Innvandringspolitisk bombe?

"Gud bevare meg for mine venner - mine fiender skal jeg nok klare selv".
Dette gamle nordiske ordtaket slår meg når jeg i dagens Aftenposten leser at Utlendingsnemnda (UNE) har overprøvd Utlendingsdirektoratet (UDI) og omgjort 50 avslag til somaliske og etiopiske familier med henvisning til at familien vil omskjære jentene hvis de ikke får bli i Norge.

Svært mange av disse familiene har født jenter etter at familien kom til Norge. UNE begrunner sin praksis med at Norge er forpliktet til å følge menneskerettighetene. UNE bryter med dette en instruks fra regjeringen til UDI om ikke rutinemessig å vurdere faren for kjønnslemlestelse. Men fordi myndighetene bare kan styre UNE gjennom forskrift eller lov, er UNE ikke bundet av instruksen.

I utgangspunktet er jeg glad for at det finnes en ankeinstans til UDI, at UNE i noen tilfeller kan vurdere litt annerledes enn regjeringen. Har man fått et selvstendig ansvar, har man fått det. Med den hardhendte asylpolitikken regjeringen etterhvert legger seg på - og det blir neppe bedre frem mot valget - er det godt at vi har en instans som kan ta andre hensyn.

Høyre kaster seg også inn i kampen om en strengere asylpolitikk, og sier at "vi ønsker å kunne instruere Utlendingsnemnda i generelle saker som omskjæring".
Men skal man kunne instruere UNE i alle vanskelige saker, er det bedre å legge ned nemnda. En ankeinstans må være uavhengig.

Et ja til UNEs uavhengighet innebærer imidlertid ikke at jeg trenger å være enig i alle UNEs vurderinger. I denne saken om kjønnslemlestelse frykter jeg at UNE legger en bombe under innvandringspolitikken, som øker opinionens skepsis, styrker Fremskrittspartiet, og på sikt gjøre innvandringsporten trangere og situasjonen klart vanskeligere for asylsøkere med et virkelig stort behov for opphold i Norge.

I Somalia, Eritrea, Sudan, Nigeria og Mali er dessverre omskjæring av jenter en utbredt - og grusom - praksis. Men det kan ikke bety at Norge kan ta imot alle som kommer og vil beskytte seg fra dette. Det finnes - igjen dessverre - mange asylsøkende som har helt prekære behov for beskyttelse av egne liv.

Og hvem har egentlig garantier for at ikke foreldrene likevel drar på ferie e.l. og får jentene omskåret? Statssekretær Lise Rieber-Mohn viser til at det ikke finnes hjemmel til å pålegge helseundersøkelser av barna, eller snakke med barna uten foreldrenes samtykke. Det kunne man skaffe seg, men det er hevdet at obligatorisk sjekk av mindreårige jenter fra spesielle land kan virke stigmatiserende.
Slik det er i dag kan man altså få¨asyl begrunnet i fare for omskjæring, uten at man har garanti for at så ikke vil skjee likevel. Det er ingen holdbar situasjon.

Det hevdes fra UNE at hensynet til menneskerettighetene tilsier asyl. Og det erklart at menneskeretttslige forpliktelser som Norge er bundet av skal følges. De står faktisk over norsk lov dersom dersom det skulle være motstrid.

Men menneskerettighetene er omfattende: Personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet,retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet er alle viktige menneskerettigheter. Det kan - atter en gang dessverre - ikke være slik at ethvert brud på disse rettighetene kvalifiserer til opphold i Norge. Da hadde det blitt trangt her.

Når man må velge, må prioritere, er det flere menneskerettigheter jeg anser som viktigere enn mulighetene til å unngå omskjæring.
Å gi asyl begrunnet med at en forbrytelse kanskje kan komme til å bli begått, er farlig. Det kan bety at det oppfattes som en så sterk uthuling av asylprinsippet at flere og flere aksepterer innstramminger.
Jeg gruer meg for en valgkamp der norsk vilje og evne til gi utsatte og forfulgte mennesker asyl, blir en politisk kasteball som alle vil ha i samme mål.