Offentlig ansatte og lojalitet

Halvparten av landets sykepleiersker, polititjenestemenn og lærere tør ikke uttale seg og bruke ytringsfrihetenen Folk er redde for represalier hvis de uttaler seg om sin arbeidsplass.
Landet er Danmark, og det er Jyllands.Posten som forteller dette i dag. Tidligere undersøkelser viser at forholdene ikke er bedre i Norge. For noen år siden viste det seg at mer enn 4 av 10 sykepleiere frykter sanksjoner dersom de ytrer seg offentlig om forhold av betydning for pasientens helse, og 52 % har fra en til fem ganger latt være å si i fra offentlig om kritikkverdige forhold som de mente hadde betydning for pasientenes helse. De tør heller ikke varsle internt: Bortimot halvparten av sykepleierne har latt være å varsle internt om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass som er av betydning for pasientens helse.

Det er ofte ikke noe i veien med regelverkene, men med kulturen på offentlige arbeidsplasser. Kritikk mot politikere eller ledelse er ofte ikke velsett. Svært mange ansatte føler (berettiget eller uberettiget) at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig ser kommunes toppledere og mellomledere helst at du holder kjeft.

Det danske Folketingets Ombudsmann har i en uttalelse trukket frem en problemstilling som er høyst aktuelt også hos oss:
”Offentlige myndigheder står i den kommende tid over for at skulle tage stilling til besparelser. Det er derfor vigtigt at understrege, at offentligt ansatte i den sammenhæng har en betydelig frihed til offentligt at fremsætte udtalelser, der er kritiske over for den myndighed, hvor de er ansat”.

I en uttalelse i en konkret sak fra den norske Sivilombudsmannen, heter det:
"Det understrekes at ytringsfriheten gjelder også forhold som hører inn under arbeidsområdet og som berører forholdet til arbeidsgiveren, og at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold - for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Det påpekes at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode for kommunen."

Flere kommuner har bestemmelser om at ansatte i egenskap av publikum og bruker av kommunale tjenester ikke bør uttale seg om eget arbeidsområde, egen etat. I alle forhold må de ivareta sin lojalitetsplikt til kommunen.

Dette er ifølge ombudsmannen i strid med de føringene som blant annet er gitt fra Stortinget om at "arbeidsgivere må tåle et visst nivå av offentlig kritikk fra egne ansatte og lære seg toleranse for uenighet og kritikk".

I forarbeidene til grunnlovsendringen i 2004, NOU 1999: 27 heter det:
«Hensynet til allmennheten er generelt en omstendighet som taler for stor ytringsfrihet for ansatte. Særlig er det viktig å ha for øye at kvaliteten på den offentlige debatt forringes når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i ordskiftet - ikke minst gjelder dette offentlige ansatte.»
Videre er det i St.meld. nr. 26 (2003-2004) på side 109-110 påpekt at «arbeidsgivere må tåle et visst nivå av offentlig kritikk fra egne ansatte» og «lære seg toleranse for uenighet og kritikk».
I meldingen pekes det bl.a. på at uttalelser fra underordnede undertiden kan bidra til at viktige fakta kommer på bordet, og sågar til at ledelsen får «relevant styringsinformasjon» som ellers ikke ville komme frem. Særlig i saker som har stor allmenn interesse kan underordnede derfor ha rettslig adgang til å gå imot kommunens syn i media - også på egne fagområder:

«Hensynet til allmennheten er generelt en omstendighet som taler for stor
ytringsfrihet for ansatte. Særlig er det viktig å ha for øye at kvaliteten på den
offentlige debatt forringes når de som jobber konkret med de aktuelle sakene
ikke får eller vil delta i ordskiftet - ikke minst gjelder dette offentlige ansatte.»

Det bør være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe - som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og manglende karrieremessig utvikling.

Hvis innspill fra det offentliges mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.
Ikke sjelden møter man argumenter om at de ansatte må være lojale mot styringssystemet og den administrative og politiske ledelse. At de skal gjennomføre og argumentere for det som er kommunens vedtatte politikk. At det er uholdbart at etatsledere eller ansatte i media gir uttrykk for oppfatninger som er i strid med kommunens vedtatte politikk. At dette vil skape et uryddig bilde overfor innbyggerne.

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange kommunale instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i det kommunale systemet kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange kommuner er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og oppmaner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Etter en undersøkelse av forholdene i norske kommuner, sier Norsk redaktørforening i en konklusjon at de fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst at regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.

* Forvirringen er mange steder stor
* Sentrale begreper forblir ofte uforklarte eller feilforklarte
* Nesten ingen makter – på en tydelig og enkel måte – å forklare forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt
* Kunnskaps- og bevissthetsnivået hos dem som er ansvarlige for reglementene er generelt lavt
* Mange kommunalt ansatte må føle stor usikkerhet med hensyn til egne rettigheter, dersom de bare forholder seg til det kommunale reglementet.

I tiden før kommuneloven av 1992 var den lokale debatten gjerne preget av så vel kommunale sektorsjefer som rektorer og andre fagpersoner. Etter at kommunene administrativt er gjort til ett organ, kan nå all korrespondanse innad i kommunen unntas som intern. I tillegg har kommunene flere steder inngått ansettelseskontrakter med resultatenhetsledere som forutsetter stor grad av lojalitet.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og utviser lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonen av kommunen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade i kommunen sin og den innsatsen alle kollegene gjør.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta felleskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhet enn på andre områder i samfunnet. Kommunalt ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.
Den ansattes lojalitet må først og fremst være til velgerne, ikke til et offentlig hierarki.