torsdag 12. mars 2009

Ytringsfrihet: Indre og ytre trusler

Privat og offentlig rom - personifisering - kikkere - journalisme - avsløringsoppdraget - marken i eplet - starte med konklusjonene - sympati og tilgivelse - overstyring av NRK - enkildejournalistikk - PR og profesjonelle kilder - falle for eget grep - komformitetspress - åpne redaktører

12.mars er ytringsfrihetens dag på nettet. Jeg vil i denne bloggen se litt på ytre trusler mot denne friheten fra det offentlige, fra eierne og fra kildene. Det åpenbare press fra markedet eller kjøpere som ønsker underholdning, og fra annonsører, utelater jeg i denne sammenheng, men jeg berører indre trusler fra journalismen.

På slutten av 90-tallet var jeg medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, nedsatt av Regjeringen for å utrede spørsmålet rundt Grunnlovens paragraf 1oo, om at "Ytringsfrihed bør finde Sted". Det var et uhyre interessant arbeid som jeg har vært mye opptatt av senere.

En grunnleggende forutsetning for i det hele tatt å snakke om ytringsfrihet er at det er et skille mellom det private og det offentlige rom. Det private rom skal i stor grad være beskyttet mot både innsyn som inngrep. Bare da kan det fungere som basis for det offentlige, myndige menneske. Det offentlige rom må være bygget opp, institusjonalisert og regulert for å fungere utifra hensynet til ytringsfriheten og til den offentlige samtale.

Medieverdenene er i dag blitt stadig mer konkurransepreget, det fører med seg et økende behov for å vekke oppmerksomhet. I en slik situasjon er lett å falle for fristelsen til å gjøre trivielle observasjoner mer interessante enn de egentlig er, eller bruke dramatiserings- eller underholdningseffekter som egentlig er reportasjen fremmed, og som kan tilsløre det som skulle være budskapet.

Også jeg har har lært viktigheten – eller rettere: salgbarheten og gjennomslagskraften av – personifisering. Den kan skjerpe og øke interessen for viktige samfunnsforhold, men den fører også til at skillet mellom det offentlige og det private blir utvisket. Istedenfor å være deltagere i, eller et våkent publikum for, den politiske meningsutveksling, kan leserne og titterne bli forledet til å bli kikkere inn i andres privatsfære.

Egentlig var det kunstens oppgave å underholde og offentliggjøre det private gjennom fiksjonen. Slik kunne man diskutere almenmenneskelige forhold som angikk privatlivet samtidig som man opprettholdt det fundamentalt viktige skille mellom privatsfæren og den offentlige sfære.
I den grad det virkelig er en tendens til å viske ut dette skille og gjøre oss til kikkere inn i andres privatliv, er det svært uheldig. Jeg tror det er på denne bakgrunn vi må forstå den tildels skarpe kritikk mot pressen for å bryte med prinsippet om privatlivets fred

Mer interessant og kanskje mer urovekkende er utviklingen av journalismen; en egen måte å tenke og snakke om virkeligheten på som gjør at det utvikles felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten og for hvordan det skal bringes frem. På samme måte som enkelte kan skjule kritiserte handlinger under begrepet ”en helhetlig vurdering” har vi fått det uklare begrepet journalistiske kriterier.

Media har et avsløringsoppdrag og ut fra dette er det utviklet en undersøkende journalistikk. Vi har fått SKUP, Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. På dette feltet har det skjedd uhyre mye positivt siden jeg trådte mine journalistiske barnesko for 50 år siden. Men det vil alltid ligge en fare i en avsløringsideologi. Der man ut fra mistankens hermeneutikk forutsetter at det i de fleste saksforhold er noe snusk eller dårlige motiver eller lignende. Man søker så inntil man finner noe som kan fortolkes i denne retning.
Eller, finner man tendenser til konflikt (og hvor finnes ikke slike tendenser), fremstilles disse tendenser som det essensielle ved saksforholdet. Som det er sagt, man leter etter marken i eplet – og finner den! – simpelthen fordi man forutsetter at det finnes en mark i ethvert eple. Midt i all den gode kritiske og avslørende journalistikken er det også tilfeller der jeg mistenker journalisten for å ha startet med konklusjonen og så bare har villet eller kunnet se de momenter som understøtter denne.
Her er det viktig å være på vakt og sørge for at det ikke er noen grunn til bekymring ut over den bekymring man alltid bør ha overfor utviklingen på så viktige områder.

I det siste året har vi i Norge hatt flere saker som har ført til diskusjon om pressens behandling av personer og i den sammenheng: ytringsfriheten. Her viser jeg til min blogg om det samlede medietrykk.
Jeg tror nordmenn har et stort potensial på sympati og endog tilgivelse. Det synes ofte å være en påfallende stor diskrepans mellom publikums reaksjoner og reaksjonene hos den person som blir eksponert for offentligheten. Til ”medieofre” har jeg noen ganger sagt at det ofte føles verre å bli eksponert for offentligheten enn det er grunn til. Det er ofte mer støtte, sympati og forståelse å hente der ute enn kritisk fordømmelse.

Mediene kan, ved å være enda mer påpasselig enn de er, bidra til å begrense frykten og øke respekten for offentligheten og ytringsfriheten. Selv om det er nok av eksempler på gale fremstillinger og urimelige proporsjoneringer, er det nok langt flere eksempler på at mediene har avslørt urimelig maktutøvelse eller skjødesløshet hos dem med makt. Trusselen om at dette kan gjøres, er et viktig incitament for at det offentlige (eller private med makt) skal opptre anstendig og ryddig.

Et problem for ytringsfriheten er den holdning vi i den senere tid har møtt i ulike instanser. Regjeringens holdning til blasfemi-/rasismeparagrafen og dagens ønske fra kulturminister Giske om overstyring av NRK når det gjelder politisk dekning, er to sørgelige eksempler. Jeg registrerer aktive tiltak for å bygge ut infrastrukturen slik at vi kan få en fri og utvungen informasjon og meningsutveksling. På den annen side er det stadig nye uttrykk for det offentliges paternalistiske bekymring og kontrollbehov. Vi så det i forbindelse med Språkrådets holdning til nynorsk og avisenes momsfritak.Vi ser kontrollbehov i forbindelse med praktiseringen av offentlighetsloven. Her viser jeg til min blogg om offentlighetsloven.

I min tid i Pressens Faglige Utvalg var enkilde-journalistikken noe av det som ble mest dømt. Den nedbygging av redaksjonell bemanning vi allerede ser klare tendenser til, og som på sikt kan bli langt sterkere, kan lett svekke kontrollen mot uavhengige kilder. Jeg ser også betydelige problemer knyttet til utviklingen av at stadig mer av informasjonen kan bli en vare på markedet, noe man må betale for å få adgang til.

Friheten i forhold til kildene er blitt vanskeligere fordi vi har fått en institusjonalisert PR-industri. Det er bygget opp PR-avdelinger i de store institusjoner, forvaltningsenheter, bedrifter, organisasjoner, for ikke å snakke om at myndigheter både nasjonal og lokalt satser på å selge inn gode og positive historier om virksomheten. Vi ser også at det utvikles stadig flere PR-firmaer. Naturligvis heter det ikke PR-agenter lenger, nå har vi fått kommunikasjonsrådgivere, informasjonsmedarbeidere og samfunnskontakter, uten at det er noen reell forskjell i innholdet.
Som Sigurd Allern har sagt det: ”En analyse av PR-bransjen bekrefter at publicrelations normalt kan defineres som kommunikasjon med sikt på overtalelse og påvirkning, utført på vegne av arbeidsgivere eller klienter”.

Stadig flere i informasjonsbransjen kommer fra journalistyrket. Dette fører til en mer profesjonell håndtering av stoffet, og tilsvarende fristelse til å sende det dirkete i produksjon. Det er nok å se på legemiddelindustriens PR-virksomhet for å finne eksempler på ukritisk, relativt ubearbeidet bruk av pressemeldinger.
Profesjonaliseringen av kildene betyr altså i noen grad at mediene får en mengde stoff som er tilpasset dem og som det er fristende å bruke.
Bak dette ligger naturligvis en økende erkjennelse av viktigheten av å ha et godt image i offentligheten. Man ønsker en kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, men naturligvis også at man kan ønske å legge lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.

Profesjonaliseringen betyr at finansielt sterke aktører i økende grad bruker store midler på systematisk å forme og sile informasjon. Forsøk på uavhengig, undersøkende journalistikk overfor finansielt sterke og velorganiserte institusjoner kan bli vanskelig og ressurskrevende. Et saksanlegg kan, selv om mediet er rimelig sikker på å kunne vinne i siste instans, kreve såvel tid som penger. Selv sterke mediebedrifter kan fremover nøle med å ta opp saker som kan føre til saksanlegg, bli snillere nettopp der de ikke burde være det, eller at de kanskje bare begrenser seg til å avsløre snusk hos de mindre bemidlede.
Dette kan bli et problem for ytringsfriheten.

Samtidig som dette må fremholdes, er det også grunn til å sitere medieforskeren Martin Eide: ”En mediekritikk som stirrer seg blind på kildenes manipulasjoner og makt, ser ikke journalistikkens makt. Den overser at det nettopp er gjennom bruk av journalistiske grep og virkemidler at mektige kilder lykkes i å overliste journalister. Den overser lett den makt som ligger i den journalistiske dramaturgi og fortellermåte”.
Om journalistene faller for informatørene, faller de for eget grep.

Jeg begynte med, og jeg avslutter med, det offentlige rom. Har vi et konformitetspress? Hvor trange er grensene for hva man kan ytre uten at man blir utsatt for sosiale sanksjoner, uten at man skyves ut av det gode selskap? Synes vi at noen aktører er på grensen av det som det er comme il faut å mene og si? Jeg var uhyre skuffet da Lars Sponheim nylig på et spørsmål om hvordan man kan få innvandrings- og integreringsdebatten inn på et mer konstruktivt spor, svarte VG: ”Sannsynligvis ved å holde Frp helt borte fra debatten".

Det er vanlig å fremstille det norske samfunn som egalitært og konsensuspreget. Det skulle tyde på et relativt sterkt konformitetspress. I andre samfunn som er større og med større variasjon i sosial status, etnisitet og religion vil det kanskje kunne utvikle seg en større toleranse overfor annerledes tenkende. Jeg tror Norge står overfor et spesielt problem her, og at det vil føles sterkere jo mer vi beveger oss mot et flerkulturelt samfunn Det er i alle fall et problem det er viktig å være oppmerksom på når det gjelder ytringsfrihetens vilkår i det offentlige rom. Hvis det er trangere grenser for ytringsfriheten i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, måtte det først og fremst være på grunn av nettopp det norske konformitetspress.Vi trenger alle med stemme i det offentlige rom, som gjør det til en dyd å utfordre den alminnelige mening. Og ikke minst trenger vi redaktører med sans for denne type innspill. Det er ikke minst slike menneskers bruk av ytringsfriheten som legitimerer denne frihet og som samtidig utvider rommet for den.

1 kommentar:

  1. Flott artikkel - dette er en kommentar-test

    SvarSlett