søndag 25. november 2012

Lofoten er verdensarv

Av Thor Bjarne Bore
Lofoten bør komme med på Unescos liste over verdensarven. Da vil området få samme status som 600 oppføringer i 200 land, deriblant pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og fjordene på Vestlandet, og da blir naturen og kulturen i Lofoten vernet for fremtiden.
Skjer dette, vil en oljeutbygging nær kysten bli umulig.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe og andre beslutningstagere  bør lære av biskop Don Helder Camara. Han har formulert en bønn som hver eneste dag burde fremsies av politikere:
Herre - lær oss å si ”nei”
 slik at det nesten aldri klinger som ”ja”
og aldri ”ja”
slik at det nesten klinger som ”nei”.

Oljeministeren - for det er det han først og sist er -  vil ikke åpne nye områder utenfor Lofoten og Vesterålen for oljeboring.  Men han vil ha aktivitet på Nordland 6. Og det er ingen åpning., mener han.  Området ble nemlig formelt åpnet allerede i 1994, hvoretter det ble stengt  nokså raskt. "Stilt i bero. Derfor er ikke dette en åpning".

Vi er der vi var før valget i 2009. Næring mot næring. Oljeindustri mot lokalmiljø, biologisk mangfold og klimaproblematikk. Fisk mot olje. Profitt og arbeidsplasser mot vern av matfat og natur. Regjeringspartnere mot hverandre.

Borten Moes utspill om å sette igang på Nordland 6 neste å fører til sterkt uro hos SV og  deler av hans  eget parti, Ap-hjertene gleder seg.

Det er interessant å registrere utviklingen hos tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For noen år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Hans konklusjon  den gang var et tydelig nei til oljeboring i områdene, "om 20 år har vi kanskje teknologien som gjør det risikofritt å utvinne olje". Men 20 år går fort i Ap. Nå er han blitt politisk rådgiver i Fiskeridepartementet, og nå heter det at han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje». Han topper nominasjonskomiteens forslag til Ap-liste i Troms. Nå.


Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt.
 I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.

En oljeulykke vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe. Jeg besøkte Alaska i 1990, året etter katastrofen med "Exxon Valdez" i Prince Willian Sound der over 40 000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og ødela strendene i hundrevis av mils omkrets. 22 år senere ligger det stadig endel olje på strendene der. Hvis man en sommerdag legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiser seg. 

I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde, fortsatt av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser foreløpig ingen tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.

Norsk utvinningstempo på oljefeltene må ned. La Lofoten og Vesterålen ligge.
Fisk og vannkraft er fornybart. I en interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt. 

Vi er inne i 1.akt av et moderne drama med sterke undertoner fra slaget i Trollfjorden i 1890, da fiskerne gikk til aksjon mot reder og handelsmann som ville stenge dem ute. Den siste viking vant frem – Stortinget sikret ham via en lov.
Men vil fiskeren vinne frem også denne gangen?
Blogglisten

torsdag 22. november 2012

Den gang jeg elsket Israel

Av Marie Rein Bore
Kanskje kan man ikke elske et land. Men det forholdet mange nordmenn har hatt til Israel, har i alle fall forelskelsens kjennetegn: man beundret, så få eller ingen feil ved staten Israel, forsvarte landet ivrig hvis noen kritiserte.

Så har forelskelsen kjølnet. Sorg, undring, ja, kjølig avstandtagen har tatt forelskelsens plass når staten Israel turer fram, særlig i forhold til palestinerne. Men når man gir uttrykk for den undringen og kritiserer den israelske regjeringens handlemåte, da kommer reaksjonene: Da kommer leserinnlegg, da får man vite hvor feil man tar, hvor vondt Israel har det, hvor ille palestinerne er. Sørvestlandet har en sterk og indignert gruppe Israelsvenner, forsiktig sagt.

Jøders fortvilt skjebne
Dengang man elsket Israel: Forståelig nok ønsket mange Israel alt godt da staten ble opprettet. Bakgrunnen var jøders fortvilte skjebne i det gamle Europa. Jøder som ble utstøtt, måtte leve i ghettoer og ble til og med nektet adgang til enkelte land, Norge inklusive. Først i 1851 ble jødeparagrafen opphevet slik at jøder kunne få tilgang til riket.

Det toppet seg med Holocaust, millioner av jøder ble drept ut fra en vanvittig tenkning i det gamle kulturlandet Tyskland. Ufattelig at det skjedde. Ufattelig at andre land ikke reagerte kraftigere.

Skyldfølelse
26.november for 70 år siden ble 532 jøder fra Norge deportert med skipet DS "Donau" til Stettin og videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Dagen blir markert på mandag ved minnesmerket på Akershuskaia, med en utstilling på Jødisk Museum i Oslo og med en minnekonsert i synagogen.

Ruth Maier var en av de som ble deportert og aldri kom tilbake. Hun var en nær venninne av den norsk lyrikeren Gunvor Hofmo. Resten av livet slet Gunvor Hofmo med skyldfølelse, sier regissør Otto Homlung. Han setter opp teaterforestillingen Tvillingsjeler, som handler om de to kvinnene. Den har urpremiere på Riksteateret i februar.

Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende tilbake til Norge etter års opphold i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Mange år etter kom boka "Det angår også deg" om det han hadde opplevd. Jeg fikk litt tilfeldig en henvendelse fra forlaget om å lage studiespørsmål til en skoleutgave av boka. Den unge jødens opplevelse av konsentrasjonsleirene gjorde inntrykk. Og det blandet seg med et flauhetens spørsmål: Hvordan hadde nordmenn kunnet snu ryggen til og godtatt at norske jøder ble deportert til Tyskland?

Gradvis begynte slitasjen
Mandagens minnemarkeringer er en dag for både skyldfølelse og ettertanke. Og dårlig samvittighet over det som skjedde under krigen, bidro til den sterke norske støtten til den nyopprettede staten Israel i årene etter krigen. Arbeiderpartiets ledere hadde mye kontakt med Israels ledere. Studenter dro til Israel og jobbet på kibbutzer. Det norske kristenfolket var svært israelsvennlig. Storparten av stortingsrepresentantene var medlemmer av Stortingets Israels-forening. Hvem har ikke hørt tårefylte beretninger fra Israels-venner som hadde kommet seg til det hellige landet og fortalte om Jerusalem. Ja, jødenes gamle by, men også Kristus-troendes hellige midtpunkt: Getsemane, Via Dolorosa, Golgata.

Men gradvis begynte slitasjen på forholdet. Forelskelsen bleknet. Slik er min enkle historie: Jeg kom til Israel første gang i 1976, glad og israelsvennlig, selv om palestinaspørsmålet var begynt å gnage på forholdet. Gleden var stor over å kunne besøker Klagemuren, en bit av det området Israel erobret i 1967. Men jeg måtte samtidig forholde meg til at palestinske hus og hjem var blitt ødelagt og ryddet unna for å få åpen plass ved Klagemuren. Jeg måtte forholde meg til møter med palestinere som fortalte sin livshistorie, historier om å bli fordrevet fra hjemmene sine av israelske soldater.

Gjennom et langt journalistliv har jeg vært en rekke ganger både i Israel og i de palestinske områdene. Jeg har fått mer og mer kunnskap om vanlige palestineres vanskelige liv på grunn av israelsk maktbruk.

Jeg har ikke vært alene om å skifte syn. Norske soldater og norske feltprester som deltok i FN-styrken i Libanon, kom ned som israelsvenner og dro hjem med et mer anstrengt syn på Israel, mange av dem.

Bombing av Gaza
 Forelskelsen kjølnet: Israelsk trakassering av palestinere. Jødiske bosettere som tar seg til rette på Vestbredden. Sikkerhetsmuren. Bombing av Gaza. Atter igjen bombing av Gaza.

Det er som å se en slåsskjempe sparke en mann som allerede ligger nede. Jo, jeg kjenner forsøk på psykologisk forklaring. Den som har blitt slått og hundset i sin barndom, blir selv voldsmann. Men en nasjon kan ikke bygge på slike enkle primitive mekanismer.Skyld på begge sider

De siste dagers krigshandlinger fra begge sider endte i en forsiktig våpenhvile. Begge sider har krigshisset. Begge sider har skutt raketter som har truffet sivilbefolkning, selv om antall treff og antall døde viser at I srael er mye sterkere. Men begge sider lider. Folk på begge sider vil ha fred. Kanskje kan det lykkes å skape et bedre forhold mellom Israel og palestinsk område. Kanskje. Men en som elsket Israel, har blitt skuffet så mange ganger før.  
  


 Blogglisten

onsdag 21. november 2012

Kjenner skittlukt? Bra!

Bæsjelukten kan være en utfordring når man skal skifte bleie på barnebarn. Men at man kjenner lukten, er bra. For manglende evne til å kjenne igjen lukter kan være et første tegn på Alzheimers sykdom, viser ny norsk forskning.

Nå kan det være en rekke grunner til at luktesansen blir dårligere med årene, og at man dermed også blir dårligere til å kjenne lukter fra hverandre. Men luktetester kan være egnet til å skille mennesker med Alzheimers sykdom fra friske mennesker, i følge et doktorgradsarbeid som Grete Kjelvik har utført i nevrovitenskap ved NTNU i Trondheim, skriver Adresseavisen. I arbeidet sitt har hun blant annet brukt lukter fra sjokolade, kaffe, sitron og såpe.

TIDLIGERE Kanskje kan denne forskningen bidra til at leger kan oppdage sykdommen på et tidligere tidspunkt mens de andre symptomene er svake og mer generelle. Og jo tidligere oppdaget, jo større er muligheten for behandling som kan bremse utviklingen av Alzheimers og andre demenssykdommer.

For demens er en fryktet alderdomslidelse. Over 70.000 nordmenn har en demensdiagnose. Men med årene framover vil vi bli flere og flere eldre i Norge, og dermed også flere som får demens og etter hvert vil trenge ganske mye omsorg. Anslag går ut på at antallet med demens vil fordoble seg de neste 20 årene. Og av de som er riktig gamle, altså over 90, har nærmere halvparten en demenslidelse. Lite lystelig å tenke på, og man får være glad så lenge man kjenner den karakteristiske bæsjebleielukten og klarer å skille den fra duften av kaffe.

VAKSINE? Men alt er ikke helsvart. Medisiner finnes som kan dempe symptomer på sykdommen. Flere legemiddelfirma arbeider med å utvikle vaksiner som får kroppens immunforsvar til å angripe og ødelegge såkalt plakk, et avfallsstoff fra proteiner som har blitt brutt ned på feil måte i hjernen. En slik vaksine kan forhåpentligvis bremse utviklingen av Alzheimers sykdom.

Hvis man finner en vaksine som fungerer, og metoder som gjør at man kan oppdage Alzheimers før pasienten får en alvorlig funksjonssvikt, kan man begynne behandling tidligere og i hvert fall bremse utviklingen av sykdommen.

(Marie Rein Bore)
Blogglisten

Biskop, råd og selvstendig vurdering

Har grasrota alltid rett?  I dette tilfelle: den kirkelige.
Agder bispedømme skal ha ny biskop. Tre kandidater står igjen: Stein Reinertsen (52), prost i Mandal, Ludvig Bjerkreim (58), prost i Sandnes, og Anne-May Grasaas (57) sokneprest i Trefoldighet, Oslo.




Bispedømmerådsleder Jan Olav Olsen er «litt skuffet over at biskopene ikke har vært mer lydhøre for ønskene fra bispedømmet» (Vårt Land).

Reaksjonen er forståelig, men likefullt en misforståelse om hva som er biskopenes oppgave i en sak som dette. Ut fra sitt ståsted skal de vurdere teologi og egnethet. De kjenner også sitt eget kollegium, styrke og svakheter,  og de har et ansvar for å tenke helhet.  Generelt hadde det eksempelvis ikke skadet med en teologisk doktorgrad eller to, eller spesialkompetanse i etikk blant de 12.

Biskopene skal vurdere helt selvstendig ut fra sine kriterier, de er ingen postkasse som plukker opp lokale reaksjoner og sender dem videre påtegnet: «Enig». Da trengte de ikke være høringsinstans. 

Resonnementet er det samme som må gjøres i bispedømmerådene ved ansettelse av prester, Da jeg satt der, måtte vi flere ganger fravike menighetsrådets innstilling . Kanskje var alders-  eller kjønnsfordelingen i et prosti slik at totalt sett ville det være klokt å ansette nr.2 på listen. Kanskje hadde en av søkerne så lang fartstid i en bestemt stilling at det var flere fordeler ved å flytte vedkommende. Kanskje var nr.1. vel kjent av menighetsrådet, mens nr.2 eller tre kom  lenger borte fra. Kanskje spilte intervjuene med de tre fremste kandidatene inn.  Kanskje var  etisk/teologisker holdninger viktige for enkeltmedlemmers vedkommende, men aldri i plenum.

Heller ikke et bispedømmeråd skal være postkasse.

Nå avgjøres Agder-saken i Kirkerådet, som en konsekvens av det endrede forhold mellom statskirken og staten Tidligere har Kirkerådet vært den siste instans før regjeringen har avgjort saken. Noen av de gangene i årenes løp da Regjeringen fravek kirkens syn, har i ettertiden vist seg å bli positive for kirken. Og i de senere årene har Kirkemøtet sagt at Regjeringen må velge mellom de tre kandidatene som har fått flest stemmer.

Det vil alltid være et spørsmål hvordan Kirkerådet bør vekte de stemmeresultater og uttalelser som er kommet,  i forhold til rådets oppgave, slik jeg ser den: En helhetlig, både nasjonal og lokal, vurdering. 

Uansett hvem som til sist kan ikle seg bispekåpen er jeg overbevist om at Agderfylkene og Telemark vil få en god biskop.

(Thor Bjarne Bore)
 

tirsdag 20. november 2012

Informasjonsbakterieukultur




BlogglistenBlogglisten