Lokalmenigheten er viktigst

Trampeklapp fulgte avtroppende kirkerådsleder Nils-Tore Andersen da han gikk ned fra talerstolen under Kirkemøtets åpning søndag. Og det var velfortjent – i alle fall på denne siden av årtusentallet har jeg ikke sett en mer integrert –ikke trontale, men nesten – åpningstale. På en meget inspirerende og svært konstruktiv måte både favnet han lokalmenigheten – det aller viktigste element i den lutherske kirke, det stedet hvor kirken ”er” – og kirkens forhold til samfunnet omkring.
Det avtroppende Kirkerådet har hatt mange reformer som skulle videreføres: Gudstjeneste-, diakoni-, kirkemusikk- og trosopplæringsreformen, ny salmebok IKT-satsing og først og fremst den omfattende stat/kirke-prosessen. ”I alt det Kirkemøtet vedtar må hovedfokus være på lokalmenighetens ve og vel.”

De siste fire årene har vært utfordrende for Den norske kirke. Ikke minst homofilistriden skapte sår og energilekkasje. Jeg tror ingen andre kunne ha loset kirkeskipet gjennom en så opprørt sjø som nettopp Nils-Tore Andersen. Han hadde bred tillit i den fløyen som mener at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære.

Dette er nok et synspunkt som Nils-Tore også har delt, men har han også skjønt dem som føler at også deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De har kjent i økende grad at deres standpunkt har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres – at de mener det er presserende å få endret på dette.

Skjønnsomheten som fordres i møte med denne uenigheten innebærer derfor at man på begge sider ser at her bryter det på dypt vann. Kirkemøtet delte seg, men skituasjone er nå at flertallet erkjenner at det i dette spørsmålet er to syn og at det ikke er kirkesplittende. Jeg tror at i økende grad vil de to fløyene vise seg villig til å verne motpartens rett til å ha sitt syn og til å være i kirken.

Nils-Tore Andersen har vært en solid entreprenør i den vanskelige prosessen det har vært å bygge en bro som har bærekraft i denne saken. Det vil være en viktig del av hans ettermæle i historien om den norske kirke etter tusenårsskiftet.

Fra hans tale nevner jeg følgende :
• I en tid med prestemangel er bruken av leke gudstjenesteledere innsatt til tjenesten verken utredet eller utviklet godt nok. Her har biskopene nærmest et ubrukt potensiale til menighetenes beste. Jeg mener at det i hvert prosti burde vigsles noen få leke gudstjenesteledere som kan steppe inn og avlaste prestene i prostiet når det er behov, slik at det ikke blir færre gudstjenester eller messefall.

• Lederne i de organisasjonene som danner menighetsforsamlinger er å holde fast ved sin kirketilhørighet og å tydeliggjøre den. Samtidig ber jeg biskoper og kirkeledelse om å finne gode ordninger som gjør at disse organisasjonsmenighetene kan finne sin plass innenfor Den norske kirke og som en del av vår kirke. De har ofte en tenkning som kan tilføre oss som trossamfunn noe nytt.

• Det bør ikke gå an å studere teologi i seks år for å bli prest uten å ha en nær og løpende kontakt med lokalt menighetsarbeid i studietiden.

• En varm takk til statsråden for friske og økte midler til Trosopplæringsprosjektet.

• Takk til statsråden og regjeringen for at årets budsjett viser en tydelig vilje til å satse på Den norske kirke. Men vi MÅ ha flere preste- og diakonstillinger inn på budsjettet for 2012 i

• Gjennom kirkens nye kultursatsing ønsker vi å bygge broer mot det profesjonelle kulturlivet i sterkere grad enn vi har gjort til nå.

• Vi har ikke maktet i den lokale menighet å bli en motkultur overfor forbrukersamfunnet i samsvar med den kristne forvaltertanken.

• Det vil koste totalt ca 2,5 mill kroner å etablere sekretariat for Samisk kirkeråd i Tromsø. Dette er langt viktigere for kirke og samfunn, og langt rimeligere og langt mer etter kirkens eget ønske, enn å plassere den 12. biskopen i Trondheim. Når regjeringen klarte det kunststykket så må den kunne klare å gi økonomisk dekning for å flytte Samisk kirkeråd til Tromsø.

• Kanskje burde Kirkens røst vært klarere i den viktige debatten om surrogatmødre hvor barn i verste fall gjøres til handelsvare og fattige kvinner utnyttes som fødemaskiner?

• Den norske kirke må taler med én røst i viktige samlivsetiske spørsmål, og ikke i 11 ulike utgaver. Det bør konfirmanter og foreldre kunne kreve av vår kirke.

• Folk som snakker om sine åndelige erfaringer må bli møtt med åpenhet og respekt av kirken. Det vi minst av alt trenger er kritikk av åndelig nysgjerrighet blant folk. Men kirkeledere og prester skal veilede søkende mennesker, og ikke nøye seg med å avvise dem man mener tar feil.

• For meg er det både loven om den hellige forskjellighet i kirken og loven om den hellige samhørighet i kirken viktig. Alt forent i Kristus.

Og så bare denne historien til slutt, som en akkompagnement til ønskene om at staten på noen punkter må følge opp med større bevilgninger: Om biskop Peter Olavius Bugge går det mange historier. Han var biskop midt på 1800-tallet. En gang hadde en embetssøker skrevet at han med tanke på søknaden satte sitt håp først og fremst til Gud i himmelen og dernest til biskopen. Under søknaden hadde Bugge føyd til før søknaden ble sendt videre til departementet: ”Det gjør meg ondt for den stakkars mann, da ingen av disse to nevnte har noe å si i Kirkedepartementet.”

Andersen sendte appellen videre med en mer optimistisk påtegning i håp om at den blir hørt.