lørdag 31. desember 2011

Mediene som både lupe og lim

Nyttårsaften. Oppsummering, ettertanke og løfter. Dystre fremtidsutsikter melder seg på i dagens aviser: «Krisen er enda mer alvorlig nå». «Russland har aldri varsløet om atomhendelser» . «Et skred av økonomiske flyktninger fra EU-land vil presse ned norske lønninger». «Ny varmerekord på Sydpolen». «Iran varsler testing av langdistanseraketter».

Men vi gleder oss likevel over lyspunktet, selv om de er av varierende styrke:
"HIV-medisin, partikler over fartsgrensa og genspor til vår felles fortid var noen av de viktigste forskningsresultatene i 2011".
"Fyrverkerirelaterte personskader er redusert med nesten 60 prosent på tre år."
"Ungdom med innvandrerbakgrunn fullfører nå videregående skole i nesten like stor grad som ungdom med norsk bakgrunn."
"Laveste antall trafikkdrepte i Norge siden 50-årene"

Noen nyheter trenger man ikke lete etter. Ødeleggelser, eksplosjoner, ulykker og alt som kan registreres, telles, veies, måles. Andre nyheter må graves frem av dyktige journalister, ikke sjelden etter tips fra varslere som ikke tør ta sjansen på å stå frem fordi detofte resulterer i negative reaksjoner fra myndigheter, ledelse og eiere. Sørgelig nok ofte på tross av vakre ord om «mer åpenhet».

I de 12 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk (egentlig burde det være et overflødig begrep, enten det er i det store eller det mindre bør journalistikk være undersøkende og kritisk). SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.

Vi lever i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Stadig flere lobbyister. Tidligere politikere som betalte interessepåvirkere. Økt politisk opinionspåvirkningsapparat rundt statsrådene. Kommunale og interkommunale selskaper for det meste unntatt offentlighet. Aannelig trenger vi stadig flere i mediene som avdekker og setter lys på det makthavere av ulik bonitet ønsker å holde skjult.

Mediene har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ingen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet. Som sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen uttrykker det: "Avisa er best egnet til å binde oss sammen som samfunn."

Journalistisk er det ofte vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men jo skarpere medienes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere tror jeg det er at avslørende, undersøkende journalistikk også innebærer å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for noen, hvem som får det til, hva andre kan lære.

Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt.

Blogglisten

mandag 26. desember 2011

Karakterbok mest til tidtrøyte

Hva er egentlig en dyktig statsråd? Er politiske kommentatorers karakterbøker over innsatsen i 2011 særlig relevant? Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjon og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister?

Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?

Slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke.

Sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen har denne kommentaren: «Fra min tid som statssekretær for statsministeren minnes jeg at regjeringskollegiet ofte var dundrende uenige i medienes terningkast. Det ble hevdet at journalistene ikke hadde forutsetning for å uttale seg fordi de ikke visste hvordan statsrådene jobbet bak lukkede dører. Mitt inntrykk var at de politiske journalistene overraskende ofte traff blink. Statsråder som er anonyme utad, er som regel også lite aktive innad. De beste statsrådene viser seg fram.»

Pål Hellesnes i Klassekampen spør om en tenkelig vurderingsmåte ville være hvor dyktig en politiker er til å få satt sin egen politikk ut i livet, eventuelt til å vinne oppslutning for sin egen politikk: «Problemet med en slik vurdering vil være at politikere som Robert Mugabe, Adolf Hitler og Josef Stalin ubestridelig ville kvalifisere seg til seksere i Yatzy».

Er det vel så mye orden og oppførsel regjeringens karakterer gir uttrykk for, som substans? Alf Skjeseth i Klassekampen har gitt denne vurderingen av prosessen: ”Karakterane blir til gjennom eit skjørt og tilfeldig kompromiss, mellom ei samling av sensorar prega av erfarne analysar, klare meiningar, sterke sympatiar og imponerande inkompetanse …..politikarane må te seg slik at dei blir populære blant journalistane, for dermed å sleppe meir til media – og får gode karaktar frå journalistane”.

Trygve Bratteli sa en gang at noe av det viktigste ved å ha regjeringsmakten er at det gir anledning til å sette dagsorden. Arne Strand har et viktig poeng i dagens mediesamfunn: Statsrådene må bruke den muligheten det gir til å presentere partiets og regjeringens politikk. Når en sak er avgjort internt, er bare halve jobben gjort.

Den som har fulgt den danse serien «Borgen», fra livet rundt den danske nasjonalforsamlingen har – kanskje særlig i del 2 som kommer i NRK til våren – fått en klar innføring begrepet «spinndoktor». Dette er også en profesjon som utøves i norsk politikk. Vi ser stadig flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av at departementene i noen saker kan oppfattes som en funksjon som PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Terningkast er synsing og underholdning. Noen av oss synes det er morsomt tidtrøyte og lager derfor tabeller og oversikter og sammenfatninger slik jeg gjør nedenfor. Jeg tror ingen lar sitt politiske syn eller stemmegivning forandres av slike lister. Heldigvis. Tabellen nedenfor har også en svakhet i Arne Strand er den som sammen med Stein Kåre Kristiansen har gitt karakterene i TV2, samtidig som han leder Dagsavisens politiske redaksjon.

Karakterer i rekkefølge TV2 – Dagbladet – Aftenposten - Dagsavisen – gj.snitt
Statsminister: Jens Stoltenberg 6 – 6 - 4,4 - 6 = 5,6
Utenriks: Jonas Gahr Støre 4 - 4 – 4,8 - 4 = 4,2
Finans: Sigbjørn Johnsen 5 - 5 – 4,3 - 5 = 4,8
Justis: Grete Faremo 2 – 5 - 3,8 - 4 = 3,7
Barn og likestilling: Audun Lysbakken 3 - 5 – 3,3 - 4 = 3,8
Fornying: Rigmor Aasrud 4 - 4 – 3,3 - 4 = 3,8
Næring: Trond Giske 3 - 4 - 3,6 - 3 = 3,4
Samferdsel: Magnhild Meltveit Kleppa 2 - 4 - 2,9 - 4 = 3,2
Miljø og utvikling: Erik Solheim 3 - 3 - 3,5 - 3 = 3,1
Kultur: Anniken Huitfeldt 2 - 4 - 3,3 - 3 = 3,1
Olje og energi: Ola Borten Moe 4 - 2 - 3,5 - 2 = 2,9
Helse: Anne-Grete Strøm-Erichsen 2 - 3 - 3,1 - 3 = 2,8
Kunnskap: Kristin Halvorsen 3 – 3 - 3,3 - 2 = 2,8
Arbeid: Hanne Bjurstrøm 2 - 3 - 3,2 - 2 = 2,6
Kommunal: Liv Signe Navarsete 3 - 2 - 3,2 - 2 = 2,6
Forskning: Tora Aasland 1 - 3 – 3,1 - 2 = 2,3
Fiske: Lisbeth Berg-Hansen 1 - 1 - 2,9 - 2 = 1,7
Landbruk: Lars Peder Brekk 1 - 1 - 3,2 - 1 = 1,5

I Aftenposten får 12 statsråder bedre karakter enn i juni. Tallene fra Aftenposten er hentet fra gallupundersøkelser, derfor desimalene . Tallene viser noe ulik vurdering av enkelte statsråder, største karaktersprang er 3, 0 (Faremo, men hun har skiftet departement i høst), 2,2 (Brekk) og 2,1 (Aasland). Størst likhet mellom kommentatorene får Erik Solheim (0,5 i differanse mellom høyeste og laveste karakter).

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at der kommentatorene gir Stoltenberg en blank sekser, vil «folket» bare gi ham 4,4, selv med tiden etter 22.juli tatt i betraktning, Det er o,6 opp fra juni, men likevel bak Gahr-Støre og såvidt foran Sigbjørn Johnsen. Trolig er forklaringen at Stoltenberg oppfattes som mer politisk enn disse to, og av en del bedømmes mer ut fra om de liker regjeringens politikk. Totalt sett har statsministeren en klar førsteplass når hver enkelt kommentator teller like sterkt som folket.
Uansett, disse tre utgjør A-laget.

Skillet mellom kommentatorene og folket gjelder først og fremst statsrådene i primærnæringene, et felt kommentatorene er minst interesserte i og har minst kunnskap om.

Et siste spørsmål: Hvor mye egentlig folket om alt som har skjedd i departementene i siste halvår/år? Folket er jevnt over avhengig av det som mediene presenterer som viktig stoff.


Blogglisten

Juleevangeliet twitret

Ugifte Maria får besøk av engelen Gabriel: "Du skal ha barn, han skal bli konge til evig tid".

Marias dagbok: Jeg er så forvirret. Engelen sa at jeg skulle få et barn, men jeg
har jo ikke ligget med noen?

Marias dagbok: Føler meg bedre i dag. «Vær ikke redd», sa engelen, «ingenting er umulig for Gud» Jeg tror ham.

Marias dagbok: Hva vil Josef si når han får høre at jeg skal ha barn? Vil han tro meg, tro at jeg ikke har vært utro?

Marias dagbok: Gikk endelig til Josef. Fælt. Han ble helt taus, bare så på meg. Trodde meg ikke, gikk sin vei. Sint.

Landsbykone til mannen: Hvorfor er Josef så sint? Hørte harde hammerslag og dunk i veggen og utbrudd da jeg gikk forbi

Josef: Jeg klarer det ikke. Går til rabbien. Vil skilles i all stillhet, jeg vil jo ikke føre skam over Maria

Engelen til Josef: Du må gifte deg med Maria. Hun snakker sant, hun skal føde Guds sønn

Maria: I dag er jeg glad! Josef tror på meg, og faren hans sier at det skal ordnes til bryllupsfest

Josef sukker for seg selv: Hvordan skal jeg kunne oppdra en sønn som engelen påstår skal frelse folket sitt fra synd?

Nasaret Times: ”Slik skal keiser Augustus få vite hvor mange han hersker over. Vi skal telles i uke 51 og 52"

Oppslag på døren til Josefs verksted: Stengt i 30 dager. Vi drar til Betlehem for å telles.

Maria: Hvorfor må vi til 13 mil til Betlehem? Jeg er gravid, det er lite kjekt å sitte på et esel hele Jordandalen

Josef: Vi må til Betlehem fordi den store kong David som skapte Israel for 1000 år siden var derfra, jeg er i hans ætt

Rabbi Hillel i Betlehem Daily: Du kan ikke finne noe yrke mer foraktelig enn hyrdenes

Verten på Holiday Inn: Alt er fullt. Selv ikke en gravid har vi plass til. Sorry

Maria:Nå går vannet: Hvor skal jeg føde? Josef: Der er en stall, det får bli der!

Annonse under personalia i Betlehem Daily kveldsutgaven: "Det ble en gutt. Josef og Maria

Gjeter på nattevakt (uten tillegg) med redsel i stemmen: Hvorfor er det så lyst der borte, hvem er det som kommer imot oss?

Vismannsmøte i Østen: Hva er det lyset? Er Jupiter og Venus i forbindelse med hverandre i Løvens tegn? Dette må undersøkes

En engel:Vær ikke redde, frykt ikke! Hele folket kan glede seg! Messias er født! Dra inn til Betlehem for å se selv!

Angel Choir: Gloria in excelsis Deo. Glory to Good. ἐπὶ γῆς εἰρήνη ἐν ἀνθρώποις εὐδοκία. Ære være Gud i det høyeste!

Gjeterne i kor: Der, se der en stall og et lite barn! Et lite barn! Alt er som engelen fortalte. Ære være gud

Og Maria gjemte alt hun hadde sett og hørt i sitt hjerte og grunnet på det. The End.


Blogglisten

lørdag 24. desember 2011

Buen av håp

Julaften.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Svaret avhenger av mottakerapparatet, av vår vilje til å være stille og lytte og søke.

Fortellingene om hyrdene som fikk englebesøk, Guds sønns fødsel utenfor herberget, og løftene om fred på jorden treffer noe i vår dypeste lengsel, to tusen år etter begivenhetene. I et så langt perspektiv er det svært få ting som overlever og bevarer sin aktualitet.
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.

Julen tilbyr en inngang til en annen virkelighet. Noe vi kan bli samtidige med. Noe som kan komme til oss og tilby oss sin fred. Og legger vi øret til, vil vi høre at vi på en underlig måte er samtidige med alle generasjoner som har feiret denne høytiden. Vi kan avlese noen av deres håp og lengsler når de hørte englenes budskap som skulle glede alt folket.

Bruker vi anledningen, kan vi nå inn til noe av det som varer, det som klinger fra slekt til slekt og fra sekel til sekel. Det ligger noe befriende i dette at det som virker overveldende viktig og stort akkurat nå - på godt eller vondt - vil få mindre dimensjoner i et langt perspektiv. Å feste blikket på det som varer, gir ro og balanse.

Fremdeles er nyhetsbildet slik at løftet om fred på jorden lyder som et ennå uoppfylt håp. Det kan virke mistrøstig, og mange må gjennomleve forferdelige tilstander. Desto viktigere er det å holde fast på håpet om at det ennå kan bli annerledes, og i sentrum av julens budskap ligger nettopp et slikt håp: at det forunderlige kan møte dem som minst av alt venter det, at den høyeste kan stige ned til de laveste

Blogglisten

Den Store Julereisen (I + II + III)

Den store Julereisen startet julaften, og skal i denne bloggen gå i tre etapper. Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad har trykt alle oppgavene før jul, BT og Adresseavisen har de siste etappene etter jul. Som vanlig gjelder det å være utstyrt med PC, atlas og andre hjelpemidler. Turen starter på Vestlandet og går så mot vest over USA,litt frem og tilbake nord/syd, et langt sprang til Oseania, hjemover via Asia og Afrika og Europa, før innspurten i Norge. Ikke alle oppgavene står i alle de fire avisene.

Siste etappe på bloggen 29.desember. Når alle avisene har offentliggjort alle oppgavene, kommer en fullstendig julereise på bloggen, og de som vil sende inn til tbb@online.no, konkurrerer om noen bøker (bokkklubber tilbyr gratiseksemplarer i håp om langsiktig forbindelse). Frist 6.januar.
Svarene kommer uti januar når alle de fire avisene har avsluttet konkurransen.


1.etappe

1. Hun som mente at den lyse natten skal brukes til å vandre ute med dugg i håret, blomster i gresset og duft av nyslått høy, kom fra denne kommunen. Et 100årsjubileum ble feiret i fjor, og ble bl.a. markert med et stykke om et rødt klesplagg. Både misjonæren som i flere tiår arbeidet i en storby og var bestefar til en kjent fange, og han som hadde båt, drømte om fred og endret litt på Beatles, kom også herfra.

2. Å komme inn til senteret i denne svært lille vestlandskommunen vinterstid var vanskelig, veiforbindelse ble det ikke før det ble bygget en tunnel i 1976. En som gjorde mye for strilekulturen, skrev en kjent vise om en båt som trosset isen inn til kommunesenteret. Her skal være endepunkt for en av de store nettledninger som kommer før 2016.

3. For 50 år siden begynte en kvinnelig pionér sitt arbeid i dette området. Både en sittende stortingsrepresentant med Spellemannspris og hun fra VM-åpningen og Melodi Grand Prix kommer herfra. Området er Norges nest største i sitt slag.

4. Oljeindustrien er i år blitt interessert i et norsk naturreservat, men det er også militære, økonomiske og ressursmessige interesser knyttet til området. Det er noe under 200 kvkm, og har fått navnet etter et dyr som er verdens største i sitt slag. Området har gitt navn til en spenningsroman av ham som også skrev om kanonene og et ørnerede. Boken ble filmen med filmstjernene Donald Sutherland og Vanessa Redgrave.

5. Hun vi skal frem til kan bli svært sint, men foreløpig rumler det bare i magen. Hvis hun slår til, vil vi se svart på det, hun er mye barskere i uttrykksform enn naboen. Hun har et norsk navn med samme opprinnelse som fornavnet til ham som var med og startet et teater og ble teatersjef i fire andre, og som dragen som endte i fossen hos henne med herr Nilsson. Har du navnet, har du det vi skal frem til

6. En som i høst er omtalt som meget aktuell kandidat til en meget viktig stilling, bor i denne byen. En familiegruppe som har solgt over 100 millioner plater, kommer fra staten der byen er hovedstad. Gruppen og kandidaten har en åndelig fellesnevner

7. Biografien om en som er født i denne byen og døde i høst, kan på folkemunne gis samme ordlyd som et skrift i Det Gamle Testamente om lidelse, urettferdighet, djevelen og Gud. En kjent nordmann som studerte her, var på besøk igjen i oktober. Et norsk firma som har et prestisjefylt prosjekt i den største byen i landet, er engasjert i arbeidet med å utvide et museum her.

8. Den norske sjømannskirken i denne byen har vært på flyttefot i høst. På slutten av 80-tallet gikk en moderne og populær tv-serie med byens tittel i navnet, Don spilte en hovedrolle. Byen ligger mellom et verdensarvområde og et stort hav. Flere hundretusener fra et annet land har slått seg ned her etter en omveltning i landet deres for vel 50 år siden, og dette landets navn knyttes til en krise et par-tre år senere.

9. I år har man markert slutten på et stort program med et transportmiddel. Den siste utgaven er oppkalt etter et myteomspunnet og kanskje bare oppdiktet sted. Det hele begynte for 50 år siden med et fremtidsrettet mål som ble nådd 8 år senere. Vi skal frem til en landstripe der det både ligger et senter oppkalt etter han som satte målet, og to startsteder for transportmiddelet.

10. Mulatten og superstjernen med jamrerne og lengselen «hjem» til en annen verdensdel, har fått eget museum i denne hovedstaden. Tre fotballspillere fra landet der den ligger, var på banen da årets norske cupfinale ble spilt. En verdenskjent utøver fra landet besøkte Norge i juni og presterte det samme som årstallet han er født i. Han med bananbåten sang også om en liten pike han måtte forlate i denne byen.

11. For 100 år siden fant man resten av en høytliggende by som betraktes som et symbol for en fortidskultur. I år har de første gjenstandene fra funnene kommet tilbake til landet der byen ligger. Byen står på UNESCO-listen over verdensarven, og er også kåret til et underverk. En nordmann som det nå lages en storfilm om, var sterkt knyttet til landet der byen ligger.

2.etappe
12. På en mur i denne byen står det over 58.000 navn. Han som har hjulpet mange til å gå i takt, kommer herfra, det gjør også en komponist og pianist som laget en innspilling av et kjent norsk musikkverk med en tittel som kan lede tanken til et stort hotellrom i Gudbrandsdalen. Salget av den ble i noen år forbudt i Norge

13. En historisk norsk person sonderte i utlandet i tre år før han kom tilbake og reiste ut igjen med en gruppe som var større da han kom frem. Livet hans er behandlet i tre romaner. Han er begravet i et område der den største byen – erklært som den norske hovedstaden i en stat – har et navn som blir et kjent presidentnavn dersom en bokstav byttes ut med en annen. Skifter vi ut en bokstav med en annen i navnet på settlementet der han bodde, får vi navnet på et kjent land. (Det holder med enten området, byen eller settlementet)

14. Noe av det du kan bruke i en restaurantklassiker oppkalt etter en historisk person, er kylling, oregano, ansjos, egg, hvitløk og parmesan. Den ble laget første gang i den grensebyen vi skal frem til og som mellom en lang halvøy og en delstat med en av verdens 10 sterkeste økonomier. Flere hundre tusen passerer grensen i løpet av et døgn.

15. Godt over 100 norske selskaper er representert i dette landet. I mai åpnet kronprins Haakon et stort prosjekt. Myntenheten har samme navn som en meget kjent fotballklubb i Europa, og tenker fotballinteresserte på landet, tenker de ofte også på en nordmann som ble svært glad for en triumf i november.

16. Dette landet vil redde en bygning som er norsk og ligger i et område landet har overoppsyn med. Erfaringene fra en nordmanns bruk av bygningen var medvirkede til noe som ble jubileumsmarkert i desember. To kroppsdeler ble i mai hentet i Oslo av to av de opprinnelige innbyggerne i landet.

17. Kona til en konge fikk denne byen oppkalt etter seg. Kongen regjerte i syv år og forbedret forholdene for fattige, barn og slaver Han har samme navn som fornavnet til den kjente forfatteren med de fire emigrantbøkene, nordmannen som la det vitenskapelige grunnlaget som yr.no bygger på, og han som lanserte navnet på en landsdel.

18. Etter en katastrofe i vår ble Norges ambassade midlertidig flyttet til denne byen, der det var et meget stort jordskjelv på 90-tallet. Samme år var det et spesielt og dramatisk angrep i hovedstaden. En forfatter som er blitt meget populær i Norge og som er oppvokst i denne byen, skrev to bøker om dette. Han fikk et gjennombrudd med en bok der Norge er representert i tittelen.

19. Et arkipelag, en gruppe øyer og atoller ,har til sammen under 5 kvkm landareal drysset ut over 400.000 kvkm hav, det ligger mellom fastlandet og fire meget store øyer. 10 land har kystlinje mot havet. Noen titalls øyer er okkupert av militærstyrker fra fem land, og i sommer var det skyting mot fiskefartøyer. Det er også risiko for militær opptrapping, og et av de tre landene som er mest involvert har nå innledet et marine-samarbeid med USA. Det dreier seg om olje og gass, området er viktig for skipsfarten (ca.300 skip går daglig gjennom området), det er mer enn tre ganger så stor tanktrafikk som gjennom Suezkanalen. Hva heter arkipelet?

20. De fleste bygningene i denne hovedstaden ble bygget etter en krigsslutt på 50-tallet. Et hotell med tresifret antall etasjer har i 20 år stått uferdig, men det er nå bestemt at det skal fullføres til 100-års jubileet for Den store leder i 2012. Her ligger et av verdens aller største stadioner.

21. Erik Solheim reiser mye til fattige land, men denne byen som han besøkte i embets medfør i høst, ligger ikke i et slikt land. Her er en av verdens største havner, og her vant vertslandet en seier i et mesterskap der Ronaldo var den suverent beste målscorer.

22. Norske menn i 40-60årsalderen er overrepresentert på flyene til landet der kystbyen med norsk sjømannsprest ligger, og som både de og vi skal frem til. I landet har det vært ganske vått i høst. Rødt og gult sloss i 2010.

23. I januar i år var en norsk politiker på besøk i en republikk som har norsk ambassade. Han inviterte til samarbeid i energisektoren. Vi skal til hovedstaden i republikken, den er også navn på en av statene. Her ligger verdens eneste offentlige sykehus for jaktfalker. Den svært vakre moskéen i byen er over 20.000 kvm, og mer enn 40.000 kan be samtidig. Norske turister besøker helst en av de andre statene i republikken, dit det går direktefly fra Oslo.

24. Presidenten i dette landet holder seg med flere koner, det er uvisst hvor mange av dem som var med da han besøkte Norge i høst. Toll og mengde på import av kjøtt fra to naboland har vært diskutert i høst

25. I juni var en av verdens mest kjente damer (47) på besøk i denne hovedstaden. Den forrige hovedstaden lå utenfor landets grenser. Byen er et sentrum for handel med edelstener. Ca. 4 mil fra byen bodde en stund en av verdens aller mest kjente misjonærer, kjent for et møte. Han hadde samme navn som en hockey-trener som i høst skiftet klubb i den norske toppserien.

26. Medlemmer av kongefamilien har i år besøkt denne byen, der det er et tidligere militært anlegg som står på UNESCOs verdensarvliste. Byen var et av sentraene for en omfattende handelsvirksomhet som forlengst er avskaffet. Oljesektoren i landet der byen ligger har stor nytte av noe norskutviklet som har navn etter en jærbu som dro i vesterled for over 1000 år siden. Fra landet kommer en som har vært årets spiller i Eliteserien.


27.Tenker Hans Olav Lahlum på denne hovedstaden, tenker han nok på en historisk person. Vi eldre ser trolig helst for oss et sexsymbol. Her bor en med samme tittel som den historiske personen, som i høst ble hyllet av verden utenfor mens det i selve landet akkurat da var uenighet om det som var gjort i en komite der ikke alle slipper inn som gjerne vil.

28. Nærmere en million mennesker ble drept i en borgerkrig i et land på 90-tallet. En internasjonal domstol for forbrytelser i denne sammenheng er etablert i denne byen, som ligger i et annet land, et som i høst fremme var i en sak om bistandsmidler. En norsk fredsarkitekt høyt på strå i FN-systemet, er født i byen.

29. En revolusjon i dette landet i fikk navn etter nasjonalblomsten. De første frie valg skjedde i oktober. Fjell her har samme navn som - og finnes i - en svært utbredt bok. Han som formulerte mottoet om det sentrale perifere og fasthet, frihet og kjærlighet, studerte i landet.

30. Til dette området som er nesten 100 mil langt og 50 mil bredt, ble det i høst sendt et norsk fly med erfaring fra jakt på tyvfiskere, for å jakte på farligere folk. Området har navn etter en havneby i et av de tre landene som grenser til området, og denne byens navn er også forfatterpsevdonym for en kvinne fra et av de andre to landene. Hun kom til Norge som analfabet, og er blitt kjent for konstruktiv kritikk både av norsk innvandringspraksis og norske innvandrermiljøer. Hva heter området?


31. Mange norske turister besøker denne byen som ligger på en klippe og er landets viktigste turistby for nordmenn, det går direktefly fra Norge. Her scoret Mos da et norsk landslag i høst spilte uavgjort her. I landet der byen ligger, var det et jordskjelv i høst der nærmere 300.000 fikk hjemmene ødelagt.

32. Midt i desember sang vi om henne som bodde i denne byen. Og det var her han bodde, han som tok seg et bad og løp naken ut fordi han hadde funnet en lov som alle skoleelever har lært senere.

33. I et land der økonomien er vaklende, ligger en by der to sentrale helgener ble født. Begge to grunnla en orden. Han skrev en kjent bønn og en sang om et himmellegeme. Hun har samme navn som en som svarer på vanskelige spørsmål.

34. Fra denne hovedstaden kan man nå alle grenseoverganger på under to timer med bil. Her er noe som i vår mistet en rekord til Norge. I oktober vant et norsk håndballag storseier i en mesterserie over et lag herfra med et både litterært- og sykdomsassosierende navn.

3.etappe
35. Nord for den byen vi skal frem til, har norske fagfolk spilt en viktig rolle under arbeid med å kartlegge et gammelt kulturlandskap. I byen ble det født et geni som postulerte en absolutt fartsgrense som noen forskere i år tror de har motbevist. En stor by i nærheten har hovedkvarteret for det kanskje mest prestisjefylte bilmerket, i en annen stor nabo ble et viktig teologisk dokument utformet.

36. I november var mange stats- og finansfolk samlet i denne byene. De ble enige om tiltak som skal bedre skatteinngangen, men de var nok mest opptatt av enda viktigere spørsmål som de ikke fant noen løsning på. Her er det en stor kulturbegivenhet hvert år i mai, og der er palme ettertraktet. Byen ligger ved et hav som er forbundet med to fargehav, og den ligger i et område som deles av tre land.

37. Denne byen har et viktig næringsprodukt – en hardfør plante som hjelper mot vektproblemer og hjerte- og karsykdommer – i navnet sitt. En film med byens navn hadde norgespremiere i høst, den handler om en gutt fra en annen verdensdel som kommer til byen og blir tatt vare på av en som jobber på gata. Filmen er laget av en finne som har en bror som også er en kjent filmmann. Her var det norsk sjømannskirke i 120 år.

38. En av de to store flyplassene i denne byen er oppkalt etter en meget kjent offiser, politiker og statsmann. Byen har samme navn som fornavnet til en kjendis med en oldefar som ble hotellkonge. Tippoldefaren utvandret fra Norge.

39. Her var det et stort arrangement i mai fordi Lena hadde gjort det så bra i Norge. En kunstskole her var viktig for utviklingen av norsk malerkunst, en som ble sterkt inspirert av miljøet laget et berømt maleri om en kristen lekmannsbevegelse. Her ble han født som diktet om skipperen som forliste fordi han så for mye på den vakre jomfruen ved den samme elven som byen ligger ved.

40.Han som ender på bakken møtte i høst motbakken i denne byen, men det har endret seg litt nå (5/12). Et kirkebygg som det tok over 600 år å fullføre, står nå på UNESCOs verdensarvliste. Han som ble regjeringssjef 73 år gammel, ble født her. Det ble også han med det berømte musikkstykket i en sjanger bygget på rytmen til en som har en spesiell båt i en spesiell europeisk by.

41.Han som skrev en rekke bøker for ungdom om to gutter som løste vanskelige saker, og fire bøker om en ikke spesielt sosial person, bor i denne byen. En trønder har i høst ikke fått den spilletiden han ønsket. Her ligger en internasjonal domstol som behandler våte saker.

42. Denne byen ligger på østsiden av en «kryssord-elv» og er nest størst i et fattig landet. Den er også hovedstad i et område som markerer seg som selvstendig stat, men som ikke godkjennes av noe annet land.

43. Tidlig i år døde en norsk idrettsmann som har spilt flest ganger på landslaget i idretten sin, men en ålesunder kan komme til å slå rekorden. Han representerte en klubb i byen vi skal frem til. En som i år fikk æreslønn, fikk her en plass oppkalt etter seg.

44. I år ble det arrangert VM på en spesiell type ski på dette stedet. En høytstående embetsmann som i år er blitt omdiskutert fordi han gjorde ting utenlands som er forbudt i Norge, er født her. To spillefilmer, en norsk/fransk og en amerikansk, er laget rundt et strategisk viktig produkt og en hendelse nær stedet.

45. I høst er det kommet en biografi om halvparten av en samlerduo. Han det gjelder arbeidet i denne kommunen, som ligger et par timers biltur fra Oslo. Her er et tre som er vernet, det har et navn knyttet til et av hans dikt. Her går det stundom tog. Et tettsted og en innsjø har samme navn.

46. Et lite bygg her fikk i høst en stor internasjonal pris som verdens beste i sitt slag. Herfra ser man rett inn i et område der det finnes noe med et navn som også bæres av et firma som har en stor del av æren for prisen. Stedet er høyest i en sammenheng og lavest i en annen, og det ligger i en kommune med et navn som er kjent både fra 1814 og som merkevare for ovner og undertøy.

47.En stasjon og et felt ligger begge utenfor Norges fastland. I det ene tilfellet går man i dybden i forhold til havoverflaten, i det andre befinner man seg ca. 1300 m.o.h. Navnet kan knyttes til innhold i verker av både Th. Kittelsen, Henrik Ibsen, Tove Jansson og J.R. R. Tolkien. Hva er navnet?

De to første spørsmålene er fra BT, men bør kunne løses av de som er utenfor dette nedslagsfeltet

Lokale spørsmål Bergens Tidende:
43. Bjørnstjerne Bjørnson hadde sikkert likt det spennende ordførervalget i denne kommunen. Innbyggerne er på norgestoppen i sosiale medier. En kvart århundrelang miljøstrid ble avsluttet i år. To steinkirker er er eldre enn 750 år. Et sted i kommunen har samme navn som et slott i et naboland.

44. Han som sa snart sa ifra på en måte som ennå huskes i idrettskretser, solgte seg i år ut av kjeden der han var en av gründerne. Han kommer fra denne kommunen. Ved kommunevalget kom utbrytere inn i kommunestyret. En avis i kommunen skiftet eier i år. En av dem som er født her og har lengst fartstid på Stortinget, representerer et nabofylke der han også har vært ordfører i en by.


Lokale spørsmål Fædrelandsvennen:
1. En kjent eiendom i et område ble gitt som gave, og etterkommerne vil nå dele den i fire. Her er en kai som har fått et personnavn, og her er en gammel og spesiell gravplass for en bestemt gruppe. Kommunen som området ligger i, grenser mot to byer. Fra kommunen kommer en idrettsutøver som innehar en 38 år gammel norgesrekord.

2. I høst var det en herfra som ikke hadde jaktlykke. En som vil bruke nevene for å komme til London neste år, kommer fra denne kommunen, og en som mange husker som muntlig postmann er født her.

41. Et frokostbesøk i denne kommunen i år ble vanskeliggjort da et helikopter måtte nødlande. Kommunen lurer på om det hadde vært bedre å tilhøre et annet fylke. Herfra kommer både han med ligningen og hun som satt 16 år på stortinget. En som er blitt svært kjent for sine spesielle evner, har samme navn som kommunen.

42. I denne kommunen ble nylig et svært plagsomt insekt oppdaget for første gang så langt sør. En bom har skapt diskusjon. En herfra ble i november frikjent i en sak som skapte stor oppmerksomhet .

43. For 100 år siden vakte det internasjonal oppmerksomhet da et mineral fra denne kommunen ble presentert. Her har man snudd en negativ befolkningsutvikling, utenlandske innflyttere trives og etablerer virksomhet. Ordføreren har samme etternavn som en sørlandsk landslagsspiller


Lokale spørsmål Adresseavisen:
1. Noen herfra har i år vært involvert i en operasjon som ikke har hatt full oppslutning i Norge. En konklusjon vakte begeistring. Her forberedes en 500-årsmarkering for angrep på en spesiell handel. I januar skal det være en nasjonal kunstnerisk kvalifisering her.

2. Et femsifret antall fugler på vei til nordligere egne, mellomlander i denne bygda og har skapt konflikt. Fylkesmannen har nå lagt frem en plan for å redusere uroen. Fuglene har gitt navn til en festival. En fjøsløsning her er enestående. En forfatter kjent for sine skildringer fra arbeidslivet, er født her.

42. I denne tidligere trøndelagskommunen, med et norrønt navn, har det vært en kirkelig kommunikasjonsstrid i høst. Det tidligere kommunesenteret heter det nesten samme som trønderen som var den første som advarte mot finsk juks, senest avslørt i november.

43. En professor som kommer fra denne kommunen og behersker syv utenlandske språk, fikk en viktig direktørstilling i år. En annen professor herfra døde i en annen verdensdel. Mange hytter her ble etter hvert tatt i bruk som bolighus. En kafé er kjent fra fjernsynet, og her er en stor innendørshall.


Lokale spørsmål Stavanger Aftenblad:
1 . Ordførervalget i denne kommunen ga et for mange overraskende resultat, ordføreren har tidligere tilhørt et annet parti. En bonde brente en landbruksmaskin i protest. Et årlig arrangement bygger på bær.

2.Han som umiddelbart sa ifra på en måte som ennå huskes i idrettskretser, solgte seg i år ut av kjeden der han var en av gründerne. Han kommer fra denne kommunen. Ved kommunevalget kom utbrytere inn i kommunestyret. En av dem som er født her og har svært lang fartstid på Stortinget, representerer et nabofylke der han også har vært ordfører i en by.(dette er ikke nødvendigvis fra Rogaland)

Den som mange trodde ville bli ordfører i denne kommunen, ble det ikke likevel. En annen kommune i Rogaland sponser et sikringstiltak i kommunen. Verdifulle malerier i en nedlagt institusjon ble reddet fra sanering. En statsråd besøkte kommunen etter en tragisk hendelse.

I år var det en selvlaget musikal som ble fremført på dette stedet. En herfra kom ikke til duket NM-bord, hun dekket det selv. To av 1.kandidatene i kommunestyret har samme etternavn som stedet

Noe som er midlertidig stengt (og har vært det lenge) har en ende på dette stedet. Her kan det bli store trafikale endringer. En utenlandsk sjåfør plottet inn feil sted, trodde han skulle hit og kjørte seg fast. En herfra kjører fortere enn de fleste




Blogglisten

fredag 23. desember 2011

"Ver ikje vonde - ver gille"

Budskapet lyste mot meg med store krittbokstaver på et leskur i Sandnes, der jeg for et par tiår siden ventet på bussen til Stavanger: ”Ver ikje vonde – ver jille!” (For den som ikke forstår seg helt på det rogalandske: ”Vær ikke ond – vær god!” Tanken gikk til Elie Wiesel, som stadig har fremholdt at det ondes motkrefter må få sjansen til seier: ”Jeg tror på Gud – på tross av Gud. Jeg tror på menneskene – på tross av menneskene. Jeg tror på fremtiden – på tross av fortiden”.

Det er å strekke våpen for det onde dersom vi tror på kaos, på uorden, på katastrofen som selve meningen med det som skjer med oss og rundt oss. Verken i resignasjon eller from verdensflukt må vi unndra oss ansvaret for livet videre, for slekter som kommer.

For noen år siden var jeg i Betlehem julaften. Det jordiske utgangspunkt for Guds kjærlighets dyp. Det jeg husker er ikke den store tv-overførte festgudstjenesten fra Fødselskirken. Ikke de mange sangkorene som sang så klokkerent fra torget. Ikke de mange feststemte menneskene som bølget rundt i trange gater med israelske soldater i skarpladd årvåkenhet på hustakene.

Det som sitter igjen er en enkel, meget enkel gudstjeneste ute på Betlehemsmarkene i overgangen mellom dagslys og nattemørke. Noen hundre mennesker rundt en liten grotte der hyrdene en gang holdt nattevakt over sin hjord. Et rustent høyttaleranlegg, et guttekor fra KFUM i Øst-.Jerusalem som ikke traff alle toner helt fullkomment.

Ingen søtladen julestemning. Frem steg bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet
kommer til syne i svakhet.

Like etter Jesu fødsel kom drapsmennene. Rachels klage i Rama over sitt drepte guttebarn i over to tusen år lydt like sikkert som Evangeliets ord.
Og Rachel gråter fremdeles – i Afghanistan, i Palestina, i Syria, i Irak, i Nord-Korea.

Vi opplever avstand mellom religioner, mellom rike nord og fattige sør, mellom Hamas og Israel. Disse avstandene er likevel ikke mer dramatiske enn den avstand som Bibelen forteller om mellom Gud og mennesker, og som Gud bygde bro over ved å bli menneske. Og da blir det glede, slik engelen på Betlehemsmarkene ble omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud så høyt at verdens mennesker ble omsluttet med godhet.

Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å havne litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid

Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Nils Ferlin har skrevet noen frysende verselinjer om livet:
”Nu är det inte långt mellom människornas hus, men langt mellan hjärta og hjärta”.

Vi bør nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt. Sammen må vi lete etter de verdier som hører Guds rike til. Da vil vi gjenkjenne hos hverandre synlige tegn på den kjærlighet som gir uten å kreve.

”Ver ikje vonde – ver jille!” Gledelig jul!


Blogglisten

tirsdag 20. desember 2011

Personkultusen vil svekkes sterkt

Mausoleet ble bygget året etter Kim Il-Sungs død, i 1995. Mens 3 millioner døde av sult, begynte man et arbeid der sluttsummen ble 9 milliarder dollar (foto:tbb)

Kim Jong-il er død. Nord-Korea sørger oppriktig.Men han vil ikke få det samme storslåtte mausoleum som sin far, Kim Il-sung, som er Nord-Koreas Evige President. Kim Il-sung var "bare" statsleder. Etterkommere har ofte en tendens til å bygge større enn sitt opphav. I Brunei har jeg f.eks. sett hvordan de tre siste sultanene har bygget hver sin moské, alle større og vakrere enn forgjengernes. Men ikke slik i Nord-Korea.

Mausolet er større enn noe annet diktatormausoleum jeg har sett, Moskva og Hanoi har ingen sjanse mot denne grå kolossen i marmor og granitt. Ingen vinduer, bare et stort bilde av Den Store Leder, Den store sol, Asias lysende fyrtårn - for å nevne noen av hans offisielle titler.

Du skal være pent påkledd når du besøker mausoleet. Skjorte og slips for menn, kjole for kvinner, mer enn antydet guiden. Utlendinger har bare adgang søndag og torsdag, på guidet tur. Her er et eget stoppested for trikk/tog, og stadig nye grupper, skoleelever og eldre dukker opp. Kledd i uniformer og fargerike klær, trolig i nærheten av det vi kaller bunad.

Folk i nærområdet kommer gjerne flere ganger hver år.
Det blir raskt lange køer. Hver dag, sier guiden.
Det minner om muslimer på vei til Mekka.

Ikke fotografering, ikke røyking, ingen snakking inne i bygningen. Mobiltelefonen må legges vekk før man får komme inn i Nord-Korea (du får den igjen ved passkontrollen på vei ut), så det er ingen fare for at roen skal forstyrres av vestlige poptoner.

Entréen inne i bygget er velordnet. Gjennom marmorkorridorer på rullebånd, med en samlet strekning er lenger enn til og med på flyplassen i Frankfurt. Som utlendinger får vi prioritet i køen. Går gjennom en slags vindtunnel som blåser vekk eventuelt støv vi måtte ha brakt med oss.

Så dempes langsomt belysningen, og vi hører bakgrunnsmusikk som ligne umiskjennelig på soft 50-tallsmusikk i amerikanske romantiske filmer. Et rom med en stor marmorstatue av Kim, bare opplyst av rosa lamper.

Vi må stoppe ved en linje for å kontemplere, før vi slippes videre utstyrt med en engelskspråklig MP3-spiller. En patosfylt stemme er omtrent som en langsom utgave av den gamle filmavis-kommentatoren, og vi får en rask gjennomgang av Den Udødelige Leders liv og levnet. Opplevelsen slår definitivt alle sterke omtaler av både Jesus Kristus og Gud.
Dette er ateistisk religion i nordkoreansk tapning.

Vaktene blir flere og flere ettersom vi nærmer oss rommet. Og der er han, Kim Il-Sung. «Han ligger i dyp søvn», sier kommentatoren, for i Nord-Korea er han offisielt ikke død. Den Evige President. Midt i rommet ligger hans balsamerte kropp på en krystallseng, godt synlig gjennom glass, helt dekket av de koreanske arbeideres flagg. Han ser bedre ut enn Ho Chi Minh, som visstnok sendes en gang årlig til Moskva for oppussing.

Vi slippes inn i grupper på fire. Vi må bukke tre ganger foran ham, vi går rundt og bukker tre ganger på hver side, men ingen bukking på hodesiden. Mange gråter åpenlyst.

Videre gjennom rom med medaljer, gaver og æresbevisninger, og så ut på den store plassen foran museet. Her kan vi fotografere.

En av de mange, mange plakatene i Nord-Korea (foto:tbb)

Kultusen rundt Kim Il-Sung må sees for å kunne forståes. De store patriotiske plakatene, og da mener jeg virkelig store, med bilder av ham sammen med barn, med arbeidere, i landbruket. De utallige små bildene. De digre statuene En dyrking av «Menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter" av den kalde krigens suverent lengstsittende kommunistiske statsleder. Landets ledende forfatter, filosof, historiker, designer, litteraturkritiker, arkitekt, general, bonde og bordtennistrener.

Fra en av undergrunnstasjonene, der alle veggene er dekket av bilder av Kim Il-sung i ulike sammenhenger foto: tbb)

Verden vil neppe mer oppleve en slik personkultus. I dynastier bli vanligvis de neste leddene svakere, og diktatorens barnebarn Kim Jong-un blir forhåpentlig den siste i Kim-rekken. De fleste av oss foretrekkeer potetgullets Kim.
Marmorstatue ved inngangen til det store kunstmuseet i Pyongyang (foto:tbb)

Blogglisten

fredag 16. desember 2011

Fire lys - når jord og himmel møtes

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
(Eyvuind Skeie

I min barndom tilbrakte jeg mange sommerferieuker ute på Reve, Jærens rev. Der møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute kan man ane slitets og steinens og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys.

«Det er annerledes her», sier Sigbjørn Obstfelder.
«Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før»

Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev er verden - og er himmelen. Her møter vi det uendelige – også i oss selv.

Der Jesus er, møtes jord og himmel. Der gudstjenesten er, møtes Gud og mennesket. For noen år siden hadde jeg tre annerledes gudstjenesteopplever i løpet av seks uker. Den første i Moskva, Kristi Frelserkirken, oppført i betong og hvit marmor og med 100 kilo bladgull i kuplene ti,l en samlet pris av to milliarder kroner. Den enorme 15 etasjer høye kirken står som et symbol på den russisk-ortodokse kirkes endelige seier over kommunismen. Den står der den opprinnelige frelserkirke ble bygget i takknemlighet til Gud over russernes seier over Napolon i 1812. I 1931 bestemte Stalin at kirken skulle sprenges i luften for å skape plass til et 315 meter høyt Sovjet-palass med en 100 meter høy Lenin-statue på toppen, verdens høyeste byggverk. Men da kirken var jevnet med jorden, oppdaget man at elvebredden ikke kunne bære den planlagte kjempebygning. Gudfryktige russere så det den gang som Guds hevn over Stalins babeltårn. Nå er en ny kirke på plass, med praktfulle ikoner som dekker alle vegger, og stående og tilbedende russere i en messe som er nokså annerledes enn vår norske samling søndag formiddag.

Neste søndag var jeg i et stort kjellerlokale i Quito i Ecuador. Det så ut som et lagerrom, den evangelikale menigheten hadde flyttet ut av kirken sin fordi den var blitt så altfor liten. Nå hadde man tre gudstjenester hver søndag, 7-800 mennesker hver gang. En aktivt medvirkende menighet, frisk sang ikke nettopp preget av gregorianske rytmer, friske rytmeinstrumenter – totalt annerledes enn i Moskva.

Og endelig til den tredje gudstjenesten, i Bergen, i Mariakirken, som var overtatt av Kirkens Bymisjon. Evangeliet ble der forkynt annerledes, med tekster og musikk og endog en liten tangosekvens, som i den sammenhengen det sto ikke virket fremmed men tvert imot fortalte meg at alle grunnleggende kunstneriske ytringsformer i prinsippet burde ha plass innen kirkens rom.

I et litt større perspektiv tror jeg det er viktig å stimulere til å synliggjøre at kristendommen fremdeles er et levende og skapende element i vår tids kunst og kultur. Til å se at skillet ikke uten videre går mellom kirke og bedehus på den ene siden og på den annen side det såkalte verdslige liv. Skillet er snarere vertikalt, mellom kjød, altså det gudfiendtlige vesen, og ånd i det enkelte menneske.

Vi trenger en Gud i verden, en Menneskesønn som kan rykke oss opp, minne oss på håpet som ligger i det å ha en overordnet regnskapsplikt og frelse oss fra oss selv.

For kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av oss selv så vi kan finne hverandre.

Neste lørdag møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.




Blogglisten

torsdag 15. desember 2011

Nødvendig avissamarbeid

«Vi gir ikke ut avis for å tjene penger, men vi må tjene penger for å kunne gi ut en god avis». Dette mottoet for virksomheten ble jeg møtt med da jeg begynte som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad i 1983. Og slik fungerte mange norske aviser.
Det er lenge siden.
I en ideell medieverden burde det stadig være slik.

De siste 10-15 årene har det skjedd nesten dramatiske og fundamentale endringer i det norske mediemarkedet. I publiseringsteknologi, brukeradferd og annonsering . Aviser er blitt mediehus, mediehusene er blitt kjeder. Konsentrasjon, rasjonalisering, samarbeid og felles løsninger har vært papiravisens svar på utfordringene.

Situasjonen anno 2011 vil ikke fryses, vi ser utviklingen, men vi bare gjette om hvor den vil føre oss hen. Avisopplagene går nedover, og andelen av reklame på nett er økende, men enn så lenge finansieres nesten alle mediehusenes nettsatsninger av papiravisene. I en situasjon der publikum er blitt vant til å hente nyheter gratis på nettet - noe som ikke har styrket papiravisene - er det ikke lett å finne inntektsgivende betalingsordninger.

A-pressen (tidligere Norsk Arbeiderpresse) kjøper nå en annen av de tre store, Edda Media, fra britiske Mecom for 1,725 milliarder kroner.
Eierskifte og aviskonsentrasjon - fører det til at avisene på en enda bedre måte kan fungere som lim og lupe i lokalsamfunnene?
Blir det en bedre økonomihåndtering, slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på?
Vil et konsern bygget på det beste fra hver av dagens to organisasjoner, kunne gi større utviklings- og innovasjonskraft?
Vil det tresifrede antall millionene som kan spares administrativt/økonomisk brukes til å styrke og videreutvikle de redaksjonelle miljøene?

Jeg håper at svarene blir Ja, Ja, Ja og Ja - med den tilføyelse at når man har kompenserer for annonsetap er det dessverre neppe mye igjen av gevinstene.

Medietilsynet har i et brev til A-pressen varslet at de vurderer å forby oppkjøp. Så lenge man både har et slikt tilsyn og en lov, er reaksjonen forståelig. Det annonserte oppkjøpet kolliderer med nåværende eierskapslov,der det fastslås at man ikke kan eie mer enn 60 pst av opplaget i en region. A-pressen blir helt dominerende på begge sider av Oslofjorden. I Østviken gi A-pressen ca. 93 st av opplaget,i Vestviken er tallet ca. 83 pst A-pressen må selge ut aviser med 100.000 i opplag for å være innenfor lovens rammer.
Salget bryter også med kravet om at et selskap som kontrollerer mer enn 10 pst av det totale avisopplag ikke kan fusjonere med et annet selskap som også eier mer enn 10 pst av det samlede avisopplag.

Mange aviser er blitt mediehus med ulike publiseringsplattformer. Teknisk utvikling krever på en helt annen måte enn tidligere store ressurser og fellesløsninger. I dagens medieøkonomiske situasjon ser jeg ikke noe annet alternativ for å sikre både lokalavisenes demokratiske funksjon enn maksimalt teknisk-økonomisk samarbeid.Det kan bare skje i store enheter. Men da blir det desto viktigere at redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelles i den publisistiske plattformen - og at dette blir mer enn fagre ord når konsernstyrene har det tyngste ord ved ansettelse av ansvarlig redaktør. Det vil også være svært uheldig hvis det ikke er en med stor faglig innsikt som velges til redaksjonell sjef

Ideologiske særtrekk er i de siste 40 årene langt på vei visket ut, avisene er ikke lenger propagandaorgan for ett partipolitisk syn. Ulike synspunkter får god plass.

Nyhetskonkurranse virker også skjerpende. For Stavanger Aftenblad er det en utfordring at Rogalands Avis konkurrerer godt på Stavanger-nyheter. Bergensavisen stimulerer Bergens Tidende. Men begge de relativt små avisene kjemper en heroisk overlevelseskamp der sjansene synker for hvert år. Det er gode grunner til å ønske dem lykke til, men selv en statsstøtte på omlag 1300 kroner pr. abonnent synes ikke å være nok.

Avismangfoldet er blitt mindre Haugesund, Drammen, Kristiansand, Trondheim, Larvik, Kristiansund, Molde og Ålesund er eksempler på byer som i de siste 20-30 årene av forrige århundre mistet en stemme. I Bodø og Lillehammer har vi fått sammenslåinger. Har alt dette ført til at nr.1-avisen har fått større redaksjonelle ressurser og blitt enda nyttigere, eller betyr det bare bedre pusterom?

Det aktuelle oppkjøpet innebærer at de to avisene i Fredrikstad og i Skien vil ha samme eier. Varden (Edda) og Telemarkavisa (A-pressen) har brukt endel penger på innbyrdes konkurranse, og ingen av dem har særlig store overskudd. A-pressen sier at den satser på å beholde begge fortsette? På ikke altfor lang sikt må det ubehagelige spørsmålet stilles: Er det bedre for lokalsamfunnet med én avis som har økonomiske muskler til å være en sterk redaksjonell kraft? De to tilsynene vil nok svare nei, men realitene kan komme til å tvinge frem andre løsninger.

I norsk medieverden er det et stort problem at det er så få langsiktige eiere. Egentlig er det bare Schibsted (Tinius-stiftelsen) og LO som stiller i den klassen, Telenor er jeg langt mer usikker på. LO har så langt jeg kjenner til aldri blandet seg inn i den redaksjonelle driften, og Schibsted har vært en stabil eier.

I tillegg til de inntil nå "tre store" kjedene, har vi Trondheims-baserte Polaris Media, med Adresseavisen som nav. Den henter neppe noen synergieffekt av betydning fra dagens konstruksjon, og eiersituasjonen er høyst uavklar. Rent journalistisk er det en fryd å se hvordan Adresseavisen gjennom sine reportasjer nærmest tukter konsernets administrative ledelse, men for Polaris er det en dårlig situasjon. Det hadde det vært konstruktivt med en sterk Trondheims-basert aktør, særlig dersom Edda faller ut, men i dag virker en slik løsning lite sannsynlig. Dessverre.

Hvordan gjøre de mellomstore lokalavisene så robuste at de kan stå imot et økende økonomisk trykk? Jeg har måttet slåss med mine tradisjonelle ryggmargsreflekser, med holdninger opparbeidet i en helt annen situasjon. Og jeg har tvilt meg frem til at dersom lokaldemokratiet skal fungere og helst styrkes, er det nødvendig med robuste aviskonstruksjoner som tar ut alt som er mulig i trykkerisamarbeid og administrative funksjoner for å bevare sterke redaksjonelle miljøer.

LO skal ha ros for at de har sett dette, selv om de forståelig og isolert nok har møtt kritikk fra de medlemmer som blir berørt. LO har sett realitetene i øynene, i motsetning til sine kolleger i Sverige og Danmark. .

Følelser, nostalgi og realiteter slåss i dette spørsmålet. Om jeg har (blitt tvunget til av realitetene, slik jeg oppfatter dem) å endre på noen synspunkter fra forrige århundres mye, mye enklere rammebetingelser, holder jeg likevel fast på en grunnholdning: Det viktigste er ikke hvem som eier, men hvordan.

I dagens medie-Norge tror jeg derfor at kjøpet at Edda er fornuftig for samfunnet, fordi avisene i alle fall inntil nå har en helt annen funksjon enn nettet i meningsbrytning og kvalitetsjournalistikk. Erfaringene med Mecom burde ikke friste til å få mer utenlandsk medieeierskap i Norge.

Eierskapslovgivningen er 15 år, og departementet har nå satt i gang arbeid med tanke på en ny lov i 2013. Dette bør fortsette, samtidig som spørsmålet om man egentlig trenger en eierskapslov når vi har Konkurransetilsynet, må drøftes inngående.

Jeg ser og skjønner alle reelle reaksjoner på inntrykket av at «noen har snakket sammen» og at det finnes bekvemmelige snarveier for slektninger. Men den beleilige tid er ikke alltid der når man trenger den. Forhåpentlig er det ikke slik at "du aldri bliver gift, om det i dag ei skjer", så det kan være klokt å vente på et - forhåpentlig raskt - lovarbeid. Der er det etter min oppfatning ikke prosenter som er viktigst, men å skape rammebetingelser slik at at avisenes tyngde i det nasjonale annonsemarkedet styrkes, at de gir grunnlag for sterke mediebedrifter som kan spiller den viktige rollen på den offentlighets- og samfunnscenen som norsk demokrati trenger.

I dag er tror jeg avis-Norge er fanget i av slags Catch22-situasjon, der bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer er et produkt av en fornuftig tankeprosess.

***

Her følger noen av reaksjonene i forbindelse med A-pressens kjøp av Edda Medier:

LOs store eierandel i A-pressen (48,6 pst) er i ferd med å gjøre LO-leder Roar Flåthen til Norges svar på Robert Murdoch.
Yngve Brox, H-leder i Trondheim

Roar Flåthen blir Norges Berlusconi.
Finansavisen

Vi mener sammenslåing mellom A-pressen og Edda Media vil sikre lokalavisenes utvikling og posisjon ytterligere. Dette vil også styrke den demokratiske debatten i vårt samfunn. Som eier i A-pressen har vi også vært en garantist for at gode publisistiske verdier blir videreført.
Roar Flåthen, LO-leder

Det vil styrke mediehusene i Edda å bli en del av en større norsk enhet. Ved å selge Edda Media har Mecom bidratt til en utvikling vi tror vil trygge Eddas aviser og nettsteder i et langsiktig perspektiv.
Karl Gunnar Opdahl, konsernsjef Edda

Ytringsfrihet, redaksjonell uavhengighet og kulturelt mangfold er grunnverdier som har preget begge konsernene så langt, og de vil vi selvsagt videreføre. Bare på den måten kan vi ivareta publikums forventninger til en fri og kritisk presse, og bare på den måten kan vi fylle vår rolle og utføre vårt viktige samfunnsoppdrag, Vi har ikke kjøpt Eddas mediehus for å endre dem politisk.
Thor Gjermund Eriksen, sjef A-pressen

Det kan ikke være sånn at LO gjennom sin innflytelse i regjeringsapparatet kan få til særordninger, mens andre må underkaste seg en begrenset lovgivning.
Olemic Thommesen, stortingsrepr. H

Noe vil nok skje når LO- og Ap-pampene tar plass i styrerommene.
Harry B.A. Strand, Adresseavisen

Det store spørsmålet er om fagbevegelsen og et politisk miljø skal få dominere holdningene i norske lokalaviser. Det er ikke redaktøren og dennes personlige integritet det er tvil om – tvert imot står norske redaktører fjellstøtt. Spørsmålet er hvem som velger ut og ansetter denne personen.
Jon Kristiansen adm. dir. i Gudbrandsdølen Dagningen

Tanken om et duopol i det norske mediemarkedet skremmer meg. Vi må ha regler som gjør at det blir plass til mer enn to store aktører. At det er A-pressen som er aktør, gjør det lettere for Ap å argumentere internt for en lemping av reglene.
Yngve Brox, H, Trondheim

Hva som er særskilt påfallende, ikke minst sett med Schibsted-øyne, er hvordan en foreldet lov ble håndhevet strengt så lenge det gjaldt å holde ekspansjon fra Schibsted i sjakk, mens arbeidet for å lempe på loven nå synes skreddersydd for A-pressen når det er den som overskrider eierskapsreglene.
Ulf Andenæs, Aftenposten


Det var eierne av Edda, britiske Mecom, som ville selge Edda nå. For oss hadde det vært veldig fint om det ikke skjedde akkurat nå, men det er det altså selgeren som bestemmer tidspunktet for.
Thor Gjermund Eriksen, sjef for A-pressen

Den fremtidige loven må være en garanti for at man ikke har færre nasjonale storeiere enn tre.
Norsk Journalistlag

Eiere kommer og går, men Fredriksstad Blad består.
Erling Omvik, redaktør

Noen har fått det for seg at dagens eierskapslov er «gammeldags» fordi den ikke inkluderer de digitale mediene. Mye tyder på at dette er stråmannsargumentasjon. Klassekampen

Hva i alle dager skal LO med 36 delvis lett høyrevridde Edda-aviser i A-pressen, sosialdemokratisere dem? Nei da, ideologiene er lagt på hylla i mediene verden.
Magne Lerø, Vårt Land

A-pressen er en profesjonell medieeier som har som fundament at det er den lokale redaktøreren som bestemmer den redaksjonelle linjen.
Thor Gjermund Eriksen

Det blir mer på bunnlinja, men mediemangfoldet er en saga blott.
Ulf Morten Davidsen, NRK Østfold

Så lenge LO er hovedaksjonær i A-pressen og LO har sine tette bånd til Arbeiderpartiet, får vi nok til neste år en ny lov som gjør oppkjøpet lovlig. Det er slik det ordner seg i Norge.
Trygve Hegnar

Da A-pressen skulle ha ny sjef, reiste statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre hjem til daværende styreformann, Knut Brundtland, for å få på plass sin kandidat. Det var Jan Erik Larsen, daværende redaktør i Tidens Krav i Kristiansund. Han står Stoltenberg nær og har vært hans statssekretær.
Harry B.A. Strand

Medielandskapet trenger flere aktører som kan se hverandre i kortene og bidra til konkurranse.
Marit Arnstad, tidl. statsråd, styremedlem i Polaris Media
Er nettverket av rødgrønne politikere og A-pressens mediepolitikere blitt så tett sammenvevet at det A-pressen og LO ønsker blir lov? Og er det slik vi synes at vårt samfunn skal fungere? Et samfunn der vi lærer at loven er lik for alle, men der noen åpenbart mener de er likere enn andre?
Marianne Henriksen, redaktør, Vestfold Blad



Blogglisten

onsdag 14. desember 2011

Når media overeksponerer

En rev jages av et halsende kobbel jakthunder, og i neste omgang av jegere – det var temaet for en glimrende tegning av Finn Graff da han for noen år siden illustrerte en kommentarartikkel i Dagbladet av daværende sjefredaktør John Olav Egeland: ”Mediemakten og menneskene”.

Jeg ble minnet om dette da NRK2 i går kveld kjørte det fjerde programmet i serien "Overeksponert" . Her ble det med all tydelighet vist ikke bare medienes, men også politikernes kappløp om å komme først og score billige poenger, og fagfolks og kollegers utnyttelse av anklagene til å fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken. Som en av de legefaglige har uttrykt det «Eg var ein nyttig idiot».

En honnør til tidligere stortingsrepresentant Olav G. Ballo som erkjente at han hadde uttalt seg på sviktende grunnlag, og klart og tydelig ba om unnskyldning. Et eksempel for andre aktører i saken, som etter at fakta ble kjent og alvorlige anklager tilbakevist, har forholdt seg meget tause.

Da støvet hadde lagt seg over jaktterrenget, viste det seg at det var Anne Alvik som hadde rett. Kritikerne havnet i skammekroken, men det har ikke så mange fått med seg. Media er ofte sørgelig sparsomme i slike sammenhenger.

Det er ellers et paradoks at daværende helseminister Tore Tønne, som deltok i den ukritiske behandlingen av sin helsedirektør, et par år senere selv fikk oppleve hvordan det var å være reven som ble forfulgt av jakthunder og jegere.

Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan har i påpekt at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.

Aftenposten fikk en pris for kritisk og undersøkende journalistikk, den blant ettertraktede SKUP-prisen. I ettertid vil ikke denne tildelingen gå inn i historien over journalistiske bragder.

Bjørn Dalan stilte det spørsmål som er stilt i mange andre sammenhenger: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Hans oppskrift har stadig gyldighet: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.

Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.

Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold - og det skal den selvfølgelig gjøre - skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.

Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og "dommer”.

I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Men i denne saken hadde noen åpenbart ikke det.


Blogglisten

tirsdag 13. desember 2011

Amundsen - helt med litt bismak

Statsminister Jens Stoltenberg startet sin nyttårstale med å hylle Roald Amundsen. Dagen før 100års-markeringen at den norske triumfen på Sydpolen, gjentar han: «Vi trenger norske helter».

Gjør vi det, trenger vi helter som Roald Amundsen? Ja – og nei.

Wikipedia gir denne heltedefinisjoner: «Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode.»

Første halvpart av denne beskrivelsen passer svært godt på Amundsen. Han var en stor polfarer, han hadde mot, styrke, besluttsomhet og gjennomføringsevne som få. Hans innsats i de polare strøk har styrket Norge i utlandet. Og det skulle gå 45 år før nestemann satte sin fot på Sydpolen.

Og hvem vet - kanskje var Amundsen den første som nådde Nordpolen også. De tre ekspedisjonene (Robert Peary og Frances Cook til fots, Robert Byrd i fly) som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er alle omdiskutert. Med Roald Amundsen som leder og 16 manns besetning fløy i mai 1926 luftskipet «Norge» fra Ny-Ålesund over den geografiske nordpol og landet i Alaska.
Sikkert er det i alle fall at Amundsen og rormann Oscar Wisting, fra Larvik, var de to første i verden som nådde begge polpunktene. (I kriminalromanene til Jørn Lier Horst forekommer politietterforsker William Wisting, en oppdiktet etterkommer av Oscar).

Men leksikonet skriver også at «fortellinger om helter kan tjene som moralske eksempler, som en kulturs etiske kode, spesielt for de unge». Roald Amundsen er etter mitt syn intet moralsk eksempel.

Naturlig nok ble nasjonen i 1912 ”fylt med stolthet” over at det norske flagget ble plantet på Sydpolen. Men det vi har fått vite senere, gjør at jeg karakteriserer Amundsens behandling av Hjalmar Johansen under ekspedisjonen en skamplett i norsk polarhistorie.

Hvem er Hjalmar Johansen?

I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.

En meget strabasiøs tilbaketur tar halvannet år, og de må overvintre på Franz Josef Land. Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josef Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette skal Johansen svart: "Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.”

Nansen ble verdenskjent og den store nasjonalhelten. Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige. Han hadde et vanskelig liv, ogv fikk flere ganger hjelp av Nansen. I 1910 stilte f.eks. Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en ekspedisjon, måtte Johansen få være med.

Så til Sydpol-ekspedisjonen.
Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Men hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere av dem, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!

Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.

Kanskje er Amundsen redd for at hendelsene skal bli kjent i Norge. Han finner i alle fall en grunn til å stopper Amundsen Johansens hyre, og setter han i land da Fram kommer til Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse, og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.

Når dette er sagt: Det blir en stor norsk markering onsdag. Den kan vi trygt koste på oss. Norsk polarhistorie rommer mange bragder. «Vi viste veien polarstrøkene».

Samtidig kan vi ta med oss Per Anders Madsens kommentar i Aftenposten i dag: «Det er ikke helt enkelt å overbevise verden om at norsk nasjonal identitet anno 2011 er knyttet til helt andre ting enn det gamle, velkjente, så tett knyttet til naturvilkår, vinteridrett og polare bragder».
Blogglisten

søndag 11. desember 2011

Gallup og sprik

«Høyre er landets største parti», «Ap går klart fram». Meningsmålinger kommer og går, tallene går opp og ned, kommentarene svinger. Har man betalt for månedlige målinger, må det lages stoff og ikke minst overskrifter.

Denne uken har vi fått fire målinger, i rekkefølge i tid (tirsdag - lørdag): TV2 – Aftenposten – Dagens Næringsliv – Klassekampen/Nationen. For partiene ser tallene slik ut – gjennomsnittet til slutt:
Ap 31,3 - 30,7 - 34,8 - 33,4 - 32,6
H 31.6 - 33,3 - 26,7 - 27,2 - 29.7
Frp 12,9 - 11,7 - 16,6 - 17,7 - 14.7
SV 4,1 - 4,5 - 5,0 - 4,0 - 4.4
Sp 6,0 - 5,1 - 4,6 - 4,8 - 5.1
KrF 5,3 - 4,5 - 5,3 - 5,4 - 5.1
V 6,4 - 7,4 - 4,4 - 5,3 - 5,9

Tar vi bort laveste og høyeste notering, får vi (stortingsvalget i 2009 i parentes): Ap 32,3 (35,4) - H 29,4 (17,2) - Frp 14,2 (22,9) - SV 4,3 (6,2) - Sp 5,0 (6,2) - KrF 5,3 (5,5) - V 5,9 (3,9)

Det er ikke noe i disse tallene som får meg til å tro at det har skjedd endringer av betydning. Men når Høyre-tallene varierer med 6,6 prosentpoeng og Venstres med 3,0 er det åpenbart at råtallene veies ulikt og at utvalget kanskje heller ikke treffer like godt.

Til partikolleger som hoier av begeistring når Venstre får over 7,0 pst i en måling, har jeg stundom sagt at man skal glede seg over gode nyheter, men samtidig ha i mente, uten på noen måte å gjøre dem til et livsmotto, ordene Bjørnson lar Taylor si i "Maria Stuart": "Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg".

Av de mer kuriøse tallene nevner jeg at nettstedet pollofpolls.no (et utmerket sted for politisk tallinteresserte) i Aftenpostens (Respons) måling i desember oppnår ) Venstre og Høyre samlet 40,7 pst mot 40,3 pst for regjeringspartiene. "Vi kjenner ikke til noen tidligere nasjonal måling der Venstre og Høyre er større enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti".
En slik reell situasjon ville jeg ikke våge å sette en eneste krone på, mens jeg derimot gjerne vedder på at både H og V får lavere tall i januarmålingen.
Svært ofte opplever vi nemlig at at store hopp én måned følges av nedtur den neste, og det vil vi helt sikkert få frem mot september 2013, fullt av "større enn", "under eller over sperregrensen."

I de 20 månedene som er igjen før valget i 2013, får vi i hver av dem fem målinger fra de byråene som måler jevnlig, altså ialt 100. I tillegg kommer ulike målinger fra regionaviser, og i valginnspurten blir målingsfrekvensen kortere. Her vil det bli mange tolkningsmuligheter, men i den grad man bryr seg om slike tall, er det minst usikre å følge månedlige gjennomsnittstall over f.eks. et halv år.

Selv ser jeg ingen grunn til å endre på konklusjonen i min månedsgamle blogg :
"KrF og Venstre vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.
Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg."

Det beste rådet er trolig å utstyre seg med mye salt og bruke noen klyper for hver ny måling. Kanskje sukke - enten (historikerne strides) det nå er inspirert av Torbjøn Kolbrunarskald som kan ha sagt det i slaget på Stiklestad, eller av skalden Snegle-Halle, som ifølge Morkinskinna var veldig glad i grøt og sa da dette ble utnyttet av Harald Hardråde : - "Drep meg Herre Konge, men ikkje med graut".
Blogglisten

fredag 9. desember 2011

Tre lys - for rettferd og frihet

Vi er over halvveis i adventstiden, og for 3.søndag heter det i sangen:
Tre lys skal flamme
for alle som må slåss
For rettferd og for frihet
De trenger hjelp av oss
Må ingen miste motet
før alle folk er ett
Tenn lys for dem som kjemper
for frihet og for rett

Eyvind Skeie)

I kampen for rettferd og for frihet, mot diskriminering og mot fremmedhat, må vi begynne med oss selv. Granske våre sinn. Motarbeide våre fordommer. Aktivt støtte dem som gjennom sin utrettelige innsats fører an i kampen mot den intoleranse, de fordommer og de holdninger som har kostet millioner uskyldige mennesker livet. Ikke i en fjern fortid, men i vår egen generasjon.

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning. Mot misbruk av tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning

Kirkene i Jesu fødeby Betlehem gikk for et par år siden sammen om en protest mot den israelske okkupasjonen. Oppropet er like aktuelt i dag og er sammenlignet med det sørafrikanske kirkeoppropet mot apartheidregimet. Det sier – og jeg synes dette har klar adresse til enkelte grupperinger også i Norge - at den type teologi som legitimerer okkupasjonen ikke er kristen og bibelsk. At sann kristen teologi springer ut av kjærligheten og solidariteten med de undertrykte, og søker rettferdighet, likhet og verdighet mellom mennesker.

De palestinske kristne ber både verdens kirker og politiske ledere om å legge press på Israel og arbeide for at okkupasjonen kan opphøre. I tillegg til å ta avstand fra alle former for ekstremisme, både blant jøder, muslimer og kristne, understreker dokumentet at den ikkevoldelige motstanden mot okkupasjonen er eneste riktige vei for alle palestinerne - også de kristne.

Guds ord minner oss om nestekjærlighetens kraft i denne verden. Vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Får da Kristus frigjort oss så er vi virkelig fri.

Tre lys - for rettferd og for frihet.


Blogglisten

Vår reelle miljøvernminister

«Både regjeringskolleger og opposisjonen peker ut statssekretær Heidi Sørensen (SV) som Norges reelle miljøvernminister».

Dagens Næringsliv satte i går offentlige ord på det som lenge har vært åpenbart: Sørensen styrer i det daglige, Solheim tar reising og pressen. I dagens situasjon tror jeg det er en utmerket arbeidsdeling. Heidi er faglig på topp og ser sammenhengene, og Solheim skal ha ros for at han våger å delegere. Som han selv sier det: «Det er ikke mulig for meg å spille en helt sentral rolle i den internasjonale klimakampen, og samtidig være tilstede i alle store og små saker.»

Uten sammenligning minner dette litt om da tidligere statsminister Odvar Nordli vble varaordfører i Stange, og gammelordføreren forklarte arbeidsdelingen slik: «Der det er varm mat går je, resten tar du.»

DN-artikkelen kom dagen etter at Norge raste ni plasser da den årlige klimaranking Climate Change Performance Index ble offentliggjort. Rapporten ser på både utslippsutvikling og nasjonal og internasjonal klimapolitikk i de 61 landene som vurderes. Utviklingene i klimautslipp er det som veier tyngst, og her får Norge karakteren «svært dårlig». Derimot når det gjelder innsatsen på internasjonale tiltak mot klimautslipp får vi, sammen med Mexico, Storbritannia og Sør-Afrika, særlig ros i rapporten.

Erik Solheim har en høyere stjerne i utlandet enn i Norge. En av grunnene til at han kanskje ikke når så mye frem på hjemmebane i regjeringen som han - og miljøbevegelsen – skulle ønske, er kanskje noe av det som DN skriver: «Solheims overfladiske grep om sakene viser seg i møtet med en svært detaljopplest regjeringssjef. Siden det er Heidi Sørensen som kan sakene, har det hendt at Solheim har kommet til kort overfor Jens Stoltenberg når SV kjemper for sitt syn».

Hadde miljøsakene fått sterkere gjennomslag på hjemmebane dersom Erik Solheim ikke hadde hatt også bistand som en del av sin ministerportefølje, eller dersom Heidi Sørensen var miljøvernminister og Solheim konsentrerte seg om bistand? Antagelig ikke. De ulike utbyggingskreftene er sterke.

Regjeringen Willoch skilte i 1983 ut norsk bistandsvirksomhet fra Utenriksdepartementet og opprettet et eget departement for utviklingshjelp. I 2007 ble dette ført tilbake til DU. Begrunnelsen om å kunne ta nasjonale og internasjonale initiativer som ser utvikling og miljø i sammenheng, var grei nok. Hensikten var å integrere bistanden i den samlede utenrikspolitikken og arbeide for at utviklingsland får kontroll over egne inntekter gjennom programmene.

Det bør likevel være nyttig å få en vurdering av om 2007-grepet har styret den samlede innsats for miljø- og utviklingspolitikk. Kanskje bør det skje i sammenheng med drøfting av en forenklet og mer overordnet departementsstruktur. Tiden burde f.eks. være overmoden for å få et primærnæringsdepartement som omfattet både landbruk og fiske, eller at disse områdene går direkte inn i et utvidet Næringsdepartement, med én statsråd og flere statssekretærer. Og jeg har tidligere skrevet om viktigheten av å få et overordnet vurdering av alle departementers avgjørelser som berører miljø og klima.

Heidi Sørensen forfølger alt som truer det som er verdifullt eller kan gjøre uopprettelig skade for natur og miljø og klima. Hun har gode gener i så måte, hennes onkel Knut Knudsen tok OL-gull (1972) og vant VM (1973) i 4000 m forfølgelsesritt på sykkel. Trolig har han også fortalt henne om viktigheten av både fornybar energi og energieffektivisering i sin idrett. Heidi fører dette bredt videre når det gjelder spørsmålet om hva som skal redde klimaet: «Det aller mest miljøvennlige vi kan gjøre er å satse på energieffektivisering. I spørsmål om hva man skal gjøre for å redde klimaet, er det ti ganger så viktig som alt vi gjør av utbygging. Det er garantert miljøvennlig uansett».

I den viktige kampen Heidi Sørensen står, møter hun så mange sterke motkrefter at hun nok trenger stadig fornybar energi selv også.




Blogglisten

onsdag 7. desember 2011

Politikken overskygget etikken?

Norge blir rikere, rikest i verden målt i fond. Vi har i år passert fondet til Emiratene. Skulle de over 3000 milliardene bli delt på oss alle, ville vi fått overført over 600 000 kroner hver. Steller vi oss fornuftig vil neppe våre etterkommere spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Men det er også andre spørsmål, om forvaltningen av den arv som ikke kan måles i tall. «Av voksende rikdom følger bekymringer», sa Horats.

Tirsdag ble det kjent at Oljefondet er trukket ut av to selskaper som står bak fosfatoppkjøp fra det okkuperte landet Vest-Sahara. Fondet var massivt inne i plyndringen av kostbare naturressurser i okkuperte Vest-Sahara. Minst 4,5 milliarder kroner hadde mer eller mindre tilfalt direkte den marokkanske stat. Fondet handlet mot utenriksdepartementets egne retningslinjer i Vest-Sahara.
Et godt vedtak.

Men Finansdepartementet besluttet å ikke følge Etikkrådets tilrådning om å utelukke selskapet PetroChina fra Statens pensjonsfond utland sitt investeringsunivers på grunn av selskapets befatning med byggingen av rørledninger relatert i oljevirksomhet i Burma og faren for brudd på menneskerettighetene. Departementet mente imidlertid at PetroChina ikke er ansvarlig for normbrudd begått av morselskapet CNPC.

Avgjørelsen etterlater seg dessverre et stort spørsmål: Har utenrikspolitiske hensyn – forholdet mellom Norge og Kina er ikke akkurat det beste ett år etter siste fredsprisutdeling - overskygget etikken?

Oljefondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Da blir investeringene som et hinderløp med så mange prøvelser at det er umulig å ikke snuble i flere av dem uansett retningslinjer, uansett god vilje og etisk utvalg.

Fondet investerte eksempelvis i et selskap som selger kampdroner som kan ha vært brukt i strid med folkeretten i angrep på sivile på Gaza-stripen. Det har kjøpt seg opp i utenlandske spillaktører som Unibet, Betsson og Ladbrokes – alle tre driver blant annet med nettpoker og gamblingsvirksomhet på nett. Et annet investeringsobjekt har vært gruveselskapet som har kuttet vanntilførselen til flere landsbyer I Guatemala, og tapper grunnvannet og latt forurenset vann gå tilbake til elver og innsjøer.

Spørsmålene står i kø. Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Ville det ikke være mer troverdig å innrømme de faktiske etiske dilemmaene, enn å prøve å kle dem inn i fine ord?

Kan noe gjøres? Hvor langt skal, og kan, man for eksempel følge pengene som investeres? Mye av oljefondet er investert i andre fond som igjen er investert i andre fond. Hvilken oversikt og kontroll har pensjonsfondet over andre fonds kortsiktige investeringer fra dag til dag?

Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime? Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

Etikkfondetst virksomhet har skjerpet aktpågivenheten. Finansdepartementet følger stundom opp.

Er det riktig å skille så skarpt som myndighetene ønsker mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk? Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime?

Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

Blogglisten

mandag 5. desember 2011

«...også for Efterslægten»

«Vi lister oss på oljesand,
for den må vi utnytte,
og har vi noen klimamål,
så kan vi disse flytte … ».


Vi var bare rundt 60 som forrige mandag kveld sang om Oljå, Jens og Helge på Domkirkeplassen i Stavanger. Å demonstyrere mot oljeutvinning og Statoil i Rogaland er omtrent som da jeg i cupfinalen i 1994 hadde fått billett i en Lyn-sektor og heiet på Molde, iført Molde-skjerf (vi vant 3-2).

1962. Rachel Carson, miljøbevegelsens mor, slo alarm om manglende balanse i naturen med «Den tause våren». Hun gikk inn i rommet mellom vitenskap og politikk, og viste tydelig hvordan naturens imperativ måtte settes opp mot den altfor dominerende økonomiens imperativ. Enda mer aktuelt i dag i et land der hensynet til Statoil og inntekter er langt sterkere enn til klimautfordringene.

1972. Den første FN-konferansen om «Menneskets miljø» i Stockholm:
«Vi står ved et veiskille. Vi har valget mellom to veier, og de fortoner seg ganske forskjellige. Den veien vi så lenge har reist på, er bedragersk lett å komme fram på, en jevn autostrada, hvor vi kan kjøre med en fantastisk hastighet - men ved slutten av veien venter katastrofen. Den andre veien er mindre trafikkert, men den byr oss vår siste sjanse, vår eneste sjanse til å komme fram til en verden som kan fortsette å bestå.»

Verden har så langt valgt autostradaen, der det eneste som bremses er en offensiv miljøpolitikk. Eller kanskje landene som allerede opplever ødeleggende oversvømmelser tenker mer på Titanic-kursen (1912), der orkesteret flyttet ut på dekket og spilte helt til båtdekket ble oversvømt.

2011. Durban-konferansen startet mandag. Samtidig kom beskjeden om at konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren nærmer seg svært raskt nivåer som vil bety en økning av gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis med mellom 2 og 2,4 grader.

«Det har vært en frustrerende høst å drive med miljø», sa en sentral miljøverner til Aftenposten nylig. Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet. 4 av 10 miljøfaglige råd og innvendinger blir oversett ved tildeling av oljeblokker. Kullgruve skal åpnes på Svalbard. Klimaforskningen nedprioriteres. Alternativ energi tas ikke alvorlig.
Trusselen om klimakatastrofe er gått fra hett tema til glemt gjesp.

Bill Clinton har for lengst kåret seierherren i kampen mellom økonomi på kort sikt og klodens fremtid: «It’s the economy, stupid».

Flere departementer har miljøansvar, men har få operasjonelle klimamål og bruk av virkemidler i egen sektor. Riksrevisjonen kritiserte da også dårlig samsvar mellom ansvar for måloppnåelse og virkemidler, og mangelfullt systemer for mål- og systemoppfølging

1972. Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister. og mente departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk. Slik ble det ikke, men det er enda viktigere i dag. Alle saker med miljømessige konsekvenser trenger en overordnet vurdering. En klimalov kunne forplikte Regjeringen til å gjennomføre den vedtatte politikken innen de tidsfrister som er satt?

Grunnlovens §110b sier at «Enhver har Ret til et milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Productionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten» .

Kanskje skulle vi begynne å ta realitetene i grunnlovsparagrafen på ordet?
Rachel Carson var glad i Albert Schweitzers ord: «Menneskene har mistet evnen til å forutse og til å hindre at det uforutsette skjer. De vil ende med å ødelegge jorden. Mennesket er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv.»

Det hjelper ikke å ha lovet oldebarna penger til gummistøvler når dekket oversvømmes.
(Kommentar i Klassekampen lørdag 3.12)


Blogglisten

lørdag 3. desember 2011

To lys - for tro og håp

Søndag tenner vi to adventslys:
”For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet,
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”

(Eyvind Skeie)

2.søndag i adventstiden er «Forventningens adventssøndag», og Den norske kirke har markert den som «Søndag for fred og menneskerettigheter»

Vi mangler ikke bekymringsmeldinger. Afghanistan, Midt-Østen. Klimatruslene. Sultkatastrofer. Mindre livstruende, men likevel alvor: Den vestlige verdens økonomitrøbbel. Millioner på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.

Men vi må også ta med oss håpet, og jeg siterer Åse Marie Nesses ord som har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.

”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”


Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind”

Noen verdier blir det mindrer av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter.

En forfatter som fastholder gleden midt i mange mørke utviklingstrekk, er Fjodor Dostojevskij. Han var et menneske som ble rammet av mye motgang: Han var epileptiker, han satt fengslet i ti år som politisk opprører, han pådro seg en lungesykdom i Sibir som han aldri ble kvitt, han gikk gjennom et mareritt av et ekteskap. Han måtte flykte fra Russland på grunn av en gjeld han ikke kunne betale. Han frøs og sultet og satt på kalde hotellrom rundt om i Europa og skrev sine store romaner.
Men gleden går som et ledemotiv gjennom alt han skrev.

Dostojevskijs tro er preget av at livet er skapt i kjærlighetens lys, og det liv som ser tapt og fordervet ut, er gjenfødt i kjærlighetens lys.

Frem mot dette lyset ser vi forbryteren, Radion Raskolnikov. I dette lyset lever han sammen med alle forbryterne i Sibir og kan skrive akkurat som apostelen fra fengselscellen: Gled dere - igjen sier jeg: Gled dere.
Over vår hverdag, over dens glede, over dens nød og lidelse og skyld.

Kanskje skulle alle vi nyhetssultne innimellom være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle, og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet.


Blogglisten