Journalister, redaktører og alkohol

Pressens paradoks og dobbeltmoral - totalavhold - dopet i New York Marathon - holde seg med avholdsmann - 11+11 glass i Bordeaux - intervju med død Onassis - mange motkandidater - fest i NRK

Hvorfor er ellers ganske så liberale politikere – godt støttet av mediene – så opptatt av forbud og restriksjoner når det gjelder spill, men ikke når det gjelder alkohol? Hvorfor er spilleavhengighet så mye lettere å skrive om enn alkoholavhengighet?
Spørsmålene ble nylig stilt i et innlegg i Aftenposten av Synnøve Skeie Fosse, tidl. næringslivsleder i Stavanger Aftenblad og redaktør i Fædrelandsvennen, nå student ved BI. Og pasjonert vindrikker

Jeg siterer:
"Pressen kan ikke skrive om alkohol som den skriver om pengespill uten å måtet ta et svært ubehagelig oppgjør meg eget alkoholforbruk og holdninger, uten å risikere å bli stemplet som avholdsfanatiker, restriksjonstroll og gledesdreper.
Men pengespill er møtt med økende kontroll og omfattende restriksjoner, er alkoholomsetningen liberalisert – og forbruket økt. Med pressens velsignelse. Det er pressens paradoksale – men akk, så forståelige – dobbeltmoral".

Selv hører jeg til den stadig mindre gruppe av mennesker som er totalavholdende og omtrent aldri har smakt alkohol (muligens noen dråper et par ganger, for ikke å gjøre et verskap som ikke hadde noe annet, forlegen). Uten at det har noe særlig med saken å gjøre: jeg drikker heller ikke kaffe. Med ett unntak: New York Marathon i 1982, da tok jeg tre kopper like før start. Jeg er rimelig sikker på at det hadde en dopingeffekt, men kaffe står heldigvis ikke på noen liste. Og det må ha hjulpet, pers'en ble slått med over 7 minutter (til 2.45.13).

I en del situasjoner har det forøvrig vært en stor fordel for andre at jeg var avholds. I de mange presseturer jeg var med på, ikke minst til årsmøtene i IPI, International Press Institute ("join the press and see the world") var det veldig greit å ha med en som sørget for betaling, at ingen ble snytt, og som hadde et distinkt bilde av veien hjem.
I slike sammenhenger både hjemme og ute kopierte Arve Solstad trønder-politikeren Jon Leirfalls berømte: "Hold deg med avholdsmann selv!", da han velvilligst hadde invitert en KrF'er til å sitte ved hans (grammatikkgenier: sin?) side, og en Høyre-representant gjerne ville ha KrF'eren til sitt bord (det var den gang alle i KrF var avholds, i alle fall nord for København).
Da jeg som 28-åring møtte opp på Bristol til mitt første møte i Oslo Redaktørforening (jeg var så ung og uskyldig at serveringsdamen trodde jeg var et redaktørbarn, og derfor slo meg lett på skulderen da hun syntes jeg forsynte meg med vel mye jordbær: "Nå, nå, gutten min") og straks fikk beskjed fra Arve Solstad: "Kom og sett deg her!"
Jeg ble naturligvis meget smigret, "tenk at få sitta med storoksen, lilla jag, lilla jag og Arve Solstad". Kom senere hen til andre resultater når det gjaldt intensjonene, men Arve var alltid et usedvanlig hyggelig bordfellesskap.

Under et IPI-stevne i Bordeaux ble vi invitert hjem til grev Rotschilds berømte vinkjeller. Den var så fin av greven skiftet fløyelsjakke alt etter den serverte vinens farge. Og ettersom det ved hvert enkelt bord stod 11 glass, ble det endel jakkeskifter. Ved Solstads plass ble det 22 glass.
Menyen var trykt, og en vinkjenner erklærte entusiastisk at den billigste vinen kostet over 1000 kroner flasken på Vinmonopolet. Solstad foreslo da øyeblikkelig at vi sendte menyen som postkort til Arne Hestenes, han ville trolig sette større pris på den enn de fremmøte pressefolk, som endte kvelden på en ølstue.

For den yngre garde: Arne Hestenes var stjernejournalist i Dagbladet. Det var han som uødeliggjorde (jaja, i 10-20 år,da)mottoet som avisen den gang kunne presentere uten å rødme: "Alltid foran". Hestenes ble avbildet på 1.side, netto med bare Dagbladet foran, det sto jo mye der.
Hestenes var kongen av Cannes og prinsen av en rekke andre celebritetsevenementer i verden den vide. Reiseregningens var ikke av det spartanske slaget, men de ble anvist helt til en dag da Gunnar Alf Larsen oppgitt kalte Hestenes inn på kontoret:
"Arne, hva er nå dette? Ute med Onassis? han er jo død!"
"Ja, det er derfor det ble så dyrt".

I Vestfold Presseforening var fuktigheten av et noe rimeligere slag. På et årsmøte ble man enige om å unngå vekslepenger, hvoretter man satte deltagernes navn på en liste og den enkelte krysset av hver gang han (det var sånn, den gangen, bortsett fra Birgit Borgersen Wiig, men hun eide Øvre Smaalenene, og det var i Østfold) hentet en longdrink.
Da formannen våknet neste formiddag, hadde kona luftet dressen og spurte interessert om hvordan årsmøtet hadde godt.
"Jo, det gikk greit, jeg ble gjenvalgt".
"Det så jeg jo av avstemnningsresultatene som jeg fant i lommen din. Men jeg var overrasket over at du hadde så mange motkandidater!"

For oss som dekket politiske partiers landsmøter, var det alltid en opplevelse å møte herrene Herbjørn Sørebø og Lars-Jacob Krogh. Det var Sørebø som sa: "Journalistkoner har det som sjømannskoner. De står ved vinduet og undres: "Kommer han hjem? Kommer han hjem, eller mon han blir der ute?"
Krogh leste en dag plutselig 22-nyhetene i radio, bare et par timer etter at han hadde lest noenlunde de samme nyhetene i Dagsrevyen.
Den plutselige overgang til det noe mer anonyme, og for Krogh derfor uinteressante medium, skyldtes at Dagsnyttstaben var på avskjedsfest for Jarl Veggan. Ettersom mmorgennyhetene dagen etterpå ble lest av Dagsrevyens Einar K. Slyngstad, kan man anta at det ble en vellykket fest.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive noe alvorlig i ettermiddag, i forlengelse av startsitatet. Det ble bare ikke slik. Innimellom skjer det. Jeg finne imidlertid ingen god sluttsats, så etter at jeg store deler av dagen har vært sportslig tv-titter, tar jeg med et godt svar på et av utallige sportsjournalistspørsmål. Stein Erik Kirkebøen i Aftenposten ville vite hvorfor Nina Skeime ikke hadde greid å henge med Tikhonova på tredje-etappen i 4x5 km:
"Hvorfor jobber ikke du i New York Times?"