Redaktøren gikk av for aldersgrensen, og en ny kom, Han var ikke like populær i offentligheten, ”han er for tradisjonell, vi liker ikke de holdningene som kommer frem i lederartiklene”.
Den populære – fremdeles i noen kretser – journalisten fikk ikke et bedre forhold til den nye redaktøren. Han ble innkalt flere ganger fordi han brøt pressens selvjustisplakat, Vær Varsom-plakaten.
Brudd på kildebeskyttelse, oppførsel i arbeidet som ikke stemte overens med avisens husregler. Hadde vakt men nektet å rykke ut i et alvorlig tilfelle da hans tilstedeværelse var viktig, ”ring når 2.omgang er ferdig”. Flere episoder ble påtalt. En dag fikk redaktøren nok: ”Du bryter ytre og indre regler, du er illojal, denne avisen er ikke stedet for deg, jeg vil anbefale ansettelsesrådet å reise en avskjedssak ”.
Journalisten sa opp stillingen og gikk ut i media med dirrende stemme og patos: ”Jeg er redd for at de konservative kreftene i media befester sine posisjoner. Det er de som sitter i styrende posisjoner i dag, det er de som bestemmer mye av hva som skjer i mediene. Det kan ikke folk der ute finne seg i”.
Noen av dem som støttet ham varmest hadde aldri abonnert på avisen.
En av de liberale kollegaene hans sa at journalisten hadde gjort seg selv til ”den siste liberale stemme i den norske folkekirken. Det er han ikke. Jeg har utfordret etablerte holdninger ved flere anledninger en kronikk, og opplevde ingen kritikk. Ingen meningssensur. Ikke overhodet”.
Kollegaen konkluderte: ”Ved å gjøre sin egen sak til det han selv mener er et symbol på de konservative krefters fremmarsj og trussel mot folkets medier, håner han i samme slengen sine egne journalistkolleger”.
***
Han var lege. Svært godt likt, blant noen av pasientene. Var lite synlig i faglige møter og diskusjoner, desto mer selveksponerende i det offentlige rom. Den populære overlegen irettesatte ham og sa at han av hensyn til sykehusets omdømme måtte dempe sine opptredener.
Overlegen gikk av for aldersgrensen, og en ny kom, Han var ikke like populær i deler av offentligheten. ”Han er for konservativ, han liker ikke alle nye medisinske behandlingsforslag og pasienttilnærminger”.
Den populære – fremdeles i noen kretser, men særlig hos dem som bare hadde lest eller hørt om ham – legen fikk ikke et bedre forhold til den nye overlegen. Han ble innkalt flere ganger fordi han brøt retningslinjene for legenes selvjustis.
Brudd på taushetsplikten, uaurtoriserte behansdlingsmåter, ordrenekt. Flere episoder ble påtalt, som da han behandlet pasienter utenfor de rom sykehuset hadde godkjent. En dag fikk overlegen nok: ”Tilliten til helsestellet i Norge bygger på at leger har en levende profesjonsetikk og vilje til selvjustis. Du er illojal, dette sykehuset er ikke stedet for deg, jeg vil anbefale ansettelsesrådet å reise en avskjedssak ”.
Legen valgte å si opp, og gikk ut i media med dirrende stemme og patos: ”Jeg er redd for at de konservative kreftene i helsevesenet befester sine posisjoner. Det er de som sitter i styrende posisjoner i dag, det er de som bestemmer mye av hva som skjer i blant leger, på sykehus, de er imot all nytenkning. Det kan ikke folk der ute finne seg i”.
En av hans kollegaer, som selv stundom var i opposisjon til det gamle og vedtatte, fortalte at han aldri hadde blir kritisert av ledelsen fordi han offentlig hadde kritisert enkelte behandlingerformer og utdatert operasjonsprosedyre.
”Min kollega som nå slutter gjør i dag også seg selv til eneste representant for en profesjon som ønsker å reise mennesker opp, gi mot og håp. Det er han ikke. Hans fremstilling av saken er et hån mot andre leger. Helsepersonell kan bli raskere på banen i forhold til media, og tydeligere. Samtidig er det ikke lett å få plass i media når man ikke er så konfliktsøkende og klovneaktig som min kollega”***
Journalisten og legen brakte seg selv i umulige posisjoner. Dessverre. For begge hadde enkelte egenskaper som brukt på en positiv, kreativ måte, kunne inspirert det videre arbeidet innen profesjonene.
De prøvde å gjøre redaktør og overlege til skurker i det som ikke var et oppgjør om meninger, åpenhet og toleranse, men spørsmål om lojalitet og profesjonsfaglig oppførsel.
De ville anklage, men gjorde seg selv til ofre. De fikk ingen støtte fra sine egne, fra de som visste hva det dreide seg om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar