Klokken er 05.o0, jeg har stått opp før sola, men åtte etasjer under meg kommer allerede bøndene i sykler, biler og drakjerrer med grønnsaker i alle varianter. Best Western ligger i utkanten av et stort marked, Grossister og detaljistet forbereder dagen.
Den blir som alltid i Dhaka: Hektisk. Intens. Varm. Har aldri opplevd en by der pulsen banker sterkere. Det er fullt, alle vegne. 15 millioner innbyggere. Som i så mange storbyer – folk i fra landsbygda drar inn til metropolen for å finne lykken. Men så er den ikke der heller.
Bangladesh – 150 million er innbyggere på et areal som er omtrent en tredjedel av Norges. Verdens tettest befolkede land (ministater teller ikke), 3-4 av 10 er uten fast arbeid, 3 av 10 tjener under en dollar pr. dag.
I Dhaka er det rundt 400.000 rickshawer, og 5-6000 tuktuk’er. Det er mer enn nok til å skape trafikk-jamjamjam i et bysentrum som er dimensjonert for langt mindre liv og røre. Når trafikken står, kan det skapes inntrykk av at det raskeste er å ta seg frem til fots. Ikke prøv. Etter en time den første ettermiddagen, kunne skjorta vris. Løsning: Bil med aircondition. En flink sjåfør med medaljesjanser i VM i køslalåm og parkeringsorientering. En flink guide, som ganske raskt skjønner at vi er mer interessert i mennesker og hverdag enn i alle historiske monumenter. Men noen av dem skal med.
”Don’t tell them, show them”, sier Hemingway. Men virkelig å gi liv til skildringen av det levende Dhaka, timene i Old Dhaka, krever en forfatter i en helt annen klasse enn en bloggskriver. Men det sitter klistret i hjernebarken: Stemningen,luktene, et slags kontrollert kaos, livsviljen.
Handelen - stor hjelpsomhet når du spør, ingen skrikende og forfølgende selgere du må riste av deg.
Menneskene – ”hvor kommer du fra?” er ikke her et forsøk på å lure deg til et salg eller en innledende tigging, det er en genuin interesse. De vil vite hva du synes om Bangladesh, hvordan du har det hjemme, hva er yrket ditt. Folk fra Vesten vekker positiv oppsikt, flere tar opp mobilen og fester Marie til fotoarkivet. Omvendt fotoimperialisme.
Roturen på Buriganga, blant hundrevis av småbåter (”sitt stille midt i båten”) som frakter folk frem og tilbake til de to elvebredden.
Klatringen opp på et tak med god assistanse av en familie i 6. etasje, for å få et oversiktsbilde. Besøket i den armenske kirke, en oase midt i kaoset, nå er bare en armensk familie igjen i bydelen oppkalt etter armenerne som bodde her. Men hindu- vaktmesteren tar godt vare på gudshuset.
Et sted kjøper Marie sted av et nydelig silkesjal (”det er en del av en muslimsk klesdrakt for kvinner, men siden du er utlending får du kjøpe det likevel”). Et kvartal borte sitter en mann med en symaskin og sier ja til å falde sjalet på endene. Vi vasser i blader fra kjærlighetsfrukten litchi (egentlig kinesisk Lee Chee (”meget dyr i Norge”, sier Marie), og små gutter gjør butikk ved å grave gjennom bladskogen der de finner gjenglemte frukter, som de så selger, entreprenørånden blomstrer i Old Dhaka.
Kameraet er i konstant beredskap, vi peker og spør om lov, og får nesten alltid et nikk og vennlig smil tilbake. Trafikken i de smale gatene står, men så går den plutselig litt likevel. Rickshawene blokkerer ofte trafikken, og biler er forbudt mange steder i labyrinten. Uten en god guide vil det være vanskelig å finne frem og få et godt utbytte i dette konglomeratet.
Og som skrevet: Dette må oppleves.
Old Dhaka er nå inne på mine 10 på opplevelsestoppen En stor, stor overraskelse. Og det er å møte dette, uforberedt, som er så spennende ved å komme til et sted du vet lite eller intet om,
Vi hopper over noen templer, men glemmer ikke frigjøringsmuséet. Det setter svevende minner om ”var det ikke noe med Pakistan og deling?” inn i et klart bilde av fremveksten av den nå nesten 40 år gamle staten Bangladesh. I 1947 er det klart for britisk utmarsj i denne delen av verden. India og Pakistan blir nasjonalstater. Pakistan er delt i to, Punjab og Bengal (Øst-Pakistan). Hinduer drar til India, muslimer til Øst- eller Vest-Pakistan. I 1952 bestemmer regjerningen at urdu skal være nasjonalspråk, opptøyer utløses i Dhaka, 12 studenter blir drept av hæren, militærregjering overtar. I 1970 dreper en syklon 500.000 i Øst-Pakistan, men regjeringen gjør nesten ingenting. Året etter blir det en ni måneder lang krig(som muséet fremstiller på en nesten uhyggelig måte).
Krigen begynner med at studenter og intellektuelle blir drept og ender med tre millioner døde, 200.000 voldtatte kvinner og 10 millioner flyktninger som må dra hjemmefra. Indiske styrker avgjør, og det gamle Pakistan deles i Bangladesh og Pakistan.
Men antipatien lever stadig, og Bangladesh har et usedvanlig mye bedre forhold til hindi-staten India enn til trosfellene i Pakistan. Det er ikke lett for bangladeserne å leve etter nobelprisvinneren Rabindranath Tagores (han har skrevet deres nasjonalsang) ord om at ”må aftenen tilgi dagens den feiltrinn og således vinne fred”.
I løpet av dagen møter vi én eneste annen vestlig. Turisme er definitivt ikke den største næringsveien i Bangladesh, men her er potensiale. Guiden viser meg et opplegg for en 12-dagers tur i deltaet, mangroveområdet og urfolket i åsområdene. Jeg kommer gjerne tilbake, jeg har skjønt at bildet mitt av Bangladesh er endimensjonalt.
Ja, klimaprognosene for et land som vil være blant de aller mest utsatte om verdenstemperaturen stiger, er alvorlige (jeg skrev litt om dette i bloggen fra SAARC-møtet i Bhutan.
Nei, nyhetene som jeg har funnet i norske medier det siste året fra Bangladesh er nok sanne, men de forteller bare en flik av sannheten om et land med potensiale;
”Minst 18 omkom i brann i Bangladesh” (25/2-10)
”35 omkom i båtkollisjon i Bangladesh” (4/12 -09)
”Minst 10 personer omkom i forlis i Banjgladesh” (28/11-09)
”Minst 50 skadd i uro i Bangladesh” (31/10-09)”
”Tette toaletter ga ti timers flyforsinkelse med Biman Mangladesh Airlines” (2/9-09)
”Mer enn en million mennesker i Bangladesh står overfor en humanitær krise etter syklonen som rammet landet denne uken” (30/5-09)
100 dollar for to i 10 timer er en inntrykksrik opplevelse vel verd. Marie har dessuten rukket å besøle et elegant senter og kjøpt Hush Puppies og Bata-sko for tilsammen rundt 300 kroner. Visstnok et røverkjøp, og prisene var eventyrlig laver, heldigvis hadde vi bare en halvtime.
Men en hektisk dag er ikke slutt: Middag med Trond Niemi fra Sandnes (rogalendinger er overalt når det gjelder bistand, utvikling og misjon) som leder bygging av Martin Luther King College, finansiert av elevaksjoner ved Kristelig Gymnasium i Oslo (1,25 mill. i fjor) 0g Normisjon (jeg kommer tilbake til dette).
Jeg legger meg o2.30, men trafikkstrømmen går jevnt utenfor.
Dhaka lever, en ny dag venter, og Tagore har sagt at ”livet bare er en duggdråpe på et lotusblad”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar