra 1985 som lovet omtrent det samme som Ap lover i dag.
Dagfinn Høybråten hadde en fin finte til Kristin Halvorsen, han minnet om at ”da dere lage klimameldingen, måtte Høyre, Venstre og KrF komme dere til unnsetning”.

Kristin Halvorsen brukte hersketeknikk særlig da hun prøvde å styre debatten, Knut Olsen hadde aldri latt en mannlig debattant kjøre på den måten. Men programlederen var selv en mester i å avbryte før et resonnement var ferdig, så kanskje derfor.
Jeg er imidlertid enig med SV-lederen i at skole burde ha stått på kjøreplanen, heller det enn selskapslek og trekkspillmusikk med miming.

Obs, obs! Da Knut Olsen spurte om hvem som trodde at Siv Jensen til slutt vil danse på bordet med Erna, rakk både Solberg og Siv Jensen opp hendene.

Totalinntrykket mitt var to i tet: Stoltenberg trass i et par svakheter, og Jensen, som virker litt sliten men sto løpet ut. Solberg var ikke så god som i et par tidligere debatter, og havner i gruppe 2 sammen med væpnerne Sponheim og Høybråten og Navarsete. Halvorsen hadde den mest poengterte sluttappellen.

Samlet gir Dagbladet/VG disse karakterene:
1. Jens Stoltenberg 11
2. Siv Jensen 9
2. Erna Solberg 9
4. Lars Sponheim 8
4. Kristin Halvorsen 8
6. Dagfinn Høybråten 7
7. Liv Signe Navarsete 4
8. Torstein Dahle 3

I kveld er det reprise i TV2, og de som hørte gårsdagen debatt og likevel tar med seg den, bør enten få tapperhetsmedaljen eller utmerkelse for lang og tro tjeneste.

Jeg har notert to nye meningsmålinger siden sist (mon ikke TV2-tallene er rullerende, slik at det skiftes ut noen hver kveld?).
Tallene spriker for Høyre og SV, og slik ser det ut (TV2, Dagbladet):

Ap 32.7 - 33.8
Sp 5.5 - 5.9
SV 6,4 - 9,1
Rødt 2,0 - ?
H 18,4 - 14,1
KrF 6,1 - 6,9
V 5,1 - 4,7
Frp 22,6 - 21,4

TV2 gir klart flertall til opposisjonen, mens Dagbladet gir like klart flertall til de rødgrønnne. H/KrF/V er større enn Frp i begge målinger.

Lokale målinger speiler bedre situasjonen i fylkene. En måling for de tre nordligste viser nedgang for regjeringspartiene fra valget i 2005, Ap - 1,7, SV - 1,5 og Sp -0,9. Frp får +2,8, H + 1,6, V + 1,0, KrF - 0,4, Rødt går frem 1,4 og Kystpartiet går 2,1 tilbake.

Miljøvern i bred forstand har nesten vært fraværende i debatten for an dette valget, Lofoten/Vesterålen, ja vel. Men hva med de underliggende, strukturelle årsakene til miljøproblemene?
Dagens tekst henter jeg fra en kronikk i Dagbladet av Kristian Bjørkdahl og Espen Gamlund, begge med i et etikkprogram ved Universitetet i Oslo. De ser det som en sentral politisk oppgave å skape grønne vaner, med demokratiske midler:
“Hva med å gjøre søndag bilfri dag i klandets større byer? Hva med å finansiere gratis kollektivtrafikk over skatteseddelen? Dette tiltaket betyr i praksis at bilister må subsidiere kollektivbrukers transport, og er dermed i tråd med prinsippet om at “forurenseren skal betale”.
Hva med å innføre en toppskatt for strømforbruk?
Hva med å fjerne momsen på frukt og grønt, samtidig som man legger en ekstra avgift på kjøtt?
Hva med at de store dagligvarekjedene sluttet å selge plastposer og heller delte ut gratis handlenett?
Disse, og flere og bedre, forslag kan på en effektiv måte gripe inn i folks hverdagsliv og lede dem mot grønnere vaner. Går vi frem på den måten, kan vi kanskje klare oss helt uten dommedagsprofetier”.

Ord for dagen kommer fra partilederne (med hjelp fra Henrik Ibsen).
Kristin og Liv Signe: Det liv vi to lever med hinannen, det er i grunnen ikke noe ekteskap.

Siv - til Lars: O, han skal føle hva hat som mitt, et evig gjærende, et aldri mettet, kan ruge ut til hevn og til forderv.

Lars - til Siv: Den dame har ei sans for argumenter.

Siv - til Lars igjen: Jeg tror vi seiler med et lik i lasten.

Erna - til seg selv: En klok dronning kan virke store ting i landet,

Jens - til Erna og Siv: En kvinne, en kvinne, hm, der er ingen som vet hva en kvinne er i stand til! Kvinnesinn er en utrygg grunn å bygge på.

Erna: Men når endelig så må være, så kan dog en kvinne erstattes av en annen.

Kristin: Sterke drømme, fagre drømme, kom i flokk som ville svaner, løftet meg på brede vinger.

Dagfinn: Her må dog i alle fall være noen som holder ideenes fane høyt.

Liv Signe: Å, De vet jo at nu holder jeg bare av to! Ikke av noen andre i hele verden! Kommer aldri til å holde av noen andre!

Erna, Lars, Siv og Dagfinn - til Jens, Kristin og Liv Signe: Familielivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.

Jens: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Aldri.

Velgerne - til politikerne: Hva skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgnere?

Mitt håp: At velgerne etter den siste partilederdebatten ikke må si at “den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl.11”.

God helg!

Tre dager igjen

Og det ble aften med utspørringer og meningsmålinger og gamle svar på eldgamle spørsmål - og det ble morgen tre dager før valget. Regjeringsspørsmålet svever over vannene og skygger for viktige saksspørsmål. Siden i går kveld er det kommet fem nye meningsmålinger (TV2, Aftenposten, NRK, VG, ANB):
Ap 32,9 - 34,9 - 35,0 - 34,8 - 28,9
SV 6,1 - 7,4 - 5,8 - 6,9 - 6,8
Sp 5,4 - 6,3 - 6,2 - 4,4 - 5,9
R 2,0 - 1,2 - 2,1 - 1,6 - 2,6
H 18,6 - 17,2 - 13,1 - 14,1 - 16,9
KrF 6,1 - 6,3 - 6,9 - 7,0 - 7,1
V 4,9 - 4,7 - 6,0 - 4,4 - 6,0
Frp 23,0 - 21,7 - 24,0 - 20,9 - 24,9

Gjennomsnitt av fem målinger (og sammenlignet med gårsdagens): Ap 33,3 (+ 0,2), SV 6,6 ( - ) , Sp 5,6 (- 0,3), R 1,9 (- 0,2). H 16,0 ( - 0,2), KrF 6,7 ( + 0,2), V 5,2 ( - 0,4), Frp 22,9 ( + 0,4). Regjeringen 45,5 – 0,1), venstresiden 47,4,. H/FrF/V 27,9 ( - 0,9), Opposisjon 50,8.
Skal man tro disse tallene - det skal man ikke alltid - er Ap i siget, SV sliter, Sp står på stedet hvil, Høyre og Venstre har store sprik i tallene, Fremskrittspartiet ligger trass i gallupnedgang den siste måneden an til å gjøre et valg omtrent eller litt bedre enn i 2005, KrF er stabilt. I forhold til valgresultatet i 2005, er Ap + 0,6, SV - 2,2, Sp -0,9, R + 0,7, H + 1,9, KrF - 0,1, V - 0,7, Frp + 0,8.
Selv omvalgforskerne i dag sier at i overkant av 10 prosent bestemmer seg for partivalg først på selve valgdagen, vil det var nærmest et mirakel om Ernas spådom om å bli større enn Frp skulleslå gtil.

Jeg ser at valganalytiker Svein Tore Marthinsen skriver på nettstedet Minerva at "våre 19 ferske fylkesprognoser peker i retning av et blått flertall på 88-81". Å spå noe som helst om resultatet er å legge hodet på blokken, men mer på amatørplanet tar jeg sjansen på å tippe fortsatt blågrønt. Ap-fremgangen og valgordningens styringstillegg vil oppveie SV’s tilbakegang (som jeg ikke tror blir så stor som tallene i går og i dag tyder på), og Sp har en tendens til å øke litt i valget.

Jens Stoltenberg ble kryssforhørt både på NRK og TV 2 i går. Han får karakteren 4 både i VG (TV2) og Dagsavisen (NRK Personlig synes jeg han sto til en svak femmer i NRK, men hos Pål T. (det er ikke så lett å omtale tidligere medarbeidere med etternavn – for øvrig begynte også Stein Kåre K. og Arne S. i Vårt Land) ble han litt svakere. Den tidligere Steinerskole-eleven måtte spørre kona før han kunne svare på spørsmålet om han ville sende barna til en skole med overveldende flerkulturell elevmasse, han ville ikke svare klart på om han selv vil velge å gå av hvis flertallet på ikke-borgerlig side ryker, og han følte ingen trang til å følge opp Kristin Halvorsens unnskyldning til de fattige: ”De som har det vanskeligst trenger ikke en unnskyldning fra meg. De trenger at vi gjør noe mer”.
Stoltenberg er jevnt sikker, trygg, en dyktig vedlikeholder mer opptatt av styring enn av visjoner, kan virke teknokratisk. Han er svak på miljø, direkte pinlig var hans kommentar til Statoils oljesand-eventyr om at utslipp i Canada er Canadas ansvar. Totalt i valgkampen står han til en svak femmer - men blir trolig gjenvalgt. Pål T. får en sterk femmer og bør absolutt fortsette.

Jeg synes også Eirik Mosveen var dyktig i gårsdagens nett-debatt i VG. Ap-nestleder Helga Pedersen vil nok ikke huske denne seansen med særlig glede. Som stand-in for statsministeren var det nok barskt å bli kastet til ulvene, og den som ga henne karakteren 2 får neppe mange protester på saklig grunnlag. Hun hadde store problemer, og må skjerpe seg betydelig. Det er vanskelig å se noen ny partileder i det gode mennesket fra Tana.

Kristin Halvorsen hadde heller ingen god dag, det kunne virke som om dårlige galluptall skulle rettes opp ved å gå i fistel og forkynne at ”det er farlig for land og folk om de borgerlige kommer til makten”. En utlending på besøk ville hatt problemer med å skjønne at det var finansministeren i verdens riikeste land som opptrådte. Det er som i fotball, for en god angrepsspiller er det aldri lett å skulle spille i forsvar.

Aldri kastes det så mange terninger og aldri er kommentariet så heftig som før og etter et valg. Kommentatorene prøver å forutse hva som vil skje i valget,og etterpå prøver de å gi en troverdig forklaring på hvorfor det likevel ikke ble slik. Morgenbladet har i dag er det en glimrende artikkel om dette.
Fagbladet ”Journalisten” gjør en frisk vri, det har bedt politikere gi terningkast til fem kommentatorer. Resultatet ser slik ut: 1. Trine Eilertsen, BT, 2. Håvard Narum, Aftenposten, 3 Marie Simonsen, Dagbladet og 4. Kyrre Nakkim, NRK. Mine favoritter er Harald Stanghelle i Aftenposten, Hege Ulstein i Dagsavisen, Magnus Takvam, NRK, og i de store linjers liga (der er ikke konkurransen spesielt sterk): John O. Egeland, Dagbladet. Dessuten har min etteretterkommer i redaktørstolen, Tom Hetland, fredagskommentarer om ikke til oppbyggelse så ihvertfall til økt innsikt og refleksjon.

Dagens tekst henter jeg i Klassekampen, der redaktør Bjørgulv Braanen er opptatt av at politikken ikke bidrar til at menneskene settes i stand til å ta bevisste valg og skape en utvikling i tråd med egne behov og ønsker. Han mener at politikken produserer luftig retorikk som bidrar til å søke politisk avmaktsfølelse.
”Stadig lanseres det nye oppblåste reformer og overstadige målsettinger, uten at noe substansielt skjer. De underliggende strukturene forblir urørte. I stedet for konkrete tiltak forfaller politikken til luftpolitiske tiltak, som snarere har til formål å tilsløre de faktisk forhold enn å avdekke dem. Det kan på avgjørende vis bidra til økt fremmedgjøring og avmakt i et samfunn som skriker på det motsatte”. Klassekampen er en god og spennende avis, og ikke minst utfordrer stoffet oss som ligger i en noe annen del av det politiske univers spørsmål, til å gjennomtenke våre holdninger. Et abonnement på Klassekampen er en fornuftig investering for alle som er opptatt av samfunnsspørsmål og meningsbryting.

Dagens råd til kveldens deltakere i partilederdebatten: Les 1.Mosebok 19 og se hvordan det gikk med Lots hustru. Da hun så bakover og ikke fremover, ble hun en saltstøtte.

Fire dager igjen

Og det ble aften og det ble morgen fire dager før valget, og usikkerhetens tåke svevde fremdeles over vannene.
Da onsdagsaftenen var over, hadde to statsministerdueller og fire nye meningsmålinger sett trykksvertens og skjermens lys.
På forhånd tippet jeg at Dagbladet ville være mildest mot Stoltenberg, mens VG ville ha Erna foran. Det slo til, VG har 5-4 til Erna mens Dagbladet har 6-5 til Jens. Sistnevnte har 5-5 mellom Jens og Siv, mens VG har 4-3 til Jens.

Alle forsøker nå å love mye uten å love for mye. Uten at jeg har noe ha greie på det (men når har det vært noe hinder for pressefolk?) tror jeg at Margaret Whitlam har rett når hun sammenligner valgkamper med barnefødsler, “før du husker hvor fryktelig det er, er du midt oppe i en ny”.
Gårsdagens fire meningsmålinger må ikke tas for mer enn det de er. For noen partier er tallene nokså jevne, for andre spriker de. Høyre ligger mellom 13,1 og 18,5, og Venstre-spennet er mellom 4,4 og 6,4.Her er tallene (VG - Avisenes Nyhetsbyrå. NTB, TV2)

Ap 32,0 - 32.1 - 33,4 - 35,0
SV 6,6 - 7,1 - 6,9 - 5,8
Sp 6,3 - 6,0 - 6,2 - 4,9
Rødt 2,2 - ? - 2,1 - 2,0
H 17,5 - 15,7 - 13,1 - 18,5
KrF 6,2 - 6,5 - 6,9 - 6,5
V 6,4 - 5,6 - 6,0 - 4,4
Frp 21,3 - 22,1 - 24,0 - 22,6

Gj.snitt av dagens fire målinger: Ap 33,1, SV 6,6, Sp 5,9, H 16,2, KrF 6,5, V 5,6, Frp 22,5 Regj. 45,6 H/V/KrF 28,3, Opp. 50,8
I alle målinger er opposisjonen større enn regjeringspartiene, og i alle er H/KrF(V større enn Frp, for hva det enn måtte være verdt. Men fordi valgordningen gir et styringstillegg til store partier, er mandatfordelingen usikker. Deessuten slår rikstrenden ikke like sterkt ut i alle fylker. Derfor er både prosenter og mandatspekulasjoner en dristig øvelse. Vi får si med Jon Herwig Carlsen: “Stafett er stafett og valg er valg”.

Jeg vet ikke om de fire opposisjonspartiene nå spiller poker eller svarteper i redselen for å komme til kort. Sponheim og Høybråten mener at Frp-holdningen til en trepartiregjering betyr at Stoltenberg fortsetter - og at det er Frp’s ansvar. I dag forteller VG at Frp planlegger å la Ap styre landet alene inntil Venstre og KrF gir etter i regjeringsspørsmålet. ”Vi har kastet hansken, så hvis de ikke svarer ved å ta hansken, så er de ansvarlige for at Jens Stoltenberg fortsetter”, sier Per Sandberg. Godt at han i det minste ikke foreslår at de skal interneres i mellomtiden.

I sak har Sandberg et åpenbart poeng i at en ren Ap-regjering kan være villig til å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. En regjering med Venstre vil si blankt nei. Og en Ap-regjering uten SV vil trolig stramme kraftig inn i asylpolitikken. Dette vil være vanskeligere med KrF og Venstre i regjering, men være i tråd med Frp-politikk.

Kunne det være en ide for de blågrønne å sukre regjerings-utelukkelsen med å tilby Frp posten som stortingspresident dersom regjeringspartiene mister flertallet? Hva i så fall med Morten Høglund, 44 år? Født ikke på men i Ski, bosatt i Asker, medlem av utenrikskomiteen. Moderat.

Opposisjonen er på en måte i en Catch-22 posisjon. Joseph Heller har beskrevet den slik: ”Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert”.

Men hvordan vil Ap like seg i en mindretallssituasjon med Frp som fødselsmedhjelper og støttekontakt? Kan det bli et spørsmål i valginnspurten, der de rødgrønne ikke bør kunne vri seg unna med å si at de bare har en plan A? Og enda mer: Hva skjer med Rødt på nippen? På sikt kan det både for Ap og SV bli som for Stephen hos James Joyce: ”Historien er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra”.

I to kommentarer i VG i dag mener Olav Versto at det verste ikke vil være Ap i samarbeid med med de tre gamle sentrumspartiene. Nationens Erling Kjekstad forteller om det dårlige forholdet mellom SV og Sp, han fremholder Sp+SV som en utmerket løsning og KrF/Venstre som partnere på sikt.
En slik mer permanent løsning innebærer etter mitt syn en amerikanisering og britanisering med to store partier, det ene sentrum-lett venstre det andre blått i ulike varianter.

Kanskje er Frank Aarebrot mer realistisk når han fremholder at i en situasjon der EØS går i oppløsning vil det i løpet av kommende fire år bli behov for en bred og sterk regjering, utover det vi er vant til.

Tilslutt fra morgenens observasjonere: SV synes å trenge hjelp, og regjeringen gjør et forsøk. Med u-hjelp. ”(SV) Vant kampen om u-hjelpen” skriver Dagsavisen. Det dreier seg om at miljøministeren Erik Solheim har vunnet frem ”med sitt ønske om at det ikke skal kuttes i bevilgningens til u-hjelp i neste års statsbudsjett”

Ellers fortsetter strømmen av godbiter fra det statsbudsjettet som liksom skulle være hemmelig til oktober. En twist her, en melkesjokolade der, bamsemums og tyggis.
Samferdselsministeren har gitt goder til Rygge flyplass som hun tidligere har tatt fra den, 58 millioner skal bevilges til tiltak som skal redusere frafallet i vidergående skoler, to timer gratis SFO vil koste 356 millioner årlig, det blir 200 millioner mer til oljevern og 15o millioner til økt grensekontroll.
Og enda skriver vi bare torsdag.
Obs. I regjeringens godtepose er også lakrissjokoladen Nero som en spesiell gave til AUFerne, som takk for deres karakteristikker i skolevalgene av Frp som nei-til-neger-Høyre.

Dagens tekst finner jeg hos Jonas Gahr Støre, som ikke deler ut godis, men pepper. Han refser i Dagsavisen partikollegarene Jan Bøhler (stortingsrepresentant) og Rune Gerhardsen (leder av Oslo Ap: "Å si det som en generell observasjon at alle uten ID-papirer er kriminelle, stemmer ikke med virkeligheten. Det kommer mange som ikke har hatt sjansen til å få ID-papirer. Vi skal være veldig varsomme med å generalisere og omtale en sårbar gruppe slik".Han langer også ut mot Ap-medlem og leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen: "Noe av det som har sjokkert meg mest i valgkampen er Arne Johannessen, politiets fremste tillitsmann, som uttaler at vi står overfor 18.000 kriminelle, narkoselgende asylsøkere. Det er farlig språk fra personer som representerer ordensmakten og som vi har grunn til å lytte til. Nå har jeg sett at han dementerer det, men to sider i en stor avis blir ikke borte med et dementi".
Vel talt. Jeg går inn for Støre som utenriksminister i enhver regjering.

5 dager igjen

Og det ble morgen den 5.dag før valget.
Den begynner med at NRK lever opp til sin formidlerrolle og avspiller lydbåndopptak Frp har gjort fra skoledebattene. Det kunne vært ganske interessant også å høre opptak av både Frp’s og andre partiers representanter. Mange av dem er som babyer: De tror de får flest stemmer hvis de bare skriker høyt nok (jeg gjør et unntak for Odd Einar Dørum som stilte opp på Fagerborg i Oslo, hos han går det mer på høyt tempo).
Mest skremmende er det kanskje at Vigrid, med et svært brunt preg, fikk 10 pst av stemmene i Ål.
I skoledebatter skal man ta høyde for ungdommelig uvørenhet og frispråk i slike sammenhenger. Men av en stortingsrepresentant for Ap ( Stoltenbergs varamann) ventes mer substans. Han har i skoledebattene sagt at Frp er et rasistisk parti. Det er en grov beskyldning, og den er usann. Et halvhjertet forsøk på omformulering endrer ikke håpet om at en politiker ikke blir en stemmesanker selv om han eter i seg ordene sine.
Han sa heller ikke noe om at to av Ap-toppene i Oslo (en av dem sitter på Stortinget) går inn for å vanne ut menneskerettigheter og rettssikkerhet, ved å foreslå at kriminelle asylsøkere skal interneres til de kan sendes hjem. ”Politikere som stjeler andres klær, skal fortsatt gå fri” (Dagens Næringsliv).

Fra asyl- og integreringsfronter registrerer jeg ellers at landbruksministeren med den kriminallignende navnet Brekk slår tillyd for å bruke norske gårder som asylmottak. Da kan Mullah Krekar kanskje bli gårdskar, mens det kan bli verre å sende Lars Sponheim til Afrika for å bestyre asylmottak der, slik Dagens Næringsliv antyer i en Frp-reportasje.

Det er bare to meningsmålinger i dag (VG og Avisenes Nyhetsbyrå), pluss resultatene fra skolevalgene. Ap og Frp slåss om hvem som vant dette valget, men sikkert er det at SV er taperen, aldri før har partiet hatt så dårlige tall. Partiet sliter også i den generelle valgkampen. Kanskje må Kristin finne på noe som matcher Erik Solheim stunt fra 1989. Det var dårlige tall, så daværende partileder stilte i moteriktig genser og dro frem en pose barnetimegodt da miljøspørsmålet kom på bordet. Aggressive journalister (husker du, Bjørn Hansen?) kjørte ham hardt, men seerne syntes det var mobbing, og Solheim fikk sympatien.

Høyre har løftet seg fra vårens begredelige målinger. Erna har skjerpet seg og gjør en fin innsats, selv om hun ikke var helt på sitt beste i gårsdagens utspørring på NRK-TV (terningkast 3 i Dagsavisen,4 i VG). Jeg vet ikke om begrepet Jern-Erna vil forsvinne, men jeg registrerer at Per Anders Hoel i Vårt Land gir henne merkelappen ”Teflon-Erna, ikke noe politisk ekkelt setter seg fast”.

Frp må også i dag registrere negative målingstall, og Siv oppfører seg stadig som en sveket brud, selv om hun i går ikke kom til Hamar med Høyre-slakt. Hun presisterte tvert imot at hun ikke er sint. Men både bildet av Tuppen Solberg og Lillemor Jensen som går fra hverandre og av Solberg på bordet (med Sponheim som kingmaker og Høybråten som effektiv og viktig adjutant) viser sannheten i det gamle ordet om at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det siste bildet kan få like positiv virkning som Venstres montasje fra 1985 med Odd Einar Dørum som brudgom og Gro som brud slo negativt ut.

Generelt bør politikere være varsomme med stunts. Erna bør ikke kopiere Jan Pedersens innendørs motorsykkelopptreden i Bærum i 1995. Kristin Halvorsen bør ikke gjøre som Hanna Kvanmo som kjørte motorsykkel med sidevogn i Brummunddal , det blir lett fleiping med hvem som er i sidevogna. Liv Signe Navarsete har neppe noe å tjene på at hun gjør som Anne Lahnstein i 1989 og ikler seg trang silkekjole lange sorte hansker med påfølgende overskrift i Se og Hør: ”Mest sexy i Sp”. Jens Stoltenberg har nok ikke tenkt å kopiere Thorbjørn Jaglands brystgrep på Synnøve Svabø på sluttet av 90-tallet. Derimot var Jens heldig med sitt trompetspill ved åpningen av jazzfestivalen i Molde i 2001 – best karakter for mot og politisk musikalitet, mindre for selve fremførelsen.

Også vokale prestasjoner kan hjelpe. Tidligere justisminister Grete faremo mener ihvertfall at ”20 sekunder med visesang kan utrette mer enn ett års politisk arbeid”. Det skal imidlertid være usagt om dette gjaldt Valgerd Svarstad Hauglands fremtreden da hun i KrFs mer løsslupne periode slo til med en sterk versjon av ”La det swinge, la det rock’n roll”.

Kanskje er det Venstre som er mest fornøyd i dag, klar fremgang på begge målingene og i skolevalget. Men partiet må aldri glemme Taylors sang i Bjørnsons ”Maria Stuart”: "Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg”.

Blant de virkelig vesentlige nyhetene registrerer jeg at avisene i dag følger opp gårsdagens tv-dekning av Tommy Sharifs overgang fra Frp til Høyre. Det var TV 2s utspørring av Frp-leder Siv Jensen som gjorde utslaget: ”Jeg måtte sjekke hvilken dag det var. Jeg trodde et øyeblikk det var lørdag kveld og komitimen jeg så på”. Han skal nå verve tilhengere på Karl Johan, men dekk-kongen bør passe seg for ikke å bli så nedslitt at han mangler profil.

Jens Stoltenberg snubler over sine problemer av i dag og sine sitater fra i går. I dag kom meldingen om at et av ti svømmebassenger i kommunen står tomme, i kontrast til Stoltenberg i 2005: ”Vi skal fylle bassengene”. Siden vi er i det våte/tørre element, bør alle politikere ta seg ad notam Khrustsjovs ord om at ”politikere er de samme overalt, de lover å bygge en bro selv der hvor det ikke er noen elv”.

Rødgrønne topper har lenge forkynt at de ikke har noen plan B i regjeringsspørsmålet. En rekke sentrale kilder i Sp forteller til Nationen, selvsagt anonymt, at de håper Ap vil dumpe SV i regjering for bedre å kunne samarbeide med sentrumspartiene, dersom de rødgrønne skulle komme i mindretall. Før omtalte Brekk benekter dette – naturligvis.
En snikende tvil på at ”seieren følger våre faner” finner vi også i en liten undersøkelse i Kommunal Rapport, der rødgrønne lokalpolitikerne avslører en Plan C ved å be sine partiledere holde på regjeringsmakten selv om opposisjonen får flertall.

Den viktigste tekst for dagen finnes i Aftenposten.De fire tidligere statsministrene Jagland, Bondevik, Willoch og Nordli er der enige om at dagens politikere ikke tør å ta de tøffe grepene som må til for å forberede Norge på eldrebølgen. De mener at velferdsstaten er truet og at flomvarselet ikke tas på alvor.De sier imidlertid ikke så mye om hva de selv gjorde, men oppfordringen ligner på Jon Leirfalls ord om at "no må de sjå å komm dokk på banen, guta, og itj sætt i garderoben".
Det er ikke vanskelig å slutte seg til Thorbjørn Jaglands ord: "Det er en illusjon at oljefondet er tilstrekkelig for å sikre oss mot eldrebølgen og de belastningene som følger med den. Å sikre tilstrekkelig personell til, og finansiering av, eldreomsorgen er derfor den største utfordringen Norge har, sammen med klimakrisen"

Og siden Kjell Magne Bondevik er prest, sier jeg ja og amen til hans håp om dette temaet kan komme skikkelig på dagsorden mellom valgene. Det er lettere å treffe modige beslutninger hvis man er et stykke unna valg.

Jeg ønsker alle politikere og valgarbeider en god dag, med ønsket om at de ikke må ligne meteorologen som sa: Værmeldingen er riktig, men været er galt”

Erna med sentrum? Jens uten damefølge?

Undring(I): Siv er rasende. Carl I. har på egen hånd kommet ned fra hornet på veggen. Erna har lurt dem, "lurt oss til å tro at hun mente alvor". Men hvordan kunne de tro på en samling av de fire opposisjonspartkiene (Frp er ikke et borgerlig parti i ordets egentlige betydning). Trodde de at Erna er dum? Skjønte ikke både de og hun at et slikt alternativ ble gravlagt i fjor høst med Lars Sponheim som forrettende prest og Dagfinn Høybråten som medhjelper? Trodde Frp at partiet sammen med Hølyre ville kunen få over 48-49 pst? Erna er i alle fall ikke dum. Hun har skjønt det, men hun har også skjønt - eller i det minst trodd - at mange Høyrevelgere ville mislike at hun gikk til alters med sentrum. Derfor valgte hun bigamivarianten og flørtet med begge frierne. Selv med radikalisert ekteskapslovgivning er trekantekteskap ikke akseptert.
Hu tok et trinn fort og et trinn dit
og et trinn bort og et trinn hit,
og så kom det hu itte kæin.
Taramtatam, Taramtatei, hu snuble bære lite græinn.

Undring (II): Det burde ikke være vanskelig å skjønne at både Ap og Frp var tjent med hverandre som hovedmotstander i valgkampen. Men hvorfor i all verden skulle media – og ”profesjonelle” – kommentatorene bite på dette scenariet? Trodde de virkelig at Høyre + Frp ville kunne få rundt 50 pst? Trodde de at Sponheim og Høybråten ville begå politisk harakiri for åpen velgerscene? Eller lot de seg blende av den sexy dramaturgien i duellene Jens-Jensen? Ble det for kjedelig å ta høyde for mulighetene for en mindretallsregjering litt til høyre eller litt til venstre for det tradisjonelle (men i realiteten foreldete) grenseskillet i det politiske landskap? ”Luftslott” skrev en av de mest kjente kommentatorene om mulighetene for en H/V/KrF-regjering. Nå fremstår denne koalisjonen som det mest sannsynlige( egentlig det eneste) alternativ i opposisjonen.
Det hele minner meg om situasjonen foran valget i 1997, da Stavanger Aftenblad på lederplass skrev at det kunne bli en sentrumsregjering. Forståsegpåere lo høyt. Sentrum? I regjering alene? Latteren stilnet etter valget.

Undring (III): Siv Jensen og de fleste Frp’ere mener det er urimelig at Lars Sponheim og Venstre «med 5 prosent av stemmene bak seg» skal få gjennomslag for sine synspunkter, mens det største ikke-sosialistiske partiet ikke skal få noen ting.
Har Frp noen gang hørt om den politiske tyngdeloven? Den som sier at der den politiske tyngde er, der finner man også regjeringsmakt. Fremskrittspartiet har stilt seg utenom samtlige kompromisser Stortingets store, store flertall er kommet frem til i grunnleggende politiske saker. Når Siv Jensen sier at "terrenget har forandret seg, de andre partiene må bytte ut kartet", spørs det heller om ikke Frp bør anskaffe seg et kompass og finne den magnetiske pol(itikk). Når man skal vandre i det politiske landskap er det en fordel at turkameratene er noenlunde forutsigbare.

Undring (IV): Hva skjer etter 14.september? Personlige tror jeg regjeringspartiene beholder makten, at svært mange i Ap egentlig gjerne ville kvitte seg med juniorpartnerne og foretrukket å regjere alene, at situasjonen utover i perioden vil bli preget av slitasje og stor indre uenighet – og at Jens Stoltenberg derfor vil møte velgerne uten damefølge foran valget i 2013.
Men kanskje også allerede i høst

Lekkasjer - og hemmelighold

Regjeringen er med høyrehånden slepphendt med gladmeldinger fra et statsbudsjett som skal være hemmelig til det legges frem i oktober. Samtidig bruker den venstrehånden til å hemmeligstemple kritiske rapporter om dårlige veier, svak sykehusstyring, utstøting av arbeidslivet og klimasatsing til valget. Det siste er atskillig verre enn det første.

Julekvelden kommer tidlig i valgårene. Aldri har fedrelandet hatt så mye penger. Aldri har det vært hyggeligere å strø millioner over velgermarkende, og håpe på avkastning i stemmepromiller og prosenter. Som alltid har mediene stilt med journalist og fotograf for å avbilde smilende statsråder og medfølgende lokale stortingskandidater som trenger drahjelp, og medierådgivere diskret i bakgrunnen. De er blitt våre nye handelsreisende - i budsjettlekkasjer:
50 nye studentboliger ved Universitetet i Stavanger, 20 mill.kr årlig til klimaforskning veds Bjerknessenteret i Bergen, statlig garantiordning med ramme på 20milliarder kroner for kjøp av kraft på langsiktige vilkår i kraftintensiv industri. Og la oss ikke glemme Magnar Bergo (SV):"Ringkollstua får også statsstøtte i 2010”.

Jeg har ikke tenkt å bruke min tilmålte ergrelse over Norge Rundt-varianten. Dette har skjedd til alle tider og under ulike regjeringer. ”Lekkasjer er svært vanlig i valgår, og kan brukes til å gjøre «godsaker» kjent før valget. Siden norske stortingsvalg er i september og budsjettforslaget offentliggjøres i oktober, er styrte lekkasjer fra statsrådene svært vanlig i valgår”(Wikipedia).

"Noen ganger er det all right", som det heter i tidenes norske hit fra 1995.
Konkrete lekkasjer er i alle fall atskillig bedre enn velgernes generelle opplevelse over tid at livet er en serie politikerløfter som aldri blir innfridd. For å holde oss i sangbransjen: Det var nok ikke disse Stavanger-biskopen Sigurd Lunde tenkte på da han laget sangen om "Dine løfter er mange", heller ikke Lewi Pethrus: "Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast".

Ergrelse følte nok derimot Jonas Gahr Støre da han måtte ringe FNs gen.sekr. for å beklage en intern lekkasje fra UD om koreanerens mangelende lederskap. Om forholdet tinte under besøket på Svalbard, vites ikke.
Og lekkasjen fra "Full City" i Langesundsfjorden kunne nok de rødgrønne gjerne tenkt seg foruten. Miljøpolitikk står ikke på regjeringens ønskeliste over valgkamptema, spørsmålene dukker først opp når juniorpartnerne er uenige om ulver, Trillemark,pelsnæring, småkraftverk osv.

Åpenheten er stor når det gjelder statsbudsjettets godsaker - skuffelsen i "verdens rikeste land" over de mange forventningene som ikke blir innfridd, kommer først etter valget, og trives godt i nasjonens generelle misnøyes vinter.

Derimot synes jeg det er et demokragtisk problem at regjeringen systematisk har hemmeligstemplet en rekke saker fra Riksrevisjoner, slik Aftenposten har avdekket.
Riksrevisjonen er Stortingets revisjons-og kontrollorgan, og skal føre kontroll med at statens midler brukes og forvaltes på en økonomisk forsvarlig måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Riksrevisjonen gjennomfører også kontroll av statsrådens eierstyring i de statlige eide selskapene.

Liv Navarsete har svart på kritiske spørsmål til prosjektstyringen i Posten Norge og NSB. Erik Solheim besvarer flere kritiske spørsmål om regjeringens innsats for å redde klimaet. Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen har laget en lang, hemmelig redegjørelse hvor han svarer på kritiske spørsmål om innsatsen for å få uføre og sykemeldte i arbeid. Det er også en sak om om svak styring med sykehusene, som fører til store underskudd, om regjeringens innsats for et inkluderende arbeidsliv.

Tatt i betraktning Regjeringens skryteliste om alt den har gjort når det gjelder veier, sykehus og arbeidsliv, burde det være naturlig at nettopp i et valgår ble slike reaksjoner kjent før stemmeurnene forsegles. Men spørsmål og regjeringssvar er unntatt offentlighet, inntil 24-september,"på grunn av av riksrevisors (Jørgen Kosmo, tidligere Ap- statsråd)ferieavvikling og reiseplaner".

Lars Sponheim har et åpenbart poeng når han sier at valg er det viktigste som skjer i et demokrati, og at "hadde regjeringenvillet gjøre disse dokumentene offentlige, er det klart at de hadde hatt anledning til det".

Tidligere var det full åpenhet om slike saker. Men i 2006 ble Ap, Høyre og KrF enige om "utsatt offentlighet i Riksrevisjonen" fordi regjeringen og byråkratene «må bruke betydelige ressurser» for å forsvare seg mot de kritiske spørsmålene før de endelige rapportene ble lagt frem for Stortinget. Trioen viste også til at det kunne være «vanskelig å oppnå tilsvarende publisitet når det gjelder beriktigelser» når journalister fremstilte Riksrevisjonens kritikk i fete titler og spissede ingresser.
Angrer du på dette i dag, Erna?

Der det er vilje er det alltid vei. Regjeringen må bruke sin GPS (Generell Politisk Sans) og vise at den har slik vilje. Det er ikke sikkert Riksrevisjonen avdekker store svikt. Men vi vet ikke, og fordi det er valg om en uke, burde vi få vite. Regjeringen må vise samme åpenhet om Riksrevisjonens bemerkninger som om statsbudsjettet for 2010.

Thorkildsen neppe tidenes beste

Er Andreas Thorkildsen tidenes norske idrettsutøver?
Han har tatt seks internasjonale mesterskapsmedaljer på rad - fire av gull. Og han er den første og eneste mannlige spydkaster i verden som har gått til topps både i EM, VM og OL.
Alle lokale aviser er sitt eget nedslagsfelt nærmets. Og det er Fædrelandsvennen som på lederplass - uten spørsmålstegn - mener ingen kan gjøre Thorkildsen rangen stridig.

Mon det. Om et slikt spørsmål vil det være nesten like mange meninger som det er sportsentusiaster ,med historisk kunnskap. Og dem er det mange av.
Det er mange faktorer å ta hensyn til: Vinter – ”vi viste verden vinterveien” som det het i en overskrift etter det første olympiske vinterleker i 1924 - eller sommer? ”Små” idretter – i internasjonal sammenheng – eller fotball og friidrett? Deltakelse -løpende hjort er en mindre utbredt øvelse enn 800 m. Osv.

Thorkildsen har gjort en formidabel innsats, men det skjer i en av friidrettens mindre påaktede grener. Når afrikanerne kaster spyd, er det i helt andre sammenhenger, Asiater har en kroppsbygning som ikke fremelsker spydkastere. I olympiske sammenheng er det bare en japaner (nr.5 i 1984) utenfor Nord-Europa, Australia og USA, som har kommet inn blant de seks beste. Alle gullmedaljer (herrer) har gått til nordeuropeere: Finland 7, Norge 3, Sverige 3, Tsjekkia 3, Sovjet 2, Tyskland 2, USA 1.

Norge har sin styrke i vinteridrett med naturgitte fortrinn og ikke så stor konkurranse som i mange sommer- og innendørsidretter. Vi har enkelttriumfer i VM og OL i mer verdensomspennende idretter som Knut Knudsens sykkelgull i OL (og VM-seier året etter) og Leif Jensens gull i vektløfting i 1972-OL. Audun Boysen satte verdensrekord på 1000m, og Vebjørn Rodals seier på 800 m i Atlanta-OL i 1996 er etter min mening den største enkeltprestasjon i norsk idrett gjennom tidene. Roere har gjort det skarpt, og ikke minst har vi vært sterke i skyting og seiling. I sommer-OL i 1920 tok vi 34 medaljer i disse to grenene, hvorav 20 i gull.

Største gullgrossist i OL er Bjørn Dæhlie - verdens mestvinnende vinterolympier med åtte OL-gull (seks individuelle og to i stafett, i tillegg har han fire OL-sølv).
På sommerføre har vi to blad Olsen i skyting: Ole Lilloe-Olsen med fem, ingen nordmann over, ingen ved siden på sommerføre. Men Otto M. er minst like god, med i alt 8 medaljer, 4 av dem i gull. I rettferdighetens navn må det likevel sies at OL i 1920 var noe spesielt, det kom rett etter fredsslutningen i 1919 og Norge var blant de landene som hadde holdt seg utenfor.

Mange flere navn kunne legges i vektskålen, men jeg ser særlig på prestasjoner over tid og lar vekten tipper ned for følgende:

10. Laila Schou Nilsen – medaljegrossist uten sidestykke.101 gullmedaljer i NM alpint, tennis, skøyter, håndball, ferdighetskjøring. Vant utfor i 1936-OL, men den gang telte bare kombinasjonen der hun fikk bronse. Satte seks verdensrekorder på skøyter, de sto i 12-18 år. Første kvinne med Egebergs ærespris, og enda har vi ikke nevnt at hun kjørte Rally Monte Carlo flere ganger. Husker noen splitkein-skiene? Forretningskvinnen Laila det også.

9. Knut Holmann – der kajakk flyte kan var han førstemann. Første padler i OL-historien som vant både 500m og 1000m samme år. Stålmannen som holdt hodet kaldt når andre stresset. Trenger stort premieskap med seks OL-medaljer (tre i gull), 14 i EM/VM (fire i gull), 44 NM-seire og11 kongepokaler. Bl.a. Glemte jeg Morgenbladets gullmedalje og Fearnleys olympiske ærespris? De er på plass, de også.

8. Birger Ruud – i blå Kongsberg-genser med hvit kant, produkt av et unikt miljø der idrett og lek var stikkord, best i en fabelaktig brødretrio. Tre VM-triumfer (bare en bakke den gang), OL-gull i 32 og 6. 12 år senere ble han satt inn på laget kvelden før rennet, og kvitterte med sølv, 36 år gammel. Bysbarnet Petter Hugsted sto øverst på pallen! Også Ruud vant utfor i OL i 1936. Skulle vært norsk flaggheiser på Lillehammer i 94-OL, men fikk hjerteproblemer.

7. Ivar Ballangrud. Jeg har lyst til å nominere Oscar Mathisen som vår fremste skøyteløper – 2.17.4 sto som verdensrekord på 1500m i 23 år ( i dag løper juniorjentene rundt dette). Men Ballangruds syv OL-medaljer (og hva kunne det vel ikke blitt uten tjuvtricks i fellesstarten i Lake Placid i 1932?), fire EM, like mange VM og fem verdensrekorder, holder for meg. Unnskyld til Hjallis og Koss.

6. Sonja Henie – vidunderbarnet som holdt koken. Kunstløperen som debuterte som 11-åring i OL. Fikk sisteplass, men kom igjen og ble en hovedattraksjon i kunstløpets historie. OL-gull. 10 VM og seks EM på rad! Uten at det har noe med denne listen å gjøre: Hun deltok flere amerikanske skøytefilmer og var en periode verdens best betalte filmskuespiller. Oslo Spektrum har adresse Sonja Henies plass 2-4. Men hun var eneren.

5. Ole Gunnar Solskjær – legende både i norsk og engelsk fotball. Solgt fra Molde til Manchester United, der han ble toppscorer i sin første sesong! Seiersmålet på overtid i Mesterliga-finalen glemmes ikke lett. seks ligamesterskap og to cuptriumfer. Hvor du enn kommer i verden, er fra Norge og kommer i kontakt med fotballinteresserte (det er lett, og de er mange),kommer spørsmålet: Do you know Ole Gunnar Solskjaer? Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

2. Ole Einar Bjørndalen – med innebygget turbo, målbevissthet og idrettsglede. Verdens beste skiskytter gjennom tidene, flest verdenscup-seire. med 41 medaljer i OL og VM, 19 av dem i gull. Foreløpig.

2. Bjørn Dæhlie – en av gutta på gulltur. Verdens beste langrennsløper gjennom tidene. 29 medaljer i OL/VM, 17 av dem i gull. 46 seire i verdenscupen. Årets beste idrettsutøver i Europa i 1998

2. Kjetil Andre Aamodt – en levende alpinlegende. Verdens mestvinnende alpinist gjennom tidene – enda hardere konkurranse enn i de andre vinteridrettene. 20 mesterskapsmedaljer i OL/VM, ni i gull..Vant OL-gull med 14 års mellomrom. Har mye å lære bort når det gjelder å jobbe bevisst for å oppnå det man ønsker

1. Grete Waitz – verdens beste kvinnelige løper i moderne tid (kåret av Runners World). Hun brøt nytt land for kvinneidretten. Enestående karriere med seirer i New York Marathon ni år på rad, VM-gull i maraton, fem VM i terrengløp, OL-sølv, Nordens beste idrettsutøver i 1983, Sportsjournalistenes statuett fire ganger, div. verdensrekorder osv. Har fått statue ved Bislet stadion, fighter fremdeles – mot kreft.

Erstatning og oppreisning

Misjonsorganisasjoner har moralsk ansvar for seksuelle overgrep - en betegnelse som dreier seg om flere ulike former - som skjedde ved den norske skolen i Japan. Men de vil ikke betale erstatning. Generalsekretæren i Misjonsselskapet sier at det var en person (fra Misjonssambandet, min opplysning) ”som misbrukte systemet på det groveste. Vi tar moralsk ansvar for at vi forvaltet et system der dette var mulig, men mener ikke vi kan holdes juridisk ansvarlig for hans handlinger”.

Slike saker er vanskelige, de handler om misbrukt tillit - og først og fremst handler det om ofre som på ulik måte og i ulikt omfang har ettervirkninger, fra de som har klart seg godt og til: ”Overgrepa fylgjer meg heile tida. Dei er der når eg vaknar. Dei kjem stadig igjen” .

Den som skal si noe substansielt om denne konkrete saken, bør vite atskillig mer om den enn det jeg gjør. Men jeg kan si noe om erstatninger og reaksjoner hos de som har fått erstatning i en annen sammenheng - uten at jeg vil trekke dra noen sammenligninger ut over det at i begge tilfelle dreier som om erstatning for ulike typer overgrep.

I 8 år satt jeg i Innsynsutvalget, leste 5008 overvåkningsmapper, og ga en samlet erstatning på 11,2 mill.kr i 379 saker. Erstatningsansvaret ble vedtatt av Stortinget, og utgangspunktet var handlinger som Overvåkningspolitiet gjorde fra krigens slutt og frem til midten av 90-tallet, og som var brudd på de bestemmelser som gjaldt. Noen fikk langtidsskader av det de har vært igjennom, noen mistet jobb eller avansementsmuligheter, svært mange fikk privatlivet krenket ved ulovlig brev-. telegram eller endog romkontroll, noen regnet med eller visste at de ble overvåket og tok sine forholdsregler.

Erstatningsordningen var ment som en billighetserstatning, som en oppreisning. Man kunne søke om erstatning selv om det ikke kunne påvises et økonomisk tap. Det krevdes ikke kvalifisert grad av sannsynlighet for at skade har funnet sted. Det var nok at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at skade har funnet sted.

Erstatningsbeløpene varierte fra 10 000 kr til 100 000 kr, alt etter hvor alvorlig bruddet på bestemmelsene ble bedømt (av utvalget), og de var ikke tenkt som en reell erstatning f.eks for tap av jobb eller avansementsmuligheter( vanskelig å bevise, selv om det i svært mange tilfeller var åpenbart at dette hadde skjedd).

Noen klaget over beløpenes størrelse, men det interessante var at de fleste var mer opptatt av å få en unnskyldning. Typisk i så måte var reaksjonen fra ekteparet Kari Hauge Rasmussen og Eivind Rasmussen i Stavanger, som til sammen fikk 100.000 kroner i erstatning for ulovlig overvåking. “Ingen sier unnskyld eller beklager noe, men når vi får erstatning, innrømmes det at feil er blitt gjort. Det er jo en slags oppreisning,… synes Kari Hauge Rasmussen. – Nå anser vi oss ferdige med saken……Vi er lykkelige over at det er slutt, legger Eivind til” (Stavanger Aftenblad)

Andre typiske reaksjoner:
”Jeg vil heller ha en uforbeholden innskyldning og svar på ”hvem ga ordren” enn skadeserstatning“ (Johan Galtung).

”Rettsstaten har rettet seg opp lite grann. Staten slår fast at lovlig politisk virksomhet ikke skal overvåkes. Det er det viktigste i dette” (Finn Sjue).
“Det er oppreisningen mer enn de pengene som teller for den 83-årige pensjonisten Tore Skjærset . – Jeg har fått oppreisning på alle punkter, sier han. Han legger ikke skjul på at brevet fra Innsynsutvalget kjenner godt. Helt ferdig med saken tror han aldri at han blir. – Det har satt sine spor både hos meg og resten av familien” (Adresseavisen).

“Hennes mann var aldri noen spion, og overvåkningen av ham var et feilgrep…..At han ikke fikk se dette brevet fra Justisdepartementets innsynsutvalg er fortsatt bittert for familien og partikamerater fra ytterste venstre fløy. –Men nå vil jeg helt bare være glad. Jeg leser om og om igjen ordene om at overvåkningen av Oskar var urettmessig, og at den påførte ham alvorlig skade. Dette brevet er det likeste jeg har fått noen gang. Det står noe om et erstatningsbeløp også, men det gir jeg blaffen i. Her er det oppreisningen som betyr noe! sier den staute kvinnen med glade øyne” (Adresseavisen)

“Jeg gråt da jeg leste Innsynsutvalgets vurdering , om at jeg har lidd alvorlig skade som følge av overvåkingspolitiets virksomhet…….Dette er en seier for meg, men også for andre. Det viser seg at kampen for å få innsyn og oppreisning ikke er helt håpløs”. (Tove H.Lehre til Gudbrandsdølen Dagningen)

“Pengane er ein ting. Dei ser eg på som eit symbol. Det som kjennest best er at staten har akseptert at eg skal få oppreising for eit overgrep som er gjort mot meg“
(Kjell Underlid til Bergens Tidende)


Erstatning: Statens erstatning til voldsofre sier at er du blitt overfalt, slått ned, voldtatt eller på annen måte utsatt for en straffbar handling som har preg av vold eller tvang, kan du ha rett til erstatning fra staten. Det må være klart sannsynliggjort at det har skjedd en straffbar voldshandling.
Du har krav på erstatning for det økonomiske tap du har hatt eller vil få på grunn av personskaden. Det vil si:
arbeidsinntekt du taper eller vil tape
utgifter som skaden har medført eller som vil påløpe, for eksempel utgifter til tannlege eller reiseutgifter.

Oppreisning er en betegnelse på at erstatning tilkjennes for en ikke-økonomisk skade. . Det er et vilkår at det enten er snakk om skade på person, eller overtredelse av visse straffebud, for eksempel sedelighetslovbrudd, trusler og legemskrenkelser. Det er videre et vilkår for å få tilkjent oppreisning at gjerningsmannen har handlet forsettelig eller grovt uaktsomt. Hensikten med oppreisning er å gi den forulempede en gjenopprettelse for skader som ikke kan verdsettes i penger, for eksempel psykiske belastninger og ærekrenkelser.

Billighetserstatning er en økonomisk godtgjørelse som kan gis i tilfeller der man lider tap som det ellers ikke finnes muligheter til å få erstattet direkte etter lover og regler. En annen betegnelse for billighetserstatning er erstatning for «tort og svie».
Slik godtgjørelse er de senere årene gitt till bl.a. barn som ble ofre for omsorgssvikt og overgrep under opphold på barnehjem og spesialskoler (det er gitt over 200 mill. til tidligere barnehjems-, skolehjems- og fosterhjemsbarn), og til krigsbarn romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener.

Valguke 3

Motstrebende Canossa-vandrer: Kristin Halvorsen

Reprisen (fra 1953, -57. -61 osv): ”Et skjebnevalg for Norge” (Erna)

Parkeringsentusiasten: Siv Jensen

Venstrebrødet: ”Smelt og avkjøl smøret og bland i bakepulver. Ha i det smeltede smøret og rør godt sammen Rør inn passe med fløte” (Lars Sponheims proteinbrød , VG)

Botanikeren: Arne Strand, Dagsavisen (”Erna blomstrer, Siv visner”)

Bibelgranskeren: Kjetil Brage Alstadheim, DN (”Synd er det at Paulus, som skrev brev til både romerne, efeserne og filipperne, aldri skrev brev til bilisterne”)

Historiesitatet (I): Jeg er også arbeidernes konge” (kong Haakon VII, 1928)

Historiesitatet (II): Harald følger forøvrig opp sin farfars inkluderende holdning, idet det refereres til en hendelse der en bekjent i harde ordelag fordømte den politiske venstresiden, hvorpå Harald skal ha svart: "Det der stemmer ikke, i motsetning til deg så treffer jeg disse folka ganske ofte" (Per Egil Hegge i ”Harald V”)

Kongehuset (III): ”Kongehusets yngre generasjon har ikke noe brennende ønske om å få en frp-er øverst ved bordet i Statsrådsalen på Slottet” (Erling Rimehaug i Vårt Land)

De forfulgte (I) Steinar Kristiansen, KrF, Vest-Agder (” Den rødgrønne regjeringen tenderer mot å forfølge kristne”)

De forfulgte (II): Finn Jarle Sæle, Norge I dag ”Avkristningen har under de rødgrønne artet seg som en tsunami”)

Norges svar på Karl Rove: Bjarte Ydstebø, styreleder i ”Kristenfolket”(”Den eneste måten å stoppe avkristningen av Norge på, er en borgerlig regjering”)

Den fremsynte: Per Sandberg, Frp (”Hva skal være Norges bidrag til å løse klimakrisen? Firefeltsmotorveier”)

Demokratiforkjemperen: Lars Sponheim (”Regjeringsdeltakelse av fløypartiene SV og Frp er en fare for demokratiet”)

Eleven: Abid Raja (”Venstre handler om meg”)

Sexologen (I): Anne B. Ragde (”Jeg kunne ikke forestille meg noe større ”turn off” enn en fyr i Frp. Det er prevensjonen sin, det”)

Sexologen (II): Gunnar Kvassheim, V ( ”Miljøminister Solheim er potent på utebane, men kastrert på hjemmebane”)

Distriktspolitikk (I): Stadig flere organiserte bander fra øst drar på røvertokt i distriktene” (Nationen)

Distriktspolitikk (II): De følger Senterpartiets slagord: ”Ta hele landet i bruk” (DN)

Åpenbareren: Åse Michaelsen, Frp, Vest-Agder ( ”Hører dere helikopteret? Det er Carl I. Hagen. Han kommer fra himmelen”)

Trenger leksehjelp: Jens Stoltenberg (”Åhh, så mye jeg har diskutert med Jens Stoltenberg. Han har altså så tungt for det”, Siv Jensen)

Støttekontaktene (for Frp): Den kulturelle eliten

Påminnelsen : ”Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet” (Vær Varsom-akaten §4.4)

C-monumentalt: ”Det gjer vondt når prinsipielt tenkjande raddisar eit stykke ute på venstresida skal ut i valkamp og vera for fred og mot krig og for miljø og mot oljeboring” (Olav Kobbeltvedt i Bergens Tidende)

Katastrofen (I): ”Det ville ha vært en katastrofe for Nord-Trøndelag om det ikke ble noen nordtrønderske regjeringsmedlemmer etter valget” (Lars Peder Brekk, landbruksminister,Sp)

Katastrofen (II): ”Frp-effekten truer hele verden” (ex-statsminister Gøran Persson)

Toleranseprisen: Miljøverndepartementet( Gruppen Kyrkjemusikarane fikk beskjed om ikke å spille sangen "Jesus, dra meg til ditt hjerte" fordi folk skulle "spise og kose seg" ved åpningen av Breheimen)

20 utvalgte fra Twitter:
1. Slagord for Arbeiderpartiet: Allah skal med!
2. Giske åpner for økt lisens for å finansiere MGP. Jeg tør ikke tenke på finansieringen av Holmenkolldagen
3. Alle snakker om været, men bare oljeselskapene gjør noe med det !?
4. Å konsultere velgerpanelet blir som å be Drillo anbefale årets skive
5. Hørt på Torshov: Dette er en buddhistisk bydel. Pell deg hjem og kom ikke igjen før i neste liv!(Dagfinn Nordbø) 6. TV2 børstet støv av Oddvar Stenstrøm. Det var et smart trekk, for det fikk oss til å innse hvor lite vi egentlig har savnet 7. Man sender asylsøkere til et øde mottak der det ikke engang går buss. Og stiller krav. Krav til at de skal være et annet sted og integreres
8. Det er et tankekors at redselen for borgerlig kaos er større hos de rødgrønne enn hos velgerne
9. Tror Frp at det er pant på asylsøkere siden de er så oppsatt på å returnere dem? 10. Jeg er sjokkert over at man lar seg sjokkere av noe så usjokkerende som at Siv Jensens får tabloidvennlige sjokkanfall når hun sjokkeres
11. Å leve i et Rødt samfunn tror jeg hadde blitt som et evig borettslagsårsmøte
12. Hvis Siv Jensen senker stemmen mer nå, kan hun snart synge Folsom Prison Blues med troverdighet
13. Å skrive om Rødts mørke historie er som å fiske i oppdrettsanlegg
14. Jeg forsøker å finne ut hvorfor det er ok å privatisere barnehagebarna, men ikke bestemor. Kan noen rødgrønne hjelpe meg?
15. Fantastisk klinkende klar partisekretær på TV2! Ap er helt sikre og tydelige på at de ikke vet om de er for eller imot oljeutvinning i LoVe
16. Ser på TV2 at Erna skal få negrene som går på sosialen til å jobbe. Yess! Thats my girl. Nå starter innhentinga av FrP!
17. Et valgkampløfte kan typisk defineres som et løfte som enten er så på siden at det ikke gjør noe med problemet eller så vagt at det er umulig å måle - men samtidig så konkret at det gir inntrykk av at politikerne er opptatt av problemet
18. Der var Siv & Jens ferdige. Og snart kommer programmet Svindlertriks på TV2 19. Hvorfor har de debatt i Vil du bli millionær-studioet?
20. Sitat fra en kystbeboer i Finnmark: "ho dær Siv Jensen e (…) bare brukanes som kveiteagn"

Kristne ledere - stå frem

Kristne ledere må nå stå frem og – helt uavhengig av eget syn på de saker som frontes – gjøre det krystallklart at de tar avstand fra aksjonen ”Kristenfolket” og de selvbestaltede profeters falske flagg og forsøk på å opptres som en politisk fellesnevner for alle kirkemedlemmer.

Det er ren hetsing når man nærmest frakjenner de som stemmer på Ap, SV og Sp kristennavnet. De som står bak aksjonen bør stille seg spørsmålet om måten de har fremtrådt på, kan skygge for Jesus.

Er det for mye å vente av media at de ikke faller for fristelsen til å gjøre ”Kristenfolket” til noe mer representativt enn aksjonen er?

Mine synspunkter på aksjonen for øvrig kan leses i fredagens blogg, ”Hvem er kristenfolket?” (http://bore-aktuelt.blogspot.com) I tillegg dette mer generelt:

Den kristne kirke er satt inn i verden med et helt bestemt oppdrag:
* bære evangeliet om frelsen ved Jesus Kristus frem til nye generasjoner gjennom ord og sakrament
* tjene mennesker i nød med Guds kjærlighet og omsorg
* kjempe for å virkeliggjøre Guds vilje i denne verden: Kjærlighet, rettferdighet, frihet, fred

Kirken skal ikke tilpasse sin lære og forkynnelse til alles behov. Men den må aldri sette seg til doms over motiver, ikke gi seg ut på merkelappklistring, lukeoppgaver, utestengning.
Ingen ting er så egnet til å skape mistenksomhet, kritikk og nedlatenhet i det kristne fellesskap som dette. Ingen andre forhold har medvirket så sterkt til at det har grodd opp rare forestillinger om hva sann kristendom består. I ulike kristne miljøer er det laget nye lover og regler, det 11.bud, 12., 13. osv; uklare, tåkete, preget av geografi, historie.

Ikke noe sted kommer vi blasfemien så nær som når vi setter oss i Guds sted for å felle dommen over hvem som egentlig hører Ham til og hvem som ikke gjør det.

"Kristenfolket" er svindel

Organisasjonen “Kristenfolket” må arresteres for grovt tyveri og svindel, og for falsk markedsføring.

Tyveri - av et begrep som der langt videre, mer inkluderende, et begrep som ingen kan ta til inntekt for seg og sine.
Svindel - å lure seg til en status man ikke har rett til, for å å skape illusjoner hos den noe upresise begrepet motparten. Å fremstå som noe man ikke er - talspersoner for kristenfolket i Norge.
Den alminnelige strafferammen for tyveri og svindel er bøter eller fengsel inntil 3 år.

Falsk markedsføring - for nærmest uhemmet lovprisning av et Frp-program som hvis man skal ta det alvorlig innebærer en hån mot de kristne verdier som etter min mening ligger i kampen for å bevare Guds skaperverk og den medmenneskelige utfordring i ubistand-, og asyl- og flyktningepolitikk.

”Kristenfolket” er blant dem som snakker stadig oftere og med stadig større bokstaver om kristne verdier og moral, grove overdrivelser av typen ”Ap er i ferd med å avkristne Norge”, ”den rødgrønne regjeringen tenderer mot å forfølge kristne” (KrFs tredjekandidat i Vest-Agder).

Jeg stemmer ikke rødgrønt , jeg er uenig på flere områder med den politikk som føres - men det gjelder også i større eller mindre grad i forhold tidligere regjeringer i ulike fargesjatteringer. Jeg skulle nok ønske at dagens regjeringer i enkelte sammenhenger hadde ført en politikk som ikke utfordrer gode kristne tradisjoner, samtidig som den skal ha ros for sin innsats når det gjelder å bygge et samfunn preget av bedre muligheter for de som har minst både hjemme og ute. Og i rettferdighetens navn må det sier klart og tydelig at det viktigste tiltak når det gjelder den norske kirkes fremtid, er vedtatt og videreført med stor rødgrønn, jeg hadde nær skrevet velsignelse.

Trosopplæringsreformen innebærer at kirken nå har fått et lovfestet grunnlag for å drive trosundervisning for alle døpte fra 1 – 18 år.
Når en slik reform kunne besluttes av Stortinget, med stor tverrpolitisk enighet, forteller det at vårt folk verdsetter sin kirke som en bred og åpen folkekirke som tar sitt trosgrunnlag på alvor. Det er ikke tilfeldig at dette kommer i en tid preget av et kulturelt og religiøst mangfold. Det er et bidrag til et tolerant samfunn at tros- og livssynssamfunn kan bevisstgjøre sine medlemmer.

Kirkeminister Giske har på mange måter vært en god mann for Den norske kirke, selv om han sporer av i sine, og regjeringspartner Senterpartiets, forsøk på å flytte kirkens sentrale organer, inkludert en ny fast preses, til Trondheim og Nidarosdomen. Politikere som vil gi kirkens større frihet, må overlate slike avgjørelser til Kirkemøtet.

Bjarte Ystebø og og hans deler av det mangslungne norske kristenfolket, er begeistret for det kristne høyre i USA og den innskrede definisjonen av ”kristne verdier”.
Jeg besøkte USA under valgkampen i 2004.
Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte.

En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary har pekt på at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet ble snudd under Bush, at det er blitt færre nye ekteskap og flere aborter. Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sier professoren.
En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og er det uten videre enkelt å være ”Ja til livet" i abortsaken og samtidig være sterk tilhenger av dødsstraff?

I dag må det på norsk mark være viktigere med en virkelig gjennomtenkning av hva som er kristne verdier i politikk og samfunnsliv, enn ukritisk å importere det amerikanske kristne høyres slagord og forenklinger.

Av de tre punktene ”Kristenfolket” fremmer som hjertesaker, tror jeg det er rimelig stor enighet i kristenfolket om å kjempe mot aktiv dødshjelp, med andre ord kjempe mot landsmøtevedtaket i Frp. Når det gjelder ny ekteskapslovgivning, er det nok et klart flertall mot endringene, men med en del - trolig økende - røster også andre veien. Og endelig når det gjelder Israel: Det er en gedigen perspektivforskyvelse når man nærmest gjør det til en del av den kristne bekjennelse å gi ubetinget støtte til enhver israelsk handling og bruke det gamle testamente som håndbok for grensedragninger anno 2009.

Selv de av oss som i alle år har vært varme venner av Israel og landets rett til å leve, må med stor sorg erkjenne at nestekjærlighetsbudskapet ikke rettferdiggjør forsøkene på å bruke Bibelens ord som grunnlag for å forsvare en skammens mur bygget i strid med internasjonal lov og rett, kan ikke forsvare åpenbare brudd på menneskerettigheter, holdninger og handlinger i strid med alle religioners humanistiske verdier.

De samme reaksjoner måtte gjøres gjeldende da det ”kristne” USA holdt mennesker i år etter år uten lov og dom på Guantanamo og i amerikanske fengsler. Det var slik tortur verden protesterte mot da det skjedde i Sovjet. Og det var ”det kristne høyres” motstandere som måtte rydde opp i bruddet på menneskerettighetene.

I en tid da individualismen er satt i høysetet og folket er splittet i egoisme og gruppeinteresser, må kirken kalle til kollektiv etisk ansvarlighet – ut fra den tro at vi er skapt til fellesskap. Fortsatt preges det internasjonale finanssystemet av at de vestlige landene har alt for store makt. De rike landene må være villige til å oppgi noen av sine privilegier for å skape mer rettferdighet i verdensøkonomien. Store vestlige økonomier ønsker å bevare sine posisjoner,
Dagens handelsregler er urettferdige og tjener først og fremst rike samfunn og mennesker.Vi må redusere subsidier som bidrar til dumping og kronisk prispress for verdens fattige bønder, u-land må få beskytte seg mot konkurranse som driver småbønder ut av hjemlige markeder.
Som kirke er vi moralsk forpliktet til å ta til motmæle mot et handelssystem som svekker menneskers sikkerhet og fører til større fattigdom og dårligere levekår for store deler av verdens befolkning

Vi har fått en situasjon der vi truer skaperverket. Vi har fått et samfunn med mennesket i sentrum, istedenfor Gud i sentrum. Et samfunn der vi overforbruker ressursene og der gjennom forurensning ødelegger skaperverket.
Gud ga oss ikke naturen til egen vinning og utnyttelse.

Vi kristne har gjerne blandet oss inn i politikken ut fra vårt kristne ståsted når det gjelder fri abort, familievern, friskoler, livssyn og skole osv. Skulle det da være en så mye større fare å gjøre det samme når det gjelder rettferdighet, rett forvaltning, miljøvern? Hvordan kan kristne som klart ser at etisk holdning også må føre til konkrete standpunkt i enkelte politiske spørsmål og avgjørelser - hvordan kan de plutselig gjøre unntak når vi kommer til noen av verdens vanskeligste problem i første halvdel av det 21. århundre?

“Kristenfolket” sier: Den eneste måten å stoppe avkristningen av Norge på, er en borgerlig regjering. Ikke stem rødgrønt.
Jeg sier: Ta klar avstand fra “Kristenfolket” og dets tyveri, svindel og falske reklame.
Les partiprogrammer, se enda mer på politisk handling, og ta og velg parti eller kandidat ut fra det du føler er mest i tråd med ditt livssyn, forhold til rettferdighet, medmenneskelighet osv. Ingen enkeltpersoner eller partier, ingen konstellasjoner kan gjøre krav på å være den eneste forvalter og tolker av den medmenneskelighet som Jesus har gitt oss som vårt forbilde.