India, dødshus og grå stær på samlebånd

Mor Teresas dødshus i Calutta - kjærlighet til medarbeiderne? - brukte briller fra Norge - pioner i mikrokreditt - grå stær ved elvebredden

India i sikte: Jevnt 30 grader i Goa, 25 på det kaldeste om natten.
De 14 dagene på Whispering Palms blir nok noe mer luksuriøse enn oppholdet i Calcutta med kone og tre barn i alderen 5-13 år like før nyttår 1980. Men jeg kommer ikke til å treffe så mange interessante mennesker.

Da Mor Teresa fikk nobelprisen i 1979, hadde den indiske ambassadøren en mottagelse i boligen. Da gjorde jeg en avtale om å besøke arbeidet hennes i Calcutta.
Det var sterkt å gå gjennom de såkalte dødshusene, der det lå forkomne mennesker. Vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.

Mor Teresa besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
"De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet. Når de skal dø, er det viktig at de gjør det foran et kjærlig ansikt."

Det var for øvrig Mor Teresa som holdt det korteste og mest virkningsfulle ledelses-foredraget jeg har hørt om. Det var i Hong Kong, med flere hundre dresskledde business-ledere.
Mor Teresa gikk på talerstolen, så ut over forsamlingen, og sa langsomt og
intenst:
"Kjenner dere medarbeidernes deres?"
Hun tok en liten pause, så ut over forsamlingen før neste spørsmål:
"Er dere glad i dem?"
Og så gikk hun ned og satte seg.

I Calcutta bodde vi hos misjonærene Olav og Brit Hodne. De drev i flere tiår et fantastisk hjelpearbeid. Mor Teresa sa om Hodne: "Hvis du gir en fattig mann fisk, får han mat. Gir du ham en fiskestang, får han arbeid. Jeg gir de fattige mat, Hodne gir dem fiskestangen."
Begge deler er nødvendig. Og det var fantastisk å se idealisme og realisme kombinert hos Hodne. Hvordan han var opptatt av hjelp til selvhjelp, ga flyktningene og de fattige lån slik at de kunne kjøpe vevstoler eller trykkplater til batikkarbeid, skapte små arbeidsgivere som etter hvert kunne høste frukt av egen innsats. ”Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket”, sa Hodne. Han praktiserte begrepet mikrokreditt lenge før noen begynte å bruke begrepet.

Brit Hodne ba om, og fikk i hopetall, brukte briller fra Norge. De fikk neser å sitte på, og kom til nytte. Som et apropos til hjemlig debatt om kvalitet i helsesektoren, kan jeg fortelle om grå stær-dugnaden jeg fikk overvære. Øyenlege Asbjørn Tønjum kom på besøk til Hodne på en toukers dugnad. Den hjalp.
Vi gikk ned til elven sammen med noen damer. En lang rekke ventet på oss, de hadde grå stær.

Grå stær: Inne i øyet, bak hornhinnen sitter en linse som samler synsbildet til et bilde på netthinnen. Denne linsen er helt gjennomsiktig og består av en geleaktig masse. Med årene blir denne linsen mindre gjennomsiktig. 1 av 20 60-åringer og halvpartene av alle 75-åringer har denen formen for stær.
For mange begynner sykdommen med at de blir mer nærsynte. Noen opplever at de slipper å bruke lesebriller. Andre blir mer langsynte og må begynne med briller. Etter hvert opplever de fleste at synet blir tåkete. Ofte kan det være vanskeligere å se ute enn, inne og særlig får mange problem i motlys.

Grå stær behandles med operasjon. Tønjum satte seg ned på en stol, tok frem legekofferten, så over redskapene og var i gang. Kniven gikk raskt og effektivt. Tønjum lagde et lite snitt i øyet for å suge ut den gamle linsen, og erstattet den så med en ny i plast. De opererte takket overstrømmende, gikk over i en ny kø der damer med plaster og gazebind sørget for at de raskt kunne dra hjem.
Ikke helt norsk standard, men neste dag var synet normalt.