fredag 28. september 2012

"Lite sannsynlig" eller "usannsynlig"?






Til b): Velgerne bør få vite hva Frp gjør dersom de rødgrønne taper. Vil partiet ta en Celius og si: «På vippen, Lavinia, der er det godt å være»? Vil man kunne kaste en borgerlig regjering,slik det skjedde i 1986? 

Da hadde oljeprisen i løpet av våren falt  fra 29 til 15 dollar fatet. Mindretallsregjeringen  Willoch foreslå en rekke  innstramningstiltak, bl.a. øke bensinavgiften med 42 øre literen. Ap ville bare støtte innstramninger dersom man også hevet skattene for de rikeste.  Dette avviste Willoch.  Frp – i praksis Car I.Hagen, partiet hadde bare to stortingsrepresentanter –  hadde  lovet at han skulle stemme imot alle avgiftsøkninger, særlig bensinavgiften. Men han hadde også sagt at han ikke ville felle en borgerlig regjering.  Hagen sa nei til avgift, regjeringen ble felt, og Gro Harlem Brundtland kunne overta som statsminister. Denne saken preget forholdet mellom Frp og Høyre i lang tid.

Til c): Hverken V eller KrF har lyst til å regjere med Frp. Men avvises  partiet fra regjeringssamtaler allere nå, er de redde for en viss negativ effekt slik særlig Venstre opplevde i 2009, da Lars Sponheim var beinhard mot Frp.  Derfor samtale, men neppe lenger. Det er her Bondevik ikke vil si «lite sannsynlig» men «usannsynlig».

KrF/V-holdningen oppfattes og tolkes nok noe ulikt i de to partienes velgergrunnlag.
Med mindretallsregjeringer er det lett for Krf/V å ha et samarbeid om enkeltsaker og budsjett, uten å ha ansvar for regjeringens politikk utover det. Kjell Magne Bondevik har lang erfaring fra regjeringssamarbeid, og vet at det betyr felles politikk fra dag til dag. Det forutsetter et så stort fellesskap at det er grunnlag for et «kollektivt ansvar». Og der er Bondevik krystallklar: «Det finnes ikke mellom KrF og Frp».

Miljø, asyl og flyktninger og bistand er viktige stabbesteiner. Jeg har tolket små Frp-signaler om at partiet jenker seg i noen spørsmål dersom man får gjennomslag kanskje særlig på eldre- og helsepolitikk. Og Kjetil Solvik-Olsen er spiselig langt inn i både KrF og Venstre.
Blir det rent flertall for H/Frp er regjeringsspørsmålet avgjort, selv om jeg tviler på at H-ledelsen innerst inne er spesielt henrykt over alternativet. 

Jeg har ingen tro på en mindretallsregjering av Høyre og Frp, da vil nok H heller være alene. En slik situasjon gir, som Bondevik sier, «innflytelse, men ikke ansvar for mer enn det man kan ta ansvar for».  Bondevik regner med at det da blir betydelig fokus på KrF fordi partiets standpunkter «vil avgjøre utfallet i viktige saker», og slik mener han partiet kan bygges opp igjen. 

Gode erfaringer fra 80-og 90-tallet kan kanskje gjentas i dag, men slett ikke sikkert. Bondeviks ønske er konstruktiv opposisjonspolitikk med utgangspunkt i partiprogrammet, uten å være en del av regjeringens parlamentariske grunnlag, slik partiet var i regjeringen 1981-83. Da regjerte Høyre i mindretall.  KrF kunne ikke være med på å administrere abortloven, og Sp slo følge.  I 1983 endret KrF holdning og gikk inn i regjeringen sammen med Sp, og den satt altså til 1986.

Den rødgrønne regjeringen har demonstrert at den påståtte store fordel med flertallsregjering ikke holder. Det politiske spennet er for stort, og det er de små partnerne  som taper. Med en mindretallsregjering får Stortinget betydning igjen. I dag er alle sendinger fra Regjeringen ferdigpakket, og Stortingets eneste rolle er postbudets.

Slik situasjonen tegner seg i dag, synes det å bli regjeringssamtaler mellom fire partier HVIS – jeg gjentar: hvis – de rødgrønne taper.  Frp skal gi svært mye i saker som er svært viktige for KrF/V  om det skal lykkes å danne firkløverregjering, samtidig som man må ta med det Bondevik sier om «samarbeid om felles politikk fra dag til dag, fra time til time».

 Tips: Mindretallsregjering av Høyre. Men i en slik situasjon misunner jeg ikke Erna Solberg.

Blogglisten

onsdag 26. september 2012

Får flere råd enn de gir?





De to viktigste grunnene til å skifte overbevisning er at man a) gjør som Peer Gynt: «Kom senere hen til andre resultater», eller b) innser at skal man opp og frem i livet bør man være fleksibel, «et prinsipp er noe man har til man får et annet».

Jeg har ikke noe behov for å drøfte Ottesens motiver for å si ja til stillingen, han er langt fra den eneste som har endret standpunkt i denne og lignende saker. Generelt må det være  til folks fordel at de ikke stivner i sin ungdoms absolutter.

Da er det egentlig mer nærliggende å lytte til den langt ferskere omvendelsen hos en annen nyutnevnt rådgiver, i Fiskeridepartementet, tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For tre år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Den gang sa han et tydelig nei til oljeboring i områdene, nå har han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje».

Stillingen som politisk rådgiver i departementene er videreføringen av to stillinger som vokste fram fra slutten av 1940-tallet: personlig sekretær fra 1946 og personlig rådgiver fra 1974. I 1992 ble de to  stillingene erstattet av stillingen som politisk rådgiver. I Forsvarsdepartementet har det vært 18 politiske rådgivere slike stillinger siden 1992, 10 av dem har vært kvinner. Krav om avtjent militærtjeneste synes ikke å ha vært noe fremtredende kriterium, og jeg har tidligere ikke hørt noen kritikk av dette fra pensjonerte generaler. 

På min  twitter-konto har det i dag vært mange morsomheter/spydigheter rundt den nye rådghiveren Som f.eks. fra KrF leder Knut Arild Hareide: «Nyutnevnt politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet  uten militær førstegangstjeneste: En ny seier for SV i regjeringen».

Hareide kan sikkert få nærmere opplysninger om militær bakgrunn og hva som kreves i slike stillinger hos Malin Stensønes, politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet 1997-1999, og en klar kandidat til å overta Hareides 1.plass på KrF-listen i Akershus neste år.
.
Slik jeg har tolket disse rådgiverstillingene, får innehaverne flere råd enn de gir. Politisk lovende rekrutter (akkurat) må få trening, og et departement er en glimrende øvingsarena. Gjennom årene har det vært en rekke sentrale politikere som har gått i en god rådgiverskole. I utenriksdepartementet var f.eks. nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen rådgiver i 1992.

Det synes ikke som om noen av de skiftende regjeringer de siste 20 årene har vært  spesielt opptatt av faglig bakgrunn eller erfaring hos de som blir politiske rådgivere.

Uansett syn på militærnekting før og nå, Atle Ottesen sier det som trengs i denne saken: «Jeg får den opplæringen jeg trenger, og skal være politiker ikke soldat».

I diskusjonen om fortid og nåtid kan det - uten noen som helst sammenligning eller direkte sammenheng - være interessant å ta med seg at både Einar Gerhardsen og Oscar Torp (statsminister, stortingspresident, statsråd i fire departementer, bl.a. forsvars-) ble dømt til fengsel for militærnekting.

Blogglisten

mandag 24. september 2012

De ventet i 25 år



 Jeg tror ikke det store flertallet i Møre bispedømme ville reagert som Odd og Wenche fryktet. Men jeg skjønner deres betenkninger.


 En del kristne  finner belegg i Bibelen for at gjengifte ikke kan godtas. Men
 mellommenneskelige forhold er stadig gjenstand for forandringer og meningsforskjeller. Derfor bør vi nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt.
  
Enkeltord fra Bibelen brukes av noen som belegg for sine menneskebud. Men det er bare i lys av hele Bibelen at vi kan se hva det enkelte ord betyr. Det er bare gjennom det prismet som Kristus selv er, at vi får lys over Ordet og at Skriften blir klar nok.

Det har også bidratt til at kirken i visse spørsmål har forandret mening. endringer som har funnet sted i kirken i holdningen til slaveri, i synet på kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn, og i forhold til skilsmisse og gjengifte. Vi har grepet Jesu budskapbedre ved ny skriftbruk. 
 

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.
Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.


Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.


 Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne.


Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Blogglisten