En professor uttalte: "Etter å ha sett hvordan akademia og ikke minst befolkningen generelt lider, med stengning av universiteter, veisperringer, ransakelser og ydmykende behandling, synes jeg universitetssamfunnet bør reagere med akademisk boikott”.
Jeg hører til dem som tar klart avstand fra Israels aksjon mot ”Frihetsflåten”. Dette var David mot Goliat. Aksjonen bidrar bare til å styrke motstanden hos dem som i utgangspunktet er fiendtlig innstilt, og den skaper sorg og undring hos mange erklærte Israelsvenner. Verdenssamfunnet må reagere, men er akademisk og kulturell boikott veien å gå?
Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?
Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng.
Hos boikott-entusiastene finner jeg ingen refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en total boikott?
Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott
Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?
Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?
Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?
Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?
Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer ?
Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?
Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?
Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.
Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Det eneste tiltak som egentlig kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men i dagens situasjon tror jeg at en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, vil være en viktig handling. Kanskje først og fremst av symbolsk art.
I det såkalte Kairos-dokumentet, ”Sannhetens øyeblikk”, har palestinske teologer tolket Bibelens budskap. De sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».
Dokumentet er et rop til verdenssamfunnet om hvordan de opplever livet under okkupasjonen, og det er et vitnesbyrd om deres tro, håp og vilje til å skape rettferdighet og fredelig sameksistens med alle mennesker som bor i området. De roper fordi de eier håp. Med kjærlighet som sin grunnholdning er de modige og tydelige. I bønn og tro på Gud stiller de seg fremst i motstand og handling mot okkupasjon.
Som kristne palestinere erklærer de at den militære okkupasjonen av landet er en synd mot både Gud og mennesker,og de gir sterkt uttrykk for at enhver teologi som legitimerer denne okkupasjonen er fjernt fra kristen lære. De framhever alle palestineres rett og plikt til å ta del i ikkevoldelig motstand mot den urettferdigheten som har rammet dem. Sann kristen teologi handler om kjærlighet og solidaritet med alle undertrykte, og et kall til rettferdighet og likeverd mellom folk.
Et mangfold av kirkeledere, både katolske, ortodokse og evangeliske, har sluttet seg til dokumentets anbefalinger. Det støttes også av en rekke jødiske grupper som arbeider for fred og forsoning.
Prest og misjonsskolelærer (Fjellhaug, Misjonssambandet) Jens Olav Mæland er en av dem som har skrevet under på ”Sannhetens øyeblikk”, og i likhet med andre kirkeledere oppfordrer han til en begrenset boikott. Han sier at både han selv om flere av underskriverne er Israel-venner, og at dette er et uttrykk for omsorg med Israel.
Jeg tror Mæland har rett i at det ikke lenger er nok med bare ord, at det må våges noen handlingsalternativer for å få Israels ledende politikere til å forstå hva som er til deres eget beste. Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar