Medienes nærhetskriterium - India neglisjeres - folkemord på Sri Lanka - maktesløst verdenssamfunn
GOA: "Mjøndøling blir i India trass uro" lød toppoppslaget over 7 spalter i Drammens Tidende dagen etter at Indira Gandhi ble myrdet i oktober 1984. Det er naturligvis ikke typisk for norsk dekning av det som skjer i verdens største demokrati, men det forteller noe om det jeg vil kalle nærhetskriterium. Norske medier ofrer ikke situasjonen i India særlig stor oppmerksomhet, slik det også gjelder for mange andre både fredelige og voldelige hverdager rundt om i verden.
Det er begrenset hva vi kan få med oss. Jo nærmere Norge, jo større betydning for Norge, jo flere kjente nordmenn som bor i et område eller er på besøk, dess bredere dekning. (Typisk håpløs nærhetsfaktor gjorde at jeg i min redaktørtid i Romsdals Budstikke på slutten av 60-tallet laget overskriften: "Frøken Norge 1/4 moldenser"). Nærhets- og interessetenkningen gjør at en ferjeulykke med 250 døde i Indonesia i beste fall får en notis, mens det er vanskelig å unngå de dramatiske spørsmål om hvordan det egentlig er fatt med landslagsspillerens ankel.
Hver morgen leser jeg nå The Times of India, trolig den mest innflytelsesrike av landets noe over 2100 dagsaviser(ialt ca. 62 800 aviser, på engelsk, hindi og 93 andre språk),den trykkes i 17 byen og har et opplag på ialt vel 2,5 millioner. Broadsheet, 6-8 spalter på sidene.
Jeg merker plutselig hvordan min interesse for valget i april stiger enormt når den daglige avisbunken er borte (mediedinosaurer som meg foretrekker helt klart å lese reflekterende og innsiktfulle kommentarer på papir fremfor på nettet)og nærheten er påtagelig, selv med base i resorten "Whispering Palms" påden gamle hippiestranden Candolim. I dag var det ikke politikk, men toppoppslaget "The silent horror of the war in Sri Lanka", som fanget interessen.
Forfatteren ("Guden for små ting") og aktivisten Arundhati Roy spør:
"Når drapene fortsetter, når titusener mennesker plasseres i konsentrasjonsleire, når 200.000 trues av sultedøden, og når det bare er et spørsmål når vi får et folkemord - da hersker dødens stillhet i India. Det som skjer i Sri Lanka er en kolossal humanitær tragedie. Verdenssamfunnet må gripe inn før det er for sent."
Hun viser til at de få øyevitne-rapportene er en fortelling om "et mareritt i helvete", og fremholder at det som skjer i gjennom regjeringens rasistiske oppgjør med tamiltigrene, er sffektivt skjult for innsyn.
Hvis det er stille i India, har det faktisk vært ganske mye oppmerksomhet i norske medier rundt en væpnet konfliktet som har pågått i over 26 år og vært en ulykke for befolkningen, med rundt regnet 70.000 døde.
Vi vet (eller burde vite) mer om det som skjer blant de vel 21 millioner innbyggerne på Sri Lanka en blant de over 1 milliard som bor i naboen i nord, egentlig er India et kontinent alene. Nærhets- og interesseutslaget her skyldes naturligvis den i flere år norskledede fredsprosessen, som startet med Erik Solheims besøk til tamiltigrenes hovedkvarter høsten 2000,og fredsavtalen mellom LTTE og Sri Lankas regjering i 2002.
Det kan sies mye frem og tilbake om Norges opptreden på Sri Lanka. Én hovedkritikk går på at de norske fredsmeglerne ga altfor stor makt til geriljaen/frigjøringsbeveglsen tamiltigrene, som bl.a har brukt selvmordsaksjoner som militært og politisk våpen. I 2006 takket Sri Lankas president Norge for forsøkene på å legge til rette for denne fredsprosessen. "De har også forsøkt å løse dette i så mange år, men de har feilet forferdelig."
Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann, Morten Høglund har vært et par ganger på Sri Lanka, og oppsummerte nylig sin oppfatning slik: "Regjeringsstyrkene og regjeringen har på ingen måte oppført seg slik en ansvarlig regjering må og skal gjøre. Og de har ikke strukket ut den hånda til den tamilske sivilbefolkning som er nødvendig for å skape stabilitet.
Samtidig er LTTEs metoder ofte grusomme og totalitære. Og mitt inntrykk er at mange tamiler har blitt "fanget" av LTTEs militære styrker. LTTE har også vist at de er relativt totalitære der de tidligere har administrert og hatt kontroll."
Mens Arunhati Roy slår hardt til mot indiske myndigheters og medias taushet, refererte for bare en uke siden Dagsavisens medarbeider Erik Selmer fra den engelskspråklige Sunday Times på Sri Lanka at 150.000 mennesker i den såkalte «ikkeangrepssonen», ifølge øyenvitnerapporter og dokumentasjon fra FN, er utsatt for daglig bombardement og i ferd med å gå tomme for vann og medisiner.
FN advarer om at de risikerer å bli drept av regjeringsgranater hvis de blir værende, og i fare for å bli skutt av Tigrene dersom de forsøker å flykte. Diplomater i Colombo frykter avslutningen på borgerkrigen kan ende i en omfattende humanitær katastrofe.
Både ledende FN-representanter i Sri Lanka og internasjonale hjelpeorganisasjoner har voktet seg vel for å kritisere myndighetene. Frykten er stor i organisasjonene for at åpen kritikk vil føre til at de blir kastet ut av landet på et tidspunkt da behovet for nødhjelp er større enn noen gang før.
Siden regjeringshærens offensiv i slutten av januar har rundt 3.000 tamiler, de fleste sivile, blitt drept. "Situasjonen er desperat", sier Sophie Romanens i Det internasjonale Røde Kors.
Står verdenssamfunnet maktesløst? Også her?
mandag 30. mars 2009
lørdag 28. mars 2009
Når lysene forblir tent derhenne
GOA: ”Slukke lyset en time?” spurte han som masserte min temporært dårlige fot. ”Der jeg bor i Kerala har vi problemer med å få lyset på.” Han skjønte ikke problemstillingen da jeg fortalte ham om Earth Hour, bevegelsen som startet i Sidney i 2007. Poenget er at 29.mars skal alle lys slukkes i en time, for å markere nødvendigheten av å redusere verdens samlede energiforbuk i kampen mot global oppvarming og alla kalamiteter som vil bli konsekvensene.
”I India har vi markert “Earth Hour” i mange år. Elektrisiteten forsvinner ofte i flere timer.Jeg tror de fleste indere er medlemmer av eliteklubben som sparer strøm. Til en forandring får klubben en visitt av den øvrige verden 29. mars.” Slik skriver G. Singh fra Gurgaon på websiden til The Times of India
Konsensusen blant de større indiske byene om å la bryterne stå på, kommenteres livlig i massemedia i et land med over en milliard innbyggere. "Stupid kapitalistisk måte å dekke over skyld". "Hvis de store byene kunne slukke lysene en time, ville kanskje vi i denne byen slippe kutt 4 timer daglig om vinteren og 6 om sommeren". "Der jeg bor har vi bare strøm 8 timer hvert døgn". "Metaforisk er dette som 2 minutters stillhet for å hedre en avdød. Det bringer ham ikke tilbake, men vi kan bruke 120 sekunder til å reflektere over vedkommendes liv og hva det kan fortelle oss".
Og det er vel noe i den retning han mener, Earth Hour-sjef Andy Ridley. "Den
viktigste grunnen til at vi gjør det, er at vi ønsker folk skal tenke, selv om det bare er i en time, på hva de kan gjøre for å minske sine avtrykk etter CO2-utslipp og ideelt sett ta det med seg utover den ene timen."
Men vil det bety noe som helst at i alt 829 landemerker allerede er eller vil bli mørklagt i løpet av de neste timene? Peterskirken i Roma, Egypts pyramider, Eiffeltårnet i Paris og Empire State Building i New York - kan de hjelpe oss til å bli mer energibevisste i det små, i det daglige, men først og fremst engros stater og myndigheter imellom?
Norske husholdninger bruker i snitt 1.800 kilowattimer til belysning. Dette gir et klimagassutslipp på omtrent 2,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Hvis all norsk husholdningsbelysning slås av i én time vil det spare miljøet for cirka 240 tonn CO2-ekvivalenter. Det tilsvarer åtte flyavganger mellom Oslo og Stavanger, viser beregninger Vårt Land har gjort.
Kritikere hevder at på grunn av alle stearinlysene som tennes og lommelyktene som brukes, slippes det ut mer CO2 enn det hadde blitt sluppet ut med lyset på.
Kanskje kan man si at denne timen vil minne en del på klimakrisen, skape en bevissthet som i neste omgang gjør at velgere stemmer på partier og program som tar problemene på alvor. For det er politikerne som må fatte de upopulære vedtak som igjen fører til handlinger som vil gjøre noen inngrep forbruksvaner hos industrilandenes innbyggere (som f.eks. å fly charter til India).
Det er uansett bra å gå over til sparepærer og gjøre sitt i det daglige. Men våre barnebarn vil sitte i klimaklisteret dersom ikke politikerne i dag treffer de tiltak som må til for å dempe f.eks. CO2-utslipp: mindre personbilbruk, mer kollektivtransport, alternative energikilder osv.
Earth Hour er en symbolsak, ikke av de tiltak som i seg selv kan gjøre noen som helst forskjell. Jeg er i 80-20 modus. 20 for troen på en times bevisstgjøring og resultater av det på lang sikt. 80 i enighet med Mickey Gjerris fra Center for Bioetik og Risikovurdering på Københavns Universitet. Han frykter Earth Hour vil skade kampen for klimaet, og han kjenner ikke en eneste klimaforsker som er begeistret for kampanjen:
"Den er enda et eksempel på økende graden av klimapop, som ikke tar hensyn til de reelle utfordringene vi står overfor. Risikoen er at det blir vanskeligere å trenge gjennom støyen med de viktige og effektfulle tiltakene. Til slutt ender vi med at folk generelt synes klimainnsats er noe tull", sier han til Kristeligt Dagblad.
I Norge hjelper det uansett lite med en times mørklagt Opera, Coca Colas neonskilt, Nidarosdomen og keplerstjernen på Gardermoen. Vårt økende CO2-utslipp, ikke minst fra olje- og gassvirksomhet, og våre forsøk på å unndra oss konkrete tiltak (jfr. min blogg for 2-3 uker siden og Dagens Næringsliv glimrende gjennomgang av kvoteproblematikken forrige helg)er ingen reklame for konkret vilje til reduksjon.
I India blir det fortsatt lys om 11 minutter (klokken er her 19.58) - der de har lys.
”I India har vi markert “Earth Hour” i mange år. Elektrisiteten forsvinner ofte i flere timer.Jeg tror de fleste indere er medlemmer av eliteklubben som sparer strøm. Til en forandring får klubben en visitt av den øvrige verden 29. mars.” Slik skriver G. Singh fra Gurgaon på websiden til The Times of India
Konsensusen blant de større indiske byene om å la bryterne stå på, kommenteres livlig i massemedia i et land med over en milliard innbyggere. "Stupid kapitalistisk måte å dekke over skyld". "Hvis de store byene kunne slukke lysene en time, ville kanskje vi i denne byen slippe kutt 4 timer daglig om vinteren og 6 om sommeren". "Der jeg bor har vi bare strøm 8 timer hvert døgn". "Metaforisk er dette som 2 minutters stillhet for å hedre en avdød. Det bringer ham ikke tilbake, men vi kan bruke 120 sekunder til å reflektere over vedkommendes liv og hva det kan fortelle oss".
Og det er vel noe i den retning han mener, Earth Hour-sjef Andy Ridley. "Den
viktigste grunnen til at vi gjør det, er at vi ønsker folk skal tenke, selv om det bare er i en time, på hva de kan gjøre for å minske sine avtrykk etter CO2-utslipp og ideelt sett ta det med seg utover den ene timen."
Men vil det bety noe som helst at i alt 829 landemerker allerede er eller vil bli mørklagt i løpet av de neste timene? Peterskirken i Roma, Egypts pyramider, Eiffeltårnet i Paris og Empire State Building i New York - kan de hjelpe oss til å bli mer energibevisste i det små, i det daglige, men først og fremst engros stater og myndigheter imellom?
Norske husholdninger bruker i snitt 1.800 kilowattimer til belysning. Dette gir et klimagassutslipp på omtrent 2,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Hvis all norsk husholdningsbelysning slås av i én time vil det spare miljøet for cirka 240 tonn CO2-ekvivalenter. Det tilsvarer åtte flyavganger mellom Oslo og Stavanger, viser beregninger Vårt Land har gjort.
Kritikere hevder at på grunn av alle stearinlysene som tennes og lommelyktene som brukes, slippes det ut mer CO2 enn det hadde blitt sluppet ut med lyset på.
Kanskje kan man si at denne timen vil minne en del på klimakrisen, skape en bevissthet som i neste omgang gjør at velgere stemmer på partier og program som tar problemene på alvor. For det er politikerne som må fatte de upopulære vedtak som igjen fører til handlinger som vil gjøre noen inngrep forbruksvaner hos industrilandenes innbyggere (som f.eks. å fly charter til India).
Det er uansett bra å gå over til sparepærer og gjøre sitt i det daglige. Men våre barnebarn vil sitte i klimaklisteret dersom ikke politikerne i dag treffer de tiltak som må til for å dempe f.eks. CO2-utslipp: mindre personbilbruk, mer kollektivtransport, alternative energikilder osv.
Earth Hour er en symbolsak, ikke av de tiltak som i seg selv kan gjøre noen som helst forskjell. Jeg er i 80-20 modus. 20 for troen på en times bevisstgjøring og resultater av det på lang sikt. 80 i enighet med Mickey Gjerris fra Center for Bioetik og Risikovurdering på Københavns Universitet. Han frykter Earth Hour vil skade kampen for klimaet, og han kjenner ikke en eneste klimaforsker som er begeistret for kampanjen:
"Den er enda et eksempel på økende graden av klimapop, som ikke tar hensyn til de reelle utfordringene vi står overfor. Risikoen er at det blir vanskeligere å trenge gjennom støyen med de viktige og effektfulle tiltakene. Til slutt ender vi med at folk generelt synes klimainnsats er noe tull", sier han til Kristeligt Dagblad.
I Norge hjelper det uansett lite med en times mørklagt Opera, Coca Colas neonskilt, Nidarosdomen og keplerstjernen på Gardermoen. Vårt økende CO2-utslipp, ikke minst fra olje- og gassvirksomhet, og våre forsøk på å unndra oss konkrete tiltak (jfr. min blogg for 2-3 uker siden og Dagens Næringsliv glimrende gjennomgang av kvoteproblematikken forrige helg)er ingen reklame for konkret vilje til reduksjon.
I India blir det fortsatt lys om 11 minutter (klokken er her 19.58) - der de har lys.
fredag 27. mars 2009
onsdag 25. mars 2009
India, dødshus og grå stær på samlebånd
Mor Teresas dødshus i Calutta - kjærlighet til medarbeiderne? - brukte briller fra Norge - pioner i mikrokreditt - grå stær ved elvebredden
India i sikte: Jevnt 30 grader i Goa, 25 på det kaldeste om natten.
De 14 dagene på Whispering Palms blir nok noe mer luksuriøse enn oppholdet i Calcutta med kone og tre barn i alderen 5-13 år like før nyttår 1980. Men jeg kommer ikke til å treffe så mange interessante mennesker.
Da Mor Teresa fikk nobelprisen i 1979, hadde den indiske ambassadøren en mottagelse i boligen. Da gjorde jeg en avtale om å besøke arbeidet hennes i Calcutta.
Det var sterkt å gå gjennom de såkalte dødshusene, der det lå forkomne mennesker. Vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.
Mor Teresa besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
"De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet. Når de skal dø, er det viktig at de gjør det foran et kjærlig ansikt."
Det var for øvrig Mor Teresa som holdt det korteste og mest virkningsfulle ledelses-foredraget jeg har hørt om. Det var i Hong Kong, med flere hundre dresskledde business-ledere.
Mor Teresa gikk på talerstolen, så ut over forsamlingen, og sa langsomt og
intenst:
"Kjenner dere medarbeidernes deres?"
Hun tok en liten pause, så ut over forsamlingen før neste spørsmål:
"Er dere glad i dem?"
Og så gikk hun ned og satte seg.
I Calcutta bodde vi hos misjonærene Olav og Brit Hodne. De drev i flere tiår et fantastisk hjelpearbeid. Mor Teresa sa om Hodne: "Hvis du gir en fattig mann fisk, får han mat. Gir du ham en fiskestang, får han arbeid. Jeg gir de fattige mat, Hodne gir dem fiskestangen."
Begge deler er nødvendig. Og det var fantastisk å se idealisme og realisme kombinert hos Hodne. Hvordan han var opptatt av hjelp til selvhjelp, ga flyktningene og de fattige lån slik at de kunne kjøpe vevstoler eller trykkplater til batikkarbeid, skapte små arbeidsgivere som etter hvert kunne høste frukt av egen innsats. ”Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket”, sa Hodne. Han praktiserte begrepet mikrokreditt lenge før noen begynte å bruke begrepet.
Brit Hodne ba om, og fikk i hopetall, brukte briller fra Norge. De fikk neser å sitte på, og kom til nytte. Som et apropos til hjemlig debatt om kvalitet i helsesektoren, kan jeg fortelle om grå stær-dugnaden jeg fikk overvære. Øyenlege Asbjørn Tønjum kom på besøk til Hodne på en toukers dugnad. Den hjalp.
Vi gikk ned til elven sammen med noen damer. En lang rekke ventet på oss, de hadde grå stær.
Grå stær: Inne i øyet, bak hornhinnen sitter en linse som samler synsbildet til et bilde på netthinnen. Denne linsen er helt gjennomsiktig og består av en geleaktig masse. Med årene blir denne linsen mindre gjennomsiktig. 1 av 20 60-åringer og halvpartene av alle 75-åringer har denen formen for stær.
For mange begynner sykdommen med at de blir mer nærsynte. Noen opplever at de slipper å bruke lesebriller. Andre blir mer langsynte og må begynne med briller. Etter hvert opplever de fleste at synet blir tåkete. Ofte kan det være vanskeligere å se ute enn, inne og særlig får mange problem i motlys.
Grå stær behandles med operasjon. Tønjum satte seg ned på en stol, tok frem legekofferten, så over redskapene og var i gang. Kniven gikk raskt og effektivt. Tønjum lagde et lite snitt i øyet for å suge ut den gamle linsen, og erstattet den så med en ny i plast. De opererte takket overstrømmende, gikk over i en ny kø der damer med plaster og gazebind sørget for at de raskt kunne dra hjem.
Ikke helt norsk standard, men neste dag var synet normalt.
India i sikte: Jevnt 30 grader i Goa, 25 på det kaldeste om natten.
De 14 dagene på Whispering Palms blir nok noe mer luksuriøse enn oppholdet i Calcutta med kone og tre barn i alderen 5-13 år like før nyttår 1980. Men jeg kommer ikke til å treffe så mange interessante mennesker.
Da Mor Teresa fikk nobelprisen i 1979, hadde den indiske ambassadøren en mottagelse i boligen. Da gjorde jeg en avtale om å besøke arbeidet hennes i Calcutta.
Det var sterkt å gå gjennom de såkalte dødshusene, der det lå forkomne mennesker. Vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.
Mor Teresa besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
"De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet. Når de skal dø, er det viktig at de gjør det foran et kjærlig ansikt."
Det var for øvrig Mor Teresa som holdt det korteste og mest virkningsfulle ledelses-foredraget jeg har hørt om. Det var i Hong Kong, med flere hundre dresskledde business-ledere.
Mor Teresa gikk på talerstolen, så ut over forsamlingen, og sa langsomt og
intenst:
"Kjenner dere medarbeidernes deres?"
Hun tok en liten pause, så ut over forsamlingen før neste spørsmål:
"Er dere glad i dem?"
Og så gikk hun ned og satte seg.
I Calcutta bodde vi hos misjonærene Olav og Brit Hodne. De drev i flere tiår et fantastisk hjelpearbeid. Mor Teresa sa om Hodne: "Hvis du gir en fattig mann fisk, får han mat. Gir du ham en fiskestang, får han arbeid. Jeg gir de fattige mat, Hodne gir dem fiskestangen."
Begge deler er nødvendig. Og det var fantastisk å se idealisme og realisme kombinert hos Hodne. Hvordan han var opptatt av hjelp til selvhjelp, ga flyktningene og de fattige lån slik at de kunne kjøpe vevstoler eller trykkplater til batikkarbeid, skapte små arbeidsgivere som etter hvert kunne høste frukt av egen innsats. ”Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket”, sa Hodne. Han praktiserte begrepet mikrokreditt lenge før noen begynte å bruke begrepet.
Brit Hodne ba om, og fikk i hopetall, brukte briller fra Norge. De fikk neser å sitte på, og kom til nytte. Som et apropos til hjemlig debatt om kvalitet i helsesektoren, kan jeg fortelle om grå stær-dugnaden jeg fikk overvære. Øyenlege Asbjørn Tønjum kom på besøk til Hodne på en toukers dugnad. Den hjalp.
Vi gikk ned til elven sammen med noen damer. En lang rekke ventet på oss, de hadde grå stær.
Grå stær: Inne i øyet, bak hornhinnen sitter en linse som samler synsbildet til et bilde på netthinnen. Denne linsen er helt gjennomsiktig og består av en geleaktig masse. Med årene blir denne linsen mindre gjennomsiktig. 1 av 20 60-åringer og halvpartene av alle 75-åringer har denen formen for stær.
For mange begynner sykdommen med at de blir mer nærsynte. Noen opplever at de slipper å bruke lesebriller. Andre blir mer langsynte og må begynne med briller. Etter hvert opplever de fleste at synet blir tåkete. Ofte kan det være vanskeligere å se ute enn, inne og særlig får mange problem i motlys.
Grå stær behandles med operasjon. Tønjum satte seg ned på en stol, tok frem legekofferten, så over redskapene og var i gang. Kniven gikk raskt og effektivt. Tønjum lagde et lite snitt i øyet for å suge ut den gamle linsen, og erstattet den så med en ny i plast. De opererte takket overstrømmende, gikk over i en ny kø der damer med plaster og gazebind sørget for at de raskt kunne dra hjem.
Ikke helt norsk standard, men neste dag var synet normalt.
"Mishandling" av mindreårige asylsøkere
Får mye, må gi mye - FN kritiserer Norges behandling av asylsøkerbarn - over 3 år i mottak - Soria Moria ikke oppfylt - enn om barna var norske - "iskalde vinder" - "ekkelt"
Driver Regjeringen barnemishandling når den lar barn leve i år etter år i norske asylmottak? Er det gjestfritt og raust av verdens rikeste land å kaste ut barn som har bodd her i 6-7 år?
Av den som har fått mye, skal mye kreves. Norge har fått mye. Naturgitte ressurser gir oss toppgevinst i verdens-Lotto uten at vi har kjøpt lodd.Men hva med rausheten, gjestfriheten, i dette tilfelle mindreårige asylsøkere?
Hva gjør vi med det faktum at FN gjentatte ganger har kritisert norske myndigheter for behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere?
Hvert år kommer mellom 200 og 300 asylsøkende barn til Norge uten foreldre eller andre omsorgspersoner. Norske barn uten voksne til å ta seg av dem, blir tatt hånd om av barnevernet. De enslige mindreårige asylsøkerne over 15 blir i dag overlatt til UDI, som i motsetning til barnevernet ikke har noen form for spesialkompetanse på barn.
Dagsavisen kan fortelle at mer enn 200 asylbarn har i dag bodd i mottak i mer enn tre år. ”Byråkratisk sommel? Mangel på ressurser?”
Regjeringen skylder på den voldsomme asylanttilstrømmingen som årsak til at disse barna nå ikke får omsorgen de har krav på. Ville den brukt samme argumentasjon om det var et økt antall norske barn som opplevde omsorgssvikt?
Jeg slutter meg helhjertet til Dagsavisens konklusjon: "Behandlingstida må betydelig ned. Snakker man om innstramming, er det her den må komme. Det er også nødvendig å sette tidsfrister for hvor lenge et barn kan hioldes i et asylmottak før det utløser en forpliktelse til varig opphold....For oss synes tre år å være altfor lenge."
Forøvrig: Ros til stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal (KrF) som har stått på, fulgt saken, ikke gitt myndighetene fred. Slik skal det være!
Det har stått mange hjerteskjærende historier om asylbarn i norske medier i den senere Noen med, noen uten omsorgspersoner. Noen er født og oppvokst i Norge, går i norsk barnehage, har norske venner. Det er inhumant å kaste dem ut.
"Barn til knytning til Norge skal tillegges større vekt enn i dag", sa Bjarne Håkon Hanssen i 2006. Det ser vi ikke mye til, på samme måte som vi så at myndighetene ikke la vekt på dette da man ville tvangsutsende et par hundre kurdere, MUFerne, som hadde bodd her i 10-11 år.
I den saken tvang opinionen Regjeringen til å snu. Nå må det kjempes for å få en verdig behandling av de utsatte gruppene.
Kort om saksforløpet:
September 2005. Soria Moria-erklæringen: "Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettsikker flyktning- og asylpolitikk."
"Norge har en klar moralsk forpliktelse til å ta sitt ansvar for mennesker som trenger beskyttelse."
"Regjeringen vil...Forbedre vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge og overføre omsorgsansvaret for disse til barnevernet".
April 2006: Forslag fra Bjørg Tørresdal og Jon Lilletun (begge KrF):Stortinget ber Regjeringen som et engangstilfelle gi de barnefamiliene som pr. i dag har vært i norske mottak i tre år eller lenger, mulighet til å få sakene sine grundig behandlet på nytt, med sterk presumpsjon om at oppholdstillatelse innvilges.
Juni 2006: Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) sender en instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI) og til Utlendingsnemnda (UNE) om å stille i bero asylsøknader som berører barn som har vært i Norge i tre år eller mer. Instruksen betyr at disse sakene ikke blir avgjort før ny lov og forskrift er på plass. Til Dagbladet sier han:
"Vi må forholde oss til at barn raskere opparbeider seg tilknytning til landet enn det voksne gjør. Og av hensyn til barnet må det føre til at flere får bli, selv om medaljens bakside kan være at foreldre som ikke har et beskyttelsesbehov og ikke har samarbeidet med myndighetene om retur, får bli i landet. Det er et dilemma. Det kan gi et signal om at det lønner seg å ikke samarbeide med myndighetene. Men her har regjeringen skåret gjennom av hensyn til barnet."
Oktober 2006: "Barn som er under 15 år og som sitter på asylmottak skal nå få ivaretatt sine tilbud gjennom barnevernet" sier barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. "Dette omfatter dette bare 10 prosent av alle barn på norske asylmottak", fastslår advokat Rikke Lassen.
Januar 2008: Barnevernet overtar omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, i måneden før er dørene til det nye omsorgssenteret på Eidsvoll åpnet.
Oktober 2008: Regjeringen går bort fra løftet om å la barnevernet overta omsorgen for de eldste enslige mindreårige asylsøkerne mellom 15 og 18 år. "Det er ikke praktisk mulig eller faglig forsvarlig å etablere plasser i barnevernet for de eldste barna i 2009."
Marianne Borgen, leder av Redd Barnas Norgesprogram: "Budsjettet er et løftebrudd De eldste asylbarna blir utsatt for systematisk diskriminering. De får et dårligere omsorgstilbud og dårligere rettssikkerhet enn andre mindreårige uten foreldre i Norge."
Oktober 2008: Regjeringen strammer inn asylpolitikken gjennom 13 punkter, blant dem to tiltak som direkte gjelder enslige mindreårige asylsøkere:
"Dublin II-regelverket skal også gjelde enslige mindreårige asylsøkere: Dersom asylsøkeren tidligere har søkt asyl i et annet land, kan Norge returnere søkeren dit. Fra fylte 16 år kan asylsøkeren gis en midlertidig tillatelse uten rett til fornyelse. Asylsøkere fra 16 år får bli til de fyller 18 år, og sendes så hjem."
Flyktningrådgiver Thale Skybak, Redd Barna: "Innvandringsregulerende hensyn må aldri gå på bekostning av barns særskilte behov for omsorg og trygghet, men nå er det akkurat det som skjer. Vi er sterkt kritiske til at barn brukes som virkemiddel i regjeringens innstramming av asylpolitikken."
November 2008: Bjørg Tørresdal stiller spørsmålet: "Regjeringen har varslet en rekke innstramminger i asylpolitikken for å redusere tilstrømming av asylsøkere til Norge. Innebærer disse tiltakene også en strengere praksis i vurderingen av barns tilknytning til riket, og, dersom svaret er nei, hvordan vil statsråden sikre at innstrammingene ikke rammer barn ved at praksis overfor barn og vurderingen av deres tilknytning til riket blir strengere?"
Dag Terje Andersen, statsråd:...."Selv om man etter en helhetsvurdering finner at det foreligger sterke menneskelige hensyn blant annet som følge av barnets tilknytning til Norge, er det ikke dermed gitt at barnet vil få en oppholdstillatelse. I vurderingen av om tillatelse skal gis etter utlendingsloven § 8annet ledd vil det blant annet kunne tillegges vekt om det foreligger omstendigheter som kan medføre utvisning. I noen saker kan det også være slik at hensynet til barnets beste, som i følge barnekonvensjonen skal vurderes i alle saker som gjelder barn, taler for at søknaden avslås/klagen ikke tas til følge. Hvis hensynet til barnets beste taler for at barnet bør være i hjemlandet, vil det kunne føre til at oppholdstillatelse ikke gis...."
Desember 2008: 40 organnisasjoner går sammen om "NESTEKJÆRLIGHET.NO 2008 - OPPROP FOR EN MER HUMAN ASYLPOLITIKK":.
"Regjeringens innstramming i asylpolitikken denne høsten har møtt massiv kritikk fra brede lag i samfunnet.
Den uttalte hensikten med tiltakene er å sende signaler som skal advare 'feil' mennesker mot å komme hit – det vil si de som i følge myndighetene ikke har beskyttelsesbehov.
Men dette betyr at regjeringen direkte rammer mennesker som allerede er her, for å skremme andre fra å komme hit. Og man gjør situasjonen vanskeligere for alle, også de med reelt beskyttelsesbehov.
Det er verken humant eller rettferdig å gjøre forholdene verre for noen for å skremme andre. Det er snarere i strid med fundamentale etiske prinsipper."
Nov.2008 - mars 2009:
Norske sosialdemokrater forvalter sin arv ved å utkjempe politiske slag skulder ved skulder med storkapitalen. Motstanderne har vært folk som Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Flyktningshjelpen. Det smaker – vel, ekkelt. Og det er bare begynnelsen. Anders Heger, Dagsavisen
I bunnen av asylpolitikken ligger det en holdning som er tranghjertet.
Olav Skjevesland, biskop
Ap har gjenerobret posisjonen som Norges mest harry parti. Fra toppen av regjeringsbygget supplerer Stoltenberg seg selv med en iskald asylpolitikk og manisk veisatsing. Hege Ulstein, Dagsavisen
Jeg tror effekten av regjeringens asyl-innstramminger, kan bli en inhuman prosess, ikke minst overfor barna.
Laila Riksaasen Dahl, biskop
Neste gang Stoltenberg hevder at regjeringens hovedoppgave er å gjennomføre det den lovet på Soria Moria, vil han bli møtt med spørsmålet: hva med asylpolitikken? Arne Strand, Dagsavisen
Hvis vi ikke er med liberale i forhold til flyktninger, er det ikke flyktningene det er synd på. Det er oss.
Victor Norman, ex-statsråd, H
Driver Regjeringen barnemishandling når den lar barn leve i år etter år i norske asylmottak? Er det gjestfritt og raust av verdens rikeste land å kaste ut barn som har bodd her i 6-7 år?
Av den som har fått mye, skal mye kreves. Norge har fått mye. Naturgitte ressurser gir oss toppgevinst i verdens-Lotto uten at vi har kjøpt lodd.Men hva med rausheten, gjestfriheten, i dette tilfelle mindreårige asylsøkere?
Hva gjør vi med det faktum at FN gjentatte ganger har kritisert norske myndigheter for behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere?
Hvert år kommer mellom 200 og 300 asylsøkende barn til Norge uten foreldre eller andre omsorgspersoner. Norske barn uten voksne til å ta seg av dem, blir tatt hånd om av barnevernet. De enslige mindreårige asylsøkerne over 15 blir i dag overlatt til UDI, som i motsetning til barnevernet ikke har noen form for spesialkompetanse på barn.
Dagsavisen kan fortelle at mer enn 200 asylbarn har i dag bodd i mottak i mer enn tre år. ”Byråkratisk sommel? Mangel på ressurser?”
Regjeringen skylder på den voldsomme asylanttilstrømmingen som årsak til at disse barna nå ikke får omsorgen de har krav på. Ville den brukt samme argumentasjon om det var et økt antall norske barn som opplevde omsorgssvikt?
Jeg slutter meg helhjertet til Dagsavisens konklusjon: "Behandlingstida må betydelig ned. Snakker man om innstramming, er det her den må komme. Det er også nødvendig å sette tidsfrister for hvor lenge et barn kan hioldes i et asylmottak før det utløser en forpliktelse til varig opphold....For oss synes tre år å være altfor lenge."
Forøvrig: Ros til stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal (KrF) som har stått på, fulgt saken, ikke gitt myndighetene fred. Slik skal det være!
Det har stått mange hjerteskjærende historier om asylbarn i norske medier i den senere Noen med, noen uten omsorgspersoner. Noen er født og oppvokst i Norge, går i norsk barnehage, har norske venner. Det er inhumant å kaste dem ut.
"Barn til knytning til Norge skal tillegges større vekt enn i dag", sa Bjarne Håkon Hanssen i 2006. Det ser vi ikke mye til, på samme måte som vi så at myndighetene ikke la vekt på dette da man ville tvangsutsende et par hundre kurdere, MUFerne, som hadde bodd her i 10-11 år.
I den saken tvang opinionen Regjeringen til å snu. Nå må det kjempes for å få en verdig behandling av de utsatte gruppene.
Kort om saksforløpet:
September 2005. Soria Moria-erklæringen: "Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettsikker flyktning- og asylpolitikk."
"Norge har en klar moralsk forpliktelse til å ta sitt ansvar for mennesker som trenger beskyttelse."
"Regjeringen vil...Forbedre vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge og overføre omsorgsansvaret for disse til barnevernet".
April 2006: Forslag fra Bjørg Tørresdal og Jon Lilletun (begge KrF):Stortinget ber Regjeringen som et engangstilfelle gi de barnefamiliene som pr. i dag har vært i norske mottak i tre år eller lenger, mulighet til å få sakene sine grundig behandlet på nytt, med sterk presumpsjon om at oppholdstillatelse innvilges.
Juni 2006: Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) sender en instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI) og til Utlendingsnemnda (UNE) om å stille i bero asylsøknader som berører barn som har vært i Norge i tre år eller mer. Instruksen betyr at disse sakene ikke blir avgjort før ny lov og forskrift er på plass. Til Dagbladet sier han:
"Vi må forholde oss til at barn raskere opparbeider seg tilknytning til landet enn det voksne gjør. Og av hensyn til barnet må det føre til at flere får bli, selv om medaljens bakside kan være at foreldre som ikke har et beskyttelsesbehov og ikke har samarbeidet med myndighetene om retur, får bli i landet. Det er et dilemma. Det kan gi et signal om at det lønner seg å ikke samarbeide med myndighetene. Men her har regjeringen skåret gjennom av hensyn til barnet."
Oktober 2006: "Barn som er under 15 år og som sitter på asylmottak skal nå få ivaretatt sine tilbud gjennom barnevernet" sier barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. "Dette omfatter dette bare 10 prosent av alle barn på norske asylmottak", fastslår advokat Rikke Lassen.
Januar 2008: Barnevernet overtar omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, i måneden før er dørene til det nye omsorgssenteret på Eidsvoll åpnet.
Oktober 2008: Regjeringen går bort fra løftet om å la barnevernet overta omsorgen for de eldste enslige mindreårige asylsøkerne mellom 15 og 18 år. "Det er ikke praktisk mulig eller faglig forsvarlig å etablere plasser i barnevernet for de eldste barna i 2009."
Marianne Borgen, leder av Redd Barnas Norgesprogram: "Budsjettet er et løftebrudd De eldste asylbarna blir utsatt for systematisk diskriminering. De får et dårligere omsorgstilbud og dårligere rettssikkerhet enn andre mindreårige uten foreldre i Norge."
Oktober 2008: Regjeringen strammer inn asylpolitikken gjennom 13 punkter, blant dem to tiltak som direkte gjelder enslige mindreårige asylsøkere:
"Dublin II-regelverket skal også gjelde enslige mindreårige asylsøkere: Dersom asylsøkeren tidligere har søkt asyl i et annet land, kan Norge returnere søkeren dit. Fra fylte 16 år kan asylsøkeren gis en midlertidig tillatelse uten rett til fornyelse. Asylsøkere fra 16 år får bli til de fyller 18 år, og sendes så hjem."
Flyktningrådgiver Thale Skybak, Redd Barna: "Innvandringsregulerende hensyn må aldri gå på bekostning av barns særskilte behov for omsorg og trygghet, men nå er det akkurat det som skjer. Vi er sterkt kritiske til at barn brukes som virkemiddel i regjeringens innstramming av asylpolitikken."
November 2008: Bjørg Tørresdal stiller spørsmålet: "Regjeringen har varslet en rekke innstramminger i asylpolitikken for å redusere tilstrømming av asylsøkere til Norge. Innebærer disse tiltakene også en strengere praksis i vurderingen av barns tilknytning til riket, og, dersom svaret er nei, hvordan vil statsråden sikre at innstrammingene ikke rammer barn ved at praksis overfor barn og vurderingen av deres tilknytning til riket blir strengere?"
Dag Terje Andersen, statsråd:...."Selv om man etter en helhetsvurdering finner at det foreligger sterke menneskelige hensyn blant annet som følge av barnets tilknytning til Norge, er det ikke dermed gitt at barnet vil få en oppholdstillatelse. I vurderingen av om tillatelse skal gis etter utlendingsloven § 8annet ledd vil det blant annet kunne tillegges vekt om det foreligger omstendigheter som kan medføre utvisning. I noen saker kan det også være slik at hensynet til barnets beste, som i følge barnekonvensjonen skal vurderes i alle saker som gjelder barn, taler for at søknaden avslås/klagen ikke tas til følge. Hvis hensynet til barnets beste taler for at barnet bør være i hjemlandet, vil det kunne føre til at oppholdstillatelse ikke gis...."
Desember 2008: 40 organnisasjoner går sammen om "NESTEKJÆRLIGHET.NO 2008 - OPPROP FOR EN MER HUMAN ASYLPOLITIKK":.
"Regjeringens innstramming i asylpolitikken denne høsten har møtt massiv kritikk fra brede lag i samfunnet.
Den uttalte hensikten med tiltakene er å sende signaler som skal advare 'feil' mennesker mot å komme hit – det vil si de som i følge myndighetene ikke har beskyttelsesbehov.
Men dette betyr at regjeringen direkte rammer mennesker som allerede er her, for å skremme andre fra å komme hit. Og man gjør situasjonen vanskeligere for alle, også de med reelt beskyttelsesbehov.
Det er verken humant eller rettferdig å gjøre forholdene verre for noen for å skremme andre. Det er snarere i strid med fundamentale etiske prinsipper."
Nov.2008 - mars 2009:
Norske sosialdemokrater forvalter sin arv ved å utkjempe politiske slag skulder ved skulder med storkapitalen. Motstanderne har vært folk som Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Flyktningshjelpen. Det smaker – vel, ekkelt. Og det er bare begynnelsen. Anders Heger, Dagsavisen
I bunnen av asylpolitikken ligger det en holdning som er tranghjertet.
Olav Skjevesland, biskop
Ap har gjenerobret posisjonen som Norges mest harry parti. Fra toppen av regjeringsbygget supplerer Stoltenberg seg selv med en iskald asylpolitikk og manisk veisatsing. Hege Ulstein, Dagsavisen
Jeg tror effekten av regjeringens asyl-innstramminger, kan bli en inhuman prosess, ikke minst overfor barna.
Laila Riksaasen Dahl, biskop
Neste gang Stoltenberg hevder at regjeringens hovedoppgave er å gjennomføre det den lovet på Soria Moria, vil han bli møtt med spørsmålet: hva med asylpolitikken? Arne Strand, Dagsavisen
Hvis vi ikke er med liberale i forhold til flyktninger, er det ikke flyktningene det er synd på. Det er oss.
Victor Norman, ex-statsråd, H
mandag 23. mars 2009
Etisk standard for folkevalgte?
Samme regler for ansatte og politikere? - bindes til mangfold? - integrering alltid etisk riktig? - respektere taushetsplikt? - snevrere habilitetsgrenser - sosial dumping - miljø og etikk
Skal de etiske retningslinjene som et bystyre vedtar for de ansatte i kommunen gjelde også for de folkevalgte? Stavanger bystyre vedtok mandag kveld etisk reglement for ansatte. Etter forslag fra Ap ble det vedtatt av det samme regelverk skal gjelde også for de folkevalgte.
Forslaget ble vedtatt, bare FrP og Venstre stemte i mot. Jeg (V) skriver denne bloggen fordi jeg tror de refleksjonene jeg gjør meg, kan være aktuelle i andre kommuner, i andre sammenhenger. Trass i stemmegivningen er neppe Venstres bystyregruppe mindre bevisst på etisk oppførsel enn flertallet. Jeg håper og tror at vårt tid i kommunale organer bekrefter det.
Mitt utgangspunkt er at forholdet folkevalgt - kommunalt ansatt er et annet enn i en bedrift, en institusjon, en organisasjon. Jeg kommer tilbake til dette, men vil først kommentere noen utdrag fra vedtaket i Stavanger:
pkt.1 Formål
...... "Etisk standard skal bidra til at de ansatte (og nå altså også folkevalgte) forholder seg på en etisk forsvarlig og god måte i sitt daglige arbeid, og må ses i sammenheng med kommunens visjon: Sammen for en levende by, og verdier: Er til stede, Vil gå foran, Skaper fremtiden".
På prinsipielt grunnlag: Hvis jeg skulle være uenig i disse visjonene, disse honnørordene (og det er det mange av i Stavanger) og disse verdiene, skal jeg da som folkevalgt være nødt til å følge dem, arbeide etter dem, agitere for dem? Hvis jeg er uenig i at Stavanger skal være en levende by slik det er praktisert i de senere år, hvis jeg skulle mene at kommunen og flertallet av de folkevalgte har et galt syn på hvordan man skaper fremtiden - må jeg da for å holde meg innenfor de etiske grenser være nødt til å tie med kritikk både offentlig og privat, men å arbeide for endringer? Hvis ikke - hva betyr da utdraget av formålsparagrafen?
pkt.2 Samfunnsansvar og yrkesetikk
........"Kommunen skal preges av respekt for ulikhet, slik at mangfold om inkludering blir verdsatt og viser igjen i hele kommunen."
Det kan tenkes at folkevalgte mener at ulikhet i noen sammenheng er viktig. At mangfold og inkludering relatert til innvandrere og asylsøkere ikke er noe å streve etter. Bryter disse den etiske standarden?
Videre: "Ansatte (og folkevalgte) skal forholde seg på en måte som ikke krenker menneskeverdet eller menneskerettighetene."
Hvem definerer sammenhengene? For et par uker siden opplevde vi at menneskerettighetsdomstolen hadde andre definisjoner enn norske statsråder av hvordan en paragraf skal tolkes.
pkt.3 Habilitet
......."Dersom personlige interesser kan påvirke avgjørelsen i en sak en deltar i behandlingen av, skal forholdet tas opp med nærmeste leder".....
Hvem er min nærmeste leder? Gruppeleder Per A. Thorbjørnsen? Ordfører Leif Johan Sevland? I praksis blir det vel kommunens advokat, men han er ikke min leder.
Når det gjelder habilitet, er det forøvrig slik som med begrepet integritet: Det er ikke den folkevalgtes egen definisjon eller lovens definisjon som nødvendigvis må telle, det er hvordan omverdenen oppfatter forholdet. I noen situasjoner og noen sammenhenger er derfor ikke det viktigste å ha rett, eller få rett, men å gjøre rett. Kanskje trekke snevrere habilitetsgrenser enn det en "leder" ville gjøre.
pkt.4 Informasjon
"Fortrolige opplysninger som mottas i forbindelse med arbeidet i kommunen må respekteres og aldri meddeles andre som ikke har krav på opplysningern i henhold til lover og regler?".....
Det kunne tenkes at jeg på et lukket møte i forhandlingsutvalget - (som for øvrig bør nedlegges; de aktuelle forhandlingsspørsmål i enkelte saker med økonomiske interesser som gjør at de må unntas offentlighet, bør kunne behandles i kommunalutvalget, på grønt papir der det er nødvendig) - skulle få opplysninger som omfattes av taushetsplikt. Men hva om jeg oppdaget at egentlig innebar kommunens opplegg en forskjellsbehandling, en særbehandling av en byggherre - bryter jeg da etisk standard om jeg gir hint til journalister om at her er det noe muffens som bør undersøkes nærmere? Hvis alle andre i en sammenheng vil unnta et dokument offentlighet, la være å offentliggjøre navn på alle søkere - bryter jeg da den etiske standard om jeg sørger for at det så åpnebart ikke trenger holdes hemmelig likevel kommer ut?
En varsler må ikke sjelden bryte interne regler for å få få frem en viktig sak i offentligheten. Vi har viktige eksempler både i norsk og utenlandsk historie der det har vært nødvendig å bryte med gjeldende lovtolkning for å få belyst viktige prosesser som allmennheten burde kjenne.
pkt.5 Personlige fordeler
.... "Dersom en ansatt ()og folkevalgt) er i tvil om det forhold er innenfor kommunens etiske standard, skal forholdet tas opp med nærmeste leder."
Igjen: hvilken leder? Er ikke slike dilemma til syvende og sist mitt, og bare mitt? De folkevalgte er innbyggernes ombud for å ivareta deres interesser. Vi skal være forbilder, og det må derfor kunne stille høyere krav til oss. Men ikke gjennom bystyrevedtatte standarder, dette er et personlig ansvar. Det er velgerne som i 2011 skal felle sin dom over våre handlinger og holdninger.
"Av våre sentrale folkevalgte må vi kunne kreve at de oppfører seg minst like bra som normalbefolkningen, og helst noe bedre", sier professor i offentlig rett, Eivind Smith. Enig. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar”, sa Sigrid Undset – det innbyr ennå til ettertanke også når vi bytter kultur med etikk.
Det finnes lovregler som skal følges.Forvaltningsloven kap. 2, samt kommunelovens § 40 nr 3, gir f.eks. bestemmelser om habilitet som også gjelder for folkevalgte. Ogå folkevalgte skal unngå å komme i situasjoner som kan medføre konflikt mellom kommunens interesser og personlige interesser. Norsk lov sier noe om sexkjøp. Osv. Men utover norsk lov er dete ikke uproblematisk å sette opp etiske standarder for folkevalgte.
Jeg stemte naturligvis for det forslag til vedtak som var til behandling i bystyret i går.Det er fornuftige holdninger som må følges av de ansatte. Men god etisk oppførsel kan aldri vedtas av et kommunestyre. Det må bli et resultat av kontinuerlig refleksjon over dilemma man står overfor i den kommunale hverdag. Lover og regler er viktige virkemidler, men er i seg selv ingen garanti for at kommunens ansatte handler etisk. For å få dette til, må det bygges en ”etisk infrastruktur” - et sett av virkemidler som virker sammen mot et felles mål: god etisk praksis.
Kommunen må hele tiden sørge for at dette er en løpende prosess slik at nye problemstillinger fanges opp.
Valg og avgjørelser som ledere og ansatte daglig står overfor, rører stundom ved andre etikkområder enn det som disse etiske retningslinjene tar opp. Jeg tror f.eks. at på bakgrunn av mange hendelser i Norge i den senere tid er det på sin plass med en presisering av at kommunen som oppdragsgiver har et særskilt ansvar for å motvirke sosial dumping.
Kommunens løpende forvalting av natur og miljø får virkninger for nålevende og fremtidige generasjoner, og griper direkte inn i etiske verdivurderinger. Men skal det være noen regler for politikere i denne sammenheng? "Dette er politikk" - men vedtak kan ha etiske konsekvenser, om ikke i denne valgperioden som kanskje om 20 år. Her må det likevel være slik at ulike politiske holdninger til ressursbruk, forurensning og andre viktige miljøspørsmål må brytes; det som er sannhet og konsekvens for en, er forvridning av fakta og helt overdreven dommedagstale for en annen.
Etter min mening er likevel slike spørsmål langt viktigere i etisk sammenheng enn for folkevalgte spørsmål som hvor grensen går for verdien av gaver som mottas o.l.
Etisk standard er noe langt mer enn det som kan nedfelles i et reglement. Har det f.eks. noe med etikk å gjøre hvordan folkevalgte fremstiller andres synespunkter i skrift og tale
Problemet med etiske retningslinjer spesielt for folkevalgte, som er i en helt annen situasjon enn ansatte på alle plan, er at det er lett å tro at når de er vedtatt, har man definert etikkens dilemma. Men slik er det ikke.
Skal de etiske retningslinjene som et bystyre vedtar for de ansatte i kommunen gjelde også for de folkevalgte? Stavanger bystyre vedtok mandag kveld etisk reglement for ansatte. Etter forslag fra Ap ble det vedtatt av det samme regelverk skal gjelde også for de folkevalgte.
Forslaget ble vedtatt, bare FrP og Venstre stemte i mot. Jeg (V) skriver denne bloggen fordi jeg tror de refleksjonene jeg gjør meg, kan være aktuelle i andre kommuner, i andre sammenhenger. Trass i stemmegivningen er neppe Venstres bystyregruppe mindre bevisst på etisk oppførsel enn flertallet. Jeg håper og tror at vårt tid i kommunale organer bekrefter det.
Mitt utgangspunkt er at forholdet folkevalgt - kommunalt ansatt er et annet enn i en bedrift, en institusjon, en organisasjon. Jeg kommer tilbake til dette, men vil først kommentere noen utdrag fra vedtaket i Stavanger:
pkt.1 Formål
...... "Etisk standard skal bidra til at de ansatte (og nå altså også folkevalgte) forholder seg på en etisk forsvarlig og god måte i sitt daglige arbeid, og må ses i sammenheng med kommunens visjon: Sammen for en levende by, og verdier: Er til stede, Vil gå foran, Skaper fremtiden".
På prinsipielt grunnlag: Hvis jeg skulle være uenig i disse visjonene, disse honnørordene (og det er det mange av i Stavanger) og disse verdiene, skal jeg da som folkevalgt være nødt til å følge dem, arbeide etter dem, agitere for dem? Hvis jeg er uenig i at Stavanger skal være en levende by slik det er praktisert i de senere år, hvis jeg skulle mene at kommunen og flertallet av de folkevalgte har et galt syn på hvordan man skaper fremtiden - må jeg da for å holde meg innenfor de etiske grenser være nødt til å tie med kritikk både offentlig og privat, men å arbeide for endringer? Hvis ikke - hva betyr da utdraget av formålsparagrafen?
pkt.2 Samfunnsansvar og yrkesetikk
........"Kommunen skal preges av respekt for ulikhet, slik at mangfold om inkludering blir verdsatt og viser igjen i hele kommunen."
Det kan tenkes at folkevalgte mener at ulikhet i noen sammenheng er viktig. At mangfold og inkludering relatert til innvandrere og asylsøkere ikke er noe å streve etter. Bryter disse den etiske standarden?
Videre: "Ansatte (og folkevalgte) skal forholde seg på en måte som ikke krenker menneskeverdet eller menneskerettighetene."
Hvem definerer sammenhengene? For et par uker siden opplevde vi at menneskerettighetsdomstolen hadde andre definisjoner enn norske statsråder av hvordan en paragraf skal tolkes.
pkt.3 Habilitet
......."Dersom personlige interesser kan påvirke avgjørelsen i en sak en deltar i behandlingen av, skal forholdet tas opp med nærmeste leder".....
Hvem er min nærmeste leder? Gruppeleder Per A. Thorbjørnsen? Ordfører Leif Johan Sevland? I praksis blir det vel kommunens advokat, men han er ikke min leder.
Når det gjelder habilitet, er det forøvrig slik som med begrepet integritet: Det er ikke den folkevalgtes egen definisjon eller lovens definisjon som nødvendigvis må telle, det er hvordan omverdenen oppfatter forholdet. I noen situasjoner og noen sammenhenger er derfor ikke det viktigste å ha rett, eller få rett, men å gjøre rett. Kanskje trekke snevrere habilitetsgrenser enn det en "leder" ville gjøre.
pkt.4 Informasjon
"Fortrolige opplysninger som mottas i forbindelse med arbeidet i kommunen må respekteres og aldri meddeles andre som ikke har krav på opplysningern i henhold til lover og regler?".....
Det kunne tenkes at jeg på et lukket møte i forhandlingsutvalget - (som for øvrig bør nedlegges; de aktuelle forhandlingsspørsmål i enkelte saker med økonomiske interesser som gjør at de må unntas offentlighet, bør kunne behandles i kommunalutvalget, på grønt papir der det er nødvendig) - skulle få opplysninger som omfattes av taushetsplikt. Men hva om jeg oppdaget at egentlig innebar kommunens opplegg en forskjellsbehandling, en særbehandling av en byggherre - bryter jeg da etisk standard om jeg gir hint til journalister om at her er det noe muffens som bør undersøkes nærmere? Hvis alle andre i en sammenheng vil unnta et dokument offentlighet, la være å offentliggjøre navn på alle søkere - bryter jeg da den etiske standard om jeg sørger for at det så åpnebart ikke trenger holdes hemmelig likevel kommer ut?
En varsler må ikke sjelden bryte interne regler for å få få frem en viktig sak i offentligheten. Vi har viktige eksempler både i norsk og utenlandsk historie der det har vært nødvendig å bryte med gjeldende lovtolkning for å få belyst viktige prosesser som allmennheten burde kjenne.
pkt.5 Personlige fordeler
.... "Dersom en ansatt ()og folkevalgt) er i tvil om det forhold er innenfor kommunens etiske standard, skal forholdet tas opp med nærmeste leder."
Igjen: hvilken leder? Er ikke slike dilemma til syvende og sist mitt, og bare mitt? De folkevalgte er innbyggernes ombud for å ivareta deres interesser. Vi skal være forbilder, og det må derfor kunne stille høyere krav til oss. Men ikke gjennom bystyrevedtatte standarder, dette er et personlig ansvar. Det er velgerne som i 2011 skal felle sin dom over våre handlinger og holdninger.
"Av våre sentrale folkevalgte må vi kunne kreve at de oppfører seg minst like bra som normalbefolkningen, og helst noe bedre", sier professor i offentlig rett, Eivind Smith. Enig. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar”, sa Sigrid Undset – det innbyr ennå til ettertanke også når vi bytter kultur med etikk.
Det finnes lovregler som skal følges.Forvaltningsloven kap. 2, samt kommunelovens § 40 nr 3, gir f.eks. bestemmelser om habilitet som også gjelder for folkevalgte. Ogå folkevalgte skal unngå å komme i situasjoner som kan medføre konflikt mellom kommunens interesser og personlige interesser. Norsk lov sier noe om sexkjøp. Osv. Men utover norsk lov er dete ikke uproblematisk å sette opp etiske standarder for folkevalgte.
Jeg stemte naturligvis for det forslag til vedtak som var til behandling i bystyret i går.Det er fornuftige holdninger som må følges av de ansatte. Men god etisk oppførsel kan aldri vedtas av et kommunestyre. Det må bli et resultat av kontinuerlig refleksjon over dilemma man står overfor i den kommunale hverdag. Lover og regler er viktige virkemidler, men er i seg selv ingen garanti for at kommunens ansatte handler etisk. For å få dette til, må det bygges en ”etisk infrastruktur” - et sett av virkemidler som virker sammen mot et felles mål: god etisk praksis.
Kommunen må hele tiden sørge for at dette er en løpende prosess slik at nye problemstillinger fanges opp.
Valg og avgjørelser som ledere og ansatte daglig står overfor, rører stundom ved andre etikkområder enn det som disse etiske retningslinjene tar opp. Jeg tror f.eks. at på bakgrunn av mange hendelser i Norge i den senere tid er det på sin plass med en presisering av at kommunen som oppdragsgiver har et særskilt ansvar for å motvirke sosial dumping.
Kommunens løpende forvalting av natur og miljø får virkninger for nålevende og fremtidige generasjoner, og griper direkte inn i etiske verdivurderinger. Men skal det være noen regler for politikere i denne sammenheng? "Dette er politikk" - men vedtak kan ha etiske konsekvenser, om ikke i denne valgperioden som kanskje om 20 år. Her må det likevel være slik at ulike politiske holdninger til ressursbruk, forurensning og andre viktige miljøspørsmål må brytes; det som er sannhet og konsekvens for en, er forvridning av fakta og helt overdreven dommedagstale for en annen.
Etter min mening er likevel slike spørsmål langt viktigere i etisk sammenheng enn for folkevalgte spørsmål som hvor grensen går for verdien av gaver som mottas o.l.
Etisk standard er noe langt mer enn det som kan nedfelles i et reglement. Har det f.eks. noe med etikk å gjøre hvordan folkevalgte fremstiller andres synespunkter i skrift og tale
Problemet med etiske retningslinjer spesielt for folkevalgte, som er i en helt annen situasjon enn ansatte på alle plan, er at det er lett å tro at når de er vedtatt, har man definert etikkens dilemma. Men slik er det ikke.
Interne ombudsmenn i mediene?
Hvem skal utpeke PFU?- kontinuerlig verdidebatt - frivillige kvalitetsholdninger - lov og regel et svakhetstegn - "uvurderlig ordning" - ombudsmann i Bergens Tidende
Kan interne ombudsmenn styrke den etiske bevissthet i medieredaksjoner? Kan de være bindeledd til publikum som stundom synes det er vanskelig å få en redaksjon i tale når det gjelder spørsmål, klager osv.?
Jevnlig diskuteres pressens etikk i mediene. Senest leste jeg en kronikk av forlegger Anders Cappelen i Aftenposten om reformer av Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Her gjaldt det imøtegåelsesretten, et av de spørsmål som var mest fremme i mine 12 år som medlem av utvalget. "Det bør ikke være slik at presseorganer selv skal være dommer i spørsmålet om hva som er en rettferdig imøtegåelse. Sett fra vanlige borgere, bedrifter og organisasjoners ståsted, er det et sterkt behov for en klarere definisjon av hva imøtegåelsesretten innebærer."
Dette er et innlegg om struktur, skrevet av en som har tapt en PFU-sak, og er på ingen måte spesielt overbevisende i sine anklager mot saksbehandlingen. Jeg har selv i 12 år i PFU fulgt sekretariatets arbeid, og jeg istemmer PFU-leder Odd Isungsets vurderinger i Aftenposten 20.mars.
Aftenposten har hatt flere artikler/kronikker i den senere tid som alle medie-arbeidere kan lese med fordel.
Vi trenger en kontinuerlig verdidebatt om mediene, menneskene og makten.
Pressen må styrke den kritiske samfunnsreportasje og belysningen av maktmenneskers roller, samtidig som det er nødvendig å arbeide for større forståelse i offentligheten for viktigheten av pressens kritiske rolle og funksjon. Innad i mediene er det viktig at alle medarbeidere gjennomtenker virkningen på enkeltmennesker og deres nærmeste av en røffere tone og stadig mer nærgående journalistiske metoder. Og ikke minst bør man også ha i mente virkningene av det samlede volum; alle de store titlene og bildene fra summen av pågående medier.
Lov- og regel-inflasjon er ofte et svakhetstegn i et kultursamfunn. I mediemessig sammenheng er frivillige kvalitetsholdninger langt å foretrekke. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar”, sa Sigrid Undset – det innbyr ennå til ettertanke. Holdninger utvikles når meninger brytes, og holdninger er et viktig mottrekk mot kynisme og kommersialisme. Fraværet av etisk debatt er presseetikkens verste fiende.
”Se at holde justis selv”, heter det i Ibsens ”Rosmersholm”. Etter 34 år som redaktør, leder an Norges Presseforbund på 90-tallet og andre tillitsverv i pressens organisasjoner, er det min oppfatning at selvdømmeordningen har svært mange positive sider. Men selv om uenighet i utvalget i min tid aldri gikk mellom pressens representanter på en side og de ”utenfra” på den andre, bør det naturligvis diskuteres hvor maneg representanter allmennheten skal ha, og om de skal oppnevnes av andre enn pressens organisasjoner. Her må jeg ta med at det er ni år siden jeg sluttet som sjefredaktør, det er ikke alt internt i pressens organisasjoner det er mulig å få med seg, og i en slik posisjon er det viktig å huske Vinjes (ikke Finn Erik, men Aasmunds Olavsson)ord om at "nye ting må få skje, dei og"
Finnes det andre grep i tillegg til selvdømmeordningen gjennom PFU som kan styrke etikkdebatten og selvkritikken?
Om lag 40 aviser på det nordamerikanske kontinent har i noen tiår hatt hver sin ombudsmann. Ombudsmann kaltes jo i gammel tid den som innehadde kongens ombud eller syssel. Ordet er en av de få eksportvarer fra vår hjemlige språkkrets, og i amerikansk tradisjon dreier det seg om en person som sørger for at leserne får bedre muligheter til å bli hørt med sine klager, som skriver interne notater til redaksjonen, og som oftest har en fast ukentlig spalte som omhandler alt fra sviktende etiske vurderinger til dårlig språk.
For noen år siden besøkte jeg ni aviser i USA og Canada,alle med ombudsmenn. Mitt hovedinntrykk var at ombudsmennene selv syntes ordningen fungerte utmerket. De følter at de gjorde et nyttig arbeid for avisen, at publikum er tjent med deres virksomhet.
Utgiverne var meget fornøyde, og hadde ikke sjelden tatt initiativet til å innføre ordningen.
Redaktørene var både-og. Noen følte at de har fått et element inn i redaksjonen som de ikke helt visste hvordan de skal forholde seg til. De fleste var imidlertid glade for å få avlastning på et område de innså hadde vært forsømt og der de følte det var umulig for dem selv å gjøre en systematisk oppfølging.
En del journalister sa at det som kom fra ombudsmannen var omtrent den eneste form for tilbakemelding de fikk, derfor var ordningen bra. Andre var redde for at ordningen skulle føre til at forsiktighet tok overhånd i forhold til pågående, avslørende journalistikk. De fleste mente at en ombudsmanns reaksjoner blir lagt merke til og virker inn på det daglige arbeidet i redaksjonen.
Washington Post var en av de første aviser som innførte denne ordningen. I en samtale jeg hadde med sjefredaktør Ben Bradlee – kjent fra Watergate og ”Alle presidentens menn” – fremholdt han at ”jeg tror alle aviser kan tjene på å ha en som er totalt uavhengig og som vurderer avisens opptreden når det gjelder balanse, rettferdig behandling, nøyaktighet og grundighet. Naturligvis er redaktøren den ultimate ombudsmann, men han har så mye annet som fyller dagen at det simpelthen ikke lar seg gjøre å ha den leserkontakt som ideelt sett er riktig. Ordningen er uvurderlig”.
I 1997 fikk The Guardian i England sin ombudsmann, og noen år senere fikk den danske Politiken en tilsvarende stilling som lesernes representant inn i en redaksjon som er karakterisert som et sted der ”egoene alle er i størrelse XXL og evnen til selvkritikk ligger og mugner innerst på lageret” (Sven Egil Omdal, mediekritiker, i Stavanger Aftenblad).
Noen ombudsmenn kom fra avisens egne rekker, som i Politiken, mens f.eks. Washington Post valgte å ansette dem utenfra, på toårs kontrakt for uavhengighetens skyld.
Det er viktig med selvkritikk, og det er viktig at en redaksjon kommuniserer med sine lesere om mediehverdagens mange problemstillinger.
Et av de feilgrep jeg gjorde som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad var at jeg ikke brukte de gode tidene (det hendte vi måtte kaste ut annonser, det var rett og slett ikke plass til alle dersom det redaksjonelle stoffet ikke skulle drukne helt, pressen hadde begrenset side-kapasitet) til å realisere ombudsmann-institusjonen.
Bergens Tidende har som eneste norske avis tatt et grep. En av avisens tidligere redaktører, Terje Angelshaug, skriver hver lørdag en interessant kommentar. Dels gjelder det saker som er tatt opp av lesere, dels spørsmål han selv velgere å behandle. Avisens dekning av bråk på universiteten er en slik sak, avisens håndtering av spørsmålet om bybane en annen.
Han forklarer avisens arbeidsform og redaksjonelle retningslinjer for leserne, han gir avisens journalister utfordringer og påminnelser. Jeg kjenner ikke reaksjonene i redaksjonen eller blant leserne, men jeg tror andre større aviser kunne ha glede av en slik institusjon.
***
Andre norske ord som er blitt internasjonale er slalåm, quisling og fjord.
En ombudsmann var historisk den som hadde kongens ombud eller syssel, i dag brukes begrepet gjerne om en person med oppdrag å beskytte enkeltpersoners eller gruppers interesser og rettigheter. Mange ombud arbeider med offentlig myndighetsutøvelse, noen også med enkeltpersoners rettigheter overfor andre privatpersoner eller bedrifter (Wikipedia).
I dag er det flere offentlige ombud i Norge.
Sivilombudsmannen - Arne Fliflet. Han er på mange måter en "medspiller for media, i det han i en rekke saker der media klager på myndigheter og institusjoners praktisering av Offenrlighetsloven. Enten han dømmer den ene eller andre veien, er det nyttig lesning å finne på hans nettsider om denne for mediene så viktige lov.
Ombudsmannen for Forsvaret - Kjell SArne Bratli. I forbindelse med saken om eventuell korrupsjon i forsvaret rettet SV kritikk mot Bratli: "Med Bratlis nære bånd til flere forsvarstopper står det helt klart for meg at Forsvarets 16.000 ansatte ikke har noen uavhengig ombudsmann i øyeblikket", sa Bjørn Jacobsen.
Ombudsmannen for sivile vernepliktige - ordningen er etablert som et nemndsordning, bestående av 7 medlemmer som velges av Stortinget for en 4 – års periode av gangen. Formannen for nemnda benevnes Ombudsmannen for sivile vernepliktige.
Likestillings- og diskrimineringsombudet, (tidligere Likestillingsombudet) - Beatre Gangås
Forbrukerombudet - Bjørn Erik Thon.
Barneombudet - Reidar Hjermann. Ombudet skal passe på at lovgivning vedrørende barns interesser etterleves. Det ble diskusjon da Hjermann etter 4 ikke ikke fikk fornyet stillingen. Hun som ble utnevnt, trakk seg 14. februar etter avsløringen om hennes private omgang med barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, en sak som første til statsrådens fall.
Datatilsynet - et norsk, uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Datatilsynets oppgave er å overvåke overholdelse av personopplysningsloven. Georg Apenes har i 20 år vært meget aktiv i denne jobben.
Pasientombudet skal arbeide for å ivareta pasientens behov, interesser og rettsikkerhet overfor helsetjenesten, og for å bedre kvaliteten i helsetjenesten. (Odelstinget vedtok 08.05.08 at pasientombudsordningen i fremtiden også skal omhandle kommunale helse- og sosialtjenester).
Elev- og lærlingombud (elevombud) - fylkeskommunale ombud for elever og lærlinger i videregående opplæring.
En spesiell "ombudmannsvirksomhet" kan man lese om i stortingsmann Odd Einar Dørums bok fra høsten 2008, "Ombudsmann på jobb”, . Der forteller han om noen av de vanskelige politiske sakene han sto ovenfor som justisminister: arbeidet med å forene sosialpolitikk og justispolitikk; rusmisbruk og barne- og ungdomskriminalitet skulle forebygges; terror og organisert kriminalitet skulle bekjempes uten at borgernes rettigheter ble svekket. I disse skjæringspunktene ligger det mange vanskelige dilemmaer for en liberal politiker.
Kan interne ombudsmenn styrke den etiske bevissthet i medieredaksjoner? Kan de være bindeledd til publikum som stundom synes det er vanskelig å få en redaksjon i tale når det gjelder spørsmål, klager osv.?
Jevnlig diskuteres pressens etikk i mediene. Senest leste jeg en kronikk av forlegger Anders Cappelen i Aftenposten om reformer av Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Her gjaldt det imøtegåelsesretten, et av de spørsmål som var mest fremme i mine 12 år som medlem av utvalget. "Det bør ikke være slik at presseorganer selv skal være dommer i spørsmålet om hva som er en rettferdig imøtegåelse. Sett fra vanlige borgere, bedrifter og organisasjoners ståsted, er det et sterkt behov for en klarere definisjon av hva imøtegåelsesretten innebærer."
Dette er et innlegg om struktur, skrevet av en som har tapt en PFU-sak, og er på ingen måte spesielt overbevisende i sine anklager mot saksbehandlingen. Jeg har selv i 12 år i PFU fulgt sekretariatets arbeid, og jeg istemmer PFU-leder Odd Isungsets vurderinger i Aftenposten 20.mars.
Aftenposten har hatt flere artikler/kronikker i den senere tid som alle medie-arbeidere kan lese med fordel.
Vi trenger en kontinuerlig verdidebatt om mediene, menneskene og makten.
Pressen må styrke den kritiske samfunnsreportasje og belysningen av maktmenneskers roller, samtidig som det er nødvendig å arbeide for større forståelse i offentligheten for viktigheten av pressens kritiske rolle og funksjon. Innad i mediene er det viktig at alle medarbeidere gjennomtenker virkningen på enkeltmennesker og deres nærmeste av en røffere tone og stadig mer nærgående journalistiske metoder. Og ikke minst bør man også ha i mente virkningene av det samlede volum; alle de store titlene og bildene fra summen av pågående medier.
Lov- og regel-inflasjon er ofte et svakhetstegn i et kultursamfunn. I mediemessig sammenheng er frivillige kvalitetsholdninger langt å foretrekke. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar”, sa Sigrid Undset – det innbyr ennå til ettertanke. Holdninger utvikles når meninger brytes, og holdninger er et viktig mottrekk mot kynisme og kommersialisme. Fraværet av etisk debatt er presseetikkens verste fiende.
”Se at holde justis selv”, heter det i Ibsens ”Rosmersholm”. Etter 34 år som redaktør, leder an Norges Presseforbund på 90-tallet og andre tillitsverv i pressens organisasjoner, er det min oppfatning at selvdømmeordningen har svært mange positive sider. Men selv om uenighet i utvalget i min tid aldri gikk mellom pressens representanter på en side og de ”utenfra” på den andre, bør det naturligvis diskuteres hvor maneg representanter allmennheten skal ha, og om de skal oppnevnes av andre enn pressens organisasjoner. Her må jeg ta med at det er ni år siden jeg sluttet som sjefredaktør, det er ikke alt internt i pressens organisasjoner det er mulig å få med seg, og i en slik posisjon er det viktig å huske Vinjes (ikke Finn Erik, men Aasmunds Olavsson)ord om at "nye ting må få skje, dei og"
Finnes det andre grep i tillegg til selvdømmeordningen gjennom PFU som kan styrke etikkdebatten og selvkritikken?
Om lag 40 aviser på det nordamerikanske kontinent har i noen tiår hatt hver sin ombudsmann. Ombudsmann kaltes jo i gammel tid den som innehadde kongens ombud eller syssel. Ordet er en av de få eksportvarer fra vår hjemlige språkkrets, og i amerikansk tradisjon dreier det seg om en person som sørger for at leserne får bedre muligheter til å bli hørt med sine klager, som skriver interne notater til redaksjonen, og som oftest har en fast ukentlig spalte som omhandler alt fra sviktende etiske vurderinger til dårlig språk.
For noen år siden besøkte jeg ni aviser i USA og Canada,alle med ombudsmenn. Mitt hovedinntrykk var at ombudsmennene selv syntes ordningen fungerte utmerket. De følter at de gjorde et nyttig arbeid for avisen, at publikum er tjent med deres virksomhet.
Utgiverne var meget fornøyde, og hadde ikke sjelden tatt initiativet til å innføre ordningen.
Redaktørene var både-og. Noen følte at de har fått et element inn i redaksjonen som de ikke helt visste hvordan de skal forholde seg til. De fleste var imidlertid glade for å få avlastning på et område de innså hadde vært forsømt og der de følte det var umulig for dem selv å gjøre en systematisk oppfølging.
En del journalister sa at det som kom fra ombudsmannen var omtrent den eneste form for tilbakemelding de fikk, derfor var ordningen bra. Andre var redde for at ordningen skulle føre til at forsiktighet tok overhånd i forhold til pågående, avslørende journalistikk. De fleste mente at en ombudsmanns reaksjoner blir lagt merke til og virker inn på det daglige arbeidet i redaksjonen.
Washington Post var en av de første aviser som innførte denne ordningen. I en samtale jeg hadde med sjefredaktør Ben Bradlee – kjent fra Watergate og ”Alle presidentens menn” – fremholdt han at ”jeg tror alle aviser kan tjene på å ha en som er totalt uavhengig og som vurderer avisens opptreden når det gjelder balanse, rettferdig behandling, nøyaktighet og grundighet. Naturligvis er redaktøren den ultimate ombudsmann, men han har så mye annet som fyller dagen at det simpelthen ikke lar seg gjøre å ha den leserkontakt som ideelt sett er riktig. Ordningen er uvurderlig”.
I 1997 fikk The Guardian i England sin ombudsmann, og noen år senere fikk den danske Politiken en tilsvarende stilling som lesernes representant inn i en redaksjon som er karakterisert som et sted der ”egoene alle er i størrelse XXL og evnen til selvkritikk ligger og mugner innerst på lageret” (Sven Egil Omdal, mediekritiker, i Stavanger Aftenblad).
Noen ombudsmenn kom fra avisens egne rekker, som i Politiken, mens f.eks. Washington Post valgte å ansette dem utenfra, på toårs kontrakt for uavhengighetens skyld.
Det er viktig med selvkritikk, og det er viktig at en redaksjon kommuniserer med sine lesere om mediehverdagens mange problemstillinger.
Et av de feilgrep jeg gjorde som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad var at jeg ikke brukte de gode tidene (det hendte vi måtte kaste ut annonser, det var rett og slett ikke plass til alle dersom det redaksjonelle stoffet ikke skulle drukne helt, pressen hadde begrenset side-kapasitet) til å realisere ombudsmann-institusjonen.
Bergens Tidende har som eneste norske avis tatt et grep. En av avisens tidligere redaktører, Terje Angelshaug, skriver hver lørdag en interessant kommentar. Dels gjelder det saker som er tatt opp av lesere, dels spørsmål han selv velgere å behandle. Avisens dekning av bråk på universiteten er en slik sak, avisens håndtering av spørsmålet om bybane en annen.
Han forklarer avisens arbeidsform og redaksjonelle retningslinjer for leserne, han gir avisens journalister utfordringer og påminnelser. Jeg kjenner ikke reaksjonene i redaksjonen eller blant leserne, men jeg tror andre større aviser kunne ha glede av en slik institusjon.
***
Andre norske ord som er blitt internasjonale er slalåm, quisling og fjord.
En ombudsmann var historisk den som hadde kongens ombud eller syssel, i dag brukes begrepet gjerne om en person med oppdrag å beskytte enkeltpersoners eller gruppers interesser og rettigheter. Mange ombud arbeider med offentlig myndighetsutøvelse, noen også med enkeltpersoners rettigheter overfor andre privatpersoner eller bedrifter (Wikipedia).
I dag er det flere offentlige ombud i Norge.
Sivilombudsmannen - Arne Fliflet. Han er på mange måter en "medspiller for media, i det han i en rekke saker der media klager på myndigheter og institusjoners praktisering av Offenrlighetsloven. Enten han dømmer den ene eller andre veien, er det nyttig lesning å finne på hans nettsider om denne for mediene så viktige lov.
Ombudsmannen for Forsvaret - Kjell SArne Bratli. I forbindelse med saken om eventuell korrupsjon i forsvaret rettet SV kritikk mot Bratli: "Med Bratlis nære bånd til flere forsvarstopper står det helt klart for meg at Forsvarets 16.000 ansatte ikke har noen uavhengig ombudsmann i øyeblikket", sa Bjørn Jacobsen.
Ombudsmannen for sivile vernepliktige - ordningen er etablert som et nemndsordning, bestående av 7 medlemmer som velges av Stortinget for en 4 – års periode av gangen. Formannen for nemnda benevnes Ombudsmannen for sivile vernepliktige.
Likestillings- og diskrimineringsombudet, (tidligere Likestillingsombudet) - Beatre Gangås
Forbrukerombudet - Bjørn Erik Thon.
Barneombudet - Reidar Hjermann. Ombudet skal passe på at lovgivning vedrørende barns interesser etterleves. Det ble diskusjon da Hjermann etter 4 ikke ikke fikk fornyet stillingen. Hun som ble utnevnt, trakk seg 14. februar etter avsløringen om hennes private omgang med barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, en sak som første til statsrådens fall.
Datatilsynet - et norsk, uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Datatilsynets oppgave er å overvåke overholdelse av personopplysningsloven. Georg Apenes har i 20 år vært meget aktiv i denne jobben.
Pasientombudet skal arbeide for å ivareta pasientens behov, interesser og rettsikkerhet overfor helsetjenesten, og for å bedre kvaliteten i helsetjenesten. (Odelstinget vedtok 08.05.08 at pasientombudsordningen i fremtiden også skal omhandle kommunale helse- og sosialtjenester).
Elev- og lærlingombud (elevombud) - fylkeskommunale ombud for elever og lærlinger i videregående opplæring.
En spesiell "ombudmannsvirksomhet" kan man lese om i stortingsmann Odd Einar Dørums bok fra høsten 2008, "Ombudsmann på jobb”, . Der forteller han om noen av de vanskelige politiske sakene han sto ovenfor som justisminister: arbeidet med å forene sosialpolitikk og justispolitikk; rusmisbruk og barne- og ungdomskriminalitet skulle forebygges; terror og organisert kriminalitet skulle bekjempes uten at borgernes rettigheter ble svekket. I disse skjæringspunktene ligger det mange vanskelige dilemmaer for en liberal politiker.
søndag 22. mars 2009
Mer totalitært SV-program
"Mamma vet best" - hva sier Jens og Jonas? - bedre karakterer - liten økonomisk og sosial forskjell - et sted å lære mer enn å være - styrk læreren - for mye byråkrati og målstyring
Norge i SVs bilde: Staten skal kontrollere mer og mer av livet vårt. Leve intoleransen. Vekk med alternativer.
Dette er min oppsummering av partiets landsmøte. 10.mars skrev jeg en blogg der jeg spurte om SVs nye program ville bli mer totalitært enn liberalt, slik nestleder Audun Lysbakken prøvde å formulere det.
Nå har landsmøtet gjort sine vedtak, og min karakteristikk kan bare forsterkes. "Mamma-vet-best-selv-når-du-er-voksen"-mentaliteten slår igjennom. SV vil påtvinge foreldre og samfunnet forøvrig sin ideologi, det "korrekte" - også med økonomiske midler.
Det er de holdningene som her tyter frem - nei, spruter ut - av landsmøtevedtakene som gjør at SV ikke er spiselig for de av oss som har stor sympati med og varmt støtter f.eks.miljøpolitikken, likelønnspolitikken o.l.
En rekke SV-holdninger kommenterte jeg nærmere i bloggen av 10.mars, derfor bare en kommentar til at vedtaket om at på sikt vil partiet legge ned alle skoler som utgjør et pedagogisk og religiøst alternativ. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få det i den offentlige skolen. SV går rett inn i en autoritær tradisjon der de som er alternativer til det bestående, skal knebles.
Vedtaket er et klart angrep på foreldrerett og religionsfrihet. Det er i strid med den nåværende regjeringens politikk og med det brede forlik med Stortinget som sikret fremtiden for private alternativ til den offentlige skolen.
Private skoler som følger norsk lov og norske læreplaner og som bidrar til mangfold, skal fjernes. Hva sier du, Jens Stoltenberg, tidligere Steinerskole-elev? Hva sier du, Jonas Gahr Støre, aktiv i miljøet rundt Steinerskolen i Oslo?
Vil dere underskrive på responsen fra forbundssekretær Rune Kilander i Steinerskoleforbundet: "Myndighetene viser en utbredt evne til å detaljstyre med det ene pålegget etter det andre. Mange offentlige krav til friskolene går på bekostning av den pedagogiske friheten".
Hva er problemet med private skoler?
Det kan i alle fall ikke være kvaliteten. Disse skolene ligger høyest på karakterstatistikken. I Oslo ligger St. Sunnivas karakterer i kjernefagene langt over gjennomsnittet ellers i landet. I Bergen er de tre beste skolene private.
Rapporten «Frittstående videregående skoler under gammel lov» som er laget av Senter for økonomisk forskning (SØF), konkluderer med at elevene ved de frittstående skolene får litt bedre karakterer enn ved de offentlige skolene.
Private skoler har veldig motiverte lærere, som går samlet mot samme mål. På kristneskoler er gjerne lærerne religiøse, og på Steinerskolene tror lærerne på steinerpedagogikken. Derfor drar de i samme retning.
En ny, dansk rapport viser at tre skolene med høyest gjennomsnittskarakterer er alle private.
Derfor er det kanskje ikke så rart at private skoler har ”muntlige henvendelser om skoleplass nesten daglig helt frem til 2012 og 2013 fra foreldre som vil ha barna inn i åttende klasse” (rektor Gjermund Høgh ved St Paul. skole i Bergen.
Også den kristne Danielsen ungdomsskole, Levende Ord Bibelsenter sin grunnskole og Steinerskolen får søknader fra foreldre som planlegger ungenes skolestart årevis før.
Er private skoler mest for den økonomiske foreldreelite?
Nei. "Det er liten økonomisk og sosial forskjell mellom elevene i offentlige og videregående skoler", skriver forbruker.no som viser to forskningsrapporter. ”Vi ble overrasket over at skolene som helhet ikke preges av skjev rekruttering etter foreldrenes utdanning og sosiale status", sier Håvard Helland i NIFU STEP, som står bak en av rapportene.
Ved norske privatskoler er det altså ikke noen overvekt av barn fra ressurssterke hjem. Farene ved et moderat innslag av privatskoler er små. Det er også interessant å registrere at innvandrerelever er overrepresentert i private grunnskoler.
Mange er bekymret for at private skoler skaper økte sosiale skiller mellom elevene, men ingen har bevist at friskoler og/eller fritt skolevalg fører til større skiller mellom elevene. OECD har aldri laget noen rapport om privatskoler eller fritt skolevalg i Norge. Den forskningen som er gjort, viser ingen segregerende effekt av betydning. Det finnes heller ikke grunnlag for å hevde at offentlig skole er bedre til å skape holdninger til å møte barn som kanskje har en annen bakgrunn enn dem selv. De er heller ikke bedre til å bygge fellesskap og toleranse - avgjørende verdier for at samfunnet vårt skal ha rom for mangfoldet.
Det hevdes at private skoler ”tar ressurer fra fellesskolen”. Det holder ikke. Alle elever i Norge har rett til en skattefinansiert skolegang. Overført på barnehagene vil argumentet bety at et barn som går i en privateid barnehage med offentlige støtte, ”tar ressurser fra fellesbarnehagene”. Uten private barnehager ville Kristin Halvorsens løfte om full barnehagedekning vært lengre unna. De fleste som har barn i private barnehager og firmabarnehager priser seg lykkelig over tilbudet.
Private skoler får i dag tilskudd som er 85 % av driftsutgiftene ved tilsvarende kommunale skoler. Men de får ikke tilskudd til investeringer eller husleie som er ca 1/3 av de totale utgiftene i kommunale skoler. Tallet er derfor bare rundt 60 % av de virkelige utgiftene.
Med interesse registrerer jeg også at norske elever ikke får det timetallet de har krav på. I det siste nasjonale tilsyn med årstimetallet i skolene, viser tallene negative avvik for alle typer skole. Men de private er best,og ligger nærmest opp til kravene.
Tall viser at særlig gutter fra arbeiderklassen og innvandrergutter ønsker en helt annen praktisk utdanning enn den de får i dag. Hva skulle da problemet være med at rørleggere og andre yrkesgrupper vil lage private bransjeskoler?
Viktigere enn å ville stanse aller private skoler, burde det for SV være å løfte den offentlige skolen.
Ikke gjennom pærer og kålrabi, (vi har lest om hvor farlig det kan være å ta imot et eple.
Ikke gjennom heldagsskole, som jeg tror mer tar hensyn til foreldres arbeidssituasjon enn barnas vel.
Skolen skal være et sted for å lære, ikke bare et sted å være, som Odd Einar Dørum sier det. Skolen skal være et undervisningstilbud, ikke et velferdstilbud. Læreren kan ikke være både terapeut, Bård skolemester og litt Jesus.
Det viktigste i dag er å gjøre læreryrket mer attraktivt, mer lønn, tiltak som styrker og sikrer kompetansen hos lærere, utvide allmennlærerutdanningen, og seniortiltak for å beholde verdifull kompetanse i skolen.
Offentlig skole har vært en velsignelse (unnskyld at jeg bruker et ladet religiøst ord, SV)for Norge. Enhetskolen med vekt på felles nasjonal kultur og sosial rettferdighet var lenge en nødvendighet. Og mitt ideal er så langt fra en privat skole med offentlig støtte bak tredjehver busk. Jeg ser godt poenget i Barneombudets spørsmål om "det offentlige skoleverket skal måtte operere med en overkapasitet for å kunne fange opp elever som av ulike grunner vil falle ut av friskolene. Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling, men helt konkret den dag en etablert friskole evt. blir nedlagt. Kommunenes overordnede ansvar for alle elever i kommunen utgjør et ressursbehov og en ressursbruk som ikke er gjort gjeldende for friskolene. Her ligger det an til ulikheter i rammevilkårene, ikke minst knyttet til elever med særskilte behov eller elever med f. eks alvorlige atferdsforstyrrelser. Friskolene må ikke kunne vokse innen en ramme der det offentlige forventes å bære byrdene av de elevene som evt. "faller utenfor". Det bidrar ikke til inspirasjon og mangfold, men bidrar kun til å styrke ulikhetene. En privatisering av tilbudet til de resurssterke og "vellykkede" er ikke til gagn for fellesskapet."
Jeg vil ha en sterk offentlig skole. Dagens lovgivning ønsker heldigvis ikke noe «frislipp», men jeg er overbevist om at alternative skoler er verdifulle og bidrar til å skjerpe de offentlige skolene. For å unngå et ukontrollert frislipp, er det viktig å dimensjonere godkjenningene hensiktsmessig og tillegge lokale folkevalgtes syn vekt.
Jeg håper alle er enige om at det skal være lik tilgang til utdanning og likeverdig grunnutdanning, og at dette skal skje uavhengig av foreldres økonomi. Men i en tid preget av mangfold og differensiering, er det lov å spørre om likhetstanken i skolen går for langt, om skolefellesskapet blitt så byråkratisert, målstyrt og ufritt at vi har fått en offentlig skole med for lite rom for både skolenes, foreldrenes, elevenes og lærernes frihet?
Norge i SVs bilde: Staten skal kontrollere mer og mer av livet vårt. Leve intoleransen. Vekk med alternativer.
Dette er min oppsummering av partiets landsmøte. 10.mars skrev jeg en blogg der jeg spurte om SVs nye program ville bli mer totalitært enn liberalt, slik nestleder Audun Lysbakken prøvde å formulere det.
Nå har landsmøtet gjort sine vedtak, og min karakteristikk kan bare forsterkes. "Mamma-vet-best-selv-når-du-er-voksen"-mentaliteten slår igjennom. SV vil påtvinge foreldre og samfunnet forøvrig sin ideologi, det "korrekte" - også med økonomiske midler.
Det er de holdningene som her tyter frem - nei, spruter ut - av landsmøtevedtakene som gjør at SV ikke er spiselig for de av oss som har stor sympati med og varmt støtter f.eks.miljøpolitikken, likelønnspolitikken o.l.
En rekke SV-holdninger kommenterte jeg nærmere i bloggen av 10.mars, derfor bare en kommentar til at vedtaket om at på sikt vil partiet legge ned alle skoler som utgjør et pedagogisk og religiøst alternativ. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få det i den offentlige skolen. SV går rett inn i en autoritær tradisjon der de som er alternativer til det bestående, skal knebles.
Vedtaket er et klart angrep på foreldrerett og religionsfrihet. Det er i strid med den nåværende regjeringens politikk og med det brede forlik med Stortinget som sikret fremtiden for private alternativ til den offentlige skolen.
Private skoler som følger norsk lov og norske læreplaner og som bidrar til mangfold, skal fjernes. Hva sier du, Jens Stoltenberg, tidligere Steinerskole-elev? Hva sier du, Jonas Gahr Støre, aktiv i miljøet rundt Steinerskolen i Oslo?
Vil dere underskrive på responsen fra forbundssekretær Rune Kilander i Steinerskoleforbundet: "Myndighetene viser en utbredt evne til å detaljstyre med det ene pålegget etter det andre. Mange offentlige krav til friskolene går på bekostning av den pedagogiske friheten".
Hva er problemet med private skoler?
Det kan i alle fall ikke være kvaliteten. Disse skolene ligger høyest på karakterstatistikken. I Oslo ligger St. Sunnivas karakterer i kjernefagene langt over gjennomsnittet ellers i landet. I Bergen er de tre beste skolene private.
Rapporten «Frittstående videregående skoler under gammel lov» som er laget av Senter for økonomisk forskning (SØF), konkluderer med at elevene ved de frittstående skolene får litt bedre karakterer enn ved de offentlige skolene.
Private skoler har veldig motiverte lærere, som går samlet mot samme mål. På kristneskoler er gjerne lærerne religiøse, og på Steinerskolene tror lærerne på steinerpedagogikken. Derfor drar de i samme retning.
En ny, dansk rapport viser at tre skolene med høyest gjennomsnittskarakterer er alle private.
Derfor er det kanskje ikke så rart at private skoler har ”muntlige henvendelser om skoleplass nesten daglig helt frem til 2012 og 2013 fra foreldre som vil ha barna inn i åttende klasse” (rektor Gjermund Høgh ved St Paul. skole i Bergen.
Også den kristne Danielsen ungdomsskole, Levende Ord Bibelsenter sin grunnskole og Steinerskolen får søknader fra foreldre som planlegger ungenes skolestart årevis før.
Er private skoler mest for den økonomiske foreldreelite?
Nei. "Det er liten økonomisk og sosial forskjell mellom elevene i offentlige og videregående skoler", skriver forbruker.no som viser to forskningsrapporter. ”Vi ble overrasket over at skolene som helhet ikke preges av skjev rekruttering etter foreldrenes utdanning og sosiale status", sier Håvard Helland i NIFU STEP, som står bak en av rapportene.
Ved norske privatskoler er det altså ikke noen overvekt av barn fra ressurssterke hjem. Farene ved et moderat innslag av privatskoler er små. Det er også interessant å registrere at innvandrerelever er overrepresentert i private grunnskoler.
Mange er bekymret for at private skoler skaper økte sosiale skiller mellom elevene, men ingen har bevist at friskoler og/eller fritt skolevalg fører til større skiller mellom elevene. OECD har aldri laget noen rapport om privatskoler eller fritt skolevalg i Norge. Den forskningen som er gjort, viser ingen segregerende effekt av betydning. Det finnes heller ikke grunnlag for å hevde at offentlig skole er bedre til å skape holdninger til å møte barn som kanskje har en annen bakgrunn enn dem selv. De er heller ikke bedre til å bygge fellesskap og toleranse - avgjørende verdier for at samfunnet vårt skal ha rom for mangfoldet.
Det hevdes at private skoler ”tar ressurer fra fellesskolen”. Det holder ikke. Alle elever i Norge har rett til en skattefinansiert skolegang. Overført på barnehagene vil argumentet bety at et barn som går i en privateid barnehage med offentlige støtte, ”tar ressurser fra fellesbarnehagene”. Uten private barnehager ville Kristin Halvorsens løfte om full barnehagedekning vært lengre unna. De fleste som har barn i private barnehager og firmabarnehager priser seg lykkelig over tilbudet.
Private skoler får i dag tilskudd som er 85 % av driftsutgiftene ved tilsvarende kommunale skoler. Men de får ikke tilskudd til investeringer eller husleie som er ca 1/3 av de totale utgiftene i kommunale skoler. Tallet er derfor bare rundt 60 % av de virkelige utgiftene.
Med interesse registrerer jeg også at norske elever ikke får det timetallet de har krav på. I det siste nasjonale tilsyn med årstimetallet i skolene, viser tallene negative avvik for alle typer skole. Men de private er best,og ligger nærmest opp til kravene.
Tall viser at særlig gutter fra arbeiderklassen og innvandrergutter ønsker en helt annen praktisk utdanning enn den de får i dag. Hva skulle da problemet være med at rørleggere og andre yrkesgrupper vil lage private bransjeskoler?
Viktigere enn å ville stanse aller private skoler, burde det for SV være å løfte den offentlige skolen.
Ikke gjennom pærer og kålrabi, (vi har lest om hvor farlig det kan være å ta imot et eple.
Ikke gjennom heldagsskole, som jeg tror mer tar hensyn til foreldres arbeidssituasjon enn barnas vel.
Skolen skal være et sted for å lære, ikke bare et sted å være, som Odd Einar Dørum sier det. Skolen skal være et undervisningstilbud, ikke et velferdstilbud. Læreren kan ikke være både terapeut, Bård skolemester og litt Jesus.
Det viktigste i dag er å gjøre læreryrket mer attraktivt, mer lønn, tiltak som styrker og sikrer kompetansen hos lærere, utvide allmennlærerutdanningen, og seniortiltak for å beholde verdifull kompetanse i skolen.
Offentlig skole har vært en velsignelse (unnskyld at jeg bruker et ladet religiøst ord, SV)for Norge. Enhetskolen med vekt på felles nasjonal kultur og sosial rettferdighet var lenge en nødvendighet. Og mitt ideal er så langt fra en privat skole med offentlig støtte bak tredjehver busk. Jeg ser godt poenget i Barneombudets spørsmål om "det offentlige skoleverket skal måtte operere med en overkapasitet for å kunne fange opp elever som av ulike grunner vil falle ut av friskolene. Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling, men helt konkret den dag en etablert friskole evt. blir nedlagt. Kommunenes overordnede ansvar for alle elever i kommunen utgjør et ressursbehov og en ressursbruk som ikke er gjort gjeldende for friskolene. Her ligger det an til ulikheter i rammevilkårene, ikke minst knyttet til elever med særskilte behov eller elever med f. eks alvorlige atferdsforstyrrelser. Friskolene må ikke kunne vokse innen en ramme der det offentlige forventes å bære byrdene av de elevene som evt. "faller utenfor". Det bidrar ikke til inspirasjon og mangfold, men bidrar kun til å styrke ulikhetene. En privatisering av tilbudet til de resurssterke og "vellykkede" er ikke til gagn for fellesskapet."
Jeg vil ha en sterk offentlig skole. Dagens lovgivning ønsker heldigvis ikke noe «frislipp», men jeg er overbevist om at alternative skoler er verdifulle og bidrar til å skjerpe de offentlige skolene. For å unngå et ukontrollert frislipp, er det viktig å dimensjonere godkjenningene hensiktsmessig og tillegge lokale folkevalgtes syn vekt.
Jeg håper alle er enige om at det skal være lik tilgang til utdanning og likeverdig grunnutdanning, og at dette skal skje uavhengig av foreldres økonomi. Men i en tid preget av mangfold og differensiering, er det lov å spørre om likhetstanken i skolen går for langt, om skolefellesskapet blitt så byråkratisert, målstyrt og ufritt at vi har fått en offentlig skole med for lite rom for både skolenes, foreldrenes, elevenes og lærernes frihet?
lørdag 21. mars 2009
Bakglatte ski for Høyre
Tvilsomme målinger skaper overskrifter - termometer må supplere barometer - kan arbeidsledighet og konkursras hjelpe Høyre? - Brustad næringslivets beste venn - storkjeftet Northug
En regel mer enn en unntagelse: Dagbladets politiske barometer har store utslag. (Tror ikke avisen på tallene selv, ettersom saken ikke ligger på nettet?)I dag er det Høyre som får spaltesmellet: Ned 4,1 prosent. Jeg er ikke Høyre-velger, men jeg tror rett og slett ikke på 11,5 pst. Og hvis jeg hadde veddet, ville jeg satt ganske mye på at neste måned går Høyre klart frem - i Dagbladet.
Synovate/MMI gir ofte store utslag. Det skaper overskrifter, men skaper ingen tillit. Norsk presse - også de som ikke nødvendigvis lever av store oppslag, skjønt det har skjedd mye i den retning etter vat de store regionavisene (Aftenposten inkludert) kledde seg i tabloid drakt - er gjennomgående for lite kritiske til enkeltmålinger. Noen er utelukkende opptatt av sine egne målings-abonnementer.
Dagens Næringsliv og Stavanger Aftenblad kjører en nøktern stil med oppsamlingsheat av de månedlige målingene, det gir en mer edruelig situasjonsbeskrivelse.
I mars er det en nesten som å balansere på line over Wall Street å spå noe som helst om valgresultatet. Vi får f.eks. ikke vite hvor mange som sitter på gjerdet, hvordan tallene er vektet (justeringer i forhold til hva de spurte sier om stemmegivningen i 2005, her er det alltid usikkerhetsmomenter, er det spurt via fast-eller mobiltelefon osv. Og vi vet fra tidligere at mange bestemmer - eller ombestemmer - seg i løpet av den siste perioden før valget.
Et barometer brukes pr. definisjon som oftest for å varsle været. Høyt lufttrykk i et område indikerer som regel fint vær, mens lavt trykk indikerer at et lavtrykk er mer sannsynlig. De politiske barometrene varsler i beste fall været i ukene forut, og dessuten er det barometermålinger fra mange stasjoner som gjør at man kan lage kart over lufttrykket. Dessuten må avlesning fra et barometer justeres etter temperaturen derfor er det som regel et termometer festet til barometeret.
Den politiske temperaturen i Norge har vært høy den siste måneden: ytringsfrihet, hijab, Ap-landsmøte, helomvending i kurder-saken, og ikke minst islamiseringen. For noen velgere vil det være vurderinger litt over tid som kan gi endret valgoppførsel.
Jeg synes Erna Solberg er klok som ikke vil kommentere Dagblad-målingen. Høyres generalsekretær "håper" (unnskyld uttrykket, men det er ikke helt på jordet)på at "arbeidsledighet som vil eksplodere og et konkursras i små og mellomstore bedrifter", kan endre situasjonen dersom partiet greier å få fokus på de reelle utfordringer.
Men nå er handlingsregelen fortid, regjeringens gavesentral har det travelt med å finne de riktige størrelser og adressater, og næringsminister Sylvia Brustad er blitt næringslivets beste venn. Riktignok meget tidsbestemt, det er stor forskjell på vennskap basert på nytte og vennskap basert på oppriktighet. Og til de politiske partiene programmer: Løfter kan skaffe deg venner, men det er gjerningene som pleier vennskapet og gjør at det varer.
Hvis vi kan trekke noen konklusjoner av alle meningsmålingene siden nyttår, må det være at Høyre sliter med bakglatte ski, taper bakkespurtene og har lite kraft i frasparkene. Regjeringspartiene har smurt med milliarder og er i siget, men hvis føret endrer seg og klister er nødvendig, kan det skje endringer over målstreken. Blå eller Rød Swix?
En storkjeftet Northug skulle fikse verdenscup'en i Falun i dag, men det var Cologna som slo til og skaffet seg enn så stor ledelse at det skal skje mye i morgen om stillingen i teten forandrer seg. Men hvem er hvem?
Høyre henger ikke med, men staven er ikke brukket.
En regel mer enn en unntagelse: Dagbladets politiske barometer har store utslag. (Tror ikke avisen på tallene selv, ettersom saken ikke ligger på nettet?)I dag er det Høyre som får spaltesmellet: Ned 4,1 prosent. Jeg er ikke Høyre-velger, men jeg tror rett og slett ikke på 11,5 pst. Og hvis jeg hadde veddet, ville jeg satt ganske mye på at neste måned går Høyre klart frem - i Dagbladet.
Synovate/MMI gir ofte store utslag. Det skaper overskrifter, men skaper ingen tillit. Norsk presse - også de som ikke nødvendigvis lever av store oppslag, skjønt det har skjedd mye i den retning etter vat de store regionavisene (Aftenposten inkludert) kledde seg i tabloid drakt - er gjennomgående for lite kritiske til enkeltmålinger. Noen er utelukkende opptatt av sine egne målings-abonnementer.
Dagens Næringsliv og Stavanger Aftenblad kjører en nøktern stil med oppsamlingsheat av de månedlige målingene, det gir en mer edruelig situasjonsbeskrivelse.
I mars er det en nesten som å balansere på line over Wall Street å spå noe som helst om valgresultatet. Vi får f.eks. ikke vite hvor mange som sitter på gjerdet, hvordan tallene er vektet (justeringer i forhold til hva de spurte sier om stemmegivningen i 2005, her er det alltid usikkerhetsmomenter, er det spurt via fast-eller mobiltelefon osv. Og vi vet fra tidligere at mange bestemmer - eller ombestemmer - seg i løpet av den siste perioden før valget.
Et barometer brukes pr. definisjon som oftest for å varsle været. Høyt lufttrykk i et område indikerer som regel fint vær, mens lavt trykk indikerer at et lavtrykk er mer sannsynlig. De politiske barometrene varsler i beste fall været i ukene forut, og dessuten er det barometermålinger fra mange stasjoner som gjør at man kan lage kart over lufttrykket. Dessuten må avlesning fra et barometer justeres etter temperaturen derfor er det som regel et termometer festet til barometeret.
Den politiske temperaturen i Norge har vært høy den siste måneden: ytringsfrihet, hijab, Ap-landsmøte, helomvending i kurder-saken, og ikke minst islamiseringen. For noen velgere vil det være vurderinger litt over tid som kan gi endret valgoppførsel.
Jeg synes Erna Solberg er klok som ikke vil kommentere Dagblad-målingen. Høyres generalsekretær "håper" (unnskyld uttrykket, men det er ikke helt på jordet)på at "arbeidsledighet som vil eksplodere og et konkursras i små og mellomstore bedrifter", kan endre situasjonen dersom partiet greier å få fokus på de reelle utfordringer.
Men nå er handlingsregelen fortid, regjeringens gavesentral har det travelt med å finne de riktige størrelser og adressater, og næringsminister Sylvia Brustad er blitt næringslivets beste venn. Riktignok meget tidsbestemt, det er stor forskjell på vennskap basert på nytte og vennskap basert på oppriktighet. Og til de politiske partiene programmer: Løfter kan skaffe deg venner, men det er gjerningene som pleier vennskapet og gjør at det varer.
Hvis vi kan trekke noen konklusjoner av alle meningsmålingene siden nyttår, må det være at Høyre sliter med bakglatte ski, taper bakkespurtene og har lite kraft i frasparkene. Regjeringspartiene har smurt med milliarder og er i siget, men hvis føret endrer seg og klister er nødvendig, kan det skje endringer over målstreken. Blå eller Rød Swix?
En storkjeftet Northug skulle fikse verdenscup'en i Falun i dag, men det var Cologna som slo til og skaffet seg enn så stor ledelse at det skal skje mye i morgen om stillingen i teten forandrer seg. Men hvem er hvem?
Høyre henger ikke med, men staven er ikke brukket.
torsdag 19. mars 2009
Stein Ørnhøi som SV-spinndoktor
Låste Kristin døren? - "ultimatum" er sterkere - ingen kamel for stor - telt og megafon i skyggenes dal - ikke lenger salt - sosialdemokrati light - definere virkeligheten - heksedoktorer
"Kristin Halvorsen låste døra og kastet nøkkelen". Stein Ørnhøis kommentarer til Dagbladet etter Kristin Halvorsens tale ved åpningen av SVs landsmøte i går, er et sterk forsøk på å være spinndoktor, en som prøver å tolke et budskap slik at opinionen (les: velgerne) skal tro at hun har sagt mer enn hun virkelig sa.
SV-veteranen er strålende fornøyd med at SV-lederen og Kristin Halvorsen "endelig har gitt Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete to ufravikelige krav for fortsatt rødgrønt samarbeid!"
Gjorde hun det? "Ufravikelig"?
Nei.
"Etter Soria Moria var det klart at det ikke ble boring i denne perioden. Nå står slaget på nytt....En samlet miljøbevegelse og svært mange mennesker er enige med oss i dette spørsmålet. Denne saken skal vi vinne."
Og til pressen etterpå: "Det går ikke an å si sterkere enn det jeg gjorde hvor viktig spørsmålet om oljeleting er for oss.
Ikke mulig å si det sterkere? Jo, det gjør det. "Ultimatum" er sterkere.Noen vil kalle dette dobbeltkommunikasjon. Klassisk spinndoktorering. Man sier ett, og håper det skal oppfattes som noe annet. Slik Stein Ørnhøi gjør med begrepet "ufravikelig". Prøve å gå inn i valgkampen med et inntrykk av at SV står og faller med et regjerings-nei til boring i nord, men så kan man etterpå toe sine hender hvis en mektig oljelobby og spesielt Ap i Nord-Norge likevel får det som de vil: "Vi kjempet, men det holdt ikke".
I et utkast til regjeringsuttalelse heter det at "områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja bør gjøres til varig vernede petroleumsfrie områder." Det blir neppe noen spennende debatt på landsmøtet om dette "bør" skal endres til "skal". Når dronning Kristin har sagt at det ikke blir noe ultimatum, er fasit gitt.
I et innlegg i Klassekampen tirsdag stiller en rekke SV'ere spørsmålet: Kan SV sitte i en regjering som setter i gang boring og utvinning? Kan SV delta i en regjering som støtter en ny runde med atomopprustningen og tilkopling til USAs rakettskjold?". Og de beskriver partiets regjeringsstrategi så langt: "Ingen sak er viktigere enn å være i regjering. Ingen kamel er for stor."
De nærmere 20 underskriverne, blant dem både han som er kalt "museumsvokter", Hans Ebbing, Tore Linne Eriksen, Arne Overrein, Erling Outzen og Rune Skarstein, mener at "først valg, så forhandlinger" er en feilaktig strategi.
Det er naturligvis mer behagelig å "arbeide for", "mobilisere for egne primærstandpunkter", "kan ikke si det sterkere", "prioritere", enn utvetydig å trekke opp en grense. Da ville velgerne vite helt konkret hvor partiet overhode ikke hadde slingringsmonn, og hva som det måtte kjempes om.
Et lite parti har mye mer å tjene på og kan påvirke langt sterkere fra regjeringsbygningen enn å slå opp telt i skyggenes dal, heise det rene flagg og bruke megafonen for å nå de som måtte være spesielt interessert i å lytte. Det er åpenbart at det gir økte muligheter til å drive politisk arbeid med fem statsråder, ti statssekretærer og fem politiske rådgivere. For å sitere professor i statsvitenskap Hanne Marthe Narud: "Et parti i regjeringsposisjon tiltrekker seg dyktige personer som ønsker å gjøre en god jobb samtidig som det gir makt og innflytelse."
Lenge var SV et spennende parti som brøt med mange etablerte forestillinger om politisk arbeid, et parti som gjennom å være i opposisjon både til regjeringer litt til høyre for sentrum og litt til venstre for sentrum, var et salttilskudd til den daglige politiske norske grøten.
Kristin Halvorsens vandring rundt den samme grøt, og Stein Ørnhøis spinndoktorale virksomhet, forteller at den tiden er slutt. Partiet har oppdaget at makt er viktigere enn markering. Partiet er blitt sosialdemokrati light.
Venstre fikk i Bondeviks første regjering tre statsråder med to stortingsrepresentanter; det ultimate uttrykk for hva et lite parti kan oppnå. Det er derfor interessant å registrere at der SV følger Bøygen utenom, har Sponheim gjort det krystallklart: "Intet Venstre i regjering uten olje-nei i nord". Men så må det da også sies at sjansene for at partiet skal komme i regjering etter valget er noe mindre enn SVs.
***
Begrepet spinndoktor ble trolig brukt første gang i en lederartikkel i New York Times foran presidentvalget i 1984, i forbindelse med en beskrivelse av det som skjedde etter tv-debatten mellom Ronald Reagan og Walter Mondale. Enkelt sagt dreier det seg om kampen for å definere virkeligheten. Alle "kommunikasjonsrådgivere" er på en måte spinndoktorer, nesten alle i B- og C-klassen. For å lykkes godt må du ha tyngde, velformulerte uttalelser basert på innsikt og erfaring, og et godt nettgverk med journalister, slik Ørnhøi har.
De fleste mektige politikere i verdens demokratier har trollmenn ved sin side. I Indonesia heter de heksedoktorer. i USA - og etterhvert i norsk offentlighet - heter de spinndoktorer. Den danske antropolog Nils Bubandt forteller at dersom en indonesisk sultan vil velges til leder for sin region, allierer han seg med et medium som kan bli besatt av forfedrene og gi sultanen gode råd.
Andre kandidater bruker spåkoner eller kloke mennesker med innsikt i magi for å finne fram til de riktige politiske budskapene, slik at de kan vinne velgerne over på sin side.
I en artikkel på forskning.no 17.mars, har Thomas Hoffmann intervjuet Nils Bubandt, som særlig har lagt merke til tre punkter i sin sammenligning mellom heksedoktorer og spinndoktorer:
1. Forholdet mellom politikeren og heksedoktoren er forholdsvis hemmelig. Ingen vet nøyaktig hvordan samarbeidet foregår, men mediene spekulerer i det og gjør det de kan for å avdekke det.
Under prosessen avviser partene at heksedoktoren har avgjørende innflytelse, men i etterkant vil heksedoktoren forsøke å slå seg opp på å ha stor erfaring med og innsikt i de politiske beslutningene.
2. Heksedoktoren blir betraktet som en person uten moral. Hans viktigste oppgave er å fortelle hvordan politikeren kan holde seg ved makten.
3. Heksedoktoren setter opp skarpe valg og viser konsekvensene for politikeren. De gjør det lettere å treffe beslutninger i en uoverskuelig verden. Det er deretter opp til politikeren å avgjøre om hun vil bruke den kunnskapen eller ikke.
Spinndoktor Ørnhøi gir fra politisk eksperthøyde (men han er fremdeles på jorden, det blir ingen norske turer med JAS Gripen) gode råd og tolkninger i uoverskuelige landskaper.
Uansett: SV har ikke stilt noe ultimatum om olje i nord. Men jeg håper inderlig at det går bedre for partiet i denne saken enn tjenestedirektivet, pensjonsforliket, Norge ut av Afghhanistan, rensing av gasskraftverk fra dag en.
Det er et spørsmål om hvor mange kameler det er plass til på plenen utenfor Stortinget.
"Kristin Halvorsen låste døra og kastet nøkkelen". Stein Ørnhøis kommentarer til Dagbladet etter Kristin Halvorsens tale ved åpningen av SVs landsmøte i går, er et sterk forsøk på å være spinndoktor, en som prøver å tolke et budskap slik at opinionen (les: velgerne) skal tro at hun har sagt mer enn hun virkelig sa.
SV-veteranen er strålende fornøyd med at SV-lederen og Kristin Halvorsen "endelig har gitt Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete to ufravikelige krav for fortsatt rødgrønt samarbeid!"
Gjorde hun det? "Ufravikelig"?
Nei.
"Etter Soria Moria var det klart at det ikke ble boring i denne perioden. Nå står slaget på nytt....En samlet miljøbevegelse og svært mange mennesker er enige med oss i dette spørsmålet. Denne saken skal vi vinne."
Og til pressen etterpå: "Det går ikke an å si sterkere enn det jeg gjorde hvor viktig spørsmålet om oljeleting er for oss.
Ikke mulig å si det sterkere? Jo, det gjør det. "Ultimatum" er sterkere.Noen vil kalle dette dobbeltkommunikasjon. Klassisk spinndoktorering. Man sier ett, og håper det skal oppfattes som noe annet. Slik Stein Ørnhøi gjør med begrepet "ufravikelig". Prøve å gå inn i valgkampen med et inntrykk av at SV står og faller med et regjerings-nei til boring i nord, men så kan man etterpå toe sine hender hvis en mektig oljelobby og spesielt Ap i Nord-Norge likevel får det som de vil: "Vi kjempet, men det holdt ikke".
I et utkast til regjeringsuttalelse heter det at "områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja bør gjøres til varig vernede petroleumsfrie områder." Det blir neppe noen spennende debatt på landsmøtet om dette "bør" skal endres til "skal". Når dronning Kristin har sagt at det ikke blir noe ultimatum, er fasit gitt.
I et innlegg i Klassekampen tirsdag stiller en rekke SV'ere spørsmålet: Kan SV sitte i en regjering som setter i gang boring og utvinning? Kan SV delta i en regjering som støtter en ny runde med atomopprustningen og tilkopling til USAs rakettskjold?". Og de beskriver partiets regjeringsstrategi så langt: "Ingen sak er viktigere enn å være i regjering. Ingen kamel er for stor."
De nærmere 20 underskriverne, blant dem både han som er kalt "museumsvokter", Hans Ebbing, Tore Linne Eriksen, Arne Overrein, Erling Outzen og Rune Skarstein, mener at "først valg, så forhandlinger" er en feilaktig strategi.
Det er naturligvis mer behagelig å "arbeide for", "mobilisere for egne primærstandpunkter", "kan ikke si det sterkere", "prioritere", enn utvetydig å trekke opp en grense. Da ville velgerne vite helt konkret hvor partiet overhode ikke hadde slingringsmonn, og hva som det måtte kjempes om.
Et lite parti har mye mer å tjene på og kan påvirke langt sterkere fra regjeringsbygningen enn å slå opp telt i skyggenes dal, heise det rene flagg og bruke megafonen for å nå de som måtte være spesielt interessert i å lytte. Det er åpenbart at det gir økte muligheter til å drive politisk arbeid med fem statsråder, ti statssekretærer og fem politiske rådgivere. For å sitere professor i statsvitenskap Hanne Marthe Narud: "Et parti i regjeringsposisjon tiltrekker seg dyktige personer som ønsker å gjøre en god jobb samtidig som det gir makt og innflytelse."
Lenge var SV et spennende parti som brøt med mange etablerte forestillinger om politisk arbeid, et parti som gjennom å være i opposisjon både til regjeringer litt til høyre for sentrum og litt til venstre for sentrum, var et salttilskudd til den daglige politiske norske grøten.
Kristin Halvorsens vandring rundt den samme grøt, og Stein Ørnhøis spinndoktorale virksomhet, forteller at den tiden er slutt. Partiet har oppdaget at makt er viktigere enn markering. Partiet er blitt sosialdemokrati light.
Venstre fikk i Bondeviks første regjering tre statsråder med to stortingsrepresentanter; det ultimate uttrykk for hva et lite parti kan oppnå. Det er derfor interessant å registrere at der SV følger Bøygen utenom, har Sponheim gjort det krystallklart: "Intet Venstre i regjering uten olje-nei i nord". Men så må det da også sies at sjansene for at partiet skal komme i regjering etter valget er noe mindre enn SVs.
***
Begrepet spinndoktor ble trolig brukt første gang i en lederartikkel i New York Times foran presidentvalget i 1984, i forbindelse med en beskrivelse av det som skjedde etter tv-debatten mellom Ronald Reagan og Walter Mondale. Enkelt sagt dreier det seg om kampen for å definere virkeligheten. Alle "kommunikasjonsrådgivere" er på en måte spinndoktorer, nesten alle i B- og C-klassen. For å lykkes godt må du ha tyngde, velformulerte uttalelser basert på innsikt og erfaring, og et godt nettgverk med journalister, slik Ørnhøi har.
De fleste mektige politikere i verdens demokratier har trollmenn ved sin side. I Indonesia heter de heksedoktorer. i USA - og etterhvert i norsk offentlighet - heter de spinndoktorer. Den danske antropolog Nils Bubandt forteller at dersom en indonesisk sultan vil velges til leder for sin region, allierer han seg med et medium som kan bli besatt av forfedrene og gi sultanen gode råd.
Andre kandidater bruker spåkoner eller kloke mennesker med innsikt i magi for å finne fram til de riktige politiske budskapene, slik at de kan vinne velgerne over på sin side.
I en artikkel på forskning.no 17.mars, har Thomas Hoffmann intervjuet Nils Bubandt, som særlig har lagt merke til tre punkter i sin sammenligning mellom heksedoktorer og spinndoktorer:
1. Forholdet mellom politikeren og heksedoktoren er forholdsvis hemmelig. Ingen vet nøyaktig hvordan samarbeidet foregår, men mediene spekulerer i det og gjør det de kan for å avdekke det.
Under prosessen avviser partene at heksedoktoren har avgjørende innflytelse, men i etterkant vil heksedoktoren forsøke å slå seg opp på å ha stor erfaring med og innsikt i de politiske beslutningene.
2. Heksedoktoren blir betraktet som en person uten moral. Hans viktigste oppgave er å fortelle hvordan politikeren kan holde seg ved makten.
3. Heksedoktoren setter opp skarpe valg og viser konsekvensene for politikeren. De gjør det lettere å treffe beslutninger i en uoverskuelig verden. Det er deretter opp til politikeren å avgjøre om hun vil bruke den kunnskapen eller ikke.
Spinndoktor Ørnhøi gir fra politisk eksperthøyde (men han er fremdeles på jorden, det blir ingen norske turer med JAS Gripen) gode råd og tolkninger i uoverskuelige landskaper.
Uansett: SV har ikke stilt noe ultimatum om olje i nord. Men jeg håper inderlig at det går bedre for partiet i denne saken enn tjenestedirektivet, pensjonsforliket, Norge ut av Afghhanistan, rensing av gasskraftverk fra dag en.
Det er et spørsmål om hvor mange kameler det er plass til på plenen utenfor Stortinget.
Aviser, tv, banning og kvalitet
Hvalskytteren og frøken Omdal - "Sabla SAS" - Oluf - kunstnerisk virkemiddel - salt uten kraft - Per Bakken og skipper Worse - "The House of the Dead" - nærmere Vårherre - skrift i støv
Banning - kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?
To omveier via Sørishavet, SAS og Stavanger Aftenblad.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt,oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, hvalskytteren topp skjerpet ved harpunen, hvalen som forsvant men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren
Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde den gang et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".
I mine 17 år som sjefredaktør i Aftenbladet var banning fremdeles på fy-listen (men jeg opphevet forbudet mot kondom-annonser, uten at det direkte har med denne saken å gjøre. Påbudet om å bruke blazer var avskaffet før min tid. Jeg ga også journalistene beskjed om å unngå uttrykk som "gi blaffen", uten at det alltid ble fulgt.
Så kommer vi til pinseaften 1990. SAS ville rykke inn en helside i de største avisene, i den hensikt å bedre forholdet til publikum etter en nettopp avsluttet "gå sakte"-aksjon blant flymekanikerne". Blikkfanget på toppen av helsiden og vi snakker ikke om tabloidformat) var et publikumssitat i 96- eller 108-punkt: "Jævla SAS".
Dette mislikte jeg. Det var banning, det var usedvanlig iøynefallende, og det skulle stå på en helside i ved siden av ledersiden, der jeg hadde en aktuell betraktning i forbindelse med den tilstundende høytid (jo, pinsen var og er fremdeles en kristen høytid, tro det eller ikke.
Jeg tok kontakt med annonsebyrået og gjorde det klart at selv om det ville koste avisen inntekter, kom det ikke på tale å bringe annonsen med den opprinnelige ordlys. Litt frem og tilbake, hvoretter jeg til slutt sa at jeg kunne akseptere blikkfanget "Sabla SAS", fordi leserne neppe ville oppfatte det som banning.
Det gjorde de heller ikke. SAS var også fornøyd, selskapet fikk desssuten som bonus avisomtale av vår reaksjon.
Jeg fikk støtte fra biskop Per Lønning (det fikk jeg ikke i alle saker da jeg senere ble Kirkerådsleder): "En del mennesker i dette land er tross alt ennå ikke så avstumpet at de ikke forbinder ord som "jævla" (=djevelsk) og "forbannet", med livets store utfordring: Den kamp mennesket tår i med demoniske krefter i og utenfor seg selv."
Senere kom det frem at "sabla" - i likhet med SAS - er av svensk opprinnelse; forklart av Illustrerad svensk ordbok som "mild svordom i st.f. Jækla o.dyl." Jeg mener likevel at dette langt på vei er en død metafor, nokså tappet for sitt opprinnelige innhold
Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til.
Jeg reagerer fremdeles på banning slik den forekommer bl.a. i enkelte litterære eller filmatiske budskap, og i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samntidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.
Professor Asbjørn Aarseth sa i forbindelse med debatten om banning i 1990 at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signalsierer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører tilpå et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Per Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mpot slutten av femte akt".
Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2009 vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.
Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk,og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"
Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".
Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspille fra Segas:"The House of the Dead: Overkill".Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig telt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.
Jeg tror kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."
En historie fra Aftenbladet til slutt: Tegneren Roar Hagen (nå i VG, forøvrig far til den suksessrike unge skuespilleren Pål Sverre Valheim Hagen) skulle kjøre før omtalte Ingvar Molaug hjem. Roar var ikke den som vasket bilen sin for ofte, og da de kom til parkeringsplassen hadde noen skrevet et kjønnsrelatert bannord i støvet. Da sa Molaug: "Der ser du, Roar, det er dette vi har igjen for å ha lært almuen å skrive!"
Banning - kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?
To omveier via Sørishavet, SAS og Stavanger Aftenblad.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt,oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, hvalskytteren topp skjerpet ved harpunen, hvalen som forsvant men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren
Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde den gang et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".
I mine 17 år som sjefredaktør i Aftenbladet var banning fremdeles på fy-listen (men jeg opphevet forbudet mot kondom-annonser, uten at det direkte har med denne saken å gjøre. Påbudet om å bruke blazer var avskaffet før min tid. Jeg ga også journalistene beskjed om å unngå uttrykk som "gi blaffen", uten at det alltid ble fulgt.
Så kommer vi til pinseaften 1990. SAS ville rykke inn en helside i de største avisene, i den hensikt å bedre forholdet til publikum etter en nettopp avsluttet "gå sakte"-aksjon blant flymekanikerne". Blikkfanget på toppen av helsiden og vi snakker ikke om tabloidformat) var et publikumssitat i 96- eller 108-punkt: "Jævla SAS".
Dette mislikte jeg. Det var banning, det var usedvanlig iøynefallende, og det skulle stå på en helside i ved siden av ledersiden, der jeg hadde en aktuell betraktning i forbindelse med den tilstundende høytid (jo, pinsen var og er fremdeles en kristen høytid, tro det eller ikke.
Jeg tok kontakt med annonsebyrået og gjorde det klart at selv om det ville koste avisen inntekter, kom det ikke på tale å bringe annonsen med den opprinnelige ordlys. Litt frem og tilbake, hvoretter jeg til slutt sa at jeg kunne akseptere blikkfanget "Sabla SAS", fordi leserne neppe ville oppfatte det som banning.
Det gjorde de heller ikke. SAS var også fornøyd, selskapet fikk desssuten som bonus avisomtale av vår reaksjon.
Jeg fikk støtte fra biskop Per Lønning (det fikk jeg ikke i alle saker da jeg senere ble Kirkerådsleder): "En del mennesker i dette land er tross alt ennå ikke så avstumpet at de ikke forbinder ord som "jævla" (=djevelsk) og "forbannet", med livets store utfordring: Den kamp mennesket tår i med demoniske krefter i og utenfor seg selv."
Senere kom det frem at "sabla" - i likhet med SAS - er av svensk opprinnelse; forklart av Illustrerad svensk ordbok som "mild svordom i st.f. Jækla o.dyl." Jeg mener likevel at dette langt på vei er en død metafor, nokså tappet for sitt opprinnelige innhold
Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til.
Jeg reagerer fremdeles på banning slik den forekommer bl.a. i enkelte litterære eller filmatiske budskap, og i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samntidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.
Professor Asbjørn Aarseth sa i forbindelse med debatten om banning i 1990 at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signalsierer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører tilpå et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Per Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mpot slutten av femte akt".
Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2009 vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.
Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk,og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"
Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".
Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspille fra Segas:"The House of the Dead: Overkill".Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig telt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.
Jeg tror kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."
En historie fra Aftenbladet til slutt: Tegneren Roar Hagen (nå i VG, forøvrig far til den suksessrike unge skuespilleren Pål Sverre Valheim Hagen) skulle kjøre før omtalte Ingvar Molaug hjem. Roar var ikke den som vasket bilen sin for ofte, og da de kom til parkeringsplassen hadde noen skrevet et kjønnsrelatert bannord i støvet. Da sa Molaug: "Der ser du, Roar, det er dette vi har igjen for å ha lært almuen å skrive!"
onsdag 18. mars 2009
Ros til regjeringen i kurder-saken
”Det som skjer er en skam, men det er ingen skam å snu”, skrev jeg for noen dager siden da det ble klart at kurdere som har bodd 10-11 år i Norge skulle sendes ut av landet.
Heldigvis – Dag Terje Andersen åpner nå for å gi dem den rettferdighet han brukte som grunnlag for først å støtte utvisningen. At helomvendingen er en gave til et kameltyggende SV foran partiets landsmøte i helgen, behøver ikke å være bevisst, men tanken ligger snublende nær.
Uansett - det viktige er at etter 10 år med slalåm av ulike regjeringer er målet i sikte. Sakene skal vurderes individuelt, men jeg regner stort sette megd positive utfall. Skjær igjennom! Og når det gjelder eventuelle mindre forseelser begått i disse |10 årene, sier jeg med den kurdiseke talsmannen hos Viggo Johansen: Det er menneskelig å feile. Flere Frp-ere kan fortelle noe om det.
De det gjelder har vært integrert, de har fått lov til å jobbe, de har blitt tatt ut av jobb. Ingen annen gruppe har hatt det så vanskelig som disse kurderne. I løpet av 10 år har de knyttet sterke bånd til Norge og nordmenn, barn har vokst opp og fått norske venner.
De det gjelder må sannelig sies å ha oppfylt kravet om ”sterk tilknytning til riket”. Det er helt spesielle omstendighetene knyttet til nettop denne gruppen. Statsråd Andersen fremholdt i i fjernsynet i kveld at regjeringen har følt forpliktelsene overfor en gruppe som har fått forvirrende og skiftende signaler, og som har en sak som "staten ikke har håndtert godt", slik han uttrykte det.m . En kan score lettvinte retoriske poenger på denne raske helomvendingen, men det viktige er realitetene. Ros til regjeringen.
Derimot synes jeg både Erna Solberg (H) og Per Willy Amundsen (FrP) virket både kalde og inhumane da de under de langsiktige konsekvensers kappe prøvde å innta en slags konsekvensposisjon. De trivdes godt i hverandre selskap. Noen forståelse for at dette er en helt spesielt sak, der også Erna Solberg har et åpenbart ansvar, fantes ikke. Her var det klippe,klippe - ut, ut.
Denne saken dreier seg om verdipolitikk og menneskeverd. "Tåler ikke mediepress", sa Solberg om regjeringen. "Høyre tåler ikke Frp-press" er like relevant.
Jeg hadde ventet meg bedre av Høyre.
Heldigvis – Dag Terje Andersen åpner nå for å gi dem den rettferdighet han brukte som grunnlag for først å støtte utvisningen. At helomvendingen er en gave til et kameltyggende SV foran partiets landsmøte i helgen, behøver ikke å være bevisst, men tanken ligger snublende nær.
Uansett - det viktige er at etter 10 år med slalåm av ulike regjeringer er målet i sikte. Sakene skal vurderes individuelt, men jeg regner stort sette megd positive utfall. Skjær igjennom! Og når det gjelder eventuelle mindre forseelser begått i disse |10 årene, sier jeg med den kurdiseke talsmannen hos Viggo Johansen: Det er menneskelig å feile. Flere Frp-ere kan fortelle noe om det.
De det gjelder har vært integrert, de har fått lov til å jobbe, de har blitt tatt ut av jobb. Ingen annen gruppe har hatt det så vanskelig som disse kurderne. I løpet av 10 år har de knyttet sterke bånd til Norge og nordmenn, barn har vokst opp og fått norske venner.
De det gjelder må sannelig sies å ha oppfylt kravet om ”sterk tilknytning til riket”. Det er helt spesielle omstendighetene knyttet til nettop denne gruppen. Statsråd Andersen fremholdt i i fjernsynet i kveld at regjeringen har følt forpliktelsene overfor en gruppe som har fått forvirrende og skiftende signaler, og som har en sak som "staten ikke har håndtert godt", slik han uttrykte det.m . En kan score lettvinte retoriske poenger på denne raske helomvendingen, men det viktige er realitetene. Ros til regjeringen.
Derimot synes jeg både Erna Solberg (H) og Per Willy Amundsen (FrP) virket både kalde og inhumane da de under de langsiktige konsekvensers kappe prøvde å innta en slags konsekvensposisjon. De trivdes godt i hverandre selskap. Noen forståelse for at dette er en helt spesielt sak, der også Erna Solberg har et åpenbart ansvar, fantes ikke. Her var det klippe,klippe - ut, ut.
Denne saken dreier seg om verdipolitikk og menneskeverd. "Tåler ikke mediepress", sa Solberg om regjeringen. "Høyre tåler ikke Frp-press" er like relevant.
Jeg hadde ventet meg bedre av Høyre.
Fotball, NRK og Trond Giske
To merkevarer og konflikt - seere og velgere jages - bruk NRK2 - ""Å, bli hos meg" - fremmedlegionen - Giskes selvmål - pluss til Venstre
NRK har lenge vært en merkevare. Vi er vokst opp med NRK, vi stoler – stort sett – på NRK, vi ser heller store begivenheter på NRK enn på TV2, selv om begge kanaler sender.
Trond Giske er blitt en merkevare. Trond Giske er NRKs generalforsamling, men han er ikke dets sjefredaktør Han er Norges mest profilerte, mest synlige, kulturstatsråd i departementets 27-årige historie. Drivende dyktig. Giske er nr.2 når det gjelder å ha satt varige spor etter seg, han må se seg slått av Lars Roar Langslet, som avskaffet bl.a. NRKs monopol på eteren, og åpnet i første omgang for private radioer.
Nå er Giske igjen i sentrum. Vanligvis sørger han selv for å være der, utstrålingen kommer fra ham. Nå er lyset det satt på ham .
Når to merkevarer dels konvergere, dels kommer i konflikt, vekker det oppmerksomhet.
NRK jager seere. Giske jager velgere, men regjeringen har i det siste jaget bort velgere. Lørdag jaget NRK-TV bort seere. ”Klassefesten” ble sparket opp på tribunen av en begredelig fotballkamp Stabæk – Lillestrøm. NRK gikk rett i en seermessig selvskapt offside-felle og mistet 540.000 seere i forhold til Dan Børges fest forrige lørdag. Senvinterens idrettstapetsering av kanalens sendeskjema ble for mye.
”Se, der fikk NRK fordi noen var dum og ikke beregnet sitt publikum”.
Jeg er over middels fotballinteressert. Men å bruke en hyggelig lørdagskveld midt i mars til å beskue vinterrustne og i betydelig grad overbetalte spillere, ble ikke aktuelt. Takke meg til en DVD-episode fra 3.sesong av "Presidenten" og to fra 1.sesong av "Venner for livet".
Hvorfor ikke legge kampene til NRK2 når de kolliderer med primetime? Fotballfansen er flinkere til å finne skjermfotball enn mange av eliteseriens spisser har vært til å finne nettmaskene. Kanskje de siste bør kontakte Orienteringsforbundet?
Arne Scheie kan ikke forstå at noen synes det blir for mye fotball: ”Selv spør jeg: Er det for mange bøker på biblioteket?” Andre vil spørre: Er det for mange fotballinteresserte menn av begge kjønn i sportsredaksjoner og blant portvoktere på skjerm og i spalte?
Det er godt mulig at dersom det gis tv-fotball til alle tider og i alle kanaler vil det øke livslykken hos entusiaster. Kjell Magne Bondevik har til og med sagt at ”i himmelen får vi spille så mye fotball som vi ønsker”. Blir det da tid til lovsanger annet enn i seiersøyeblikkene? Vi får håpe på felleskor av alle som har overvært FA-cupfinalen i England, der synger man alltid ”Abide with me”, (”Å, bli hos meg”), før slaget begynner.
Heldigvis kan kanskje seertallene for NRK sist lørdag og den harmdirrende kritikkens rullende fonn som oversvømte Marienlyst, føre til ikke bare en smule, men et helt brød med endringer i årets tv-fotballmeny. Interessant er det også å merke seg at TV2-oppgjøret mellom Rosenborg og Vålerenga samlet 541.000 seeree mens NRKs ”Himmelblå” hadde dobbelt så mange. Bruk NRK2 mer til sport, la ikke meter, sekunder og nedslag gå for mye ut over "dei faste postane".
Det faktum at eliteserien er utvidet med to lag, tror jeg vil svekke den totale interessen for norsks fotball på skjerm, det blir for mange middelmådige oppgjør. En konsentrasjon ville vært bedre. Klubber og forbund bør også passe seg for at kamper mer vil minne om et kompanimesterskap i fremmedslegionen, se bare på nasjonaliteten hos spillerne på årets første ”ukens lag” i VG. Om montro hva som skjer med avisssatsingen på web-fotball? Jeg undres.
Etter dette innledende småspill på midtbanen, kommer et langt tversoverinnlegg rettet mot indre venstre Giske. Han bruker for en gangs skyld ikke hodet, tross iherdige forsøk får han heller ikke dempet ballen, drives tilbake på egen banehalvdel og ender opp med et selvmål.
Giske mislyktes med en innviklet dribleserie etter at dommer over alle dommere, menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, slo en målrettet gjennombruddspasning og fastslo at det norske forbudet mot politisk reklame er i strid med ytringsfrihetsbestemmelsene i menneskerettighetskonvensjonen.
Giske ble så et øyeblikk politikkens svar på Martin Andresen og satset på lagleder-rollen og et veggspill med NRK med beskjed om å at alle spillere måtte få plass på laget gjennom små innhopp. NRKs kaptein og midtstopper Hans-Tore Bjerkaas sendte resolutt ballen over sidelinjen, og de mange dommerne på pressetribunen ga gult kort med det røde på lur.
Presist formulert av Dagsavisens Arne Strand: ”Kulturministeren må snu. De rødgrønne har ikke råd til flere flauser etter blasfemiparagrafen og hijaben. Nå må de konsentrere seg om å gjøre de viktige tingene riktig, for dermed å vinne valget”.
Se der der fikk Giske fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum…
Giske har rett i at norsk lov fremdeles gjelder, reklameforbudet står til nye regler kommer. Teknisk sett tok vanligvis svært så lovlydige Stavanger Aftenblad og partiet Høyre avspark for 2.omgang før fløyten lød. Den ville uansett ikke blitt hørt i støyen fra omgivelsene.
Giske ville ha omkamp, men kjemper for en tapt sak. En rekke kommentatorer med ulik draktfarge støtter Venstres presise fremlegg om å lage regler som gjør at reklamen kan presenteres på en best mulig måte for seerne og partiene. Dersom ikke Giske snarest tar tak i dette, vil partiet sende ballen, innpakket i et privat lovforslag, til Stortinget.
Så langt 0 poeng til Giske og regjeringen, 3 til opposisjonen og fornuften (her, men langt fra alltid, det samme)
NRK har lenge vært en merkevare. Vi er vokst opp med NRK, vi stoler – stort sett – på NRK, vi ser heller store begivenheter på NRK enn på TV2, selv om begge kanaler sender.
Trond Giske er blitt en merkevare. Trond Giske er NRKs generalforsamling, men han er ikke dets sjefredaktør Han er Norges mest profilerte, mest synlige, kulturstatsråd i departementets 27-årige historie. Drivende dyktig. Giske er nr.2 når det gjelder å ha satt varige spor etter seg, han må se seg slått av Lars Roar Langslet, som avskaffet bl.a. NRKs monopol på eteren, og åpnet i første omgang for private radioer.
Nå er Giske igjen i sentrum. Vanligvis sørger han selv for å være der, utstrålingen kommer fra ham. Nå er lyset det satt på ham .
Når to merkevarer dels konvergere, dels kommer i konflikt, vekker det oppmerksomhet.
NRK jager seere. Giske jager velgere, men regjeringen har i det siste jaget bort velgere. Lørdag jaget NRK-TV bort seere. ”Klassefesten” ble sparket opp på tribunen av en begredelig fotballkamp Stabæk – Lillestrøm. NRK gikk rett i en seermessig selvskapt offside-felle og mistet 540.000 seere i forhold til Dan Børges fest forrige lørdag. Senvinterens idrettstapetsering av kanalens sendeskjema ble for mye.
”Se, der fikk NRK fordi noen var dum og ikke beregnet sitt publikum”.
Jeg er over middels fotballinteressert. Men å bruke en hyggelig lørdagskveld midt i mars til å beskue vinterrustne og i betydelig grad overbetalte spillere, ble ikke aktuelt. Takke meg til en DVD-episode fra 3.sesong av "Presidenten" og to fra 1.sesong av "Venner for livet".
Hvorfor ikke legge kampene til NRK2 når de kolliderer med primetime? Fotballfansen er flinkere til å finne skjermfotball enn mange av eliteseriens spisser har vært til å finne nettmaskene. Kanskje de siste bør kontakte Orienteringsforbundet?
Arne Scheie kan ikke forstå at noen synes det blir for mye fotball: ”Selv spør jeg: Er det for mange bøker på biblioteket?” Andre vil spørre: Er det for mange fotballinteresserte menn av begge kjønn i sportsredaksjoner og blant portvoktere på skjerm og i spalte?
Det er godt mulig at dersom det gis tv-fotball til alle tider og i alle kanaler vil det øke livslykken hos entusiaster. Kjell Magne Bondevik har til og med sagt at ”i himmelen får vi spille så mye fotball som vi ønsker”. Blir det da tid til lovsanger annet enn i seiersøyeblikkene? Vi får håpe på felleskor av alle som har overvært FA-cupfinalen i England, der synger man alltid ”Abide with me”, (”Å, bli hos meg”), før slaget begynner.
Heldigvis kan kanskje seertallene for NRK sist lørdag og den harmdirrende kritikkens rullende fonn som oversvømte Marienlyst, føre til ikke bare en smule, men et helt brød med endringer i årets tv-fotballmeny. Interessant er det også å merke seg at TV2-oppgjøret mellom Rosenborg og Vålerenga samlet 541.000 seeree mens NRKs ”Himmelblå” hadde dobbelt så mange. Bruk NRK2 mer til sport, la ikke meter, sekunder og nedslag gå for mye ut over "dei faste postane".
Det faktum at eliteserien er utvidet med to lag, tror jeg vil svekke den totale interessen for norsks fotball på skjerm, det blir for mange middelmådige oppgjør. En konsentrasjon ville vært bedre. Klubber og forbund bør også passe seg for at kamper mer vil minne om et kompanimesterskap i fremmedslegionen, se bare på nasjonaliteten hos spillerne på årets første ”ukens lag” i VG. Om montro hva som skjer med avisssatsingen på web-fotball? Jeg undres.
Etter dette innledende småspill på midtbanen, kommer et langt tversoverinnlegg rettet mot indre venstre Giske. Han bruker for en gangs skyld ikke hodet, tross iherdige forsøk får han heller ikke dempet ballen, drives tilbake på egen banehalvdel og ender opp med et selvmål.
Giske mislyktes med en innviklet dribleserie etter at dommer over alle dommere, menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, slo en målrettet gjennombruddspasning og fastslo at det norske forbudet mot politisk reklame er i strid med ytringsfrihetsbestemmelsene i menneskerettighetskonvensjonen.
Giske ble så et øyeblikk politikkens svar på Martin Andresen og satset på lagleder-rollen og et veggspill med NRK med beskjed om å at alle spillere måtte få plass på laget gjennom små innhopp. NRKs kaptein og midtstopper Hans-Tore Bjerkaas sendte resolutt ballen over sidelinjen, og de mange dommerne på pressetribunen ga gult kort med det røde på lur.
Presist formulert av Dagsavisens Arne Strand: ”Kulturministeren må snu. De rødgrønne har ikke råd til flere flauser etter blasfemiparagrafen og hijaben. Nå må de konsentrere seg om å gjøre de viktige tingene riktig, for dermed å vinne valget”.
Se der der fikk Giske fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum…
Giske har rett i at norsk lov fremdeles gjelder, reklameforbudet står til nye regler kommer. Teknisk sett tok vanligvis svært så lovlydige Stavanger Aftenblad og partiet Høyre avspark for 2.omgang før fløyten lød. Den ville uansett ikke blitt hørt i støyen fra omgivelsene.
Giske ville ha omkamp, men kjemper for en tapt sak. En rekke kommentatorer med ulik draktfarge støtter Venstres presise fremlegg om å lage regler som gjør at reklamen kan presenteres på en best mulig måte for seerne og partiene. Dersom ikke Giske snarest tar tak i dette, vil partiet sende ballen, innpakket i et privat lovforslag, til Stortinget.
Så langt 0 poeng til Giske og regjeringen, 3 til opposisjonen og fornuften (her, men langt fra alltid, det samme)
tirsdag 17. mars 2009
Mindre CO2-frikjøp, gulrot bedre enn pisk
Livsnødvendig drivhuseffekt, skremmende økning - kvotehandel et feilspor? - kjøper oss fri fra utslipp hjemme - klimaskatt?
Er det,slik FrP hevder, at ”hva lille Norge gjør eller ikke gjør betyr uansett ikke så mye i den store klimasammenhengen. Dessuten er det jo ikke Norge som er verstingen på området”.
Også storken stikker hodet i sanden når den blir redd og handlingslammet. Norge har med vår posisjon både som et rikt land og som et stort olje-og gassproduserende land (de to tingene henger nøye sammen) et stort ansvar. Vi må arbeide for å finne de internasjonalt beste løsningene for å få ned CO2-utslippene, selv om dette kan innebære at vi selv må yte mer og gi avkall på litt av den velstand vi bevilger oss.
Problemet med klimakrisen er at vi kjenner spørsmålet, men er usikre på svarene. Norge har i disse dager hatt besøk av James Hansen, en av de mest fremtredende forkjempere når det gjelder å takle klimaproblemene. Han stiller seg meget skeptisk til det systement som Norge omfavner; kvotehandel med utslipp. Mediene har ikke nettopp fokusert mye på denne problematikken og på hans besøk, det er jo heller ikke så lett når både eliteserien starter og statsministeren fyller 50 år. Men Aftenposten tar sitt folkeopplysningsansvar på alvor, og bringer videre anklagen: Norge på feil spor – norske klimamål er lite hensiktsmessige.
La meg begynne et annet sted:
Hvis livet på planeten Jorden skulle bli for uutholdelig, kunne du da tenke deg å emigrere til planeten Venus? Der er temperaturen rundt 475 grader pluss. Hele atmosfæren er nesten bare CO2. Uten CO 2 ville temperaturen ha vært 54 grader.
Kanskje skulle du heller dra til Mars? Neppe. Der er CO2-laget lite, og temperaturen er derfor minus 53 grader.
Ingen av delene er særlig lokkende. Så la oss holde oss på Jorden. Her er det levelig. Dersom vi steller oss klokt, kan det også bli det for våre etterkommere.
Vi bor i et drivhus. Atmosfæren betyr alt. Drivhusgassene – vanndamp, karbondioksyd (CO2), ozon, lystgass, metan og klorfluorkarboner - beskytter oss fordi virkningen blir som i et drivhus, atmosfæren tar vare på solenergien. Derfor er temperaturen 33 grader høyere enn den ellers ville vær.
Verdens høyeste offisielt målte temperatur er 58 grader, og ble målt i ørkenen El Azizia i Libya i september 1922. I Norge ble det målt 35,6 grader, på Nesbyen i Buskerud i juni 1970. Andre veien er det målt 89 minusgrader på Vostok-stasjonen i Antarktis i juli 1983. Det kaldeste stedet der det bor mennesker, er landsbyen Oymyakon i Sibir, med rekorden 71,2 minusgrader. På Røros var det vinteren 1914 50,4 minusgrader.
Problemet er ikke drivhuseffekten. Uten den var Jorden ubeboelig. Problemet er økt drivhuseffekt. Fra år 1000 og frem til den industrielle revolusjon var CO2-konsentrasjonen og jordens middeltemperatur temmelig konstant. Den menneskeskapte drivhuseffekten etter den tid forsterker den i utgangspunktet naturlige og ”hensiktsmessige” drivhuseffekten.
Store utslipp av klimagasser gjør at veggene i drivhuset blir tykkere, og det fører til temperaturstigning på Jorden. De siste tyve årenea har temperaturen steget mer enn normalt. Samtidig har mengden av CO2 i atmosfæren økt. Mange forskere mener at det er en sammenheng mellom disse to faktorene. Hvis nåværende trend i utslipp av drivhusgasser fortsetter, kan beholdningen av drivhusgasser i atmosfæren bli tredoblet innen utgangen av dette århundre. Klimautviklingen fører til forandringer i vind- og havstrømmer, og gi mer storm og uvær. Havnivået kan stige, og det vil påvirke plante- og dyrelivet. Selv med omfattende utslippsreduksjoner er det vanskelig å begrense CO2-effekten.
Nå er det på tide å vende tilbake til kvotesystemet. Et sinnrikt opplegg som det for vanlige samfunnsinteresserte ikke er så lett å skjønne, ut over det at jeg har registrert at daværende finansminmister Jens Stoltenberg i et konfidensielt regjeringsnotat i 1997 konstaterte at «Norge vil kunne bli påført meget store samfunnsøkonomiske kostnader hvis en klimaavtale bare inneholder krav til reduksjoner i CO2-utslippene, og ikke åpner for (...) kvotehandel».
Norge var – av naturlige fryktgrunner – forkjemper for en ordning som går ut på at bedrifter i vår del av verden kan betale for kostnadseffektive klimatiltak i utviklingsland, i stedet for å gjøre dyre tiltak i egen virksomhet. CDM-systemet (Clean Development Mechanism) innebærer at industriland som må redusere utslippene sine, kan kjøpe seg fri ved å finansiere utvikling av ren energiproduksjon og andre klimaprosjekter i utviklingsland.
På basis av et globalt (eller regionalt) mål for reduksjon i de samlede drivhusgassene tildeles kvoter per land. Siden kvotene reduseres over tid må man kjøpe kvoter av andre land hvis man ikke klarer å holde seg innenfor de gradvis krympende kvotene. Følgelig dannes det et marked for omsetning av kvoter, basert på tilbud og etterspørsel. Jo lavere måloppnåelse for reduksjoner i utslippene for verden som helhet, desto høyere pris per kvote, og desto sterkere insitamenter for å iverksette tiltak som reduserer utslippene. Det finnes tre typer klimakvoter. De som Norge som land kan kjøpe, de som bedrifter kan kjøpe og de som privatpersoner kan kjøpe.
I teorien er dette en kostnadseffektiv måte å redusere globale utslipp på, men særdeles vanskelig å få til å fungere i praksis. Systemet er ikke enkelt å etterprøve, og det er billigere å kutte utslipp i u-land enn her hjemme. Derfor vil Norge helst ta mest mulig ute. Problemet med den norske modellen skal, ifølge kritikerne, være at utslippene i fattige land ikke er store nok til å utligne utslippene i industrialiserte land i verden, og at modellen derfor ikke er bærekraftig. En del tror ikke på klimakvoter som virkemiddel for å kutte utslippene. Mer enn et virkemiddel er de en unnskyldning til å fortsette å forurense som før.
En rapport i Financial Times viser at en hel rekke problemer kan oppstå i kjølvannet av kvotehandel, alt fra regelrett svindel gjennom salg av en og samme kvote eller carbon credit flere ganger gjennom mellommenn, vanskelig kontrollerbar og etterprøvbar informasjon om at kjøpte kvoter eller carbon credits virkelig har som konsekvens at utslippene reduseres tilsvarende andre steder.
I rapporten «Feilslått mekanisme» skriver interesseorganisasjonen International Rivers: «Nesten alle prosjekter som er registrert av FN som kvoteprosjekter, var allerede under bygging da det ble søkt om CDM-kvoter. (...) Mesteparten av kvotene fra disse prosjektene bør derfor være å anse som «hot air» - falske kvoter som bidrar til å øke klimautslipp».
Norges første CO2-kvoter for over 100 millioner kroner går til et vannkraftverk i Kina. Dagens Næringsliv har bedt om innsyn i hva Norge har betalt for klimakvotene, men det har Finansdepartementet hemmeligstemplet. Beløpet skal være i nærheten av 100 millioner kroner, og DN hevder at en tredel av pengene ender som gevinst hos den London-baserte finansmannen Assad Razzouk og hans selskap Sindicatum Carbon Capital. Miljøgevinsten er omdiskutert.
”Investorene må i utgangspunktet ha sett på utbyggingen som lønnsom, og for at ferdigstillelsen av et nesten ferdig vannnkraftverk ikek skal være lønnsom, må det ha skjedd en dramatisk endring av etterspørselsforhold eller energipriser siden demningen ble bygget. Kullprisen har de senere årene gått betydelig opp. Det skulle tilsi økt lønnsomhet for vannkraftverkene, ikke redusert lønnsomhet. Her er det altså åpenbart ugler i mosen”, mener forsker Bjart Holsmark i Statistrisk Sentralbyrå.
James Hansen holdt en berømt tale til den amerikanske kongressen for 21 år sidene om menneskeskapte klimaendringer. Nå sier han at ”jeg vil heller se klimaforhandlingene i København havarere, enn at vi får en avtale som baserer seg på handel av klimakvoter og tillater at man fortsetter med kullkraft.
Han mener at Norges strategi om reduksjon av CO2-utslipp med 30 åprosent fra 1990-nivå innen 2020, og bli karbonnøytralt innen 2050, er "ambisiøs, men lite hensiktsmessig. Slike mål har vist seg å være veldig ineffektive, siden de stort sett ligger utenfor beslutningstagernes styringsperiode. Da blir de ikke tvunget til å ta de drastiske grepene som skal til”.
Hansen har en meget interessant tanke om klimaskatt, om å belønne dem som slipper ut lite og straffe de store klimasynderne. Tanken har glimtvis vært fremme også i Norge, men her synes vi nok at det er enklere med et stykke på vei å kjøpe oss fri.
Et klimaskattesystem vil følge parolen om at forurenser betaler. Her som i mange andre sammenhenge tror jeg det viktigste er å gjøre det lønnsomt, der og da, å handle miljømessig riktig. Som for eksempel å la økonomien stimulere bilindustrien til å lage langt mer miljøvennlige produkter. nærmest garantert. Skattlegge energibruk slik at det fremtvinger enda mer forskning når det gjelder nye og mindre forurensende energiformer.
Heller gulrot enn pisk. Gi bedrifter og personer sterke insitamenter til å redusere utslippene så mye som mulig, og til hele tiden å finne nye, kostnadseffektive måter å redusere utslippene på – uten å gi bedriftene noe signal om at man allerede har gjort jobben ved å komme under et eller annet lovregulert nivå
I stedet for kamp mot markedsøkonomi, fri handel og globalisering, tror jeg vi kommer mye lenger med å bruke markedsøkonomien positivt.
Det finnes ingen lettvinte løsninger for å motvirke de scenarier som klimaforskerne trekker opp, men klimaskatt er definitivt et forslag som nøey bør vurderes.
Er det,slik FrP hevder, at ”hva lille Norge gjør eller ikke gjør betyr uansett ikke så mye i den store klimasammenhengen. Dessuten er det jo ikke Norge som er verstingen på området”.
Også storken stikker hodet i sanden når den blir redd og handlingslammet. Norge har med vår posisjon både som et rikt land og som et stort olje-og gassproduserende land (de to tingene henger nøye sammen) et stort ansvar. Vi må arbeide for å finne de internasjonalt beste løsningene for å få ned CO2-utslippene, selv om dette kan innebære at vi selv må yte mer og gi avkall på litt av den velstand vi bevilger oss.
Problemet med klimakrisen er at vi kjenner spørsmålet, men er usikre på svarene. Norge har i disse dager hatt besøk av James Hansen, en av de mest fremtredende forkjempere når det gjelder å takle klimaproblemene. Han stiller seg meget skeptisk til det systement som Norge omfavner; kvotehandel med utslipp. Mediene har ikke nettopp fokusert mye på denne problematikken og på hans besøk, det er jo heller ikke så lett når både eliteserien starter og statsministeren fyller 50 år. Men Aftenposten tar sitt folkeopplysningsansvar på alvor, og bringer videre anklagen: Norge på feil spor – norske klimamål er lite hensiktsmessige.
La meg begynne et annet sted:
Hvis livet på planeten Jorden skulle bli for uutholdelig, kunne du da tenke deg å emigrere til planeten Venus? Der er temperaturen rundt 475 grader pluss. Hele atmosfæren er nesten bare CO2. Uten CO 2 ville temperaturen ha vært 54 grader.
Kanskje skulle du heller dra til Mars? Neppe. Der er CO2-laget lite, og temperaturen er derfor minus 53 grader.
Ingen av delene er særlig lokkende. Så la oss holde oss på Jorden. Her er det levelig. Dersom vi steller oss klokt, kan det også bli det for våre etterkommere.
Vi bor i et drivhus. Atmosfæren betyr alt. Drivhusgassene – vanndamp, karbondioksyd (CO2), ozon, lystgass, metan og klorfluorkarboner - beskytter oss fordi virkningen blir som i et drivhus, atmosfæren tar vare på solenergien. Derfor er temperaturen 33 grader høyere enn den ellers ville vær.
Verdens høyeste offisielt målte temperatur er 58 grader, og ble målt i ørkenen El Azizia i Libya i september 1922. I Norge ble det målt 35,6 grader, på Nesbyen i Buskerud i juni 1970. Andre veien er det målt 89 minusgrader på Vostok-stasjonen i Antarktis i juli 1983. Det kaldeste stedet der det bor mennesker, er landsbyen Oymyakon i Sibir, med rekorden 71,2 minusgrader. På Røros var det vinteren 1914 50,4 minusgrader.
Problemet er ikke drivhuseffekten. Uten den var Jorden ubeboelig. Problemet er økt drivhuseffekt. Fra år 1000 og frem til den industrielle revolusjon var CO2-konsentrasjonen og jordens middeltemperatur temmelig konstant. Den menneskeskapte drivhuseffekten etter den tid forsterker den i utgangspunktet naturlige og ”hensiktsmessige” drivhuseffekten.
Store utslipp av klimagasser gjør at veggene i drivhuset blir tykkere, og det fører til temperaturstigning på Jorden. De siste tyve årenea har temperaturen steget mer enn normalt. Samtidig har mengden av CO2 i atmosfæren økt. Mange forskere mener at det er en sammenheng mellom disse to faktorene. Hvis nåværende trend i utslipp av drivhusgasser fortsetter, kan beholdningen av drivhusgasser i atmosfæren bli tredoblet innen utgangen av dette århundre. Klimautviklingen fører til forandringer i vind- og havstrømmer, og gi mer storm og uvær. Havnivået kan stige, og det vil påvirke plante- og dyrelivet. Selv med omfattende utslippsreduksjoner er det vanskelig å begrense CO2-effekten.
Nå er det på tide å vende tilbake til kvotesystemet. Et sinnrikt opplegg som det for vanlige samfunnsinteresserte ikke er så lett å skjønne, ut over det at jeg har registrert at daværende finansminmister Jens Stoltenberg i et konfidensielt regjeringsnotat i 1997 konstaterte at «Norge vil kunne bli påført meget store samfunnsøkonomiske kostnader hvis en klimaavtale bare inneholder krav til reduksjoner i CO2-utslippene, og ikke åpner for (...) kvotehandel».
Norge var – av naturlige fryktgrunner – forkjemper for en ordning som går ut på at bedrifter i vår del av verden kan betale for kostnadseffektive klimatiltak i utviklingsland, i stedet for å gjøre dyre tiltak i egen virksomhet. CDM-systemet (Clean Development Mechanism) innebærer at industriland som må redusere utslippene sine, kan kjøpe seg fri ved å finansiere utvikling av ren energiproduksjon og andre klimaprosjekter i utviklingsland.
På basis av et globalt (eller regionalt) mål for reduksjon i de samlede drivhusgassene tildeles kvoter per land. Siden kvotene reduseres over tid må man kjøpe kvoter av andre land hvis man ikke klarer å holde seg innenfor de gradvis krympende kvotene. Følgelig dannes det et marked for omsetning av kvoter, basert på tilbud og etterspørsel. Jo lavere måloppnåelse for reduksjoner i utslippene for verden som helhet, desto høyere pris per kvote, og desto sterkere insitamenter for å iverksette tiltak som reduserer utslippene. Det finnes tre typer klimakvoter. De som Norge som land kan kjøpe, de som bedrifter kan kjøpe og de som privatpersoner kan kjøpe.
I teorien er dette en kostnadseffektiv måte å redusere globale utslipp på, men særdeles vanskelig å få til å fungere i praksis. Systemet er ikke enkelt å etterprøve, og det er billigere å kutte utslipp i u-land enn her hjemme. Derfor vil Norge helst ta mest mulig ute. Problemet med den norske modellen skal, ifølge kritikerne, være at utslippene i fattige land ikke er store nok til å utligne utslippene i industrialiserte land i verden, og at modellen derfor ikke er bærekraftig. En del tror ikke på klimakvoter som virkemiddel for å kutte utslippene. Mer enn et virkemiddel er de en unnskyldning til å fortsette å forurense som før.
En rapport i Financial Times viser at en hel rekke problemer kan oppstå i kjølvannet av kvotehandel, alt fra regelrett svindel gjennom salg av en og samme kvote eller carbon credit flere ganger gjennom mellommenn, vanskelig kontrollerbar og etterprøvbar informasjon om at kjøpte kvoter eller carbon credits virkelig har som konsekvens at utslippene reduseres tilsvarende andre steder.
I rapporten «Feilslått mekanisme» skriver interesseorganisasjonen International Rivers: «Nesten alle prosjekter som er registrert av FN som kvoteprosjekter, var allerede under bygging da det ble søkt om CDM-kvoter. (...) Mesteparten av kvotene fra disse prosjektene bør derfor være å anse som «hot air» - falske kvoter som bidrar til å øke klimautslipp».
Norges første CO2-kvoter for over 100 millioner kroner går til et vannkraftverk i Kina. Dagens Næringsliv har bedt om innsyn i hva Norge har betalt for klimakvotene, men det har Finansdepartementet hemmeligstemplet. Beløpet skal være i nærheten av 100 millioner kroner, og DN hevder at en tredel av pengene ender som gevinst hos den London-baserte finansmannen Assad Razzouk og hans selskap Sindicatum Carbon Capital. Miljøgevinsten er omdiskutert.
”Investorene må i utgangspunktet ha sett på utbyggingen som lønnsom, og for at ferdigstillelsen av et nesten ferdig vannnkraftverk ikek skal være lønnsom, må det ha skjedd en dramatisk endring av etterspørselsforhold eller energipriser siden demningen ble bygget. Kullprisen har de senere årene gått betydelig opp. Det skulle tilsi økt lønnsomhet for vannkraftverkene, ikke redusert lønnsomhet. Her er det altså åpenbart ugler i mosen”, mener forsker Bjart Holsmark i Statistrisk Sentralbyrå.
James Hansen holdt en berømt tale til den amerikanske kongressen for 21 år sidene om menneskeskapte klimaendringer. Nå sier han at ”jeg vil heller se klimaforhandlingene i København havarere, enn at vi får en avtale som baserer seg på handel av klimakvoter og tillater at man fortsetter med kullkraft.
Han mener at Norges strategi om reduksjon av CO2-utslipp med 30 åprosent fra 1990-nivå innen 2020, og bli karbonnøytralt innen 2050, er "ambisiøs, men lite hensiktsmessig. Slike mål har vist seg å være veldig ineffektive, siden de stort sett ligger utenfor beslutningstagernes styringsperiode. Da blir de ikke tvunget til å ta de drastiske grepene som skal til”.
Hansen har en meget interessant tanke om klimaskatt, om å belønne dem som slipper ut lite og straffe de store klimasynderne. Tanken har glimtvis vært fremme også i Norge, men her synes vi nok at det er enklere med et stykke på vei å kjøpe oss fri.
Et klimaskattesystem vil følge parolen om at forurenser betaler. Her som i mange andre sammenhenge tror jeg det viktigste er å gjøre det lønnsomt, der og da, å handle miljømessig riktig. Som for eksempel å la økonomien stimulere bilindustrien til å lage langt mer miljøvennlige produkter. nærmest garantert. Skattlegge energibruk slik at det fremtvinger enda mer forskning når det gjelder nye og mindre forurensende energiformer.
Heller gulrot enn pisk. Gi bedrifter og personer sterke insitamenter til å redusere utslippene så mye som mulig, og til hele tiden å finne nye, kostnadseffektive måter å redusere utslippene på – uten å gi bedriftene noe signal om at man allerede har gjort jobben ved å komme under et eller annet lovregulert nivå
I stedet for kamp mot markedsøkonomi, fri handel og globalisering, tror jeg vi kommer mye lenger med å bruke markedsøkonomien positivt.
Det finnes ingen lettvinte løsninger for å motvirke de scenarier som klimaforskerne trekker opp, men klimaskatt er definitivt et forslag som nøey bør vurderes.
mandag 16. mars 2009
"Samfundets Støtter" (anno 2009)
Spilt på Den Nationale Stortingsscene mars 2009
HØYTIDELIG ÅPNING
Jens Stoltenberg: Jeg vil bygge et forfærdelig højt norsk tårn. Og øverst oppe på tårnet skal der være en altan. Og ude på den vil jeg stå. Jeg er 50 år.
Opposisjonen (rapper): Luftslotte, - de er så nemme at ty ind i, de. Og nemme at bygge også
Magnhild Meltveit Kleppa (etter en tankegjønågang): Slot over Slot sig bygger!
Per-Kristian Foss: - længer og længere bort!
KURDERNE
Venstre og KrF (til regjeringen, om kurderne): Ikke tusind Ord sig prenter som en Gjernings Spor
Dag Terje Andersen: Her raader Magtsprog, ei Retfærdighed
Jens Stoltenberg: Gaa udenom, sae Bøjgen. En faar saa her
SV-gruppa: Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden
Knut Storberget: Lovene spørger ikke om bevæggrunde
Odd Einar Dørum: Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg
MUSLIMENE
Siv Jensen: Det er det store muslimflertal i vort samfund, som berøver mig min frihed
Hallgeir Langeland, SV: Troll, vær dig selv nok!
Dagrun Eriksen, KrF: Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst
Trine Skei Grande, V: Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å få bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen
Siv Jensen: Har jeg så sant en oppgave i livet, så skal jeg også utføre den!
Thorbjørn Jagland: Sannhetens og frihetens ånd, - det er samfunnets støtter
Per Sandberg: Dikt og forbannet løgn. Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri
Åslaug Haga: Per, du lyver
Per-Kristian Foss om Frp’ere: Å, personlighet - de? Hvis de noensinne har hatt ansats til den slags abnormiteter som De kaller personlighet, så er både røttene og trevlene blitt grundig ekstirpert allerede i gutteårene; det kan jeg forsikre Dem.
OPPOSISJONEN
Erna Solberg: Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere, enn dette liv
Høyre-gruppen: Hvilken vei bør vi velge! Mang en vei står oss åpen; og i valget kjenner man vismann fra tåpen
Siv Jensen: Læs tidens lov! Den tåler ingens trods
Dagfinn Høybråten: Dog se, til slikt behøver vi en kraftig leder - med mot og innsikt nok. Hvor finnes han?
Lars Sponheim: Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare
Erna Solberg: For det er dog en viss lykke i det å føle seg fri og uberoende til alle sider. Ha fullt opp av alle de ting som en kan falle på å ønske seg. Sånn utvendig da
Carl I. Hagen: Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter
Regjeringen: Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest
LØS KANON
Karita Bekkkemellem (innom Stortinget utlånt fra forlaget): I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpédo under Arken.
Sylvia Brustad (ansvarlig for sjøfart): Jeg tror vi sejler med et lig i lasten
Anniken Huitfeld: Men når endelig så må være, så kan dog en kvinne erstattes av en annen
FRIE VITNESBYRD
Finansminister Halvorsen (om Folketrygdfondet): Se, Statens Forraad er kun tyndt; den vil Valuta for sin Mynt
Ulf Erik Knudsen, Frp: De må ikke tro om meg at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden. Jeg antar der er mange som kan bevare sitt indre menneske ufordervet i den stand også
Liv Signe Navarsete: Jeg ser hvor mit Folk sidder spredt og tyst. En god vei kjenner ingen umuligheter
Øystein Djupedal (bittert, på vei ut døren til Arendal): Just i sejren bor forliset
Jonas Gahr Støre: Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangs-stadium til en sammenslutning af hele den store germanniske stamme
Inge Lønning: Evig eies kun det tapte
Lars Sponheim: Der ligger ingen sejrende magt i det, at have ret?
Dagfinn Høybråten: Der er ingen tro mellom menneskene mer,
ingen kristendom, slik, som skrevet og sagt er;
lite gjør de godt, og mindre de ber,
og har slett ingen akt for de veldige makter
Audun Lysbakken, SV: Der slap det ud af ham tillsidst. Han var en traakig Moralist
Laila Dåvøy, KrF: Hva nytter det å stå fast hvor alle ting ramler?
Erik Solheim: Jeg synes hele livet er som en lek, jeg!
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Fra vårt kontor går aldri noe ut
Finansminister Halvorsen: Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av de
Trond Giske: Jeg har tenkt og jeg har grublet meget på politisk reklame i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode –
Opposisjonen: Se, det fik Giske fordi han var dum og ikke beregned sit Publikum
Helga Pedersen: Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!
Jens Stoltenberg (til Thorbjørn Jagland): Du var eslet til en blinkende knapp på Europavesten, men hempen glapp?
Hvisking på galleriet: Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier
Heikki Holmås, SV: Partiprogrammerne vrier halsen om på alle unge levedygtige sandheder
Lars Sponheim (også sauebonde): For en partihøvding er liksom en ulv, ser De - han er liksom en forsluken gråben; - han behøver så og så mange stykker småfe om året hvis han skal bestå.
Olaf Thommessen (fra galleriet): En politiker skal ikke forsverge noen ting i verden.
PRESSEN
(Kl.13 har presselosjen ikke funnet noen lekkasjer eller uenighet, og besøker Stortingssalen):
Stein Kåre Kristiansen: Flok må stå mod flok, krav mod krav, landsdel mod landsdel, hvis TV2 skal være den mægtige
Arne Strand: Opinionen er en overmåde variabel ting
Marie Simonsen: Mediene ejer Tiden, men tiden ejer ogsaa os
Magnus Takvam: Tar du spørretimen fra en gjennomsnittsrepresentant,
tar du lykken fra ham med det samme
Hanne Skartveit (til Per-Kristian Foss): Lett du hadde vunnet spillet
hvis du riktig hadde villet
Olav Versto: Jeg sier omtrent som Napoleon; de tvilsomme, sier jeg, det er det stoff hvorav man gjør politikuser; hehe!
Trine Eilertsen: Brug ikke det udenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgn
Bjørgulv Braanen: Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa
Kyrre Nakkim (med lapp fra Hans-Tore Bjerkaas): Frihed og det Heles Vel var Maalet for NRKs Stræben
Medarbeider fra Morgenbladet: Der er visdomslærere nok i denne sal; men hvor er visdommen?
Bård Vegard Solhjell, kunnskapsminister: Politikk er krig med trolde i hjertets og hjernens hvelv. Visdom er at holde dommedag over seg selv
Arve Solstad (har tatt en tur ned fra hornet): Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!
Kjetil B. Alstadheim: Herinde hos os mellem Troldenes Flok. Det heder: "Trold, vær dig selv - nok!
Per Anders Hoel: Med himmelen, ser De, må man omgås lirkende
Erling Kjekstad: Nuomstunder skilles trætten af et magtsprog ret og slet
Hanne Skartveit: Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som regjeringen er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt
Pressekoret (til Regjeringen); De splittet har i fiendske Lejre den Flok, som samlet skulde sejre
WANNABEES
Ola Elvestuen, V (har tatt plass for tidlig): Det er ganske uvæsentligt om vore politikere skaffer samfundet nogle flere friheder, sålænge de ikke skaffer individerne friheden til heroin
Finn Jarle Sæle (opptatt emed fortiden, for sernt til høringen): Hvad De kalder frihed, kalder jeg friheder
Abid Raja, V (med tro på undere): Mitt rike, - mitt halve rike for en stortingsplass
Torstein Dahle, Rødt (med en fot i dørsprekken): Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet
HØRING
Kåre Willoch: Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt
(Røst i Høyre-gruppen): Kan du afsé et ideal eller to?
Ari Behn (har slått ned Carl Erik Grimstad og Erlend Loe og er kommet helt inn): Det er ikke lovprisninger eller tilslutning, jeg tørster efter. Men forståelse. Forståelse
Carl-Erik Grimstad: Olav Skjevesland (vil ikke ha erkebiskop): En åndelig rangordning forliges ikke godt med de demokratiske principer
Dag Solstad (fra sidelinjen): Jeg står selv til ansvar for hvad jeg skriver, jeg og ingen anden. Jeg kan umulig genere noget parti; thi jeg tilhører ikke noget sådant
John Fredriksen: Kanhænde jeg sejler min Skude paa Grund; Men saa er det dog dejligt at fare!
Levi Fragell: Den sorte theologiske bande, som for tiden råder i den norske statskirke, skal jeg ved lejlighed sætte et passende humanetisk mindesmærke Der findes ikke i hele kirke-Norge 25 fri og selvstændige personligheder
Einar Gelius: Herregud! Slig ser en Himmelstormer ud!
Svein Roald Hansen (leder av Ja til EU) : Vi Skandinaver er, ligeoverfor Europa, endnu ikke kommen ud over sogneråds-standpunktetden tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes
Hemming Olaussen (leder av Nei til EU): Hold Kjæft og pas din Dont!
Svein Gjedrem: Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld
Vidar Kleppe, Demokratene: Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene
Oslo Høyre (til Per-Kristian Foss): Vee Den, der har faaet et stort Kald i Livet, og ei har Styrke til at udføre det
Manuela Ramin Osmundsen: Overbord med Fornuftens Ballast kun!
Gerd-Liv Valla (i opptak fra 2006): En kvinne er det mektigste i verden, og i hennes hånd står det å bøye en mann dithen hvor Gud Herren vil ha ham
Roar Flåthen: Den dame har ei sans for argumenter
Kristin Clemet: Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.
Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet (til olje- og energiministeren): At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil
Snåsamannen: Mangt værk mægter mænds vilje at fremme; men de store gerninger styres af skæbnen
Johan Galtung: Jeg må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg
Haakon Lie (i telefon til Stoltenberg): Alderstegne sandheder er altid forskrækkelig skindmagre
Venstregruppa: En normalt bygget sandhed lever - lad oss sige - i regelen en 17 - 18, højst 20 år– sjelden længer
Røst fra galleriet: I har jo været stortingsmenn, må I kjenne folk og land.
Backbencher: Jeg gjør bestendig og min plikt, men alltid innen mitt distrikt
SV (unisont til Stoltenberg, melodi Slavekoret): Vi ser at det liv vi to lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap
SAMLIVET
Tora Aasland: Regjeringslivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.
Ap-statsråd (kynisk): Regjeringspartnerskap? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille
Liv Signe Navarsete: Herregud, en kan da ikke selv hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg
Sv’er(mumler): Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting
FINALE
Trond Giske: Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig nachspiel vi drukner dem!
Ingunn Yssen (trodde det var en pressekonferanse): Giske har aldri elsket noen utenfor seg selv, - det er kjernen i det hele
Martin Kolberg: Norge var et rige, det skal blive et Ap-folk
Jens Stoltenberg: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg
Hele salen (i kor, melodi: Alles vel er vårt mål): Går til sin gerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes
HØYTIDELIG ÅPNING
Jens Stoltenberg: Jeg vil bygge et forfærdelig højt norsk tårn. Og øverst oppe på tårnet skal der være en altan. Og ude på den vil jeg stå. Jeg er 50 år.
Opposisjonen (rapper): Luftslotte, - de er så nemme at ty ind i, de. Og nemme at bygge også
Magnhild Meltveit Kleppa (etter en tankegjønågang): Slot over Slot sig bygger!
Per-Kristian Foss: - længer og længere bort!
KURDERNE
Venstre og KrF (til regjeringen, om kurderne): Ikke tusind Ord sig prenter som en Gjernings Spor
Dag Terje Andersen: Her raader Magtsprog, ei Retfærdighed
Jens Stoltenberg: Gaa udenom, sae Bøjgen. En faar saa her
SV-gruppa: Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden
Knut Storberget: Lovene spørger ikke om bevæggrunde
Odd Einar Dørum: Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg
MUSLIMENE
Siv Jensen: Det er det store muslimflertal i vort samfund, som berøver mig min frihed
Hallgeir Langeland, SV: Troll, vær dig selv nok!
Dagrun Eriksen, KrF: Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst
Trine Skei Grande, V: Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å få bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen
Siv Jensen: Har jeg så sant en oppgave i livet, så skal jeg også utføre den!
Thorbjørn Jagland: Sannhetens og frihetens ånd, - det er samfunnets støtter
Per Sandberg: Dikt og forbannet løgn. Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri
Åslaug Haga: Per, du lyver
Per-Kristian Foss om Frp’ere: Å, personlighet - de? Hvis de noensinne har hatt ansats til den slags abnormiteter som De kaller personlighet, så er både røttene og trevlene blitt grundig ekstirpert allerede i gutteårene; det kan jeg forsikre Dem.
OPPOSISJONEN
Erna Solberg: Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere, enn dette liv
Høyre-gruppen: Hvilken vei bør vi velge! Mang en vei står oss åpen; og i valget kjenner man vismann fra tåpen
Siv Jensen: Læs tidens lov! Den tåler ingens trods
Dagfinn Høybråten: Dog se, til slikt behøver vi en kraftig leder - med mot og innsikt nok. Hvor finnes han?
Lars Sponheim: Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare
Erna Solberg: For det er dog en viss lykke i det å føle seg fri og uberoende til alle sider. Ha fullt opp av alle de ting som en kan falle på å ønske seg. Sånn utvendig da
Carl I. Hagen: Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter
Regjeringen: Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest
LØS KANON
Karita Bekkkemellem (innom Stortinget utlånt fra forlaget): I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpédo under Arken.
Sylvia Brustad (ansvarlig for sjøfart): Jeg tror vi sejler med et lig i lasten
Anniken Huitfeld: Men når endelig så må være, så kan dog en kvinne erstattes av en annen
FRIE VITNESBYRD
Finansminister Halvorsen (om Folketrygdfondet): Se, Statens Forraad er kun tyndt; den vil Valuta for sin Mynt
Ulf Erik Knudsen, Frp: De må ikke tro om meg at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden. Jeg antar der er mange som kan bevare sitt indre menneske ufordervet i den stand også
Liv Signe Navarsete: Jeg ser hvor mit Folk sidder spredt og tyst. En god vei kjenner ingen umuligheter
Øystein Djupedal (bittert, på vei ut døren til Arendal): Just i sejren bor forliset
Jonas Gahr Støre: Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangs-stadium til en sammenslutning af hele den store germanniske stamme
Inge Lønning: Evig eies kun det tapte
Lars Sponheim: Der ligger ingen sejrende magt i det, at have ret?
Dagfinn Høybråten: Der er ingen tro mellom menneskene mer,
ingen kristendom, slik, som skrevet og sagt er;
lite gjør de godt, og mindre de ber,
og har slett ingen akt for de veldige makter
Audun Lysbakken, SV: Der slap det ud af ham tillsidst. Han var en traakig Moralist
Laila Dåvøy, KrF: Hva nytter det å stå fast hvor alle ting ramler?
Erik Solheim: Jeg synes hele livet er som en lek, jeg!
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Fra vårt kontor går aldri noe ut
Finansminister Halvorsen: Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av de
Trond Giske: Jeg har tenkt og jeg har grublet meget på politisk reklame i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode –
Opposisjonen: Se, det fik Giske fordi han var dum og ikke beregned sit Publikum
Helga Pedersen: Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!
Jens Stoltenberg (til Thorbjørn Jagland): Du var eslet til en blinkende knapp på Europavesten, men hempen glapp?
Hvisking på galleriet: Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier
Heikki Holmås, SV: Partiprogrammerne vrier halsen om på alle unge levedygtige sandheder
Lars Sponheim (også sauebonde): For en partihøvding er liksom en ulv, ser De - han er liksom en forsluken gråben; - han behøver så og så mange stykker småfe om året hvis han skal bestå.
Olaf Thommessen (fra galleriet): En politiker skal ikke forsverge noen ting i verden.
PRESSEN
(Kl.13 har presselosjen ikke funnet noen lekkasjer eller uenighet, og besøker Stortingssalen):
Stein Kåre Kristiansen: Flok må stå mod flok, krav mod krav, landsdel mod landsdel, hvis TV2 skal være den mægtige
Arne Strand: Opinionen er en overmåde variabel ting
Marie Simonsen: Mediene ejer Tiden, men tiden ejer ogsaa os
Magnus Takvam: Tar du spørretimen fra en gjennomsnittsrepresentant,
tar du lykken fra ham med det samme
Hanne Skartveit (til Per-Kristian Foss): Lett du hadde vunnet spillet
hvis du riktig hadde villet
Olav Versto: Jeg sier omtrent som Napoleon; de tvilsomme, sier jeg, det er det stoff hvorav man gjør politikuser; hehe!
Trine Eilertsen: Brug ikke det udenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgn
Bjørgulv Braanen: Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa
Kyrre Nakkim (med lapp fra Hans-Tore Bjerkaas): Frihed og det Heles Vel var Maalet for NRKs Stræben
Medarbeider fra Morgenbladet: Der er visdomslærere nok i denne sal; men hvor er visdommen?
Bård Vegard Solhjell, kunnskapsminister: Politikk er krig med trolde i hjertets og hjernens hvelv. Visdom er at holde dommedag over seg selv
Arve Solstad (har tatt en tur ned fra hornet): Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!
Kjetil B. Alstadheim: Herinde hos os mellem Troldenes Flok. Det heder: "Trold, vær dig selv - nok!
Per Anders Hoel: Med himmelen, ser De, må man omgås lirkende
Erling Kjekstad: Nuomstunder skilles trætten af et magtsprog ret og slet
Hanne Skartveit: Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som regjeringen er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt
Pressekoret (til Regjeringen); De splittet har i fiendske Lejre den Flok, som samlet skulde sejre
WANNABEES
Ola Elvestuen, V (har tatt plass for tidlig): Det er ganske uvæsentligt om vore politikere skaffer samfundet nogle flere friheder, sålænge de ikke skaffer individerne friheden til heroin
Finn Jarle Sæle (opptatt emed fortiden, for sernt til høringen): Hvad De kalder frihed, kalder jeg friheder
Abid Raja, V (med tro på undere): Mitt rike, - mitt halve rike for en stortingsplass
Torstein Dahle, Rødt (med en fot i dørsprekken): Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet
HØRING
Kåre Willoch: Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt
(Røst i Høyre-gruppen): Kan du afsé et ideal eller to?
Ari Behn (har slått ned Carl Erik Grimstad og Erlend Loe og er kommet helt inn): Det er ikke lovprisninger eller tilslutning, jeg tørster efter. Men forståelse. Forståelse
Carl-Erik Grimstad: Olav Skjevesland (vil ikke ha erkebiskop): En åndelig rangordning forliges ikke godt med de demokratiske principer
Dag Solstad (fra sidelinjen): Jeg står selv til ansvar for hvad jeg skriver, jeg og ingen anden. Jeg kan umulig genere noget parti; thi jeg tilhører ikke noget sådant
John Fredriksen: Kanhænde jeg sejler min Skude paa Grund; Men saa er det dog dejligt at fare!
Levi Fragell: Den sorte theologiske bande, som for tiden råder i den norske statskirke, skal jeg ved lejlighed sætte et passende humanetisk mindesmærke Der findes ikke i hele kirke-Norge 25 fri og selvstændige personligheder
Einar Gelius: Herregud! Slig ser en Himmelstormer ud!
Svein Roald Hansen (leder av Ja til EU) : Vi Skandinaver er, ligeoverfor Europa, endnu ikke kommen ud over sogneråds-standpunktetden tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes
Hemming Olaussen (leder av Nei til EU): Hold Kjæft og pas din Dont!
Svein Gjedrem: Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld
Vidar Kleppe, Demokratene: Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene
Oslo Høyre (til Per-Kristian Foss): Vee Den, der har faaet et stort Kald i Livet, og ei har Styrke til at udføre det
Manuela Ramin Osmundsen: Overbord med Fornuftens Ballast kun!
Gerd-Liv Valla (i opptak fra 2006): En kvinne er det mektigste i verden, og i hennes hånd står det å bøye en mann dithen hvor Gud Herren vil ha ham
Roar Flåthen: Den dame har ei sans for argumenter
Kristin Clemet: Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.
Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet (til olje- og energiministeren): At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil
Snåsamannen: Mangt værk mægter mænds vilje at fremme; men de store gerninger styres af skæbnen
Johan Galtung: Jeg må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg
Haakon Lie (i telefon til Stoltenberg): Alderstegne sandheder er altid forskrækkelig skindmagre
Venstregruppa: En normalt bygget sandhed lever - lad oss sige - i regelen en 17 - 18, højst 20 år– sjelden længer
Røst fra galleriet: I har jo været stortingsmenn, må I kjenne folk og land.
Backbencher: Jeg gjør bestendig og min plikt, men alltid innen mitt distrikt
SV (unisont til Stoltenberg, melodi Slavekoret): Vi ser at det liv vi to lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap
SAMLIVET
Tora Aasland: Regjeringslivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.
Ap-statsråd (kynisk): Regjeringspartnerskap? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille
Liv Signe Navarsete: Herregud, en kan da ikke selv hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg
Sv’er(mumler): Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting
FINALE
Trond Giske: Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig nachspiel vi drukner dem!
Ingunn Yssen (trodde det var en pressekonferanse): Giske har aldri elsket noen utenfor seg selv, - det er kjernen i det hele
Martin Kolberg: Norge var et rige, det skal blive et Ap-folk
Jens Stoltenberg: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg
Hele salen (i kor, melodi: Alles vel er vårt mål): Går til sin gerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes
Abonner på:
Innlegg (Atom)
