NAV, politikere og dårlig lederskap

Ledere blir skremt - signalhysteri - politikerne har størst ansvar for NAVs problemer - vanskelig for tre kulturer å bli en - uheldig med to ledere - politikere og reiser - omsorg for de ansatte

NAV i Vest-Agder sender 49 ansatte til Sardinia. Stykkpris nærmere 4000 kroner, egenandel 400 kr til en utflukt til en vingård, samlet utlegg 200.000 kroner.

NAV-ansatte har vært igjennom en tøff periode – nei, er midt oppe i den – og den lokale lederen i Kristiansand, Stein Reisænen, mente turen var viktig for å vise de ansatte omsorg og støtte.
Hans nærmeste leder, fylkesdirektør, Elisabeth Blørstad i NAV Vest-Agder, ble orientert om reisen, og reagerte ikke. Så skjer det som ofte skjer i slike sammenhenger: a) media reagerer og lager store oppslag, b) politikere hiver seg på og deler gladelig ut negative karakteristikker, c) lederen snur. Fylkesdirektøren registrerer negative reaksjoner, toer sine hender i offentlighet og iler til for å fortelle at ”det er en offentlig side ved turen som jeg opplever åpenbart uheldig”. Kanskje burde den tanken ha slått henne tidligere?
Slett og feigt lederskap.

I neste akt kommer hennes overordnede, ass.direktør i Arbeids- og velferdsdirektoratet Yngvar Åsholt, på misnøyebanen: ”Dette er en uheldig sak for oss, som vi ikke trenger nå. Slike reiser kan lett bli misforstått og kan dermed skade vår troverdighet”.
Slett lederskap.
Han går ikke inn på Reisænens argumentasjon, han legger seg flat både for Fædrelandsvennen, VG og politikertrioen Erna Solberg, Siv Jensen og Dagfinn Høybråten. Og naturligvis de grovkornede popularitetsjegerne Vidar Kleppe og Jan Simonsen.

Politikerne snakker om uheldige signaler, negative symboleffekter og dårlig timing. Fra de to første hadde jeg ikke ventet annet enn de rituelle besvergelser over verdens dårskap, men sant å si hadde jeg trodd på noe mer refleksjon fra tidligere trygdedirektør Høybråten i Rikstrygdeverket.

Jeg låner en karakteristikk som jeg fullt ut deler fra redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse: ”Det er smålig at Solberg, Jensen og Høybråten å gi NAV Kristiansand offentlig kritikk slik de gjør. Her hadde de en gylden anledning til å forsvare NAV som arbeidsgiver. De burde blåst i signaleffektene og stått opp mot den lumske moralismen og usunne misunnelsen som rir mye av signaleffektshysteriet.
Hvis politikerne mener det er for mye å bruke 3700 kr pr. ansatt på å styrke arbeidsmiljøet og heve kompetansen, får de si det. Hva som er rett timing, har politikerne ingen forutsetning for å uttale seg om. Ledelsen i NAV Kristiansand mener timingen er helt riktig. Det er nå de ansatte trenger dette. Derfor står Sten Reisænen rakrygget fram som en leder som gjør det han mener de ansatte trenger, og blåser en lang marsj i signaleffektene”.

Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er en fusjon av kommunale sosialkontor og statlige trygde- og arbeidskontor, Aetat, ble etablert i 2006 og er den største forvaltningsreform i Norge på svært lenge. Målet er at i løpet av dette året skal alle innbyggere i Norge ha tilgang til et NAV-kontor. Hensikten var krystallklar: Tilværelsen skulle bli enklere for dem som har bruk for kommunale og statlige velferdstjenester. Brukere skulle bare ha ett sted for å få trygd, hjelp til arbeid eller sosialhjelp.

Utmerket tenkt. Men så langt har det blitt verre. Vanskeligere enn politikerne trodde. Fremfor å skylde på NAV-ansatte kan kritikken med god grunn i første hånd rettes mot politikerne.
"Skade vår troverdighet" sier ass.dir. Mon det ikke er politikerne som har størst ansvar for den lave NAV-troverdighet blant brukerne? Det synes som om de totalt har undervurdert problemene med å smelte sammen tre systemer, med å få tre ulike kulturer til å gå opp i en felles etatkultur – men med to ledere, en fra hver side. Det er å be om trøbbel.
Det må dessuten være et stort problem at man har med seg ulike lønnssystemer og arbeidstid, slik at når for eksempel ansatte er på kurs på å sette seg inn i alt nytt, har de ulik godtgjørelse. Politikerne har ikke sørget for et felles lov- og avtaleverk.

Norske trygdebestemmelser er kompliserte, forsiktig sagt. Plutselig ble mange satt til å være generalister, fra å være godt orientert på sine spesialområder skulle de sitte i front og kunne veilede alle om alt, kjenne helt nye regelverk, være i stand til å levere alle tjenester som NAV skal levere.

Er det rart at mye har gått galt underveis mot det ideelle? Er det rart at ansatte møter mye kritikk og misnøye fra brukerne? Er det rart at det trengs mye kursing? Er det rart at en dyktig lokal leder som føler ansvar for sine ansatte bruker av omstillings-øremerkede midler til – ja, nettopp omstilling. Det å bringe sammen ansatte fra tre linjer sammen på en reise, er et utmerket forsøk på å gjøre noe konstruktivt for å skape felleskultur.

Det viktigste ansvaret ligger hos politikere og toppledelse. Derfor bør støtte de ledere som prøver å gjøre noe med problemene.
Å kritisere at samlinger skjer utenlands er et billig poeng, det er ikke billigere å samles i Norge.
Og snakker vi først om symboleffekter, kan politikere se på sine egne reiser. De ulike stortingskomitèers utflukter synes stundom å ha et heller beskjedent faglig innhold – men kanskje er det nettopp det å smelte en komitè bedre sammen som rettferdiggjøre turen. Uansett bør Fremskrittspartiets stortingspolitikere ligge lavt når det er snakk om politikerreiser betalt av fellesskapsmidler.

Det er ikke sikkert at alle lokale NAV-kontorer skal dra til Sardinia. Det må lederne kunne ha ulike meninger om, ettersom forholdene ikke er like alle steder.
Det er sikkert at på ulike plan i NAV-systemet kan ting gjøres mer effektivt , og at saksbehandlingen i noen sammenhenger kan bli mindre meningsløs, at samhandlingen kan styrkes, at enkelte kjepphester trygt kan sette spå stallen.
Og jeg tror det er sikkert at arbeidsforskeren Robert Salomon har rett når han sier at "hvis det er slik at de ansatte kan sette seg ned i ro og mak og gå gjennom de utfordringene de har i det daglige. Dette er jo et vanlig fenomen i arbeidslivet, og jeg syns det er et meget fornuftig tiltak".

I motsetning til enkelte andre har forskeren greie på det han snakker om.