Grønn superminister krever ny politikk

Åslaug Haga er tilbake i det politiske liv for fullt. Ytre og overspilte omstendigheter gjorde at den tidligere olje- og energiminister mistet energien, og ble sykmeldt i fem måneder. Nå smeller hun til med en artikkel som må tolkes som kritikk både den regjering hun selv deltok i og mot tidligere statsråder med bordplass på Slottet.

Hun er opptatt av at Norge er en betydelig eksportør av den energiformen som i størst grad bidrar til å kvele kloden, og at dette innebærer at vi må vurdere om vi ikke bør få en en energi- og miljøminister.I en artikkel i Dagsavisen uttrykker hun et ønske om at Norge både skal være et foregangsland i miljøpolitikken og samtidig være en betydelig eksportør av energi.

Det er en formidabel oppgave, her gjelder det i så fall å ri et tospann som helst vil dra i hver sin retning. Haga tror det er mulig å fylle begge roller, men det vil kreve betydelig politisk vilje. Uansett klimaforlik er det ingenting som tyder på at Norge i handling treffer tiltak som gjør at rike må spare energi mens fattige får muligheter til å bruke mer. Reaksjonene på kirkens utspill om fem års letepause tyder ikke på at olje- og utbyggingslobbyen vil bremse. Skulle det bli regjeringsskifte til høsten, er jeg usikker på om nødvendige konkrete tiltak vil komme.

Hagas analyse er interessant. Den tidligere statsråd kritiserer Miljøverndepartementet for å ha størst fokus på vern uten tilsvarende forståelse for verdiskaping. Hun er forsiktere i omtalen av det departement hun inntil sommeren 2008 hadde ansvaret for; her heter det bare at "departementet er ikke blitt tilført de ressurser som kreves faglig og økonomisk for den storsatsing på fornybar energi som burde vært gjort ut fra miljøhensyn". Dette er en korrekt beskrivelse, men setningen rekker pekefingeren mer mot statsminister og finansminister enn mot ansvarlig statsråd. Hennes etterfølger og partifelle Terje Riis-Johansen har forøvrig vært en gedigen skuffelse.

I norsk politikk bør man imidlertid være mer opptatt av å få unna årets snø enn å grave seg ned i fjorårets og forrige regjeringers urene nedbør. Åslaug Haga skal ha ros for for sin artikkel, den er en utfordring til våre politikere om at fremtidens generasjoner vil kritisere oss hardt for at miljøutfordringen ikke ble tatt alvorlig nok. Vi har kunnskap, men vi er ikke villige til å ta konsekvensene. Vi er fremdeles mest opptatt av tradisjonelle sosialøkonomiske lønnsomhetsbetraktninger.

Hennes forslag om en grønn superminister, å bringe miljøutfordringene og energibehovet inn under samme tak, er en mer spennende og fremtidsrettet innredningside enn planene om Det Norske Hus i 1996. Men det hjelper ikke mye å fjerne fysiske vegger hvis det er noe galt med fundamentet. Dette er Lars Haltbrekken i Norges Miljøvernforbund opptatt av:
"Du endrer ikke maktforholdene i samfunnet til miljøets beste ved å slå sammen OED og MD. Oljelobbyen vil tvert imot kunne styrke sin makt på bekostning av miljøinteressene. Det er først og fremst politikken det er noe feil med"..

I den grad jeg har maktet å følge den blekrødeblekgrønne regjeringens arbeid vil gi ros for barnehagestasing, arbeid med finanskrisen og flere andre gode tiltak og forbedringer. Samtidig registrerer med skuffelse at olje og energi er prioritert foran miljø. Advarsler fra miljødirektoratene er oversett.Jeg har stor sympati for Hagas mer generelle holdninger slik de fremkommer i hennes artikkel, men så var det dette med "Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det!".

Haltbrekken har et viktig poeng når han minner om at i dag gir MD uttalelser til OED i forbindelse med olje- og kraftutbyggingssaker. Jeg er også redd for at slike uttalelser kan bli helt borte fra offentligheten ved en sammenslåing, at det kan bli mindre debatt og kritiske merknader internt i regjeringen.

Grønn superminister kan være en god løsning, men da må grunnforholdene bli bedre.
Kanskje finnes det en enda bedre løsning? For 10-12 år siden skrev jeg en artikkel der jeg antydet at miljøspørsmålene burde løftes opp og overordnes virksomheten i de øvrige departementer, slik at alle tiltak/vedtak som hadde miljømessige sider/konsekvenser, måtte innom et eget departement, gjerne knyttet til Statsministerens kontor.
I dag spiller Finansdepartementet en lignende rolle når det gjelder økonomi. Da Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister i 1972, var det tanker om at departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk.
Det ble med tanken

****

Departementsstrukturen i Norge skifter stadig. Forslag om nye departementer. Omorganiseringer både av faglige, partimessige og personlige grunner. Sterk profesjonsuvilje mot en overmoden tanke om å slå sammen landsbruks- og fiskeridepartementet med Næringsdepartementet.
Ingen har imidlertid gått så langt som den danske Mogens Glistrup: Legg ned Forsvaret, og kjøp en telefonsvarer som eventuelle fiender kan ringe.

Noen departementer har bestått siden grunnlovsvedtaket på Eidsvoll:
1814 Finansdepartementet
1814 Forsvarsdepartementet (egentlig samling av armedepartementet og
marinedepartementet fra 1885),

Noen områder har gjennomgått en rekke rokeringer av ulike årsaker, da kultur og vitenskap ble skilt ut fra (Kirke- og undervisningsdepartementet 1814-1890) i 1981, ble det gitt plass til katolikken Lars Roar Langslet i nytt departement for Kultur og vitenskap, videre 1989-90 Kirke og kultur, 1990 Kulturdepartementet, 1990 Utdanning og forskning, 1991 Utdanning, forskning og kirke, 2002 deling i et departement for Utdanning og forskning, og et for Kultur og kirke.
1956-72 Familie og forbruker, 1972-89 Forbruker og administrasjon,
1989-90 Familie-og forbruker, 1990-2005 Barn og familie, 2006 Barn og likestilling

Nye felter har krevd egne departementer:
1972 Miljøvern, fra 2007 har Erik Solheim ansvar både for miljøvern og utvikling
1984-90 Utviklingshjelp, fra 1990 bistands- og utviklingsminister med sete i Utenriksdepartementet

En rekke andre departementer har vært tidsbestemte:
1916-1922 Provianteringsdepartementet
1822-1918 Revisjonsdepartementet
1917-1920 Industriforsyningsdepartementet
1939-1950 Forsyningsdepartementet
1996-1997 Planleggings- og samordningsdepatrtementet ("Det norske hus"

Det har også vært en rekke konsultative statsråder:
1945-48 Gjenreisningen av Finnmark
1945-48 Flyktninger og fanger
1974-69 Havrett og fiskerigrenser
1980-81 Samordnet langtidsplanlegging

1940-45 var det fem statsråder uten portefølje i eksilregjeringen i London, og i samlingsregjeringen (25.juni-3.november 1945) var det tre konsultative statsråder.