Det er vanskelig å få noen av disse honnørordene til å stemme med regjeringens holdning til og håndtering av EUs datadirektiv (DLD).
Det er sjelden faglig ekspertise (i dette tilfelle uavhengige jurister, datatilsyn og dataeksperter, personvern-institusjoner, media) stiller seg så skeptiske til et høringsnotat som i dette tilfelle. DDL vekker så stor motstand at når Regjeringen beveger seg ut på den mer offentlige hørings-banen, må den regne med sterke reaksjoner når det bare er representanter for disse institusjonene som er invitert:
• Politidirektoratet
• Politiets Sikkerhetstjeneste (PST)
• Riksadvokaten
• Kripos
• Det nasjonale statsadvokatembetet
”Dette er et vekkelsesmøte for tilhengerne av DLK..…oppsiktsvekkende med et seminar som ikke tar hensyn til den massive motstanden som fremkom i høringssvarene…..forsøk på på kneble den folkelige motstanden” (Lars-Henrik Paarup Michelsen, leder i ”Stopp DLD”).
”Forkledt propagandaseminar…. minner mest om debattformen i ettpartistater” (Jon Wessel-Aas i Den internasjonale juristkommisjonen).
”Uakseptabelt at det kun fokuseres på politiets interesser, når debatten egentlig dreier seg om viktige rettsstatsprinsipper” (Frode Elgesem, leder i Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg).
Kritikken mot et møte åpent for pressen der bare politietater skal ”debattere”, kontres på dette måten: ”Vi skal synliggjøre hvorfor det er så viktig for justissektoren å få direktivet” (justisminister Knut Storberget).
Akkurat som allmennheten ikke vet dette. Vi har sett synspunktene fremført i frihet av Ingelin Killengreen, Arne Johannessen, Helga Pedersen og Janne Kristiansen. Vi har hørt Kripos (”uten datalagring blir Norge kriminell frihavn”) , og PST (” Norge vil bli mer utsatt for terror hvis vi sier nei til DLD”).
Kravene fra politiets forskjellige instanser er entydige: Et lagringsdirektiv er nødvendig for å bekjempe terrorisme, spionasje, narkotikahandel, barnepornografi og hvitsnippforbrytelser.
”I min naivitet har jeg ønsket åpenhet og demokrati” (Storberget). Så åpent og så demokratisk at Datatilsynet, Den internasjonale juristkommisjonen, ”Stopp DLD”, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og NRK har varslet at opplegget gjør at de ikke ønsker å delta.
Forståelig nok, når høringsseminaret er tenkt slik at når Den Store Politienigheten har brukt et par timer på å gi sine råd, skal salen velvilligste få slippe til med en liten spørrerunde.
Samråd = Enveiskjøring?
Jeg husker Herbjørn Sørebø i NRK en gang sa at ”eg står her og lurer på om eg skal gå og dekkja ein demonstrasjon som det ikkje vert noko av dersom eg ikkje kjem”. Hvis instanser som er enige med hverandre ikke får mediedekning fordi det ikke kommer frem noe nytt, når ikke ønsket om at høringen skalpåvirkeopinionen frem. Hvis alle prinsipielle sider ved innføring av DLD ikke står på dagsordenen, er det Justisdepartementets oppfatning av begrepet ”samråd”?
Ringer det ingen bjeller når datatilsyn, advokatorganisasjoner og presse samstemt er skeptisk til regjeringens håndtering av saken om DLD – et direktiv som kort oppsummert fører til et nytt nivå i overvåkningen. Man vil overvåke folk som man ikke har mistanke om har gjort noe galt, lagre alle trafikkdata om telefoni- og internettbruk i det enkelte land (men ikke innholdet i kommunikasjonen). En slik systematisk og vedvarende ”screening” av hele befolkningens bruk av dagligdagse kommunikasjonsmidler strider mot rettstatens prinsipper, mot våre menneskerettslige forpliktelser, og ifølge uavhengige eksperter lider det av store datatekniske sikkerhetsmangler.
Personvernkommisjonen sier: ”Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger”.
Både Artikkel 29-gruppen og presseorganisasjonene er enige i at terrorismen er en betydelig utfordring for våre samfunn, men det er en utfordring som må besvares uten å undergrave det man ønsker å verne. Borgerlige rettigheter må stå i første rekke også i dette spørsmålet. Kriminalitetsbekjempelse og personvern er ikke motsetninger. Virkemidlene må være målrettede og ikke generelle. Den såkalte krigen mot terror – som har skapt mer krig og mer terror – er et eksempel på hvordan det kan gå når ikke virkemidlene tilpasses de problemer man ønsker å løse.
En overvåkning som derimot blir mer og mer påkrevet, er medienes forhold til makter og myndigheter. Her er kilder en uvurderlig hjelp. DDLs ja til innsamling og oppbevaring av trafikkdata, også fra e-poster og annen kommunikasjon som i dag ikke registreres, vil ytterligere true kildevernet og påvirke pressens mulighet til å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Kildevernet er ikke ”pressens kildevern”, det er publikums. Pressens organisasjoner er alle opptatt av at kildevernet skal sikre den enkeltes anonymitetsrett, og bidra til at kritikkverdige forhold kommer for dagen uten at kilden skal risikere straffeforfølgelse. Uten et effektivt kildevern vil kilder tørke ut.
Viktig samfunnsinformasjon vil aldri se dagens lys, men forbli skjult for offentligheten. Derfor beskytter pressefolk sine kilder. Derfor må kildevernet være absolutt. Og derfor har Høyesterett ikke bare uttalt at ”et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket enn om kildevernet hadde hatt et mer begrenset omfang, men langt på vei akseptert pressens egen understreking av kildevernets betydning. ”
Det ville være kjekt om regjeringen og dens sjef i dette tilfelle lot prinsipielle argumenter vinne over de for noen hensiktsmessige, om de tok hensyn til det brede engasjementet mot DLD i høringsuttalelsene, om de også tok hensyn til Ap-skeptikere og Høyre-skeptikere (dersom Erna klarer å binde stortuingsgruppen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar