Bystyret i Stavanger drøftet i går politisk organisering etter kommunevalget neste år. Begrepet byparlamentarisme ble behandlet i saksdokumentene, men hadde ikke engasjert mer enn at det så vidt ble nevnt av en representant. Årsaken er trolig at mange av politikerne i Stavanger - meg selv inkludert – vurderer at den tradisjonelle formannsskapsmodellen og ikke minst den brede flertallskoalisjonen – H, Ap, V, KrF, Sp, Pp – skaper forutsigbarhet og styrker evnen til gjennomføring av viktige prosjekter.
Byparlamentarisme? Kort: Bystyret velger et byråd som skal ha den utøvende makten. Byrådet kan risikere å bli utsatt for mistillitsvotum eller gå av som følge av et kabinettspørsmål. I Bergen (fra 2000) trenger et bystyre positivt flertall for å bli innsatt. Oslo (fra 1986) praktiserte også opprinnelig denne ordningen, men har nå gått over til en ordning med negativt flertall, der ordføreren, som selv er valgt med positivt flertall, spør den han oppfatter som lederen for den mest styringsdyktige koalisjonen om å danne byråd, etter samme mønster som ved regjeringsdannelser.
Slik byparlamentarismen i Bergen virker utenfra (primært sett gjennom Bergens Tidende) virker det ikke som om modellen representerer en spesiell god mulighet til solid styring. Tar politikerne lite ansvar? Skylder de heller på administrasjonen når noe går galt? Det virker i alle fall besynderlig når Frå går ut av byrådet for å unngå å måtte stemme for bompenger, men så senere kommer tilbake. ”Det er en Mikke Mus-parlamentarisme, ikke rart få synes byen er godt styrt”, sier bergenseren og rikssynseren Frank Aarebrot.
I teori skal forskjellene mellom formannskapsmodellen (UF) byparlamentarisme (BP) være slik:
Maktforhold: F - sterkt bystyre, BP - svekket bystyre, sterkt byrád
Ansvarsforhold: F – diffuse, BP - klare
Konfliktnivâ: F – lavt, BP - høyt
Ordførerens innflytelse: F – stort, BP – liten (mer formell rolle, byrådslederen er den sterke)
Politisk styring: F - fragmentert, sektorisert, BP - helhetlig
Folkevalgt innflytelse over administrasjonen: F – svak, BP - sterk
I praksis virker det(i ulike grad i Oslo og Bergen) som om teori ikke sjelden befinner seg et stykke utenfor praksis.
Når det pekes på at byrådsmodellen er langt mer dynamisk enn den ”statiske” formannskapsmodellen, kan jeg ikke se noe i erfaringene fra Bergen og Oslo at denne teorien har slått igjennom praktisk – og det er vel det viktige. At noe skjer, til beste for kommunens innbyggere, bør være viktigere enn politisk spill.
Formannskapsmodellen bygger, tross sine feil og mangler, på et rent folkestyre og ikke på et elitestyre der man i et byråd kan innsette personer som nødvendigvis ikke er folkevalgt, men som er utpekt fra sitt parti. Disse kan selvsagt bli kastet etter mistillit fra et flertall i bystyret, men de kan ikke stilles til ansvar av velgerne gjennom et kommunevalg.
Mye kan vel også tyde på at makt og myndighet i stor utstrekning må overføres til byrådet hvis det skal fungere etter hensikten og dermed åpne for at karrierepolitikere gis større og nye muligheter.
Erfaringene – hvordan er de? Arbeiderpartiet var med på å sikre flertall for byparlamentarismen, som Bergen har hatt siden år 2000. Nå stiller Aps gruppeleder spørsmål ved hele ordningen. ”Det er delte meninger i partiet. Og jo flere saker der vi føler at systemet ikke fungerer, jo større sjanse er det for at vi stemmer for å gå tilbake til formannskapsmodellen”, sier Terje Ohnstad.
Ifølge byrådsleder Monica Mæland (H) var målet med innføring av parlamentarisme i Bergen at partiene i bystyret skal ansvarliggjøres, og at dette ansvaret skal plasseres tydelig. Hun trekker frem at mistillitsforslag i seg selv viser at kommunen følger parlamentariske prinsipper. ”Vi har en opposisjon og en posisjon som benytter de virkemidlene parlamentarisme gir”, sier hun. Byrådslederen tror ikke embetsmenn må ta støyten for feil i stedet for ansvarlige byråder.
Trondheim drøfter intenst om byparlamentarisme skal innføres. Ordfører Rita Ottervik (ap) mener at med BP vil politikerne få mer makt og administrasjonen i kommunen mindre makt. ”Slik det er i dag har rådmannen og hans stab svært mye makt, og det syns ikke jeg er rett”, sier hun.
Men Odd M. Asmussen, tidligere kommunalråd og gruppeleder i Ap, fremholder at en parlamentarisk styringsmodell vil flytte dagens politiske maktsentrum fra et åpent bystyre og inn i et byråd som vil være lukket for innsyn for folk flest. ”Et parlamentarisk system vil gi mer makt til færre personer, og de åpne demokratiske prosesser som kjennetegner den modellen vi har i dag, vil for framtiden gå over til avgjørelser bak lukkede dører, uten at vi nødvendigvis vil få bedre tjenester til innbyggerne”.
”Byparlamentarisme er de lukkede roms politikk, og ingen skikkelig politisk arena”, sier John Gunnes, gruppeleder for Venstre.
Mens formannskapet er valgt av og blant folkevalgte, er ikke et byråd det. Og byråder behøver ikke å være folkevalgt – nå antydes det for eksempel at Carl I. Hagen skal vikariere i Oslo.
Rådmannsvelde? Heller instruksjonsmyndighet over administrasjonen? Politikerne har denne myndighet når de ønsker - gjennom politiske flertallsvedtak.
”Når en innstilling fra et byråd til bystyret foreligger, vet ingen hva administrasjonen faktisk ville ha foreslått, om den hadde stått fritt”, siere Asmussen. De faglige (gode) argumentene er alt blitt vurdert og tilpasset politikken når noe legges fram.
Et interessant eksempel henter jeg fra Trondheim, i en sak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Åsmund Sunde Valseth (Rødt)kommenterer:
”Her har både rådmann og de rødgrønne vært samstemt om at saken er godt nok utredet, brukerne godt nok hørt, og ønsket å gjøre vedtak. Vanligvis vil ikke rådmannen være så fastlåst, og mer behjelpelig med å utrede alternativer. Men en fastlåst rådmann minner mye om en politisk styrt administrasjon, som virkelig kommer til å være fastlåst. Heldigvis kom brukerorganisasjonene for fullt på banen og skapte det trykket som måtte til for å få folk til å stoppe opp og tenke seg til. I denne saken hadde jeg tid til å stoppe opp og hente motekspertise. Sånn vil det ikke være i alle saker. Jeg er bekymret for at parlamentarisme gjør det vanskeligere å stoppe tilsvarende saker i framtida”.
Jeg tror det viktigste for norske kommuner må være å legge engasjement og vilje i å utvikle formannskapsmodellen med komitéer videre, i stedet for å bruke tid og krefter på en modell som jeg ikke tror vil gagne lokaldemokratiet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar