Begravelser - ord, symboler og handlinger

Salmeklanger på en ny måte - fra åpningsmøtet

Og det ble morgen på Kirkemøtets første arbeidsdag. Det ble generaldebatt , seminar om kirkeordning og seminar om gudstjenesterefomene, det ble komitemøter. Og det ble aften.

Fem fulle arbeidsdager og halv dag både i for- og etterkant. Morgengudstjeneste 08.15, kveldsbønn 22.00. Og enda er vi ikke begynt med komitémøter etter bønnen – men det kommer.
Møtet er lengre enn vanlig. På den andre siden: Kirkemøtet i Nikea i år 325 varte i 5 måneder.

Generaldebatten hadde stor oppslutning. I utgangspuntet skal den bygge på lederens tale, men man står nokså fritt til å ta opp ulike emner.

Det mest spenstige innlegget kom fra Øivind Benestad. Han ville innføre «tiende» av Oljefondet og putte de 300 milliardene i et fond som kan brukes på solidariske tiltak.
”Det vil skape bevissthet om at penger ikke er alt. Vi må kunne avstå noe selv. Mammon er griskhet, forbruk og pengekjærlighet. Fondet er medisin for å bli mindre opptatt av å bli rikere selv”.
Svært gledelig er det at kirkemøtet stadig får flere unge delegater, og de inntar talerstolen med stor frimodighet og klare budskap,

Taletiden ble raskt skåret ned til 2 minutter, men vi kom oss igjennom den lange smørbrødlista. Jeg valgte å ta opp en prinsipiell sak:
Etter valgene til bispedømmeråd i fjor hadde Vårt Land et par oppslag om at 7 av Kirkemøtets leke medlemmer er teologer, 6 av dem også ordinerte prester. Det er åpenbart at de det gjelder med sine litt ulike bakgrunner kan tilføre kirkemøtte kompetanse, og like åpenbart er det at begrepet lek i relasjon til lærd kan og bør diskuteres.

Jeg tror ikke at noen egentlig har tenkt over at denne problemstillingen kunne bli aktuell. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at i kirkelig sammenheng er ordinerte og lekfolk to forskjellige ting. Det logiske og riktige må være at ordinerte prester ikke kan velges inn på lekmannskvoten - selv om de ikke er i en ordinær prestestilling.

Jeg tror vil være være klokt om det nye Kirkerådet vurderer denne problemstillingen. Også Andreas Aarflots forslag om at det skal være to geistlige representanter, bør kunne vurderes. Det kunne gi større variasjonsmuligheter for holdninger og grupper blant dem som skal representere prestene.

I min komite diskuterer vi den nye gravferdsloven. Poenget er å legge bedre til rette for at behovene religiøse og livssynsmessige minoriteter har i forbindelse med gravlegging kan ivaretas og imøtekommes. Det som først og fremst skal drøftes er

• en faneparagraf som tydeliggjør at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn
• at muligheten for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav styrkes
• at tros- og livssynssamfunn likestilles når det gjelder å gjennomføre seremonier ved åpning av ny gravlund/gravfelt
• at gravferdslovens navn og begrepsbruk gjøres livssynsnøytral
• at det etableres et kontaktforum vedrørende gravferd for de ulike tros- og livssynssamfunn i den enkelte kommune

Det er mange enkeltheter som må drøftes. Begravelseshandlinger er følelsesladede, og mange har et nært forhold til ord, symboler og handlinger.

I forhold til departementets lovforslag innstiller Kirkerådet på at betegnelsen i gravferdsloven bør være kirkegård/gravlund eller gravlund/kirkegård, men finner å kunne slutte seg til at en i lovverket erstatter betegnelsen kirkegård med gravlund. Mange vil kanskje mene at der gravene ligger ved kirken, bør kirkegård være en tradisjonell betegnelse som bør bevares, mens gravlund/gravplass er mer naturlig der området ligger et stykke unna kirken,

Kirkerådet mener også at lovforslagets betegnelse ”seremoni på gravlund” bør endres til: Innvielse/vigsling av gravlund/kirkegård eller Innvielse av gravlund/kirkegård, men det bør også vurderes å benytte betegnelsen Seremoni ved åpning av ny gravlund/kirkegård.

Jeg tror det vil være bred enighet på Kirkemøtet om en faneparagraf, en overordnet paragraf, som tydeliggjør at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn

Neppe noen annen livsfase aktualiserer eksistensielle, religiøse og livssynsmessige spørsmål som når en familie rammes av et dødsfall. Tradisjoner og gravferdsskikker gir hjelp til sorgbearbeidelse og livstolkning. Det er viktig at samfunnet legger til rette for og gir gode ordninger for dette for tros- og livssynssamfunnene, men også for de som ikke er medlemmer av slike samfunn. Mange av forslagene vil etter Kirkerådets mening, i større grad enn hittil bidra til det.

Det betyr mye for mange mennesker å få en grav på den kirkegården de har tilknytning til. Dette må vurderes som legitime behov og ønsker, og det medfører behov for en langsiktig planlegging av gravlundsarealer i kommunene.

Departementet foreslår at andre tros- og livssynssamfunn skal få anledning til å foreta vigsling, innvielse eller annen form for seremoni når gravlunden skal benyttes av et annet tros- og livssynssamfunn. Det tror jeg vil samle bred opppslutning, men det må gjøres på en slik måte at det ikke skaper problemer. eller virker krenkende for andre tros- og livssynssamfunn.

Å vigsle noe kan oppfattes som at stedet eller bygningen innvies til eksklusiv bruk for den som vigsler stedet. Tidligere var det jo slik at udøpte, mordere og selvmordere ikke kunne gravlegges på kirkegården, men måtte gravlegges utenfor kirkegårdsmurene. Å ligge i vigslet jord ble tillagt stor folkelig, religiøs betydning. Departementet hevder at denne betydningen er redusert, og at det ”synes også å råde en viss kirkelig usikkerhet omk irkegårdsvigslingens teologiske betydning”.

I Kirkemøtets uttalelse til NOU 2006:2 heter det: ”Å gravlegges i vigslet jord og nær kirken har lange og dype tradisjoner i vårt samfunn”, og ”det vil oppleves som et stort tap dersom kirkens medlemmer ikke fortsatt kan gravlegges i tilknytning til sin kirke.”

Kirkerådet er i sin innstilling til Kirkemøtet opptatt av å legge forholdene til rette for at andre trossamfunn ikke skal oppleve seg krenket, men det må heller ikke medføre at de trossamfunn som opplever en vigsling som viktig handling, blir fratatt denne muligheten. Vigsling av kirkegård, på lik linje med vigsling av kirkebygg, der noe helliges ved Guds ord og bønn, er en viktig kirkelig handling

Kirkemøtet har tidligere sagt at ”møtet støtter forslaget til Stat-kirke-utvalget om at det ved utvidelser og nyanlegg bør vurderes å erstatte vigsling av hele kirkegården/gravlunden med vigsling av enkeltfelt/enkeltgraver for å tydeliggjøre at deler av gravlunden benyttes av flere tros- og livssynssamfunn”.

Da har man fra kirkens side ikke gjennom en vigsling stengt for at andre kan gravlegges der. Kirkegården er ikke vigslet for eksklusiv bruk for kirkens medlemmer, men dette kan nok oppleves annerledes av dem som tilhører andre tros- og livssynssamfunn.

Spørsmålet om fristen for når kremasjon og gravlegging skal skje, er det flere meninger om. Noen vil ha 8 dager – slik det er nå, fordi en utvidelse til 14 dager vil være uheldig for sorgarbeidet. De fleste pårørende ønsker å få gravferden gjennomført så snart som mulig etter dødsfallet. Signalene fra tros- og livssynssamfunnene at en heller bør stramme inn på fristene.

I dag er det mulig å utvide fristen i 14 dager i spesielle tilfeller, for eksempel når en slektning trenger litt tid for å komme. I komiteen ble det vist til et tilfelle der det skjedde et dødsfall i en familie dager før en planlagt Syden-reise. Familien ville gjerne dra likevel, men de som avgjorde søknaden syntes ikke grunnen var god nok.| Rent praktisk: det er ikke så mange kommuner som har kjølerom. Skal jeg tippe, vil fristen bli utvidet til 10 dager.

Gudstjenesteordninger, liturgier, gravferdsordninger og kirkelover er rammeverk som må vedlikeholdes og fornyes. Men som markering overfor samfunnet er dette ikke spesielt spennende.

Dag Kullerud skriver i Aftenposten at ”ingen annen institusjon i samfunnet bærer på en så tung historie, Men når slagene står innenfor den norske kirkes murer, er det historiske perspektivet ofte fraværende. Kirkens betydningsfulle bevegelser kan bare øynes med tiårs mellomrom”. Jeg er enig med ham i at det er mulig å se på de endringene som nå skjer som de største siden reformasjonen.

Men overskrifter i media vil de ikke skape. Når det ikke er konflikt, er journalistene langt vekke. Det eneste mer utadvendte spenningsmomenter er valget på ny kirkerådsleder. Ingen tør spå hvem som kommer til å vinne av Kristin Gunleiksrud, Ola T. Lånke og Svein Arne Lindø. Torsdag skal de tre presenterer seg selv. Innslagene kan bli avgjørende for skriften på mange stemmesedler.