Åpen og tolerant folkekirke?

Hva er en åpen kirke, hva er en folkekirke? Og - finnes det noe som heter en tolerant kirke?

Alle vil ha en åpen kirke, selvsagt vil vi det. Men hva betyr det egentlig? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Åpenhet handler også om høyde under taket, mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Noen tror at ”enhver er salig i sin tro” er hentet fra Bibelen. Det er ikke riktig. Kirkefaderen Augustin laget en god definisjon av det kristne livet: Vis fasthet i det sentrale, frihet i det perifere – og kjærlighet i alt.

Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.

Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange oppfatter den først og fremst som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

Kan kirken være åpen samtidig som den formulerer sine uoppgivelige prinsipper? Ser vi bakover i kirkehistorien, kan kritikken av kirken være en pekepinn på hvor man ikke har lykkes med dette.

Henrik Ibsen har udødeliggjort en angstbitersk og dobbeltmoralsk holdning i rollefiguren pastor Manders i ”Gengangere”. Han vil stenge de nye tankene ute både fra kirken og fra samfunnet, men han gir samtidig uttrykk for at man gjerne må lese tvilsomme ting, dersom man ikke lar det ligge fremme til allmenn beskuelse. Pastoren er prototypen på den trangsynte og dominerende kirkens mann, som vil stenge den annerledestenkende verden ute med forbud og borgerlig moral.

Litteraturen viser en sørgelig rekke av folk som stenger ute dem som gjerne vil inn, og ofte gjør de det på vegne av såkalt anstendighet og godtfolks motvilje mot tapere og mislykkede individer. Slik kommer de også i konflikt med Mesteren, som aldri tok hardere i enn når han fordømte selvgodhet og moralisme, fordi dette hindret de virkelig søkende og sårede i å finne Guds hjelp og frelse.

Men den samme Ibsen som skapte karikaturen Manders, skapte også Brand. Han som avviser den gud som er skapt i hverdagsmenneskets bilde, og som ikke på noe punkt er større enn hverdagsmennesket selv.

Ibsen angriper på den ene side dem gjør porten trang ved å gjøre tro til sneversyn, og på den andre side angriper han dem som fjerner idealene og snekrer seg en populistisk tro som aldri kan skape himmel over livet.

Men også Brands nesten overspente krav kan være verd å reflektere over. Han er inspirert av Søren Kierkegaard som var lite opptatt av å gjøre kirken åpen. Tvert imot kritiserte han den for å erklære hele folkeslag for kristne og kirkemedlemmer – uten så mye som å spørre dem. Han tvinger oss til å skille mellom åpenhet og populisme. Skal kirken være åpen, må den være sann, det vil si at den må ha en åndelig tyngde som gjør at folk trekkes mot den. Det som skaper tiltrekning til kirken, Kristi ord og eksempel, må stå i sentrum på en slik måte at mennesker blir dradd inn i det. Blir kirken usann, slår den av på det som er dens egentlige arv og innhold, og da kan den heller ikke åpne seg mot verden.

Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. I forhold til dette må vi si med Olaf Hillestad (nr.24 i salmeboken): ”Lukk opp kirkens dører!”

Vi må skille mellom den sunne folkelighet og en tvetydig populisme som taler folkets sak, samtidig som den går maktens tjeneste. Kirkens forbilde, Mesteren selv; var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet.
Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Alle pålegger seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum. Det er ikke garantert mot å vekke anstøt, og skal det lyde i sin bredde, må det også være med krav på universell gyldighet, for det ligger i sakens karakter:
Det er et budskap fra Skaper til skapning, derfor må det gjelde alle. At ikke alle opplever det slik, det er den smertelige situasjon vi lever i, i splittelsens og fallets verden.

Toleranse vil i den sammenheng si at budskapet får lyde, men at det aldri må settes makt bak det. Men beklipper man budskapet, svikter man både toleransen og budskapet. Det er jo nettopp derfor vi trenger toleransen: for at alle skal få ytre seg i full bredde, med hele sin oppfatning.

Toleransen må tåle at budskap som gjør krav på universell sannhet, forkynnes. Bare da kan toleransen bli satt på prøve. Og bare da kan budskapet utfoldes i sin bredde. Men til gjengjeld må det ikke stilles en makt bak budskapet som forhindrer motsigelse, debatt og helt andre oppfatninger.

Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse. Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp.

Det er Symfonien Gud ønsker skal lyde fra hans representanter, ikke Monotonien og Ensrettingen. Jesus valgte ikke disipler for å kunne være trygg på samstemt budskap. Han valgte 12 forskjellige mennesker som trodde og tvilte, som seiret og tapte, som var våkne og sovnet, ja som til og med sviktet sin Mester. Og Jesus understreket sin forkjærlighet for forskjellighet ved å la Marta og Maria stå frem i sin kompletterende ulikhet.

Vi må tolke forskjellighet som uttrykk for gudskapt, kompletterende mangfold. Vi følger etter en som var Veien uten å være i veien. Vi følger etter en som elsket unge og gamle, kvinner og menn, hissigpropper og fredsæle. Og nettopp fordi kirkens målgruppe oser av forskjellighet, mer enn noen gang, er kirkens redning at dens medarbeidere har den samme forskjelligheten i seg og mellom seg. Med fasthet i det sentrale (som altså ikke må gjøres for bredt med bud nr.11,12,13 osv), frihet i det perifere og ikke minst kjærlighet i alt