tirsdag 31. mai 2016

7.45.6 - møte med skøytefortiden

Boris Sjilkov. 7,45,6, Medeo, Alma Ata.
Som om det var i går. Den sovjetiske skøyterevolusjonen, i alle fall isrevolusjonen, på 1950-tallet.

 

Det var 1953 og 2.realskoleklasse på Molde kommunale høgre allmennskole/skule. Norsk stil: «Hvor vil du helst reise hen, og hvorfor?»
Den nokså langt over gjennomsnittet idrettsinteresserte Thor Bjarne skrev enkelt: «Til Alma Ata for å se skøyteløp på banen der sovjetiske skøyteløpere presterer så gode tider».
Da stilboken kom tilbake, hadde lektor Grebstad kommentert i margen; «Du lar deg lure, du også!»

Det begynte vel egentlig i 1952. Da kunne NTB fortelle at Nikolaj  Mamonov hadde satt ny verdensrekord på 5000 m med 8.03.7. (Den ble for øvrig ikke godkjent før i 1955) To år tidligere hadde Hjallis satt verdensrekord med 8.07.3. Mon det var den gangen han kom hjem og fant en kilo kaffe på trappa? (kafferasjoneringen ble først opphevet i 1952).
Kunne en ukjent ha slått Hjallis? Nye supertider strømmet inn. Mon tro om banen hadde riktige mål? Kunne det kansksje tenkes at klokkene "gikk for fort" i den tynne luften på Medeobanen? Juks?
Det skulle ikke gjøre situasjonen bedre da Boris Sjilkov i 1955 senket rekorden i et jafs, 18,1 sekunder. Og det var bare sovjetrussere og østtyskere som fikk bruke banen. Skepsis, skepsis.
Visst var det slik at Medeobanen lå på 1691 m.o.h. Tynn luft. Fallvinder som gjorde at løperne hadde medvind nærmest rundt hele banen. Derfor.
Men allerede under OL 1956 i Cortina viste Sjilkov at han var den beste: Gull på 5000m med  7.48,7.
Fire år senere tok både Eugenij Grisji og Lydija Skoblikova to gull ved OL i Squaw Valley. Og det var Oleg Gontsjarenko
Det ble mye sovjetrussisk frem til 1963, Da kom Stein Johnson. Og nylontrikoten. Og først og fremst lærte vi et nytt begrep: aerob trening.
Men sovjetrusserne kom tilbake på 70-tallet. Og så kom nederlenderne. Og innendørshaller i 1986.
Før jeg kjører fullstendig villmann på skøytenostalgiens veier, bare dette om Medeobanen: Under landskampen mellom Norge og Sovjetunionen i 1977 ble Sergej Martsjuk førstemann under 7 blank på 5000m - 6.58.88 – men slått i et senere par av Kay Arne Stenshjemmet6.56,9.
I dag er spørsmålet hvem blir førstemann under 6 blank, Svein Kramer har en 9 år gammel rekord med 6.03.32
Lektor Grebstad tok feil, og jeg kom ikke til Alma Ata, som før 1991 lå i den gamle Sovjetunionen, og etter de nye vindene fikk være hovedstad i republikken Kazakhstan  (nå er det Astana).
Men nå er jeg her. I +23 og sol, uten is, men med store plakater som forteller om forberedelser til Universiaden (for studenter 18-27 år) i 2017..Banen var opprinnelig fra 1951, ble ødelagt av steinskred noen år senere, bygget opp igjen i 1972, løpende forfall, men milliardsatsing i det 21. århundre.
Små busser fører oss fra Medeobanen om opp til skisenteret på Chimbulak, 2260 m.o.h (på toppen 3193 m.o.h.) med etter hvert fire heiser. Det ser ut som mange skisteder j Østerrike og Sveits, men betydelig hyggeligere priser. Jeg spår stadig økende popularitet, kort vei fra det sentrale Almaty (byen ble omdøpt i 1993).
På ingen måte noen pilegrimsreise til et forhenværende skøytesportens Mekka, Men kjekt. 
P.S. Tidene fra40-, 50- og 60-tallet sitter. Men dagens? Det er mer spennende med alpint og curling.














Blogglisten

tirsdag 17. mai 2016

"Fremmedarbeidere" var heltene 17.mai 1814



«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av.

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? Var det ”fremmedarbeidere” som var de virkelige heltene?

Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.

Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.

Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814. De norske bønder hadde rollene som statister, det var de 38 sivile og geistlige embetsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. Alle 38 hadde sin utdannelse fra København, og 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår.

Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.

Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.

Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.
Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i betydelige deler av folket.

Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.

Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at

«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa 
af Verdens det store Vit; 
men desse Tankar dei brjotast maa 
lik Straaler af Soli, som altid faa 
i kver si Bylgje ein annan Lit"

God 17.mai!

Blogglisten


mandag 16. mai 2016

17.mai og alt dette som er norsk

Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand - gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut. Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde,  Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn.  Svulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

 Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du
landet i trefarvet drakt. Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  
 Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn. Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge. Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge


søndag 15. mai 2016

Pinse - kirkens fødselsdag

Forvirringen rundt pinse er stor. For mange er helgen bare en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte.
Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis 
Før Jesus tok avskjed med disiplene lovet han dem at de ville få en talsmann som kunne tale på deres vegne. Den hellige ånd er først og fremst et uttrykk for Guds nærvær. Den er Guds kraft og det som gir liv til kirken og de kristne. Den  forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise.
I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.

Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embetskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.
Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. I dag drives mye av misjonsorganisasjonenes arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Nasjonalkirkene inviterer til definerte arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger, det er å kommuniserer svært tydelig de endringer misjonsarbeidet har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg. Enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.
Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel. 

Blogglisten 

tirsdag 3. mai 2016

Medier og demokrati-tap

3.mai er den internasjonale pressefrihetsdagen.
Det er med pressefriheten som med tannbørsten: Den må brukes hver dag.  La likevel årets dag ha et spesielt budskap til aviseiere. Om deres ansvar for å forvalte et mektig våpen, hjelpe oss til å forstå bedre også det som skjer utenfor våre grenser, utenfor vår verdensdel - fordi det også har innvirkning på både nåtid og fremtid. Om nødvendigheten av å bruke ressurser slik at lesere, seere og lyttere kan få kunnskap om grusomme brudd på menneskerettigheter, men også om de mange trekk som også viser at menneskers livssituasjon i store deler av verden langsomt – altfor langsomt – blir bedre.
Kuttene i redaksjonelle budsjetter er en stor fare for at innhentingen av kunnskaper om verden, med norske samfunnsforhold som bakteppe, reduseres.

Norge ligger på verdenstoppen i formell pressefrihet. Men nettopp da er det viktigere enn noensinne å bruke denne friheten både om verden den store og Norge det lille til å fortelle oss om det vi ikke vet eller ser, men som vi trenger. Som vi ikke vet at vi trenger før vi får det.

På hjemlig mark trenger vi mer enn noensinne nyheter som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste.  De som avdekker grådighet, usunn fallskjerm-kultur og urimelige og soldaritetssvekkende lønnsfester, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommunen, myndigheters bevisste misbruk av Offentlighetsloven, våre folkevalgtes skjulte forbindelser - saker som de involverte gjerne hadde sett ikke ble omtalt. Ubehaget som rammer noen som følge av medienes flomlys i de mørke kroker er av og til nødvendig.

Vi trenger nyheter som gir folk kjennskap til lov- eller tillitsbrudd som samfunnstopper begår. Det samfunn er moralsk fattig som bare teller penger og lovbrudd, men slutter å interessere seg for etikk og moral. Offentlige personer som er svært viktige for samfunnet, må ha utstrakt tillit også som privatpersoner. Deres integritet, moral og personlige oppførsel er offentlige spørsmål. Feil må finnes og påpekes, ansvar må klarlegges. 

Mediestrukturen fremover er uviss. Men uten journalistisk nysgjerrighet, pågangsmot, og kildekritikk er det demokratiet som blir taper.

Blogglisten 

søndag 1. mai 2016

Kjemp for de fattige!

I 125 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss 
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året.

De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak. Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold.
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser

Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.

I 2005 ble det avgitt et løfte om
at fattigdommen i Norge skulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok.
Gjør noe som monner. Nå!!
(Denne bloggen skrev jeg for syv år siden, Dessverre - den synes like aktuell i dag. )

Blogglisten