Det samlede medietrykk

Krum rygg og ustøe nedslag,etiske grenser, Woodward og Bernstein, "fange i eget hus", politisk kjøkkenvarme, flere medieuttrykk, ingen overredaktør

Knut Storberget har denne våren hatt tre vanskelige saker, tre saker som ikke har vart spesielt gode hverken for ham eller for regjeringen. Tre saker som alle har etterlatt seg spørsmåls- og utropstegn. Mediene og opposisjonen hadde ikke gjort sin plikt om de ikke hadde fulgt tett og skarpt opp. Vært som gode turndommere og gitt karakterer bade for utførelse og vanskelighetsgrad, vurdert dårlige forberedelser, knesvikt og krum rygg, frittstående statssekretærer/rådgivere, pinlige helomvendinger i svingstang, helskrudd salto og pinlig ustøe nedslag.

Kanskje har søkelyset vært for skarpt innstilt pa justisministeren, mens regjeringen og særlig dens sjef, har sluppet for lett unna.Kvelden før det ble kjent at Knut Storberget var innlagt på sykehus, skrev jeg en blogg der jeg forsøkte å si at nå var det nok. At opposisjonens høyreside var i ferd med å overspille, at enkelte mediegrep kanskje var i barskeste laget. Jeg har stadig problemer med å se hvilken merverdi det gir offentligheten at medier beleiret justisministeren idet han kom hjem fra en åpenbart hardt tiltrengt vinterferie. En Frp-politiker gikk i seg selv og var ærlig nok til å beklage overfor Storberget et uttrykk han hadde brukt. Men i det store og hele er det vanskelig å se at politikere og medier har tråkket over noen etiske grenser i disse sakene.

Mediene skal, på folkets vegne, gå makthaverne etter i sømmene. Med årene er de flitt stadig flinkere til dette. I vinterferien på Lanzarote leser jeg omigjen "Alle presidentens menn" og "The Final Days". Begge er skrevet av Bob Woodward og Carl Bernstein, journalistene i lokalredaksjonen i Washington Post som gravde seg gjennom alle forsøk på å holde offentligheten i mørke om hva som hadde skjedd i Watergate, en metodisk journalistikk som til slutt endte med en presidents fall.
Den første boken bør være obligatorisk i all journalistutdanning, den siste kan med særlig utbytte leses av politikere,

En gammel definisjon sier at virkelige nyheter er det som noen prøver å holde skjult for offentligheten. Og så spør alltid noen: denne uhyre viktige samfunnsinnsats i sannhetens tjeneste, ønsket om full beskjed, når nærmer den seg menneskejakt, innfører den gamle gapestokken?

Jeg husker ennå et av de første "ofre" i slike sammenhenger, statsråd Einfrid Halvorsen - er det egentlig noen i den litt eldre generasjon som husker hva henens sak dreide seg om? - som oppgitt i ettertid fortalte om hvordan hun opplevde telelinser mot kontorvinduet og store overskrifter. Hun trodde det skulle bli bedre da hun kom hjem til Skien, men der ble hun møtt av pressefolk som hadde slått seg ned i naboenes hager eller i campingbiler i nabolaget. "Jeg følte meg som fange i eget hus", sa hun.

Både statsminstre og andre fremstående politikere og samfunnstopper ellers har nok senere følt det på samme mate. Men de har også måttet erkjenne sannheten i ordet om at den som vil være aktiv i det politiske kjøkken, må tale varmen. Mediene pa sin side kan gjerne ta med seg oppfordringen i det gamle ord "suaviter in modo, fortiter in re", mild i form, sterk i sak.

Vi har fått stadig flere medieuttrykk. Enkelte mediehus kan i dag ha tre team som dekker samme sak: et til øyeblikkets nettmeldinger, et til lokal-TV eller web-TV, og et til morgensdagens forhåpentlig mer reflekterende avisdekning. Det er ogsa blitt flere TV-kanaler, flere ønsker om individuelle intervjuer, flere forsøk på å finne egne vinklinger.
Vi har fått tildels uredigerte nettdebatter med enkelte usedvanlig hemningsløse karakteristikker fullstendig uten kryss og b. Bilder har fatt større plass, enten det gjelder et slitt ansiktsuttrykk eller nærbilde av nervøse bentrekninger.

Mon det ikke er trykket av den samlede mediadekning der alle kaster seg på samme førerløse tog, som stundom fører til at sympatien på et visst tidspunkt vender seg mot budbringerne og til fordel for den eller de som utløste mediedekningens rullende fonn.
Hvis det er slik at den samlede mengde av og lydstyrke i det materiale som legges frem er for overveldende til at det helt kan absorberes, er da jobben godt nok gjort?

Det finnes heldigvis ingen overredaktør for norske medier. Ingen Olav Brunvand, den mektige lederen av Arbeiderpartiets Pressekontor, som satt på Youngstorget og dikterte hva som skulle stå på lederplass i A-avisene (med unntak for enkelte frittalende redaktører som for eksempel Tor Oftedal i Drammensavisen Fremtiden, som na er fortid). Ingen Rannik Halle i Høyres Pressebyra som utformet mange Høyre-avisers egne meninger.

Grensene for all journalistisk utfoldelse må alltid trekkes i den enkelte redaksjon. Det er den frie og uavhengige journalistikkens vesen. Pressens Utvalg kan korrigere og kritisere i enkeltsaker, men Vær-Varsom-plakaten bør etter min oppfatning ikke være mer detaljert enn den er nå. "Lov-og-regel"-inflasjon er et svakhetstegn i et kultursamfunn. De frivillige kvalitetsholdninger er så langt å foretrekke. "Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar", sa Sigrid Undset - det innbyr enna til ettertanke.

Men kanskje kan det likevel være klokt at ansvarlige avisledere både internt og i mer felles fora i ettertid analyserer og vurderer utviklingstrekk i en tid der det er langt større grunn til å diskutere dekningen av Aslaug Hagas hybel og brygge enn håndteringen av justisministerens, statsministerens og regjeringens miserable innsats i de tre aktuelle sakene.