Menneskeretter - og Vestens svik

”Vestens svik” er et uttrykk som med jevne mellomrom dukker opp i media. Dessverre med god grunn. Vestens politikk er til tider et hensiktsmessig svik mot grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg siterer fra fire avisartikler i mai: To tankevekkende resonnementer, to beretninger om synliggjøring av vestlig unnfallenhet, manglende evne og vilje til å realisere menneskerettighetene.

(I) Husker du Hans Rosling? ”Årets vitenskapsmann” i Discover i 2007. Hans form for datapresentasjon er en av de mest tilgjengelige som er laget. Rosling er svensk og har arbeidet mye med praktisk antropologi, bodd i landsbyer med mennesker og sett hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra fattigdom. Han var gjest hos Skavlan.

Under en reise i Østen fant jeg et intervju med ham i ”The Straits Times” som kommer ut i Singapore. Der blir han spurt om hvorfor amerikanere og europeere liker å fremstille seg om annerledes enn de som lever i de såkalte utviklingsland. Og han svarer:
”This is transformed racism. The previous dominance of Western Europe yielded an arrogance that started the myths that Europeans were genetically superior to the rest of the world. After some time, they said, it's a 'civilisation' difference - Christianity is better than Hinduism, Buddhism or Islam.

Then they said it's about institutions - that Asia is too authoritarian. When that started to change, they began to say: 'Oh, they can't live like us, they will destroy the planet.' When one explanation lost credibility, they jumped to another to show why they were superior and should continue to be so”.

(II) 16.722 sko skal nå samles inn for å danne to bokstaver – åtte meter høye – av ståltråd. De skal stå i Srebrenica for å minne verden om en massakre verden ikke evnet å hindre.
Vårt Land)

(III) Massakren i den usbekiske byen Andijan i 2005 skal nå synliggjøres i en dokumentar som viser hvordan Vesten så en annen vei for å beskytte strategiske interesser i Sentral-Asia.
Dagsavisen )

(IV) ”Det vestlige selvbilde bør nok korrigeres slik at det i større grad enn i dag står til troende i vårt møte med den fattige del av verden”.
(Stein Ørnhøi, tidl. Stortingsrepr. SV, i Dagsavisen)

Hva skjedde i de to massakrene?

SREBRENICA: I juli 1995 massakrerte bosnisk-serbiske styrker rundt 8000 bosnisk-muslimske menn og gutter over 12 år. Byen var formelt vernet av FN, men nederlandske FN-soldater gjorde ingen motstand og Nato-fly ble ikke satt inn. 6000 overlevende og slektninger har forsøkt å stille FN til rettslig ansvar for folkemordet, men internasjonale konvensjoner sier at FN ikke kan stilles for en nasjonal domstol i medlemsstatene. Derfor reises ”Skammens pillarer”.

ANDIJAN: 23 forretningsfolk var arrestert året før etter at de ikke ”samarbeidet” godt nok med guvernører, de ble dømt for ”ekstremisme, fundamentalisme og separatisme”. Opinionen stormet fengslet og frigjorde de 23 og flere hundre andre fanger. Flere fengselsbetjenter ble drept. Neste dag kom regjeringssoldatene og drepte trolig rundt 1000 mennesker ble slaktet ned i et blodig oppgjør. Mange av dem var kvinner og barn.
Michael Anderson sier det er over 10.000 politiske fanger i Usbekistan, han har selv vært i landsbyer der alle menn mellom 15 og 45 år er fengslet på grunn av ”ekstremisme”. Derfor har han laget dokumentarfilmen ”Massacre in Andijan: Foretold, Forgiven, Forgotten”.

USA og Nato vet at Russland og Kina vil komme inn og overta deres plass dersom de gjør seg til uvenner med diktatorene i Sentral-Asia. Derfor velger man å se en annen vei og unngå å kritisere brudd på menneskerettene og den enorme korrupsjonen og manglende demokrati, sier den danske filmskaperen og journalisten. som i to tiår har bodd og reist i de sentralasiatiske statene.

I den lange og blodfylte sagaen om folkemord, kunne vi også ta med hendelsene i Rwanda for 16 år siden, der man finner menneskets ondskap både i i hender som dreper og i hender som toer seg. Nærmere en million ubevæpnede tutsier (og moderate hutuer) ble myrdet på de mest grusomme måter av hutsiene, mens FN var i nærheten og gjorde ingen ting . En canadisk general var et handlingslammet vitne mens det i FN-bygingen ble ”diskutert om man skulle kalle det et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda”(wikipedia). Da Sikkerhetsrådet ga sin støtte til at 90 pst av FN-styrkene skulle trekkes tilbake, var katastrofen et faktum. (se filmen ”Hotell Rwanda”)

Jeg har gått gjennom det senteret i Rwanda som i tekst, lyd og bilder forteller om de grufulle hendelsene, det gjorde meg ikke nettopp stolt på Vestens vegne.

Vi kunne også nevne
-Vestens unnfallenhet på Balkan, der man lot etnisk rensing skje mot sivile
- sykehus og skoler som står som tomme skall i verdens fattigste land fordi det ikke finnes penger til drift , eller fordi det ikke finnes kvalifisert personell på grunn av hjerneflukt til Vesten
- den vestlige legemiddelindustriens generelle svik mot den tredje verden, behovet for billigere medisiner, en oppmyking av ”patenteriet”, behovet for skreddersydde medisiner for barn (Hiv/Aids), og det generelt urimelige ved at det for store diagnosegrupper i den tredje verden finnes enkle medisiner som ikke produseres fordi det ikke er lønnsomt (godt illustrert i TV-aksjonen for noen år siden)

Slik kunne jeg fortsette. Listen over svik fra oss som har, mot de som ikke har, er lang og tragisk.  

FNs menneskerettighetserklæring definerer hva som er viktig for at vi skal kunne leve gode liv; frie valg, ytringsfrihet, rettssikkerhet, streikerett og organisasjonsfrihet, men først og fremst rett til mat, skole, helse og husly. ”Hvorfor er det da bare vår vestlige versjon av menneskerettighetene vi er opptatt av?” spør Stein Ørnhøi. Og han gir en beskrivelse som jeg tror må være ganske dekkende for vestens handlinger i forhold til resten av verden: ”Vestlig ideologi blender og blinder. Vi ser ikke virkeligheten. Vi ser ikke de kjensgjerninger som forkludrer vårt verdensbilde. Det er den evige historien om splinten og bjelken.....Vi hadde ideologisk hegemoni og oppførte oss som om vi representerte den selvfølgelige norm og den hele sannhet”.

Begrepet "realpolitikk" fungerer stundom som et vestlig unnlatelses-fikenblad. Vi må arbeide for at ALLE menneskerettighetene kan bli virkelig for alle.
Som ord for både dagen og morgendagen kan vi ta med oss dette: ”Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av” (Luk. 12,48.