Kirke, skaperverk, olje og miljø

Atmosfæren et fellesgode - ”føre-var-prinsippet” - forvalting av skaperverket - klimakrise viktigere enn miljøkrise - avgjørende verdivalg - satsing på alternativ energi - livet og jorden er til låns - andres menneskeverd

”Kirken tror visst at den har greie på oljeutvinning, men det bør den overlate til ekspertene”, var en replikk jeg overhørte under kirkekaffen etter gudstjenesten sist søndag sjømannskirken på Lanzarote.

Trolig dekker ytringen manges oppfatning av det kirkelige utspill om å utsette all oljeleting på norsk sokkel i 5 år. Oljefolk, ordførere i nord, LO osv ; de fnyser av og latterliggjør forslaget

Under min tid som leder i Kirkerådet behandlet Kirkemøtet en sak med overskriften ”Vern om havet”. Bakgrunnen var ikke minst Den norske kirkes engasjement mot farene ved de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Vi hadde da et særlig søkelys på sårbarheten for de livsviktige gyteområdene for torsk i Lofoten. Et viktig argument var "føre-var-prinsippet”.

Det samme argumentet brukte Kirkemøtet 2003 overfor vår egen olje- og gassvirksomhet av Kirkemøtet i 2003: Så lenge vi ikke har god nok kunnskap om følgene av oljeboring i nord, og heller ingen garanti for null-utslipp, må vi avstå fra denne virksomheten.

Sør-Hålogaland bispedømmeråd fulgte umiddelbart opp Kirkemøtets utfordring med en uttalelse om petroleumsfrie områder som sikrer de sårbare og livsviktige havområdene, med en sterk understrekning av at som en av verdens rikeste nasjoner kalles vi til besinnelse i jakten å kortsiktig økonomisk vekst: ”Det avgjørende verdivalg er å gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere”.

Daværende olje- og energiminister prøvde å avspore debatten med å henvise kirken til det som ble kalt ”sine indre anliggender”. Men teologien har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.

Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.
Det er dette som nå skjer, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.

Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte.

Det kirkelige initiativet anno 2009 ber oss alle tenke igjennom spørsmålet: Hva skal vi utnytte av ressurser med de kunnskaper og den teknologi vi har i dag - og hva skal vi la ligge til våre etterkommere? Dette spørsmålet besvares ofte med: Vi gjør det som er økonomisk lønnsomt. Fra et kirkelig ståsted kan det gis et annet svar: La oss gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere. Dette er et avgjørende verdivalget vi som mennesker står overfor!
Alvorlige rapporter fra FNs klimapanel gir en vitenskapelig begrunnelse for at global oppvarming er en miljøutfordring i særklasse.

Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Norsk petroleumsvirksomhet står for en firedel av Norges utslipp av klimagasser. Slike utslipp skaper gjennom økt omfang av flom, tørke og annet ekstremvær omfattende problemer for mennesker i fattige og sårbare land.
I verden anno 2009 roper både de og naturen høyt til oss: Rovdrift, ødeleggelse og forurensing er i ferd med å nå yttergrensene av det som tåles.

Som menneskehet taler dette til oss om å vise forstand i vår bruk av gavene jorden gir. Som en av verdens rikeste nasjoner, kalles vi i Norge til besinnelse i jakten på kortsiktig økonomisk vekst. Norge har mulighet til å være en drivkraft i verdenssamfunnet, til å tenke og handle i pakt med vårt økologiske livsgrunnlag.

Det trenges arbeidsplasser i nord - hvordan kan vi fremme arbeidsmuligheter og samtidig vern av miljøet? En opplagt mulighet er satsing på fornybar energi fra hav og vind. Arbeidsplasser knyttet til slike ressurser vil ha et langt tidsperspektiv over seg, mens arbeidsplasser i oljevirksomheten er mer kortvarige. Med satsing på fornybar energi kan vi som nasjon bidra til å redusere den truende klimaendringen som følger CO2-utslippene. Dette handler også om andres menneskeverd.

Finanskrisen bekjempes med høy beredskap og kortsiktige, store midler. Men hva med den langsiktige og langt mer alvorlige klima- og miljøkrisen? Hvor er krisetiltakene? Hvor er viljen til i handling å vise at man virkelig tar situasjonen på alvor? Satsing på fornybar energi sammen med fem års letepause ville være et konstruktivt og fremtidsrettet tiltak.

Som mennesker lever vi i Guds nåde - det gir mulighet til å velge en ny vei der vi tar på alvor at livet og jorda er til låns.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige initiativet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring,
- konfirmantarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse.

Jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker.
Skaperverket eier sin egen rikdom. Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

Alt er gitt oss til låns, alt skal vi overlate til dem som følger etter.
Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.
Misforholdet mellom fattig og rik er forakt for menneskeverdet.

En naturlig bønn til Skaperen kan være denne:
Tilgi oss at vi
- lever som om det ikke fantes noen død
- leker med det onde som om det ikke fantes noen fortapelse.
- velger de forgjengelige verdier fremfor de evige
- etablerer oss på jorden som om det ikke fantes noen Himmel
- innretter oss i tiden som om det ikke fantes noen evighet.
- for kortsiktig egeninteressers skyld ødelegger Ditt skaperverk