Dagbladet - og andre aviser - må kutte

Dagbladet og Mercantile - typografer, omstilling og ulovlige aksjoner - må skje i Oslo - se avissituasjone i hvitøyet - ansiennitet og saklige oppsigelsesgrunner - point of no return

Journalistene i Dagbladet har egentlig ønsker om å lage en annen avis, mens journalistene i VG liker å lage VG.
Denne overforenklede konklusjonen brukte jeg i sin tid som en forklaring på at VGs opplag steg, mens Dagbladets opplagskurve lignet på utviklingen hos en fordums fotballstorhet Mercantile (da Norge spilte sin første landskamp i 1908 representerte ni av spillerne denne klubben). Mange håper nok at det i det lange løp vil gå bedre for avisen enn for laget som i fjor endte på siste plass i 8 divisjon avdeling 3.

Dagbladet har lenge vært et yndet diskusjonstema særlig i de mer kultur- og politisk interesserte i Oslo 1-11, som alltid har hatt et hat-kjærlighetsforhold til "min avis". Jeg skal imidlertid ikke ta opp konkurransen med de mange analyser, forklaringer, ønsker, spådommer og andre dommer, forslag til og avstandtagen fra avisen som nettopp har flyttet til gamle Oslo havnelager, uten at man bør legge for mye symbolikk i akkurat det.

Litt typisk for Dagbladets utvikling kan være en iakttakelse fra en universitetsansatt på Blindern; "Før syntes studenter det var en viss status ved å gå med Dagbladet lett synlig i jakkelomma, nå er de mest opptatt av ipod'en i øret og i den grad de flagger avis er det helst VG i bredden og Dagens Næringsliv eller Aftenposten for de mer bevisste".

De siste grepene Dagbladet har tatt, synes jeg representerer et positivt løft når det gjelder form og en viss konsentrasjon. På kommentarplass synes jeg fremdeles at avisen for ofte bekrefter eksisterende liberalradikale fordommer mer enn å motsi, eller i det minste møte dem med vilje til kritisk analyse.

Roberts Burns ord har adresse til flere enn Dagbladet:
Hugs stødt ditt verd i all di ferd,
om du står snau og skrapa,
ein mann som sel si eiga sjel,
er alltid nøydd å gråta.

Dette bare som en innledning til nyheten om at Dagbladet har hatt problemer med å få ut en avis i dag etter at grafikerne i går gikk rett hjem fra jobb etter en orientering om nedskjæringer i form av fem permitteringer og åtte oppsigelser. I ettermiddag vedtok et medlemsmøte å gå tilbake fordi "dette var et desperat rop". .Grafikerne som er varslet oppsagt, jobber hovedsakelig på papiravisdesken. Dagbladet og medarbeiderne står foran en smertefull prosess, men det er ingen vei utenom

Media er opptatt av at avisen ble forsinket i Oslo-området, men faktum er at Dagbladet trykker flere steder i landet, og her i Stavanger var det ingen problemer med å få den til vanlig tid.
Akkurat dette er nok er typisk trekk ved hovedstadsbaserte media: Det som skjer, det må skje i Oslo med mindre det dreier seg om store ulykker eller krim. Når Bergens Tidende har spennende oppslag om USAs rakettforsvar og tilknytningen til Norge gjennom en radar i Vardø, og når Stavanger Aftenblad avslører at Sola er et europeiske sentrum for ulovlig CIA-transport av fanger, tar det lang tid før dette registreres og engasjerer i byen som Per Håland mente "låg avsides" (Han spurte også "kvifor er Oslo-folk så dumme", og Per Egil Hegges videreutviklet dette på sin måte gjennom utsagnet om at han finner mer sunt folkevett på Inderøy enn i hovedstaden).

Avis-Norge må nå se realitetene i hvitrøyet. Og da er dessverre situasjonen både i Dagbladet og - nå eller senere - også for andre aviser, at arbeidsstokken må reduseres.Det er naturligvis svært kjedelig for de som mister jobben, men hvis det ikke foretas slike inngrep kan situasjonen lett bli enda verre for de som blir igjen. Noen må gå for at mange andre kan overleve.
Så enkelt, så vanskelig. Så lett å si for de som ikke rammes, så vanskelig for de som i alle fall midlertidig mister levebrødet.

Typograf-aksjoner er ikke noe nytt. De to gangene jeg var mest høylydt sint i mitt yrkesaktive liv, var da typografene i Stavanger Aftenblad hadde kortvarige aksjoner som resulterte i hvite felter. Men det skled fort over, det dreide seg om lokale avtaler, ikke om permitteringer og oppsigelser som nå kan bli aktuelt til og med også i en så tradisjonsrik og solid regionavis.

Faktum er at typografyrket totalt har endret karakter.Det har skjedd ufattelig mye siden jeg i 1970 begynte som redaktør i Romsdals Budstikke, der typograf Trygve Solstad brukte bortimot en hel dag på å sette opp radioprogrammet for neste uke. Mandagsmorgenene måtte vi leie settekapasitet hos freelance-typograf Harry Paulsen oppe i Moldelia. Jeg glemmer aldri da jeg kom tilbake (redaktøren hentet sats, kjørte plastklisjeer og fremkalte bilder, utallige nylonskjorter måtte kasseres på grunn av fremkaller og fiks) til avisen med to brett fulle av satslinjer; falt - og måtte ta papiravtrykk av rotet og drive puslespill for å få resultatene fra KM på ski i orden.

Det har vært omstilling,omstilling,omstilling. og mange typografer er i dag glimrende deskmedarbeidere. Men Dagbladets økonomi er slik at utgiftene må ned, og det er lønnsutgiftene som er det store utgiftspostene i avisregnskapene.
Hva må Dagbladet - og andre aviser - gjøre i en slik situasjon? Finne ut hvor det kan skjære slik at det smerter minst for produktet.

Klubber sier alltid at i slike prosesser må ansienniteten ha prioritet. Så enkelt er det ikke. Noen funksjoner er blitt overflødige, noen stoffområder eller aktiviteter skal dekkes mindre eller forsvinne fremover. I slike tilfelle må permitteringer/oppsigelser begrunnes med at avisen må ha den mest relevante og kvalitetsmessig best mulige arbeidsstyrke i kampen for å holde produktets kvalitetog salgbarhet oppe, Det er her lovens bestemmelser om at ansiennitet kan fravikes "når det foreligger saklig grunn", slår inn.

Selvfølgelig må ansatte tas med på råd, og sammen med ledelsen må man prøve å finne frem til omforente prodedyrer og retningslinjer. Men til syvende og sist må avgjørelsene treffes av ledelsen, også når det gjelder å definere hva som er saklige grunner. Eventuelt kan saker ende i Arbeidsretten - hvordan nå enn den skal kunne si noe vettugt utover å sjekke at alle formelle spillerregler om varsling, samråd, sosiale hensyn og ansiennitet er fulgt. Arbeidsretten har vanligvis ikke kompetanse til å overprøve hva en redaktør mener er journalistisk kvalitet, på hvilke områder avisen trenger mindre kompetanse, og hvilke områder det er vanskelig å omsksolere noen til i løpet av rimelig tid.

Jeg blir ikke forbauset om vi får flere Dagblad-saker, men hverken grafikere eller journalister må glemme at i de fleste mediers liv kan det finnes et point of no return som man ikke er oppmerksom på i det kritiske øyeblikk.