Hvordan kan verdenssamfunnet reagere?

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, omfattende boikott eller dialog? Universitetslektor ved Universitetet i Stavanger, Anne Kalvig vil ha akademisk og kulturell boikott av Israel. Hun er neppe alene, og hun følger opp et initiativ (som heldigvis strandet) fra en del avsatte ved NTNU i Trondheim i fjor høst: ”Israel må boikottes kulturelt og akademisk, boikotten bør gjennomføres fordi Israels akademia er nødvendig for å gjennomføre militære operasjoner og fordi den skaper et «arkeologisk og historisk» grunnlag for opprettelse av stadig nye jødiske bosettinger”.

Noen vil ha total norsk boikott av Israel. Det er neppe en konstruktiv vei å gå. Derimot har Ap-gruppeleder Kian Reme i Stavanger en bedre oppskrift: "Norge bør ta initiativ til en internasjonal våpenboikott. Og ikke minst; vi må få en ny humanitær konvoi til Gaza, med internasjonal eskorte". Den virkelge nøkkelen til en løsning i Midt-Østen ligger nok hus USA, men der er det nok for mange politikere som ønsker gjenvalg til agt det kan mafrkeres at kkke alt Israel foretar seg kan forsvares.

Jeg hører til dem som har markert klar avstand fra Israels aksjon ot ”Frihetsflåten”. Dette var David mot Goliat. Dette var ikke bare skudd mot
passasjerene, det var skudd i egen fot. Aksjonen bidrar bare til å styrke motstanden hos dem som i utgangspunktet er fiendtlig innstilt, og den skaper sorg og undring hos mange erklærte Israelsvenner.

Verdenssamfunnet må reagere, men er akademisk og kulturell boikott veien å gå? Det eneste tiltak som antagelig kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg, men dit er det nok langt for politikere som skal gjenvelges.

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn eller åpne en munn i den sammenheng.
Hos boikott-entusiastene finner jeg få refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott?
Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?
Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?
Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.

Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men i dagens situasjon tror jeg at en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, vil være en viktig handling. Kanskje først og fremst av symbolsk art.

I det såkalte Kairos-dokumentet, ”Sannhetens øyeblikk”, har palestinske teologer tolket Bibelens budskap. De sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Dokumentet er et rop til verdenssamfunnet om hvordan de opplever livet under okkupasjonen, og det er et vitnesbyrd om deres tro, håp og vilje til å skape rettferdighet og fredelig sameksistens med alle mennesker som bor i området. De roper fordi de eier håp. Med kjærlighet som sin grunnholdning er de modige og tydelige. I bønn og tro på Gud stiller de seg fremst i motstand og handling mot okkupasjon.

Som kristne palestinere erklærer de at den militære okkupasjonen av landet er en synd mot både Gud og mennesker,og de gir sterkt uttrykk for at enhver teologi som legitimerer denne okkupasjonen er fjernt fra kristen lære. De framhever alle palestineres rett og plikt til å ta del i ikkevoldelig motstand mot den urettferdigheten som har rammet dem. Sann kristen teologi handler om kjærlighet og solidaritet med alle undertrykte, og et kall til rettferdighet og likeverd mellom folk.

Et mangfold av kirkeledere, både katolske, ortodokse og evangeliske, har sluttet seg til dokumentets anbefalinger. Det støttes også av en rekke jødiske grupper som arbeider for fred og forsoning.
Prest og misjonsskolelærer (Fjellhaug, Misjonssambandet) Jens Olav Mæland, Brynhe, er en av dem som har skrevet under på ”Sannhetens øyeblikk”, og i likhet med andre kirkeledere oppfordrer han til en begrenset boikott. Han sier at både han selv om flere av underskriverne er Israel-venner, og at dette er et uttrykk for omsorg med Israel.

Jeg tror Mæland har rett i at det ikke lenger er nok med bare ord, at det må våges noen handlingsalternativer for å få Israels ledende politikere til å forstå hva som er til deres eget beste. Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Hvordan skal verden reagere?

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog? Universitetslektor ved UiS, Anne Kalvig vil ha akademisk og kulturell boikott av Israel. Hun følger dermed opp et initiativ (som heldigvis strandet) fra en del avsatte ved NTNU i Trondheim i fjor høst: ”Israel må boikottes kulturelt og akademisk, boikotten bør gjennomføres fordi Israels akademia er nødvendig for å gjennomføre militære operasjoner og fordi den skaper et «arkeologisk og historisk» grunnlag for opprettelse av stadig nye jødiske bosettinger”.
En professor uttalte: "Etter å ha sett hvordan akademia og ikke minst befolkningen generelt lider, med stengning av universiteter, veisperringer, ransakelser og ydmykende behandling, synes jeg universitetssamfunnet bør reagere med akademisk boikott”.
Jeg hører til dem som tar klart avstand fra Israels aksjon mot ”Frihetsflåten”. Dette var David mot Goliat. Aksjonen bidrar bare til å styrke motstanden hos dem som i utgangspunktet er fiendtlig innstilt, og den skaper sorg og undring hos mange erklærte Israelsvenner. Verdenssamfunnet må reagere, men er akademisk og kulturell boikott veien å gå?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng.
Hos boikott-entusiastene finner jeg ingen refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en total boikott?

Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?
Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?
Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer ?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.

Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Det eneste tiltak som egentlig kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men i dagens situasjon tror jeg at en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, vil være en viktig handling. Kanskje først og fremst av symbolsk art.

I det såkalte Kairos-dokumentet, ”Sannhetens øyeblikk”, har palestinske teologer tolket Bibelens budskap. De sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Dokumentet er et rop til verdenssamfunnet om hvordan de opplever livet under okkupasjonen, og det er et vitnesbyrd om deres tro, håp og vilje til å skape rettferdighet og fredelig sameksistens med alle mennesker som bor i området. De roper fordi de eier håp. Med kjærlighet som sin grunnholdning er de modige og tydelige. I bønn og tro på Gud stiller de seg fremst i motstand og handling mot okkupasjon.

Som kristne palestinere erklærer de at den militære okkupasjonen av landet er en synd mot både Gud og mennesker,og de gir sterkt uttrykk for at enhver teologi som legitimerer denne okkupasjonen er fjernt fra kristen lære. De framhever alle palestineres rett og plikt til å ta del i ikkevoldelig motstand mot den urettferdigheten som har rammet dem. Sann kristen teologi handler om kjærlighet og solidaritet med alle undertrykte, og et kall til rettferdighet og likeverd mellom folk.

Et mangfold av kirkeledere, både katolske, ortodokse og evangeliske, har sluttet seg til dokumentets anbefalinger. Det støttes også av en rekke jødiske grupper som arbeider for fred og forsoning.
Prest og misjonsskolelærer (Fjellhaug, Misjonssambandet) Jens Olav Mæland er en av dem som har skrevet under på ”Sannhetens øyeblikk”, og i likhet med andre kirkeledere oppfordrer han til en begrenset boikott. Han sier at både han selv om flere av underskriverne er Israel-venner, og at dette er et uttrykk for omsorg med Israel.

Jeg tror Mæland har rett i at det ikke lenger er nok med bare ord, at det må våges noen handlingsalternativer for å få Israels ledende politikere til å forstå hva som er til deres eget beste. Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Israels omdømme - begrenset boikott

Mange Israelvenners og Palestinavenners hjerte blør etter nattens hendelser. På det nåværende tidspunkt vet vi for lite om omfanget av den israelske aksjonen mot "Frihetsflåten". Men vi vet mer enn nok til å ta klar avstand fra en handling der 16 liv går tapt i en aksjon mot menneskerettsforkjempere.Dette var David og Goliat i en ny versjon. Israel, har her forverret sitt omdømme i den kulturkrets landet tilhører og trenger støtte fra.

Seks fartøyer var på vei med medisinsk utstyr, byggemateriell, avsaltningsanlegg , generatorer og annet hjelpeutstyr – inkludert en kanariefugl som en syv år gammel pike ønsket skulle slippes fri i Gaza.

En av deltakerne på ferden er den svenske religionsprofessoren religionsprofessoren Mattias Gardell. Han skriver: ”Övertygade om att vi har ett gemensamt ansvar för varandra och att alla människor har rätt till ett anständigt liv i frihet har vi bestämt oss för att ta det ansvar våra regeringar försummat och bistå Gazas befolkning med medel till återuppbyggnad av deras krigshärjade samhälle. Det vi kan komma med är naturligtvis endast en droppe i havet, men vi hoppas att vi med vårt exempel kan bidra till att häva blockaden så att professionella biståndsorganisationer inte längre hindras att utföra sitt arbete och så att Gazaborna åter får möjlighet att försörja sig själva och fritt färdas över sitt lands gränser”.

Israel mener at "hjelpesendingen er en provokasjon som truer landets nasjonale sikkerhetsinteresser". Det er litt vanskelig å innse hvilken skade den humanitære hjelpen skulle kunne medføre. Lasten er inspisert av tollmyndigheter og listen over passasjerene fra rundt 50 land er kjent.

Konvoien har støtte fra den israelske fredsbevegelsen, og Haaretz skriver på lederplass at isolasjonen av Gaza svekker Israels stilling rundt om i verden: ”Israels penible situasjon kunna ha vært unnveket dersom Israel hadde hevet den meningsløse blokaden og tillatt innbyggerne i Gaza å leve normale liv”.
Om de folkerettslige sidene ved ”Ferihetsflåten” anbefales denne saken: http://blogg.svd.se/mellanostern?id=19474

Ikke minst i kirkelige kretser i Norge har det etter biskopenes besøk i Midt-Østen vært en debatt om Norges forhold til Israel. Jeg tror ikke en blokade av Israel er det beste handlingsmønster, og palestinske kirkeledere har aldri tatt gått inn for dette. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør vi handle som før. Men i dagens situasjon tror jeg at en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, vil være en viktig handling. Kanskje først og fremst av symbolsk art.

I det såkalte Kairos-dokumentet, ”Sannhetens øyeblikk”, har palestinske teologer tolket Bibelens budskap. De sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Dokumentet er et rop til verdenssamfunnet om hvordan de opplever livet under okkupasjonen, og det er etvitnesbyrd om deres tro, håp og vilje til å skape rettferdighet og fredelig sameksistens med alle mennesker som bor i området. De roper fordi de eier håp. Med kjærlighet som sin grunnholdning er de modige og tydelige. I bønn og tro på Gud stiller de seg fremst i motstand og handling mot okkupasjon.

Som kristne palestinere erklærer de at den militære okkupasjonen av landet er en synd mot både Gud og mennesker,og de gir sterkt uttrykk for at enhver teologi som legitimerer denne okkupasjonen er fjernt fra kristen lære. De framhever alle palestineres rett og plikt til å ta del i ikkevoldelig motstand mot den urettferdigheten som har rammet dem. Sann kristen teologi handler om kjærlighet og solidaritet med alle undertrykte, og et kall til rettferdighet og likeverd mellom folk.

Et mangfold av kirkeledere, både katolske, ortodokse og evangeliske, har sluttet seg til dokumentets anbefalinger. Det støttes også av en rekke jødiske grupper som arbeider for fred og forsoning.

Frem til torsdag arrangeres ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel”. Den bør kunne bidra til å sette de kristnes situasjon i Det hellige land på dagsorden på en ny måte. Prest og misjonsskolelærer (Fjellhaug, Misjonssambandet) Jens Olav Mæland er en av dem som har skrevet under på ”Sannhetens øyeblikk”, og i likhet med andre kirkeledere oppfordrer han til en begrenset boikott. Han sier at både han selv om flere av underskriverne er Israel-venner, og at dette er et uttrykk for omsorg med Israel.

Jeg tror Mæland har rett i at det ikke lenger er nok med bare ord, at det må våges noen handlingsalternativer for å få Israels ledende politikere til å forstå hva som er til deres eget beste. Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Fotball, seksualitet, teologi og penger

Europa er angrepet av F-viruset. Det utløser økonomisk pustebesvær, nervøse rykninger som prøves kompensert med overmot, intensiv handel uten dekning på kortet og frenetisk jakt på rike onkler.

F står for fotball. ”Mange nordmenn har et hetere seksuelt fohold til fotball enn de har til sin egen kone” (Stig Inge Bjørnebye). Noen vil kalle det tidenes understatement når Arne Scheie sier at ”jeg er relativt interessert i fotball”, men min erfaring fra leserundersøkelser er faktisk at 25-30 pst aldri får nok fotball. De deler Karen Marie Ellefsens holdning: ”Fotball representerer nok det aller, aller mest sportslige når det gjelder sport”. Fotball-ikonet Rune Bratseth oppsummerer tørt: ”Idrett, det er det de driver med, de som ikke kan spille fotball”.

For dem som synes fotball er litt kjedelig ”fins det mye bra kryssord” (Ernst A. Lersveen, og professor Johanne Sundby har utvilsom mange medsøstre på laget når hun erklærer at ”det er faktisk ,mange andre ting i livet som er morsommere enn å lage hverdagsmat og stryke hans skjorter og vente på at han skal bli ferdig med å se på fotballkamp på TV”,

Valgerd Svarstad Haugland er delvis med på ferden, men ”synes det er kjedelig når de ikke får mål, jeg. Jeg er litt enkel sånn”. Så har hun da også vært kulturminister.
Hennes partifelle og skyggekaster Kjell Magne Bondevik legger usedvanlig mer entusiasme for dagen og mener at ”i himmelen får vi spille så mye fotball som vi ønsker”. Teologiprofessor Jacob Jervell gikk enda litt lenger da han konstaterte at ”Gud er norsk” etter seieren mot Nederland i VM-kvalifiseringen i 1993. Jervell er ihuga Viking-patriot, men jeg er usikker på om han kan følge tidligere måljeger i særklasse, Peter Iljeh, som mener bestemt at ”Viking rykker ikke ned. Det står i Bibelen”. (Det hører ikke hjemme i denne sammenheng, men likevel siterer jeg Ivar Hoff: ”Viking spiller så vakker fotball at den burde tonesettes” - men det er en stund siden).

Fotballens religiøse dimensjon understrekes ytterligere ved at publikum på FA-cupfinalen på Wembley alltid synger ”Abide with me”, (”Å, bli hos meg”), før slaget begynner.
Mer enn salmer høres i dag stadig optimistiske ”We shall overcome” , og Fotball-Norges begredelige regnskaper forteller at
"We are not alone
We are not alone today”

”Mor, gi meg fotballen”, ville nok Osvald sagt til fru Alving i dag. Hans sykdom er «bløthet i hjernen» som han har arvet etter faren, og replikken er sluttscenen i særklasse blant Ibsens skuespill. I dagens aktuelle sammenheng er ”Gengangere” overskriften på de stadig hyppigere meldinger om økonomisk krise. Gjeld blir ”gammel moro”, kreditorer ettergir, og utgiftene stiger uansett. Fotballøkonomi i norsk elite (nå ja, øverste divisjoner, da) er 5o pst psykologi, 40 pst vurderingssvikt og 10 pst tillit til at noen alltid ordner opp.

Nordmenn som klager over politikerlønninger - statsministeren tjener så vidt over 1 mill.kr og stortingsrepresentantene noe under - synes det er i sin aller skjønneste orden at middelmådige spillere i eliteserien har en gjennomsnittslønn rundt 900 000 kroner, mens de best betalte tar både fire- og femgangen på våre beste forskere og flinkeste professorer.

I norsk fotballøkonomi er det ingen vinnere, bare overlevende. I klubbkontorene burde man ha tatt et grunnkurs i økonomi, i stedet for å spekulere på om det finnes flere fremmedsoldater å leie inn. Trolig har man aldri hørt om balanse, i alle fall finnes den ikke i regnskapene. Om den innimellom opptrer hos spillere på banen blir den like fraværende som poenghøsten for Brann når lett kroppskontakt med motspiller i straffefeltet umiddelbart utløser nedfall verdig en Oscar i kategorien beste bløff. Med påfølgende rop på straffespark, hender som slås ut og øyne som ruller vilt hvis fløyten ikke går.

Før konkursspøkelsene plutselig synes å dukke opp som en Erik Huseklepp på venstrekanten eller en en Rosenborg-spiller i bakrommet, har de administrative fotball-lederne i beste fall vært passive på sidelinjen. Nils Arne Eggen (nei, han er ingen rollefigur i ”Gengangere”, det bare virker sånn) hadde en klassisk illustrasjon da han uttalte følgende under en engelsk fotballkamp der forsvarer og keeper ble stående og se på hverandre mens ballen trillet midt mellom dem: "…og her er 2 kandidater til paralympics, i klassen totalt handlingslammet!!"

Men nå tas det tak. Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har besluttet å innføre det man kaller ”finansiell fair play”. Klubber må bare bruke penger de har tjent, og det dreier seg da ikke om ekstraordinært barnebidrag fra rike onkler, men regulære inntekter fra eksempelvis tv-rettigheter, tilskuere og sponsorer.
Et betimelig tiltak når man vet at 18 klubber i premier League kjører med opptil 20 pst underskudd av samlet omsetning. 49 prosent av klubbene i UEFAs 53 medlemsøland har uderskudd, penger brukt til spillerinnkljøp har skapt en rassdeffekt som truer å ta mange klubber med seg.

Så får vi se om tiltakene hjelper, eller om det blir som med John Carew: "En gang i forrige sesong var jeg ydmyk i omtrent fjorten dager, men ingen la merke til det". Eller slik Per Joar Hansen har formulert det: "De første 20 minuttene var bra. Etterpå så det ut som alle spillerne hadde gått på Steinerskolen: Alle hadde sine egne ideer om hva som skulle gjøres.”

Fotball-lederne bør være like offensive i sin kamp for å få utgifter og inntekter i balanse, og følge intensjonene hos førnevnte Eggen: ”Det er ikke lurt å gå ut defensivt mot oss på Lerkendal, vet du. Det er som å sende Salman Rushdie på sykkeltur i Teheran”.

Menneskeretter - og Vestens svik

”Vestens svik” er et uttrykk som med jevne mellomrom dukker opp i media. Dessverre med god grunn. Vestens politikk er til tider et hensiktsmessig svik mot grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg siterer fra fire avisartikler i mai: To tankevekkende resonnementer, to beretninger om synliggjøring av vestlig unnfallenhet, manglende evne og vilje til å realisere menneskerettighetene.

(I) Husker du Hans Rosling? ”Årets vitenskapsmann” i Discover i 2007. Hans form for datapresentasjon er en av de mest tilgjengelige som er laget. Rosling er svensk og har arbeidet mye med praktisk antropologi, bodd i landsbyer med mennesker og sett hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra fattigdom. Han var gjest hos Skavlan.

Under en reise i Østen fant jeg et intervju med ham i ”The Straits Times” som kommer ut i Singapore. Der blir han spurt om hvorfor amerikanere og europeere liker å fremstille seg om annerledes enn de som lever i de såkalte utviklingsland. Og han svarer:
”This is transformed racism. The previous dominance of Western Europe yielded an arrogance that started the myths that Europeans were genetically superior to the rest of the world. After some time, they said, it's a 'civilisation' difference - Christianity is better than Hinduism, Buddhism or Islam.

Then they said it's about institutions - that Asia is too authoritarian. When that started to change, they began to say: 'Oh, they can't live like us, they will destroy the planet.' When one explanation lost credibility, they jumped to another to show why they were superior and should continue to be so”.

(II) 16.722 sko skal nå samles inn for å danne to bokstaver – åtte meter høye – av ståltråd. De skal stå i Srebrenica for å minne verden om en massakre verden ikke evnet å hindre.
Vårt Land)

(III) Massakren i den usbekiske byen Andijan i 2005 skal nå synliggjøres i en dokumentar som viser hvordan Vesten så en annen vei for å beskytte strategiske interesser i Sentral-Asia.
Dagsavisen )

(IV) ”Det vestlige selvbilde bør nok korrigeres slik at det i større grad enn i dag står til troende i vårt møte med den fattige del av verden”.
(Stein Ørnhøi, tidl. Stortingsrepr. SV, i Dagsavisen)

Hva skjedde i de to massakrene?

SREBRENICA: I juli 1995 massakrerte bosnisk-serbiske styrker rundt 8000 bosnisk-muslimske menn og gutter over 12 år. Byen var formelt vernet av FN, men nederlandske FN-soldater gjorde ingen motstand og Nato-fly ble ikke satt inn. 6000 overlevende og slektninger har forsøkt å stille FN til rettslig ansvar for folkemordet, men internasjonale konvensjoner sier at FN ikke kan stilles for en nasjonal domstol i medlemsstatene. Derfor reises ”Skammens pillarer”.

ANDIJAN: 23 forretningsfolk var arrestert året før etter at de ikke ”samarbeidet” godt nok med guvernører, de ble dømt for ”ekstremisme, fundamentalisme og separatisme”. Opinionen stormet fengslet og frigjorde de 23 og flere hundre andre fanger. Flere fengselsbetjenter ble drept. Neste dag kom regjeringssoldatene og drepte trolig rundt 1000 mennesker ble slaktet ned i et blodig oppgjør. Mange av dem var kvinner og barn.
Michael Anderson sier det er over 10.000 politiske fanger i Usbekistan, han har selv vært i landsbyer der alle menn mellom 15 og 45 år er fengslet på grunn av ”ekstremisme”. Derfor har han laget dokumentarfilmen ”Massacre in Andijan: Foretold, Forgiven, Forgotten”.

USA og Nato vet at Russland og Kina vil komme inn og overta deres plass dersom de gjør seg til uvenner med diktatorene i Sentral-Asia. Derfor velger man å se en annen vei og unngå å kritisere brudd på menneskerettene og den enorme korrupsjonen og manglende demokrati, sier den danske filmskaperen og journalisten. som i to tiår har bodd og reist i de sentralasiatiske statene.

I den lange og blodfylte sagaen om folkemord, kunne vi også ta med hendelsene i Rwanda for 16 år siden, der man finner menneskets ondskap både i i hender som dreper og i hender som toer seg. Nærmere en million ubevæpnede tutsier (og moderate hutuer) ble myrdet på de mest grusomme måter av hutsiene, mens FN var i nærheten og gjorde ingen ting . En canadisk general var et handlingslammet vitne mens det i FN-bygingen ble ”diskutert om man skulle kalle det et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda”(wikipedia). Da Sikkerhetsrådet ga sin støtte til at 90 pst av FN-styrkene skulle trekkes tilbake, var katastrofen et faktum. (se filmen ”Hotell Rwanda”)

Jeg har gått gjennom det senteret i Rwanda som i tekst, lyd og bilder forteller om de grufulle hendelsene, det gjorde meg ikke nettopp stolt på Vestens vegne.

Vi kunne også nevne
-Vestens unnfallenhet på Balkan, der man lot etnisk rensing skje mot sivile
- sykehus og skoler som står som tomme skall i verdens fattigste land fordi det ikke finnes penger til drift , eller fordi det ikke finnes kvalifisert personell på grunn av hjerneflukt til Vesten
- den vestlige legemiddelindustriens generelle svik mot den tredje verden, behovet for billigere medisiner, en oppmyking av ”patenteriet”, behovet for skreddersydde medisiner for barn (Hiv/Aids), og det generelt urimelige ved at det for store diagnosegrupper i den tredje verden finnes enkle medisiner som ikke produseres fordi det ikke er lønnsomt (godt illustrert i TV-aksjonen for noen år siden)

Slik kunne jeg fortsette. Listen over svik fra oss som har, mot de som ikke har, er lang og tragisk.  

FNs menneskerettighetserklæring definerer hva som er viktig for at vi skal kunne leve gode liv; frie valg, ytringsfrihet, rettssikkerhet, streikerett og organisasjonsfrihet, men først og fremst rett til mat, skole, helse og husly. ”Hvorfor er det da bare vår vestlige versjon av menneskerettighetene vi er opptatt av?” spør Stein Ørnhøi. Og han gir en beskrivelse som jeg tror må være ganske dekkende for vestens handlinger i forhold til resten av verden: ”Vestlig ideologi blender og blinder. Vi ser ikke virkeligheten. Vi ser ikke de kjensgjerninger som forkludrer vårt verdensbilde. Det er den evige historien om splinten og bjelken.....Vi hadde ideologisk hegemoni og oppførte oss som om vi representerte den selvfølgelige norm og den hele sannhet”.

Begrepet "realpolitikk" fungerer stundom som et vestlig unnlatelses-fikenblad. Vi må arbeide for at ALLE menneskerettighetene kan bli virkelig for alle.
Som ord for både dagen og morgendagen kan vi ta med oss dette: ”Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av” (Luk. 12,48.

Når samråd blir enveiskjøring

”Samråd”. ”Samarbeid”. ”Alle skal med”. ”Åpne dører”. ”Regjeringen møter folket” . Positivt ladede ord. Ord som gir håp om å bli hørt også i settinger utenfor OsLO, om muligheter for instruktive innspill, skignaliserer at regjeringen legger øret mot jorden og lytter.

Det er vanskelig å få noen av disse honnørordene til å stemme med regjeringens holdning til og håndtering av EUs datadirektiv (DLD).

Det er sjelden faglig ekspertise (i dette tilfelle uavhengige jurister, datatilsyn og dataeksperter, personvern-institusjoner, media) stiller seg så skeptiske til et høringsnotat som i dette tilfelle. DDL vekker så stor motstand at når Regjeringen beveger seg ut på den mer offentlige hørings-banen, må den regne med sterke reaksjoner når det bare er representanter for disse institusjonene som er invitert:
• Politidirektoratet
• Politiets Sikkerhetstjeneste (PST)
• Riksadvokaten
• Kripos
• Det nasjonale statsadvokatembetet

”Dette er et vekkelsesmøte for tilhengerne av DLK..…oppsiktsvekkende med et seminar som ikke tar hensyn til den massive motstanden som fremkom i høringssvarene…..forsøk på på kneble den folkelige motstanden” (Lars-Henrik Paarup Michelsen, leder i ”Stopp DLD”).
”Forkledt propagandaseminar…. minner mest om debattformen i ettpartistater” (Jon Wessel-Aas i Den internasjonale juristkommisjonen).
”Uakseptabelt at det kun fokuseres på politiets interesser, når debatten egentlig dreier seg om viktige rettsstatsprinsipper” (Frode Elgesem, leder i Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg).

Kritikken mot et møte åpent for pressen der bare politietater skal ”debattere”, kontres på dette måten: ”Vi skal synliggjøre hvorfor det er så viktig for justissektoren å få direktivet” (justisminister Knut Storberget).
Akkurat som allmennheten ikke vet dette. Vi har sett synspunktene fremført i frihet av Ingelin Killengreen, Arne Johannessen, Helga Pedersen og Janne Kristiansen. Vi har hørt Kripos (”uten datalagring blir Norge kriminell frihavn”) , og PST (” Norge vil bli mer utsatt for terror hvis vi sier nei til DLD”).
Kravene fra politiets forskjellige instanser er entydige: Et lagringsdirektiv er nødvendig for å bekjempe terrorisme, spionasje, narkotikahandel, barnepornografi og hvitsnippforbrytelser.

”I min naivitet har jeg ønsket åpenhet og demokrati” (Storberget). Så åpent og så demokratisk at Datatilsynet, Den internasjonale juristkommisjonen, ”Stopp DLD”, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og NRK har varslet at opplegget gjør at de ikke ønsker å delta.
Forståelig nok, når høringsseminaret er tenkt slik at når Den Store Politienigheten har brukt et par timer på å gi sine råd, skal salen velvilligste få slippe til med en liten spørrerunde.
Samråd = Enveiskjøring?

Jeg husker Herbjørn Sørebø i NRK en gang sa at ”eg står her og lurer på om eg skal gå og dekkja ein demonstrasjon som det ikkje vert noko av dersom eg ikkje kjem”. Hvis instanser som er enige med hverandre ikke får mediedekning fordi det ikke kommer frem noe nytt, når ikke ønsket om at høringen skalpåvirkeopinionen frem. Hvis alle prinsipielle sider ved innføring av DLD ikke står på dagsordenen, er det Justisdepartementets oppfatning av begrepet ”samråd”?

Ringer det ingen bjeller når datatilsyn, advokatorganisasjoner og presse samstemt er skeptisk til regjeringens håndtering av saken om DLD – et direktiv som kort oppsummert fører til et nytt nivå i overvåkningen. Man vil overvåke folk som man ikke har mistanke om har gjort noe galt, lagre alle trafikkdata om telefoni- og internettbruk i det enkelte land (men ikke innholdet i kommunikasjonen). En slik systematisk og vedvarende ”screening” av hele befolkningens bruk av dagligdagse kommunikasjonsmidler strider mot rettstatens prinsipper, mot våre menneskerettslige forpliktelser, og ifølge uavhengige eksperter lider det av store datatekniske sikkerhetsmangler.

Personvernkommisjonen sier: ”Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger”.

Både Artikkel 29-gruppen og presseorganisasjonene er enige i at terrorismen er en betydelig utfordring for våre samfunn, men det er en utfordring som må besvares uten å undergrave det man ønsker å verne. Borgerlige rettigheter må stå i første rekke også i dette spørsmålet. Kriminalitetsbekjempelse og personvern er ikke motsetninger. Virkemidlene må være målrettede og ikke generelle. Den såkalte krigen mot terror – som har skapt mer krig og mer terror – er et eksempel på hvordan det kan gå når ikke virkemidlene tilpasses de problemer man ønsker å løse.

En overvåkning som derimot blir mer og mer påkrevet, er medienes forhold til makter og myndigheter. Her er kilder en uvurderlig hjelp. DDLs ja til innsamling og oppbevaring av trafikkdata, også fra e-poster og annen kommunikasjon som i dag ikke registreres, vil ytterligere true kildevernet og påvirke pressens mulighet til å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Kildevernet er ikke ”pressens kildevern”, det er publikums. Pressens organisasjoner er alle opptatt av at kildevernet skal sikre den enkeltes anonymitetsrett, og bidra til at kritikkverdige forhold kommer for dagen uten at kilden skal risikere straffeforfølgelse. Uten et effektivt kildevern vil kilder tørke ut.

Viktig samfunnsinformasjon vil aldri se dagens lys, men forbli skjult for offentligheten. Derfor beskytter pressefolk sine kilder. Derfor må kildevernet være absolutt. Og derfor har Høyesterett ikke bare uttalt at ”et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket enn om kildevernet hadde hatt et mer begrenset omfang, men langt på vei akseptert pressens egen understreking av kildevernets betydning. ”

Det ville være kjekt om regjeringen og dens sjef i dette tilfelle lot prinsipielle argumenter vinne over de for noen hensiktsmessige, om de tok hensyn til det brede engasjementet mot DLD i høringsuttalelsene, om de også tok hensyn til Ap-skeptikere og Høyre-skeptikere (dersom Erna klarer å binde stortuingsgruppen).

"Fairytale" om 57 vinnere i 54 år

I dag begynner alvoret. NRK og EBU skal ”La det svinge” (Norge 1985), med hilsenen ”Aprés toi” (Luxembourg, 1972) til Moskva (2009). Derfor denne ”Fairytale”, (Norge, 2009.

Det er dagene for ”Rock’n Roll Kids” (Irland, 1994), de vil alle ”Rock me” (Jugoslavia,1989) og håper på ”Hard Rock Hallelujah” (Finland, 2006) og ”Wild Dances”, Ukraina, 2004) utover nettene.

Dette er også uken for alle som glade til sinns fra sin tilværelse i ”Un banc, un arbre, une rue” (”En benk, et tre, en gate”, Monaco 1971) sier at ”J’aime la vie” (”Jeg elsker livet”, Belgia, 1986), de som trygt fastslår at de er ”Nous les amoureux” (”Vi, elskerne, 1961) Luxembourg), og MGP-novisene som håper på ”Un premier amour” (”En første kjærlighet”, Frankrike, 1962). Kort sagt alle, også ”L'oiseau et l’enfant” (”Barnet og fuglen”, (Frankrike, 1977) som vet at ”Love shine a light” (Storbritannia, 1997).

Men egentlig er dette kvelden for ”Everybody” (Estland, 2001), enten de nå er en ”Diva” (Israel 1998), rett og slett bare ønsker noen timer med upretensiøs ”La, la, la” (Spania, 1968), en stille ”Nocturne” (Norge, 1995), en vennlig ”Diggi Loo Diggy Lei” (Sverige 1984) eller for de som er glad i sterke effekter: ”Boom bang-a-bang” (Storbritannia, 1969).

Naturligvis er det et ”Refrain” (Sveits, 1956) når alle deltakere sier at ”I wanna" (Latvia, 2002) ”Believe” (Russland, 2008) at det skal ende med ”Hallelujah” (Israel, 1978), mens de ser rett ”In your eyes” (Irland, 1993), og ber stille til juryene: ”Making your mind up” (Storbritannia, 1981) og ”Take me to your heaven” (Sverige, 1999).

Den som vinner står ydmykt frem og sier: ”Why me?”(Irland, 1992) og henvendt til den kvinnelige programlederen:”Merci chérie” (”Takk, elskede”, Østerrike, 1966), mens de andre sukker ”What’s another year” (Irland, 1980). Atter andre tar nederlaget så hardt at de må si med Johnny Logan ”Hold me now” (Irland, 1987). De som aldri når opp konstaterer at igjen er de blitt ”Puppet on a string” (Storbritannia 1967), men gjør det helt klart for EBU: ”Ne partez sans moi” (”Ikke dra uten meg”, Sveits 1988).

NRK har hatt hektiske for beredelser i år, og selv om ”De troubadour” (”Trubaduren”, Nederland, 1969) Didrik Solli-Tangen er blitt kalt ”The voice” (Irland, 1996), ønsker nok Hans Tore Bjerkås ikke at juryene skal bli ”Fångad av en stormvind”(Sverige, 1991). Han vil ikke si ”Save your kisses for me” (Storbritannia, 1976), han vil nok ha ”Ein bisschen frieden” (Vest-Tyskland, 1982). Ett år til med store utgifter kan bli et ”Waterloo” (Sverige, 1974) for NRK-økonomien, fra varselklokkene lyder allerede ”Ding dinge dong” (Nederland, 1975).

Dette er kvelden med ”All kinds of everything” (Irland, 1970), og når den vel er over kan vi først si til vår kjære ”A-Ba-Ni-Bi” (”Jeg elsker deg”, Israel, 1978), så kan vi ”Fly on the wings of love” (Danmark, 2000)i ulike varianter "Everyway that I can" (Tyrkia, 2003) og deretter ”Dors, mon amour” (”Sov, min elskede”, Frankrike, 1958,).

Mange vil etter showet føle at de har fått ”Een beetje” (”En bit”, Nederland, 1959) av Europaglamour og kan muligens tro at ”Net als toen” (”Tidene gir oss det beste”, Nederland, 1957).

Hvem som vinner? ”Non ho L’e´ta” (”Mitt valg, Italia”, 1964)? ”My number one” (Hellas 2005)? Det blir neppe en "Dansevise" (Danmark, 1963). ”Molitva”(”Skjebnen”, Serbia, 2007) rår ikke alene. Det kan bli en et av mange popfrø som egentlig er ”Poupée de cire, poupée de son”, (”Dukke av voks, dukke av sagmugg”, Luxembourg, 1965), det kan være en som er slik at ”Tu te reconnaítras”, (”Du vil gjenkjenne deg selv”, Luxembourg, 1973)”, og det kan være en som beviser at ”Vivo cantando” (”Jeg lever syngende”, Spania, 1969).

Og hvis det nå er slik at du sier at du ikke bryr deg om dette sirkuset, kan det være at Jacqueline Boyer har et poeng når synger om ”Tom Phillibi”, (”Elskeren”, Frankrike, 1960), han som hun vet lyver, men elsker likevel.

”Si la vie est cadeau” (”Hvis livet er en gave”, Luxembourg, 1983) kommer vi oss ”Insieme” (”Sammen”, Italia, 1992) gjennom denne uken også.

(Det var fire vinnere i Madrid, 1969)

Onkel Bank og Gebyr

"Det er synd om människan", sa August Strindberg.
”Det er synd på bankene”, sier sentralbanksjef Svein Gjedrem. Han er bekymret for bankenes overskudd. Bankene dekker nå inn nesten alle sine kostnader gjennom gebyrer. Men ett område gjenstår, nemlig når bankene forsyner markedet med sedler og mynt. Også her bør bankene bli flinkere til å ta seg betalt, mener Gjedrem

Nå er det ikke slik at situasjonen er spesielt dyster. På mine kanter av landet har Sparebank 1 SR-bank i årets tre første måneder et overskudd på 395 millioner kroner før skatt, 281 millioner kroner mer enn i samme tidsrom i fjor. DNB NOR har 4 milliarder i overskudd før skatt i 1.kvartal.

Samlet hadde norske banker et resultat på vel 6 milliarder kroner i januar-mars. Når det gjelder Gjedrems egen pengebinge, hadde Norges Bank et overskudd på 21.3 milliarder kroner i 2009.

Bankene synes å ha kommet godt gjennom finanskrisen. For noen av dem er imidlertid omdømmet etter endel hendelser på 2000-tallet betydelig redusert.

Det var en gang Onkel Bank. Han var en god venn, en du stolte på også i tynt. Ville det beste for deg, Ga deg gode råd når du spurte. Gode for deg. Onkel Bank hadde ikke lønnsbonus, og slett ikke noe fordelsprogram. Alle ble behandlet likt. Nesten, i hvert fall. Noen er alltid likere enn andre.

Kontantene forsvant mer og mer. Gradvis gjorde også den personlige servicen. Sjekkene kom. De var gratis – nesten. Og vi fikk konvoluttene som vi velvilligst kunne få legge bankgiroer i og sende til Bank. Mer upersonlig nå. En nylig hjemkommet fjern slektning fra USA var Rasjonalisering. Bank la på seg. Vi fikk betalings- og kredittkort. Rasjonalisering fikk stadig mer å gjøre. En dag fikk vi høre om Bankenes nye medhjelper, han het Gebyr. Vi møtte ham aldri personlig, bare som et minustegn i kontomeldingene. Han ble stadig smartere og snek seg inn hver gang Bank gjorde oss noe den kalte tjeneste, men som alltid var kortformen til fortjeneste.

En rask medhjelper som gjorde banklivet lettere, var Nettbank. Hun hadde mange fordeler, men Gebyr innyndet seg hos henne også. Jo mindre vi så til Bank personlig, jo mer møtte vi Gebyr.

Bank var stor, men ville alltid bli større. Inn på banen kom Bonus . Og Rådgiver. For ikke snakke om Kreditt, han ble løssluppen, han. En gammel og helt nødvendig arbeider hos Bank, var Rente. Hun oppførte seg lenge nokså likt hos Bank og brødrene hans, helt til hun begynte å gjøre forskjell. Stor forskjell. Hos noen gjorde hun seg liten, nesten usynlig, andre fikk klapp på skulderen og vennligere behandling.

Jeg skjønner at det er viktig at at bankene ser ut til å bruke en hoveddel av sine overskudd for 2009 til styrking av egenkapitalen. Og det er åpenbart at fortsatt høye boliglån i forhold til inntekt og boligverdi skaper sårbarhet for husholdninger og risiko for bankene. Virkningene av finanskrisen for næringslivet kan fortsatt gi bankene en god del tap.

Jeg har ingen problemer med istemme Finanstilsynets vurdering av at press på inntjeningen, de usikre økonomiske utsiktene og signalene om strengere internasjonale regler gjør det nødvendig for bankene å legge vekt på god egenkapital også i tiden fremover.

Men - dersom kundene hadde foretrukket en marginalt høyere rente på innskudd mot høye gebyrer på andre tjenester, hadde helt sikkert noen banker valgt en slik profil. I denne saken er jeg helt ut enig med Jan Tore Sanner, nestleder i et parti som ikke er kjent for å være negative til verken banker eller overskudd: La ikke bankene bruke Gjedrems råd til å gi oss både høyere gebyrer og lave innskuddsrenter. Her må forbrukernes makt slå igjennom!

Jeg vil tro at når bankene ikke får de store gebyrinntektene fra bruken av sine tjenester, må de utvikle enda mer effektive systemer for å kompensere for lavere inntekter, jobbe enda hardere for å møte kravene til effektivitet og sikkerhet som markedet stiller.

Det er trolig mer synd på mange innskytere enn på bankene.

Offentlig ansatte og lojalitet

Halvparten av landets sykepleiersker, polititjenestemenn og lærere tør ikke uttale seg og bruke ytringsfrihetenen Folk er redde for represalier hvis de uttaler seg om sin arbeidsplass.
Landet er Danmark, og det er Jyllands.Posten som forteller dette i dag. Tidligere undersøkelser viser at forholdene ikke er bedre i Norge. For noen år siden viste det seg at mer enn 4 av 10 sykepleiere frykter sanksjoner dersom de ytrer seg offentlig om forhold av betydning for pasientens helse, og 52 % har fra en til fem ganger latt være å si i fra offentlig om kritikkverdige forhold som de mente hadde betydning for pasientenes helse. De tør heller ikke varsle internt: Bortimot halvparten av sykepleierne har latt være å varsle internt om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass som er av betydning for pasientens helse.

Det er ofte ikke noe i veien med regelverkene, men med kulturen på offentlige arbeidsplasser. Kritikk mot politikere eller ledelse er ofte ikke velsett. Svært mange ansatte føler (berettiget eller uberettiget) at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig ser kommunes toppledere og mellomledere helst at du holder kjeft.

Det danske Folketingets Ombudsmann har i en uttalelse trukket frem en problemstilling som er høyst aktuelt også hos oss:
”Offentlige myndigheder står i den kommende tid over for at skulle tage stilling til besparelser. Det er derfor vigtigt at understrege, at offentligt ansatte i den sammenhæng har en betydelig frihed til offentligt at fremsætte udtalelser, der er kritiske over for den myndighed, hvor de er ansat”.

I en uttalelse i en konkret sak fra den norske Sivilombudsmannen, heter det:
"Det understrekes at ytringsfriheten gjelder også forhold som hører inn under arbeidsområdet og som berører forholdet til arbeidsgiveren, og at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold - for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Det påpekes at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode for kommunen."

Flere kommuner har bestemmelser om at ansatte i egenskap av publikum og bruker av kommunale tjenester ikke bør uttale seg om eget arbeidsområde, egen etat. I alle forhold må de ivareta sin lojalitetsplikt til kommunen.

Dette er ifølge ombudsmannen i strid med de føringene som blant annet er gitt fra Stortinget om at "arbeidsgivere må tåle et visst nivå av offentlig kritikk fra egne ansatte og lære seg toleranse for uenighet og kritikk".

I forarbeidene til grunnlovsendringen i 2004, NOU 1999: 27 heter det:
«Hensynet til allmennheten er generelt en omstendighet som taler for stor ytringsfrihet for ansatte. Særlig er det viktig å ha for øye at kvaliteten på den offentlige debatt forringes når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i ordskiftet - ikke minst gjelder dette offentlige ansatte.»
Videre er det i St.meld. nr. 26 (2003-2004) på side 109-110 påpekt at «arbeidsgivere må tåle et visst nivå av offentlig kritikk fra egne ansatte» og «lære seg toleranse for uenighet og kritikk».
I meldingen pekes det bl.a. på at uttalelser fra underordnede undertiden kan bidra til at viktige fakta kommer på bordet, og sågar til at ledelsen får «relevant styringsinformasjon» som ellers ikke ville komme frem. Særlig i saker som har stor allmenn interesse kan underordnede derfor ha rettslig adgang til å gå imot kommunens syn i media - også på egne fagområder:

«Hensynet til allmennheten er generelt en omstendighet som taler for stor
ytringsfrihet for ansatte. Særlig er det viktig å ha for øye at kvaliteten på den
offentlige debatt forringes når de som jobber konkret med de aktuelle sakene
ikke får eller vil delta i ordskiftet - ikke minst gjelder dette offentlige ansatte.»

Det bør være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe - som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og manglende karrieremessig utvikling.

Hvis innspill fra det offentliges mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.
Ikke sjelden møter man argumenter om at de ansatte må være lojale mot styringssystemet og den administrative og politiske ledelse. At de skal gjennomføre og argumentere for det som er kommunens vedtatte politikk. At det er uholdbart at etatsledere eller ansatte i media gir uttrykk for oppfatninger som er i strid med kommunens vedtatte politikk. At dette vil skape et uryddig bilde overfor innbyggerne.

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange kommunale instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i det kommunale systemet kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange kommuner er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og oppmaner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Etter en undersøkelse av forholdene i norske kommuner, sier Norsk redaktørforening i en konklusjon at de fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst at regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.

* Forvirringen er mange steder stor
* Sentrale begreper forblir ofte uforklarte eller feilforklarte
* Nesten ingen makter – på en tydelig og enkel måte – å forklare forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt
* Kunnskaps- og bevissthetsnivået hos dem som er ansvarlige for reglementene er generelt lavt
* Mange kommunalt ansatte må føle stor usikkerhet med hensyn til egne rettigheter, dersom de bare forholder seg til det kommunale reglementet.

I tiden før kommuneloven av 1992 var den lokale debatten gjerne preget av så vel kommunale sektorsjefer som rektorer og andre fagpersoner. Etter at kommunene administrativt er gjort til ett organ, kan nå all korrespondanse innad i kommunen unntas som intern. I tillegg har kommunene flere steder inngått ansettelseskontrakter med resultatenhetsledere som forutsetter stor grad av lojalitet.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og utviser lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonen av kommunen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade i kommunen sin og den innsatsen alle kollegene gjør.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta felleskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhet enn på andre områder i samfunnet. Kommunalt ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.
Den ansattes lojalitet må først og fremst være til velgerne, ikke til et offentlig hierarki.

Staten, Statoil, eierskap og etikk

Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.Igjen er det vist at Noreg ikke er noen miljønasjon.
Staten sa som ventet ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker). Staten tillater Statoil å ta i bruk de aller mest forurensende fossile ressursene.

Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.

”Olje- og energidepartementet vil ikke la Statoil opptre på en uetisk måte”, sa statssekretær Robin Kåss etter generalforsamlingen. På et spørsmål fra Vårt Land om han mener at utvinning av olje fra tjæresand ikke er etisk og miljømessig problematisk, svarer Kåss: ”Vi tar ikke stilling til hvilke olje-og gassprosjekter Statoil skal engasjere seg i”.

Etterlysning: Hvor er en etisk førstehjelper som kan reparere en åpenbar kortslutning? Kåss forsøker seg her på en akrobatikk som ender med fall fra stor høyde, rett ned i oljemanesjen.
Da jeg tok ”forberedende” som en innlending til studiene, lærte jeg at etikk er den gren av filosofien som undersøker hva som er rett og hva som er galt, og som setter normer og prinsipper for riktig handling.
Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, en moderne filosof som anbefaler helt asndre veivalg enn der jeg trodde Senterepartiet ville vandre. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt. I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.

Kåss resonnerer videre: ”Om et prosjekt er skadelig for miljøet, må de folkevalgte elementene i et demokratisk land som Canada ta stilling til. Vi saksbehandler ikke olje- og gassprosjekter i andre land”.
Dette er etikk i særklasse. Skitt i Canada, leve Norge. Der den kapitalistiske profesjonalitet er økende, daler åpenbart handlingsetikken.

Konsernsjef Helge Lund gjentok flere ganger under generalforsamlingen at Statoil tror det er i stand tilå utvinnje oljesand "både mer lønnsomt og mer miljøvennlig enn andre". Synes han også det vil være greit at Statoil godtar korrupsjon og barnearbeid så lenge det er i litt mindre målestokk enn andre? Godtar "mildere" brudd på menneskerettigheter der andre selskapet bryter grovere?

Synes Staten virkelig at et slik resonnement er et godt uttrykk for norsk, statlig eierskapspolitikk?


>

Stutum, dronningdødsfall og Carola

En førjulsnatt tidlig på 70-tallet skapte programleder Totto Osvold og underholderen Bjørn Sand figuren Stutum. Han var brautende, hadde fastlåste meninger, var stor i kjeften uten å vite hva han snakket om, snøt på skatten, brente hjemme, kjøpte smuglersprit, brøt fartsgrensene, var rasist, og politisk tilhørte han ytterste høyre fløy.

Bjørn Sand var selvfølgelig Stutums diametrale motsetning. Men flere tok dette alvorlig og syntes det var flott at NRK endelig slapp til en som sa tingene slik de var, eller i alle fall burde være. (Stutum om kvinnfolk,)

Ironi er ikke alltid enkelt. Goethe hadde et poeng da han definerte ironi som det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig. Andre har sans for Lars Saabye Christensen: ”Ironi er å si en ting, mene noe annet og antyde en tredje. Ironi er helgardering, borte, hjemme og uavgjort”.

Det danske Ekstrabladets første redaktør, Frejlif Olsen (bror til den legendariske redaktør Henrik Cavling i Poilitiken) sa enkelt og greit: "Hva er så spesielt med ironi? Den innebærer jo at man sier det motsatte av hva man mener, men det gjør vi jo alle hver dag - fra morgen til kveld".

Disse linjer er inspirert av en nyhetsmelding i nettopp Politiken i dag. Nå er begrepet joke ikke ensbetydende med ironi, men likevel:
»Undskyld rigtig mange gange«. Det er reaktionen fra det britiske BBC's ledelse, efter at radioværten Danny Kelly undervejs i sit program meddelte, at »dronning Elizabeth II er nu død«. Herefter spillede han nationalsangen 'God Save the Queen'.
Det skulle tydeligvis have været en joke, men det blev ikke opfattet sådan, da den nåede radiolytternes højttalere mandag aften. Og tirsdag var der krisemøde i BBC, som efterfølgende stærkt beklagede radioindslaget.
»Vi kan bekræfte, at Danny Kelly fremsatte en upassende bemærkning om dronningen under sit radioprogram«, siger en talsmand for den britiske radio- og tv-station.
»Skønt den blev fremsat under et lettere humoristisk indslag om venner på sociale medier, og det umiddelbart efter blev korrigeret, så var kommentaren helt igennem upassende, og BBC undskylder uden forbehold«, siger talsmanden.

Til serien dronningdødsfall som ikke var det likevel, tar jeg med denne fra Morgenavisen Stavangeren. Skipsreder Sigval Bergesen var avisens store økonomiske støttespiller. Han var samtidig svensk konsul, og da dronning Louise ble alvorlig syk, sørget redaksjonen for at en melding om dødsfall sto klar i bly (for en lengre utredning om norsk avisproduksjon før datamaskinene, henvises til Store Norske Leksikon). En kveld det var et hull som måtte fylles, så en typograf seg om for å finne noe som kunne fylle – og dødsmeldingen kom på trykk.

Neste dag ringte en svensk dame, bosatt i Stavanger. Hun var oppskaket over meldingen og hadde skrudd over på Sveriges Radio (Motala, den gang var det mulig å få inn nabolandenes radioprogram, den danske stasjonen var Kalundborg, Sigrid Undsets fødeby, på mitt Sølvsuper-klenodie er det 84 stasjoner på mellombølgen og 18 på langbølgen), men der spilte de bare munter folkemusikk fra Dalarne.

”Er dronningen virkelig død? spurte hun. ”Nei, dessverre” , var svaret.

Og i serien og Sverige, dødsfall og beklagelser, hører vel også denne hjemme:
17.januar 1991 startet Golfkrigen (hadde ingenting med Tiger Woods å gjøre), irakske scudraketter fløy inn over Israel, og kong Olav døde. Nærradioen i Flekkefjor lot seg ikke affisere av dette, log sendte yufortrødent lettbenmte poplåter. Helt til en arg lytter ringte og sa: ”Hvordan kan dere sende slik musikk når kong Olav er død”?Programlederen gikk straks på lufta og bekjentgjorde en omlegging av programmet: ”Vi kommer heretter til å sende noe roligere musikk, da vi har fått melding om at Carola er død”.
(Med delvis assistanse fra ”Den andre Pressehistorien”, Norsk Redaktørforening 1999)

Toer hendene i miljøsak

Vil Regjeringen vise politisk vilje på Statoils generalforsamling i morgen og som 2/3 eier kreve at selskapet trekker seg ut av et skandaløst oljeutvinningsprosjekt i Canada?

”Staten vil stemme imot ethvert forslag av denne type som fremmes på generalforsamling… det er styrets oppgave å treffe forretningsmessige beslutninger” sier Robin Kåss, Sp, statsssekretær i Olje- og energidepartementet til Stavanger Aftenblad (side 34 i papiravisen, ikke lagt ut i nettavisen).

Hva sier andre? "Utvinning av olje fra tjæresand er en trussel mot menneskeheten” (Al Gore, fredsprisvinner)
"Bare kull er verre enn slik utvinning fra av oljesand" (Fatih Birol, sjeføkonom i Det internasjonale energibyrået IEA).

Og hva har regjeringen selv sagt? "Vil føre en politikk som er forankret i ….en bærekraftig utvikling, ….. ha sterkere politisk styring med prosesser og beslutninger som er viktige ...være en pådriver internasjonalt i miljøarbeid ..... bygge sin miljøpolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling, føre var-prinsippet, og solidaritet med våre etterkommere..... samfunnskritisk engasjement" (Soria Moria).

”Politisk vilje” er et honnørord, hyppig brukt i festtaler fra den rødgrønne koalisjonen. Søker vi på google finner vi omtrent 7 140 resultater for Senterpartiet + politisk styring, 7900 for SV og 7850 for Arbeiderpartiet. Alle søkene tar om lag 0.3 sekunder.

Det tar lenger tid å finne en linje i hvilke saker regjeringen mener den politiske vilje skal manifesteres. I denne saken stiller man seg slik: ”Det er helt klart styrets oppgave å treffe avgjørelser om selskapets langsiktge strategi” , sier Kåss. Det er ikke akkurat vilje til politisk styring som preger disse holdningene. Og Kåss et ekko av statsråden, Terje Riis Johansen, Sp. Det vil være en fornærmelse mot fargeskalaen å kalle noen av dem miljøgrønne.

Tenke seg, skulle Regjeringen ha noen mening om det største statsseskapets miljøpolitikk? Nei, ”dette er et kommersielt spørsmål som avgjøres av styret i Statoil”. Et viktig miljøstrategisk spørsmål overlates til Statoil-styret. Men i et kirkestrategiske spørsmøl brukte regjeringen utstrakt politisk vilje stikk i strid med ”styrets” (dvs. Kirkemøtet og biskopene) holdning i saken om geografisk plassering av en 12. biskop.

Statssekretær Kåss fremholder at Stortingets behandling av eierskapsmeldingen innebærer at det ikke er statens oppgave å blande seg inn i denne typen avgjørelser. Men er det ikke slik at ifølge allmennaksjeloven er det nettopp på en generalforsamling at aksjonærene kan utøve sin myndighet og gripe inn i saker? Er det manglende kunnskaper om loven, eller hensynet til Statoils – og dermed Norges – kommersielle ønsker som skyldes at heller ikke i denne saken søkte regjeringsapparat juridisk bistand utenfra?

I en stor og viktig miljøsak stues den politiske vilje bort i en regjeringskrok der selv de miljøbevisste i SV og Sp ikke klarer å finne den.

”Staten har full juridisk rett til å kreve at Statoil trekker seg ut av den omstridte oljesandproduksjonen i Canada”, sier 1.amanuensis Beate Sjåfjell ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hun mener departementet feilinformerte Stortinget da KrF foreslo at staten skulle bruke aksjonærmakten for å få Statoil ut av tjæresanden.
Greenpeace har rett: Investeringene i tjæresand er ikke i tråd med de internasjonale miljømålsettingene. Dette er et strategisk veivalg uforenlig med retningslinjer for bærekraftig utvikling.

”Politisk vilje” - bare et slagord på en avmattet liten grønn vegg i det røde regjeringsrommet?
Der det er vilje, er det alltid en vei. I denne saken mangler viljen ! ”At du ei kan, dig vist forlades, men aldri at du ikke vil” (Henrik Ibsen).
********
. I Alberta-provinsen ligger verdens nest største oljereserver i form av oljesand - en tjæreaktig masse man kan hente ut raffinerbar bitumen (karbonstoff).
• Estimatene fra Alberta Energy and Utilities Board går opp til 177 milliarder fat olje.
• FNs klimapanel advarer mot denne typen tungolje. Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.
• Statoil antar at oljereservene i lisensene som nå kjøpes opp, er på rundt 2,2 milliarder fat olje. Det tilsvarer omlag tre års oljeproduksjon på hele den norske sokkelen.
• Når oljeproduksjonen er på topp i feltet, vil CO2-utslippene på over 7 millioner tonn CO2 i året.
”Sammenhengen mellom befolkningsvekst, økt levestandard, energietterspørsel og klima er utfordrende dilemmaer i debatten og utgjør også de energirealitetene som ligger til grunn for StatoilHydros engasjement i Canada” (konsernsjef Helge Lund)

Som sjef for StatoilHydros kommunikasjon om den internasjonale virksomheten, Inge Lisenka Wallage meisle ut selskapets informasjonsstrategi rundt det omstridte oljesandprosjektet i Canada – blant annet. Etter å ha forsvart Statoil satsinger i omstridte oljeprosjekter, fikk hun nok: Hun tok seg jobb i Greenpeace. ”I Statoil følte jeg ofte at i spørsmål som hadde miljømessige konsekvenser, var ikke kloden noe reelt, bare noe filosofisk” (Stavanger Aftenblad)

Nasjonal identitet - hva er det?

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? Var det ”fremmedarbeidere” som var de virkelige heltene?

Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.

Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.

Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814. De norske bønder hadde rollene som statister, det var de 38 sivile og geistlige embetsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. Alle 38 hadde sin utdannelse fra København, og 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår.

Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller»t var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.

Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.

Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om. Arbeidet med den såkalte finnmarksloven er ett av de viktigste nasjonale oppgjør med den tidligere til dels ekstreme norske nasjonalismen i forhold til samene

Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i betydelige deler av folket.

Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør i Danmark, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av dagens nasjonalisme-kritikk framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. En illustrasjon på det er at de organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

Idag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.

Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at

«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"".

God 17.mai!

Rapport fra Bangkok (4)

BANGKOK (kl 13.40 norsk tid lørdag)
Hæren vil nå rykke inn i Ratchaprasong dersom aksjonen og volden fortsetter,"vi planlegger nøye for å unngå massive tap".

UDD ber sympatisører om å samles på tre punkter langt fra Ratchaprasong, for å bryte gjennom politisperringene slik at de kan komme inn i det UDD-kontrollerte område og forsterke.

På tv sier nå sikkerhetsstyrkene at de "bare" bruker M16 og SK-rifler, ikke krigsvåpen, de bruker både skarpt skyts og gummikuler, og troppene har fått beskjed om å skyte lavt mot rødskjortene, eller i luften, avhengig av situasjonen.

(kl.09.58 lørdag morgen, norsk tid):
UDD ber hæren iverksette våpenhvile og regjeringen om å revidere planene om å stoppe protestbevegelsens virksomhet i Bangkok sentrum. Fra scenen i Ratchaprasong har en UDD-leder vist frem et bilde av en kvinnelig sivil rødskjorte-tilhenger som er drept av skudd fra hæren. "Nå må troppene trekkes til bake for å unngå flere tap. Deretter kan vi snakke om de politiske kravene". Lederen sier at de ikke har hørt noe mer fra myndighetene, og at fortsatte forhandlinger er usannsynlige så langt som situasjonen nå er kommet. "Vi vil fortsette kampen for demokrati".

(o8.34 lørdag, norsk tid)
Bangkok våknet til en ny dag med høye temperaturer (termometret på den katolske skolen viste +38 da jeg passerte for en time siden), og hendelser og uttalelser fra de tidlige morgentimer - jeg refererer nedenfor - antyder at temperaturen mellom UDD og regjeringen i alle fall ikke er synkende.

Fremdeles er det slik at i områdene utenfor det ca. tre kvkm store sentrumsområdet som UDD kontrollerer, merkes lite eller ingenting av det som skjer. Ingen ekstra politistyrker, mindre trafikk skyldes at det er lørdag. Handelen går, Men jeg merker at særlig i de mindre butikkene i sidegatene er det flere tv-apparater enn fredag, jeg hører flere radioer stå på enn i går, og jeg syens også atg det er flere som leser aviser.

Mer enn tre-fire timer er det vanskelig å holde seg utendørs. Fra "The Veranda" på Mandarin Oriental ser vi små og store elvebåter kjøre opp- og nedover som vanlig, men de typiske turistbåtene er mye tommere enn vanlig på disse tider, sier kelneren, som også har fått mye mindre å gjøre.
I dag har jeg sett et par mindre marinebåter patruljere, de er utstyrt med lettere skyts ser det ut til.

Om 12 timer går Thai-flyet til Oslo, inntil da prøver jeg å følge utviklingen.

Oppdatert nyhetsblogg fra i natt,
Siste tall for fredagens sammenstøt: 16 døde, 157 skadet.

"Vi vil fortsette å kjempe til statsministeren oppløser underhuset og trekker seg. Situasjonen er nå lik en borgerkrig, og den vil bli mer voldelig dersom troppene fortsettert å omringe vår leir og hindre sympatisører fra å komme inn", sa UDD-leder Jatuporn Prompan i morges. "Det blir ingen flere samtaler mellom oss og regjeringen".

UDD ber journalister å vende tilbake til de rødes leir, "de vil være trygge innenfor grensene".

"Regjeringsstyrkene fortsetter sine operasjoner for å gjenerobre det sentrumsområdet nå UDD kontrollerer. Journalister og andre advares mot å dar til områpder der det er fare for sammenstøt", sier en talsmann. Han mener det var 6000 innenfor grensene i natt, "det er et lavt tall". UDD bruker nå internett til oppfordringr om å komme til Bangkok og delta i demonstrasjonen.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon sier at han er bekymret over utviklingen, og ber innstendig partene til å gjenoppta samtalene og hindre et blodbad.

Mye røyk lørdag morgen, troppene blokkerte biler som skulle levere mat til de rødes område, mens de svarte med å ødelegge en av politiets kontrollpunkter og satte fyr på to telefonbokser. De protesterende ødela gatelys, overvåkningssystemer og skulpturer som mottrekk mot troppenes forsøk på å hindre UDD-sympatisører fra å komme inn i kjerneområdet.

Sky Train er stadig stengt.
For vel to timer siden ble to M79-granater avfyrt nær et stort boksestadion, en soldat ble såret, det er ukjent hvem som skjøt.

Rødskjortene okkuperte i de tidlige morgentimene veikrysset Din Daeng ved å lage en blokade av bildekk, piggtråd og spiss bambus. Dette tvang alle kjøretøy til å snu. Hæren forbyr nå alle transportmidler å nærme seg det sentrale rødskjorteområdet i Ratchaprarop.

Et ukjent antall mennesker er såret i et sammenstøt nær Seiersmonumentet.

Flere utenlandske investorer har solgt aksjer og kjøpt dollar. Sentralbanken vil foreløpig ikke gripe inn mot en svakt fallende bath.

Rødskjortene beskylder nå regjeringen for å betale hvert militærkompani(maks. 150 mann) 100.000 bath (20-25.000 norske kroner) daglig. "Regjeringen ønsker at soldatene skal hate oss, og det er satt opp belønninger for å friste dem og få dem til å se på oss som terrorister, sier en talsmann for UDD (rødskjortene. Og han la til: "Når 15 av våre brødre og 159 ble skadet, mens ingen soldater ble drept, forteller dette at vi, folket, ikke har våpen å kjempe med".

(17.05 norsk tid fredag 14.mai):
I løpet av dagen er 5 døde og 45 skadet i sammenstøt mellom regjeringsstyrker og rødskjortene. Myndighetene hevder nå at minst 500 "terrorister" har blandet seg med de røde. "”Soldatene har brukt M16 som siste utvei når det er åpnet ild mot dem, men de sikter lavt for å unngå å drepe noen”.

Myndighetene regner med stor fare for økte sammenstøt fremover etter hvert som hæren øker sine sikkerhetstiltak rundt protestant-området. Det som har skjedd i dag, rimer lite med de forsikringer som hærsjefen ga i morges: "Sikkerhetsstyrkene vil ikke prøve å fjerne rødskjortene i dag" Hærsjefen ba der styrkene ta vare på egne liv og ikke skade folket.

Et av dødsfallene skjedde i et sammenstøt utenfor en bensinstasjon, der en rødskjorte ble skutt i ryggen.
I en annen situasjon ble det skutt fra soldater som voktet et stort veikryss, etter at rødskjorene hadde rullet brennende dekk mot dem.

Stemningen i Bangkok sentrum har vært kritisk siden i går. To journalister er skutt i foten, journalistene bærer nå skuddsikre vester og hjelmer. En av rødskjortenes symbolfigurer ligger i koma etter at han ble skutt – regjeringen nekter delaktighet i hendelsen.

Hæren har skutt med gummikuler og brukt tåregass, regjeringen prøver å avskjære nye rødskjorter for å slutte seg til de som allerede har forskanset seg i et par kvadratkilometer stort sentralt område, Rajprasong. Vannforsyninger og søppelcontainere slippes ikke lenger inn. Sky Train, som bringer de sentrale områdene sammen, har akkurat stanset helt, etter at man tidligere i dag hadde redusert drift utenfor urolighetene.

-Det er regjeringens skyld at det ble uro i går og i dag, sier tidligere statsminister Taksin fra sin posisjon i utlandet.Han ber regjeringen om å snakke med rødskjortene for å få en fredelig løsning på den politisk konflikt og finne veier til forsoning. ”Våpen må legges bort og unntakstilstanden oppheves. Det er stadig en vei ut, men da må statsmininisteren gjøre de rette valg mellom fred og maktbruk, mellom hans politiske posisjon og livene til uskyldige thailendere. Han har pleid å si at folket må komme først, nå må han etterleve det”.

Men om meldingene fra sentrum viser en kritisk situasjon, er det likevel slik at i områdene rundt i byen for øvrig går hverdagen og handelen rolig. Jeg har vandret noen timer i et området med sentrum i Shangri La og Oriental Mandarin, og ingen synes opptatt av det som skjer et par kilometer borte.

I kveld ble jeg bedt av Dagsrevyen om å være med i en direktesending. Men det viset seg at den måtte skje i en bygning som ligger innenfor det avsperrede område, og det er bare mulig å komme inn med motorsykkel. Da så.

De reaksjonene jeg møter, er at beleiringen skaper store problemer for turistbransjen. 1200 restauranter og spesialforretninger har måttet lukke, i hotellene blir det tynnere og tynnere med lys fra rommene. Sjefen for Nasjonalbanken sier at det kan bli en svært vanskjelige økonomisk situasjon dersom dette fortsetter.

I går var jeg i Myanmar (Burma) men onsdag besøkte jeg rødskjorte-campen i Rajprasong. Da var stemningen god, avventende men like fullt i beredskap. ”Vi stoler ikke på regjeringen” , sa en av dem, som villig lot seg fotografere. ”Dette er på mange måter en klassekamp, vi er fredelige og vil bare ha demokrati og rettferdighet”.

Han sto ved en barrikade av bildekk og piggtråd som kontrollerte inngangen i campen. Vi gikk derfra og forbi en coffeshop, i går sto det i Bangkok Post at den ble lukket kr. 15.23 (lokal tid) fordi myndighetene mente det var for farlig at den holdt åpen. Det var 15 minutter etter at vi gikk forbi.

Rapport fra Bangkok

BANGKOK (17.05 norsk tid fredag 14.mai ):
I løpet av dagen er 5 døde og 45 skadet i sammenstøt mellom rehjeringsstyrkewr og rødskjortene. Myndighetene hevder nå at minst 500 "terrorister" har blandet seg med de røde. "”Soldatene har brukt M16 som siste utvei når det er åpnet ild mot dem, men de sikter lavt for å unngå å drepe noen”.

Myndighetene regner med stor fare for økte sammenstøt fremover etter hvert som hæren øker sine sikkerhetstiltak rundt protestant-området. Det som har skjedd i dag, rimer lite med de forsikringer som hærsjefen ga i morges: "Sikkerhetsstyrkene vil ikke prøve å fjerne rødskjortene i dag" Hærsjefen ba der styrkene ta vare på egne liv og ikke skade folket.

Et av dødsfallene skjedde i et sammenstøt utenfor en bensinstasjon, der en rødskjorte ble skutt i ryggen.
I en annen situasjon ble det skutt fra soldater som voktet et stort veikryss, etter at rødskjorene hadde rullet brennende dekk mot dem.

Stemningen i Bangkok sentrum har vært kritisk siden i går. To journalister er skutt i foten, journalistene bærer nå skuddsikre vester og hjelmer. En av rødskjortenes symbolfigurer ligger i koma etter at han ble skutt – regjeringen nekter delaktighet i hendelsen.

Hæren har skutt med gummikuler og brukt tåregass, regjeringen prøver å avskjære nye rødskjorter for å slutte seg til de som allerede har forskanset seg i et par kvadratkilometer stort sentralt område, Rajprasong. Vannforsyninger og søppelcontainere slippes ikke lenger inn. Sky Train, som bringer de sentrale områdene sammen, har akkurat stanset helt, etter at man tidligere i dag hadde redusert drift utenfor urolighetene.

-Det er regjeringens skyld at det ble uro i går og i dag, sier tidligere statsminister Taksin fra sin posisjon i utlandet.Han ber regjeringen om å snakke med rødskjortene for å få en fredelig løsning på den politisk konflikt og finne veier til forsoning. ”Våpen må legges bort og unntakstilstanden oppheves. Det er stadig en vei ut, men da må statsmininisteren gjøre de rette valg mellom fred og maktbruk, mellom hans politiske posisjon og livene til uskyldige thailendere. Han har pleid å si at folket må komme først, nå må han etterleve det”.

Men om meldingene fra sentrum viser en kritisk situasjon, er det likevel slik at i områdene rundt i byen for øvrig går hverdagen og handelen rolig. Jeg har vandret noen timer i et området med sentrum i Shangri La og Oriental Mandarin, og ingen synes opptatt av det som skjer et par kilometer borte.

I kveld ble jeg bedt av Dagsrevyen om å være med i en direktesending. Men det viset seg at den måtte skje i en bygning som ligger innenfor det avsperrede område, og det er bare mulig å komme inn med motorsykkel. Da så.

De reaksjonene jeg møter, er at beleiringen skaper store problemer for turistbransjen. 1200 restauranter og spesialforretninger har måttet lukke, i hotellene blir det tynnere og tynnere med lys fra rommene. Sjefen for Nasjonalbanken sier at det kan bli en svært vanskjelige økonomisk situasjon dersom dette fortsetter.

I går var jeg i Myanmar (Burma) men onsdag besøkte jeg rødskjorte-campen i Rajprasong. Da var stemningen god, avventende men like fullt i beredskap. ”Vi stoler ikke på regjeringen” , sa en av dem, som villig lot seg fotografere. ”Dette er på mange måter en klassekamp, vi er fredelige og vil bare ha demokrati og rettferdighet”.

Han sto ved en barrikade av bildekk og piggtråd som kontrollerte inngangen i campen. Vi gikk derfra og forbi en coffeshop, i går sto det i Bangkok Post at den ble lukket kr. 15.23 (lokal tid) fordi myndighetene mente det var for farlig at den holdt åpen. Det var 15 minutter etter at vi gikk forbi.

En dag i Aung San Suu Kyis land

YANGON, MYANMAR: I Nobelinstituttet i Henrik Ibsens gate har man i snart 19 år ventet på at fredspris-vinneren fra 1991 skal komme, takke og holde sitt Nobelforedrag.

Men Aung San Suu Kyi kan ikke komme, får ikke komme. Generalene som tillot frie valg i 1990, anerkjente ikke resultatet Da vant Suu Kyis parti, National League for Democracy (NLD), over 80 prosent av setene i parlamentet. I stedet ble opposisjonelle arrestert og hæren bygget opp til en av Sørøst-Asias største styrker.

I 15 av de siste 22 årene har juntaen prøvd å bringe henne til taushet gjennom husarrest. Et vakkert hus ligger bare noen minutter fra sentrum i Yangon. Men 200 meter før vi kommer dit, står barrikaden og soldatene. ”Hit, men ikke lenger”. Det er ikke lurt å ta opp kameraet.

På veien tilbake kjører vi forbi den amerikanske ambassaden. Det var herfra John Yettaw ((Veattawløs) for et år siden ble juntaens nyttige idiot da han svømte til eiendommen til Suu Kyi. Selv om hun innstendig ba han om å returnere, ble han værende i to netter fordi han var for sliten til å svømme tilbake. Dermed kunne juntaen anklage og dømme henne for brudd på reglene for husarresten. Først til tre års fengsel med hardt arbeid, men etter sterke internasjonale reaksjoner ble den omgjort til husarrest i 18 måneder (akkurat lenge nok til at det valg eventuelt kunne skje i høst uten hennes engasjement).

Huset ligger pent til. Nær skog, nær en vakker innsjø der unge elskende kan stikke seg unna. Vi spaserer litt rundt en vakker innsjø, men det røde varselsflagget gir klar beskjed igjen: ”Trø oss inkje for nære”. Vender derfor tilbake til et bysentrum som synes å være fredelig. Mer britisk, mer kolonipreget enn noen annen by jeg har besøkt i Østen.
Et særtrekk er Yangon er de mange tomme departementsbygningene. Militærjuntaen syntes kanskje tilværelsen i Yangon (Rangoon) ble litt utsatt, i alle fall flyttet de hele statsadministrasjonen til en ny hovedstad Naypyidaw (Pyinmana). En rekke flotte bygninger, mange av dem fra kolonitiden, står derfor tomme, mens generalene satser store summer på å bygge opp den nye hovedstaden.

Målt kvantitativt er ikke Yangon den store turistbyen. Men – den har to attrasjoner på det religiøse, buddhistiske området, som slår det meste. I Chauk Htat Gyi finner vi den liggende Buddha, 68 meter lang. Og Shwedagon Pagoda overgår alt jeg har sett av templer, og det begynner å bli en del. Den gullbelagte stupaen, de mange små og store templene, et religiøst konglomerat preget både av tilbedelse, tilstedeværelse og liv. Mens det både i Bhutan og Bangladesh var nei til sko, nei til foto så snart du trådte på tempelgrunnen, er det her i Yangon mye mer avslappet: nei til sko, men ta gjerne bilder.

Nasjonalmuseet speiler en lang historisk og kulturell utvikling, men vi finner ingenting om myndighetenes brudd på menneskerettighetene, de regnes av menneskerettighetsorganisasjoner til de mest alvorlige i verden. Fra British Museum er det kommet tilbake en del verdifulle gjenstander som ble tatt dit før engelskmennene trakk seg ut i 1948. I 1989 endret militærjuntaet navnet til Myanmar, men som guiden sier: ”Burma og Myanmar, Rangoon og Yangon, går litt om hverandre. Det tar lang tid å venne seg til noe nytt”.

I det daglige synes guiden at ting går greit. Han uttaler seg åpent om juntaens undertrykkelse av opposisjonen, men sier samtidig at omtrent halvparten av det som den gjør, er bra for folket. Infrastrukturen er for eksempel bygget ut mye ut og har gjort hverdagen lettere for mange. ”Vi skulle ønske en del var annerledes, men sosialistregjeringen var enda verre”, mener han.

Valg? Han smiler. ”De sier det skal komme og det er skrevet mye i juntadominerte aviser, men ennå er det ikke fastsatt noen dato”. ”New Light of Myanmar” er en propagandaavis minst på linje med fortidens Pravda og Neue Deutschland. Forsiden består av to store oppslag om at Senior General Than Shwe har mottatt den nordkoranske og den thailandske ambassadør, samt fire topprammer om ”fire politiske mål”, ”fire økonomiske mål” og ”fire sosiale mål”. Inni er det smånyheter lom ”kjemisk link mellom fugler og dinasaurer”, Googles Nexus One, litt om Rooney og Tiger Woods, om en brudgom som ble kidnappet under et bryllup, og desslike.
Hovedsaken er seks sider med et langt referat av de argumenter juntaen fremla i en samtale med den amerikanske statssekretæren for Øst-Asia, Kurt Campbell, og en skarp kritikk av NLD som ”uten grunnlag kritiserer valgloven” og nødvendigheten av ”et bredere utsyn, ikke en trangsynt holdning basert på personlige og organisasjonsmessige fordommer , for å videreføre den demokratiske prosessen”.

Juntaen understreker her at ”straffedømte ikke kan representerer noe politisk parti. Dette en bestemmelse ikke rettet mot noen spesiell en enkeltperspon, men mot alle som soner på fengselsvilkår”. Altså: Fordi vi har dømt Aung San Suu Kyi til husarrest, kan hun ikke stille til valg.

NLD tror ikke på noe mer rettferdig valg nå enn i 1990, og vkilk ikke delta fordi Suu Kyi er fratatt muligheten til å være med, og fordi man tror at et fikset valgresultat vil bli brukt til å slette ut det som skjedde i 1990 Guiden sier enkelt og greit at valget, hvis det altså kommer, vil bli ordnet slik at generalene er sikre på seier: ”Flere av dem har lagt av seg uniformen for ”å engasjere seg politisk”, de vet nok hva de gjør”.

Juntaen har sagt nei til utenlandske valgobservatører, ”vi har ikke behov for det, dette landet har god erfaring med valg, vi trenger ingen vakthunder utenfra”. Juntaen anstrengelser for å få USA til å vise en positiv innstilling til valget, men Campell har sagt at valgene ”ikke vil ha internasjonal legitimitet”.

Imens sitter Aung San Suu Kyi i sitt hus og filosoferer over alt som har hendt fra hun i 1945 ble født som datter av den burmesiske nasjonalhelten Aung Sang, som kjempet for landets selvstendighet både mot britene og japanerne (de okkuperte landet 1942-45). Da hun var to år gammel, ble han myrdet. Etter studier, og giftermål, i utlandet vendte hun hjem i 1988 Fra da av ledet hun motstanden mot militærjuntaen, som hadde styrt Burma siden 1962. Inspirert av Mahatma Gandhi tok hun avstand fra all bruk av vold og oppfordret de militære til å overlate makten til en sivil regjering. Målet var å etablere et demokratisk samfunn hvor landets etniske grupper kunne samarbeide i harmoni.

Men slik skulle det ikke gå. Hun reiste rundt i landet, talte og inspirerte, samlet mye folk. Dette ble for farlig for generalene, og en rekke husarrester har altså funnet sted de siste 22 årene.

USA er stadig kritisk, men mener det er viktigere med engasjement enn isolasjon. Guiden er enig i en slik holdning, ”internasjonal boikott har ingen virkning så lenge generalene har støtte fra Peking. Boikott svekker turisttrafikken, flere blir uten arbeid. Det er de fattige som taper hvis vi blir isolert”.

En dag går fort, særlig når gradestokken på det varmeste viser pluss 41. Denne bloggen vil ikke gi seg ut for å være noe annet enn øyeblikksbilde og enkildekommentar fra en guide.
Sent på kvelden vinker han farvel på flyplassen til Marie og meg. Vi drar hjem til feiring av nasjonaldag og frihet Han sliter i likhet med mange landsmenn med å balansere to følelser som de tror blir vanskelig å forene: ønsket om frihet, ønsket om ro, trygghet og forutsigbarhet.

En dag i Dhaka

Dhaka lever.
Klokken er 05.o0, jeg har stått opp før sola, men åtte etasjer under meg kommer allerede bøndene i sykler, biler og drakjerrer med grønnsaker i alle varianter. Best Western ligger i utkanten av et stort marked, Grossister og detaljistet forbereder dagen.

Den blir som alltid i Dhaka: Hektisk. Intens. Varm. Har aldri opplevd en by der pulsen banker sterkere. Det er fullt, alle vegne. 15 millioner innbyggere. Som i så mange storbyer – folk i fra landsbygda drar inn til metropolen for å finne lykken. Men så er den ikke der heller.

Bangladesh – 150 million er innbyggere på et areal som er omtrent en tredjedel av Norges. Verdens tettest befolkede land (ministater teller ikke), 3-4 av 10 er uten fast arbeid, 3 av 10 tjener under en dollar pr. dag.

I Dhaka er det rundt 400.000 rickshawer, og 5-6000 tuktuk’er. Det er mer enn nok til å skape trafikk-jamjamjam i et bysentrum som er dimensjonert for langt mindre liv og røre. Når trafikken står, kan det skapes inntrykk av at det raskeste er å ta seg frem til fots. Ikke prøv. Etter en time den første ettermiddagen, kunne skjorta vris. Løsning: Bil med aircondition. En flink sjåfør med medaljesjanser i VM i køslalåm og parkeringsorientering. En flink guide, som ganske raskt skjønner at vi er mer interessert i mennesker og hverdag enn i alle historiske monumenter. Men noen av dem skal med.

”Don’t tell them, show them”, sier Hemingway. Men virkelig å gi liv til skildringen av det levende Dhaka, timene i Old Dhaka, krever en forfatter i en helt annen klasse enn en bloggskriver. Men det sitter klistret i hjernebarken: Stemningen,luktene, et slags kontrollert kaos, livsviljen.

Handelen - stor hjelpsomhet når du spør, ingen skrikende og forfølgende selgere du må riste av deg.
Menneskene – ”hvor kommer du fra?” er ikke her et forsøk på å lure deg til et salg eller en innledende tigging, det er en genuin interesse. De vil vite hva du synes om Bangladesh, hvordan du har det hjemme, hva er yrket ditt. Folk fra Vesten vekker positiv oppsikt, flere tar opp mobilen og fester Marie til fotoarkivet. Omvendt fotoimperialisme.
Roturen på Buriganga, blant hundrevis av småbåter (”sitt stille midt i båten”) som frakter folk frem og tilbake til de to elvebredden.
Klatringen opp på et tak med god assistanse av en familie i 6. etasje, for å få et oversiktsbilde. Besøket i den armenske kirke, en oase midt i kaoset, nå er bare en armensk familie igjen i bydelen oppkalt etter armenerne som bodde her. Men hindu- vaktmesteren tar godt vare på gudshuset.

Et sted kjøper Marie sted av et nydelig silkesjal (”det er en del av en muslimsk klesdrakt for kvinner, men siden du er utlending får du kjøpe det likevel”). Et kvartal borte sitter en mann med en symaskin og sier ja til å falde sjalet på endene. Vi vasser i blader fra kjærlighetsfrukten litchi (egentlig kinesisk Lee Chee (”meget dyr i Norge”, sier Marie), og små gutter gjør butikk ved å grave gjennom bladskogen der de finner gjenglemte frukter, som de så selger, entreprenørånden blomstrer i Old Dhaka.

Kameraet er i konstant beredskap, vi peker og spør om lov, og får nesten alltid et nikk og vennlig smil tilbake. Trafikken i de smale gatene står, men så går den plutselig litt likevel. Rickshawene blokkerer ofte trafikken, og biler er forbudt mange steder i labyrinten. Uten en god guide vil det være vanskelig å finne frem og få et godt utbytte i dette konglomeratet.

Og som skrevet: Dette må oppleves.
Old Dhaka er nå inne på mine 10 på opplevelsestoppen En stor, stor overraskelse. Og det er å møte dette, uforberedt, som er så spennende ved å komme til et sted du vet lite eller intet om,

Vi hopper over noen templer, men glemmer ikke frigjøringsmuséet. Det setter svevende minner om ”var det ikke noe med Pakistan og deling?” inn i et klart bilde av fremveksten av den nå nesten 40 år gamle staten Bangladesh. I 1947 er det klart for britisk utmarsj i denne delen av verden. India og Pakistan blir nasjonalstater. Pakistan er delt i to, Punjab og Bengal (Øst-Pakistan). Hinduer drar til India, muslimer til Øst- eller Vest-Pakistan. I 1952 bestemmer regjerningen at urdu skal være nasjonalspråk, opptøyer utløses i Dhaka, 12 studenter blir drept av hæren, militærregjering overtar. I 1970 dreper en syklon 500.000 i Øst-Pakistan, men regjeringen gjør nesten ingenting. Året etter blir det en ni måneder lang krig(som muséet fremstiller på en nesten uhyggelig måte).

Krigen begynner med at studenter og intellektuelle blir drept og ender med tre millioner døde, 200.000 voldtatte kvinner og 10 millioner flyktninger som må dra hjemmefra. Indiske styrker avgjør, og det gamle Pakistan deles i Bangladesh og Pakistan.
Men antipatien lever stadig, og Bangladesh har et usedvanlig mye bedre forhold til hindi-staten India enn til trosfellene i Pakistan. Det er ikke lett for bangladeserne å leve etter nobelprisvinneren Rabindranath Tagores (han har skrevet deres nasjonalsang) ord om at ”må aftenen tilgi dagens den feiltrinn og således vinne fred”.

I løpet av dagen møter vi én eneste annen vestlig. Turisme er definitivt ikke den største næringsveien i Bangladesh, men her er potensiale. Guiden viser meg et opplegg for en 12-dagers tur i deltaet, mangroveområdet og urfolket i åsområdene. Jeg kommer gjerne tilbake, jeg har skjønt at bildet mitt av Bangladesh er endimensjonalt.
Ja, klimaprognosene for et land som vil være blant de aller mest utsatte om verdenstemperaturen stiger, er alvorlige (jeg skrev litt om dette i bloggen fra SAARC-møtet i Bhutan.

Nei, nyhetene som jeg har funnet i norske medier det siste året fra Bangladesh er nok sanne, men de forteller bare en flik av sannheten om et land med potensiale;
”Minst 18 omkom i brann i Bangladesh” (25/2-10)
”35 omkom i båtkollisjon i Bangladesh” (4/12 -09)
”Minst 10 personer omkom i forlis i Banjgladesh” (28/11-09)
”Minst 50 skadd i uro i Bangladesh” (31/10-09)”
”Tette toaletter ga ti timers flyforsinkelse med Biman Mangladesh Airlines” (2/9-09)
”Mer enn en million mennesker i Bangladesh står overfor en humanitær krise etter syklonen som rammet landet denne uken” (30/5-09)

100 dollar for to i 10 timer er en inntrykksrik opplevelse vel verd. Marie har dessuten rukket å besøle et elegant senter og kjøpt Hush Puppies og Bata-sko for tilsammen rundt 300 kroner. Visstnok et røverkjøp, og prisene var eventyrlig laver, heldigvis hadde vi bare en halvtime.

Men en hektisk dag er ikke slutt: Middag med Trond Niemi fra Sandnes (rogalendinger er overalt når det gjelder bistand, utvikling og misjon) som leder bygging av Martin Luther King College, finansiert av elevaksjoner ved Kristelig Gymnasium i Oslo (1,25 mill. i fjor) 0g Normisjon (jeg kommer tilbake til dette).

Jeg legger meg o2.30, men trafikkstrømmen går jevnt utenfor.
Dhaka lever, en ny dag venter, og Tagore har sagt at ”livet bare er en duggdråpe på et lotusblad”.