Valgkampen: Ap mot Frp?

KrF på glid mot Frp? - mange usikre velgere - Aker ingen stor valgkampsak - manglende regjeringsalternativ - Ap alene? - Frp godt rustet - fire partier i skvisfare

Dagens to politiske meningsmålinger viser noen likhetstrekk og noen forskjeller som alle ligger innenfor feilmarginer. Men det politisk mest interessante i de politiske nyheter er oppslaget i Vårt Land som viser at KrF-demningen mot Frp-strømmen har så store hull at det kan bli en langt sterkere diskusjon på landsmøtet enn det ledelsen nok setter pris på.

10 månedlige målinger er et politisk lunsjbord med retter for de fleste. Ap vil igjen få noteringer over 30. Partiet kan ha mistet noen velgere – eller sendt dem midlertidig opp på gjerdet - på grunn av klønete behandling av hijab og særlig Aker.
De i Høyre som trenger trøst og oppmuntring, vil lese VG (17,6) med glede, mens realistene/pessimistene kanskje tror mer på Dagens Næringsliv (13.9) og pleier sine stille, men akk så urealistiske, håp om at partileder Solberg vil trekke seg.
Venstres nervestrenger blir kanskje litt slakkere, etter noteringer både på 3- og 4-tallet er man i dag så vidt over 5.

Hvis jeg skulle stikke hodet langt ut og antyde øyeblikkets situasjon, antyder jeg følgende blant de som er noenslunde sikre: Ap 30, Sp 5, SV 8, Frp 27, H 16, Krf 6, V 5. Jeg er overbevist om at mange, kanskje flere enn vanlig i en førvalgstid, er usikre. Siste måned før kan en god del endre seg, jeg nevner bare stikkord som regjeringsalternativer og arbeidsledighet.

Aker-saken er ingen triumferende fanfare foran Ap-landsmøtet, men jeg tviler på om den blir noen stor valgkamp-sak. Høyre nok vil gjøre sitt beste for å dra igang en prinipp-diskusjon om statlig eierskap, men her tror jeg mange velgere er rimelig pragmatiske og overlater slagmarken til absolutistene i begge ender av skalaen. Fremskrittspartiet støttet regjeringens Aker-satsning, og vil prøve å legge seg så lavt at man ikke fanges inn av kommentatorenes radarstråler.

Jeg blir forbauset dersom ikke regjeringsspørsmålet blir kraftfullt behandlet av partileder og statsminister Jens Stoltenberg i hans åpningstale på landsmøtet. Han vil raljere over opposisjonens maktesløshet og manglende evne til å samle seg, og han vil utrope Frp til hovedmotstander.

Regjeringsspørsmålet er et av partiets beste kort, selv om det ikke kan være bare hyggelig å møte besvergelsene fra 2005 om sikker styring og slutt på kaos. Men med stor rett kan han spørre: Hva er alternativet til en ny blekrødblekgrønn regjering?
Hans drømmesituasjon vil være en valgkamp preget av Ap mot Frp, med et vaklende Høyre (skal/skal ikke vis a vis Frp), et nølende KrF, og et Venstre som har sagt og kommer til å si nei til regjeringssamarbeid med eller støtte til en regjering med Frp i førersetet.

"Det finnes bare èn reell mulighet, bare èn styringsdyktig koalisjon", vil være et budskap som kan repeteres til september av regjeringens talekor, supplerte med høylydte "Nei til Frp" og åpenbare, men tause tilnærminger til Frp-standpunkter i enkelte kilne spørsmål som asyl og innvandring.

Jeg har tidligere skrevet at mange i Ap tror partiet er best tjent med å regjere alene, dersom koalisjonen ikke vinner valget. Ap alene vil stå friere og kunne samarbeide til begge sider for å få større gjennomslag enn man faktisk får i dagens regjeringskoalisjon. Den diskusjonen kommer neppe pålandsmøtet, men om meningsmålingene skulle vise dårlig form for regjeringen, vil nok spørsmålet bli drøftet mer heftig i de lukkede partirom.

Hvis Frp holder seg på et nivå over 26-27 pst i meningsmålingene vil mediene vil bli fristet over evne til statsministerdueller mellom Jens og Jensen.

Hvis Høyre blåholder på sitt mantra om at "vi skal nok få alle opposisjonspartier til å samarbeide", vil det ikke være troverdig. Det meste Høyre kan oppnå er at trekanten Frp/Høyre/KrF erklærer at dersom valgresultatet tilsier det, vil disse partiene danne regjering med en politisk plattform som først blir kjent etter valget, basert på deres innbyrdes styrke.
Men vil egentlig Frp være med på noe slikt? Kan det tenkes at partiet har blikket enda mer rettet mot 2013, og regner med partiet da vil stå enda sterkere til å innta den dominerende posisjon Ap en gang hadde?

En skal ikke undervurdere Frp. Partiet står på standpunkter som har bred gjenklang i store grupper, og er velegnet til stemmefiske i andre partieres velgerhav. Etter at at et omtrent enstemmig politiker-Norge har sagt ja og amen til tapping av Oljefondet for å dempe finanskrisens virkninger, vil det kanskje bli enda lettere for Frp å troverdiggjøre sine overbud.

Enda en viktig faktor som kan bety mer enn mange kanskje tenker over: Frp har i de senere årene gjennomført et formidabelt partibyggende arbeid i mange ledd. Jeg er f.eks.spent på eventuelle ringvirkninger at den store ValgCamp i Bø i Telemark siste uke i juni - et hittil ukjent innslag i en norsk valgkamp. Følg med!
Frp får dessuten stadig flere veltalende, hardtarbeidende og kunnskapsrike medarbeidere som kommer til å føre en aggressiv, saksrettet valgkamp.

Både Ap og Frp vil være tjent med hverandre som hovedmotstander i valgkampen. Og jo mer Frp eventuelt vil øke, jo mer eventuelt Høyre og KrF vil åpne for FrP, jo sterkere vil offentligheten bli foret med kampen mellom Ap og Frp. I en slik situasjon kan de fire mellomstore partiene SV, Sp, KrF og Venstre, bli hardt presset og velgertappet.