onsdag 8. april 2009

"Kor e' alle heltene?" (5): Lovise

Misjon skaper kultur - mer enn ullstrømper - bygge demokrati og velferd - Lovise som heltidsfrivillig i Hong Kong

For fire år siden besøkte jeg en misjonær-venn i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Da jeg kom med et lite fly, måtte min venn misjonæren først sørge for å tette de verste hullene i det lett skrånende jordstykket før landing.
Bakgrunnen var at gumuz-folket nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk, en utvidet identitet.

Dette er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme. De som i dag måtte sitte lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakke nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Arthur Klæbo skrev om ”Ullstrømper til Afrika”. Den forteller med varme om de mange som brukte de muligheter de hadde til å sende ut norske misjonærer. Men dette er sannelig ingen dhelekkende betegnelse for det arbeidet norske misjonsorganisasjoner gjør i tillegg til ren forkynnelse og kirkebygging. De et viktig og relevant arbeid på områder som er helt vesentlige for byggingen av demokrati, framgang og velferd i en rekke afrikanske, asiatiske og søramerikanske land. Spør bare hvor mange statsråder på Madagaskar som har forstått Stavanger-dialekten gjennom årene.

Misjonærer er ikke overmennesker. Ikke ufeilbarlige. De har i løpet av 167 års norsk misjonsvirksomhet i likhet med alle andre vært barn av sin tid. De har, som alle oss andre, gjort sine feil, tatt gale avgjørelser, i enkeltsaker sviktet nestekjærlighets-imperativet.

Men totalt sett har norsk misjon mye positivt for utviklingen. I dag ser vi at norske misjonærer mer og mer blir tjenere for den lokale kirke i de land de blir bedt om å komme til. Og det er ingteressant at nå kommer det misjonærer, prester, fra sør til Norge og tar bolig midt iblant oss.

Jeg har møtt mange misjonærer i marken. Mange med svært kjente navn i misjonskretser. Men den som har gjort størst inntrykk på meg er lite kjent: Lovise Haraldstad fra Marnardal.
Jeg traff henne i Hong Kong, på et barnehjem, Mark Memorial Home, i flyktningeleiren Rennes Mill, der hun arbeidet som frivillig 7 dager i uken året rundt fra 1970-89.

Hun fortalte meg at hun fikk misjonskall da hun var 8 år gammel - "en misjonær kom på besøk og fortalte om barna i hedningsland. Jeg gikk i 2.klasse, satt på pulten min og sa til meg selv: "Dette skal jeg gjøre. Siden har kallet fulgt meg".
Men det skulle ta tid. Hun måtte være hjemme og stelle foreldrene. I 1966 var de døde begge to, og da var Lovise 48 år gammel. Hun dro til Oslo og tok et kurs på Ansgar bibelskole, for hun visste at hun skulle bli misjonær, hun visste bare ikke hvordan.
En dag fikk hun et brev med noen penger fra en mann på Sørlandet. "Han var blitt mint av Herren om å ta kontakt". Lovise dro til England, og pengene rakk tiol engelskstudier i 3 måneder. "Lærerne rettet og rettet, og jeg strevde og sleit, aldri hadde de vel hatt en slik elev".
Hun klarte eksamen.

Men hvem ville satse på en 50-åring som misjonær-novise? Lovise visste bare at hun måtte. Nye penger fra Sørlandet skaffet henne billett til Hong Kong. "Jeg meldte meg inn på et college for å lære kantonesisk. Leste dag og natt. Skrev skrifttegn på brunt papir og hengte opp på vegger og i taket."

Etterhvert fikk hun kontakt med Orientmisjonen(Norges minste misjonsorganisasjon, og med minimal pengestøtte havnet hun i et barnehjem midt i flyktningslandsbyen. Som frivillig.
Resten av historien har jeg ikke fra henne, Lovise var alt for beskjeden til å si noe om sin innsats. Desto mer sa personalet på barnehjemmet. De rosende adjektivene sto i like tett kø som lokalbefolkningen i bussene her i Goat. Florence Nightingale of Mark Memorial Home", kalte de "Auntie" Lovise. Hun brukte ikke penger på seg selv, alt bgikk til barna. Hun laget klær til dem, kjøpte medisiner, plastret,var som en mor. Aldri under 12 timers arbeidsdag.
Da hun fikk Caltex Social Award for sin innsats, gikk alle 100.000 dollar til utvidelse av barnhjemmets tilbud

Og jeg ser henne fremdeles for meg, som mor til 100 unger som trengte hjelp til klærne, medisiner mot mageknip, trøst i motgang, men først og fremst kjærlighet.
"Jesus har gitt meg alt, så jeg skal bli i Rennes Mill så lenge det er bruk for meg", sa hun.
Hun sitter i døråpningen med gitaren, med utsikt over de små steinhusene med eternitt-tak og de siste restene av flyktningeleirens skur av tjærepapp og sekkefiller. Hun synger om Jesus for barna som strømmer til. Trøster og oppmuntrer, er oppriktig interessert i hver enkelts sorger og gleder.
Til det siste var hun trofast mot det kallet hun fikk som 8-åring.

Det er mangt og mange en glemmer, men jeg vil huske Lovise. Brukte sitt liv i tjeneste for andre.
En hverdagshelt.

1 kommentar:

  1. Hei, så utrolig rart, sitter her og nileser til eksamen i kirkehistorie, og så detter navnet til min mors tante Lovise inn i hodet, og jeg får for meg å "google" henne. Mamma snakker stadig om henne, som en av familiens helter, og ikke minst en av mammas helter. Jeg har så lyst til å lære mer om henne, og så fantastisk å få et gløtt inni hennes verden gjennom din blogg! Og som en hyggelig nyhet fra dagen i dag, så er hennes søsters barnebarn misjonær den dag i dag:)

    SvarSlett