Støre - KrF 1-0, Støre - Iran 1-0

Dagbladet

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er en modig og fornuftig mann, og KrF synes å la redselen for FrPs spekkhoggeri i bedehusrekkene være hovedtanken i holdningen til FNs rasismekonferanse i Geneve.

Konferansen har vært omstridt, ikke minst fordi muslimske land ønsker at også religionskritikk skal defineres som rasisme, og fordi Irans president fikk tale på åpningsdagen. USA, Canada, Israel, Nederland og Australia boikotter konferansen, og KrF har klart sagt at Norge burde ha gjort det samme.

Dagfinn Høybråten, KrFs leder, mener at Gahr Støre heller burde ha vært representert av folk lenger ned på rangstigen, «for å sende et tydelig signal om at FNs rasismekonferanse ikke må kidnappes av udemokratiske krefter».
Akkurat det signalet tror jeg ville ha så liten lysstyrke at det ikke ville bli fanget opp. At Norges derimot sendte sin utenriksminister som tok et kraftfullt oppgjør med Irans president for hans rasistiske uttalelser om Israel, tror jeg tjente marginaliseringen av Iran, tror jeg hadde en positiv virkning på møtets karakter.

Mange vestlige land valgte å forlate salen i protest mens Iraks president talte. Naturligvis en måte å vise sin dype uenighet på, men det er en litt passiv og trygg form for protest. Den minner meg mest om de rene og tanke som samler seg på en haug trygt utenfor kampen, vifter med flagget og soler seg i sin prektighet mens andre kjemper en reell kamp. Støre ble sittende og valgte å gå konkret inn i situasjonen. Han møtte fornærmelser og sjikaner mot Israel hinsides realiteter, med åpen og klar tale. Han valgte klar tale, han møtte argumenter med argumenter, sterkt og godt.

Ytringsfriheten tar ikke skade av at Irans form for agitasjon får plass på FNs talerstol. KrF reagerer på at Irans president var første taler på konferansen, og akller ham "æresgjest". Men FN-systemet er slik at statsoverhoder slipper til først, i dette tilfelle kommer utenriksministere deretter, og så dukker embetsmenn o.l. opp i køen. Fordi Norge sendte Gahr Støre, var det han som fikk tale etter Irans president, var det han som på en fremragende måte kunne artikulere en sterk reaksjon.

Jeg kjøper Dagfinn Høybråtens syn om at symbolkraften i at holocaust-fornekteren Ahmedinejad er æresgjest på en konferanse om menneskerettigheter på selve Holocaust-dagen må ikke undervurderes. Likevel tror jeg at den reaksjonen Norge valgte, er den beste motgift. Det er kanskje slik at det nytter like lite med argumenter mot hat som med sjokoladekake mot forstoppelse, men duellen mellom Iran og Norge hadde ikke som hensikt å så tvil hos hverandre, men å gi signaler til verdenssamfunnet. Det har vært positivt å registrere hvördan Gahr Støre brukte FNs talerstol, og hans mediemøter med sine norske kritikere virket overbevisende på en som tradisjonelt har vært en sterk tilhenger av Israels rett til å leve, en sterk tilhenger av Israel i tykt, men ikke i tynt.

Dessverre har det vært vel mye tynt, vel myen kritikkverdig, i den senere tid, og KrF reaksjon er etter min mening ikke så konstruktivt som Gahr Støres. Det er ikke sikkert at hans håndtering av møtet i Geneve skaffer partiet hans flere velgere, men jeg kjenner at jeg faktisk er litt stolt over å ha en utennriksminister som representerer landet slik han gjorde i dag.

Sentralt har KrF-ledelsen alltid hatt en sterkt pro-israelsk holdning, samtidig som den har klart å holde en viss avstand til deler av bedehusfolket. Noen har på sin side blitt skuffet over partiet kurs og villig har latt seg fange i FrPs tettmasskede velgertrål.
Det er sørgelig hvordan en del kristne synes å overse sine palestinske søskens både menneskelige og guddommelige rett til land, lukke øynene for at Israels land gjennom alle tider har vært hjem for mange folk. En aksept av alt Israel måtte foreta seg til enhver tid er nærmest blitt en del av trosbekjennelsen hos ikke så få.

Mot misforstått bokstavtro hjelper det lite med argumenter, men hvis man tar sjanse på nyanser kan man trygt lese Jens Olav Mælands bok "Glemt av sine egne. Rapport frå de kristnes situasjon i Det heilage landet"