Jury - med begrunnelse, uten jurister,

Skal Norge avskaffe den 122 år gamle juryordningen, et organ for “Folkets practiske Fornuft” som forkjemperen Ole Gabriel Ueland kalte den? Bør vi ikke fortsatt la lekfolk få en helt selvstendig rolle i skyldvurderingen i alvorlige straffesaker?

“Tidene har endret seg, samfunnet er blitt mer komplisert, skyldsspørsmål kan ikke avgjøres uten jurister”, heter det fra de som vil avskaffe eller endre jurysystemet. Mer komplisert, ja vel, men skulle lekmannselementet av den grunn avskaffes eller svekkes i et demokratisk samfunn med stadig høyere utdannelses- og kunnskapsnivå?
Jus er ingen eksakt vitenskap. Og dommere har neppe noe sunnere skjønn enn legdommere. Det er etter min mening en klar fordel at at vi har en Jury som er Maktens motmakt.

Jury-ordningen var et ledd i demokratiseringen av Norge . Den utvidet folkestyret og sikret domstolenes troverdighet i folket. I alle disse årene har ordningen vært bekjempet av mange embetsmenn, jurister og enkelte borgerlige politikere, slik de kjempet mot den før den ble vedtatt. Etter at Ueland i mange år hadde arbeidet for juryen, og i 1854 fremsatte et lovforslag, nedsatte en Stortinget en kommisjon for å utrede saken. Da kommisjonen begynte arbeidet, ble Ueland nektet permisjon som lensmann, og han sa derfor opp stillingen.

Det nye i jury-motstanden er at nå har også Arbeiderpartiet meldt seg på. Vel,p artiet vil ikke helt avvikle ordningen, landsmøtet vedtok å arbeide for å erstatte juryen med en meddomsrett bestående av fem lekdommere og tre fagdommere.
Likevel mener jeg at dette det sterkeste breddeangrep på juryens særpreg siden 1887.

Men er det ikke slik at Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg nylig slo fast at det kan være brudd på menneskerettighetene å kjenne en person skyldig uten å si hvorfor?
Jo. Men det betyr på ingen måte at juryen må avskaffes eller styrkes/svekkes ved at den tilføres juridisk fagkompetanse .
Den kan for eksempel tilføres kvalifisert hjelp, en sekretær eller et sekretariat, slik at et enkelt ja eller nei kan begrunnes. Det kan også stilles spørsmål om juryen svarer ja til alle de grunnlag om er brukt for frifinnelse, og ikke bare gir et samlet ja eller nei.
En jury med bare legdommere kan i mange sammenhenger være en nødvendig korreksjon tilk fagdommer og påtalemyndighetenes bevistolkning.

Ikke sjelden har det vært slik at juryen stiller strenge krav til bevisene i straffesaker. Juridiske dommerne i lagmannsretten setter juryens frifinnende kjennelser til side langt oftere enn der hvor juryen har svart ja. Men er det ikke bedre at en skyldig slipper unna enn at en uskyldig blir dømt?
I Norge har vi hatt flere store saker der ettertiden har vist at det skjedde justismord - ikke minst fordi dommer, aktor og politi sviktet.
Et interessant forskningsprosjekt i Borgarting for noen år siden med parallelljuryer, viste at juryer som måtte begrunne sitt standpunkt frifant i større grad enn de som fant tiltalte skyldig.

Det blir fremholdt at det i dag er mindre forskjell på embetsmenn og vanlige folk enn i 1887. Men taler ikke dette vel så mye for at en jury kan håndtere komplekse saksforhold? At jurymedlemmene er i stand til å referere sin begrunnelse uten at de har iblant seg jurister med en faglig autoritet som strekker seg lenger enn det egentlig er grunnlag for, og som så i en del tilfeller trolig vil svekke beviskravet?

Det beste svaret til Strasbourg og det beste vedlikehold av det norske folkestyret er å beholde en ren jury som begrunner sine avgjørelser.