Mens hans avtjente militærtjeneste så han to ungdommer på straffearbeid i et steinbrudd. De gikk barbeint på en glohet bakke i over 40 graders varme. Han ga dem hver sitt par plastsandaler. Det likte ikke hans overordnede og kastet ham i fengsel. Tidligere hadde han giftet seg i en katolsk kirke, like etterpå ble han fengslet.
Zeray-Teklay ble truet med at saken var alvorlig og ville resultere i streng straff. Han klarte å flykte, etter vel en uke var han over grensen til Sudan, videre til Libya og deretter stuet sammen med 170 andre i en liten båt som fraktet dem til den berømte/beryktede fangeøya Lampedusa. Han fikk opphold i Italia.
Hjemme i Eritrea ble kona og de to barna sterkt trakassert og truet, og de dro til Sudan før de i 2008 endte på Sunndalsøra og fikk innvilget asyl. I november samme år måtte han levere oppholdsdokumentene til fornyelse. Det gikk vinter og vår og neste sommer med – men papirene fikk han ikke tilbake. Gjennom det eritreiske miljøet i Milano fikk han vite at familien var havnet i Norge.
Lengselen etter sine kjære ble så stor at han et år etter at dokumentene ble innlevert satte seg på toget uten dem. I Norge fikk han status som asylsøker. I juli i år meddelte italienske myndigheter til UDI at Zeray-Teklay hadde lovlig opphold i Italia. Dermed ble asylsøknadene avslått, han var allerede innvilget opphold i et annet land ”og har sterkere tilknytning til Italia enn Norge”.
Hvilket kaldt resonnement! Kone og to barn i Norge – men i Utlendingsnemnda syntes ikke det er et godt nok argument. Han får beskjed om å søke gjenforening ved å dra til den norske ambassaden i Roma. I morgen - torsdag 11.november, på Mortensmesse, til minne om tiggernes skytshelgen! – vil politiet føre ham til flyet og han må betale billetten selv.
Søknaden om gjenforening kan ta et år. Hadde han fått vite det da han kom til Oslo for et år siden, kunne han ha reist tilbake til Italia og søkt gjenforening meden gang.
Zeray-Tekay hadde aldri planer om å dra til Norge – det var tilfeldighetenes spill med hans familie på flukt som førte ham hit.
Ingen uvanlig flyktningehistorie. Ingen uvanlig reaksjon fra UNE og UDI. Og for all del - det er uendelig mange ute i verden som har hatt en verre situasjon. Men nå har altså kone og barn fått opphold i Norge. Hvorfor da dette beinharde og umenneskelig resonnementet? Hvorfor kan han ikke få søke om gjenforening herfra? Hva med hensynet til barnas beste?
Forhåpentlig får Zeray-Tekay møte sin familie igjen neste november. Men er det nødvendig å være så byråkratisk firkantet? Er det nødvendig å påføre en familie betydelige smerte og utgifter?
En tredjedel av Norges befolkning utvandret i siste halvdel av 1800-tallet til Amerika. Dagens Norge fører en stadig hardere flyktninge- og asylpolitikk som er en skam for et land med våre humanitære idealer
De synspunkter Kåre Lode presterte i den bloggen jeg skrev for et par dager siden, står støtt. Det gjør ikke norske myndigheters.
(Opplysningene om denne saken er hentet fra en reportasje i Romsdals Budstikke 9.november)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar