”Det er synd på bankene”, sier sentralbanksjef Svein Gjedrem. Han er bekymret for bankenes overskudd. Bankene dekker nå inn nesten alle sine kostnader gjennom gebyrer. Men ett område gjenstår, nemlig når bankene forsyner markedet med sedler og mynt. Også her bør bankene bli flinkere til å ta seg betalt, mener Gjedrem
Nå er det ikke slik at situasjonen er spesielt dyster. På mine kanter av landet har Sparebank 1 SR-bank i årets tre første måneder et overskudd på 395 millioner kroner før skatt, 281 millioner kroner mer enn i samme tidsrom i fjor. DNB NOR har 4 milliarder i overskudd før skatt i 1.kvartal.
Samlet hadde norske banker et resultat på vel 6 milliarder kroner i januar-mars. Når det gjelder Gjedrems egen pengebinge, hadde Norges Bank et overskudd på 21.3 milliarder kroner i 2009.
Bankene synes å ha kommet godt gjennom finanskrisen. For noen av dem er imidlertid omdømmet etter endel hendelser på 2000-tallet betydelig redusert.
Det var en gang Onkel Bank. Han var en god venn, en du stolte på også i tynt. Ville det beste for deg, Ga deg gode råd når du spurte. Gode for deg. Onkel Bank hadde ikke lønnsbonus, og slett ikke noe fordelsprogram. Alle ble behandlet likt. Nesten, i hvert fall. Noen er alltid likere enn andre.
Kontantene forsvant mer og mer. Gradvis gjorde også den personlige servicen. Sjekkene kom. De var gratis – nesten. Og vi fikk konvoluttene som vi velvilligst kunne få legge bankgiroer i og sende til Bank. Mer upersonlig nå. En nylig hjemkommet fjern slektning fra USA var Rasjonalisering. Bank la på seg. Vi fikk betalings- og kredittkort. Rasjonalisering fikk stadig mer å gjøre. En dag fikk vi høre om Bankenes nye medhjelper, han het Gebyr. Vi møtte ham aldri personlig, bare som et minustegn i kontomeldingene. Han ble stadig smartere og snek seg inn hver gang Bank gjorde oss noe den kalte tjeneste, men som alltid var kortformen til fortjeneste.
En rask medhjelper som gjorde banklivet lettere, var Nettbank. Hun hadde mange fordeler, men Gebyr innyndet seg hos henne også. Jo mindre vi så til Bank personlig, jo mer møtte vi Gebyr.
Bank var stor, men ville alltid bli større. Inn på banen kom Bonus . Og Rådgiver. For ikke snakke om Kreditt, han ble løssluppen, han. En gammel og helt nødvendig arbeider hos Bank, var Rente. Hun oppførte seg lenge nokså likt hos Bank og brødrene hans, helt til hun begynte å gjøre forskjell. Stor forskjell. Hos noen gjorde hun seg liten, nesten usynlig, andre fikk klapp på skulderen og vennligere behandling.
Jeg skjønner at det er viktig at at bankene ser ut til å bruke en hoveddel av sine overskudd for 2009 til styrking av egenkapitalen. Og det er åpenbart at fortsatt høye boliglån i forhold til inntekt og boligverdi skaper sårbarhet for husholdninger og risiko for bankene. Virkningene av finanskrisen for næringslivet kan fortsatt gi bankene en god del tap.
Jeg har ingen problemer med istemme Finanstilsynets vurdering av at press på inntjeningen, de usikre økonomiske utsiktene og signalene om strengere internasjonale regler gjør det nødvendig for bankene å legge vekt på god egenkapital også i tiden fremover.
Men - dersom kundene hadde foretrukket en marginalt høyere rente på innskudd mot høye gebyrer på andre tjenester, hadde helt sikkert noen banker valgt en slik profil. I denne saken er jeg helt ut enig med Jan Tore Sanner, nestleder i et parti som ikke er kjent for å være negative til verken banker eller overskudd: La ikke bankene bruke Gjedrems råd til å gi oss både høyere gebyrer og lave innskuddsrenter. Her må forbrukernes makt slå igjennom!
Jeg vil tro at når bankene ikke får de store gebyrinntektene fra bruken av sine tjenester, må de utvikle enda mer effektive systemer for å kompensere for lavere inntekter, jobbe enda hardere for å møte kravene til effektivitet og sikkerhet som markedet stiller.
Det er trolig mer synd på mange innskytere enn på bankene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar