Interne ombudsmenn i mediene?

Hvem skal utpeke PFU?- kontinuerlig verdidebatt - frivillige kvalitetsholdninger - lov og regel et svakhetstegn - "uvurderlig ordning" - ombudsmann i Bergens Tidende

Kan interne ombudsmenn styrke den etiske bevissthet i medieredaksjoner? Kan de være bindeledd til publikum som stundom synes det er vanskelig å få en redaksjon i tale når det gjelder spørsmål, klager osv.?

Jevnlig diskuteres pressens etikk i mediene. Senest leste jeg en kronikk av forlegger Anders Cappelen i Aftenposten om reformer av Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Her gjaldt det imøtegåelsesretten, et av de spørsmål som var mest fremme i mine 12 år som medlem av utvalget. "Det bør ikke være slik at presseorganer selv skal være dommer i spørsmålet om hva som er en rettferdig imøtegåelse. Sett fra vanlige borgere, bedrifter og organisasjoners ståsted, er det et sterkt behov for en klarere definisjon av hva imøtegåelsesretten innebærer."
Dette er et innlegg om struktur, skrevet av en som har tapt en PFU-sak, og er på ingen måte spesielt overbevisende i sine anklager mot saksbehandlingen. Jeg har selv i 12 år i PFU fulgt sekretariatets arbeid, og jeg istemmer PFU-leder Odd Isungsets vurderinger i Aftenposten 20.mars.

Aftenposten har hatt flere artikler/kronikker i den senere tid som alle medie-arbeidere kan lese med fordel.
Vi trenger en kontinuerlig verdidebatt om mediene, menneskene og makten.
Pressen må styrke den kritiske samfunnsreportasje og belysningen av maktmenneskers roller, samtidig som det er nødvendig å arbeide for større forståelse i offentligheten for viktigheten av pressens kritiske rolle og funksjon. Innad i mediene er det viktig at alle medarbeidere gjennomtenker virkningen på enkeltmennesker og deres nærmeste av en røffere tone og stadig mer nærgående journalistiske metoder. Og ikke minst bør man også ha i mente virkningene av det samlede volum; alle de store titlene og bildene fra summen av pågående medier.

Lov- og regel-inflasjon er ofte et svakhetstegn i et kultursamfunn. I mediemessig sammenheng er frivillige kvalitetsholdninger langt å foretrekke. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar”, sa Sigrid Undset – det innbyr ennå til ettertanke. Holdninger utvikles når meninger brytes, og holdninger er et viktig mottrekk mot kynisme og kommersialisme. Fraværet av etisk debatt er presseetikkens verste fiende.

”Se at holde justis selv”, heter det i Ibsens ”Rosmersholm”. Etter 34 år som redaktør, leder an Norges Presseforbund på 90-tallet og andre tillitsverv i pressens organisasjoner, er det min oppfatning at selvdømmeordningen har svært mange positive sider. Men selv om uenighet i utvalget i min tid aldri gikk mellom pressens representanter på en side og de ”utenfra” på den andre, bør det naturligvis diskuteres hvor maneg representanter allmennheten skal ha, og om de skal oppnevnes av andre enn pressens organisasjoner. Her må jeg ta med at det er ni år siden jeg sluttet som sjefredaktør, det er ikke alt internt i pressens organisasjoner det er mulig å få med seg, og i en slik posisjon er det viktig å huske Vinjes (ikke Finn Erik, men Aasmunds Olavsson)ord om at "nye ting må få skje, dei og"

Finnes det andre grep i tillegg til selvdømmeordningen gjennom PFU som kan styrke etikkdebatten og selvkritikken?
Om lag 40 aviser på det nordamerikanske kontinent har i noen tiår hatt hver sin ombudsmann. Ombudsmann kaltes jo i gammel tid den som innehadde kongens ombud eller syssel. Ordet er en av de få eksportvarer fra vår hjemlige språkkrets, og i amerikansk tradisjon dreier det seg om en person som sørger for at leserne får bedre muligheter til å bli hørt med sine klager, som skriver interne notater til redaksjonen, og som oftest har en fast ukentlig spalte som omhandler alt fra sviktende etiske vurderinger til dårlig språk.

For noen år siden besøkte jeg ni aviser i USA og Canada,alle med ombudsmenn. Mitt hovedinntrykk var at ombudsmennene selv syntes ordningen fungerte utmerket. De følter at de gjorde et nyttig arbeid for avisen, at publikum er tjent med deres virksomhet.
Utgiverne var meget fornøyde, og hadde ikke sjelden tatt initiativet til å innføre ordningen.
Redaktørene var både-og. Noen følte at de har fått et element inn i redaksjonen som de ikke helt visste hvordan de skal forholde seg til. De fleste var imidlertid glade for å få avlastning på et område de innså hadde vært forsømt og der de følte det var umulig for dem selv å gjøre en systematisk oppfølging.
En del journalister sa at det som kom fra ombudsmannen var omtrent den eneste form for tilbakemelding de fikk, derfor var ordningen bra. Andre var redde for at ordningen skulle føre til at forsiktighet tok overhånd i forhold til pågående, avslørende journalistikk. De fleste mente at en ombudsmanns reaksjoner blir lagt merke til og virker inn på det daglige arbeidet i redaksjonen.

Washington Post var en av de første aviser som innførte denne ordningen. I en samtale jeg hadde med sjefredaktør Ben Bradlee – kjent fra Watergate og ”Alle presidentens menn” – fremholdt han at ”jeg tror alle aviser kan tjene på å ha en som er totalt uavhengig og som vurderer avisens opptreden når det gjelder balanse, rettferdig behandling, nøyaktighet og grundighet. Naturligvis er redaktøren den ultimate ombudsmann, men han har så mye annet som fyller dagen at det simpelthen ikke lar seg gjøre å ha den leserkontakt som ideelt sett er riktig. Ordningen er uvurderlig”.

I 1997 fikk The Guardian i England sin ombudsmann, og noen år senere fikk den danske Politiken en tilsvarende stilling som lesernes representant inn i en redaksjon som er karakterisert som et sted der ”egoene alle er i størrelse XXL og evnen til selvkritikk ligger og mugner innerst på lageret” (Sven Egil Omdal, mediekritiker, i Stavanger Aftenblad).

Noen ombudsmenn kom fra avisens egne rekker, som i Politiken, mens f.eks. Washington Post valgte å ansette dem utenfra, på toårs kontrakt for uavhengighetens skyld.
Det er viktig med selvkritikk, og det er viktig at en redaksjon kommuniserer med sine lesere om mediehverdagens mange problemstillinger.

Et av de feilgrep jeg gjorde som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad var at jeg ikke brukte de gode tidene (det hendte vi måtte kaste ut annonser, det var rett og slett ikke plass til alle dersom det redaksjonelle stoffet ikke skulle drukne helt, pressen hadde begrenset side-kapasitet) til å realisere ombudsmann-institusjonen.

Bergens Tidende har som eneste norske avis tatt et grep. En av avisens tidligere redaktører, Terje Angelshaug, skriver hver lørdag en interessant kommentar. Dels gjelder det saker som er tatt opp av lesere, dels spørsmål han selv velgere å behandle. Avisens dekning av bråk på universiteten er en slik sak, avisens håndtering av spørsmålet om bybane en annen.
Han forklarer avisens arbeidsform og redaksjonelle retningslinjer for leserne, han gir avisens journalister utfordringer og påminnelser. Jeg kjenner ikke reaksjonene i redaksjonen eller blant leserne, men jeg tror andre større aviser kunne ha glede av en slik institusjon.

***

Andre norske ord som er blitt internasjonale er slalåm, quisling og fjord.
En ombudsmann var historisk den som hadde kongens ombud eller syssel, i dag brukes begrepet gjerne om en person med oppdrag å beskytte enkeltpersoners eller gruppers interesser og rettigheter. Mange ombud arbeider med offentlig myndighetsutøvelse, noen også med enkeltpersoners rettigheter overfor andre privatpersoner eller bedrifter (Wikipedia).

I dag er det flere offentlige ombud i Norge.
Sivilombudsmannen - Arne Fliflet. Han er på mange måter en "medspiller for media, i det han i en rekke saker der media klager på myndigheter og institusjoners praktisering av Offenrlighetsloven. Enten han dømmer den ene eller andre veien, er det nyttig lesning å finne på hans nettsider om denne for mediene så viktige lov.

Ombudsmannen for Forsvaret - Kjell SArne Bratli. I forbindelse med saken om eventuell korrupsjon i forsvaret rettet SV kritikk mot Bratli: "Med Bratlis nære bånd til flere forsvarstopper står det helt klart for meg at Forsvarets 16.000 ansatte ikke har noen uavhengig ombudsmann i øyeblikket", sa Bjørn Jacobsen.

Ombudsmannen for sivile vernepliktige - ordningen er etablert som et nemndsordning, bestående av 7 medlemmer som velges av Stortinget for en 4 – års periode av gangen. Formannen for nemnda benevnes Ombudsmannen for sivile vernepliktige.

Likestillings- og diskrimineringsombudet, (tidligere Likestillingsombudet) - Beatre Gangås

Forbrukerombudet - Bjørn Erik Thon.

Barneombudet - Reidar Hjermann. Ombudet skal passe på at lovgivning vedrørende barns interesser etterleves. Det ble diskusjon da Hjermann etter 4 ikke ikke fikk fornyet stillingen. Hun som ble utnevnt, trakk seg 14. februar etter avsløringen om hennes private omgang med barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, en sak som første til statsrådens fall.

Datatilsynet - et norsk, uavhengig forvaltningsorgan administrativt underordnet Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Datatilsynets oppgave er å overvåke overholdelse av personopplysningsloven. Georg Apenes har i 20 år vært meget aktiv i denne jobben.

Pasientombudet skal arbeide for å ivareta pasientens behov, interesser og rettsikkerhet overfor helsetjenesten, og for å bedre kvaliteten i helsetjenesten. (Odelstinget vedtok 08.05.08 at pasientombudsordningen i fremtiden også skal omhandle kommunale helse- og sosialtjenester).

Elev- og lærlingombud (elevombud) - fylkeskommunale ombud for elever og lærlinger i videregående opplæring.

En spesiell "ombudmannsvirksomhet" kan man lese om i stortingsmann Odd Einar Dørums bok fra høsten 2008, "Ombudsmann på jobb”, . Der forteller han om noen av de vanskelige politiske sakene han sto ovenfor som justisminister: arbeidet med å forene sosialpolitikk og justispolitikk; rusmisbruk og barne- og ungdomskriminalitet skulle forebygges; terror og organisert kriminalitet skulle bekjempes uten at borgernes rettigheter ble svekket. I disse skjæringspunktene ligger det mange vanskelige dilemmaer for en liberal politiker.