Sosialliberal ----Hæ?

Lars Oftedal var siste halvdel av 1800-tallets største karismatiker, en retorisk kombinasjon av Carl I. Hagen og Aril Edvardsen: prest, sosialentreprenør, Venstre-stortingsmann og grunnlegger av Stavanger Aftenblad, avisen jeg hadde gleden av å lede i 17 år.
Han holdt en gang et flammende valgforedrag på Jæren. Etterpå steg en bygdemann fram og sa:
-Dæ va vel og bra nok dæ som presten sa – men kunne dæ ikkje lada seg å få greia på i få og enkle ord kæ dæ æ Vinstre eigentle vil?
Svaret kom kjapt: - Jau, dæ ska eg seia deg: Vinstre vil ha meir mad og meir penga.
Interpellanten ble overrumplet over et så storartet et program, og ropte glad: -”Skriv meg inn”.
Med Fremskrittspartiet på banen ville det nok ikke like lett å håve inn nye Venstre-medlemmer på et slikt program.

Men historien rant meg i hu da jeg nylig fikk en reaksjon på en blogg jeg skrev om Klassekampens 40års-jubileum: "Du skriver at “jeg er en seiler på det sosialliberale hav”, hva mener du egentlig med det?”

Der to Venstre-medlemmer er samlet vil det trolig være minst tre ulike oppfatninger om hva som kjennetegner en sosialliberaler. I min hjemmestrikkede bunad betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake.

Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger. I praksis innebærer det at jeg ved stortingsvalg hverken stemmer på personer eller konkrete programposter, men på en ideologi, en holdning. Om det er ledere eller standpunkter jeg er misfornøyd med, påvirker ikke dette partivalget -før eventuelt Venstre sklir vekk fra den sosialliberale holdning

For noen valg siden brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”. Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det ble tolket populistisk. Det viktigste må være å ha idealer, og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning. Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft.

I dag mener jeg noen av sosialliberalismens viktigste oppgaver må ta utgangspunkt i dette:
- dagens samfunn er ikke er villig til å betale regningen for vår egen
velferd
- vi lever som om Jorden er på opphørssalg
- vi dyrker overtroen om at økonomisk vekst kan løse alle samfunnsproblemer
- rettferdig handel, bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom
- Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot har vært med på å skape
grunnlag for hat og terror
- Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på gal side
i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme
- vi må gå til roten av problemene og være mer opptatt av forebyggende innsats,av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling.
- frihet forutsetter at hvert menneske vernes mot det vi mer og mer ser av
utilbørlig registrering, overvåking og inngripen i privatlivet.

I all samfunnsbygging må vi begynne med skolen.
Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verdt å lære i det 21.århundre? Er det å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite?
Et stykke på vei er det riktig. Men kunnskap er noe mer enn informasjon. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

EU? Et klassisk Venstre-dilemma. Her kan både ja og nei peke på viktige argumenter. For min egen del har jeg stemt ja ved to folkeavstemninger. Av hensyn til miljøspørsmålene - her må Europas land sammen finne frem til holdbare og fremtidsrettede løsninger. Men vi bør ikke søke medlemskap før en rimelig stor del av folket sier ja, 51-49 er ikke godt nok

Endelig: Sosialliberalismen kan aldri tilfredsstille det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet. Den som synes å bli mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.