Monsen, Irving og det frie ord

Ytringsfrihet er greit - men det tryggeste er å holde seg til det politisk korrekte. Til det store flertallssynet. Ihvertfall må man ikke få Fritt Ords Pris dersom man er aktiv samfunnsdebattant med synspunkter som ikke er A4 og som noen kan oppleve støtende. Og man må slett ikke inviteres til en litteraturfestival med "Sannhet" som tema.
Slik tolker jeg to reaksjoner i dagens medier.

Nina Karin Monsen har fått Fritt Ords Pris. Dette blir kritisert av stortingsrepresentant Andrè Oktay Dahl(H): "Hennes argumentasjon mot den nye ekteskapsloven er en ren heksejakt på homofile som gruppe."

David Irving, usedvanlig kontroversiell britisk historiker, ble invitert til Norsk Litteraturfestival - årets tema er "Sannhet" - men etter kritikk grakk ledelsen invitasjonen tilbake. Nå kommer han i privat regi for å holde foredrag til dem som vil høre. Direktør ved Holocaust-senteret, Odd Bjørn Fure, er glad for at han ble avvist, "han er en notorisk svindler og bedrager som ikke har gjort annet enn å forfalske historien".

Oktay Dahl er homofil og har dessverre sikkert møtt mange ubehagelige reaksjoner i ulike miljøer. Han har full rett til å oppleve Nina Karin Monsens forsvar av det tradisjonelle ekteskapet som trakassering. Men Monsen må ha rett til å slåss med sterke verbale argumenter for noe hun - og endel med henne - opplever som svært viktig.
Noe av den samme problemstillingen opplevde vi i saken om Muhammed-tegningene. Det en gruppe følte som trakassering, som blasfemi, mente andre var en ytring som må tåles uansett reaksjoner.

Den nye ekteskapsloven er politisk korrekt. Den er omfavnet av brede grupper, og homofile opplever den som seier for likestilling og aksept i samfunnet. Det har ikke vært vanskelig å få mediedekning for dem som har kjempet denne kampen. Men Francis Sejersted, tidligere leder av Ytringsfrihetskommisjonen, har et åpenbart poeng når han sier at Monsen er eksempel på at det "kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer", at hun har "gitt en stemme til de mange som har vondt for å komme til orde i debatten". I dette tilfelle dreier det seg ikke om for eller imot ekteskapsloven, det dreier seg om å stimulere til og anerkjenne viktigheten av bred samdfunnsdebatt.

Oktay Dahl "respekterer tildelingen, for det er ytringsfrihet i Norge". Men han bommer helt når han sier at dersom han hadde "foreslått Erik Gjems-Onstad eller Vigrid til prisen, vil jeg tippe at det ble månelyst".

Jeg har ikke oppdaget at noen av disse - utover heller lite begrunnede repetisjoner av et enkelt budskap - i løpet av 30 år har vært en særdeles aktiv samfunnsdebattant som har skrevet en rekke skjønn- og faglitterære bøker (fem bare etter år 2000), foruten en lang, lang rekke artikler. Han kan være enig eller uenig i Monsens vurderinger av moralske karakterspørsmål, om valg og ansvar. Men å trekke inn Gjems-Onstad og tullingene i Vigrid i debatten om Fritt Ords Pris, det blir for dumt, Andrè Oktay Dahl!

David Irving er dømt for å fornekte Holocaust, for å lyve om kildene sine, og mange mener han utelukkende er opptatt av å skaffe seg en karriere på andres bedrøvelighet. Det er trolig helt rett når Odd Bjørn Fure kaller ham en "provokatør". Det er naturligvis delte meninger om det var riktig av Norsk Litteraturfestival å invitere ham til å snakke på et opplegg med temaet "Sannhet". Selv er jeg enig med kunsterisk leder for festivalen, Stig Sæterbakken, som i utgangspunktet sa at "det er bedre at vi får høre hva slike folk mener enn at de sitter i fengsel".

Det var ynkelig at oponionen tvang ledelsen til retrett, det eneste man oppnådde var å skaffe Irving ekstra publisitet og trolig flere tilhørere når han i mai likevel kommer til Lillehammer for å snakke om "Hitler, Himmler og Holocaust".

Burde ikke "Sannhet" ha tålt synspunkter også fra en som er dømt for løgn?