Norges største stjerne ut av tenårene

Han er Norges suverent største stjerne. På verdenstoppen i en idrett der verken vær eller vind eller slipestruktur kan avgjøre. Washington Post kalte ham sjakkens Mozart da han var 13 år, i dag fyller han 20. Magnus Carlsen.

Superlativene har strømmet over gutten fra Lommedalen i de syv årene som er gått etter at han i en stor turnering i Reykjavik (det var der Bobby Fischer slo Boris Spasskij og ble verdensmester i de legendariske oppgjøret i 1972 den gamle verdensmesteren Anatoly Karpov og hadde verdens beste sjakkspiller de siste 20 årene, Garry Kasparov, helt i kne før det endte med remis .

Forventningen til ham er oppfylt. I korte trekk:
2004: Stormester, nest yngst gjennom tidene
2008: Til topp på den løpende uoffisielle ratinglisten
2009: Tidenes yngste verdensmester i lynsjakk
2009: Ratingprestasjonen på 3002 i turnering i Nanjing, tidenes sterkeste i ent turnering over ni runder med klassisk betenkningstid
2010: Nr.1 på det internasjonale sjakkforbunds ratingliste

I november i år ble det 3.plass i VM i lynsjakk. Tidligere i høst var Magnus heller ikke helt i slag, men det ble ikke mobilisert elleve persponer tilknyttet sjakkforbundet for å finne tilbake til den suverene formen. Ingen sportslig leder, eller to fagansvarlige, ikke lege, fysiolog og to fysioterapeuter, ingen smører av leddene og ingen som styrte den offisielle informasjonen. Men en far på hjemmebane – det har han.

Offisiell verdensmester blir han ikke – denne gangen. Han dropper VM-kvalifiseringen. Det kan koste ham både toppen av verdensrankingen og 10 mill.kr. Han synes regien rundt VM-syklusen er både urettferdig og umoderne. Det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, har bestemt at det skal spilles
kandidatkamper i Kazan i Russland til våren. Vinneren der skal møte regjerende mester Viswatnathan Anand til kamp om VM-tittelen i 2012. Magnus er uenig i denne prosedyren: ”Det blir som om Spania som verdensmester i fotball i 2010 skal være forhåndskvalifisert til VM-finalen i 2014” .

Da Magnus Carlsen var 5 år kunne han navn, størrelse og folketall på samtlige 430 kommuner i Norge – og da lærte han trekkene. Gjennombruddet kom kanskje i Corus-turneringen i Wijk aan Zee i 2003. ”Det er som om en afrikaner skulle ha blitt verdensmester i langrenn!", sa Simen Agdestein, Norges – til da - største sjakkspiller gjennom tidene. I den turneringen fikk Magnjus også tilskuerprisen for et oppgjør som ble karakterisert som "et av de vakreste turneringsangrep de senere år".

Hva kommer til å skje fremover? Sjakk er en tøff idrett, men ekspertene sier han har alle forutsetninger for å holde seg helt i toppen, gjerne som verdensmester hvis reglene endres. Han har en fantastisk forståelse og er i stand til å spille alle slags stillinger, seirene består både av spektakulære angrep og fine posisjonspartier.

I Norge ble han i de brede lag kanskje mest kjent fordi han laget reklame for et klesmerke sammen med Liv Tyler, skuespillerinne som er oppkalt etter Liv Ullmann og bl.a. huskes fra trilogien ”Ringenes Herre”.

Det er ikke den samme dramatikk over sjakk som i de spektakulære idrettsgrenene. Men Magnus’ bevegelser på vakreste med 16 brikker på 64 hvite og svarte felt kan sammenlignes med Barcelonas på gresset og Petter Northugs i løypa – men sistnevnte konkurrerer i en idrett der bare rundt 12-15 nasjoner har forutsetninger for å kunne hevde seg. Det internasjonale sjakkforbundet har medlemmer i 160 land.





”

Åpen og tolerant folkekirke?

Hva er en åpen kirke, hva er en folkekirke? Og - finnes det noe som heter en tolerant kirke?

Alle vil ha en åpen kirke, selvsagt vil vi det. Men hva betyr det egentlig? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Åpenhet handler også om høyde under taket, mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.

Noen tror at ”enhver er salig i sin tro” er hentet fra Bibelen. Det er ikke riktig. Kirkefaderen Augustin laget en god definisjon av det kristne livet: Vis fasthet i det sentrale, frihet i det perifere – og kjærlighet i alt.

Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.

Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange oppfatter den først og fremst som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

Kan kirken være åpen samtidig som den formulerer sine uoppgivelige prinsipper? Ser vi bakover i kirkehistorien, kan kritikken av kirken være en pekepinn på hvor man ikke har lykkes med dette.

Henrik Ibsen har udødeliggjort en angstbitersk og dobbeltmoralsk holdning i rollefiguren pastor Manders i ”Gengangere”. Han vil stenge de nye tankene ute både fra kirken og fra samfunnet, men han gir samtidig uttrykk for at man gjerne må lese tvilsomme ting, dersom man ikke lar det ligge fremme til allmenn beskuelse. Pastoren er prototypen på den trangsynte og dominerende kirkens mann, som vil stenge den annerledestenkende verden ute med forbud og borgerlig moral.

Litteraturen viser en sørgelig rekke av folk som stenger ute dem som gjerne vil inn, og ofte gjør de det på vegne av såkalt anstendighet og godtfolks motvilje mot tapere og mislykkede individer. Slik kommer de også i konflikt med Mesteren, som aldri tok hardere i enn når han fordømte selvgodhet og moralisme, fordi dette hindret de virkelig søkende og sårede i å finne Guds hjelp og frelse.

Men den samme Ibsen som skapte karikaturen Manders, skapte også Brand. Han som avviser den gud som er skapt i hverdagsmenneskets bilde, og som ikke på noe punkt er større enn hverdagsmennesket selv.

Ibsen angriper på den ene side dem gjør porten trang ved å gjøre tro til sneversyn, og på den andre side angriper han dem som fjerner idealene og snekrer seg en populistisk tro som aldri kan skape himmel over livet.

Men også Brands nesten overspente krav kan være verd å reflektere over. Han er inspirert av Søren Kierkegaard som var lite opptatt av å gjøre kirken åpen. Tvert imot kritiserte han den for å erklære hele folkeslag for kristne og kirkemedlemmer – uten så mye som å spørre dem. Han tvinger oss til å skille mellom åpenhet og populisme. Skal kirken være åpen, må den være sann, det vil si at den må ha en åndelig tyngde som gjør at folk trekkes mot den. Det som skaper tiltrekning til kirken, Kristi ord og eksempel, må stå i sentrum på en slik måte at mennesker blir dradd inn i det. Blir kirken usann, slår den av på det som er dens egentlige arv og innhold, og da kan den heller ikke åpne seg mot verden.

Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. I forhold til dette må vi si med Olaf Hillestad (nr.24 i salmeboken): ”Lukk opp kirkens dører!”

Vi må skille mellom den sunne folkelighet og en tvetydig populisme som taler folkets sak, samtidig som den går maktens tjeneste. Kirkens forbilde, Mesteren selv; var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet.
Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Alle pålegger seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum. Det er ikke garantert mot å vekke anstøt, og skal det lyde i sin bredde, må det også være med krav på universell gyldighet, for det ligger i sakens karakter:
Det er et budskap fra Skaper til skapning, derfor må det gjelde alle. At ikke alle opplever det slik, det er den smertelige situasjon vi lever i, i splittelsens og fallets verden.

Toleranse vil i den sammenheng si at budskapet får lyde, men at det aldri må settes makt bak det. Men beklipper man budskapet, svikter man både toleransen og budskapet. Det er jo nettopp derfor vi trenger toleransen: for at alle skal få ytre seg i full bredde, med hele sin oppfatning.

Toleransen må tåle at budskap som gjør krav på universell sannhet, forkynnes. Bare da kan toleransen bli satt på prøve. Og bare da kan budskapet utfoldes i sin bredde. Men til gjengjeld må det ikke stilles en makt bak budskapet som forhindrer motsigelse, debatt og helt andre oppfatninger.

Lager man et kompromiss – litt mindre ambisjoner med budskapet, og litt mindre enn total toleranse – så blir resultatet ingen av delene: Ingen klare posisjoner, men heller ingen reell toleranse. Da får vi lett et flertallsdiktatur, der innholdet blir en slags trendenes stadig skiftende ti på topp.

Det er Symfonien Gud ønsker skal lyde fra hans representanter, ikke Monotonien og Ensrettingen. Jesus valgte ikke disipler for å kunne være trygg på samstemt budskap. Han valgte 12 forskjellige mennesker som trodde og tvilte, som seiret og tapte, som var våkne og sovnet, ja som til og med sviktet sin Mester. Og Jesus understreket sin forkjærlighet for forskjellighet ved å la Marta og Maria stå frem i sin kompletterende ulikhet.

Vi må tolke forskjellighet som uttrykk for gudskapt, kompletterende mangfold. Vi følger etter en som var Veien uten å være i veien. Vi følger etter en som elsket unge og gamle, kvinner og menn, hissigpropper og fredsæle. Og nettopp fordi kirkens målgruppe oser av forskjellighet, mer enn noen gang, er kirkens redning at dens medarbeidere har den samme forskjelligheten i seg og mellom seg. Med fasthet i det sentrale (som altså ikke må gjøres for bredt med bud nr.11,12,13 osv), frihet i det perifere og ikke minst kjærlighet i alt

Mislykket offerrolle

Han var journalist. Elsket av noen, andre var mer avmålt. Lite aktiv i pressens organisasjoner og diskusjoner om fremtiden, desto mer synlig i det offentlige rom. Den populære redaktøren gjorde det klart at han av hensyn til avisens profil burde dempe selveksponeringen. Enkelte episoder, førte til at redaktøren tok en alvorlig samtale om hans fremtid i avisen.

Redaktøren gikk av for aldersgrensen, og en ny kom, Han var ikke like populær i offentligheten, ”han er for tradisjonell, vi liker ikke de holdningene som kommer frem i lederartiklene”.

Den populære – fremdeles i noen kretser – journalisten fikk ikke et bedre forhold til den nye redaktøren. Han ble innkalt flere ganger fordi han brøt pressens selvjustisplakat, Vær Varsom-plakaten.

Brudd på kildebeskyttelse, oppførsel i arbeidet som ikke stemte overens med avisens husregler. Hadde vakt men nektet å rykke ut i et alvorlig tilfelle da hans tilstedeværelse var viktig, ”ring når 2.omgang er ferdig”. Flere episoder ble påtalt. En dag fikk redaktøren nok: ”Du bryter ytre og indre regler, du er illojal, denne avisen er ikke stedet for deg, jeg vil anbefale ansettelsesrådet å reise en avskjedssak ”.

Journalisten sa opp stillingen og gikk ut i media med dirrende stemme og patos: ”Jeg er redd for at de konservative kreftene i media befester sine posisjoner. Det er de som sitter i styrende posisjoner i dag, det er de som bestemmer mye av hva som skjer i mediene. Det kan ikke folk der ute finne seg i”.

Noen av dem som støttet ham varmest hadde aldri abonnert på avisen.

En av de liberale kollegaene hans sa at journalisten hadde gjort seg selv til ”den siste liberale stemme i den norske folkekirken. Det er han ikke. Jeg har utfordret etablerte holdninger ved flere anledninger en kronikk, og opplevde ingen kritikk. Ingen meningssensur. Ikke overhodet”.

Kollegaen konkluderte: ”Ved å gjøre sin egen sak til det han selv mener er et symbol på de konservative krefters fremmarsj og trussel mot folkets medier, håner han i samme slengen sine egne journalistkolleger”.

***

Han var lege. Svært godt likt, blant noen av pasientene. Var lite synlig i faglige møter og diskusjoner, desto mer selveksponerende i det offentlige rom. Den populære overlegen irettesatte ham og sa at han av hensyn til sykehusets omdømme måtte dempe sine opptredener.

Overlegen gikk av for aldersgrensen, og en ny kom, Han var ikke like populær i deler av offentligheten. ”Han er for konservativ, han liker ikke alle nye medisinske behandlingsforslag og pasienttilnærminger”.

Den populære – fremdeles i noen kretser, men særlig hos dem som bare hadde lest eller hørt om ham – legen fikk ikke et bedre forhold til den nye overlegen. Han ble innkalt flere ganger fordi han brøt retningslinjene for legenes selvjustis.

Brudd på taushetsplikten, uaurtoriserte behansdlingsmåter, ordrenekt. Flere episoder ble påtalt, som da han behandlet pasienter utenfor de rom sykehuset hadde godkjent. En dag fikk overlegen nok: ”Tilliten til helsestellet i Norge bygger på at leger har en levende profesjonsetikk og vilje til selvjustis. Du er illojal, dette sykehuset er ikke stedet for deg, jeg vil anbefale ansettelsesrådet å reise en avskjedssak ”.

Legen valgte å si opp, og gikk ut i media med dirrende stemme og patos: ”Jeg er redd for at de konservative kreftene i helsevesenet befester sine posisjoner. Det er de som sitter i styrende posisjoner i dag, det er de som bestemmer mye av hva som skjer i blant leger, på sykehus, de er imot all nytenkning. Det kan ikke folk der ute finne seg i”.

En av hans kollegaer, som selv stundom var i opposisjon til det gamle og vedtatte, fortalte at han aldri hadde blir kritisert av ledelsen fordi han offentlig hadde kritisert enkelte behandlingerformer og utdatert operasjonsprosedyre.

”Min kollega som nå slutter gjør i dag også seg selv til eneste representant for en profesjon som ønsker å reise mennesker opp, gi mot og håp. Det er han ikke. Hans fremstilling av saken er et hån mot andre leger. Helsepersonell kan bli raskere på banen i forhold til media, og tydeligere. Samtidig er det ikke lett å få plass i media når man ikke er så konfliktsøkende og klovneaktig som min kollega”***

Journalisten og legen brakte seg selv i umulige posisjoner. Dessverre. For begge hadde enkelte egenskaper som brukt på en positiv, kreativ måte, kunne inspirert det videre arbeidet innen profesjonene.

De prøvde å gjøre redaktør og overlege til skurker i det som ikke var et oppgjør om meninger, åpenhet og toleranse, men spørsmål om lojalitet og profesjonsfaglig oppførsel.

De ville anklage, men gjorde seg selv til ofre. De fikk ingen støtte fra sine egne, fra de som visste hva det dreide seg om.

Gelius valgte å gå

Fakta: Einar Gelius har sagt opp som prest.

Teori hos mange: Kirken likte ikke at Einar Gelius skriver om sex.

Min teori: Media er mer opptatt av sex enn kirken er.

Min vurdering: Dette er en sak om oppfølging av arbeidstakers plikter

Mange - kanskje særlig utenfor statskirken”:Kirken er dømmesyk. Kirkens terskel er altfor høy.

Mange forutinntattes problem: Også Gunnar Stålsett reagerte

Min mening: Kirken skal ha en åpen dør og det skal være høyt under taket. Men en ordinært prest må følge det rammeverk som er lagt for hans/hennes virksomhet. Det skal alltid være tilgivelse fore enkelte brudd, men når man etter mange advarsler over tid ikke synes å ha evne eller vilje til å innordne seg dette, må man ikke blir forundret over at det kan reises avskjedssak. I et hvilket som helst annet ansettelsesforhold ville en medarbeider fått sparken i en tilsvarende situasjon.

Påstand: Sex-boken er årsaken til kirkens reaksjon.

Utgivelsen av boken «Sex i Bibelen»: Som forfatter står sogneprest Einar Gelius. Biskopen reagerer på hvordan boken fremstiller Bibelens syn på seksualitet og samlivsform, men også at den inneholder fremstillinger fra Gelius' personlige liv som «ikke er i samsvar med den livsførsel en må forvente av en prest i Den norske kirke».
Jeg mener at Gelius inviterer til at det sjelesørgeriske rom blir erotisert, og det er svært uheldig i en kirke med de utfordringer den har hatt på dette området.

Faktum: Både nåværende og tidligere biskop har i samtaler gjennom årene påtalt hvordan Gelius utøver prestetjenesten og hvordan han opptrer i media.

Begrunnelse for kirkens reaksjon: Biskopen mener at Gelius ”ikke har evne og/eller vilje til å innrette seg etter biskopens instrukser og veiledning. Han har brutt med ordninger som er fastsatt for utøvelsen av prestetjenesten i Den norske kirke og opptrådt på en måte som er uverdig og/eller bryter med den aktelse og tillit som er nødvendig for en prest i Den norske kirke"

Klage fra politiet: Kontaktet ham ved «et dødsfall med spesielle omstendigheter». Gelius ba dem i stedet ringe den lokale presten, til tross for at det var han som hadde beredskapsvakt. Da politiet ikke fikk tak i den lokale presten og derfor ringte Gelius igjen, var han fortsatt på fotballkamp og ga beskjed om at han måtte ringe politiet tilbake om 45 minutter.

Handlet i strid med pårørendes ønsker: Da kronprinsesse Mette-Marits far Sven O. Høiby ble, var Einar Gelius i begravelsen. De pårørende hadde i forkant sagt at de ikke ønsket at noen skulle kommentere begravelsen offentlig. Han uttalte seg likevel til flere medier rett etter bisettelsen. Dette bidro til en ytterligere belastning for de pårørende. Gelius’uttalelser røpet også innholdet i relasjonen mellom ham som prest og en konfident.

Krenkende begravelse: I en reklame før et byderby mellom Vålerenga og Lyn, «begravet» Vålerenga-tilhenger erkerivalen Lyn. Lyn-direktør Erik Langerud: Innslaget var «usmakelig».

Begravelse: Arne Næss' begravelse i Ris kirke var fri for salmer og kirkelig liturgi. Gelius fikk korreks for form og innhold.

Brudd på bestemmelser: Gjennomførte «kirkelige handlinger» og fullførte vielser på henholdsvis en restaurant, på Sjømannsskolen i Arendal, på en virksomhet som heter Englagård, i en telefonkiosk, og på Bislett stadion.Slike kirkelige handlinger skal skje i kirkerommet eller på et sted biskopen har godkjent.
Pinlig publikumsfrieri (1): Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande fyller munnen med store bokstaver og bruker begrepet Mullah Kvarme. ”Det må stå en representant fritt til å gi uttrykk for den forvirring som råder i hans indre” (stortingspresident C. J. Hambro)

Prinsipiell innertier (1): "En stortingsrepresentant, fra et regjeringsparti, legger seg opp i interne ansettelsesforhold i et trossamfunn... Nå, det er en trussel mot religionsfriheten. Greit å få det demonstrert» (Arnfinn Pettersen, redaktør i Humanist, Human-Etisk forbund)

Pinlig publikumsfrieri (2): ” Kvarmes reaksjon mot må bety at vi ikke lenger har religionsfrihet i Norge».(Gelius’ forlagssjef Arve Juritzen)

Prinsipiell innertier (2): "Den norske kirke er fullt ut berettiget til å frata ham kappe og krave. Dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre. Absolutt, overhodet ikke. Gelius er i sin fulle rett til å skrive bøker, han er i sin fulle rett til å tolke Bibelen og han er i sin fulle rett til å informere oss om sine erotiske tilbøyeligheter. Men i den grad Gelius' bibeltolkninger avviker tilstrekkelig fra kirkens offisielle, er de i sin fulle rett til å sparke ham. Gelius er som prest i Den norske kirke er forpliktet på kirkens teologiske grunnlag. Han fremstår som han danser på kanten av stupet med vilje" (Arnfinn Pettersen).

Min konklusjon: Uenighet om Kirkens reaksjon på Gelius’ måte å utøve sin prestegjerning på, er uproblematisk. Det problematiske er hvis man uttaler seg bastant uten å kjenne sakens bakgrunn.

Er Gelius håpløs som prest?

Min vurdering: Gelius har kvaliteter som Den norske kirke trenger. Han når ut til og skaper tillit hos mange som ikke tråkker ned kirkens dører, men likevel vil tilhøre den. Han er kommunikativ. Problemet er at det kreative går over alle grenser og fremstår som altfor selvopptatt. For å si det med Ole Brumm: Ja takk til hans beste sider, men ikke for meget av noe.

Naturlig spørsmål: Hva nå?

Håp (1): Erkjennelse, beklagelse - og en ny start.

Håp (2): At de mange som i instinktivt reagerer mot biskop Kvarme, nesten uansett hva han gjør og sier, spør seg selv om de kanskje faller i samme felle som journalister stundom gjør: Man starter med fasit og prøver utelukkende å funne belegg for den.


a href="http://www.blogglisten.no">

Testjuks og -inflasjon,byråkrati, dyre bøker og urettferdighet

Du leser aviser, klipper eller river, legger det til side Og nynner med Øystein Sunde: ”Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag”. Den moderne minivariant av prinsessen som ingen kunne målbinde, bortsett fra Askeladden som hadde samlet med seg mye rart, og derfor fikk både prinsessen og halve kongeriket.
Men prinsesse har jeg, og kongerike blir det mindre og mindre trivelig å ha. Du skal både være ualminnelig og alminnelig, og aldri kan du vite når TV2 har nyhetstørke og sender ut en ekspedisjon for å finne noen som er misfornøyde med noe du har gjort eller ikke gjort.
Likevel går jeg av og til igjennom ”legge-til-side bunkene”, kaster det meste, arkiverer det minste, bruker noe.

I Klassekampen advarer utdanningsforsker Michael Apple mot å lene seg på standardiserte tester for å måle hvor bra elevene gjør det kunnskapsmessig. Han viser til Houston, der Bushs utdanningsminister Rod Paige skrøt på seg store resultater. "Han fikk det til ved å ta alle de fattigste elevene, de som fikk dårligst resultater, og sette dem inn i et eget program som ikke innebar at man skulle ta prøvene”.
Kreative skolemyndigheter i Oslo og andre steder har lært av Paige.

Det var en gang at lærere underviste. Nå brukes om lag halve tiden til møter, evalueringer og tilrettelegging av prøver som dels skolemyndighetene nasjonalt og dels politikerne lokalt har pålagt dem å gjennomføre og deretter følge opp. I Stavanger er det 18 obligatoriske elevkartlegginger, men nå har skolepolitikerne vedtatt at skolene kan velge bort hele tre av dem. ”Det er viktig at vi som politikere ikke binder skolene opp i byråkrati”, sier Iselin Nybøl (V) ifgl. Stavanger Aftenblad.
Yeah, yeah yeah.

Per har jobbet 10 år i kommunen som ruskonsulent. Skal han få tiltaks- og stimuleringsmidler kan han søke åtte ulike aktører: Husbanken, Bufetat, Nav Fylke, Kriminalitetsforebyggende råd, fylkesmannsembedet, fylkeskommunen og Kompetansesenter Rus (Kommunal Rapport).
Det er de samme målgrupper som søker og de samme målgrupper pengene som eventuelt innvilges skal brukes i forhold til. Ulike søknadsskjema og frister og krav til forankring og rapportering og prosedyrer og maler. Siste år har Per fått tilsendt fem nye veiledninger, nye forskrifter.
Ulike departementer og direktorat. Prosjektbasert og tidsavgrenset problematikk. Nesten ingen samordning. Ingen midler til drift. Et topptungt system med hundrevis av ansatte skal veilede Per.
Byråkrati på høygir.

Universitetene har ikke for mye penger. Unntatt når de skal lage historieverk. Neste år er Universitetet i Oslo 200 år. Beretningen om dette skal fylle 10 bind, til den beskjedne sum av noe over 60 millioner kroner – så langt - før trykking og distribusjon. ”Det vil overraske meg sterkt hvis verket selger mer enn 1000 eksemplarer”, sier lederen av Forum for universitgetshistorie til Dagens Næringsliv. 60-70.000 kroner til et historieverk, som for sikkerhets skyld er skrevet av universitetets egne folk.
Jo visst, Norge ER verdens rikeste land.

En skilt dame gifter seg med en ny mann, får barn med ham, blir hjemme i foreldrepermisjon, går ned til 80 pst av sin opprinnelige lønn, Dette betyr at hennes forhenværende mann får økt barnebidrag på 1900 kroner for to barn han hadde med henne (Aftenposten).
Barne-og likestillingsdepartementet synes dette er akseptabelt. Likestillings-og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik synes det er urettferdig.
Heia Ørstavik. Kvinnen og den nye partneren må selvfølgelig ta konsekvensen av deres valg.

Ingvild Snildal er svømmer i europaeliten. Det blir hun ikke rik av. Hun trener 25 timer i uken, forteller hun til VG.
Det er omtrent dobbelt så mye som middelmådige fotballspillere med millionlønn i Eliteserien.

Kjendiser og "kulturelite"

Det var en gang……. at man definerte kultur som resultatene og oppnåelsene av en periodes, et samfunns eller en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet (på et visst trinn, og som befolkningen oppfattet som felleseie), ofte særlig om vitenskap, opplysning, kunst, litteratur eller religion

Det var en gang …… at kultur ble sett på som det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon.

Det var en annen gang …..at hesten Almsvarten fikk Gran kommunes kulturpris, men stopp – representerer kanskje superhesten vel så mye kultur som for eksempel Vendela Kirsebom og Celina Middelfart. Begge utropes av kulturavisen (det var en gang….?) Dagbladet som en del av ”Norges nye kulturelite”.

Norges beste samfunnsanalysator er etter min mening John O. Egeland i Dagbladet. Han pekte for noen år siden på det faktum at det norske samfunnet sprekker opp på langs og på tvers., og at dette i økende grad handler om dype kulturkonflikter. ”Det har de siste tiåra foregått en kulturell maktforskyvning i retning av urbane verdier. Den godt utdannede, urbane middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og som skaper motstand”.

I forlengelsen av dette kan det med god grunn spørre om fenomenet FrP ikke minst representerer er et organisert opprør mot kultureliten i smal forstand og samfunnseliten i bred forstand, mot ”kjepphøye elitister i kultur og akademia og byråkrati”, som det gjerne heter.

Den gamle, tradisjonelle kultureliten ble definert innen de klassiske kunstformersommusikk, litteratur, billedkunst og lignende Men nye uttrykksformer meldte seg, og etterhvert slo det også igjennom at en moderne, demokratisk kulturpolitikk burde favne videre. Det burde omfatte kulturlivet til folk flest som det leves. Men Dagbladets utplukkede kulturelite handler ikke om dette. I dag dreier det og seg om "caffelattedrikkende åndssnobber med urbane adresser" (Masterbloggen", med modus operandi i kjendistrianglet Carl Johan – Aker brygge – NRK Marienlyst, synliggjort via Akersgata og Havnelageret.

Jeg låner gjerne Egelands beskrivelse av ”en gruppe med en antifolkelig profil der brede samfunnslags meninger oppfattes som reaksjonær populisme. Vi aner tilbakekomsten av et aristokratisk samfunnssyn som uttrykker elitens følelse av å være moralsk og kunnskapsmessig overlegen”.

Da Aschehoug i fjor lanserte sitt oppslagsverk over de viktigste personene på en rekke områder, var det mange som undret seg over at for eksempel en kulturpersonlighet som Åse Kleveland, direktør i Rikskonsertene og styreleder i Human-Etisk Forbund, ikke ble funnet verdig, til forskjell fra musikere og skuespillere av høyst diskutabel betydning. Det er også et resultat at endrede kvalitetsvurderinger.

Dagbladets kulturelite hentes ikke fra alle bindestrekskulturene: arbeider-, bygde-, barne-, folke-, osv.Dagblad-eliten er ”morsomme, innflytelsesrike, og inviterer hverandre til tv-program og avisspalter”. Men ikke alle som til tiltrekker seg oppmerksomhet er med, jeg tenker på Marianne Aulie. Antagelig må man være innenfor skal man få svar på det. Det samme gjelder Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie? Får ikke de leke i kjendishagen?

Hvor er kulturpersonlighetene med kreativiteten, viljen og evnene som skal til foir det kontinjuerlige kamp mot det lettvinte og overfladiske et uttrykk? Mennesker med evne og vilje til å tenke annerledes? Mennesker som utfordrer det bestående og som gjør det på grunnlag av kunnskap og med godhet, ikke med harselas og sjikane? Mennesker som holder kunnskap og ferdigheter ved like og som setter standarder? I svært liten grad blant Dagbladets kulturelite.

Et reelt elite-begrep har dårlige vekstvilkår i Norge. ”Å rakke ned på dem som skiller seg ut ved sine kvalifikasjoner og kompetanse, er en perversjon av likhetsidealet”, har Knut Faldbakken sagt. Gudmund Hernes når han fremholder at elite er et utdatert begrep, ”vi trenger mer folk som tar arbeidet med å lære, som jobber og tenker og bryter nytt land”. Men det ene behøver ikke å overflødiggjøre det andre.

Hvis det skal være snakk om en kulturelite – hvor er da Eivind Gullberg Jensen (som i år var den første nordmann som dirigerte Berlin-filharmonikerne på over 50 år) ? Hva med samtidskunstneren Ingar Dragset, videokunstnerne Ann Lislegaard og Eline Mugaas, den unge skulptøren Camilla Løw, pianisten Leif Ove Andsnes, forfatteren Carl Frode Tiller, dramatikeren Jon Fosse, tegneren Martin Skauen, regissøren Harald Zwart – for å nevne noen få?

Slår man opp i ordboken på K, er det langt mellom kvalitet og kjendis.

Har naturvitenskap og teknologi svært lav prestisje i norsk samfunnsliv fordi den Dagblad-definerte kultureliten er uinteressert? Hvorfor tar vi ikke mål av oss til en nobelpris like gjerne som en olympisk gullmedalje eller VM-tittel? I kommende sesong skal det brukes 4-5 mill.kr bare til gliforbedrende ingredienser.

Med god grunn kan det spørres: Hvorfor kan vi ikke ta like godt vare på de gode hodene som de talentfulle idrettsutøverne? Hvilke andre medier enn Medie Norge-avisene har vært opptatt av Jan Nordbotten 28, som tok doktorgraden som 23-åring og i fjor ble vår yngste professor gjennom tidene (Arne Næss var 26)? Tenk om han hadde blitt profesjonell i den nest øverste serien i engeløsk fotball!

Hvorfor får kjendisopprop for eksempel mot krigen i Afghanistan eller monstermaster eller hva det måtte være, bredere dekning enn folk som vet og kan noe om temaet? Har en kjendisstemme noen som helst saklig plussverdi?

”Nettverksbygging har hatt veldig mye å si, både forretningsmessig, journalistisk og privat” forteller en kultureliter, Magnus Rønningen, til Dagbladet. Og samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen følger opp: ”Det må være en gevinst for alle parter. Journalister som er venner med musikere får informasjon. Journalistikk, musikk, penger og uteliv – systemene spinner i hverandre”.

Når de som vakt skulle være, blir sosialisert i en del av systemene de burde følge med kritisk blikk, hvem kan da vakte vokteren?

Frem for kompromissene

 

Bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien i Borg, flankert av biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg og Erling Birkedal, leder av IKO - Kirkelig Pedagisk Senter, Oslo


Øyelokkene var tyngre, gjespene mer åpenbare – men det ble en morgen også den femte dag i kirkemøtet. Innstillinger fra de syv komitéene kom og ble diskutert.

Det ble lunsj, og innstillinger kom tilbake. Nye innstillinger kom, nye kommentarer kom. Orienteringssaker ble applaudert. Innstillinger kom tilbake, revidert. Spørsmål og kommentarer. Raske komitémøter avklarte, noen ble hørt, andre ikke – noen av dem trakk seg (”jeg kan trekke forslaget om døden og sånn”), andre sto på og ville ha bemerkningene med i den videre saksbehandling i Kirkeråd og til teologisk kvalitetskontroll i bispekollegiet.

Og det ble middag (kl.21.00) og kveld en eller annen gang,

Dagens spørsmål: Har noe kirkemøte noen gang bestått av noe annet enn kompromisser og vage formuleringer? (Jens Bjelland). Trolig er svaret nei. Men Thorvald Stoltenberg, mannen med frokoster og godisglass, har sagt at kompromisset har for lav status. ”Det å ikke ville fire en tomme vil alltid skape konflikter”. Men så har han da også vært fredsmegler på Balkan. Fullt så urolig er det ikke i Tønsberg.

Spørsmålet om å innføre svart som liturgisk farge Langfredag, skapte debatt, men fikk ikke stor nok oppslutning.

Etterhvert økte kaffetørsten.

Dåpsliturgien ble krevende. Skal det stå at ”de er født med menneskehetens synd og skyld” som i dag? Eller ”synd og død”, eventuelt ”synd og evig død”? Frem og tilbake, og flere avstemninger. Det ble ”synd og død”.

Biskop Halvor Nordhaug prøvde seg med en vri på komitéens innstillinmg. Bispekollega Laila Riksaasen Dahl likeså. Heller ikke Anne-Lise B. Ording fikk medhold. Ording er et kjent navn i kirkehistorien. Johannes Ording var en omstridt liberal teolog og da han ble ansatt som professor i 1906 gikk kirkeministeren og den konservative professor Sigurd Odland sa fra seg sin stilling i protest. Opprettelsn av Menighetsfakultet ble en direkte følge av dette.

Det er mange kjente kirkenavn i forsamlingen. Halvor Nordhaug er sønn av biskop Ole Nordhaug, Andreas Henriksen Aarflot er sønnesønn av biskop Andreas og sønn av teologiprofessor Jan Olav. Tidligere nobelkomitéleder Ole Danbolt Mjøs bærer sitt mellomnavn med stolthet, det vrimler av Danbolt’er i wikipedia. Hans fetter, biskop Ole Danbolt Hagesæther (sønn av biskop Olav Hagesæther), gikk nylig av i Bjørgvin. Han har ikke noe teologbarn, men datter Ingvild Hagesæther Foss i Stavanger kom inn i Mellomkirkelig Råd.

Gabriel Eikli (fra Nidaros) er et navn mange i Misjonssambandet vil nikke gjenkjennende til. Derimot finnes det ingen Wisløffer. Mellomkirkelig leder Kjetil Aano har en far med fortid på Stortinget (KrF) og en svoger som nå går av som gruppeleder for Stavanger Ap på et passende tidspunkt i forhold til ny domprost i byen. Og endelig – lederen i Bjørgvin bispedømmeråd, Magne Skjeldal, er bror til langrenns-Kristen.

Fra debatten har jeg notert at ”kjølerom er en het sak”,"innlemme"" er bedre enn "ta inn i", vi skal fremdeles be for Jerusalem, men uten stammer. Miskunne er bedre enn forbarme, en minikanon handler ikke om kystartilleri men er en samling sentrale bibelske tekster. I debatten om askespredning ble Harald Askeland tilbudt talerstolen.

Fristen for begravelse etter dødsfall ble utvidet fra 8 til 10 dager, med muligheter for forlengelse dersom f.eks. en bror trenger noen dager ekstra for å komme seg hjem fra Australia. Men som en kirkeverge sa: "Når familien ber om utsettelse fordi man dager etter dødsfallet har planlagt en tur til Syden som man gjerne vil gjennomføre,regner vi ikke det som tungsveiende grunn".

Bots og bededag vil trolig fremdeles hete så, bots og bønnedag ble nedstemt. Ingen trodde at betegnelsen bedehus vil forsvinne. Et forslag om at presten kan si "noe kortfattet om den aktuelle dåpshandling" ble nedstemt, kan det skyldes tvil om prester kan fatte seg i korthet? Etter flere ganger å ha henvist til punkt b), mente Henny Koppen fra BBjørgvin at også på kirkemøtet trenger man å be ofte.

Det ble langt, komplisert og etter min mening ikke alltid like viktig. For å si det som det er: Jeg la mitt liturgiske liv i hendene til preses Helga på Borg-benken og fulgte henne der jeg ikke hadde sterke synspounkter. Men i St.Petri i Stavanger kommer vi nok fremdeles til å håndtere dåpslysene slik vi har pleid å gjøre, selv om Kirkemøtet antyder at det burde gjøres litt annerledes.

Kirkemøtet er en kondisjonsprøve. "Støttestrømper anbefales sterkt til neste års KM!" (Anne Bergsrønning Eid).

Ungdommen har nå lært seg valgtaktikk. Da de to siste medlemmene i Kirkerådet skulle på plass, var det flere unge kandidater Men de trakk seg i tur og orden og ba oss stemme på Helene Bjerkestrand fra Tunsberg¨- som ble valgt med strøst stemmetall. Kristin Gunleiksrud fra Oslo som tapte lederkampoen med én stemme, ble den andre. Klarft kvinneflertall både i Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd,med begge lederne er menn. Det hjelper at preses er kvinne, men jeg holder det ikke for usannsynlig at kirken i en ikke fjern fremtid må ha kvotering for å få inn menn.

Alvorlig konklusjon så langt:Det er utrolig mye flotte folk på Kirkemøtet, de tar sakene alvorlig, gjør en glimrende jobb i komitéene, argumenterer godt, mange har et glimt i øyet og snert i replikken - som f.eks. dirigenten Dag Landmark fra Gjøvik, strålende! Lekfolket markerer seg, biskoper kan bli nedstemt og er dessuten langt fra enige i mange saker. De synger med andre ord ikke gregoriansk, som er enstemmig liturgisk sang uten harmonier.

Og vel kan en tenke at det blir mye diskusjon om enkeltord og setninger før eller etter eller slett ikke. Men liturgier skal være slitesterke, ikke noe man forandrer tredjehvert år. Derfor må de jobbes med, kvalitetssikres - det er dette som skjer her i Tønsberg. Jeg er imponert-

Vedtak og endelige komitéuttalelser vil nok bli å finne på kirken.no. Jeg lukker pc'en fra Tønsberg, etter lunsj i morgen bærer det hjem til Stavanger. Nu hvil deg, kirkemøtedelegat, det er fortjent.

Lang dags liturgi mot natt

Gjenvalgte ledere Anne Dalheim, Samisk kirkeråd, og Kjetil Aano, Mellomkirkelig råd

Og det ble morgen på Kirkemøtets 4.dag. ”Ordning av hovedgudstjenesten” - mange synspunkter, gode synspunkter.

Det ble lunsj og ettermiddag og mer hovedgudstjeneste og noen prøveavstemninger – hvoretter komitéen gikk til sitt og vurderte de 21 forslag som kom frem. Endelig innstilling senere. Deretter nattverdliturgi. Deretter dåpsliturgi.

Det ble kveld og middag (de har et glimrende dessertbord her på Quality i Tønsberg) og nye seks komitémøter med start kl.21.30. Kveldssamling etter kl.23.

Mange valg i dag. Både leder for Mellomkirkelig råd, Kjetil Aano (avtroppende sjef i Det Norske Misjonsselskap, med kurs for prostestilling i Stavanger) og leder i Samisk kirkeråd, Anne Dalheim, Nord-Hålogaland, ble gjenvalgt. Geistlige medlemmer av Kirkerådet ble Anne Berit Espeset, Stavanger, Stein Reinertsen, Agder, Elisabeth Thorsen, Oslo, og Kjartan Bergslid, Nidaros (etter loddtrekning med Terje Fonk, Agder). Biskop Helga Haugland Byfuglien, Borg, møter i rådet i egenskap av preses.

Enkelte synspunkter fra 1.behandling i komitéen av gudstjenesteordningen:
• hovedgudstjenesten må være fleksibel og ikke for regelstyrt, dette er en reform som vektlegger samarbeid og eierskap
• i gudstjenesteordningens forskjellige dokumenter må det unngås akademiske uttrykk og fagspråk som bare forstås av de innvidde
• valgfri innledning til syndsbekjennelse: ” Vår Herre Jesus Kristus sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv”
• formuleringen ”La oss ransake oss selv for Guds ansikt legger opp til syndserkjennelse i stedet for syndsbekjennelse. Forslag til ny formulering: ”La oss i ransake oss selv for Guds ansikt og bekjenne våre synder”
• mulighet for å innlede prekenen med noen ord og la teksten komme senere i prekenen
• den lokale menighet bestemmer selv om og eventuelt hvor i gudstjenesten de ønsker verbale kunngjøringer
• ikke bruk betegnelsen ”bønnesvar”, erstatt dette med betegnelsen ”bønnerop
• bønnevandring er en ordning man har svært gode erfaringer med

Fra innstillingen om dåpsliturgi nevner jeg:
• struktureringen av liturgien i tre deler 1) Mottakelse, 2) Dåpshandlingen, 3) Livet i dåpen, klargjør dåpens innhold på en pedagogisk måte, som over tid vil bygge opp forståelse av hva dåp er, og hvordan dåpen og livet henger sammen
• . ”frelses fra synd og skyld” vil lett kunne høres i rent individualiserende betydning, bedre med ”i dåpen frelser Gud oss fra synd og død”
• det skal spørres om navnet ved døpefonten. Dette er et rituelt spørsmål, som identifiserer dåpskandidaten og markerer selve overgangsøyeblikket i dåpshandlingen
• ordet ”ut” (fjernes fra Matt 28,18-20 og teksten blir ”Gå derfor og gjør alle folkeslag etc”
• ved korstegningen ser komiteen at Jesu navn er utelatt. Komiteen er uenig i dette. Det bør som nå hete ” tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham”.
• om valg av faddere bør uttrykket ”medlem av kirkesamfunn som ikke fornekter barnedåpen” brukes

Der det er paragrafer er det alltid diskusjon. Kan det være krav til glutenfritt brød når brødet bakes, siden det er vanskelig? ”Nei, det er mer enn enkelt. Og husk: ha ett egg ekstra og sikt det glutenfrie melet. Det blir fantastisk”, sa Anne Dalheim, gjenvalgt leder av Samisk kirkeråd.

”Hvorfor skal vi bruke vin i alkoholen når det er så mange som har problemer med det? Jeg vil ha et vern som barn som kommer fra hjem med rusproblemer. Møtet med alkohol i nattverden er et problem for tidligere rusmisbrukere”, mente Inger Kari Søyland fra Stavanger.

Bodil Birkenes, Bjørgvin, summerte opp: ”Bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin”.

Apropos alkohol – den gamle (71, nesten like gammel som meg) indremisjonshøvdingen Anfin Skaaheim vakte munterhet da han ville ha bar. Men så viste det seg at det gjaldt ordbruk, ”bærer våre synder” eller ”bar våre synder”. De fleste ville ha bære.
Biskopene delte seg på dette punktet, og Harald Nyeggen Sommer bemerket på facebook: ”Biskopene undergraver autoriteten og funksjonen til Bispemøtet når de tar omkamp seg imellom i Kirkemøtets plenum. Hva er poenget med å lovfeste Bispemøtets rett til å uttale seg i liturgisaker når de ikke legger vekt på denne uttalelsen under behandling i Kirkemøtet?”
Han hadde utvilsomt et poeng.

Midt-Østen er like vanskelig her som andre steder. Komiteen vil ta ut setningen ”Vi ber om fred for Jerusalem og for alle folk og stammer som knytter sitt håp til denne byen”, fordi den kan gi uønskede assosiasjoner og reaksjoner. Hva annet skal vi be for enn det som er vanskelig? Dette må vi be om, gjerne hver søndag, nettopp fordi det er konfliktfylt”, mente Kjetil Aano. Og biskop Kvarme sa at ”det er en bønn som både israelere, palestinere og i hvert fall jeg gjerne vil være med å be ”.

Fornuftig spørsmål: ”Er det klokt å gjøre det obligatorisk med Fader Vår to ganger i løpet av en og samme gudstjeneste (både ved dåp og nattverd)?”

Det gikk et lite sukk gjennom salen da en delegat fortalte om en venninne som ble nektet nattverd av soknepresten – fordi foreldrene var skilt.

De store linjer. De små, men viktige for mange, detaljer. Høringsuttalelser til departementet. Nytt rammeverk for gudstjenester, liturgi og kirkelig handlinger. Døvetolkning. Ymse valg. Kirkerådsleder. Stiftsdirektører. Kantorer. Prester. Flest leke. Ole Danbolt Mjøs den tredje over 70. Mange dyktige unge. En gang i året. Martin Luther.

Kirkemøte.

Kirken, Gelius og sex

Teori hos mange: Kirken liker ikke at Einar Gelius skriver om sex.

Min teori: Media er mer opptatt av sex enn kirken er.

”Folkets dom”: Behold Gelius; Kirken er dømmesyk. Kirkens terskel er altfor høy.

Min mening: Kirken skal ha en åpen dør og det skal være høyt under taket. Men en ordinært prest må følge det rammeverk som er lagt for hans/hennes virksomhet. Det skal alltid være tilgivelse fore enkelte brudd, men når man etter mange advarsler over tid ikke synes å ha evne eller vilje til å innordne seg dette, må man ikke blir forundret over at det kan reises avskjedssak. I et hvilket som helst annet ansettelsesforhold ville en medarbeider fått sparken i en tilsvarende situasjon.

Påstand: Sex-boken er årsaken til kirkens reaksjon.

Utgivelsen av boken «Sex i Bibelen»: Som forfatter står sogneprest Einar Gelius. Biskopen reagerer på hvordan boken fremstiller Bibelens syn på seksualitet og samlivsform, men også at den inneholder fremstillinger fra Gelius' personlige liv som «ikke er i samsvar med den livsførsel en må forvente av en prest i Den norske kirke».
Jeg mener at Gelius inviterer til at det sjelesørgeriske rom blir erotisert, og det er svært uheldig i en kirke med de utfordringer den har hatt på dette området.

Faktum: Både nåværende og tidligere biskop har i samtaler gjennom årene påtalt hvordan Gelius utøver prestetjenesten og hvordan han opptrer i media.

Begrunnelse for kirkens reaksjon: Biskopen mener at Gelius ”ikke har evne og/eller vilje til å innrette seg etter biskopens instrukser og veiledning. Han har brutt med ordninger som er fastsatt for utøvelsen av prestetjenesten i Den norske kirke og opptrådt på en måte som er uverdig og/eller bryter med den aktelse og tillit som er nødvendig for en prest i Den norske kirke"

Klage fra politiet: Kontaktet ham ved «et dødsfall med spesielle omstendigheter». Gelius ba dem i stedet ringe den lokale presten, til tross for at det var han som hadde beredskapsvakt. Da politiet ikke fikk tak i den lokale presten og derfor ringte Gelius igjen, var han fortsatt på fotballkamp og ga beskjed om at han måtte ringe politiet tilbake om 45 minutter.

Handlet i strid med pårørendes ønsker: Da kronprinsesse Mette-Marits far Sven O. Høiby ble, var Einar Gelius i begravelsen. De pårørende hadde i forkant sagt at de ikke ønsket at noen skulle kommentere begravelsen offentlig. Han uttalte seg likevel til flere medier rett etter bisettelsen. Dette bidro til en ytterligere belastning for de pårørende. Gelius’uttalelser røpet også innholdet i relasjonen mellom ham som prest og en konfident.

Krenkende begravelse: I en reklame før et byderby mellom Vålerenga og Lyn, «begravet» Vålerenga-tilhenger erkerivalen Lyn. Lyn-direktør Erik Langerud: Innslaget var «usmakelig».

Begravelse: Arne Næss' begravelse i Ris kirke var fri for salmer og kirkelig liturgi. Gelius fikk korreks for form og innhold.

Brudd på bestemmelser: Gjennomførte «kirkelige handlinger» og fullførte vielser på henholdsvis en restaurant, på Sjømannsskolen i Arendal, på en virksomhet som heter Englagård, i en telefonkiosk, og på Bislett stadion.Slike kirkelige handlinger skal skje i kirkerommet eller på et sted biskopen har godkjent.

Pinlig publikumsfrieri (1): Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande fyller munnen med store bokstaver og bruker begrepet Mullah Kvarme. ”Det må stå en representant fritt til å gi uttrykk for den forvirring som råder i hans indre” (stortingspresident C. J. Hambro)

Prinsipiell innertier (1): "En stortingsrepresentant, fra et regjeringsparti, legger seg opp i interne ansettelsesforhold i et trossamfunn... Nå, det er en trussel mot religionsfriheten. Greit å få det demonstrert» (Arnfinn Pettersen, redaktør i Humanist, Human-Etisk forbund)

Pinlig publikumsfrieri (2): ” Kvarmes reaksjon mot må bety at vi ikke lenger har religionsfrihet i Norge».(Gelius’ forlagssjef Arve Juritzen)

Prinsipiell innertier (2): "Den norske kirke er fullt ut berettiget til å frata ham kappe og krave. Dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre. Absolutt, overhodet ikke. Gelius er i sin fulle rett til å skrive bøker, han er i sin fulle rett til å tolke Bibelen og han er i sin fulle rett til å informere oss om sine erotiske tilbøyeligheter. Men i den grad Gelius' bibeltolkninger avviker tilstrekkelig fra kirkens offisielle, er de i sin fulle rett til å sparke ham. Gelius er som prest i Den norske kirke er forpliktet på kirkens teologiske grunnlag. Han fremstår som han danser på kanten av stupet med vilje" (Arnfinn Pettersen).

Min konklusjon: Uenighet om Kirkens reaksjon på Gelius’ måte å utøver sin prestegjerning på, er uproblematisk. Det problematiske er hvis man uttaler seg bastant uten å kjenne sakens bakgrunn.

Nåde, rettferdighet og mangfold

Komitearbeidet er nødvendig,og tar lang tgid. Her fra en diskusjon om gravferdesregler,t.v. sekretæren Per Tanggaard (for ham blir det sene kvelder/tidlige morgener) og komitéleder Modolf Aukan, Møre

Og det ble morgen på Kirkemøtets tredje dag, med med en valgthriller mer nervepirrende enn noen gang tidligere i norsk kirkehistorie. Det ble middag og konstatering av at en evangelisk luthersk kirke er i dag å være
1. En kirke som formidler Guds nåde i Kristus
2. En kirke som kjemper for rettferdighet
3. En mangfoldig kirke

Det ble kveld med komitéarbeid, i vårkomité har vi til nå produsert en 17 siders høringsuttalelse ”Endringer i Lov om den norske kirke og Gravferdslov – høringsuttalelse. Når staten skal ha høringsuttalelser til nye lover, må man være omfattende og presis.

Og det ble senkveld med Luther-film og litt språkvask. Lange dager er en forsiktig betegnelse på virksomheten.

Men altså valget. På forhånd: Helt uvisst. Spekulasjoner, vurderinger, anbefalinger, bred enighet om at det var tre utmerkede kandidater som alle tre kunne gjøre en flott jobb.

1.omgang: Kristin Gunleiksrud, Oslo, 41 stemmer, Svein Arne Lindø, Stavanger, 37 og Ola T. Lånke, Nidaros, 36. Finalen: Lindø 57, Gunleiksrud 56. Om én stemme hadde byttet plass mellom Lindø og Lånke kunne sistnevnte – kanskje, kanskje – blitt leder. Og altså én stemme kunne ha gitt en annen leder.

Hvorfor det gikk som det gikk? Gjetning: erfaring fra inneværende kirkeråd og behandlingen av fremdeles aktuelle saker der, sterkest signalisert vilje til å være leder (Lindø); klart best kontaktnett i det politiske miljø og best mulighet til å manøvrere i stats/kirke-saken (Lånke); en ny, frisk stemme med store kommunikasjonsevner og profileringsmukligheter, samt at ”etter to menn er det nå sannelig på tide med en kvinne som har så gode egenskaper” (Gunleiksrud). Ulike vurderinger av personlige egenskaperspiller spiller alltid inn. Og mot Lånke kan noen ha tenkt at det prinipielt er galt at en ordinert prest skal lede lekfolkets råd, men hans bakgrunn fra 16 år på Stortinget talte til hans fordel for andre).
Spådom: Vi vil få se mer av Kristin Gunleiksrud sentralt i Den norske korke.

Flotte kandidater. Ikke om noen av dem kan det sies at de er som bildekk: så nedslitte at de ikke lenger har noen profil.

I dag skal vi velge leder i Samisk Råd og i Mellomkirkelig råd, samt de leke medlemmer av Kirkerådet.

Den nye kirkerådslederen startet sin virksomhet med fra talerstolen å gi biskopene en unnskyldning for en uttalelse i sin presentasjon tirsdag om at ”kirkelige vedtak krever lojalitet og etterfølgelse. For meg er det selvsagt å være lojal mot Kirkemøtets beslutninger, selv om jeg skulle komme i mindretall. Det er problematisk at biskopene ikke er forpliktet på Bispekollegiets beslutninger”,. I går korrigerte han seg selv og sa at han håpet an biskoper og kirkeledelse for øvrig ”sammen kan samtale åpent og ærlig for å oppfylle beslutninger som blitt tatt.”

Biskopenes nye preses, Helga Haugland Bvfuglien, holdt en sentralt og inspirerende foredrag som ligger utlagt på www.kirken.no, jeg har klippet noen sitater.

Dette kirkemøtet tilbyr delegatene papirløs løsning, dvs. at alle dokumenter både på forhånd og underveis finnes på kirkens nettsted. Dette vil nok bli mer og mer vanlig – heldigvis – men foreløpig er det ikke så mange som har tatt imot tilbudet.

På en intern prategruppe på Facebook kommenteres innlegg og ulike begivenheter, Menighetsfakultetets rektor, Vidar L.Haanes har glimtet i øyet og formuleringene i orden: ”I min bestefars eksemplar av Dore's billed-bibel likte jeg særlig godt den siden der det under bildet av Jesus sto skrevet (med gotiske bokstaver): Jesus Haanes”

Fra Haugland Byfugliens foredrag:

Snakk forståelig
Vi lever i Idol-generasjonen, der vi ikke våger å konfrontere verken oss selv eller andre med realitetene om livet slik det er og slik vi opplever det.Utfordring fra en ung mann: ”Dere som er kirkeledere må lære oss å være ærlige, -og dere må snakke med et språk vi forstår.”

Komme til rette med paradoksene
Luther var jo nettopp en som maktet å holde sammen de paradoksene som vår tilværelse er så full av. Derfor blir de lutherske kjernebegrepene OG og ALENE stående side ved side som utfyllende dimensjoner ved både tilværelsen og troen.
Som mennesker og troende søker og lengter vi etter svar på spørsmål som er påtrengende både for individ og for fellesskap, for ethvert menneske som tror og erfarer at det er skapt i Guds bilde inn i en stor sammenheng og som samtidig erfarer ensomheten ved å være ”Jeg”. Hvordan skal jeg leve rett i Guds verden? Hvordan skal jeg komme til rette med alle paradoksene?

Elsket slik vi er
Midt i en tid med fokus på prestasjoner, på jag etter å være vellykket, er svaret Luther fant fremdeles evangelium: Vi er elsket slik vi er, for Jesu skyld. Nåden er omfavnelsen av våre liv, slik de er. Den er grunnet i Jesu død for vår skyld. Det er oppgjort, for meg. Derfor holder jeg mål, uansett.
Dette berører og gir dyp mening, også i dag.

Nåden alene
For en tid siden fikk jeg et brev fra en jeg kun har møtt en gang. Hun underskrev: Din tilgitte…..
For en varm og vakker hilsen. Nåden alene – ”sola gratia” – gjør oss til et tilgitt fellesskap. Når vi erkjenner vår egen sårbarhet og svakhet, utfordres vi til å leve forsonet, med hverandre og oss selv i et tilgitt og tilgivende fellesskap.

Bibelens ord og vår tid
Skriften må i sitt rike mangfold tolkes. Sentrum og utgangspunkt for en slik fortolkning må alltid være evangeliet om Kristus, til menneskers frelse, til alle tider. Det er nødvendig med en kontinuerlig prosess for å forstå Bibelens ord i lys av vår tid og forstå vår tid ut fra Bibelens ord. Hvordan skulle ellers kirken kunne si noe relevant inn i spørsmål som utfordrer oss, men som generasjoner før ikke visste noe om?
Vi strever i vår kirke med at vi kommer til ulike konklusjoner når skriften skal forstås og fortolkes i aktuelle spørsmål. Vi utfordres til å vurdere hva som er rett og hva som er galt, og vi utfordres til å leve sammen i gjensidig respekt selv om vi på enkelte områder kommer til ulike konklusjoner

Kirke og politikk Om kirken skal involvere seg i spørsmålet om master over vakre fjorder eller pause i oljeleting må vi være åpne på at det ikke er en enkelt fasit i forhold til. At vi som troende over hele jorden skal løfte røsten i klimasaken er jeg ikke i tvil om. I viktige spørsmål skal kirken både profilere verdier og utfordre politisk ansvarlige.

Hva ville Jesus gjort?
Vi er altså ikke bare rettferdiggjort ved tro, men skal skape rettferdighet ved den samme tro. Nettopp dette setter kirken i bevegelse i kampen for menneskeverd, kampen for religionsfrihet, fordeling av skaperverkets goder, i kampen mot miljøødeleggelsene og til fattigdomsbekjempelse.
Han som gav seg selv på et kors bar og bærer verdens lidelse og smerte. Jesus solidariserte seg med de fattige og lidende. Kirken må alltid la seg utfordre av spørsmålet: Hva ville Jesus ha gjort og hvem ville han ha vært til for i dag?

Liturgisk og trosmessig mangfold
Det er forskjell på å være lokal kirke i Trefoldighet, i Trøgstad og i Tana for å si det på den måten, og sånn må det alltid være. Den nye gudstjenesteordningen vil da også i et slikt perspektiv gi rom for stedegne uttrykk som representerer det rike liturgiske og trosmessige mangfoldet som vår kirke rommer på en så verdifull måte

Lindø bør bli kirkerådsleder

Svein Arne Lindø (t.h) sammen med lederen i Stavanger bispedømmeråd, Inger Kari Søyland og avtroppende medlem av Kirkerådet, Harald Nyeggen Sommer, Oslo

Det er tre GODE kandidater som stiller til valg som kirkerådsleder. Det er en utfordrende posisjon – det vet jeg noe om. På noen avstand har jeg en del år fulgt alle tre i de ulike sammenhenger de har stått, i de posisjoner de har hatt.

Kristin Gunleiksrud, 49, fra Oslo, har bakgrunn fra skole, departementsbyråkrati, Kristent pedagogisk arbeid. Ola T. Lånke, 62, Rennebu, har 14 åprs presteerfaring og 16 år på Stortinget for KrF. Svein Arne Lindø,57, Hommersåk, har vært i misjonsarbeid i 12 år, har vært ledere i et par posisjoner i Helse Vest, og er nå omsorgssjef i Gjesdal.

Kandidatene har i dag presentert seg selv, og hver av dem har hatt to ”støttetaler”,
Jeg talte for Svein Arne Lindø. Ikke fordi han er lokal, jeg vet om mange rogalendinger jeg aldri ville kunne stemme på i en slik sammenheng.

Jeg kjente ham ikke da jeg kom inn i bispedømmerådet for ett år siden. Men erfaringene med ham gjorde at jeg i sommer pushet på for at han skulle stille seg til disposisjon for valgkomitéen. Ikke fordi vi nødvendigvis er enige i alle spørsmål – men ikke minst fordi han har en sjelden god evne til å håndtere uenighet. Problemet i Den norske kirke i mange saker er ikke uenighet, men måten vi håndterer denne uenigheten på.

Svein Arne registrerer raskt problemstillinger. Han lytter, argumenterer uten forsøk på overkjøring, analyserer, trekker en konklusjon. Han forholder seg til uenighet på en svært ryddig og konstruktiv måte. Slik jeg har opplevd det er han opptatt av konstruktivt å tette den norske kirkes energilekkasje, den som er oppstått fordi vi altfor ofte tenker problemer istedenfor muligheter, fordi vi altfor ofte er mer opptatt av det som skiller enn av det som samler.

Han er tydelig, du vet hvor du har ham – det hender ikke alltid i kristelige sammenhenger. Han lever etter biskop Dom Helder Camaras bønn:
”Herre - lær oss å si ”nei”
slik at det nesten aldri klinger som ”ja”,
og aldri ”ja”
slik at det nesten klinger som ”nei”.

Yrkesbakgrunnen viser at han har arbeidet mye sammen med mennesker – og i ledelse.
Hans allmenne kirkelige bakgrunn er preget av misjon og menighet. Han har kirkelig rådserfaring på alle tre områder: menighet, bispedømme, kirkemøte – og Kirkeråd.

Den norske kirke må i de kommende år jobbe videre med demokratiutviklingen slik nat kirkeforlikets mål om løsere bånd mellom stat og kirke kan iverksettes om få år, Og ikke minst fordi den nye lederen bare skal fungere i to år (for å bringe bispedømmerådsvalgene i samsvar i tid med kommune- og fylkestingsvalg, er det viktig at ny leder ikke trenger noen innkjøringsperiode.

Svein Arne har har arbeidet mye med problemstillingene, kjenner resonnementene og vurderingene, kjenner den videre prosessens nøkkelpersoner, er i stand til å mestre utfordringene. Han trenger ikke bruke tid på å orientere seg i et stundom uoversiktlig kirkelandskap.

Svein Arne kommer fra et bispedømme der det har skjedd mye de senere årene; mange nye kirke- og menighetsbygg, til dels med meget stor egeninnsats. Nye menighetsformer utvikles, menigheter tar i bruk nye samværsformer. Hans erfaringer fra dette både i praksis og i rådsstruktur er nyttige for en kirkerådsleder.

Svein Arne har en klar visjon om hvordan kirkeledelse på ulike plan best kan legge til rette for det som må være grunnstammen i all kirkelig virksomhet og virkelighet: en kristussentrert, tjenende, utadvendt, stedegen og livsnær menighet.

Men visjoner er ikke nok: Slik visjoner ikke er nok, er heller ikke CV’er nok, selv om de sier en del. Bred erfaring kan være en stor fordel – men bare hvis man er i stand til å bruke den i nåtidsorientert og fremtidsrettet sammenheng. Det er resultatene som teller. Svein Arne ER resultatorientert. Han skaper resultater – det forteller de mange vitnesbyrd jeg har fått denne høsten fra folk som ubedt har fortalt om hans innsats i ulike sammenhenger, og om hans væremåte og lederstil.
Han preges også en annen egenskap som kjennetegner gode ledere: Han snakker MED sine medarbeidere, ikke TIL dem.

Totalsummen av erfaring og lederegenskaper er grunnen til at jeg har vært aktiv for å få ham til å stille seg til valgkomiteens disposisjon.

Jeg tror kirkefader Augustin ville nikket samtykkende når jeg uttrykker Svein Arne Lindøs væremåte og personlighet på denne måten:
Fasthet i det sentrale – det vil si evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesu ord om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.

Frihet i det perifere

Ryddighet, tydelighet og først og fremst kjærlighet i alt.

En 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe
annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av. Svein Arne Lindø vil bli en legmannspreses,eller kanskje helst kirkens stgatsminister, som kan hjelpe oss på veien.

Begravelser - ord, symboler og handlinger

Salmeklanger på en ny måte - fra åpningsmøtet

Og det ble morgen på Kirkemøtets første arbeidsdag. Det ble generaldebatt , seminar om kirkeordning og seminar om gudstjenesterefomene, det ble komitemøter. Og det ble aften.

Fem fulle arbeidsdager og halv dag både i for- og etterkant. Morgengudstjeneste 08.15, kveldsbønn 22.00. Og enda er vi ikke begynt med komitémøter etter bønnen – men det kommer.
Møtet er lengre enn vanlig. På den andre siden: Kirkemøtet i Nikea i år 325 varte i 5 måneder.

Generaldebatten hadde stor oppslutning. I utgangspuntet skal den bygge på lederens tale, men man står nokså fritt til å ta opp ulike emner.

Det mest spenstige innlegget kom fra Øivind Benestad. Han ville innføre «tiende» av Oljefondet og putte de 300 milliardene i et fond som kan brukes på solidariske tiltak.
”Det vil skape bevissthet om at penger ikke er alt. Vi må kunne avstå noe selv. Mammon er griskhet, forbruk og pengekjærlighet. Fondet er medisin for å bli mindre opptatt av å bli rikere selv”.
Svært gledelig er det at kirkemøtet stadig får flere unge delegater, og de inntar talerstolen med stor frimodighet og klare budskap,

Taletiden ble raskt skåret ned til 2 minutter, men vi kom oss igjennom den lange smørbrødlista. Jeg valgte å ta opp en prinsipiell sak:
Etter valgene til bispedømmeråd i fjor hadde Vårt Land et par oppslag om at 7 av Kirkemøtets leke medlemmer er teologer, 6 av dem også ordinerte prester. Det er åpenbart at de det gjelder med sine litt ulike bakgrunner kan tilføre kirkemøtte kompetanse, og like åpenbart er det at begrepet lek i relasjon til lærd kan og bør diskuteres.

Jeg tror ikke at noen egentlig har tenkt over at denne problemstillingen kunne bli aktuell. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at i kirkelig sammenheng er ordinerte og lekfolk to forskjellige ting. Det logiske og riktige må være at ordinerte prester ikke kan velges inn på lekmannskvoten - selv om de ikke er i en ordinær prestestilling.

Jeg tror vil være være klokt om det nye Kirkerådet vurderer denne problemstillingen. Også Andreas Aarflots forslag om at det skal være to geistlige representanter, bør kunne vurderes. Det kunne gi større variasjonsmuligheter for holdninger og grupper blant dem som skal representere prestene.

I min komite diskuterer vi den nye gravferdsloven. Poenget er å legge bedre til rette for at behovene religiøse og livssynsmessige minoriteter har i forbindelse med gravlegging kan ivaretas og imøtekommes. Det som først og fremst skal drøftes er

• en faneparagraf som tydeliggjør at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn
• at muligheten for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav styrkes
• at tros- og livssynssamfunn likestilles når det gjelder å gjennomføre seremonier ved åpning av ny gravlund/gravfelt
• at gravferdslovens navn og begrepsbruk gjøres livssynsnøytral
• at det etableres et kontaktforum vedrørende gravferd for de ulike tros- og livssynssamfunn i den enkelte kommune

Det er mange enkeltheter som må drøftes. Begravelseshandlinger er følelsesladede, og mange har et nært forhold til ord, symboler og handlinger.

I forhold til departementets lovforslag innstiller Kirkerådet på at betegnelsen i gravferdsloven bør være kirkegård/gravlund eller gravlund/kirkegård, men finner å kunne slutte seg til at en i lovverket erstatter betegnelsen kirkegård med gravlund. Mange vil kanskje mene at der gravene ligger ved kirken, bør kirkegård være en tradisjonell betegnelse som bør bevares, mens gravlund/gravplass er mer naturlig der området ligger et stykke unna kirken,

Kirkerådet mener også at lovforslagets betegnelse ”seremoni på gravlund” bør endres til: Innvielse/vigsling av gravlund/kirkegård eller Innvielse av gravlund/kirkegård, men det bør også vurderes å benytte betegnelsen Seremoni ved åpning av ny gravlund/kirkegård.

Jeg tror det vil være bred enighet på Kirkemøtet om en faneparagraf, en overordnet paragraf, som tydeliggjør at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn

Neppe noen annen livsfase aktualiserer eksistensielle, religiøse og livssynsmessige spørsmål som når en familie rammes av et dødsfall. Tradisjoner og gravferdsskikker gir hjelp til sorgbearbeidelse og livstolkning. Det er viktig at samfunnet legger til rette for og gir gode ordninger for dette for tros- og livssynssamfunnene, men også for de som ikke er medlemmer av slike samfunn. Mange av forslagene vil etter Kirkerådets mening, i større grad enn hittil bidra til det.

Det betyr mye for mange mennesker å få en grav på den kirkegården de har tilknytning til. Dette må vurderes som legitime behov og ønsker, og det medfører behov for en langsiktig planlegging av gravlundsarealer i kommunene.

Departementet foreslår at andre tros- og livssynssamfunn skal få anledning til å foreta vigsling, innvielse eller annen form for seremoni når gravlunden skal benyttes av et annet tros- og livssynssamfunn. Det tror jeg vil samle bred opppslutning, men det må gjøres på en slik måte at det ikke skaper problemer. eller virker krenkende for andre tros- og livssynssamfunn.

Å vigsle noe kan oppfattes som at stedet eller bygningen innvies til eksklusiv bruk for den som vigsler stedet. Tidligere var det jo slik at udøpte, mordere og selvmordere ikke kunne gravlegges på kirkegården, men måtte gravlegges utenfor kirkegårdsmurene. Å ligge i vigslet jord ble tillagt stor folkelig, religiøs betydning. Departementet hevder at denne betydningen er redusert, og at det ”synes også å råde en viss kirkelig usikkerhet omk irkegårdsvigslingens teologiske betydning”.

I Kirkemøtets uttalelse til NOU 2006:2 heter det: ”Å gravlegges i vigslet jord og nær kirken har lange og dype tradisjoner i vårt samfunn”, og ”det vil oppleves som et stort tap dersom kirkens medlemmer ikke fortsatt kan gravlegges i tilknytning til sin kirke.”

Kirkerådet er i sin innstilling til Kirkemøtet opptatt av å legge forholdene til rette for at andre trossamfunn ikke skal oppleve seg krenket, men det må heller ikke medføre at de trossamfunn som opplever en vigsling som viktig handling, blir fratatt denne muligheten. Vigsling av kirkegård, på lik linje med vigsling av kirkebygg, der noe helliges ved Guds ord og bønn, er en viktig kirkelig handling

Kirkemøtet har tidligere sagt at ”møtet støtter forslaget til Stat-kirke-utvalget om at det ved utvidelser og nyanlegg bør vurderes å erstatte vigsling av hele kirkegården/gravlunden med vigsling av enkeltfelt/enkeltgraver for å tydeliggjøre at deler av gravlunden benyttes av flere tros- og livssynssamfunn”.

Da har man fra kirkens side ikke gjennom en vigsling stengt for at andre kan gravlegges der. Kirkegården er ikke vigslet for eksklusiv bruk for kirkens medlemmer, men dette kan nok oppleves annerledes av dem som tilhører andre tros- og livssynssamfunn.

Spørsmålet om fristen for når kremasjon og gravlegging skal skje, er det flere meninger om. Noen vil ha 8 dager – slik det er nå, fordi en utvidelse til 14 dager vil være uheldig for sorgarbeidet. De fleste pårørende ønsker å få gravferden gjennomført så snart som mulig etter dødsfallet. Signalene fra tros- og livssynssamfunnene at en heller bør stramme inn på fristene.

I dag er det mulig å utvide fristen i 14 dager i spesielle tilfeller, for eksempel når en slektning trenger litt tid for å komme. I komiteen ble det vist til et tilfelle der det skjedde et dødsfall i en familie dager før en planlagt Syden-reise. Familien ville gjerne dra likevel, men de som avgjorde søknaden syntes ikke grunnen var god nok.| Rent praktisk: det er ikke så mange kommuner som har kjølerom. Skal jeg tippe, vil fristen bli utvidet til 10 dager.

Gudstjenesteordninger, liturgier, gravferdsordninger og kirkelover er rammeverk som må vedlikeholdes og fornyes. Men som markering overfor samfunnet er dette ikke spesielt spennende.

Dag Kullerud skriver i Aftenposten at ”ingen annen institusjon i samfunnet bærer på en så tung historie, Men når slagene står innenfor den norske kirkes murer, er det historiske perspektivet ofte fraværende. Kirkens betydningsfulle bevegelser kan bare øynes med tiårs mellomrom”. Jeg er enig med ham i at det er mulig å se på de endringene som nå skjer som de største siden reformasjonen.

Men overskrifter i media vil de ikke skape. Når det ikke er konflikt, er journalistene langt vekke. Det eneste mer utadvendte spenningsmomenter er valget på ny kirkerådsleder. Ingen tør spå hvem som kommer til å vinne av Kristin Gunleiksrud, Ola T. Lånke og Svein Arne Lindø. Torsdag skal de tre presenterer seg selv. Innslagene kan bli avgjørende for skriften på mange stemmesedler.

Brenner for folkekirken

Statsråden (t.v)sammen med ekspedisjonssjef Ingrid Vad Nilsen

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud fremtrer ikke med den store bravour a la Trond Giske, men hun har vært atskillig mer interessert i hverdagskirken enn sin forgjenger. Selv om man i slike sammenhenger ikke må regne i kvantitet, er det i alle fall et faktum at statsråden har hatt tre ganger så mange ulike besøk som Giske. Og hun har ”fått stor respekt for alt det gode arbeidet som skjer ute i menighetene – enten det er trosopplæring, kirkevedlikehold, samisk kirkeliv, arbeid for robuste lokale enheter eller diakoni og gudstjenesteutvikling”.Hun har brukt læretiden godt. Etter ett år ”berøres jeg som person på en annen måte enn når jeg tar stilling til tariffspørsmål eller bredbåndsutbygging.” Og hun er impnert av Trosopplæringskonferansen. ”Der var det liv og røre og engasjerte folk med visjoner og kreativitet av en annen verden!” Hun taler klokt og ar ikke munnen for full. Real.

Rigmor Aasrud er en varm tilhenger av folkekirken. Og hun beviser det bl.a. ved å vise til at bevilgningene knyttet til vedlikehold, rehabilitering og oppføring av kirker utgjorde 1,1 milliard kroner i 2002-2005, ble tallet doblet, til nærmere 2,3 milliarder 2006-2009.

Jeg tror ikke Aasrud var den sterkeste pådriveren for å flytte preses til Trondheim – mot Kirkerådets klare holdning. Det var nok Senterpartiet som her fikk en triumf, og så får den enkelte undres over om det var uflytting fra Oslo eller kirkens ve og vel som var avgjørende.

Hun roste engasjementet, gjorde ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre overkjrøingen av kirkens øverste organ – hun tok ”til etterretning at vi ikke klarte å komme til full enighet. Nå håper og tror jeg at vi finner fram til en ordning som blir god for kirka, tilsynsområdet og den som utnevnes”.Uten å nevne begrepet kommunesammenslåinger var statsrtåden opptatt av å finne frem til mer robuste enheter i kirkeforvaltningen. Igjen er det folkekirketanken som preger henne når hun konstaterer at fellesrådene i mange små kommuner og har vanskelig for å få endene til å møtes: ”På sikt er dette også en trussel mot folkekirka. Vi må i fellesskap klare å finne fram til ordninger som sikrer ei forsvarlig drift av lokalkirka – jeg mener det er behov for fornying på dette området”.Ellers er det bare å si ja og amen til hennes ønske om at det blir enklere å bruke stemmeretten ved kirkevalg: Hun er sannelig ikke alene om å si at ”min erfaring var at en måtte være mer enn gjennomsnittlig interessert for å få nok kunnskap ved forrige valg.”Terningkast 5 til statsråden.

Noen av hennes kommentarer:
• Folkekirka dør langsomt hvis prestetjenesten ikke fungerer godt. Derfor er jeg glad for at vi har foreslått en bevilgning til økt prestetjeneste neste år.
• Dere i bispedømmeråda være med og ta et aktivt ansvar for at vi har en personalpolitikk for prestene som vi kan være stolte av. Det er helt nødvendig dersom vi skal få effekt av midlene vi har satt av til et mer aktivt rekrutteringsarbeid.
• Vi må unngå flere kirkebranntomter. Det viktige arbeidet med å brannsikre og vedlikeholde kirkene må fortsette. Vi har foreslått å utvide ramma for rentekompensasjonsordninga for kirkebygg med 400 millioner kroner. Slik bidrar staten aktivt til at kommunene kan ivareta sitt ansvar på dette viktige området.
• Vi har foreslått en bevilgning på rundt 72 millioner kroner til kirkevalgene neste år. Det er mye og sier noe om hvor viktig vi meiner at denna reformen er for kirka.
• Vi får på plass en hjemmel for å innhente politiattest ved ansettelser og engasjement av frivillige i Den norske kirke, men det er viktig å huske på at dette tiltaket bare kan være ett av mange for å forhindre overgrep.
• Tros- og livssynspolitikken er ikke bare noe vi skal utrede oss fram til i et statlig utvalg. De utfordringene samfunnet vårt står midt oppe i med hensyn til å bli et godt flerkulturelt samfunn, løses ikke på papir. Måten vi møter og inkluderer nye landsmenn på er avgjørende. Her har kirka viktige bidrag å komme med.
• Lykkes vi ikke med å nå alle barn og unge i kirka med opplæring i kristen tro, vil oppslutninga om kirka gradvis forsvinne. Tilhørighet og engasjement kommer ikke av seg sjøl. Kirka må ”legge tunge lecablokker i magen på folk”, sa Christine Koht på trosopplæringskonferansen; ”byggesteiner som barna tar med seg og lever på resten av livet!” Det er godt sagt.
• Blant annet møter med pilegrimsarbeid, kulturarbeid og fjellpresten i Valdres gjør at jeg håper dere har overskudd til å se på fornying også av kirkas arbeidsmåter. Folks religiøsitet gir seg nye uttrykk, og arbeids- og fritidsmønsteret endrer seg.

Brenner for folkekirken

 

Statsråden (t.v,) sammen med ekspedisjonssjef Ingrid Vad Nilsen

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud fremtrer ikke med den store bravour a la Trond Giske, men hun har vært atskillig mer interessert i hverdagskirken enn sin forgjenger. Selv om man i slike sammenhenger ikke må regne i kvantitet, er det i alle fall et faktum at statsråden har hatt tre ganger så mange ulike besøk som Giske. Og hun har ”fått stor respekt for alt det gode arbeidet som skjer ute i menighetene – enten det er trosopplæring, kirkevedlikehold, samisk kirkeliv, arbeid for robuste lokale enheter eller diakoni og gudstjenesteutvikling”.

Hun har brukt læretiden godt. Etter ett år ”berøres jeg som person på en annen måte enn når jeg tar stilling til tariffspørsmål eller bredbåndsutbygging.” Og hun er impnert av Trosopplæringskonferansen.” Der var det liv og røre og engasjerte folk med visjoner og kreativitet av en annen verden!”
Hun taler klokt og ar ikke munnen for full. Real.

Rigmor Aasrud er en varm tilhenger av folkekirken. Og hun beviser det bl.a. ved å vise til at bevilgningene knyttet til vedlikehold, rehabilitering og oppføring av kirker utgjorde 1,1 milliard kroner i 2002-2005, ble tallet doblet, til nærmere 2,3 milliarder 2006-2009.

Jeg tror ikke Aasrud var den sterkeste pådriveren for å flytte preses til Trondheim – mot Kirkerådets klare holdning. Det var nok Senterpartiet som her fikk en triumf, og så får den enkelte undres over om det var uflytting fra Oslo eller kirkens ve og vel som var avgjørende.

Hun roste engasjementet, gjorde ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre overkjrøingen av kirkens øverste organ – hun tok ”til etterretning at vi ikke klarte å komme til full enighet. Nå håper og tror jeg at vi finner fram til en ordning som blir god for kirka, tilsynsområdet og den som utnevnes”.

Uten å nevne begrepet kommunesammenslåinger var statsrtåden opptatt av å finne frem til mer robuste enheter i kirkeforvaltningen. Igjen er det folkekirketanken som preger henne når hun konstaterer at fellesrådene i mange små kommuner og har vanskelig for å få endene til å møtes: ”På sikt er dette også en trussel mot folkekirka. Vi må i fellesskap klare å finne fram til ordninger som sikrer ei forsvarlig drift av lokalkirka – jeg mener det er behov for fornying på dette området”.

Ellers er det bare å si ja og amen til hennes ønske om at det blir enklere å bruke stemmeretten ved kirkevalg: Hun er sannelig ikke alene om å si at ”min erfaring var at en måtte være mer enn gjennomsnittlig interessert for å få nok kunnskap ved forrige valg.”
Terningkast 5 til statsråden.
'
Noen av hennes kommentarer:
• Folkekirka dør langsomt hvis prestetjenesten ikke fungerer godt. Derfor er jeg glad for at vi har foreslått en bevilgning til økt prestetjeneste neste år.

• Dere i bispedømmeråda være med og ta et aktivt ansvar for at vi har en personalpolitikk for prestene som vi kan være stolte av. Det er helt nødvendig dersom vi skal få effekt av midlene vi har satt av til et mer aktivt rekrutteringsarbeid.

• Vi må unngå flere kirkebranntomter. Det viktige arbeidet med å brannsikre og vedlikeholde kirkene må fortsette. Vi har foreslått å utvide ramma for rentekompensasjonsordninga for kirkebygg med 400 millioner kroner. Slik bidrar staten aktivt til at kommunene kan ivareta sitt ansvar på dette viktige området.

• Vi har foreslått en bevilgning på rundt 72 millioner kroner til kirkevalgene neste år. Det er mye og sier noe om hvor viktig vi meiner at denna reformen er for kirka.

• Vi får på plass en hjemmel for å innhente politiattest ved ansettelser og engasjement av frivillige i Den norske kirke, men det er viktig å huske på at dette tiltaket bare kan være ett av mange for å forhindre overgrep.

• Tros- og livssynspolitikken er ikke bare noe vi skal utrede oss fram til i et statlig utvalg. De utfordringene samfunnet vårt står midt oppe i med hensyn til å bli et godt flerkulturelt samfunn, løses ikke på papir. Måten vi møter og inkluderer nye landsmenn på er avgjørende. Her har kirka viktige bidrag å komme med.

• Lykkes vi ikke med å nå alle barn og unge i kirka med opplæring i kristen tro, vil oppslutninga om kirka gradvis forsvinne. Tilhørighet og engasjement kommer ikke av seg sjøl. Kirka må ”legge tunge lecablokker i magen på folk”, sa Christine Koht på trosopplæringskonferansen; ”byggesteiner som barna tar med seg og lever på resten av livet!” Det er godt sagt.

• Blant annet møter med pilegrimsarbeid, kulturarbeid og fjellpresten i Valdres gjør at jeg håper dere har overskudd til å se på fornying også av kirkas arbeidsmåter. Folks religiøsitet gir seg nye uttrykk, og arbeids- og fritidsmønsteret endrer seg.

Lokalmenigheten er viktigst

Trampeklapp fulgte avtroppende kirkerådsleder Nils-Tore Andersen da han gikk ned fra talerstolen under Kirkemøtets åpning søndag. Og det var velfortjent – i alle fall på denne siden av årtusentallet har jeg ikke sett en mer integrert –ikke trontale, men nesten – åpningstale. På en meget inspirerende og svært konstruktiv måte både favnet han lokalmenigheten – det aller viktigste element i den lutherske kirke, det stedet hvor kirken ”er” – og kirkens forhold til samfunnet omkring.
Det avtroppende Kirkerådet har hatt mange reformer som skulle videreføres: Gudstjeneste-, diakoni-, kirkemusikk- og trosopplæringsreformen, ny salmebok IKT-satsing og først og fremst den omfattende stat/kirke-prosessen. ”I alt det Kirkemøtet vedtar må hovedfokus være på lokalmenighetens ve og vel.”

De siste fire årene har vært utfordrende for Den norske kirke. Ikke minst homofilistriden skapte sår og energilekkasje. Jeg tror ingen andre kunne ha loset kirkeskipet gjennom en så opprørt sjø som nettopp Nils-Tore Andersen. Han hadde bred tillit i den fløyen som mener at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære.

Dette er nok et synspunkt som Nils-Tore også har delt, men har han også skjønt dem som føler at også deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De har kjent i økende grad at deres standpunkt har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres – at de mener det er presserende å få endret på dette.

Skjønnsomheten som fordres i møte med denne uenigheten innebærer derfor at man på begge sider ser at her bryter det på dypt vann. Kirkemøtet delte seg, men skituasjone er nå at flertallet erkjenner at det i dette spørsmålet er to syn og at det ikke er kirkesplittende. Jeg tror at i økende grad vil de to fløyene vise seg villig til å verne motpartens rett til å ha sitt syn og til å være i kirken.

Nils-Tore Andersen har vært en solid entreprenør i den vanskelige prosessen det har vært å bygge en bro som har bærekraft i denne saken. Det vil være en viktig del av hans ettermæle i historien om den norske kirke etter tusenårsskiftet.

Fra hans tale nevner jeg følgende :
• I en tid med prestemangel er bruken av leke gudstjenesteledere innsatt til tjenesten verken utredet eller utviklet godt nok. Her har biskopene nærmest et ubrukt potensiale til menighetenes beste. Jeg mener at det i hvert prosti burde vigsles noen få leke gudstjenesteledere som kan steppe inn og avlaste prestene i prostiet når det er behov, slik at det ikke blir færre gudstjenester eller messefall.

• Lederne i de organisasjonene som danner menighetsforsamlinger er å holde fast ved sin kirketilhørighet og å tydeliggjøre den. Samtidig ber jeg biskoper og kirkeledelse om å finne gode ordninger som gjør at disse organisasjonsmenighetene kan finne sin plass innenfor Den norske kirke og som en del av vår kirke. De har ofte en tenkning som kan tilføre oss som trossamfunn noe nytt.

• Det bør ikke gå an å studere teologi i seks år for å bli prest uten å ha en nær og løpende kontakt med lokalt menighetsarbeid i studietiden.

• En varm takk til statsråden for friske og økte midler til Trosopplæringsprosjektet.

• Takk til statsråden og regjeringen for at årets budsjett viser en tydelig vilje til å satse på Den norske kirke. Men vi MÅ ha flere preste- og diakonstillinger inn på budsjettet for 2012 i

• Gjennom kirkens nye kultursatsing ønsker vi å bygge broer mot det profesjonelle kulturlivet i sterkere grad enn vi har gjort til nå.

• Vi har ikke maktet i den lokale menighet å bli en motkultur overfor forbrukersamfunnet i samsvar med den kristne forvaltertanken.

• Det vil koste totalt ca 2,5 mill kroner å etablere sekretariat for Samisk kirkeråd i Tromsø. Dette er langt viktigere for kirke og samfunn, og langt rimeligere og langt mer etter kirkens eget ønske, enn å plassere den 12. biskopen i Trondheim. Når regjeringen klarte det kunststykket så må den kunne klare å gi økonomisk dekning for å flytte Samisk kirkeråd til Tromsø.

• Kanskje burde Kirkens røst vært klarere i den viktige debatten om surrogatmødre hvor barn i verste fall gjøres til handelsvare og fattige kvinner utnyttes som fødemaskiner?

• Den norske kirke må taler med én røst i viktige samlivsetiske spørsmål, og ikke i 11 ulike utgaver. Det bør konfirmanter og foreldre kunne kreve av vår kirke.

• Folk som snakker om sine åndelige erfaringer må bli møtt med åpenhet og respekt av kirken. Det vi minst av alt trenger er kritikk av åndelig nysgjerrighet blant folk. Men kirkeledere og prester skal veilede søkende mennesker, og ikke nøye seg med å avvise dem man mener tar feil.

• For meg er det både loven om den hellige forskjellighet i kirken og loven om den hellige samhørighet i kirken viktig. Alt forent i Kristus.

Og så bare denne historien til slutt, som en akkompagnement til ønskene om at staten på noen punkter må følge opp med større bevilgninger: Om biskop Peter Olavius Bugge går det mange historier. Han var biskop midt på 1800-tallet. En gang hadde en embetssøker skrevet at han med tanke på søknaden satte sitt håp først og fremst til Gud i himmelen og dernest til biskopen. Under søknaden hadde Bugge føyd til før søknaden ble sendt videre til departementet: ”Det gjør meg ondt for den stakkars mann, da ingen av disse to nevnte har noe å si i Kirkedepartementet.”

Andersen sendte appellen videre med en mer optimistisk påtegning i håp om at den blir hørt.

"Vi spør ikke etter en nådig Gud - men om Han finnes

60 prosent av innvandrerne til Norge er kristne. Og disse våre mange kristne, nye landsmenn –må lære oss den nye frimodigheten. Våre muslimske venner står frem med den største selvfølgelighet og forteller om sin tro. Muslimske skoleelever uttrykker med stor frimodighet at de tror på Muhammed. Mens våre barn allerede har lært seg den norske blygheten. Vi trenger trosopplæring som lærer barn – og voksne - en stolthet over å være en kristen og en frimodighet til å fortelle at vi tror på Jesus”.

Det var Jens Petter Johnsen, Kirkerådets direktør, som formulerte slik slik under åpningsgudstjenesten i Kirkemøtet i Tønsberg søndag ettermiddag. Og skulle hans ønske gå i oppfyllelse, vil det vil ikke være første gang i historien at flyktninger og fordrevne har blitt de viktigste budbringerne av evangeliet.

”Kirkemøtets motto er ”Luther glede”. Og ordene om frimodighet og stolthet over å være kristen korresponderte godt med dagens tekst i Rom 1.16-17:
”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” Det er 500 år siden Martin Luther i sin mest avgjørende krise i livet spurte ”Hvordan finne en nådig Gud? I dag stiller vi helt andre spørsmål. ”. Vi spør ikke etter en nådig Gud, men om Gud overhode finnes! Frykt for Gud er byttet med frykt for andre mennesker.
Og vi kjenner oss igjen. Livsangst og bekymring for de nære ting, er langt vanligere.”

Det er blitt ”in” å gå pilegriumsleden til Santiago de Compostela. Og det arbeides hardt og godt for å få folk til å gå pilegrimsleden Oslo-Nidaros, ”På livets vei”. Noen av oss er også opptatt at det burde være minst like interessant å følge pilegrimsveien langt kysten fra Rogaland til Trondheim. Store steinkors langs kysten har stått i rundt 1000 år som vitnesbyrd om den første kristningstiden i Norge.

”Det er i hvert fall slik at den postmoderne pilegrimen fortsatt synes å være på vei mot det hellige”, sa Jens Petter Johnsen. ” Men dyrker vandringen fremfor målet og anelsen fremfor den grensesprengende tro. Eller er det slik at det syndes mindre blant folk, og at angsten for å bli dømt er mindre? Neppe!”

Handler det om at gudsbildet er blitt snillere og at forholdet til autoriteter er radikalt forandret? ”Det er ikke uten videre galt. Det gir et godt utfyllende perspektiv på Gud, vår skaper og Far. Han som elsker oss så høyt at han gjør og gir alt for å redde oss”, sa Johnsen.
”Den kjærlige Gud passer oss så godt. Men den hellige Gud? Det passer vår kultur så dårlig. Vi som har svartelistet ord som skyld og skam.

Den vevre, vakre skuespiller og sanger Edith Piaff setter navn på det og synger om sitt nokså sammensatte liv: ”Non, je ne regrette rien” – jeg angrer ingen ting. Eller alle de ledere som har måttet forlate sine stillinger i full offentlighet. Har du noen gang hørt dem si: ”Jeg tar på meg skylden”. Nei - ”de tar ansvar” – såkalt ansvar, og forlater det hele.

Har hele vår kultur mistet evnen til å erkjenne og bekjenne skyld? Hva skjer da med vårt gudsbilde? Er det da vi skaper oss et selvlaget bilde av en godmodig og ufarlig Gud.
For å få det til å passe det vi trenger”

Og her passer det med to sitater. ERtter oppskrift fra den norske janteloven: ”Det finnes kanskje en Gud, men om han er til, må han ikke tro at han er noe”!
Eller Piet Hein: ”Vi velger så rart demokratisk en Gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.
”Luther og Paulus må lære oss å spørre om igjen: Hvordan få en nådig Gud?”

Ordet tro kan være et vanskelig ord, det kan oppfattes som nye krav jeg må oppfylle.
Johnsen formulerte manges spørsmål slik; ”Tror jeg eller tviler jeg? Og når tror jeg nok? Slik kan troen sette grenser og bygge murer.”

Og han svarer: ” Tro er først og fremst et frigjørende ord for alle som er utenfor murene og lengter inn. For det er ikke min tro som frelser. Det er den troen rettes mot som frelser.

Det er troen på at Jesus forsonte Gud med oss på korset og døde for å sone våre synder. ”Den som ser Sønnen og tror på Han, skal ha evig liv.”
Det er ikke så mye et spørsmål om jeg tror på Gud, men om han tror på meg.
Av tro, til tro! Der finner vi det store evangeliet – Han tror på meg!”