Mindre CO2-frikjøp, gulrot bedre enn pisk

Livsnødvendig drivhuseffekt, skremmende økning - kvotehandel et feilspor? - kjøper oss fri fra utslipp hjemme - klimaskatt?

Er det,slik FrP hevder, at ”hva lille Norge gjør eller ikke gjør betyr uansett ikke så mye i den store klimasammenhengen. Dessuten er det jo ikke Norge som er verstingen på området”.
Også storken stikker hodet i sanden når den blir redd og handlingslammet. Norge har med vår posisjon både som et rikt land og som et stort olje-og gassproduserende land (de to tingene henger nøye sammen) et stort ansvar. Vi må arbeide for å finne de internasjonalt beste løsningene for å få ned CO2-utslippene, selv om dette kan innebære at vi selv må yte mer og gi avkall på litt av den velstand vi bevilger oss.

Problemet med klimakrisen er at vi kjenner spørsmålet, men er usikre på svarene. Norge har i disse dager hatt besøk av James Hansen, en av de mest fremtredende forkjempere når det gjelder å takle klimaproblemene. Han stiller seg meget skeptisk til det systement som Norge omfavner; kvotehandel med utslipp. Mediene har ikke nettopp fokusert mye på denne problematikken og på hans besøk, det er jo heller ikke så lett når både eliteserien starter og statsministeren fyller 50 år. Men Aftenposten tar sitt folkeopplysningsansvar på alvor, og bringer videre anklagen: Norge på feil spor – norske klimamål er lite hensiktsmessige.

La meg begynne et annet sted:
Hvis livet på planeten Jorden skulle bli for uutholdelig, kunne du da tenke deg å emigrere til planeten Venus? Der er temperaturen rundt 475 grader pluss. Hele atmosfæren er nesten bare CO2. Uten CO 2 ville temperaturen ha vært 54 grader.
Kanskje skulle du heller dra til Mars? Neppe. Der er CO2-laget lite, og temperaturen er derfor minus 53 grader.
Ingen av delene er særlig lokkende. Så la oss holde oss på Jorden. Her er det levelig. Dersom vi steller oss klokt, kan det også bli det for våre etterkommere.
Vi bor i et drivhus. Atmosfæren betyr alt. Drivhusgassene – vanndamp, karbondioksyd (CO2), ozon, lystgass, metan og klorfluorkarboner - beskytter oss fordi virkningen blir som i et drivhus, atmosfæren tar vare på solenergien. Derfor er temperaturen 33 grader høyere enn den ellers ville vær.

Verdens høyeste offisielt målte temperatur er 58 grader, og ble målt i ørkenen El Azizia i Libya i september 1922. I Norge ble det målt 35,6 grader, på Nesbyen i Buskerud i juni 1970. Andre veien er det målt 89 minusgrader på Vostok-stasjonen i Antarktis i juli 1983. Det kaldeste stedet der det bor mennesker, er landsbyen Oymyakon i Sibir, med rekorden 71,2 minusgrader. På Røros var det vinteren 1914 50,4 minusgrader.

Problemet er ikke drivhuseffekten. Uten den var Jorden ubeboelig. Problemet er økt drivhuseffekt. Fra år 1000 og frem til den industrielle revolusjon var CO2-konsentrasjonen og jordens middeltemperatur temmelig konstant. Den menneskeskapte drivhuseffekten etter den tid forsterker den i utgangspunktet naturlige og ”hensiktsmessige” drivhuseffekten.

Store utslipp av klimagasser gjør at veggene i drivhuset blir tykkere, og det fører til temperaturstigning på Jorden. De siste tyve årenea har temperaturen steget mer enn normalt. Samtidig har mengden av CO2 i atmosfæren økt. Mange forskere mener at det er en sammenheng mellom disse to faktorene. Hvis nåværende trend i utslipp av drivhusgasser fortsetter, kan beholdningen av drivhusgasser i atmosfæren bli tredoblet innen utgangen av dette århundre. Klimautviklingen fører til forandringer i vind- og havstrømmer, og gi mer storm og uvær. Havnivået kan stige, og det vil påvirke plante- og dyrelivet. Selv med omfattende utslippsreduksjoner er det vanskelig å begrense CO2-effekten.

Nå er det på tide å vende tilbake til kvotesystemet. Et sinnrikt opplegg som det for vanlige samfunnsinteresserte ikke er så lett å skjønne, ut over det at jeg har registrert at daværende finansminmister Jens Stoltenberg i et konfidensielt regjeringsnotat i 1997 konstaterte at «Norge vil kunne bli påført meget store samfunnsøkonomiske kostnader hvis en klimaavtale bare inneholder krav til reduksjoner i CO2-utslippene, og ikke åpner for (...) kvotehandel».

Norge var – av naturlige fryktgrunner – forkjemper for en ordning som går ut på at bedrifter i vår del av verden kan betale for kostnadseffektive klimatiltak i utviklingsland, i stedet for å gjøre dyre tiltak i egen virksomhet. CDM-systemet (Clean Development Mechanism) innebærer at industriland som må redusere utslippene sine, kan kjøpe seg fri ved å finansiere utvikling av ren energiproduksjon og andre klimaprosjekter i utviklingsland.
På basis av et globalt (eller regionalt) mål for reduksjon i de samlede drivhusgassene tildeles kvoter per land. Siden kvotene reduseres over tid må man kjøpe kvoter av andre land hvis man ikke klarer å holde seg innenfor de gradvis krympende kvotene. Følgelig dannes det et marked for omsetning av kvoter, basert på tilbud og etterspørsel. Jo lavere måloppnåelse for reduksjoner i utslippene for verden som helhet, desto høyere pris per kvote, og desto sterkere insitamenter for å iverksette tiltak som reduserer utslippene. Det finnes tre typer klimakvoter. De som Norge som land kan kjøpe, de som bedrifter kan kjøpe og de som privatpersoner kan kjøpe.

I teorien er dette en kostnadseffektiv måte å redusere globale utslipp på, men særdeles vanskelig å få til å fungere i praksis. Systemet er ikke enkelt å etterprøve, og det er billigere å kutte utslipp i u-land enn her hjemme. Derfor vil Norge helst ta mest mulig ute. Problemet med den norske modellen skal, ifølge kritikerne, være at utslippene i fattige land ikke er store nok til å utligne utslippene i industrialiserte land i verden, og at modellen derfor ikke er bærekraftig. En del tror ikke på klimakvoter som virkemiddel for å kutte utslippene. Mer enn et virkemiddel er de en unnskyldning til å fortsette å forurense som før.

En rapport i Financial Times viser at en hel rekke problemer kan oppstå i kjølvannet av kvotehandel, alt fra regelrett svindel gjennom salg av en og samme kvote eller carbon credit flere ganger gjennom mellommenn, vanskelig kontrollerbar og etterprøvbar informasjon om at kjøpte kvoter eller carbon credits virkelig har som konsekvens at utslippene reduseres tilsvarende andre steder.
I rapporten «Feilslått mekanisme» skriver interesseorganisasjonen International Rivers: «Nesten alle prosjekter som er registrert av FN som kvoteprosjekter, var allerede under bygging da det ble søkt om CDM-kvoter. (...) Mesteparten av kvotene fra disse prosjektene bør derfor være å anse som «hot air» - falske kvoter som bidrar til å øke klimautslipp».

Norges første CO2-kvoter for over 100 millioner kroner går til et vannkraftverk i Kina. Dagens Næringsliv har bedt om innsyn i hva Norge har betalt for klimakvotene, men det har Finansdepartementet hemmeligstemplet. Beløpet skal være i nærheten av 100 millioner kroner, og DN hevder at en tredel av pengene ender som gevinst hos den London-baserte finansmannen Assad Razzouk og hans selskap Sindicatum Carbon Capital. Miljøgevinsten er omdiskutert.

”Investorene må i utgangspunktet ha sett på utbyggingen som lønnsom, og for at ferdigstillelsen av et nesten ferdig vannnkraftverk ikek skal være lønnsom, må det ha skjedd en dramatisk endring av etterspørselsforhold eller energipriser siden demningen ble bygget. Kullprisen har de senere årene gått betydelig opp. Det skulle tilsi økt lønnsomhet for vannkraftverkene, ikke redusert lønnsomhet. Her er det altså åpenbart ugler i mosen”, mener forsker Bjart Holsmark i Statistrisk Sentralbyrå.

James Hansen holdt en berømt tale til den amerikanske kongressen for 21 år sidene om menneskeskapte klimaendringer. Nå sier han at ”jeg vil heller se klimaforhandlingene i København havarere, enn at vi får en avtale som baserer seg på handel av klimakvoter og tillater at man fortsetter med kullkraft.
Han mener at Norges strategi om reduksjon av CO2-utslipp med 30 åprosent fra 1990-nivå innen 2020, og bli karbonnøytralt innen 2050, er "ambisiøs, men lite hensiktsmessig. Slike mål har vist seg å være veldig ineffektive, siden de stort sett ligger utenfor beslutningstagernes styringsperiode. Da blir de ikke tvunget til å ta de drastiske grepene som skal til”.

Hansen har en meget interessant tanke om klimaskatt, om å belønne dem som slipper ut lite og straffe de store klimasynderne. Tanken har glimtvis vært fremme også i Norge, men her synes vi nok at det er enklere med et stykke på vei å kjøpe oss fri.
Et klimaskattesystem vil følge parolen om at forurenser betaler. Her som i mange andre sammenhenge tror jeg det viktigste er å gjøre det lønnsomt, der og da, å handle miljømessig riktig. Som for eksempel å la økonomien stimulere bilindustrien til å lage langt mer miljøvennlige produkter. nærmest garantert. Skattlegge energibruk slik at det fremtvinger enda mer forskning når det gjelder nye og mindre forurensende energiformer.

Heller gulrot enn pisk. Gi bedrifter og personer sterke insitamenter til å redusere utslippene så mye som mulig, og til hele tiden å finne nye, kostnadseffektive måter å redusere utslippene på – uten å gi bedriftene noe signal om at man allerede har gjort jobben ved å komme under et eller annet lovregulert nivå

I stedet for kamp mot markedsøkonomi, fri handel og globalisering, tror jeg vi kommer mye lenger med å bruke markedsøkonomien positivt.
Det finnes ingen lettvinte løsninger for å motvirke de scenarier som klimaforskerne trekker opp, men klimaskatt er definitivt et forslag som nøey bør vurderes.