(Agalla Methi Times)
Hadde verdens utviklet seg noe annerledes, hadde Rogaland vært mer avsides enn Blånildalen, kunne dette ha vært en realitet. Nå må vi altså bytte rogalendinger med gumuz-folket og Etiopia med Norge
Misjonærer har her gjort en stor kulturell innsats ved å gi et folk et skriftspråk som styrker identiteten hos en minoritetsgruppe. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme. De som i dag sitter kunnskapsløse og snakker lett nedlatende om den hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med i Blånildalen og opplevd gleden og stoltheten over et viktig utviklingsskritt - med kirkekaffe uten julebrød, men med slakt fra en okse og flere geiter.
Ingjerd og Sigmund Evensen dro til Papua Ny-Guinea med to barn for å arbeide som bibeloversettere. De ble værende 17 år hos umanakainafolket, en liten folkegruppe høyt oppe i fjellene. Innbyggerne levde isolert fra andre og uten eget skriftspråk. Det fikk de av ekteparet Evensen. ”Vi ønsket å reise ut for å bo blant et folk, for å lære av dem, for på en måte å bli født som et lite barn inn i en ny kultur, hvor det var de som hadde alt å tilføre oss. Og så gjennom dette få være med på å gi dem mulighet til å få et skriftspråk som kunne styrke deres identitet som folk”.
Det finnes flere slike eksempler.
Arthur Klæbo skrev om ”Ullstrømper til Afrika”. Boken forteller med varme om de mange som brukte de muligheter de hadde til å sende ut norske misjonærer, men er lite dekkende for dagens misjonsinnsats. Det drives et viktig og relevant arbeid på områder som er helt vesentlige for byggingen av demokrati, framgang og velferd i en rekke afrikanske, asiatiske og søramerikanske land. Spør bare hvor mange statsråder på Madagaskar som har forstått Stavanger-dialekten.
Misjonærer er ikke overmennesker. Ikke ufeilbarlige. De har i løpet av 168 års norsk misjonsvirksomhet i likhet med alle andre vært barn av sin tid. De har, som alle oss andre, gjort sine feil, tatt gale avgjørelser, i enkeltsaker sviktet nestekjærlighets-imperativet.
Det er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til den vestlige verdens globale ekspansjon; politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen.
Misjonsvirksomhetene drev likevel sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig virksomhet. Den bekreftet alle menneskers verdi, og førte til betydelige sosiale reisninger.
I dag ser vi at norske utsendinger mer og mer blir tjenere for den lokale kirke i de land de blir bedt om å komme til. Men det blir færre av dem, en misjonærfamilie koster det samme som for eksempel lønn til nærmere 150 kinesiske medarbeidere.
Nå kommer det misjonærer, prester, fra sør til Norge og tar bolig midt iblant oss. Likevel kobler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Mange blir støtt i møte med mennesker som har ”sett lyset” og som vil misjonere.
Dette henger vel også sammen med sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde sin egen tro som sann i universell betydning, stemples som fundamentalisme, respektløshet og arroganse.
Etnosentrisme og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. På mange områder er det viktig å ha et vedvarende lys på hvordan de kommer til uttrykk
Både i kirken og i all annen virksomhet.
(lørdagskommentar i Klassekampen 30.oktober)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar