Sløsekultur skapt av politikerne?

Pensjonert offiser og utskrevet ledende journalistmening diskuterer mineryddere, kystfort og MTB, flytteanslag etter veivesen-metoden, politisk underfinansiering og dårlig planlegging

"Det sløses for mye i Forsvaret. På detaljplanet, i den daglige bedriften, får dette ikke allverdens virkning målt i kroner, selv om historiene om ammunisjon som på tampen av året brukes opp uten mål og mening for å holde bevilgningsrammene oppe i neste budsjett, svekker forsvarsviljen. Men verre er at det er skapt en sløsekultur også når det gjelder forsvarets struktur og de store kapitalkrevende investeringene".

Det var en pensjonert offiser i Sjøforsvaret, nå med langtidsopphold på Lanzarote av helsemessige grunner, som sa dette til meg tirsdag kveld etter at vi hadde snakket litt sammen på et av de utallige spisestedfene i Puerto del Carmen.

Min militærfaglige bakgrunn utgjøres primært av en periode som vernepliktig, utskrevet ledende menig i Sjøforsvaret, stasjonert i Mannskapsavisa. Testing av nye terrengvogner sammen med Kjell Aukrust (han lærte meg å spille poker), prøveflyging (jeg spydde i søkehuset i Rolleiflexén, som måtte avskrives som materielltap) fra Værnes, undervannsbåtjakt i Nord-Norge, dekning av militært friidretts-VM i Frankrike - alt dette var særdeles hyggelige opplevelser. De eneste dramatiske innslag i løpet av 18 måneder var bare refsen jeg fikk da jeg stilte til reportasje ombord i KNM Oslo med brune sko til matrosdressen, og episoden utenfor dusjen i Madlaleiren da jeg møtte et befal og instinktmessig smalt hånden som holdt håndkleet sammen, opp i hilsestilling.

Offiseren i går kveld var opptatt av en artikkel han hadde lest i Bergens Tidende om to mineryddere som nå forlater Håkonsvern som tomme skall og avslutter dermed nok et kapittel om Forsvarets pengesløseri. De to er 12-15 år gamle og avslutter livet som flytende havnekontor eller hotell i oppdrettsnæringen.

"Vi hadde behov for disse båtene for 20 år siden. Men politisk press og sysselsettingsønsker overstyrte militærfaglige vurderinger. Kværner Mandal fikk en kontrakt på levering av en helt ny type mineryddere bygd på katamaranskrog og med vannjetmotorer. Teknologien skapte store problemer, og omkostningene endte rundt 50 prosent over den opprinnelige kostnadsrammen. Flere ganger i årene etterpå fikk vi midlertidige seilingsforbud for alle mineryddere".

Den pensjonerte offiseren fortalte også at det ble brukt 1,3 milliarder kroner for å fornye kystfortene, hvoretter de ble tatt ut av drift før siste malingstrøk var tørket.
Og enda har jeg ikke tatt med det han sa om det han kalte MTB-farsen.

Min aktuelle bakgrunn for å diskutere sløsing var vedtaket om flytting av Forsvarets operasjonelle hovdkvarter fra Jåttå i Stavanger til Reitan ved Bodø. Milliardbeløp skal brukes på å bygge og utvide fjellanlegget på Reitan, men resultatet vil uansett bli en kommando med dårligere standard enn hovedkvarteret til 400 millioner kroner som nylig er ferdig på Jåttå, et anlegg som er mye bedre konstruert til å håndtere en krig enn den moderniserte kommandoen i nordlandsbyen. I tillegg fører vedtaket til at en rekke nøkkelpersonell blir værende i Stavanger-området, med de konsekvenser det får både økonomisk og kapasitetsmessig.

Når man i tillegg tar med flyttingen av rekruttskolen på Madla til nye og kostbare fasiliteter i Bergen og Kristiansand, kommer man opp i milliardbeløp. Mange med erfaring fra Forsvarets hverdag er svært usikre på om dette vil gi noen effektivitets- og økonomigenvinst. Hadde jeg veddet, ville jeg satt stor innsats på at anslagene for flyttekostnader langt på vei er doblet når den endelige regningen foreligger.

Politikere og forsvarsledelse har fulgt Veivesenet: Når det er noe man av ulike grunner ønsker gjennomfort selv om det kan vare fornuftsgrunner imot, settes anslagene lavt for å få saken igjennom. Når så sluttsummen for prosjektet er klar og viser store overskridelser, er løpet forlengst kjørt. Tallene i Forsvarssjefens siste Forsvarrsstudie kan umulig vare kvalitetssikret. Og så kan man diskutere hvem som ønsker hva og hvorfor.

Etter USA har Norge de høyeste forsvarsutgiftene i Nato pr. innbygger. Danmark har et forsvarsbudsjett rundt 70 pst av vårt uten at det er spesielt store forskjeller på forsvarsstyrken i de to landene. Noe av forklaringen kan ligge i subsidieringen av norsk forsvarsindustri og distriktshensyn over forsvarsbudsjettet. Likevel gjenstår spørsmålet om organisering og effektivitet.

Mens perioden med kald krig frem til 1990 var preget av jevnt økende forsvarsbudsjetter, har bevilgningene relativt sett ligget stabilt de senere årene. Etter 1990 er Forsvarets størrelse dramatisk redusert. Harens volum er redusert med 90 prosent. Antall fartøyer i Sjoforsvaret er mer enn halvert. I hele forsvaret er antall årsverk redusert med en tredjedel siden 1994.

Hva har skjedd og hvorfor?
Min venn sjøoffiseren lurte på hvorfor det er så lite oppmerksomhet rundt det faktum at Stortinget flere ganger har pålagt Forsvaret en større struktur enn de rammer man har vart villig til å stille til dispòsisjon. "Er ikke denne underfinansieringen en av de viktige grunnene til en systematisk sløsing med ressurser?"

Politikerne kan vedta en forsvarsstreuktur i vårsesjonen, men når budsjettene skal vedtas i høstsesjonen, er de ikke villige til å betale for den strukturen de ønsker. Det bevilges ikke nok penger til å kunne beholde antall ansatte, avdelinger, baser og materiell. Derfor må det skje omstillinger. Men er disse preget av det som er forsvarsmessig fornuftig å gjøre, eller er det slik at andre hensyn kolliderer med det som innebarer best mulig kvalitet og effektivitet? Kan det tenkes at også i dette neste ledd av prosessen er politikernes distriktspolitiske ønsker og føringer av en slik art at Forsvaret - mer eller mindre bevisst - tvinges til tiltak som man vet er populare og salgbare? Er det slik at evnen til langsiktig helhetstenkning og planlegging et stykke på vei ødelegges av uforutsigbarheten?

Er det slik at det virkelig store problemet i Forsvaret er skapt av mange års milliardsløsing, initiert av manglende samsvar mellom ønsker og ressurser, og i neste omgang Forsvarets dårlige planlegging?

Det spørsmålet kan hverken sjøoffiseren eller jeg svare på. Men det er lov å spørre.