Det var en gang …… at kultur ble sett på som det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon.
Det var en annen gang …..at hesten Almsvarten fikk Gran kommunes kulturpris, men stopp – representerer kanskje superhesten vel så mye kultur som for eksempel Vendela Kirsebom og Celina Middelfart. Begge utropes av kulturavisen (det var en gang….?) Dagbladet som en del av ”Norges nye kulturelite”.
Norges beste samfunnsanalysator er etter min mening John O. Egeland i Dagbladet. Han pekte for noen år siden på det faktum at det norske samfunnet sprekker opp på langs og på tvers., og at dette i økende grad handler om dype kulturkonflikter. ”Det har de siste tiåra foregått en kulturell maktforskyvning i retning av urbane verdier. Den godt utdannede, urbane middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og som skaper motstand”.
I forlengelsen av dette kan det med god grunn spørre om fenomenet FrP ikke minst representerer er et organisert opprør mot kultureliten i smal forstand og samfunnseliten i bred forstand, mot ”kjepphøye elitister i kultur og akademia og byråkrati”, som det gjerne heter.
Den gamle, tradisjonelle kultureliten ble definert innen de klassiske kunstformersommusikk, litteratur, billedkunst og lignende Men nye uttrykksformer meldte seg, og etterhvert slo det også igjennom at en moderne, demokratisk kulturpolitikk burde favne videre. Det burde omfatte kulturlivet til folk flest som det leves. Men Dagbladets utplukkede kulturelite handler ikke om dette. I dag dreier det og seg om "caffelattedrikkende åndssnobber med urbane adresser" (Masterbloggen", med modus operandi i kjendistrianglet Carl Johan – Aker brygge – NRK Marienlyst, synliggjort via Akersgata og Havnelageret.
Jeg låner gjerne Egelands beskrivelse av ”en gruppe med en antifolkelig profil der brede samfunnslags meninger oppfattes som reaksjonær populisme. Vi aner tilbakekomsten av et aristokratisk samfunnssyn som uttrykker elitens følelse av å være moralsk og kunnskapsmessig overlegen”.
Da Aschehoug i fjor lanserte sitt oppslagsverk over de viktigste personene på en rekke områder, var det mange som undret seg over at for eksempel en kulturpersonlighet som Åse Kleveland, direktør i Rikskonsertene og styreleder i Human-Etisk Forbund, ikke ble funnet verdig, til forskjell fra musikere og skuespillere av høyst diskutabel betydning. Det er også et resultat at endrede kvalitetsvurderinger.
Dagbladets kulturelite hentes ikke fra alle bindestrekskulturene: arbeider-, bygde-, barne-, folke-, osv.Dagblad-eliten er ”morsomme, innflytelsesrike, og inviterer hverandre til tv-program og avisspalter”. Men ikke alle som til tiltrekker seg oppmerksomhet er med, jeg tenker på Marianne Aulie. Antagelig må man være innenfor skal man få svar på det. Det samme gjelder Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie? Får ikke de leke i kjendishagen?
Hvor er kulturpersonlighetene med kreativiteten, viljen og evnene som skal til foir det kontinjuerlige kamp mot det lettvinte og overfladiske et uttrykk? Mennesker med evne og vilje til å tenke annerledes? Mennesker som utfordrer det bestående og som gjør det på grunnlag av kunnskap og med godhet, ikke med harselas og sjikane? Mennesker som holder kunnskap og ferdigheter ved like og som setter standarder? I svært liten grad blant Dagbladets kulturelite.
Et reelt elite-begrep har dårlige vekstvilkår i Norge. ”Å rakke ned på dem som skiller seg ut ved sine kvalifikasjoner og kompetanse, er en perversjon av likhetsidealet”, har Knut Faldbakken sagt. Gudmund Hernes når han fremholder at elite er et utdatert begrep, ”vi trenger mer folk som tar arbeidet med å lære, som jobber og tenker og bryter nytt land”. Men det ene behøver ikke å overflødiggjøre det andre.
Hvis det skal være snakk om en kulturelite – hvor er da Eivind Gullberg Jensen (som i år var den første nordmann som dirigerte Berlin-filharmonikerne på over 50 år) ? Hva med samtidskunstneren Ingar Dragset, videokunstnerne Ann Lislegaard og Eline Mugaas, den unge skulptøren Camilla Løw, pianisten Leif Ove Andsnes, forfatteren Carl Frode Tiller, dramatikeren Jon Fosse, tegneren Martin Skauen, regissøren Harald Zwart – for å nevne noen få?
Slår man opp i ordboken på K, er det langt mellom kvalitet og kjendis.
Har naturvitenskap og teknologi svært lav prestisje i norsk samfunnsliv fordi den Dagblad-definerte kultureliten er uinteressert? Hvorfor tar vi ikke mål av oss til en nobelpris like gjerne som en olympisk gullmedalje eller VM-tittel? I kommende sesong skal det brukes 4-5 mill.kr bare til gliforbedrende ingredienser.
Med god grunn kan det spørres: Hvorfor kan vi ikke ta like godt vare på de gode hodene som de talentfulle idrettsutøverne? Hvilke andre medier enn Medie Norge-avisene har vært opptatt av Jan Nordbotten 28, som tok doktorgraden som 23-åring og i fjor ble vår yngste professor gjennom tidene (Arne Næss var 26)? Tenk om han hadde blitt profesjonell i den nest øverste serien i engeløsk fotball!
Hvorfor får kjendisopprop for eksempel mot krigen i Afghanistan eller monstermaster eller hva det måtte være, bredere dekning enn folk som vet og kan noe om temaet? Har en kjendisstemme noen som helst saklig plussverdi?
”Nettverksbygging har hatt veldig mye å si, både forretningsmessig, journalistisk og privat” forteller en kultureliter, Magnus Rønningen, til Dagbladet. Og samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen følger opp: ”Det må være en gevinst for alle parter. Journalister som er venner med musikere får informasjon. Journalistikk, musikk, penger og uteliv – systemene spinner i hverandre”.
Når de som vakt skulle være, blir sosialisert i en del av systemene de burde følge med kritisk blikk, hvem kan da vakte vokteren?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar