Pietismen er ideologien som la vekten på en personlig fromhet og livsførsel fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære. Det ble derfor viktig å stenge ute det som kunne true et slikt inderlig gudsforhold. Mer synd og helvete enn nåde, kjærlighet og den hellige ånd. Nei til alkohol, dans, kortspill, lek og moro. All makt til mennene. ”Djevelen bor i de fleste instrumenter”. Menneskeskapte, tidsbestemte bud. Dette ble mørkt, kulturfiendtlig, livsfornektende og dømmende. Mange har derfor en slitsom og tyngende pietistisk ryggsekk med fra oppveksten.
Men i alt dette: Pietismen var både en kritikk av krig i Guds navn (etter 30års-krigen) og et opprør mot en embetskirke som hadde fjernet seg fra lekfolket.
I dag kan vi føye til opprør også mot embetsverk og en politisk/kulturell elite som i noen sammenheng er har fjernet seg fra folket, og konstatere: Stadig aktuelt.
Pietisten og biskopen Pontoppidan i Bergen var den første som krevde at alle norske barn skulle lære seg å lese og skrive. Pietistene var sosiale foregangsfolk. De erkjente lidelse og samfunnsproblemer, og grep tak i dem. Lenge før det eksisterte et offentlig barnevern kom pietistenes hus for foreldreløse barn (waisenhus), og både i fattigpleie, sykehusetablering og på andre områder var gikk de foran og viste vei for det offentlige.
Dette er ført videre på hjemmebane, de siste årene ikke minst av Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og kirkenes diakonale arbeid - stundom bedre enn i det offentlige apparatet. Og på utebane har Kirkens Nødhjelp og ulike misjonsorganisasjoner gjort en innsats for sosial og demokratisk utvikling.
Dagens offentlige omsorgsarbeid ville ha tjent på enda mer konstruktivt samspill med frivillig sektor. Bufdir og Bufetat opptrer gjennom en stadig voksende administrasjon tidvis som bremseklosser både når det gjelder barnevern og familiekontorer. Gjennom sterk detaljstyring og lite stimulans til den frivillige sektor følger man ikke opp statsminister Stoltenbergs uttalelser i 2006 om ”to spor”-modellen som eksempel på hvordan det offentlige kan fungere i samspill med private, ideelle virksomheter.
Hans Nielsen Hauges pietistiske vekkelsesbevegelse på 1800-tallet dannet grunnlaget for den sterkeste folkebevegelse vårt land noen gang har sett. Pietismen var forløperen for kristne organisasjoner, partiet Venstre, mål- og avholdsbevegelsen.
I dag forvitrer organisasjonslivet, ikke minst det politiske. Rådslag og kommisjoner, stundom kjendispregede, har ikke alltid forankring i bevegelser som har arbeidet i tiår med problemstillingene, stimulerer ikke til arbeid gjennom partiorganisasjon.
Gjennom streng livsførsel fikk pietistene større overskudd til investering enn det etablerte borgerskapet med kostnadskrevende selskapsliv og eget tjenerskap. Peder I. Langlo, Jens E. Ekornes og Ole Andreas Devold var alle eksempler på at personlig nøysomhet, manglende låneopptak, bruk av overskuddet til reinvestering og streng vekt på arbeidsomhet var trekk fra pietistisk livssyn som var viktige for hvordan sunnmørske gründere har startet og drevet sine bedrifter.
Slike holdninger burde ikke være mindre aktuelle i dag. Det samme gjelder pietistenes motstand mot sløsing og overforbruk. Der er vi mange i dagens samfunn som har noe å lære. Men i noen at de store spørsmål i det 21.århundre er pietismens vekt på individet og det enkelte menneskets gjerninger utilstrekkelig. I klimasaken er det flott med de prosessene som utløser handling. Men viktigere enn det som skjer i den enkeltes sinn og hverdag er systematisk å få på plass et effektivt politisk rammeverk som sikrer at klimagassutslippene går ned og at dette skjer på en måte som sikrer alle mennesker rett til utvikling.
Vi trenger ikke tidsbestemte syndsdefinisjoner, underkastelse og hykleri , slik vi for eksempel kjenner det fra Alexander Kiellands ”St.Hans-fest” og Ingmar Bergmanns ”Fanny og Alexander”. Men det er andre sider ved den pietistiske og haugianske livsførsel som kanskje er mer påkrevd enn noensinne: Kampen mot det overfladiske, nødvendigheten av konsentrasjon, fordypelse og tilstedeværelse som øker hverdagens substans.
(Kommentarartikkel i Klassekampen 8.mai 2010)
Hei! Har du skrevet alt dette selv eller har du brukt kilder?
SvarSlettOm du har brukt kilder, hvilke kilder har det brukt? Er det mulig at jeg kan få disse?
Du skjønner det at vi har et prosjekt på skolen om dette temaet.