onsdag 24. november 2010

Gelius valgte å gå

Fakta: Einar Gelius har sagt opp som prest.

Teori hos mange: Kirken likte ikke at Einar Gelius skriver om sex.

Min teori: Media er mer opptatt av sex enn kirken er.

Min vurdering: Dette er en sak om oppfølging av arbeidstakers plikter

Mange - kanskje særlig utenfor statskirken”:Kirken er dømmesyk. Kirkens terskel er altfor høy.

Mange forutinntattes problem: Også Gunnar Stålsett reagerte

Min mening: Kirken skal ha en åpen dør og det skal være høyt under taket. Men en ordinært prest må følge det rammeverk som er lagt for hans/hennes virksomhet. Det skal alltid være tilgivelse fore enkelte brudd, men når man etter mange advarsler over tid ikke synes å ha evne eller vilje til å innordne seg dette, må man ikke blir forundret over at det kan reises avskjedssak. I et hvilket som helst annet ansettelsesforhold ville en medarbeider fått sparken i en tilsvarende situasjon.

Påstand: Sex-boken er årsaken til kirkens reaksjon.

Utgivelsen av boken «Sex i Bibelen»: Som forfatter står sogneprest Einar Gelius. Biskopen reagerer på hvordan boken fremstiller Bibelens syn på seksualitet og samlivsform, men også at den inneholder fremstillinger fra Gelius' personlige liv som «ikke er i samsvar med den livsførsel en må forvente av en prest i Den norske kirke».
Jeg mener at Gelius inviterer til at det sjelesørgeriske rom blir erotisert, og det er svært uheldig i en kirke med de utfordringer den har hatt på dette området.

Faktum: Både nåværende og tidligere biskop har i samtaler gjennom årene påtalt hvordan Gelius utøver prestetjenesten og hvordan han opptrer i media.

Begrunnelse for kirkens reaksjon: Biskopen mener at Gelius ”ikke har evne og/eller vilje til å innrette seg etter biskopens instrukser og veiledning. Han har brutt med ordninger som er fastsatt for utøvelsen av prestetjenesten i Den norske kirke og opptrådt på en måte som er uverdig og/eller bryter med den aktelse og tillit som er nødvendig for en prest i Den norske kirke"

Klage fra politiet: Kontaktet ham ved «et dødsfall med spesielle omstendigheter». Gelius ba dem i stedet ringe den lokale presten, til tross for at det var han som hadde beredskapsvakt. Da politiet ikke fikk tak i den lokale presten og derfor ringte Gelius igjen, var han fortsatt på fotballkamp og ga beskjed om at han måtte ringe politiet tilbake om 45 minutter.

Handlet i strid med pårørendes ønsker: Da kronprinsesse Mette-Marits far Sven O. Høiby ble, var Einar Gelius i begravelsen. De pårørende hadde i forkant sagt at de ikke ønsket at noen skulle kommentere begravelsen offentlig. Han uttalte seg likevel til flere medier rett etter bisettelsen. Dette bidro til en ytterligere belastning for de pårørende. Gelius’uttalelser røpet også innholdet i relasjonen mellom ham som prest og en konfident.

Krenkende begravelse: I en reklame før et byderby mellom Vålerenga og Lyn, «begravet» Vålerenga-tilhenger erkerivalen Lyn. Lyn-direktør Erik Langerud: Innslaget var «usmakelig».

Begravelse: Arne Næss' begravelse i Ris kirke var fri for salmer og kirkelig liturgi. Gelius fikk korreks for form og innhold.

Brudd på bestemmelser: Gjennomførte «kirkelige handlinger» og fullførte vielser på henholdsvis en restaurant, på Sjømannsskolen i Arendal, på en virksomhet som heter Englagård, i en telefonkiosk, og på Bislett stadion.Slike kirkelige handlinger skal skje i kirkerommet eller på et sted biskopen har godkjent.
Pinlig publikumsfrieri (1): Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande fyller munnen med store bokstaver og bruker begrepet Mullah Kvarme. ”Det må stå en representant fritt til å gi uttrykk for den forvirring som råder i hans indre” (stortingspresident C. J. Hambro)

Prinsipiell innertier (1): "En stortingsrepresentant, fra et regjeringsparti, legger seg opp i interne ansettelsesforhold i et trossamfunn... Nå, det er en trussel mot religionsfriheten. Greit å få det demonstrert» (Arnfinn Pettersen, redaktør i Humanist, Human-Etisk forbund)

Pinlig publikumsfrieri (2): Kvarmes reaksjon mot må bety at vi ikke lenger har religionsfrihet i Norge».(Gelius’ forlagssjef Arve Juritzen)

Prinsipiell innertier (2): "Den norske kirke er fullt ut berettiget til å frata ham kappe og krave. Dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre. Absolutt, overhodet ikke. Gelius er i sin fulle rett til å skrive bøker, han er i sin fulle rett til å tolke Bibelen og han er i sin fulle rett til å informere oss om sine erotiske tilbøyeligheter. Men i den grad Gelius' bibeltolkninger avviker tilstrekkelig fra kirkens offisielle, er de i sin fulle rett til å sparke ham. Gelius er som prest i Den norske kirke er forpliktet på kirkens teologiske grunnlag. Han fremstår som han danser på kanten av stupet med vilje" (Arnfinn Pettersen).

Min konklusjon: Uenighet om Kirkens reaksjon på Gelius’ måte å utøve sin prestegjerning på, er uproblematisk. Det problematiske er hvis man uttaler seg bastant uten å kjenne sakens bakgrunn.

Er Gelius håpløs som prest?

Min vurdering: Gelius har kvaliteter som Den norske kirke trenger. Han når ut til og skaper tillit hos mange som ikke tråkker ned kirkens dører, men likevel vil tilhøre den. Han er kommunikativ. Problemet er at det kreative går over alle grenser og fremstår som altfor selvopptatt. For å si det med Ole Brumm: Ja takk til hans beste sider, men ikke for meget av noe.

Naturlig spørsmål: Hva nå?

Håp (1): Erkjennelse, beklagelse - og en ny start.

Håp (2): At de mange som i instinktivt reagerer mot biskop Kvarme, nesten uansett hva han gjør og sier, spør seg selv om de kanskje faller i samme felle som journalister stundom gjør: Man starter med fasit og prøver utelukkende å funne belegg for den.


a href="http://www.blogglisten.no">Blogglisten

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar