Aviser, tv, banning og kvalitet

Hvalskytteren og frøken Omdal - "Sabla SAS" - Oluf - kunstnerisk virkemiddel - salt uten kraft - Per Bakken og skipper Worse - "The House of the Dead" - nærmere Vårherre - skrift i støv

Banning - kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?

To omveier via Sørishavet, SAS og Stavanger Aftenblad.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt,oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, hvalskytteren topp skjerpet ved harpunen, hvalen som forsvant men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren
Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde den gang et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

I mine 17 år som sjefredaktør i Aftenbladet var banning fremdeles på fy-listen (men jeg opphevet forbudet mot kondom-annonser, uten at det direkte har med denne saken å gjøre. Påbudet om å bruke blazer var avskaffet før min tid. Jeg ga også journalistene beskjed om å unngå uttrykk som "gi blaffen", uten at det alltid ble fulgt.

Så kommer vi til pinseaften 1990. SAS ville rykke inn en helside i de største avisene, i den hensikt å bedre forholdet til publikum etter en nettopp avsluttet "gå sakte"-aksjon blant flymekanikerne". Blikkfanget på toppen av helsiden og vi snakker ikke om tabloidformat) var et publikumssitat i 96- eller 108-punkt: "Jævla SAS".
Dette mislikte jeg. Det var banning, det var usedvanlig iøynefallende, og det skulle stå på en helside i ved siden av ledersiden, der jeg hadde en aktuell betraktning i forbindelse med den tilstundende høytid (jo, pinsen var og er fremdeles en kristen høytid, tro det eller ikke.

Jeg tok kontakt med annonsebyrået og gjorde det klart at selv om det ville koste avisen inntekter, kom det ikke på tale å bringe annonsen med den opprinnelige ordlys. Litt frem og tilbake, hvoretter jeg til slutt sa at jeg kunne akseptere blikkfanget "Sabla SAS", fordi leserne neppe ville oppfatte det som banning.
Det gjorde de heller ikke. SAS var også fornøyd, selskapet fikk desssuten som bonus avisomtale av vår reaksjon.
Jeg fikk støtte fra biskop Per Lønning (det fikk jeg ikke i alle saker da jeg senere ble Kirkerådsleder): "En del mennesker i dette land er tross alt ennå ikke så avstumpet at de ikke forbinder ord som "jævla" (=djevelsk) og "forbannet", med livets store utfordring: Den kamp mennesket tår i med demoniske krefter i og utenfor seg selv."
Senere kom det frem at "sabla" - i likhet med SAS - er av svensk opprinnelse; forklart av Illustrerad svensk ordbok som "mild svordom i st.f. Jækla o.dyl." Jeg mener likevel at dette langt på vei er en død metafor, nokså tappet for sitt opprinnelige innhold

Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til.

Jeg reagerer fremdeles på banning slik den forekommer bl.a. i enkelte litterære eller filmatiske budskap, og i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samntidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth sa i forbindelse med debatten om banning i 1990 at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signalsierer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører tilpå et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Per Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mpot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2009 vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk,og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspille fra Segas:"The House of the Dead: Overkill".Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig telt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Jeg tror kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

En historie fra Aftenbladet til slutt: Tegneren Roar Hagen (nå i VG, forøvrig far til den suksessrike unge skuespilleren Pål Sverre Valheim Hagen) skulle kjøre før omtalte Ingvar Molaug hjem. Roar var ikke den som vasket bilen sin for ofte, og da de kom til parkeringsplassen hadde noen skrevet et kjønnsrelatert bannord i støvet. Da sa Molaug: "Der ser du, Roar, det er dette vi har igjen for å ha lært almuen å skrive!"