tirsdag 18. november 2014

Venter på far


I kveld har jeg gått i fakkeltog. For menneskerettighetene. For humanismen. For barns rett til å vokse opp sammen med sin far. Og – for å kjempe for at norske myndigheter umiddelbart må følge opp vedtak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og ikke trenere, ikke drive småtriks i jussen for å hindre at Azat, Cemcit og Rojini igjen får se sin far.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt.

Kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og  barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Sterkt funksjonshemmede Ronjin hadde far som viktigste omsorgsperson

Borgarting lagmannsrett så saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sa at Kaplan må få bli, ”Ronjin krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.

UNE anket til Høyesterett. Lagmannsretten måtte ikke komme her og komme her. Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad ga UNE medhold i lovforståelsen.

Kaplan Kamuran skulle utvises og kunne ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering.

17.juni 2011 kom fire politimenn for å ta Kaplan kl.04.00 om natten (advokaten hans var på ferie. Tilfeldig?) Men når en asylsøker er så dum at han aldri forsøkte å skjule seg, kunne han vel ikke vente noe annet. Som han sa, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Heldigvis - stundom kan urett rettes opp. I juli ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstolen mener utvisningen av Kamuran Kaplan i 2011 var konvensjonsstridig, i motsetning til UDI, UNE og Norges høyesterett. Den var et brudd på art.8 i menneskerettighetskonvensjonen,  om rett til familieliv.

Gjør da Norge det eneste anstendige, henter hjem Kaplan? Nei, sier UDI, det må søkes om gjenforening. .
Pinlig for Norge. Blir vi dømt i Menneskerettighetsdomstolen, må vi ta konsekvensene, erkjenne at vi har handlet feil, gjøre alt vi kan for å få rettet feilen opp. De såkalte «innvandrimgspolitiske hensyn» kan ikke komme før en konkret dom i Strasbourgh.

Hvor lenge skal Kaplans familie måtte vente på far, vente på far, trykke seg mot ruten, vente på far?
Blogglisten

søndag 2. november 2014

Skippertak og maraton

Jeg har alltid hatt sans for skippertak, enten det gjelder å rydde i kjelleren eller vektreduksjoner. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. "Prosjekt maraton" var et slikt skippertak ( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tida man reiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i, eller ut av en havn var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen).
Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål. 

Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Henrik Kristoffersen. 
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz. 
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som strakk seg over 3 år. 

1. 1938-1958
I begynnelsen var 60 meter, det ver akkurat langt nok. Mye aktivitet, men ingenting ligner på seriøs trening. Da jeg i mai 1957 tilfeldigvis får se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger, etableres det første idrettslige skippertak: Jeg vil bli 100m-løper. Litt  trening – og stoppeklokken stanser på 11.7, men så sier det stopp. Det er så mye annet å gjøre i studietiden, når man innimellom må studere.

2. 1959 -1978

Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst. 
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.

3. 1979-1982

”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som bekymrer seg over at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.

Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer litt raskere uke for uke. Begynner å føre treningsdagbok.
Etter tre måneder er vekten gått ned fra 85 til 70 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.

Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går bra. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42.195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?
Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten. Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!

1981 kommer, jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, langrunder rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Nå skal det trenes for alvor!


1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Hjelper mye på på råtten magemuskulatur. Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, "gamping gir ikke særlig resultat".

Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo – 
og nå går jeg over til Hompland 2017, «en veteranlegende, han som anda ut på mei flatseng i KFUM-huset i  Oslo natta mellom to maratonløp av fem på éi veke. Det var ein vakker død» - og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?

Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.

2.45.13. Jeg er 44 år og lykkelig. Skippertaket er fullført. Men aldri mer maraton.