F står for fotball. ”Mange nordmenn har et hetere seksuelt fohold til fotball enn de har til sin egen kone” (Stig Inge Bjørnebye). Noen vil kalle det tidenes understatement når Arne Scheie sier at ”jeg er relativt interessert i fotball”, men min erfaring fra leserundersøkelser er faktisk at 25-30 pst aldri får nok fotball. De deler Karen Marie Ellefsens holdning: ”Fotball representerer nok det aller, aller mest sportslige når det gjelder sport”. Fotball-ikonet Rune Bratseth oppsummerer tørt: ”Idrett, det er det de driver med, de som ikke kan spille fotball”.
For dem som synes fotball er litt kjedelig ”fins det mye bra kryssord” (Ernst A. Lersveen, og professor Johanne Sundby har utvilsom mange medsøstre på laget når hun erklærer at ”det er faktisk ,mange andre ting i livet som er morsommere enn å lage hverdagsmat og stryke hans skjorter og vente på at han skal bli ferdig med å se på fotballkamp på TV”,
Valgerd Svarstad Haugland er delvis med på ferden, men ”synes det er kjedelig når de ikke får mål, jeg. Jeg er litt enkel sånn”. Så har hun da også vært kulturminister.
Hennes partifelle og skyggekaster Kjell Magne Bondevik legger usedvanlig mer entusiasme for dagen og mener at ”i himmelen får vi spille så mye fotball som vi ønsker”. Teologiprofessor Jacob Jervell gikk enda litt lenger da han konstaterte at ”Gud er norsk” etter seieren mot Nederland i VM-kvalifiseringen i 1993. Jervell er ihuga Viking-patriot, men jeg er usikker på om han kan følge tidligere måljeger i særklasse, Peter Iljeh, som mener bestemt at ”Viking rykker ikke ned. Det står i Bibelen”. (Det hører ikke hjemme i denne sammenheng, men likevel siterer jeg Ivar Hoff: ”Viking spiller så vakker fotball at den burde tonesettes” - men det er en stund siden).
Fotballens religiøse dimensjon understrekes ytterligere ved at publikum på FA-cupfinalen på Wembley alltid synger ”Abide with me”, (”Å, bli hos meg”), før slaget begynner.
Mer enn salmer høres i dag stadig optimistiske ”We shall overcome” , og Fotball-Norges begredelige regnskaper forteller at
"We are not alone
We are not alone today”
”Mor, gi meg fotballen”, ville nok Osvald sagt til fru Alving i dag. Hans sykdom er «bløthet i hjernen» som han har arvet etter faren, og replikken er sluttscenen i særklasse blant Ibsens skuespill. I dagens aktuelle sammenheng er ”Gengangere” overskriften på de stadig hyppigere meldinger om økonomisk krise. Gjeld blir ”gammel moro”, kreditorer ettergir, og utgiftene stiger uansett. Fotballøkonomi i norsk elite (nå ja, øverste divisjoner, da) er 5o pst psykologi, 40 pst vurderingssvikt og 10 pst tillit til at noen alltid ordner opp.
Nordmenn som klager over politikerlønninger - statsministeren tjener så vidt over 1 mill.kr og stortingsrepresentantene noe under - synes det er i sin aller skjønneste orden at middelmådige spillere i eliteserien har en gjennomsnittslønn rundt 900 000 kroner, mens de best betalte tar både fire- og femgangen på våre beste forskere og flinkeste professorer.
I norsk fotballøkonomi er det ingen vinnere, bare overlevende. I klubbkontorene burde man ha tatt et grunnkurs i økonomi, i stedet for å spekulere på om det finnes flere fremmedsoldater å leie inn. Trolig har man aldri hørt om balanse, i alle fall finnes den ikke i regnskapene. Om den innimellom opptrer hos spillere på banen blir den like fraværende som poenghøsten for Brann når lett kroppskontakt med motspiller i straffefeltet umiddelbart utløser nedfall verdig en Oscar i kategorien beste bløff. Med påfølgende rop på straffespark, hender som slås ut og øyne som ruller vilt hvis fløyten ikke går.
Før konkursspøkelsene plutselig synes å dukke opp som en Erik Huseklepp på venstrekanten eller en en Rosenborg-spiller i bakrommet, har de administrative fotball-lederne i beste fall vært passive på sidelinjen. Nils Arne Eggen (nei, han er ingen rollefigur i ”Gengangere”, det bare virker sånn) hadde en klassisk illustrasjon da han uttalte følgende under en engelsk fotballkamp der forsvarer og keeper ble stående og se på hverandre mens ballen trillet midt mellom dem: "…og her er 2 kandidater til paralympics, i klassen totalt handlingslammet!!"
Men nå tas det tak. Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har besluttet å innføre det man kaller ”finansiell fair play”. Klubber må bare bruke penger de har tjent, og det dreier seg da ikke om ekstraordinært barnebidrag fra rike onkler, men regulære inntekter fra eksempelvis tv-rettigheter, tilskuere og sponsorer.
Et betimelig tiltak når man vet at 18 klubber i premier League kjører med opptil 20 pst underskudd av samlet omsetning. 49 prosent av klubbene i UEFAs 53 medlemsøland har uderskudd, penger brukt til spillerinnkljøp har skapt en rassdeffekt som truer å ta mange klubber med seg.
Så får vi se om tiltakene hjelper, eller om det blir som med John Carew: "En gang i forrige sesong var jeg ydmyk i omtrent fjorten dager, men ingen la merke til det". Eller slik Per Joar Hansen har formulert det: "De første 20 minuttene var bra. Etterpå så det ut som alle spillerne hadde gått på Steinerskolen: Alle hadde sine egne ideer om hva som skulle gjøres.”
Fotball-lederne bør være like offensive i sin kamp for å få utgifter og inntekter i balanse, og følge intensjonene hos førnevnte Eggen: ”Det er ikke lurt å gå ut defensivt mot oss på Lerkendal, vet du. Det er som å sende Salman Rushdie på sykkeltur i Teheran”.
var i 93 JJ sa gud er norsk, returkampen da vi ble overkjørt, men klarte 0-0, se: http://www.nrksport.no/fotball/1.6646786
SvarSlettmvh @OsloKramer