Frem for kompromissene

 

Bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien i Borg, flankert av biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg og Erling Birkedal, leder av IKO - Kirkelig Pedagisk Senter, Oslo


Øyelokkene var tyngre, gjespene mer åpenbare – men det ble en morgen også den femte dag i kirkemøtet. Innstillinger fra de syv komitéene kom og ble diskutert.

Det ble lunsj, og innstillinger kom tilbake. Nye innstillinger kom, nye kommentarer kom. Orienteringssaker ble applaudert. Innstillinger kom tilbake, revidert. Spørsmål og kommentarer. Raske komitémøter avklarte, noen ble hørt, andre ikke – noen av dem trakk seg (”jeg kan trekke forslaget om døden og sånn”), andre sto på og ville ha bemerkningene med i den videre saksbehandling i Kirkeråd og til teologisk kvalitetskontroll i bispekollegiet.

Og det ble middag (kl.21.00) og kveld en eller annen gang,

Dagens spørsmål: Har noe kirkemøte noen gang bestått av noe annet enn kompromisser og vage formuleringer? (Jens Bjelland). Trolig er svaret nei. Men Thorvald Stoltenberg, mannen med frokoster og godisglass, har sagt at kompromisset har for lav status. ”Det å ikke ville fire en tomme vil alltid skape konflikter”. Men så har han da også vært fredsmegler på Balkan. Fullt så urolig er det ikke i Tønsberg.

Spørsmålet om å innføre svart som liturgisk farge Langfredag, skapte debatt, men fikk ikke stor nok oppslutning.

Etterhvert økte kaffetørsten.

Dåpsliturgien ble krevende. Skal det stå at ”de er født med menneskehetens synd og skyld” som i dag? Eller ”synd og død”, eventuelt ”synd og evig død”? Frem og tilbake, og flere avstemninger. Det ble ”synd og død”.

Biskop Halvor Nordhaug prøvde seg med en vri på komitéens innstillinmg. Bispekollega Laila Riksaasen Dahl likeså. Heller ikke Anne-Lise B. Ording fikk medhold. Ording er et kjent navn i kirkehistorien. Johannes Ording var en omstridt liberal teolog og da han ble ansatt som professor i 1906 gikk kirkeministeren og den konservative professor Sigurd Odland sa fra seg sin stilling i protest. Opprettelsn av Menighetsfakultet ble en direkte følge av dette.

Det er mange kjente kirkenavn i forsamlingen. Halvor Nordhaug er sønn av biskop Ole Nordhaug, Andreas Henriksen Aarflot er sønnesønn av biskop Andreas og sønn av teologiprofessor Jan Olav. Tidligere nobelkomitéleder Ole Danbolt Mjøs bærer sitt mellomnavn med stolthet, det vrimler av Danbolt’er i wikipedia. Hans fetter, biskop Ole Danbolt Hagesæther (sønn av biskop Olav Hagesæther), gikk nylig av i Bjørgvin. Han har ikke noe teologbarn, men datter Ingvild Hagesæther Foss i Stavanger kom inn i Mellomkirkelig Råd.

Gabriel Eikli (fra Nidaros) er et navn mange i Misjonssambandet vil nikke gjenkjennende til. Derimot finnes det ingen Wisløffer. Mellomkirkelig leder Kjetil Aano har en far med fortid på Stortinget (KrF) og en svoger som nå går av som gruppeleder for Stavanger Ap på et passende tidspunkt i forhold til ny domprost i byen. Og endelig – lederen i Bjørgvin bispedømmeråd, Magne Skjeldal, er bror til langrenns-Kristen.

Fra debatten har jeg notert at ”kjølerom er en het sak”,"innlemme"" er bedre enn "ta inn i", vi skal fremdeles be for Jerusalem, men uten stammer. Miskunne er bedre enn forbarme, en minikanon handler ikke om kystartilleri men er en samling sentrale bibelske tekster. I debatten om askespredning ble Harald Askeland tilbudt talerstolen.

Fristen for begravelse etter dødsfall ble utvidet fra 8 til 10 dager, med muligheter for forlengelse dersom f.eks. en bror trenger noen dager ekstra for å komme seg hjem fra Australia. Men som en kirkeverge sa: "Når familien ber om utsettelse fordi man dager etter dødsfallet har planlagt en tur til Syden som man gjerne vil gjennomføre,regner vi ikke det som tungsveiende grunn".

Bots og bededag vil trolig fremdeles hete så, bots og bønnedag ble nedstemt. Ingen trodde at betegnelsen bedehus vil forsvinne. Et forslag om at presten kan si "noe kortfattet om den aktuelle dåpshandling" ble nedstemt, kan det skyldes tvil om prester kan fatte seg i korthet? Etter flere ganger å ha henvist til punkt b), mente Henny Koppen fra BBjørgvin at også på kirkemøtet trenger man å be ofte.

Det ble langt, komplisert og etter min mening ikke alltid like viktig. For å si det som det er: Jeg la mitt liturgiske liv i hendene til preses Helga på Borg-benken og fulgte henne der jeg ikke hadde sterke synspounkter. Men i St.Petri i Stavanger kommer vi nok fremdeles til å håndtere dåpslysene slik vi har pleid å gjøre, selv om Kirkemøtet antyder at det burde gjøres litt annerledes.

Kirkemøtet er en kondisjonsprøve. "Støttestrømper anbefales sterkt til neste års KM!" (Anne Bergsrønning Eid).

Ungdommen har nå lært seg valgtaktikk. Da de to siste medlemmene i Kirkerådet skulle på plass, var det flere unge kandidater Men de trakk seg i tur og orden og ba oss stemme på Helene Bjerkestrand fra Tunsberg¨- som ble valgt med strøst stemmetall. Kristin Gunleiksrud fra Oslo som tapte lederkampoen med én stemme, ble den andre. Klarft kvinneflertall både i Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd,med begge lederne er menn. Det hjelper at preses er kvinne, men jeg holder det ikke for usannsynlig at kirken i en ikke fjern fremtid må ha kvotering for å få inn menn.

Alvorlig konklusjon så langt:Det er utrolig mye flotte folk på Kirkemøtet, de tar sakene alvorlig, gjør en glimrende jobb i komitéene, argumenterer godt, mange har et glimt i øyet og snert i replikken - som f.eks. dirigenten Dag Landmark fra Gjøvik, strålende! Lekfolket markerer seg, biskoper kan bli nedstemt og er dessuten langt fra enige i mange saker. De synger med andre ord ikke gregoriansk, som er enstemmig liturgisk sang uten harmonier.

Og vel kan en tenke at det blir mye diskusjon om enkeltord og setninger før eller etter eller slett ikke. Men liturgier skal være slitesterke, ikke noe man forandrer tredjehvert år. Derfor må de jobbes med, kvalitetssikres - det er dette som skjer her i Tønsberg. Jeg er imponert-

Vedtak og endelige komitéuttalelser vil nok bli å finne på kirken.no. Jeg lukker pc'en fra Tønsberg, etter lunsj i morgen bærer det hjem til Stavanger. Nu hvil deg, kirkemøtedelegat, det er fortjent.